La meg ta deg med tilbake til dama som løp for livet. Du vet, den tøffe, sterke kvinnen som midt i stormen greide å tenke seg fram til en vei ut, og inn i stillevann. Over på land og inn i trygg skog, der hun kunne puste igjen.
Puste inn oksygen hun holdt på å miste.
Hun løp fra et korsett av iskaldt stål som hver dag ble knyttet rundt livet hennes, alltid litt strammere enn dagen før.
Stålkontroll.
Bort fra der. Langt vekk unna det.
Inn i skogen, der hun kunne løpe videre.
Være fri.
Puste.
Hvile.
Der møtte jeg henne. For der stod vi begge fortsatt andpustne, men takknemlige, for freden i den grønne, lune, trygge skogen.
Hun lot meg skrive for henne. Så vi gråt. Og vi lo. Mens jeg noterte. Det er noe med det å skrive med hjertet også, ikke bare hjernen. Føle ordene danse av glede og smelte sammen av sorg, i ord og setninger.
Vi hadde bestemt oss for å bane vei for andre mennesker sittende fast stålkorsetter, på vei til å miste pusten sin.
Rettspapirene lå klare for bruk. Hun hadde vunnet 2 ganger i retten, så rent legalt kunne vi like gjerne skrevet bok om hennes opplevelser, hva angår det å være varsom på plakaten.
Vi hadde en plakat å holde opp, så vi gjorde det. For det er ofrene man må være varsom med.
Gjerningspersonene får som regel både beskyttelse, sympati og god behandling av samfunnet. Både for løgnhistorier og annen falsk atferd. De klarer seg alltids.
Så vi grep plakaten med Ankies metoder, og holdt den opp. Der stod skrevet nøyaktig hvordan hun kom seg ut av et ekstremt voldelig forhold, innen psykisk og fysisk terror.
Vinneren Ankie var klar for å prøve å hjelpe andre underkuede, desperate sjeler. Og det viser seg i ettertid at det har hun gjort. Tilbakemeldingene hun har fått har vist henne at hun fikk til å hjelpe.
I ettertid skal det vise seg at Ankie var midt i sorgprosessen da vi publiserte innlegget om hennes historie “Ankie vant over psykopaten i retten”
-“Jeg var sint i et helt år. så var jeg dypt nede i mørke daler en stund. Jeg satt i skogen og ula. På badet og hulka. Jeg visste ikke hvordan jeg ville være, men da jeg fant ut det, kom roen. Jeg kom fram til at jeg er verdifull. Ikke for det jeg gjorde for andre, men fordi jeg er den jeg er.”
Ankie forteller åpent videre: “En underkuet person som er utsatt for vold, det være seg psykisk eller fysisk -eller begge deler; har ikke mulighet til å vente på at helsevesenet skal fikse det der og da. Den hjelpen kan komme mange år senere. Men man klarer ikke å være uten oksygen så lenge, så en må finne stien ut av det og løpe for harde livet.”
Hun snakker om at man desverre må akseptere at det er en lang prosess med både frustrasjon, sorg og sinne.
-“Ja, det føles rett og slett ut som at jeg ble tygd på og spytta ut, gjennom hele prossessen!”
-“But look at me, I made it!” Ler Ankie, mens hun danser et par lette steg med en hardt prøvet kropp.
“Det er nesten så jeg bollywooddanser meg opp gågata. Nå har jeg blitt meg selv igjen, men på highest level ever!”
Tårene i øynene mine er ikke bare triste lenger, når vi snakker om alt hun måtte oppleve før hun fikk uante krefter og løp sin vei. Det er tårer av takknemlighet. Takknemlighet for at min søster sier hun er på highest level. For at jeg hører og ser det, hvor innmari sterk hun er.
Historien om Ankie førte oss begge inn i et dypt og ærlig vennskap. Søstra mi, det er søstra mi som tråkker sammen med meg gjennom skoger og opp på livets høye fjell.
Sammen er vi sterke. Er du med oss? Vil du vite hvordan hun kom seg unna han som nesten ødela hele henne? Da kan du trøkke på linken under her, og husk at han ikke klarte det. Han tapte.
Og hun vant!
https://forbipolene.blogg.no/1471210563_ankie_kom_seg_fri_fra.html
