Morten Ramm hadde rett da han under bloggervjuet sa: “Hårkrise ja! Du kanke GÅ sånn! Hva bruker du? ER DET WELLA?”
Jeg visste det så godt fra før. Hårkrisa har lenge vært et faktum, og jeg har ledd av den like lenge. Altså. Jeg er jenta som var med mormora mi i fjøset, måkte kuskit, strødde strøssel, ga for og strigla kyrne med metallstrigler. Da stod jeg på bøtte for å nå opp, for jeg var jo bare 5 år. Og 6, og 7 og 8… Og mormor bor på ei øy. Landet er digg. Frokost etter fjøsstell er like digg. Rusle tur nedi fjæra og samle skjell. Ekte. Digg.
Jålete hårkrise? Pøh, hva gjør vel det for ei guttejente fjøstøtte som jeg? Hår vokser ut vel..
Og jeg har frisørangst! Sånn. Nå innrømmet jeg det. Etter utallige mislykkede besøk hos frisører, har jeg noia for frisørsaks og vaskedass. Det ser ut som en dass, der frisøren vasker håret på kunden. Og vannet renner kilende og irriterende nedover panna. Åh.
Hun ene frisøren tok permanent på mitt engang så korte hår. Med stor og sur mine satte hun i gang. “Ble bra dette?” Spurte-sa hun mens hun desperat dro gjennom puddelørehåret mitt. Jeg dro til meg håret og sa høyt og skremt: “Nei! Æ har jo flatt hår oppå… og KRØLLA I TUPPAN!”
En annen gang fikk jeg overført tilbake de 750 kronene jeg hadde betalt for å få ødelagt håret. Jeg gikk ut derfra med laksefaret og totalødelagt hår. Etter masse dårlig kundebehandling i tillegg, fikk jeg tibakeført den fra før av nedpressede prisen. Det var ikke puddelørehåret, men en annen krise.
Jeg har blitt misforstått også. Da jeg sa: “Kort baki. Langt frammi.” -“….mener du det?” -“Jepp” ….og det ble slik. Kort lugg baki, hvoretter det ikke skrådde nedover mot sidene på hodet, men gikk ned i en lang hale på hver side.
And it goes on and on…
Mellom rasta, rødt, svart og blondt, har jeg altså opp gjennom årene blitt herdet på hårkriser.
Nå har jeg ca 20 lengder på håret mitt, og jeg bør trosse frisørangsten min.
Jeg har en dyktig søster som er frisør, og hun er helt rå på å klippe Mathias. Men vi er søstre og ulike, så vi holder det til gutteklippene, selv om hun er flink.
Jeg har funnet to stk damer på Malvik som driver en salong. Inne i deres salong skal jeg om noen dager sette meg i stolen.
Disse to damene er de eneste frisørene jeg stoler på som har rørt borti mitt hår. De kan sakene sine, og de jobber under null stress og egenlagde timelister. Farger er funnet fram ved egne formler, og dette med hår, det kan de. DIT skal jeg, iiihaa..
Så. Morten Ramm. Ser du det. Jeg hører etter for en gangs skyld. You win. And I win too!
Onsdag 28.oktober 2015: Den spanske radiokanalen “40 prinsipales” gjennomfører et kronglete intervju med Justin Bieber, på Spansk, med tolk. Det hele ender med at han irritert forlater studio i det de skal ha han med på å spille inn you tube-video.
Torsdag 29.oktober 2015: Den 21 år gamle kanadiske pop/RNB-artisten som for ikke lenge siden slo gjennom som 15 åring, har sliten og ganske søvnløs landet i Oslo for å være gjest i Senkveld. Innspillingen er over, og det er tid for konsert på chateau Neuf. Kvelden velkommer 950 ville fans av hysteriske ungjenter foran ungdommen Justin.
Igjen mister han besinnelsen. Han har sunget en låt og fått beskjed om at han må synge låten om igjen pgr av en feil. Så gir han en vannflaske til ei jente på 15 år i publikum. Hun søler vann på scenen. Jentene på fremste rad river og sliter i skjorta til gutten, i det han prøver å tørke opp vannet fra scenegulvet. Han forsøker å si fra at de må slutte. At de må slippe han. Det hele ender med at han må ta av seg skjorta si for å slippe unna de små ville fansjentene.
Verden reagerer. Må finne en part å skylde på for “skandalen”.
“Fyyy Justin din diva” / “Fyyy unge småjentefans!”
Har folk glemt at det er barn og ungdommer vi uttaler oss om? Gutter befinner seg i pubertetens vanskelige verden noen år senere enn jenter. Der vil si at i denne situasjonen befinner det seg en halveis søvnløs ungdom i senpuberteten på scenen, foran nesten 1000 pubertale, ville, grenseløse jenter! Sikkert litt søvnløse de også, før møtet med sitt store idol?
Hva forventer vi oss? Moden atferd?
Jeg kan si litt om hva jeg forventer meg. Jeg forventer at vi oppdrar våre barn til å respektere andre, og la andre’s intimsone være i fred. At vi lærer dem at det ikke er greit å rive i noen som helst sin skjorte, eller ta på dem uten at de vil det. Samme hvem de er, selvfølgelig. Jeg forventer også at ungdommene våre her til lands har lært seg at når noen sier “Stopp! Slipp meg!”, slipper de. Tvert. I utgangspunktet var det jo ikke engang ok at de begynte å tafse og holde fast noen som helst. Læren om naturlig høflighet og respekt.
Verden har opplevd det før. Elvis og Beatles ville sett slik ut hvis de løp jorda rundt: milevis av gale fans, en hale av hylende villdyr, på evig jakt etter noen de kunne gråte, skrike og rope til.
Som ulveflokken som hakker på alfahunnen. Som slutter når hun blør. Men ikke av empati. For at alfahunnen skal overleve så flokken skal få ha en å hakke på.
Trangen til å ha et idol-syndromet. Justin Bieber-syndromet. Beatles-syndromet. Elvis-syndromet. Når oppstod dette?
Se for deg år 1715: en gjeng gale bygdajenter med svære lange kjoler i vill trav langs åkeren etter bygda’s mest populære felespiller. Ca 15 stk hysteriske jenter, andpusten av korsett i kombi med trim, ropende, hylende, besvimende… Felespilleren overfalles nede ved grisebingen, og holdes fast i bunadsskjorta av gråtende bondetuppesnupper. Nei jeg tror ikke de var helt sånn altså. Er rimelig overbevist om at tipp tipp oldemortuppa mi aldeles ikke oppførte seg på dette viset..
Dette idol-fenomenet oppstod i takt med media. I samtråd med hvor mange det var mulig som visste om en og samme kjent person/gruppe, på samme tid. Fenomenet “kjendis”. Den unaturlige tilstanden av bivirkningene som kom av at hele verden plutselig kunne gå sammen om å vite om og like det samme mennesket av kjøtt, blod, tanker og ord. Samhold. Men også beundringen av at så mange andre også visste om “kjendisene”.
Verden så Marilyn, Kurt, Diana, Michael, Whitney og Whitney’s datter gå under. Vi kunne se det ble for mye. Vi stod og så på at bildene av dem i media florerte fortere og fortere. Og de så tristere og tristere ut der de lyste opp som uoppnåelige men virkelige stjerner fra blader og aviser. Med villere og villere overskrifter. Men vi lærer aldri…
Kritikken hagler mot Justin. Han viser stadig tegn til at nå er det for mye. Han hvisker: “Stopp. Tål at jeg setter personlige og intime grenser. Nå.” Så begynner han å rope det ut:”STOOPP!” …ville vi hørt bedre etter dersom det var en kvinnelig artist som ble klådd på og holdt fast? Jepp! Åh, selvfølgelig hadde vi jo det…
…er han fritt villt, han ungdommen Justin? Fordi han har valgt den karrieren, er det lov å beføle ham og holde han fast til han må dra av seg skjorta for å komme seg løs?
For hvis det er lov hva angår alle som velger en profilert karriere, da må det være likestilt her. Da, rørleggermamman eller snekkerpappan til de unge ville fansene som drar Bieber i skjorta så han ikke kommer løs, serviceyrkemor og lærerfar til alle andre hysteriske unge fans her i verden: vit at her gjelder følgende:
Rørlegger! Jeg kan tafse på deg! Så mye jeg vil. Snekker! Jeg kan holde deg fast i arbeidsklærne dine, og jeg slipper ikke engang når du sier “Stopp!”. Etter du har vrengt av deg klærne for å komme deg løs, og dratt din vei i sinne, ringer jeg media og sier at jeg står gråtende igjen etter å ha brukt tusener på en snekker som forsvant fra jobben og aldri kom tilbake.
Dette gjelder dere alle; lærere, serviceytere, sykepleiere, ingeniører, selvstendig næringsdrivende: alle, i absolutt alle yrker. Er det lov at barna deres får antaste og holde fast en artist, er det lov å gjøre det mot alle i verdens forskjellige yrkesgrupper.
Vi har altså tilogmed lov å klage og sutre offentlig over at dere velger å forsvinne i en fart fra jobben dere er innleid til å gjøre.
Personlig er jeg ikke fan av noen andre enn mine barn og min avdøde far, som reiste seg beundrelsesverdig opp etter tre slag før han levde med afasi de siste åtte årene før han døde.
Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det er å sette en artist eller skuespiller så høyt over seg selv at man gråter og hyler hysterisk dersom man blir eksponert for deres nærvær. Jeg likte også musikere i min ungdom, men den eneste gangen jeg tok til tårer var da Kurt Cobain døde. Ville jo høre mer av grungemusikken hans.
Hvis jeg hadde møtt Justin Bieber eller noen som helst andre profilerte artister eller skuespillere, ville det føltes for meg som å ta en prat med en venn, med brodern eller med mormora mi. De er like stilte de, som alle andre.
Det er på tide vi husker hvem vi er. Vi er ikke her som ulveflokker. Vi skal respektere hverandre, ikke hakke hverandre ihjel. Og vi skal lære barna våre folkeskikk.
Og LIKESTILLING da dere! Likhet mellom kvinnelige og mannlige artister! Tafsing og fastholding av damer? Ikke greit hva angår menn heller! Ikke ok å tråkke over en butikkansatt sine intimgrenser? Ikke greit for Bieber heller!
La nå denne guttungen Justin få være i fred med sine utfordrende søvnvansker. Det blir ikke mer søvn på han av skandaløse pompøse og latterlig barnslige overskrifter. Han er jo bare kiden! Han er i senpuberteten og har lov å ha pubertale utbrudd han som andre ungdommer!
Og han finnes. Han er ekte, og like dødelig som deg og meg. Vi aner ikke hva slags demoner han fighter mot i det daglige, og som plager vettet av han når nattemørket inntrer og vi andre sover. Søvn er livsviktig.
Til dere som driver og river i andre’s klær, og holder dem fast. Slutt med det. Det finnes lovverk mot slikt. Det er ikke lov å holde andre fast mot deres vilje, og det er ikke lov å beføle andre. Samme hvem de er.
Det var juni og jeg hadde akkurat starta bloggen. Lille baby sov, og jeg var, som nå, verdens lykkeligste mamma. Jeg hadde ikke denne utsikten, og jeg hadde Donald Duck’s naboer, men jeg var happy som fy.
Det var hverken konkurranse eller penger som drev meg til å begynne å blogge. Det var rett og slett det faktum at den dagen det skulle bli min tur til å dø, ville jeg ikke gå i grava med alle historiene mine fra fortiden. Og det faktum at jeg var en ivrig skribent som begynte å se seg lei av 50 notisbøker og ditto skrivebøker. Ville samle alt på en plass.
Jeg trodde ikke at jeg hadde lesere. Ante ikke hvordan man sjekket dette. Jeg brukte tid på å bli kjent med bloggen. Det som drev meg var å skrive. Å fortelle.
Jeg skulle bli journalist. Det var det eneste jeg ville bli da jeg var ung. Før jeg ble syk og fikk min første debut innen bipolar som 17åring. Jeg fikk skrive for lokalavisa og storkoste meg med dette. Ja, journalist var det eneste jeg ville bli. Før jeg ble syk.
Bare jeg får skrevet. Bare jeg får brukt ordvariasjon og grammatikk i et vidunderlig mønster av setninger, er jeg fornøyd.
I løpet av sommeren har jeg lært meg mer om oppsettet inne på bloggen. Og jeg har fått erfare at veldig mange vil lese det jeg skriver. Mange rørende personlige samtaler har det blitt, og jeg er like takknemlig for hver eneste tilbakemelding jeg får.
Dette er jo en skikkelig hyggelig bonus. Og mange ganger blir jeg overrasket. Altså jeg skriver innlegg som jeg tenker er viktig for meg å putte inn på bloggen. Men som nok ikke er så interessant å lese. Da har det vist seg at nettopp det har topp lesestoff for mange. Akkurat da jeg trodde mine skriblerier var kjedelig. Dere overrasker stadig vekk.
Høsten har satt sitt grep omkring meg og mine, som om deg og dine. Noen dager er det kun den varme dusjen som kan tine opp den knirkende stivnede skrotten, og rimet ligger der på takene og advarer oss. Her kommer vinter’n, Jokke, her kommer den..
Og jeg går inn i den, ny og fresh, etter en sommer med intens skriving. Ingen psykologer i hele verden kunne reparert meg slik jeg selv har gjort med alle ordene og setningene som jeg har skrevet denne småkalde sommeren.
Og jeg venter spent på dere andre. Alle dere som har betrodd meg at dere vil starte å blogge. Jeg kan garantere akkurat dere, dette: friskere sinn og strålende kinn! For jeg vet nok om dere til å vite at dere har meget mye på hjertet. For hvert ord bearbeides en bit av et såret hjerte og blir helt igjen. Pumper blodet kraftigere, og gir rødlette kinn..
Og dere er i toppklasse hva angår journalistikk, historikk, fotografering, erfaring og skrivekunst, så dette blir bra! Minst tre av dere hører Stjørdal til, så kom igjen nå. Dere vet hvem dere er. Og angre, det kommer dere ikke til å gjøre.
Jeg har mottatt bilder av skrumper, tissemanner, hode nr to, you name it. Mest på facebook. Jeg, som de fleste andre moderne damer. “Bare åh sjekk her, jeg er så deilig” – bilder. Wannabefotomodeller i kvalme positurer, og altså dette verste: tisseredskapet deres, hvilket befinner seg farlig nær et visst annet slags høl; bilde rett i trynet mitt! En gang mens jeg spiste. …kanskje var det fiskeboller også!
Hva ER dette for slags atferd da dere?
Han ene fjompen hadde dame også. Begynte å klage til fremmede meg om hvordan hun ikke hadde lyst til å hoppe i høyet like ofte som han der oppe i bygda.
…ja. Rart det du. Kjenperart. Jeg bare …skjønner meg ikke på henne assa dude..
For du er så DEILIG HVA? Oppførselen din er virkelig til å digge helt vilt, der du sender nakenbilder av deg selv til villt fremmede damer, mens dama di er på jobb og tjener penger så du kan spise proteiner og riktig fise deg prompete og stinkende verre enn fjøset du så ofte sikkert trekker ned til. …for å “trene”.
NEI! Vi damer LIKER IKKE DETTE! Føsj fysj og atter fisj!
Og det latterlige er at jeg aldri kommer til å bite på agnet uansett.
Nei vi har ikke et offenlig forhold, jeg og han. Ja vi er dønn forelska, og det er nesten ingen som vet om han. Han ville aldri behandlet meg som et objekt på denne måten. Han er for god til det.
Den eneste som vet om han, er pappan til mine barn. Og vi greier fint å samarbeide likevel. Hippietime, peeps, time for hippie heads thinking 😉
Til og med mine barn vet ikke om oss.
Hvorfor må forhold være offentlig vedtatt for at det skal være allright? Nei takk, vi har tenkt å tenke sjæl vi. Og vi har hverken tenkt å gifte oss eller å rope ut til verden at vi er darlings. Har vel ingen meldeplikt vi. Nei vi har tenkt å være bare oss to innimellom i flere år til. Vår relasjon er ikke til for å behage noen andre.
Eller er det slik at vi damer må ha en ring på langefingeren å vise frem oppe mot topplokket ditt, “mann”, for at du endelig skal slutte å sende tissefanter til oss ukjente damer på inter out there net? (Som for øvrig sender dem videre til venninner og ler så de revner!)
Sammen ler vi mye, vi også. Han og jeg. Og vi ler en del av disse uanstendige meldingene fra “menn”/guttetassene på facebook. Vi drømmer oss bort litt og får lyst til å ta bilde av keisersnittarret på magen min og sende tilbake.
Neste gang kommer jeg ikke til å være så høflig som det her. For dette er så langt unna et kompliment som man kan få. Dette er: “Du er et objekt, intet annet!”
Verden av “menn”, dere er herved advart: jeg kommer til å være GROV tilbake, og rett frem både frekk og ærlig.
Jeg skal dessuten love dere at jeg ikke kommer til å være frekk på den måten dere vil!
Og etterpå skal vi sitte å le av dere, jeg og mannen jeg elsker. Han elsker meg sånn. Sånn som dette. Sminkeløs og ekte. Og han liker å SNAKKE MED MEG, for han synes jeg intellegent, morsom og grei. Og han er den eneste i verden jeg synes er fin, vakker, sexy, smart og morsom på en gang.
Kanskje dere burde lære litt av slike ekte menn, små usikre dudes som sextrakasserer fremmede kvinner på nett med skrukketasser? Ja nei altså, det er ikke engang et spørsmål: lær av modne menn, og: skjerpings!
Til mannen over alle menn, jeg elsker deg, på min egen frie, sanne måte 😍
….og ingen behøver å vite om oss før det blir aktuelt at vi må flytte sammen på gamlehjemmet 😉
Ok. Vi er avslørt. Noen så oss, så vi kan like gjerne innrømme det. Stå for det, som de tøffingene vi er. Tenkte vi skulle smyge inn der og gjøre dette usett. Gå i ett med tapeten. Stole på at lille Even ikke begynner å si hemmeligheten vår som sine første ord.. Men så ble vi altså observert i det vi utførte synden.
En stor stor synd, som man bare ikke gjør i disse dager, dersom man vil bevare sin stolte eleganse. Nå er det slik at sånne som oss nok ikke eier særlig til eleganse likevel, så. Og det var litt synd på oss. Vi er forjøla og sånnt..
Vi har fråtset junk! Masse! På en helt vanlig torsdag. Helt i oss kalorier og knasket i oss fett og salt.
Vi har lykkelig inntatt så mye junk at blodsukkeret gjorde oss fnisete som fjortiser, og sløve som amerikanere på megaburger.
Aahhhh for en deilig deilig stund vi hadde. Even fikk babymiddag, salat og to chips, og vi smeltet sammen med bordet der vi satt og …fråtset. Nam. Fråtset hamburgertallerken…
Mmmm “sockervatten” !!!
(“…mamma og pappa er litt “uelegante”, eller hur… litt ….rare..”)
På vei inn ble vi gjenkjent av kjentfolk. På vei ut møtte vi ei venninne. Så her går det ikke an å luske junke i buskene. I et lokalt terreng er ikke de buskene større enn lillefingeren din. Så: in public: vi har junka verre enn hele USA til sammen, på en torsdag. Og vi har ikke engang tenkt å innta slankepille i kveld. Ei heller starte på diett i morgen. Nope. Vi fortsetter junkinga søndag, med tacoparty. Er dere med, family?
Vi lever og prøver å innrette oss i og etter en travel verden. Jordkloden er så svett og stressa av global oppvarming at vi nærmest kan høre den stønne mens det blåser opp til naturkatastrofer.
Vår art var for bare 3 generasjoner siden totalt ukjent med denne hurtige tog og fly- rytmen. Dette faktum at vi kan bruke to timer oppe i lufta, vips så er vi i et annet land. Plutselig har vi også dette voldsomme fenomenet “kjendiser” i diverse kategorier.
Joda. Det kunne forekomme at jungeltelegrafen sørget for at mange på denne jord visste hvem enkelte var av forskjellige årsaker i 1615 også. I 2015 har dette interessant nok tatt helt av. Vi skal fra vidt forskjellige vinkler forholde oss til all denne påtvungne forandringen. Uten at biologien henger helt med. Vi er ikke laget for så store og kjapt bevegelige folkemengder. Eller er vi det?
Vi takler det. Såvidt.. Et lite tegn til slow motio-halebeinet sitter fortsatt i. Men vi takler det assa. Vi voksne. Vi tåler et halebein fra svunne tider. Bare ikke å falle på det.
Men hva med de søte små der nede ved de stressa buksebeina våre?
Han skal ikke i barnehage enda. Jeg har muligheten til å vente til han er 2 år. Pgr av babyboom omkring oss, får han allerede mer enn nok sosialisering og lek med andre barn.
Jeg tvinger hans tilværelse midt i denne stressa verden, ned på det naturlige. Minst 1, men helst 2 dager i uken, er det bare han og jeg. Her hjemme. Ettåringen min og jeg.
Minst mulig støy, og mest mulig tilstedeværelse i vårt stille hjem, opplever vi sammen da. Vi kan sitte og se i bøker og han hermer etter meg i ord og lyder. Vi leker, og jeg lar han styre leken. Henger meg på og gir han all den oppmerksomheten en liten gutt på 1 år behøver fra mamman sin. Måltidene er ekstra rolige disse dagene. Øver seg på å spise selv med det lille pinsettgrepet sitt. Flinkis. Han søker kos og klem, og får massevis. Bøtter og lekespann… Og vi ler og smiler innimellom med intens øyenkontakt. tillegg har pappan også slike dager med han.
Jeg er ikke i tvil: Små barn trenger dette på lik linje med næring og søvn. Denne trygge, stille, rolige kontakten med foreldre som elsker det over alt på denne jord.
Kan ikke politikerene se det? At barn bør vente til de er 2 år med en hektisk hverdag borte fra sine kjente og så veldig veldig kjære.. Jeg er sikker på det er så mange foreldre i dette land som så gjerne skulle ønsket å kunne få gitt barnet sitt denne trygge grunnen.
Even liker å øve på å gå i fred og komplett ro sammen med mamman eller pappan sin. Her øver han på kjøkkengulvet i dag. Han har min fulle og hele oppmerksomhet. Og siden han har lært seg å klappe også, klapper vi begge i vill begeistring etterpå.
“Kjære barn, du e framtida for mæ, alt æ trur på ska væks i lag med dæ. Du e sannhet og sang, sjølve livet..” Åge har helt rett. Barna er våre gullskatter. De er framtida vår. Dersom det kniper økonomisk i en kommune, er det ikke barna det skal gå utover..
Jeg har aldri vært særlig glad for at de uføretrygdet meg da jeg var pur ung. Ikke før akkurat nå. Dette året her, er jeg veldig lettet for at jeg kan holde guttungen min trygt inn til hjertet mitt nesten hver dag. Foruten 2 dager, da er han hos pappan sin som elsker han like høyt som jeg gjør. Der er han også supertrygg, og denne mesterpappan lærer ham massevis.
Han sier uten ord: “Sjekk denne a! Leke??”
…og vi leker. For jeg skjønner alt han “sier”. Både pappan og jeg kjenner han godt nok til å skjønne språket hans.
Det er det. Han kan ikke snakke. Kan ikke gjøre rede for seg enda. Han kan ikke gå eller løpe dersom han blir redd heller. Han kan bare klamre seg fast til mamma eller pappa’s buksebein langt der nede han.
Even er så forkjøla at snørra renner. Han er slapp. I morgen er det samværsdag der pappan bruker å hente han og ta han med til seg noen timer. Nå er han altså ikke helt i form, gullskatten. Så vi innretter oss etter …hvem? Oss voksne? Nei så langt ifra. I morgen kommer pappa hjem til Even her, på baby sine premisser.
Han skulle sove. Duppe. Men begynte bare å gråte. Det han ville var å ligge og sove i armkroken min i mammasenga. Så her ligger vi. Han sover trygt og godt mot mammapuppen på min høyre arm. Det går tregere å skrive. Javisst, kjempetregt. Men det er ikke viktig. Det er ikke viktig for pappan til barna mine at ting ikke går som planlagt i morgen heller. Bare Even har det bra mens storebror Mathias har det gøy på skolen.
Vi må innrette oss etter de små forsvarsløse. Norge, det bør du også gjøre. I form av å gi småbarnsforeldre friere tøyler bare et ekstra år; til barnet er to år. Invester kjærlighet i framtiden.
Takk og pris for at jeg slipper å sende lillegull i barnehagen helt enda. ….stopp!
Helt feil formulert. Beklager. La meg prøve på ny:
Takk og pris for at lillegull slipper at jeg må sende han i barnehagen helt enda.
I kveld kommer to damer på besøk, og det skal skravles og le. (Jeg mister ikke mitt sosiale liv av å være hjemme med Even) Etter det skal jeg ta meg en dusj. Og kanskje et spabad etterpå. For jeg må stelle godt med meg selv så barna har en glad mamma. Glade foreldre, glade barn.
Ettåringen våres er altså hjemme fra barnehagen i et år til, han. Og lærer alt andre ettåringer snapper opp i barnehagen. Og leker med flere andre barn og babyer som nå begynner å bli kjent for han, da de er barn av slekt og venner.
Og mamman, hun mener det er helt naturlig at en baby vil være mest sammen med de h*n er mest knyttet til.
Hva mener DU ville vært best for ettåringene våre, dersom politikerene prioriterte barna først? Dersom økonomi og alt var inntettet på ettåringene’s premisser.. ?
Nei vet du, hør nå her! DU skal ikke tro du er noe i mitt liv. Med all din dømmende kritikk, og iver etter å tråkke ned slike altfor tydelige måner som meg!
DU skal ikke tro du duger til noe i mitt liv. For din langt fra konstruktive, baktalende kritikk er ikke engang tøff nok til annet enn å hviskes stille for så å hvesefnises av.. Noensinne hørt ekte trillende latter?
DU skal ikke tro at du kan komme her og tro at falske lille DU kan lære meg å slutte å stikke meg ut. Like lite som en gammeldags nittitallslærer med forstyrrelser i topplokket, kan du det.
Dette er MIN himmel, finn din egen. Dersom du prøver å være klok måne her på MIN himmel, er du en falsk måne. Kun mine egne lover og regler gjelder her, og jeg lyser opp over mitt eget landskap akkurat slike det passer meg selv.
Du tror du er morsom. Tror du er smart, der du sitter på bakenden din og vokser. Større og større over alle oss som “tror vi er noe”. Som et feigt og klissete nett-troll, super du i deg sterkvinglass etter ølkrus, og prater og prater om alle dem som har vistes alt for tydelige i terrenget i det siste. Alle månene. “Kæm trur dæm at dæm EEH?!?!?” fniser du, mens du prøver å holde deg til du har reist deg fra den velbrukte kafe-stolen, i det du prøver å nå dassen… Men det går ikke alltid like bra, gjør det? Hender seg at du “driter deg litt ut”, eller hur?
Faktum er at du selv aldri i livet ville turt. Ja, sannheten er at du er slettes ingen lysende måne. Du er en sjøstjerne, gjemt og fanget langt nede i havet rett ved byen Jante, under tang, og under tare. Der du nesten ikke engang behøver å eksistere. For gudene må vite hva skummelt som hadde hendt dersom du hadde sluttet å synes synd på deg selv, og lært deg å holde hue over vannet…
Du hadde ikke holdt ut din egen kritikk. Du tåler det ikke nå heller. Så du gjemmer deg bak dine dømmende baktalende ord, og hveser ut lover, fordommer og regler, som om det gjaldt alle oss andre.
Trodde du jeg ville bli kjent med deg? Tenkte du at dine kvasse ord der bak skulle funke til annen enn å kysse min visse plass? Var det det du hadde planlagt, siden du brukte tid på all den sladrete hankingen?
Du behøver ikke å slutte å være så smålig og dømmende for min del, lille Trolle. Jeg skades aldeles ikke av alle bygdedyrene du føder mens du roper ut eder og galle mot alle de profilerte månene.
Jeg vil bare fortelle deg at jeg ser deg der nede. Vil bare minne deg på at det er jeg som styrer tidevannet omkring deg. Vil bare hviske deg at jeg alltid kommer til å møte deg høflig og vennlig. Og du kommer aldri helt til å sjøstjernefatte og begripe hvor tydelig og klart JEG SER DEG. Jeg ser deg litt for klart. Og du… Du har desverre dr**i deg ut, ser jeg 💩😫🙊
…
hyggelig hilsen fra månen. Hu derre forbipolena 👀🌕🌊
Vi har verdens roligste morgen, og tar livet helt med ro. Even ramper og tar borti ting han ikke får lov til, ser på meg og gliser. Den store babyen er så gulli at jeg får lyst til å gumle han i meg. Koseklompen som er så forkjøla at han minner om et lite snufsende barnehagebarn..
Rolig ja. Innimellom lekinga. Da går det faktisk for seg. Vi bråker og herjer. Men ikke lenge, for målet er en helt rolig og behagelig morgen for bitte lille..
Tv-stund etter frokost er koselig for oss begge to. Den varer heller ikke lenge, for Even vil helst leke. Ta på ting og kjenne på verden. Snart skal han sove. Vokse litt mer der fra starten i livet.
Men aller føst må det skiftes bleie. Og det er det aller viktigste i hele verden for den lille krabbaten nå. Tørr bleie, kos og klem, og så en dupp…
Tårene har innimellom trillet fritt i dag. Jeg har snakket lenge med en person fra min fortid. I hvilken anledning, er noen dager for tidlig å røpe. Men det var det beste som kunne hendt meg i dag.
Når man aldri snakker om det. Aldri forkuserer på det vanskelige, men alltid tenker på det å holde hodet over vannet. Det å surfe og ha det gøy der oppe, heller enn å lære seg å dykke…
I dag lærte jeg meg å dykke.
Og selv om jeg for lengst har lært å fly over Janteloven, lærte jeg i dag å lande i meg selv. Og det var skikkelig skikkelig godt for sjelen.
Jeg sitter her og ser ut på folkene som går oppover, nedover og bortover gågata i stjørdal. Er de lykkelige? Ensomme? Sinte? Glade? Fortvilte? Eller rett og slett likegyldig?
Ville jeg vært klar for å se det, alt hva de bærer på?
Jeg ønsker og har planlagt fremover til å ta en titt i et par ryggsekker. Lytte og skrive. Skrive historier fortalt av overlevende helter. I mine øyne: helter.
Vi skal altså åpne noen ryggsekker, samme hvor tett knytt sammen de er. Samme hvor tunge de er. Vi skal åpne dem og se hva folk har opplevd. Bidra til et litt åpnere samfunn..
