23. september kl 15.00, skjedde det noe fantastisk! Vi har lett i årevis, min venninne og jeg… Så fant vi dem! La meg starte fra begynnelsen. 

Jeg kaller henne Gine. Hun setter pris på anonymitet. Hun med sin genialitet. Med sin skjønnhet og alle sine store evner. Hun vil danse i skyggen. Skyggedanserinna mi 💝 Gine og jeg hadde en god venn. Jeg har nevnt han her inne før. For han var en av dem vi mistet. Vi tok det heavy. Skikkelig skikkelig vondt var det. Da pappa fortalte at han var død, han vi skulle flytte inn i kollektiv sammen med, Gine og jeg, fikk jeg brekninger. Jeg dalte ned i en mørk avgrunn. Han ville ikke mer, og var borte for alltid. Ugjenkallelig. Vi kunne ikke bringe han tilbake, han var reist for godt. Vår venn 💝

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Begravelsen var vakker, men grusom. Hans ønske var “Fade to back” med Metallica. Kirken var stappfull, i det vi tok farvel med kompisen vår. Han ble ikke 25 engang.. 

Det er i denne graven hjertet ligger. Sølvhjertet. Grete fikk korset, og jeg ankeret. 

Vår store trøst i tiden som kom, var mamman hans. Vi ble så glad i henne, og i lillesøsteren hans på 10 år. Skrev brev og besøkte dem. 

Han reiste altså for godt, mens Gine og jeg reiste på hver vår harde, utfordrende og tøffe reise. Vi skulle oppleve mye. Jeg fikk elektrosjokkbehandling og mistet mye hukommelse. Så var jeg innom et voldelig forhold, og da jeg kom meg unna han, endret jeg navn. Gine hadde forlengst flyttet, en eller annen gang i min tåkeglemsel. Hun slet virkelig med sitt, vet jeg nå i ettertid, og hadde dratt sørover. 

Trondheim torg, 2012. Det er sommer. Lille Mathias er blitt 3 år gammel, og han og jeg er på bytur i Trondheim. Lite vet jeg om at Gine har tenkt det samme, med sin datter på 3 år…   Sola skinner, og det er tivoli ved torget. Jeg går forbi Mc Donalds med Mathias i vogna. “Hege??!?” Hører jeg, og snur meg. (Hege var det jeg het før navnebyttet i folkeregisteret) 

Der står Gine, med kort lyst hår, samme fine ansiktet, og en nydelig datter i ei vogn. Vi knytter båndene sammen igjen, tvert. Kontakten er igang på ny, og vennskapet blomstrer videre, under sola over Trondheim torg. Fra da av ringes og møtes vi. Gine og datteren kommer på besøk til oss på Stjørdal to ganger etter dette, og vi snakker i timesvis hver  gang vi ringes. 

Spørsmålet må komme. “Har du lett etter dem?” “..ja.” “Funnet dem?” “Nei…”  Med tårer i øynene måtte vi gang på gang inse at vi hadde glemt navnene. Psykiatriens tidligere behandlingsmetoder hadde skadet hukommelsessentrene våre. For ja, jeg hadde lett etter mamman og lillesøsteren til vår gode og dypt savnede venn. Jeg hadde ringt til folk med samme etternavn, på hjemstedet hans. Mens Gine googlet og søkte hun også. Samtidig hadde enkelte folk vært slemme med oss begge, og selvtilliten vi daglig jobbet med, var på den tiden ikke så stor at vi trodde vi selv var verdt å lete etter. Kanskje de hadde valgt å glemme oss.

Forrige uke søkte jeg på 1881. Ringte på måfå. Føltes som vanlig som om jeg søkte etter to meget nære slektninger i hjertet mitt. Der! Blink! Jeg hadde plutselig funnet tanta på farsiden hans! Og hadde henne på tråden. Beklagde forstyrrelsen, og spurte med tårevåte øyne etter mamman til nevøen hennes. Navnet jeg hørte, rev opp blokkerte dører i sinnet mitt. For jeg husket navnet fra langt tilbake. 15 år som et sort hull…

Tårene rant den dagen. Gine jublet, og jeg jublet. Og vet dere hva? Hun jublet, mamman hans og. Søstra også, som har blitt hele 25 år. Tårene triller nå også, mens jeg skriver dette. Det er gledestårer blandet med sorg som aldri tar slutt. De hadde lett etter oss også. Og i uka som kommer, skal vi treffes igjen! Både Gine, mamman og kanskje lillesøster, kommer hit til oss her i rekkehuset. Jeg gleder meg på en slik spesiell måte. Som om jeg skal treffe Madonna, Metallica, Pink og Foo fighters på en gang. 

“Har du fyr. Har du løkte langs din vei…  Some die young..”   Kompis, du døde ung, du trenger lys langs din vei du også, der du er nå. Kan du se oss? Kan du se hvordan hjertene våre hele tiden har lyst for deg, fra fortidens skygger og inn under Trondheim torg’s sol, til september med sine nattelys i byen her…?

Var det du som førte oss alle sammen igjen? Den største gaven vi kunne få…  Ser du hvordan vi gleder oss til å møte hverandre nå? Du har blitt onkel, grattis 🙂 Mamman din har blitt bestemor. Nå skal hun få møte tre barnebarn til, og vi skal aldri aldri slippe henne, og vi skal alltid være her for lillesøstra di. Kompis… Vi er så glad i deg. Savner deg. Og tenker noen ganger på hvordan det kunne blitt, dersom, hvis, om.. 

Det var som om i går. At du dro din vei. Men alt er annerledes. Alt er nytt. Vi andre har reist inn i framtiden og skal møtes her. Din snille mamma, søte lillesøster, flotte Gine, og takknemlige jeg. Vi er blitt voksne. Det er framtid. Og du er med oss. I hjerter og sinn. Tro, håp og kjærlighet, kan aldri skilles ad. Rock on, men husk å hvile i fred iblant også. Kompisen våres.

Kremt. Fikk så lyst til å pønte litt på byen “min” i kveld. Håper du liker den.. For jeg kan love deg at den slettes skvettes ikke er så fargerik i krona si in reality her nå.

Nå skal jeg synge falske nattasanger til lille Even, så han sovner fordi han ikke gidder høre mer. Pgr av falskheten, eller fordi “trollmor” og “oppe i skogen” ikke er like spennende som den brødskiva med gomme på han sitter og spiser nå (mens han roper babynam og ler babyhøyt).

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Hans kjære Mina har vært på besøk i dag, og de har hatt en søt liten babykrangel pgr av en bok. Hehe. Hehehe. Så fiksa det seg, og begge kan legge seg med fred i sinnet i kveld 🙂 

…og etter jeg har sunget og kysset baby god natt, kan det hende jeg har noe å fortelle dere..

Digital bloggklem fra Helene

Vårt nye hjem fylles opp. Med kjærlighet og ting. Her er større plass, bedre utsikt, bedre internettdekning og snille naboer. Dette hadde jeg ikke drømt om for noen uker siden. Jeg nyter stillhet og utsikt, og faktisk også det at parabolantenna enda ikke er koblet opp av antenneservice.

Vi koser oss med masse koselig besøk, og viser gjerne fram hjemmet vårt. Vi skal feire jula som kommer, i dette store rekkehuset. Og før det skal vi invitere til bursdager og tacokvelder.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Jeg skal legge bak meg trakasseringen jeg opplevde der vi bodde før, og starte helt på nytt. Jeg sender henne noen engler i tankene, den litt eldre damen som rakket slik ned på meg, og går videre. Det er viktig å tilgi. Viktig å ikke innta offerrollen.

Og like viktig å banke i bordet så det høres, og ikke finne seg i at andre stjeler energien sin. Det å bli sint for urettferdig behandling, kan faktisk fint gå hånd i hånd med tilgivelse. Slik har jeg fred inni meg, og kan glemme det kjipe, og huske det fine. 

Jeg digger denne nye starten! 

På høy tid med late update her. Tore sa her om dagen: “Det normale er å ha noen måneder på seg når man skal flytte… du har hatt ei uke..”

Da skjønte jeg hvorfor jeg peser rundt som en sløv og andpusten Tussi for tiden. Tussi hører jo hjemme i Hundremeterskogen, noe flyttepes er ikke noe for han/henne. (Aldri forstått helt hva Tussi egentlig er, jeg altså. Hue eller hanne. Whatever, tussi er a/n!)

  Jeg aner ikke hva som er flyttenormalt. Lenge siden jeg flytta. Dessuten er jeg langtfra innen normalen.  Tilbudet om å leie rekkehuset kom dettende ned på meg som fra blå himmel.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Riktignok har jeg fortsatt ei uke på meg til å vaske gamlekåken, så det var nok ikke bare ei uke jeg hadde på meg. Samtidig prøver jeg å bruke litt tid på å innrede her i vårt nye hjem for å gjøre det koselig. Men hey, her er jo 3 etager, jeg kommer til å bruke flere uker på alle disse veggene, bildene, hyllene, pappeskene, boksene og kassene…  

Vi måtte kose oss innimellom! Her får dere en liten oppdatering: 

Hils på vår trivelige nye nabo: Dianelys, mamma til 3. Her med lille Anthony, som ble født noen dager før Even i fjord, på samme sykehus. Dianelys og jeg har bodd i samme gate før, og hun er min yndlings zumbainstruktør, I mean: DAMNED, for noen moves! Gøy, skikkelig digg, say no more 😉 Vi har mange flere hyggelige naboer, som rett og slett er til å spise opp hva angår atferd.

Denne dama hadde bursdag i går, min svigerinnevenninne Astrid inviterte til kaffe og kaker, og vi koste oss, som vi alltid gjør hos min bror Hans Even, Astrid, Tuva, Johannes og Tara. Legg merke til at dette må være verdens vakreste gravide i hele verden. Ikke sant? I januar kommer bebisen vi venter på, nnnttååå… 💖/💙 😉

Johannes og Even i krønsj ved bordet. Dere vet, disse babyminimaisgreiene som smaker papp. Nam nam..

Tuva og Mathias inne på det tøffeste lekerommet 

Onkel Lego joiner

Det har forekommet veldig mye søskenkjærlighet de siste dagene, som vanlig. En fryd for oss foreldre å se på. 

Slik begynner stua å ta form her nå.

…med en midlertidig lekekrok.

Min far malte vakre malerier, hadde afasi og malte kun med venstre hånd. Disse bildene prioriteres å henges opp aller først. 💙Pappa💙

Så er det denne utsikten da… Vi ser Stjørdal og mot Trondheim fra terrassen rett ut fra stua. Gleder meg til våren. Morgenkaffe får ny betydning 😄

Jeg titter innom igjen snart. Skal bare, jeg som han derre Åberg. Skal bare. Og må bare, hvis jeg skal bare. Bare skal må’e litt, og må bare skal’e litt …og både må og skal unngå å skalle hue i veggen i flyttefrustrasjon, slik Tussi fra Hundremeterskogen (som er så langt ord at det er svæært tussi å skrive!!) ville gjort. 

Blogg fra Helene (=digital klem fra forbipolene)

Tittei !  Her kommer aller første blogginnlegg fra vårt nye hjem: Lykketoppen 8c! Adressa er noe annet, men ingenting heter vel egentlig “forbipolene” heller. Så vi kan si det slik at Helene bor i en eller annen vei, mens Forbipolene bor på lykketoppen 😄 

Her er 3 etg vi kan boltre oss på, og høydeskrekken flytta inn sammen med meg første døgnet. Den har ikke heeeelt flytta ut igjen..

Her i lykketoppen har jeg sovet 2 netter under dette deilige skråtaket med det fredelige vinduet. Når jeg våkner om mårran, er det stille. Så mye bilbråk og roping jeg er vant til, er revet bort, og takk og pris for det. 

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Den siste uken har bestått av pakking, sortering, kasting, vasking, bæring og omstilling. Tunga har vært plassert bent i munnen, for 2 barn har i tillegg trengt mamman sin. Heldigvis har jeg fått skikkelig god hjelp av broren min Hans Even, og pappan til barna mine, Tore, og flere andre. Det har virkelig vært verdt det, for sjekk denne utsikten vi kan sitte og nyte på verandaen… 

Nå er jeg ganske tappet for krefter, og behøver noen uker på å komme meg til hektene, kjenner jeg. Hun er straks tilbake i bloggmodus, hun derre forbipolena, kjenner jeg. Skal bare pakke ut 15 pappesker og noen kofferter, vaske ned den gamle tomme kåken, og hvile litt. Så er jeg sakte men sikkert back on track soon, folkens 😉  

….prøve å finne bursdagsgaven til hun jeg skal på bursdag til i kveld, blant alle pappeskene, her nå da…  Kremt, sorry Hilde Mari, men jeg tror den bursdagsnisseposen på lasset gjemte seg her i går..

Her er ikke mye glamour om dagene skal jeg si dere… Sånn ser jeg ut, sminkeløs og mye mer stressa enn det smilet der. Pakker og sorterer, kaster og hiver, gir bort og selger…

Midt oppi alle pappeskene over alt, har jeg faktisk orden. Orden og full kontroll. Hue mitt funker sånn. Det må være ryddig og rent, så kan det godt være litt rot i ryddet, orden i rotet  …eller hva med denne: ryddrot i ordenet. Ord i rydd-rot. Jaja..  jaggu bør det være ordentlig rotete i ryddet værtfall, slik at jeg kan kose meg med å sortere rotet i ordenrydd-esker!

Du har rett. Helene bør få flytta alt dette rotryddet sitt snart nå, før det blonde hodet hennes galopperer viddelangt unna orden og ryddig logikk. For det er Rotete men ryddig KAOOOS her! Pappesker, Ikeabokser, poser, tomme hyller, nakne vegger og gjenklang når vi sNaAaAkKeEr… 

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

3 kvelder til skal vi legge oss her i denne kåken. 4 morgener skal jeg kle på meg klær fra ei hylle på badet. Resten er A: pakket ned, B: Kastet og C: Gitt bort. Med et snev av hoarder-tankegang har jeg stått foran Monica og prøvd å kaste både dårlige unnskyldninger og slitte trange klær never2beused …like ever more… i den blå svære ikeaposen for avskjed. I morgen byttes Monica ut med min kompis Morten, og jeg skal fortsette å pakke. Morten er en humørspreder uten like, så det blir gøy.

 
I fjord på denne tida bar jeg han søte lille her i magen og ventet på den store dagen. 20 oktober kom han til verden… Dette bildet er fra sykehuset. Jeg var så lykkelig forelska in løv at jeg har ikke ord. Jeg supersvevde..

Nå i dag, 20.november, var han altså akkurat 11 måneder. Storebrors lille hjerte og stolthet. Mammas golle bolle klompen stompen, pappas gogutt sjarmis gullklomp. 

Kjære Even våres: Du er stort sett alltid glad du… Du stråler om kapp med sola. Hver morgen står du der i senga og smelter meg med verdens søteste lille babyansikt i flomflys av et stort smil. Etter en lang natts søvn. For du sover om natta du. Stille og rolig. Og jeg sjekker deg flere ganger om kvelden før jeg legger meg. Pusten din og storebror sin, er verdt alt for oss vet du. De siste 11 månedene har vært helt ubeskrivelig fantastisk. Du er så god du. Du er bare så herlig. Alle kommenterer at de synes du er så glad en gutt. Og jeg er så stolt av deg at jeg snart sprekker litt ☺ Om en måned skal vi feire deg lille venn. Da blir det kake og is, ….og kanskje tripper du rundt der oppe i rekkehuset vårt med det fine smiler ditt og pludrer noen ord..    Jeg er altså så innmari himla glad i deg (Og i deg også selvfølgelig, verdens beste storebror, gode snille Mathias) 💖💙💖💙💖💙💖💙💖💙💖💙  Gratulerer med 11månedersdagen, søte snille Even, kos fra mamma 💙💖💙💖💙💖💙💖💙💖💙💖

Howdy howdy 😄 

Ja jeg har blogga mindre i det siste. Ja det har sine årsaker. Nei, bipolare Forbipolene har slettes ingen nedtur. Det bruker hun sjeldent å ha. ….JA, vi driver og fløtter! 

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Jeg tar nå med meg gutta mine og fløtter inn i et rekkehus med 3 etg 🙂 Og jeg lover dere at jeg kommer til å blogge så det suser der oppe fra vårt nye hjem 😉

Da leiemarkedet var tregt for 6 år siden, etter å ha forsøkt å finne noe å leie i et halvår uten hell, fikk jeg leie av kommunen. Siden den leiligheten ikke var egnet for barn likevel, fikk jeg leie denne. I vår søkte jeg startlån, og denne prosessen pågår fremdeles.

Jeg blir ofte trakassert av en eldre dame som bor i nærheten her jeg bor. Hun roper de mest forferdeligste ting til meg, og jeg har prøvd å le det bort. Men for noen uker siden fikk jeg vel nok. Det hun ropte var direkte ondsinnet. Og jeg kjente at jeg hadde mottatt nok mobbing. At jeg som ikke gjør særlig utav meg her jeg bor, ikke fortjener dette. I min verden er det helt utrolig snålt at et godt voksent  menneske kan få seg til å plage et annet menneske slik, uten grunn.

Jeg er ikke av type offer. Det passer ikke meg. Jeg er en tøffing, og liker ikke å motta møkk fra frustrerte fruer. Så jeg ringte utleier, fikk en god prat om trakasseringen, og det ble lovet at de skulle ta tak i dette.

Så hva gjør de, mens jeg går her og venter på lån? Jo de tilbyr meg med mine barn et rekkehus her i byen! En deilig rekkehusleilighet, der vi kan bo i fred og ro mens søknaden om lån blir behandlet! Noe så fantastisk snilt. 

Før fikk jeg litt tårer i øynene mine av måten en herved anonym dame behandlet meg på. Nå får jeg gledestårer i øynene av måten denne kommunen behandler meg og barna mine på. Vi skal flytte herfra med smil og latter i den flyttebilen, og riktig kose oss i vårt trygge nye hjem uten at jeg får slengt etter meg ord jeg ikke behøver å høre. Det skal altså bli så GODT ☺

Hyllene i stua er tomme. Jeg har en uke på meg på å pakke. Og jeg pakker med glede! Vi er bortskjemt med digge folk som kommer og hjelper oss den dagen vi starter å flytte over alt sammen. 

Steike, vi er heldige! Så heldige, at vi selvfølgelig skal pakke sammen flere pappesker av flyttelasset til flyktninger som behøver det mer enn oss.

Jeg bryr meg slettes ikke om hva andre synser og mener om meg. Men det er ikke sunt for noen å jevnlig få kastet avskyens eder og galle etter seg slik som dette. Når vedkommende den ene uken synes å virke trivelig, for så å neste uke rope stygge ord etter deg på ny. Plutselig. Fra intet. Da er det på tide å ta grep. Beskytte seg og sine.

  Ekstra ille er det å forholde seg til når du ønsker å skjerme dine barn. Og enda mer ufortjent er det når du lever et stille, rolig, sosialt og avholds liv med to søte barn og et godt foreldresamarbeid med barnefaren. Når du aldri har gjort den voksne mobberen noe som helst. Når lokalsamfunnet får høre grusomme usannheter om deg fra et menneske som bare har bestemt seg for å ødelegge så mye som mulig for deg. 

Nå er det nok. Det er endelig nok, og vi fløtter langt fra både eder og galle. Humøret er vel bevart, og jeg vet at jeg får gå i fred den siste uka jeg bor her. Det har de nemlig sørget for. De har snakket med den voksne mobberen, og fått henne til å tie stille denne siste uka.

Som vi gleder oss til et nytt, større og bedre hjem. Mere plass. Hvert vårt soverom  🙂 Og nå: pakkeuke!

Jeg har bipolar. 

Jeg sliter ikke psykisk.

Jeg lever med diagnosen bipolar.

Og har det helt fint.

…hvorfor er a så GLAD? Så og si hele tiden!! Lykkepillen da sikkert! Nei aldeles ikke.

Hvis en person med diagnose bipolar 1 får antidepressiv medisiner, kan vedkommende bli alvorlig syk i form av mani. Så det kan jeg aldri røre. Faktisk. Beroligende da? Nei sånnt driver jeg ikke å stapper i meg. Jeg holder meg til lithiumsalt og litt seroquell. That’s it.

Jeg har bipolar 1. Jeg sliter aldri psykisk. Jeg har tidligere hatt syke perioder, men det er 6 år siden den forrige episoden. Jeg sliter ikke psykisk. Ikke på noen måte. Det er heller tvert imot.

Livet er fantastisk. Det er mulig det på mange måter ikke er det, sett utenfra. Men sett med mine øyne, er livet så deilig at jeg snart spiser opp det. Diagnosen min er en kraftig ekstramotor, og jeg kjører i det tempoet som passer meg best der og da. Nei, jeg sliter slettes ikke psykisk. Men jeg senser mange som gjør det. Og tenker at hvis de ville, kunne jeg hjulpet dem. Men de måtte villet det selv.

Avflatet? No not at all. Jeg gråter for flyktninger mens jeg skuler bort på ei tom lita vugge og en gjesteseng i stua mi. Jeg føler med. Empatisk og levende. Og ellers kjenner jeg på ekstatisk glede og ler høyt og intenst. Jeg lever med hele meg.

Du kunne ikke tatt mer feil av meg, dersom du ikke lever frisk og velfungerende med denne diagnosen selv. Dersom du bare har hørt om oss. Du tror jeg ikke kan ha det helt bra. At jeg sliter med en voldsomt tøff fortid som hemmer meg. 

Du tar feil. Jeg har det bra, har det superdupert. Jeg er takknemlig for hvert eneste sekund av min fortid. For alt den lærte meg, og alt den viste meg av livet. 

Jeg elsker å være mamma, liker å være sosial, digger å være alene, og jeg har aldri angst eller depresjoner. 

Gleden min krever ikke annet enn en joggetur. En prat med en venn. En babykos. En klem av en glad 6åring. Ei fin melding. En kopp kakao. Men krem. 

Jeg søker ikke lykke. Jeg opplever den hver dag. Mine tanker har jeg brukt 10 år på å forme inn i mitt geniale og nøye planlagte lykkemønster. Å leve frisk med bipolar 1 gir meg bare ekstra humør og krefter til å opprettholde denne positive måten å tenke på. Jeg er veldig sterk, og bestemmer og tar ansvar i mitt eget liv.

De kaller det at vi har psykiske lidelser. Jeg har ingen lidelse ved å leve med bipolar. Jeg har en annen og mer spennende slags måte å bruke min intelligens på. Jeg er kreativ på en mer grenseløs måte. Jeg trenger ikke falsk stimuli som alkohol eller annen rus for å oppleve ekstatisk lykkefølelse eller ro og avslapning. Det holder med et varmt bad, så er jeg der. Det holder med å våkne om mårran så er jeg takknemlig. 

Legg bort fordommene er du snill. Jeg er ikke sensitiv, jeg tåler mer enn du tror. Jeg er tøffere og råere enn du tror ei med en “psykisk lidelse” er… Jeg hadde tatt deg i mental håndbak så grunnen under deg hadde rista. Jeg er i stand til å tåle alt min fortid har testa ut om jeg holdt ut. Jeg holdt ut. Jeg reiste meg gang på gang, og nå er støvet børstet av, i det jeg ruver høyere over bakken i mitt liv enn noensinne.

Ikke ta hensyn til meg. Jeg er ikke svakelig. Jeg overlevde helt alene i Stockholm allerede som 18åring. Ikke tro jeg ikke vil jobbe. Jeg elsker å jobbe. Liker å være aktiv. Ikke tro jeg er dum. Jeg oppnådde toppkarakterer i matematikk og naturfag i slutten av 20årene ved å bruke affirmasjoner, fordi jeg  v i l l e,  og jeg kan nesten lese dine tanker på ditt kroppsspråk. Sånne som meg lever med en klokhet som du kun kan se manifestert på kunsten vår. Du kan ikke se den på fordommene dine.

Ikke tro du har det bedre enn meg fordi jeg lever med en diagnose; jeg har det amazing. Jeg er naturlig high up der du selv higer etter å være, stort sett hver dag. Jeg føler med deg dersom du har en så primitiv tankegang at du dømmer meg som “lidende”, fordi jeg har et ekstra øye i panna ved navn bipolar 1. Jeg led før. Før jeg knekte mine bipolare koder. Og jeg har mye å lære deg, dersom du hadde villet det. Men vil du ikke, er det flott det også. For jeg har egentlig ikke tid, jeg heller serru. 

Travelt opptatt med å leve et pulserende liv som pumper spenningens adrenalin gjennom et åpent sinn. Travelt opptatt med å sove deilig søvn med fargerike drømmer. 

Er du med? Blir du med og legger bort sånne steike dumme fordommer, og se oss med andre øyne? Jeg har møtt flere scitzofrene opp gjennom tida også, de er fantastisk smarte, blir du med og bli kjent med dem også? Noensinne pratet med folk med ADHD? Damned, for en iq! Try it out, de er kjempecoole! Prøvd å sette deg ned med en person med rusproblematikk inn i bildet, og pratet om vær og vind? Du ville lært mer på en time enn du har gjort på et tiår. Dette LOVER jeg deg!

Visste du at i nærheten av en av oss, kan du betrakte det som at du sitter i et Bigbrother-hus der foran oss? At vi ser deg med så mange slags øyne at du skulle bare visst… Og at de fleste av oss har en humor som gjør at vi kan gjøre all denne informasjonen om til noe komisk, for å ikke ta det helt innover oss, fordi våre hoder allerede er stappfulle fra før? 

Dette er simpelthen ikke noen plage for oss som har levd lenge nok til å ta styringen over slike diagnoser. Men ikke glem at det finnes en sårbar gruppe i samfunnet også. De som lider og sliter, og ikke helt har lært seg å leve med diagnoser enda, fordi ingen enda har lært dem det. Ingen av oss trenger fordommene deres. Noen av oss ler av dømmende tankegang, og noen gråter av det.

Jeg ler. Men gråter for dem som gråter enda.

Min avdøde far sa: “Vær åpen”. Jeg sier det videre: Vær åpne. I den grad at dere er åpne for at ikke alt er som dere tror 😉

…..jeg fant ut noe som burde vært scary i kveld!  LOL!

Jeg er av typen som synes det er hysterisk morsomt å se på sånne You tube klipp av folk med ekstremt rar latter. Da ler jeg så jeg hikster. Og det har aldri, inntil i kveld, falt meg inn at de jeg ser disse klippene sammen med, skuler humrende bort på meg der jeg ler høyere og høyere av de derre rare latterene.

En gang så jeg et program på TV med skjult kamera der de lurte folk på blind date med at blind daten hadde en hysterisk snål latter som den uvitende andre delen av daten skulle deale med. Jeg holdt på å ramle ned av sofaen. I sånne tilfeller ler jeg så intenst at jeg får kramper i magen. Det heter så vakkert “latterkrampe”. Men ved nærmere ettertanke det ikke noe særlig videre “vakkert” over de krampene mine.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Vakkert og nydelig er det at jeg enda, i en alder av 35 år, ikke har tisset på meg eller laget andre lyder enn orale kneggelyder under laughing take off. Men selv om det føles ekstatisk fint inni meg, når jeg ler, er eller høres jeg hverken fin, vakker eller nydelig ut der jeg krøker meg sammen i ekstasen min. Dag ut og dag inn. For jeg er jo blitt så sabla lykkelig av de tanketeknikk-metodene jeg har brukt for å holde mitt nå leende hode over vannet, at jeg ler høyt flere ganger daglig.

I kveld satt jeg alene i sofaen og så TV. Som vanlig var det noe som ikke var komisk ment, men som jeg greide å fantasere meg frem til, som satte i gang latteren. Med ett var det Ravi og jeg: Ut av meg sjæl kunne jeg tydelig høre lyder mer merkelige og snåle enn alle de rare latterene jeg hadde hørt og sett på TV.. Lydene “HA HA” ble snudd på hodet til noe slags kneggende “AH! ÆH! ÆH! Æ! Æ! A!” …og slik fortsatte det. 

 Nå begynte jeg å le av meg selv, og den høye C tredte inn mitt ristende latterlandskap. Jeg innså at latteren min har mange forskjellige skalaer. Mange personlighetstrekk. Men ei greie gikk igjen. Nemlig VOLUMET! Volumet, mann! Det tok jo helt av! Og satt sammen med gjespeoppdagelsen jeg gjorde for noen måneder siden (Er du from the 80’s? Gap til speilet og tell amalgamfyllinger…) blir jo dette en vandrende katastrofe. Jeg prøver å huske hånda foran munnen ved gjesping, men har aldeles ikke tenkt på dette ved kneggende gapende latterkramper… shit! 

I kveld forstod jeg at jeg er en av disse snåle latterkrampene jeg har sett på skjerm. Og jeg har ikke tenkt å holde kjeft for det. Nå nei, nå har jeg sååå mye mer å le av nemlig. Min egen deilige skjult kameratiserte nerdelatter.. Bye bye You Tube og skjult kamera; I’ve got my own private LOLshow 👅

Howdy! Er bare innom her for å si god natt fra lia, her det har handlet litt om bygdadyr ala Troll i kveld. Picture outfit er min singlett kjøpt i København i 2008. Den kan gjøre med puppeøynene sine akkurat som jeg kan gjøre med topplokk-øynene mine: Watch it cross eyeballs! 

Senga roper: tid for mammasøvn, nuh! Og jeg hører gjerne etter. For når du nærmer deg førti, er det å legge seg for kvelden en eneste stor fest. Ikke misforstå. Her er hverken oppblåstbare rabarbraer (¿) (?) …eller noe som ligner annet enn Søl i b a  …t. 

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

I’m talking HVILE… aaah: h v i l e…  Myk dyne… Puuute! Stillhet! Sovebaby! Søvn!

Det er en større fest dess tidligere det er, at kåken er shina og man takknemlig kan ligge horisontalt i senga på deilig lading. 

Så her har jeg liggi siden kl 21.30. Faktisk. Jeg og boka mi. Vi har skålt i sitronvann, lest, relaxet og bare ….tenkt. Sett på babyen der nede i babysenga si, noen ganger, og kjent mammakjærligheten strømme på..

Jeg er lykkelig. Rikdommen jeg kjenner på, går det ikke an å betale med. Jeg takker for to søte små vidunder, og ber ydmykt om mange trygge år med dem. Hver kveld er en slik fest som denne, i hjertet mitt. 

Go natta, fra oppe i lia, midt i bya!