Han ser på meg med tårer i øynene og sier:”Æ hadd trudd vi mått vent et år!”
Jeg spør:”E du glad no?”
-“Ja, mamma, æ e så glad at æ held på å skrik!”
Vi hadde forlengst ordnet med pappesketunnell inn mot en av de nederste firkanthyllene i en slik skillevegg med masse firkanthyller i, nede på gjesterommet. Tepper som mykt underlag, og alt var klart. Så dro vi på stranda utpå dagen, sammen med min snille mor Eva, og mitt herlige tantebarn Tuva. Even og Mathias lekte seg godt sammen med Tuva, før vi dro hjem til mamma og spiste taco.
Sent på sommerkvelden fant to lykkelige gutter 5 stk nydelige kattunger og ei stolt pusemor Evine nede innom pappesketunnellen. Evinepia som tidligere i dag vagget rundt her som en stor ballong, har blitt mamma for aller første gang. Og siste gang. Kremt. For dette kullet er planlagt med mange grunner. Hun skulle få bli mamma, pusepia mi. Dessuten, ungene mine skulle få oppleve dette, og samtidig få lære enda mer empati enn de har i seg fra før. Nå blir det kos, kjærlighet og hensyn til bittesmå firbente som gjelder her på Lykketoppen. Jeg tror barn har godt av å få bli glad i dyr, og få leve sammen med noen av dem.
Mathias på sju år har ikke hjerte til å hente opp seg en kattunge fra katteredet. Han er så snill med dyr, og er så glad og stolt at han tripper. Plutselig greier han å hente en liten kattunge, men legger den tilbake straks den begynner å pipe. Dette er noe av det største ham har opplevd, og jeg ser han oser av kjærlighet for både kattungene og kattemor.
-“Pass på Edward dah, modigpus!” Hører jeg han muntert mumler der nede ved kattemurring og piping. Lillebror sover, men Mathias er for lykkelig til annet enn å følge med litt mer. Han babler videre til pusene:”Slutt å krangel no da haha! Evine, kor mange katta e det der? 1 2 3 4 5? Si mæ at du ska fød en te!”
Ja. Jeg innrømmer det. Det er stort for meg også. Vet vi må gi bort 4 av dem, men jeg kjenner meg like happy som gutta mine akkurat nå. Det er kjempegøy, og jeg gleder meg til masse pusekos her nede i kjelleren oppå toppen. Vi har selvfølgelig flytta ned for anledningen, og sover her i natt. Mathias på en madrass ved puseredet, og Even og jeg i gjestesenga.
Oh, life is GREAT when you see your children more than happy 😍😍😍
Hvordan skal jeg kunne forklare, at disse ordene handler kun om meg, og ikke om deg? Når skal du skjønne at jeg ikke forventer av andre, hva jeg forventer av meg selv? Når skal du forstå at jeg ikke kommer til å ta den drammen sammen med deg, og at jeg mener alvor?
Du tror jeg mener det er best for alle at alle slutter å drikke. Du fyrer løs med masse unskyldninger for at du står der i baren og shotter. Så skåler du med pilsen din “hei hå”, mens du smiler skjevt til meg og sier: “Det er jo så sjeldent jeg drikker, så nå er det jaggu på tide å unne seg en pils!”
Cuz you think I care.
Siden jeg ikke drikker.
Så betyr det at jeg er usedvanlig opptatt av alkohol?
Du tror jeg har kritisk blikk festet på shotglasset ditt. Klar med salmeboka står jeg her i dine øyne, ready til å preke.
Men du. Du har vel ikke bipolar krydrer med adhd? Du er vel ikke i tillegg til de to diagnosene alenemamma til to barn på 2 og 7 år?
De to gutta mine sitter i et fly de kaller hjemmet sitt. Jeg er piloten. De sitter i setene lenger bak og får servert flymat, mens de stoler på piloten. Andre foreldre går omkring nede på bakken som guider i trygge, udiagnotiserte parker med barna sine i hendene. Hvis de drikker, sjangler de litt. Snøvler litt og sier litt dumme ting.
Hva tror du skjer hvis jeg som pilot av flyet bipolar adehådeline, drikker alkohol?
Jeg har gått kurs om bipolar. Vi med denne diagnosen har hang til rus. Sånn er det. Jeg er så heldig å aldri ha vært avhengig av noe rusmiddel. Men siden jeg vet jeg er bipolar, har jeg bestemt at det beste for denne pilotmammaen er å være avholdsmenneske og klin edru. Hele tiden. Alltid mamma. Alltid.
Men det betyr ikke at jeg tenker at det er det beste for deg og dine at du gjør det samme. Noen har sunne alkoholvaner, og det er topp i mine øyne. Kanskje en dag når barna mine har vokst seg utav redet, at jeg også kan utvikle en liknende krydderaktig holdning til alkohol. Men det er ikke aktuelt som pilot av dette hjemmet frem til da. Jeg har selv valgt å bli mor med bipolar, og da tar jeg mitt ansvar.
Gutta mine kan alltid regne med at mamma er klar for take off. Jeg er her, og holder et fast grep om tryggheten. Hvis der finnes en risiko for bipolare og rus, da kommer jeg ikke til å ta den. Jeg kommer ikke til å finne det ut, for jeg velger noe annet.
Jeg jobber på en plattform der fokus på utseendet veier heavy. Derfor er det nok en gang på tide å gjøre min sedvanlige del av jobben. Spise min del av kaka; fokusere på utseendet på min måte. The nude way. My way.
For du glemmer det innimellom, hva? At alle de stylede og opererte ansiktene du ser i blader, online, på kino og på TV, did not wake up like that? Det er det som får deg til å kjøpe alle de dyre kremene, sminken og vidunderkurene; fordi du glemmer at alt du ser er fake fasade.
Er det ikke digg å se kvinner uten make up her på nett når det en sjelden gang skjer? Er det ikke godt å studere medaljens bakside, og finne ut at bak fasaden skjuler det seg mye rart OGSÅ HOS ANDRE? Uten sminke ser vi alle ut som en helt alminnelig del av 1700tallet. Det er så lett å føle seg mislykket av den falske internettfasaden. Alle lagene med sminke. Alle operasjone. Før det når frem til deg som sitter, står, ligger eller går foran skjermen.
For mange av oss bloggere handler internett om alt annet enn utseendet. Men vi er like opptatt av medaljens bakside som skjønnhetsbloggere er opptatt av den glinsende medaljen. Vi kan og vil kle av oss i bikini, men da for å vise hvilke naturlige og morsomme skrukketroll vi har blitt. Slik at du kan senke skuldrene og le sammen med oss, og tenke: “Puhhh, i virkeligheten er de bare vanlige, de også.” Bloggere som oss vil skrive om det motsatte av å bruke tid, energi, penger og risiko på skjønnhetsoperasjoner, og samtidig prøve å respektere de som gjennomgår slike forandringer. Vi bare respekterer ikke det faktum at mange blogger åpent om det, noe som påvirker unge mennesker dit de ikke trenger å gå veien i livet.
Jeg vil ta mitt ansvar som blogger, og pointe det mot det indre landskapet mine lesere bærer på. Landskapet som skapes av hjerte og hjerne i skjønn harmoni. Vårt indre blir vakkert av at vi søker å elske oss selv; av at vi kjenner på takknemlighet foran misunnelse, og egenkjærlighet foran forakt. Man må være sin egen aller beste venn for å leve det gode liv 100%.
Jeg vil blogge slike ærlige bilder iblant, så du kan se et sminkefritt bloggeransikt og få sannheten bak medaljen, foran den falske fasaden. For falske fasader kan få deg til å føle deg mislykket. Du kan komme til å glemme underveis, at det heter mascara, øyenskygge, rouge, løsvipper, extensions, lebestift, concealer og foundation. Uten all spaklingen er vi nudes, alle sammen.
Helt siden jeg begynte å blogge har dette vært mitt kjennetegn: jeg bruker å innimellom vise frem sannheten. Slik at dere vet om den. Hvis jeg ser litt småsøt ut på et par bilder, ja så har dere fakta her: det er bare sminke. Å bli til en skjønnhetsdronning har heller aldri vært noe mål for meg. Det er dessuten slik at vi alle kommer til å eldes, og for å være ærlig synes jeg mine bestemødre gjorde dette med stil; mens det jeg har sett av opertert alderdom i media, ikke kan måles med dem i det hele tatt. Farmor likte gode kremer. Det gjør jeg også; kremer, ansiktsmasker og sminke. Der går den nordnorske grensa mi hva angår beauty.
Jeg gleder meg til å bli eldre, og det eneste som er viktig å beholde som det er med ansiktet mitt er synet. For disse øynene skal jeg bruke til å se verden med. Jeg vil ut og reise og se. Det er på folkets eget ansvar derimot, å se på meg. For jeg kommer til å være der for å se. Ikke for å bli sett. Jeg kommer til å omfavne rynkene, og alderdommen i seg selv. Det er rett og slett ikke det viktigste hvordan jeg ser ut. En vakker dag kommer ikke engang sminke til å holde på en viss fasade. Den dagen får bare komme; da er jeg nok bortreist for å bruke disse øynene til å se med.
Kanskje handler det også om at jeg ikke er på leting etter en partner. Jeg er ikke en del av den konkurransen, men fornøyd med singeltilværelsen. Og mine to småkjærester Even 2 år og Mathias 7 år synes mamma er best uten sminke. Da kan de knusekose ansiktet mitt mye mer enn når mamsen er pønta.
Kjære fortvilte ungdom: din oppgave er å snu blikket ditt innover, helbrede ditt indre, for så å snu blikket ditt utover og bruke det på å se verden. Det finnes så mye lesestoff, av forfattere som Wayne Dyer og Louise L Hay, som kan sette fart på denne prosessen i deg en gang for alle. Og dette er ingen bloggreklame. Kun en vennlig anbefalning fra bak internettfasaden. Her bak er det slettes ikke så glitrende glans som internettskinnet bedrar deg til å tro at det er. Her våkner vi alle med et mårratryne hinsides alle poler, som resten av verden. Skuespillere, modeller, sangstjerner, bloggere, mediafolk; alle våkner vi med et mårratryne du burde sett. Really.
Jeg sitter her på stranda og koser meg, mens ungene mine løper ivrige rundt meg mellom sjøen og “leiren” våres, i glad lek. Snart skal jeg teste vannet, jeg også.
Gutta mine er så vakre. Så innmari fine. Jeg elsker å se på dem, men eksponering av dem på bloggen har jeg blitt mer og mer forsiktig med. I begynnelsen så jeg ikke for meg flere lesere enn på facebook, så da postet jeg flere bilder av dem her inne. Denne bloggen skulle være mitt lagringsarkiv for egen historikk. Men nå har jeg vært oppe i flere lesertopper, og i takt med disse toppene blir jeg mer og mer forsiktig med bilder av barna.
Ved nærmere vurdering bør hverken jeg eller leserene ha så stort behov for å se detaljerte bilder av barna mine her inne på forbipolene. Innimellom kan barn bli eksponert for media i form av aviser, talentkonkurranser eller tidlige skuespillerkarrierer. Det hender seg også at 7åringen min gir tillatelse til et ansiktsbilde han er fornøyd med og føler for å gi sitt blogg-ja til. 2åringen kan du også se her en sjelden gang. Men de er tross alt ikke levende clickbites disse elskede kidsa mine. Det er mamman deres som skriver her. De skal ikke stå til utstilling, og framtidas bildetaking og publisering kommer til bestemmes av disse to sjefene. De eier disse søte ansiktene, og jeg må spørre om lov. Slik funker det her. Hvis du er blogger med barn; hvordan funker det hos deg?
Hva synes du om dagens bilder fra stranda? De er godkjent av begge gutta mine:
Derfor var det med stor glede min sønn og jeg ble med henne på en fotorunde på Operataket i Oslo og utover mot badeplassene ut mot venstre side av fjorden.
Lena er så erfaren en fotograf, at hun kjenner de tammeste måsene, svanene og gjessene i Oslo.
Hun tar tak i hvert eneste speilbilde i vannet, og ser alle detaljer.
Ja, Lena er et fotogeni, og jeg får herved æren av å bloggposte de ferske bildene fra gårdagens fotorunde. De neste bildene er fotografert av av Lena Andreassen:
Takk for en knallbra ettermiddag, Lena 🙂 Du er ikke bare en elitefotograf; du kjenner Oslo og vet å guide dine venner som stikker innom byen. Mathias ga meg lov til å bruke dette bildet 😉 :
Du glor. Og du glor og du glor. Til slutt bestemmer jeg meg for å legge hodet i hendene og glo tilbake. Blikket ditt er dømmende og sint. Du, en eldre dame to bord bortenfor bordet til meg og sjuåringen min, som nettopp har fått gått seg en tur rundt i boardinghallen til Stena Line her vi venter på Piratbåten.
Plutselig skjønner jeg. I dine øyne er jeg en sånn der dårlig mor, her jeg sitter med mobilen i hendene og trøkker, mens “kiden min får null oppmerksomhet”.
Well, let me tell you something lady! Her sitter jeg og jobber så svetten renner for at den kiden min i det hele tatt snart skal få oppleve denne piratbåten. Men hvis jeg hadde jobbet via pc’n min heller enn på mobilen, ville du ikke sittet og glodd sånn, I’ll tell you that! Da ville du respektert meg for den mye større skjermen.
Ja, å blogge er mye jobb, og jeg har flere sponsoravtaler under denne turen som jeg trofast akter å få i havn, like sikkert som at du skulle i havn i Fredrikshavn sammen med oss i mårest. Jeg skal redigere og sortere over 100 bilder og skrive mye, og gutten min vet at han er med mamma på jobb nå.
Men akkurat denne båtturen var ferie for meg også. Da skulle jeg roe ned og legge telefon og pc bort innimellom nødvendig jobbing straks jeg kom ombord i båten. Derfor hadde jeg forklart sønnen min at akkurat denne timen før vi alle skulle gå ombord i båten, jobbet mamma.
Og jeg jobber per mobil. Men det vet ikke du. Du trodde jeg satt der og valgte telefonen foran min høyt elskede og svært fornøyde sønn.
Well I’ll tell you one more thing: i 2017 kan en mobil være et verktøy for jobbing. Og jeg skrev denne bloggen på mobiltelefon i 2 år før kommunen jeg bor i valgte å dekke en pc til meg. Fordi de mener jeg jobber så fordømt bra. Virkeligheten er ikke alltid som du tror…
…så trekk til deg det forbanna blikket ditt and put it away.
Fra å være det mest miljøvennlige alternativet innen offentlig transport går NSB nå videre til å bli enda snillere mot moder jord. På strekningene Stjørdal-Steinkjer og Hell-Storlien er arbeidet allerede begynt med å tilpasse til elektriske tog. Trønderbanen skal fornyes, og dieseltogene som nå tuter omkring i dette distriktet byttes ut med splitter nye, elektriske tog fra Sveits. Togene er av typen “Flirt”, og bruker altså strøm, og mye mindre energi. De er å putte under kategorien “moderne teknologi”.
Innen 2023 skal trønderbanen være ferdig elektrifisert for de nye togene, som er bygd slik at de er kjappere i akselerasjon, derfor reduseres kjøretiden, pluss at togene er så mye større at de kommer til å få plass til å frakte dobbelt så mange mennesker enn dagens dieseltog, som fra før av bidrar i kollektivtrafikken med 1 sjåfør per 4-500 passasjerer.
Null asfaltstøv. Den sikreste transporten. Den mest effektive måten å reise på. Miljøvennlig. Og nå blir det altså enda bedre. Hold dere fast, her kommer de raske, elektriske og mye større togene fra Sveits. Nå blir det spennende å pendle, folkens.
Bli litt grønnere, med de nye togene på NSB’s norske baner over vidder, gjennom fjell og langs bekkevann, huldertjern, bonderomantiske gårder og inn i byer med liv og røre 😉
Nei, det gikk ikke etter planen, derfor får dere et innlegg i løpet av helgen, med bilder som noen av artistene selv har fotografert fra festivalen. Det har seg nemlig slik, at den muntre og råeste vokalisten Sindre Antonsen fra Divided multitude har sørget for helt andre typ bilder enn dette.
Here’s what happened: Sjuåringen min og jeg dro til Halden, spiste burger og tok taxi opp til festningen sammen med et fancy par fra Tyskland. Det regnet festivaldråper på oss i det vi trampet inn på området for å skaffe øreplugger til Mathias. Så hører jeg en lys stemme nede fra skuldernivået mitt:”Mamma æ vil tebake te hotælle…”
Man kan ikke tvinge med seg en liten gutt på rockekonserter for å ta bilder, når han helst ville dra, så jeg måtte finne en annen løsning. Divided mulititude spilte på NSB rocketoget ned hit, og jeg fikk inntrykk av vennlige bandmedlemmer med humor og godt humør, så Divided-Sindre var lett å spørre. Wait for tons of rock pictures to come 😉
Det er få timer før det braker løs på Tent stage i Halden’s Tons of rock, nærmere bestemt kl 16.10 -16.50, og Diamond head sitter nede ved resepsjonen på Quality og er klare. Eller er de det? De mangler trommisen Karl, og vi venter en stund på ham, før vi får beskjed om at Karl ikke er helt i form. Så vi tar både bilde og en prat uten ham. Han trenger nok bare en stund, så er han klar for flere tonn med rock, han også. Gitarist Brian låner gullspinneren til min sønn Mathias, og påpeker at han har uvanlig hårfarge. Jeg påpeker at Mathias har uvanlige foreldre.
Diamond head er anerkjent av Metallica og Megadeath som en viktig innflytelse, og har innslag av Danmark i form av låtskriver og vokalist Rasmus. Han og jeg får en del å prate om, siden jeg skriver tekster selv. Vi snakker dessuten litt om spinner-take off både her, i Danmark og ellers i verden, og at det er bra for oss med ADHD å holde på med den.
Nå skal vi ordne oss klar for rockefestival. Er DU klar?
(Bilde, fv: Brian, Rasmus, Abbz og Alex. God bedring Karl 😉)
Rockety rock, bloggen. Siden denne mammaen har vært våken siden kl 05.00 i mårest, burde hun strengt tatt i det minste være litt trøtt by now.
Særlig når facebooksatusen goes like: “Oh what an awesome day! Mathias og jeg har vel aldri opplevd så mye på en dag før 😂😍 Først ut på eventyr med herlige NSB, Terje Fossum og rocketoget, der Divided multitude rocket oss over Dovre. (Vi skulle gjerne livesendt mer, men nettet var ikke med på det) Så fikk Mathias se slottet, og kjøpt seg en spinner langs Karl Johan. Nå har de jaggu sjekka oss inn på Norge’s beste hotell for barn, og vi har bada i digg badeland, lekt i superland (begge to), Mathias har fått ansiktsmaling, og vi har spist deilig mat. Hotellet er fylt opp med Tons of rock, og vi er klar for morgendagen i Halden 🎵 🎤🎸🎶 “
Men selv om gogutten har sovna her på dette awesome hotellet, tar det nok enda et par timinutter før muttra lander. For jeg har rett og slett opplevd alt for mye BRA i dag. Det sitrer i hue og jeg bare MÅ fortelle dere: prøv å opplev livemusikk på toget en gang, sett det på MUST DO – liste din asap, cuz I’m in love with dagens opplevelse av metal på rocketoget!
Før jeg legger meg og svømmer ned i en deilig hotellseng, må jeg bare vise dere noe fra denne morsomme dagen.
På perrongen i Trondheim dukket ordfører i byen, Rita Ottervik, opp for å vinke hey då til oss. Hyggelig hyggelig Rita, you rock!
…og jeg har sett the tattoo of my life. Hils på Stina, som også rocket seg nedover til Tons of rock i dag:
…og så har disse karene fått seg fans på Stjørdal…
Divided multitude må dere sjekke ut, readers 🙂 For en vokal! For en sabla bra musikk de lager sammen, og for noen glade glimt i øynene: dette bandet var perfekt for togkonsert, I promise. Vi gleder oss til å se og høre mer av dem på Tons of rock festivalen i Halden i morgen, kl 14.30-15.10, Huth stage 😉 Be there, and rock with us!
