Det er mye vi kan lære våre søte små. Hvis vi ikke gjør det, er de ikke å anse for særlig søte å være om kort tid, ikke sant. Det gjelder å pøse på med verdier som høflighet og empatisk omtenksomhet. Men kanskje glemmer mange akkurat det jeg skal skrive om nå.
Uansett er oppdragelse en personlig prosess, og man tenker ut sin egen måte å oppdra barna sine på. Jeg kan bare bidra med noen inspirerende tips jeg selv har lært på veien. Og jeg er langtfra ferdig utlært som mamma.
Vi er individuelle mennesker, med forskjellige behov, ønsker, humor og intensjoner. Dette er i mine øyne noe av det viktigste vi kan lære våre barn. For hvis de lærer seg at de voksne alltid sier ja til å leke lego, når den voksne egentlig vil leke sisten; hvordan skal barna da kunne fungere blant alle individene i omverden senere når de skal klare seg selv?
Vi voksne er så opptatt av å ha på bilseler, karusellseler, og sikring når vi klatrer. Og det er vel og bra. Nødvendig er det også.
Men hvilke sikkerhetsseler tar vi på barna våre i hverdagen med tanke på framtidas sosiale intellegens? Hva lærer vi dem som sikrer at de kommer til å funkere glimrende der ute blant folk den dagen de forlater redet? For å unngå sosial bakkekrasj er det viktig å ha utviklet et par antenner. Som empati og relasjonskompetanse.
Men hva med evnen til å kunne peile seg inn på mangfoldet’s forskjellige behov og ønsker?
Barn trenger en voksne foreldre. Ikke identitetsløse figurer som alltid sier ja.
Det handler om å gi barna sikkerhetsseler, slik at de ikke kjører seg ville i sitt syn på medmenneske.
Sikkerhetsseler:
1. Å lære barna at vi voksne har følelser. Vi kan bli både glade, triste, sinte og redde. Vær deg selv. Får du sint stemme så er det greit. Får du så latterkrampe at du gråter glade tårer, så er det også greit. Bli trist og tut i vei, og forklar barna hvorfor du gråter.
2. Å si unnskyld hvis man har vært urimelig, og vise den slik at voksne også kan gjøre feil. Det er godt å si unnskyld. Og deilig å vise barn at voksne ikke er feilfrie.
3. Å bevisst la barna forstå at man som voksen er et originalt individ. Å si pent nei til å leke hvis man ikke har tid, eller ikke vil. Man kan foreslå en annen lek heller, hvis en har tid. Det handler om å vise barnet at den voksne har individuelle behov. Føle etter hva man ærlig og oppriktig faktisk VIL gjøre. Foreldre er et mennesker, og mennesker har private behov og ønsker. Roboter er noe annet. Barn gjennomskuer en robotmamma som later som om hun digger lego, mens kroppsspråket skriker etter en vei ut av det hele.
4. Å lære dem at voksne ikke er tjeneren deres. De bør lære seg å gjøre ting selvstendig, og dessuten er det greit at forledre blir sure av klær og rot som ligger slengt her og der. Hvorfor ikke lære dem allerede, hvordan en sjef på en arbeidsplass ikke kommer til å like slurv når man vet bedre.
5. Å ikke la dem overkjøre deg. Så fremt ikke noe alvorlig har skjedd, hvorfor ikke lære dem å vente litt dersom de avbryter en samtale. De er ikke verdens navle, og kommer aldri til å bli det heller, akkurat som alle andre.
6. Å sørge for liv og røre i hjemmet. Et barnesinn påvirkes av stemninger, derfor er det beste en lett stemning rundt dem. Inviterer store og små til lek, moro, middag og hyggelig samvær. Dans, løp, les og tegn. Lag rolige kosestunder. Kanskje spise ved stuebordet og legg dere på sofaen etterpå? Spabad med planter og telys for barna? Eller for mamma, mens barna leker og mor hører åttitallsmusikk? Lesestund? En må roe ned også. Å sikre barna en best mulig psyke ved å gi dem hverdagslykke og munter humor, er noe av det viktigste man kan putte i sekken deres. Men de bør altså leke alene når foreldre ikke har lyst eller ikke har tid. Og enkelte dager i måneden gidder ikke mamma og pappa noe av dette. Da kan barn leke selv; slik vi gjorde på 80tallet, da hverken dagmammaer eller foreldre lekte seg på gulvene sammen med barna.
7. Å ta vare på deg selv. Ikke glem DEG! Skjem bort deg selv med det du liker best. Lag SPA på badet. Hør musikken du liker. Tilbring tid med venner og andre spennende mennesker. Le høyt og lenge. Le mye. Finn en treningsform du digger. Det sikrer barna en lykkelig og sprek forelder, og det sier seg selv at når foreldrene har det bra, speiler barna seg i dette. Det skal være DIN lek. Noen liker fotball, andre dans. Jeg for min del elsker å jogge til harry musikk, og blir i superhumør av det. Gjør deg selv lykkelig, så blir barna dine også lykkelige.
8. Unngå at ungene dine får foreldre med unødig svingende humør. Spis sunt og lag deg en tilværelse med et stabilt blodsukker. Dette vil styrke tålmodigheten. Men sunt er ikke kjedelig: Lag deg sunne lowcarbkaker og mums i vei. Utforsk lavkarbobloggen meglerfru1, der finner du masse digg. Sørg for å være for det meste mett.
9. Har dere to hjem og samværsavtaler? Velg å prate positivt om den andre foreldren til barna dine, og lar det herske en regel om at du aldri skal fornærme dine barn med et eneste negativt ord om pappan eller mamman deres. Av respekt for barna først og fremst. Og hva angår barna dine, så har de jo arvet mye fra den andre foreldren, så å rakke ned på vedkommende ville vært som å rakke ned på barna. Pappa er like viktig som mamma og omvendt. Å snakke varmt om den andre foreldren, er en viktig sikkerhetssele, med tanke på hvor skadelig det motsatte er for barna.
10. Rot, kaos, flekker og tidsklemme er en del av det hele. Det kreves mye av foreldre å få er hjem til å gå rundt. Å inkludere barna i denne mølla er en kunst. Men selv om stresset piper deg i ørene, kan det være smart å la minsten vaske noen flekker med en klut, mens størstemann rister noen matter. Ha klart noen små oppgaver etterpå også. De vil så inderlig gjerne hjelpe til, og det er så viktig at de ikke glemmer den delen ved seg selv. Vis takknemlighet og skryt ivei. Ta fri innimellom, fra det hele. Husarbeidet løper ingen steder. Leave it, og gå til punkt 7 asap!
Ekstra: Ikke spør så mye: just do it. Barna trenger ikke spørres om alt mulig. Vær mindfull. Det funker best å være i nuet. Kjeft ikke på deg selv når stresset tar deg og du ikke greier å være i nuet at all: du er bare et menneske.
Dette er ikke profesjonelle råd, men tips fra en bipolar mamma som i 8 år har vært på søken etter smarte løsninger. Som alenemamma med bipolar og adhd har jeg vært som en svamp når det kommer til å lære nytt.
Her er min tankegang bak de ti rådene:
Når minsten har sovna er det på tide å lande i sofaen med ei god bok eller noe på skjermen å glo på. Da vil sjuåringen leke smålego. Ja da kan vi endelig bombadere stua med bittesmå biter som ikke er så bra for lillebror.
Men det er bare det at jeg ikke VIL leke krigslegolek. Jeg heller vil bygge små legohus og rare åttitallslegobiler. Så jeg setter i gang med individuell grensesetting: “Greit, jeg kan lage legobiler og bygge legohus i 10 minutter. Det har jeg lyst til. Men jeg vil ikke leke legokrig.”
Jeg mener det er ok å si plent nei også, etter en lang dag.
Jeg elsker dem, digger dem, liker dem. Jeg blir superimponert når eldstemann regner regnestykker, og glad når han fortsatt vil gi mamman sin 3 koser i stedet for en. Jeg smelter totalt når minstemann har skrelt og spist to mandariner helt selv.
Som mamma får jeg så mange fine opplevelser.
Tilbake vil jeg lære dem at mamma hverken er en robot eller en tjener. Jeg er et menneske med personlige behov, som heller vil tegne og male enn å leke med biler. Jeg vil heller danse crazydance enn å leke lego. Og noen ganger er jeg for sliten til å danse. Heller sisten enn gjemsel. Togbane og storlego er å foretrekke framfor smålego, og jeg har ikke alltid tid til å leke, rett og slett. Jeg skal lage mat, rydde, vaske og henge opp klær. Og det er mer enn nok ting jeg gjerne kunne unngått til fordel for en deilig joggetur, om jeg ikke også skal sitte på gulvet og late som om jeg liker å leke lego med et lite fly i hånden. Sorry men den innlevende fantasien forsvant i takt med alt ansvaret: 2 much to thinkabout! Regninger skal betales, mat handles inn, søppel kastes, klær kjøpes og avtaler huskes og holdes. Med et slikt legofly i hånden får jeg tid til å tenke på alt dette som må gjøres. Desverre. Men vi kan leke sisten på plena, da løper jeg fra det hele, kid, og mamma er med som fy 😉
Men vet du hva? Akkurat nå bare gidder jeg ikke. Vent en halvtime på ræva her så er jeg der 😉
Slik er det med de fleste voksne. Og hva angår individuelle ønsker og behov, gjelder det også i aller høyeste grad også barna i barnehagen minsten går i. Ungene på skolen eldstemann går på er også forskjellige. Noen liker ditt og andre liker datt. Noen elsker både ditt og datt, mens andre i tillegg digger rabbel og babbel. Hvordan skal barna mine forstå forskjellene i mangfoldet, hvis jeg lærer dem at mamma sier ja til alt de foreslår?
Er det ikke deilig å kunne si nei til det du som voksen ikke liker, med god samvittighet? Tvert imot gjør du barna dine en tjeneste og viser dem at folk er forskjellige
Hva gjør du for å sikre at barna dine lærer seg om andre menneskers følelser, behov og ønsker?
