Det er ikke det at slikt er enkelt for meg. Jeg begynte å sminke meg som 13åring pgr av komplekser. Siden ble jeg mest vant til den pyntede utgaven av meg selv.
Grunnen til at jeg wipe it off her inne på forbipolene, er fordi jeg aldri kommer til å støtte perfect world of womanly objectivisity.
Altså: fjortiser! Dere er ikke objekter. Dere er ikke her for å være glansbilder for andre. Ta vare på deres særpreg. Finn frem det uvanlige ved dere selv, og dyrk det frem som gullskatter. Vent med operasjonsavgjørelser innen ansiktssonen til dere har passert 30. Please.
Jeg trodde jeg kom til å ville operere bort enkelte komplekser. De var ganske i hovedsetet en periode omkring 20årene. Men slik jeg har lært meg å kjenne meg selv, stemmer ikke dette med at jeg kom til å ville operere ansiktet mitt. Den voksne jeg har lært meg å være glad i kompleksene også.
I face the face-fact: Jeg ser ofte ikke ut i måneskinn uten make up. Men er det så nøye da? Livet mitt skal bestå av fokus på det pulserende liv, reiser, empati med andre sine historier, skriving og blogging. Eyes OUT, altså.. Jeg trenger såvisst ikke se ut som en beautyqueen for å gjennomføre det jeg skal bruke min verdifulle og knappe tid her på kloden, til.
Jeg kan lesse på med hårkriser og sminkeløst ansikt så mye jeg bare vil. For jeg er nemlig ikke her for å behage andre, eller søke andre’s aksept.
Jo man setter igang og ødelegger det! Man fletter rasta, fletter ut det, fletter rasta igjen, bleker det og knallrødfarger det, før man totalødelegger det med hjemmebleking, hva?
Jepp! Hvis du er blogger av forbipolene, er det netttopp det du gjør!
Krise?
Åja, er jeg ei dukke fra fortidens barndomsrom? Nope! I am a human being, og håret, guess what: vokser ut igjen, blunkesmiley, blunkesmiley..
Jeg lover deg at når vi møtes som glemske naboer på gammelheimen, da har jeg rukket å fått laaaange hvitgrå nydelige lokker. Inntil da:
Velkommen til mine lokkers change of past.
Nå kan det ikke bli verre haha, ikke kortere heller, kremt… Kanskje jeg burde prøve sånne extantions. Jeg er så treig på sånne greier. “Alle” har prøvd forlengende hår her og der, bortsett fra meg. Ikke en eneste operasjon heller vettu, bortsett fra keisersnitt. Man kan ikke påstå at denne dama er updated. More like fretexted natural variable, med pannesinnarynke og nedbleket “hår”…
Hår er gøy, og fram mot gammelheimen’s lange hvitgrå lokker, skal jeg herpe på så mye jeg vil. Gleder meg!
Komiker Morten Ramm blir beskrevet av sin nabo som en sånn derre ørkenkatt som plutselig stiller seg opp på bakbeina og stikker hodet over hekken. Litt sånn påtrengende ivrig og oversosial.
Slik er jeg i dag. En litt irriterende blogger som stikker hue frem det oppe over hekken litt vel mange ganger. Men mens lille Even sover dupp, er det perfekt for meg å skrive i vei. Å skrive for meg, er som å danse/ekstremsporte/fiske for deg.
Jeg er en stolt poet og skribent, og kommer ikke til å gi meg før jeg sitter der og forfatter bøker i ørkenkattete tempo, med en Ramm inspirasjon..
Dette er det tredje innlegget mitt i dag, så man kan kanskje påstå at Morten Ramm og jeg burde vært naboer. Hadde blitt et bra team det, Morten. Bare Einar bodde i samme gata så..
Her kommer siste oppdatering av godterikrigen mellom pappan til barna mine og meg, og denne mms kom fra han nå:
Dette synet møtte meg da jeg åpnet kjøleskapsdøra i dag. Som en morsom oppgave gitt til dagens meg selv fra gårdagens jeg: “Finn en feil, da, Helene, hihi!”
Jeg fant den med en gang, og ble nesten litt småbekymra..
For dette er samme dama som knuser uhell i butikker, glemmer hva jeg skulle hente etter 3 gullfisksekunder og rygger rompa mi inn i fremmede damer i butikken, samt dulter borti små barn med bakre hoftedel Kardashian part one, på Leo’s lekeland ….and it goes on and on.
Kan nok ikke skylde på barseltåka lenger.
Og som en klomsete klæbb, er det jaggu bra jeg kan dette med å le så jeg rister av meg selv. For jeg skal love dere at denne balubaen hadde vært tussi hvis jeg tok meg selv pinlig seriøs i tillegg.
…men.. ..? …fjernkontrollen i kjøleskapet? I say no more. Det er jo nesten bare trist i en alder av 35…
Fått kjøla seg da, den fjerne kontrollen. Fjernest er det jeg som er, uansett!
Gjerne normaliser meg og fortell om hvor dere legger deres “finn feil”, det hadde vært beroligende, det 😬
Et fenomen, ei ukjent side av meg selv som human being, being human, var denne tilstanden der du er så iiiinnmari trøtt, at du dupper til og sovner ufrivillig. Noen hittil ukjente nakkemuskler skvetter til og tar tak i hodet så det ikke faller av, akkurat i det poweren napper til.
Dette oppstod første gang på barselavdelingen i fjor. Ei jordmor skulle fortelle oss noe greier. Veiledning for oss vel hevede, nybakte, godt stekte babyforeldre.
Naturen hadde satt inn kraft med alle mugger, og hver gang jeg ga Even flaske, ble jeg sigen. Nei, ikke bare sånn vanlig trøtt, men ubønmhørlig søvnig.
Even lå og sov i den lille sykehustrillesenga si under jordmorveiledningen inne på fellesrommet denne sene oktoberdagen i 2914. Er par med baby og ei dame med baby var til stede.
Så skjedde det. Dama som var der alene med babyen sin, tok fram det ene matfatet sitt, og begynte å amme.babyen sin, hvilket nå viste seg å ha samme natureffekt på meg. Jeg ble påvirket og supertrøtt i en natkoseaktig drømmetilstand. Hørte jordmorens stemme fjerne seg langt langt unna. Som i svime ble jeg trukket ned i søvn. Nei neiii ikke nååå, tenkte jeg.
Vips der hang hodet mitt. Og jeg aner ikke hvor lenge jeg duppet, men jeg våknet av min egen snork. De andre lo og så på hverandre.
Det å sovne sittende ble etterhvert er velkjent fenomen for denne alenemamman..
Så her sitter vi da, et og et halvt år siden. Jeg dupper uanstendig, og minnes ei søvnig barseltid.
Koffein koffein, hva skulle jeg gjort uten kaffe? En verden uten oppkvikkende koffein ville ikke funka for meg. Men mindre det var ok å sittesove på kafeer, og sovne hodeduppende under besøk.
Jeg sa det til deg, at jaggu er det ikke mange igjen av disse jeger-mannfolka, nei.. Du sa du hadde funnet meg på ei eller anna singelside på face, og at du fant meg tiltrekkende. Jeg prøvde å forklare at det er make up. Ja og så snakket jeg litt om at jeg ikke er vant til menn som er så inn i hampen på banen… Du fortalte at du er uredd og usjenert.
Så syntes jeg det begynte å bli ….vel …. WEIRD…
Du bombaderte meg med spørsmål med en ensformig tone i stemmen, og jeg befant meg plutselig i et jobbintervju.
Jøss. Du viste deg å være en type av en viss anelse too dominant kinda guy. Jeg fikk følelsen av å være et, i dine øyne, slags objekt som du skulle eie.
Det var spørsmål som: “Kainn du svar mæ spesifikk på det som angår det faktum om du date andre akkurat no? For det kan æ sei med ein gang: æ e itj den som dele!”
Jeg sa: “Det her minne om asberger.”
Du sa: “E det SÅNN du tar imot beundreran dine???”
Jeg sa: “Æ mente det jo ikke ille. Har bipolar sjøl da… og beundrera? Har ikke mange av dem æ vel, såvidt æ vet!”
Du fyrte løs i din private debatt. Spørsmål og merkelige påstander om meg som person. Rude. Very rude..
Jeg begynte på dette tidspunktet å bli litt nebbete. Ingen kommer her og pirker borti frihetssonen min akkurat nå altså. En ting er flørt og date, men sånne lovnader gjør man i kjerka!
Så kom spørsmål som: “E du impulsiv?”
Jeg svarte at jeg var så impulsiv som overhodet mulig med to barn og greier da…
Så ble det direkte ubehagelig.
Du sa:”Du misforstår! Det e sånn at æ fant dæ, synes du e tiltrekkende, og du kan svar på om du vil møt mæ!”
Jeg forklarte deg at jeg er ei dame som er FRI, og som er sterk verbalt. Som overhodet ikke passer inn i noe slags forhold. At jeg ikke er noen slags nikkebarbiedukke, men heller sterk mentalt og ganske kvass i meningsytringene mine. Du påstod at det er du også, sterk som bare det, men kanskje “lurere enn meg og holder mer tilbake” …whatever that means…
Så ville du på ny vite om jeg hadde noen andre i kikkerten.
Jeg forklarte deg at jeg såvisst ikke trenger å svare på alle jobbintervjuspørsmålene.
Jeg sa:
“Du.. vi dropper det. Finn deg ei sånn derre nikkedukke, du totalt fremmede som jeg aldri har møtt eller prata med før…!”
Så la du på.
Og jeg lo.
Ikke visste jeg at kosekvelden min oppi sofaen her skulle ende med en diskusjon med en fremmed dude omkring singellivets ekteskaps jobbintervju, der jeg måtte forklare og minne på at jeg strengt tatt bestemmer over meg selv.
Jeg tar herved tilbake mine tidligere ønsker om en jegermann fra Steinalderen, på direkte jakt i front, med klubba si og kvinnesynet sitt deretter…
Bare øøøøørøittegrann forvirret her i kveld. Hoho. Og til andre reveenka-friere: ikke misforstå, drømmemann, ring meg GJERNE, og vær på’n som fy.
Altså. Først går jeg inn og kjøper super cheep smågodt, så går barnefar superpappa inn.
Og kommer ut igjen med en pose nesten dobbelt så stor som min, mens han gliser: “71 spenn ass!”
Og posen min har revna og greier.
Jeg må bare holde i den svære godispåsan. Griper tak og kjenner på den. Da skjer det.
Med et ansiktsuttrykk fra en eller annen lekeplass, griper han tak i godteposen sin og balanserer den ned i fanget sitt, i det han manøvrerer bilen sin i en stoooor og endeløs sving.
Det viktigste er påsan!
“DEINN HOLDT PÅ Å RÆVNA SCHØ!” Sa han. “Ska æ hjelp dæ å sett den på plass?” Spurte jeg.
-“Nei nei. Nei nei… Æ passe på den her æ…!!”
Hehe, denne Tore har jeg aldri sett før.
Helt tydelig at en priskrig får fram cowboy og indianerbarnet i oss.
Like it is war! Candywar! And it’s my candy. My precious!
Jeg har fått det for meg at jeg skal være en sånn gjennomført goodiemamma, som serverer varme lunsjer noen timer før den like varme middagen, i tillegg til det samme gamle: byttebleiersomenhelt, løpeutmedsøpla, vaskegulv, lesebøker, lekeselvomjegslettesikkelikeråtutebilerogbyggealtformyelego, og væretålmodig.
Så jeg satte på pølser og poteter til koking. Yeah, her skulle det varmlunsjes igjen, supermama on the mission soon completed!
Så kjente jeg etter. Nesten 2 år siden sist jeg har hatt en hel natt helt alene. Ca 23 dager i måneden med minstemann, seks av disse med eldstegutten vår også. På tide å roe ned et par irritabelt stressa hakk nå, mama?
Jeg var så siten i gå kveld at tårene piplet og kranglet seg frem. Fikk ikke sove. Lå å tenkte på hvor alenemamma jeg egentlig er. Helt alene om så mye ansvar. Og så unødvendig, siden barna har en far som mer enn gjerne også tilbringer mer tid med ettåringen vår. Som mer enn gjerne også begynner å teste ut overnatting.
Jeg har blitt en mammamamma. En husmormamma med husarbeid til langt opp over ørene, og nesten ingen tid for meg selv. 2 dager i uka, som gjerne går med til å hente meg inn med jogging eller soving.
Tårene trillet i går ja, men det er ikke synd på meg.
Jeg ringte superpappan til barna mine, Tore, mens poteter og pølser boblet og kokte, og lille Even ruslet rundt føttene mine og bablet et språk jeg enda ikke helt skjønner.
Forklarte ståa.
Han sa: “Mer enn gjerne, Helene! Jeg stiller mer enn gjerne opp. Jeg kan ta Even tre dager i uka, vi prøver det en stund, og vi kan teste overnatting med Even hos meg neste helg. Mathias kan komme til deg søndag eller mandag neste helg, i stedet for lørdag, så får du hvilt litt.”
En annen type tårer presser seg fram mens jeg skriver dette. For jeg blir så RØRT OG LETTET over at akkurat pappan til barna mine, er en pappa som FORGUDER BARNA SINE og GJØR ALT FOR DEM.
Tar vi på oss for mye, kan vi bli gretne og irritable, vi foreldre. Tore vet dette så godt, og er som en stødig og trygg pappa i samarbeid for å unngå at denne mamman blir til en utslitt surpomp.
Even og jeg spiste pølser og poteter, stappet i oss litt fersken og krem-dessert, og gikk ned for å bade. Helsesøster hadde rett, det er topp å bade både mor og barn samtidig.
Først dusjer jeg mens minsten sitter i badekaret, så fyller vi i, før det tar av med hopp, sprett og plask.
Men vent litt. Spol tilbake. I dag gikk ikke alt helt etter den planen. Jeg kjente jo det på lukta, i det jeg kom til dusjsåperiet. Der nede i karet satt lille ettåringen min med knallrødt ansikt, og tok i. Takk Gud, pris og lov for at jeg enda var på dusjestadiet, og ikke hadde tappet oppi vannet. Fisefine forbipolene hadde nok hvint som en stukket gris over flytende bæsj i badevannet! Grøss! Gru!
På dette badet var det tomt for både dopapir og våtservietter, så jeg løp opp for å hente våtservietter, med kroppen innsåpet, mens lille moroklompen satt og bæsjet seg ferdig i badekaret.
Tungvindt, sa du?
Jepp. Det skal jeg love deg. Men jeg skal også love deg at jeg ler veldig høyt og meget mye her oppe i dagliglivet på flåklypa av Stjørdal.
Anyway: Det er på tide med litt mer alenetid. Så tusen takk, superpappan til barna mine, for at du er så glad i guttene våre. Jeg vet det kunne vært annerledes. Det finnes både mødre og fedre som gir blaffen i barna sine. Du kunne aldri gjort det. Du er ikke sånn.
Jeg gruer meg skikkelig, skikkelig, skikkelig, til første natta Even skal være hos pappan sin. Ikke for det, jeg vet at Tore bærer guttene på gullstol. Det er fordi folk har rett; jeg er ei overbekymra hønemor,
…og denne navlestrengen behøver seg en real klipp!
Nei. Det er nok mer grensesetting som er satt på spissen her.
For noen ganger kan det oppleves for enkelte omkring deg at du oppfører deg som en liten satan når du setter grenser tydeligere enn du gjorde før.
Face the fact: enkelte oppfører seg respektløst. Og dersom din grensesetting med påfølgende ignorering, medfører at de innbiller seg at du er en slags djevel… …vel så er jo det en fin ting. For du kan regne med at de holder seg på en viss lenge avstand fra sataner og djevler. Slike som dem er vel også en ganske overtroiske, vel og merke. Så nå kan du være i fred.
Disse er flateglatte folk som ikke bryr seg oppriktig.
Personlig har jeg fått merket at edderkoppene gir blanke i deg faktum at jeg er en alenemor som må få endene til å møtes, uten bil og uten mye annet de fleste andre har. De har forhåndsdømt meg, og tåler relativt lite fra min kant før de fyrer seg opp. De er tidligere nære relasjoner.
Jeg har grått nok tårer i natten over disse. Jeg har såvisst liggi i senga mi og ristet meg selv bunnløst fortvilt i søvn over dem mer enn nok.
Det er faktisk på tide å lytte til dette danske uttrykket.
Dette er natur, og man kan kun stole på seg selv.
Jeg har som regel at jeg ikke betror meg om mitt innerste til folk, og har ikke gjort det på årevis. Jeg snakker kun om det jeg ikke villet funnet ubehagelig i samfunnets åpne edderkoppnett.
I naturen finnes så mange edderkopper. Og de heter ikke noe så uskyldig som Petter.
Disse er misunnelige. Forbanna. Triste. Late. Negative. Og de spinner gjerne et hyggelig nett omkring deg, slik at de har deg der de vil ha deg den dagen dem klikker.
Problemet med meg er at jeg ikke passer inn i edderkoppnettene deres. Jeg er fri som en sommerfugl, og har like frie venner, som flyr i samme retning.
Edderkoppene er alene. De er ensomme og trenger frie glade sommerfugler å trøstespise på. De behøver sladder å tygge på. Tragedier å spytte ut.
Det er bare det at jeg flyr for raskt.
Det er bare det at de kødder med feil butterfly.
Det er bare det at jeg har grått nok.
Det er bare det at jeg ikke spiser fake food.
Det er bare det at i det falskheten slår spirer, har jeg flydd forlengst.
Nei. Jeg er nok ingen satan. Ikke “brender jeg i helvete” heller. Jeg er tilogmed så empatisk at jeg synes synd på mine fiender i det karma slår til og gjør jobben sin. Skulle ønske de ikke var så slemme og egosentrerte at de havnet der, innknøvla i sitt eget edderkoppnett.
Skulle ønske hele verden bare kunne være venner, hva?
Men sånn er det ikke.
Og da har jeg et visst dansk uttrykk i bakhodet, samt mine frie vinger ready.
En liten satan i sommerfuggelklær da eller?
Ja heller det enn å brenne på et bål lagt av sladder, på et sted kalt helvete i et tårehav. Ikke denne dama nei, jeg har jo flydd for lengst. Slike flammer når bare dem som står i nærheten og spinner på sine ensformige nett.
For her finnes noen gull. En familie av venner som jeg selv har valgt. Akkurat disse folka er faktisk til å stole på. Takk og innmari pris for ekte, snille, trofaste venner.
Det er 8.mars. Kvinnedagen. En reporterdude spør på TV2 en random ladie on the street: “Trenger vi fortsatt kvinnedagen? 😦😧😩??”
Kremt.
Årets tale på dagen/kvelden, går herved til bloggeren Lotte Hoel.
Trondheimsdama er 26 år, og går i bresjen for oss alle. Tar kamper de fleste viker unna, og snakker seg engasjert gjennom intervjuer og debatter.
Hennes nyeste engasjement tar ansvar for å si fra omkring de såkalte “vitsene” mannegruppa Ottar har prestert å servere på sin facebookside. Utsagn som peker i retning pedofili, hvorav det påstås å “være ok siden Radioresepsjonen har servert dem før dem…” En viss komikerdame vil så gjerne være en av gutta, og bommer grasalt i sine desperate forsøk på å påstå at dette er ok siden det er “gæmle vitsær”…
Siden Lotte Hoel har tatt sitt samfunnsansvar ved å banke i bordet hva angår disse forferdelige utsagnene påstått kalt vitser, har hun mottatt mobbende meldinger og kommentarer fra medlemmer av mannegruppa Ottar. De er for grove til at jeg vil skrive dem her.
For sitt ivrige engasjement i debatten omkring det å ikke frata barn sine fedre, har hun også fått pes.
Til sammen har det nå blitt 19 anmeldelser.
Slik går det hver gang en kvinne stikker hodet sitt frem og sier fra om hva hun mener og synser. Vi har sett det i politikken. Vi har sett det i næringslivet. Nå ser vi det også hver gang en kvinne fra bloggverden uttaler seg videre i mediajungelen.
Dere ser kvinnekroppen i bladhyllene. Den er naken, og det er der den hører hjemme, hva? I hyller det mannekropper ikke engang utgjør en hel prosent.
Warning: Jeg skal banne:
Ikke faen.
Ikke i helvette om jeg noensinne kommer til å godta denne urettferdige objektiviseringen dere forsøker å presse oss inn i!
Jeg er så stygg jeg bare vil, akkurat når jeg vil!
Watch me!! :
Damer som Lotte Hoel er altfor smarte for dere. Det er ikke slik at jeg ikke vet hva jeg snakker om. Jeg har pratet med Lotte, hun er en av de skarpeste knivene i skuffen, vet dere. Og det helt på vidda er, at i en debatt mellom Lotte og gruppa Ottar, kommer ikke Ottar-representanten forberedt nok til å deale med de grovt mobbende trakasserende meldingene hun har mottatt av administratorens medlemmer.
Nok om det. Det er tydelig at her er det Lotte som vinner, uansett.
Hun har en annen kamp hun kjemper. Av personlige grunner står hun opp for barna, og det faktum at de har krav på sine fedre.
Dette er en jobb jeg selv mener jeg har å gjøre som kvinne.
Man står i et brudd, og midt imellom står små uskyldige spirer og ser på. De vokser og gror. Får ting med seg.
Så hva gjør jeg da den dagen det kommer ei ny dame inn i bildet?
Vel. Kan jeg ikke få bli glad i henne også, da? Kan jeg ikke få dele dette nye mennesket med barna mine? Er det ikke ok at jeg prøver å bli god venn med den dama som også skal være som en slags mamma for gutta mine? Kan hun ikke få lov til å stole på at jeg bare ønsker henne godt, og at barna mine også trenger henne? Jovisst. Jeg har møtt ei før, jeg, som var inn i bildet. Hun rakk ikke å møte barna mine. Men henne og jeg kom så godt overens at vi fortsatt har kontakt den dag i dag.
Lotte, jeg er faktisk veldig enig med deg. Jeg også forstår det faktum at noen ganger kan et foreldresamarbeid være umulig. Jeg kjenner ei som virkelig har prøvd, men som bare møter sykelig motstand. Vel. Da har hun prøvd.
Man må legge sine følelser til side. Fokusere på det positive hos barnas far. Jeg har vokst opp som ei ekte pappajente, og jeg vet at mine sønner har like mye bruk for pappan sin som for mamman sin.
La oss se likestilling i dette også.
Jeg er feminist, og mener at alle som vil at kvinner skal ha stemmerett, er feminist.
Men en ekte feminist, i mine øyne, er ikke bare ei som skviser til i front, ved et rumpedask.
En ekte feminist, ser likestillingen fra den andre siden også.
Pappan til mine barn er like viktig som meg. Ikke? Vel, vi har TESTA DET. Og da mener jeg skikkelig måttet testa det. Jeg var syk, og kunne ikke ta meg av min førstefødte. Det ble pappan som tok seg mest av ham den første tiden, og sorry folks, men vi har gode dokumentasjoner på at en pappa duger i minst like stor grad som en mamma. Vi er beviset på en av sidene ved Lotte Hoel’s sak.
Jeg kommer ikke til å sitte å se på at Lotte tar alle disse kampene alene. Vi er damer, og ekte damer støtter hverandre. Gruppa Ottar… (sorry men jeg har vansker med å kalle dere “manne”-gruppa Ottar..) , dere skal vite at det å få meldinger fra dere om at vi som damer er “For stygge til å…”, rett og slett er for kompliment å regne fra sånne som dere.
Når begynte dere å TRO, at sånne som Lotte og jeg, er her for å være “søte/pene/vakre” for dere?
Når vrengte det seg så inn i bjørkeskogen oppi topplokkene deres, i den grad at dere begynte å faktisk tro like mye på at VI DAMER er objekter dere skal studere, som på julenissen?
Hvordan har det seg, at dere virkelig tror, at damer som oss, ikke faktisk fatter at dette dreier seg om mindreverdighetskomplekser i ordets rette forstand, lengre nede i sjiktene…?
Det er trist for sånne som disse, Lotte, å plutselig måtte innse at: THEM WOMEN GOT A BRAIN, AND IT AINT IN PAIN!
Så! Gratulerer med dagen, ALLE KVINNER! Det er så mye mer jeg kunne skrevet om. Men vi behøver ikke EN DAG I ÅRET å skrive omkring kvinner, likestilling, likelønn og alle tenkelige vinklinger, hva? Vi kan stikke de akkurat passe fine hodene våre ut i media akkurat når vi vil, både for å skrive og snakke…!
Tusen takk, Lotte Hoel, som viser deg å være slik en tøff KVINNE!
