Butterfly sea by forbipolene

 

Butterfly sea

 

If you see me from where you are,

wait for me by the star.

It’s been a while,

all gone viral.

 

Life turned out to be great.

I wish it was’nt too late

for you to feel the water with me

down by the sea.

 

You’re all gone, and never can I see you.

But all the days we had, I carry.

If I ever see you, see you, again

I’d be crying butterfly tears. Butterfly tears.

 

Butterflies leave too soon,

to hide behind the moon,

and now I can’t see you

or smell your blue.

 

It’s too late now, I see,

but I’ll be down by the sea

looking at ocean pearls,

thinking ’bout them angel girls.

 

In the yellow past, we

sat down by the sea.

Leaning on the tree

you and me, you and me.

 

You’ll be waiting in the sky

don’t ever ask me why.

Wait for me, dear,

and I’ll be sitting here.

 

Blow me with your wings,

Whisper to me things

to remind me ’bout them days,

before the hidden ways.

 

By the butterfly, butterfly sea.

 

Til Nina, Eivind, Une, Thor, Heidi og alle de andre sommerfuglene, fra Helene D.

 

 

Alenemamma dro ut på koffeinfylla hele helgen. Bildene taler for seg!

 

Er det noe man IKKE gjør, ja så er det dette. Takk og lov for at det faktisk gikk bra. For slikt som denne alenemamman gjorde i helgen, er slettes ikke akseptabelt!

 

Man bare GÅR IKKE EDRU UT PÅ BYEN!

 

“Koffeinfylla?” Ja. Koffeinfylla. And it goes like this:

La oss starte med fredag. Byen titter fram under snøen som slapp taket for bare dager siden, folk er på god vei ut av hiene sine som sultne bjørner, og jeg er en av dem: aaargggh! Denne helgen skulle begge barna være hos pappan sin, og når sjefene er borte, danser mammaene på bordet!

Vi vårfolk er sultne på utelivet! På vors traff jeg forresten gode gamle naboer…

 

 

Og når man møter gamle tiders nabofolk, da har man minner å dele. Tider å huske. Kaffe å drikke. Ja, for jeg med min bipolar er så crazy fra før, at jeg ikke behøver alkohol. Men jeg elsker å feste med folk som drikker, for da blir de også like gærne som meg. Jeg er avholds, og elsker å drikke litt i overkant mye kaffe. Det holder i bøttevis, for å si det sånn. 
 

 

Etter en tur innom Bamses pub, dro jeg på nars med verdens herligste slektning Jim, og ble sittende der og skravle hele natta. Utpå morgenen tok jeg bussen hjem for å sove litt.

 

 

Lørdag ettermiddag var det bare å løpe gjennom dusjen, hive i seg kaffe og komme seg på vors oppi Lånke. Siden jeg skulle til Christina’s venner, tok jeg med meg saft til drikke. Det er ikke det at jeg skjemmes over å være avholds, men jeg gidder ikke at det skal være et tema. Hvorfor skal det være i fokus hva jeg drikker og ikke drikker? Saft ser ut som vin, og er et funksjonelt synsbedrag til nytte for oss som ikke ønsker unødig oppmerksomhet. Jeg liker å heller nevne det når de har blitt kjent med meg. Da kommer det som regel: “Heeeeh? Edru? Er du ikke full?” 
 

Det viste seg å være en gjeng med trivelige, morsomme folk. Jeg elsker å bli kjent med nye mennesker.
 

Vi tok maxi ned til Stjørdal sentrum, og jeg var ekstra gira, for jeg visste at både broren min, søstra, og svigerinna mi også var ute på party. Vi havnet på samme utested alle sammen, selv om Bankers er for … (lokalt internt)

 

Å danse når du har drukket kaffe er veldig forskjellig fra når du har drukker alkohyler. Jeg greier ikke å la være, men måååå kaffedanse. Greia er bare at jeg som er edru VET hvor teit jeg ser ut der jeg står og shaker asen i snart 40 år -stil”, mens de som er fulle ikke vet. Samtidig vet jeg aldri hvor mange flere som er edrue i folkemengden, og som husker hula hula – dansen min dagen derpå. Grøss. Gru. Sjenanse. Ueleganse. Gjemsel og glemsel, but I rememberrr!

 


 

Jau, dette var helga si det, steike ta så gøy jeg hadde det! Rockety rock and bounce, how FUN! Det er helt utrolig hvor snille folk er med en rufsete grønn blogger som meg. Jeg møtte så mange glade blogglesere i helgen, at jeg har ikke telling. Å få høre det de hadde å si, varmet virkelig, og jeg blir rett og slett ydmykt takknemlig ved tanken på det mine lesere ga meg av tilbakemelding. God damned, jeg sender dere tusen varme klemmer, for det er jeg som digger dere 😙😙😙

 Betatt ble jeg også. Våryr eller hva man skal kalle det. Sjarmerende fyr altså. Og nå sitter jeg og venter på at det skal gå over; for det viste seg SELVFØLGELIG at jeg er i slekt med han. Jeg er i slekt med alle kjekke menn i byen her visstnok. Grrr. 

 

Nå er jeg tilbake i hiet mitt med minsten, og vi har vært på piknik med min venninne Pia og datteren hennes Ronja, i dag. Fantastisk. Jeg må vise dere bildene i et senere innlegg. Piknik i skauen en søndag etter barnefri helg, det er slikt en avholds mamma kan gjøre med smil, energi og latter. 

Koffeinfylla, I love you, cuz I want it all  😚🍵😀

 

 

 

“Guttejenta”? Eller “jentegutten”?

 

Vi kaller dem ikke “jentegutter” dersom menn har venninner, tisser sittende, lytter til Roxette eller har en rosa skjorte. Just saying. Just thinking.

Her forleden hadde jeg en interessant prat med min venninne Iben, som påpekte det faktum at dersom ei jente er litt maskulin av seg og har flere kompiser, er hun ei “guttejente”. 
 

Det er som om vi må sette slike jenter i en bås preget av noe uvanlig, bare fordi de går godt overens med sine egne maskuline sider.

Det kunne ikke falle oss inn å kalle en mann “jentegutt” hvis han har mange venninner, liker å handle eller stelle seg ekstra på badet. 

Jeg er vokst opp med kompiser i gata, og de er vokst opp med meg som venninne. Likevel var det jeg som ble kategorisert som “guttejente”, sådan, mens gutta jeg vokste opp med aldri har blitt kalt “jentegutter”.

Vi ser det generelt i samfunnet. Trekker oss ned som kvinner, og lar det være lite som skal til før vi påpeker at vi er litt utenfor den feminine formen. Vi sier ikke “Mannlig buss-sjåfør”, eller “Mannlig avdelingsleder”, men “kvinnelig statsminister” og “kvinnelig toppleder”. Som om det er uvanlig å være sjef, tøff og selvstendig som kvinne. Så uvanlig at vi må påpeke det med “kvinnelig bankdirektør” og “guttejente”. Hva med “bankdirektør” og “jente”? En helt vanlig, sterk leder, og ei helt vanlig, tøff jente.

 

(Teksten fortsetter under bildet)

 

 

For å snu det hele på hodet: nei du er ikke en slags guttejente- skapning bare fordi du kommer godt overens med menn på kompis kind of way. Du trenger ikke å titulere deg selv med noe mandig; det er like naturlig kvinnelig å være i kontakt med sine maskuline sider, som å digge roser og blonder.  

 

I natt var jeg eneste dama på nars hos en slektning, og hadde det knallkoselig sammen ned trivelig folk. En gjeng med menn som totalt respekterte at jeg ikke drikker alkohol, og som ga meg følelsen av å forstå valget mitt om å være avholds. Det er nettopp da jeg har det gøy; når jeg er edru, og dette var ikke vanskelig for dem å forstå. Hipp hurra for mangfoldet!

 

Men jeg kunne altså aldri kalt dem “jentegutter”. De ville ikke likt det heller. Som om jeg skal være fan av å bli kalt “guttejente”? No way. Damer digger rock, hull i buksa, grønne capser, biler, snekring og lort under hard working nails, like mye som fargen rosa, sminke og fløyel.

By the way; jeg har slekt over alt her i byen og omegn, og vet dere hva? Mange av dem er superkjekke menn! Tenk å være så tjukke slekta uheldig da? Greit med sånne slektsstevner for å vite hvem man er i slekt med altså 🤐

 

In the ending reflection:

La oss snu det på hodet: VIL gutter bli kalt “jentegutter”? How to say: no way 😉 Da må vi vel slutte å kalle de stakkars jentene våre “jentegutter” også, men omfavne alle deres forskjeller.

 

10 råd mot angst

 

Dette er på ingen måte annet enn et personlig inspirert innlegg. Jeg kan kun basere det jeg skriver her, på personlige erfaringer. Jeg har jobbet med meg selv og mine metoder i 12 år, og fra å være plaget med angstanfall og sosial angst, er jeg den dag i dag ikke forstyrret med noe angst i det hele tatt. Dersom man sliter med en kronisk psykiatrisk diagnose, bør man ta forbehold om at man kanskje behøver riktig medisin for å få virkning av noen av disse rådene. Selv må jeg som bipolar innta lithium for at det jeg daglig gjør av tiltak skal fungere.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget, er at jeg fikk en melding fra en jeg kjenner. En melding på facebook, der han forteller at han sliter med angst. Den måten jeg kan hjelpe på, er å skrive dette innlegget, og sende det til ham.

 

Her er mine råd mot angst.

 

1. Tenk over hva angst er. Det er et ord. Et ord for en forverret tilstand av frykt. Frykt er vi utstyrt med fordi vi behøver det. Angst er skapt av tanker som har bygd skrekk videre oppå frykten. Vær bevisst at du ikke skal “fjerne angsten”, men lære deg å leve med en frykt i naturlig balanse. Du kommer til å bli redd. Mange ganger. Men du kommer til å la det gå over i andre følelser slik det skal. 

 

2. Skap deg et bilde i hodet ditt på 6 måneder. Du skal bruke et halvt år på å sjekke om dette er noe for deg. Finn deg gjerne et ark nå, for å illustrere hva de 6 månedene skal inneholde av forandringer. Slapp av. Jeg skal vise deg forandringene i de følgende punktene. Men først vil jeg fastsette et akutt-tiltak ved angstanfall. Du er tross alt automatisert innen en angstpreget tilværelse, og du skal ikke klandre deg selv ved anfall av angst. Da skal du puste deg ut av det. Pust i tellefirkant: inn på fire, hold i fire, ut i fire, hold i fire, og igjen, mens du tenker at det finnes håp. Mennesker har blitt kvitt angst før deg. Jeg, blant annet.

 

3. For at hjernen din skal jobbe best mulig med dette, skal du tilføre kroppen din eksellent drivstoff. Og du skal frata den unødig gift. Dette er hvorfor jeg gir deg 6 mnd. Du kan jo miste motet dersom jeg ber deg se for deg resten av livet uten alkohol, sukker, stivelse og gluten. Gå inn i en avtale med deg selv på et halvår: Null alkohol. Spis lavkarbo kosthold. Jeg anbefaler deg meglerfu1 sin blogg for å finne oppskrifter på søtsaker uten sukker. I løpet av noen uker vil du kjenne deg sterkere psykisk og fysisk med denne livsstilen.

 

4. Ta med fysisk trening i planen. Hvis du velger jogging; sørg for å jogge på mykt underlag og unngå asfalt. Ha musikk på ørene og gi det en sjanse. Alt oksygenet vil fungere som en eneste lang pusteøvelse for deg, noe som gir deg indre ro. Nå har du det fysiske grunnlaget for en bedre og sterkere psyke.

 

5. Du tenker det, kanskje sier det og muligens skriver det. Jeg tør nesten ikke skrive det her engang, fordi jeg er klar over det skrevne og det talte ordets MAKT. Hjernen din hører deg. Og det hjernen din leser, det ser den. Det du tenker, hører den også. Du skal nå på flekken slutte å si og skrive: “Jeg har angst!” For da fortsetter du å fortelle hjernen din at den skal keep the automatic going. Du kan fortsatt være åpen om denne erfaringen din, men du må omformulere deg, da hjernen er både enkel og komplisert. Si/skriv: “Jeg hadde angst, men nå er det blitt så mye bedre. Ja, jeg tror nesten det er borte!” Etterhvert vil tankene henge på. Men gi deg selv tid til forandring.

 

 

6. Jeg vil du skal forstå at alt i dine kroppslige reaksjoner er forankret i tankene dine. Det går automatikk i dette. For å booste deg selv med moderne logikk, skal du nå begynne med AFFIRMASJONER, og du skal både skrive og si disse setningene i NÅTID. For hvis du sier høyt i speilet: “Jeg er glad i meg selv!” Vil hjernen oppfatte det skyvende i fremtid som “Jeg er glad i meg selv når jeg blir tøffere, slankere, sprekere osv!” Gjør det klart for den geniale, men enkle, hjernen din, at det er NÅ du er glad i deg selv. Skriv ned følgende affirmasjoner, og si dem til deg selv i speilet 3 ganger om dagen:

-Jeg elsker meg selv nå, akkurat som jeg er nå.

-Jeg er nå helt trygg. Jeg velger nå å tenke positive tanker nå, derfor er jeg nå både trygg og lykkelig.

-Jeg er i stand til alt jeg vil nå. Jeg puster nå dypt og fritt, og alt er nå godt i min verden.

 

7. Det er slik at du har skapt dette selv, men ikke med vilje. Traumatiske hendelser kan ha skjedd i fortiden, men det er nå du lever. Det er nå i dag at du selv har valget. For alt handler om det selvstendige valget. Hvilke tanker velger jeg å tenke akkurat nå? Hvilke ord bruker jeg? Hva spiser jeg? Hva drikker jeg? Gir jeg meg selv den næringen jeg behøver, og de tankene jeg trenger for å ha det godt inni meg?

 

8. Gjør noe med nettverket ditt. Er du omgitt av mennesker som elsker å høre om angsten din, og som gjerne stakkarsliggjør deg? Ta en prat med dem om at nå blir det forandring. Fortell dem at du ikke vil ha snakk om angst og sykdom mer, og vis dem gjerne hvordan dine 6 testmåneder kommer til å se ut.

 

9. Magien av affirmasjoner begrenser seg ikke til problemer med angst. Du kan gjerne gjøre mer ut av dette; det vil bare få deg til å føle deg sterkere. Finn opp dine egne affirmasjoner, som: 

-Jeg får nå mange jobbtilbud

-Jeg har nå mange venner

-Jeg reiser nå mye

Test det ut og se hva som skjer: hjernen din hører deg, og skaper livet ditt. Hjernen din ER magisk.

 

10. Du skal nå sette sammen din egen livsstil. Ta litt her og litt der fra alt du lærer deg. Bøker jeg kan anbefale er Louise L Hay og Wayne Dyer sine bøker, samt “Endelig ikkerøyker” av Allen Carr. Filmen “The secret” er verdt å se. Selv leste jeg mye for 10 år siden, før jeg satte alt sammen til en videreutviklende tankegang. Nå kunne jeg aldri joinet noen religion, for eksempel. Jeg har tenkt ut min egen måte å leve på, og selv om den også innebærer en form for bønn og meditasjon, er den min egen vei. 

 

Din egen vei er ment å være trygg. Det finnes så mye vi ikke har svar på, men vi kan velge tanker og ord. Jeg er fortsatt redd for å fly. Jeg er redd for døden. Redd for å miste de jeg er glad i. Derfor søker jeg tryggheten med tanker og ord, for å stanse ved redsel, og unngå at det går over til angst. Jeg styrer dette. Selv om jeg kan fryse til en istapp ved synet av en edderkopp, velger jeg å kalle det naturlig frykt. Fobi? Ok, men den får ikke ta kontroll på meg. Mitt valg har i 12 år vært “tøffing”. Før det var det “stakkar”, men det var før jeg visste bedre 😉

 

Lykke til, du er jo en sterking, tøffing. En badass med uttallige valg å ta hver eneste dag. Grip dem og ta kontroll: YOU’RE THE BOSS!

Slik overlever du på badet til kompisen din: 8 tips du trenger!

 

De fleste damer sminker seg hos venninna si før de går ut på byen. Jeg spakler meg like gjerne inne på badet til kompisen min. Han visste om makeup-planene mine, så han rømte for en stund siden. Skulle hente en kompis oppi gokk et sted. Passer meg utmerket!

(Men nå er jeg ferdig, så nå kan du komme tilbake. Vi skal ut og være sosiale, mann! Kanskje finne oss noen russemennesker å henge med og late som om vi er unge. Selv om jeg tror utseendet avslører oss. Vi kan iallefall late som om jeg drikker alkohol. Agere det hele, slik at de tror vannet med lime er drink, og kaffen karsk!)

 

Anyway!  

Hvordan overleve på badet til kompisen din, når du skal sminke deg der? 

 

1: Aller først. Få ham ut av kåken, eller få på ham øreplugger og sett han foran pc’n eller noe i den duren. Du vil ikke bli forstyrret, og du vil skru opp noe digg musikk inne på badet. “Girl’s just want to have fun” eller “Who run the world” er ikke noe for en stakkars mann. 

 

2: Ser du deg selv i speilet? Ikke det? Det er bra. Da har du en selvstendig kompis som er singel. Du slipper sjalue damer som holder speil rene og sånnt tull. Uansett; du må begynne med å vaske speilet så du ser hva du gjør.

 

3: Fjern alle toalettsakene hans og legg dem på vaskemaskinen. Sett opp dine greier systematisk. Da føles det som å sminke seg hjemme.

 

4: Til hårtuppene anbefaler jeg niveakremen. Er sikker på du finner den der. Genial til å fikse håbrus også, men bruk bare bittelitt for å unngå fathair: en god del i tuppene, lite på toppbruset.

 

5: Du finner ikke børsten hjemme, ikke sant? Barna har tatt den, fordi du kjøpte den billigste du fant: en rosa barnebørste formet som et hjerte? Da er det en lettelse å finne kompisen din sin hårbørste. Den er som regel hakket bedre. Menn og hår, vet du. Er han skallet? Bruk en gaffel.

 

6: Glemt den dingsen for å påføre øyenskyggen? (Hva heter det igjen?) Han har garantert qtips. Bruk det for alt det er verdt.

 

7: Glemt pads? Bruk dopapiret hans. Funker fett.

 

8: Han har som regel kjøpt seg massevis av tannkoster. Du kan godt låne den ene, han har jo ingen sjalu dame, så kjør på. Gjem den godt etterpå. (Dette har jeg ikke testet, men jeg antar at det er en god idé.)

 

Det aller beste er selvfølgelig hvis du har en homofil kompis å sminke deg hos. De er jo som sendt from up above, og dem trenger du ikke engang å sende ut av sitt eget hjem. Ei heller sette på øreplugger foran dataen. De er med og rocker på badet og viser deg geniale sminketriks.

 

Til slutt kan du godt spørre kompisen din hvordan du ser ut. Men ikke hvis du langtfra tåler å høre at “du ser ut som dassen på badet hans og bør sminke deg på nytt”. Slike kompiser vet du, de er som regel enda mer ærlige enn venninner.

 

 

 

 

 

Jeg klikker dønn!

 

Når jeg få øye på det, skjer det noe med meg på sekundet. Det sitrer, og det våkner en sprettalopp i meg. Det klikker klikker klikkeeeer.

Alt stopper opp, og jeg setter verden på pause. Jeg mener; er jeg midt i minsten’s bæsjebleie, gjør jeg meg selvfølgelig ferdig med den. 

Men så!

MÅ jeg, bare MÅ jeg! Kan ikke la være. Med en eneste gang bare MÅ JEG KLIKKE meg inn og fikse problemet på flekken!

 

Jeg snakker selvfølgelig SKRIVEFEIL! 

 

Å være en skrivenerd er ikke en tilstand som har oppstått med årene. Man er født med en antenne for bokstaver i dans med ord i evig diskusjon med setninger. Skrivenerdjenta på 8 år sitter med nesa langt nedi ei bok eller mormor’s ukeblad, før hun setter seg ned for å svare 5 av de i alt 30 brevvennene sine. Om 2 uker får hun kanskje svar fra de tre fra Norge, om 3 uker fra hun danske og hun amerikanske. Når kvelden kommer er det lesing som til slutt får henne til å sovne.

 

Bokstaver, ord og atter setninger. Et mønster oppstår, og hun finner behag i å skrive. Dikt. Rim.Låter. Brev. Skolestiler, og til slutt reportasjer i lokalavisa. Det begynner med ei arbeidsuke gjennom skolen, men redaktøren og journalistene ser skrivenerden i henne. Hun lærer seg mye, og så blir det viktig å rette sine egne feil. Å redigere.

 

Hvorfor jeg skriver i andreperson? Aner ikke. Bare synes det er penere sånn. Føler meg fri nok til å skrive det slik. Men det finnes visse regler å følge hvis du er født skrivenerd. Bestemte måter å skrive ordene på. Språket og det å gjøre seg kollektivt forstått er like viktig som variasjon. Man er enige om at “enig” skrives “enig, men man kan være enige om at man er uenige i om det er ok å skrive på dialekt eller ei. Ikke eller ei forresten, heeey? …eller hei?

 

Anyway. Jeg er selvsikker på skrivingen min nok til å kjøre min egen stil, og for å handle så fritt, liker jeg å følge stramme regler hva angår det å stave ordene riktig.

Jeg klikker meg inn på bloggen tvert jeg finner en skrivefeil. Jeg kan ikke gå rundt og vite om en ordfeil uten å fikse det på minuttet. 

Det er som å danse uten musikk, for så å logge meg inn på forbipolene og trykke på play. Da kan jeg lettet danse videre.

 

Selv om jeg leser grundig gjennom alle innlegg for å fikse på stavefeil og mangler i ordspillet før publisering, hender det seg at en luring sniker seg inn. En n i stedet for m eller en r i stedet for en e. Det handler om minnene fra nittitallets gode oppdragelse i form av alle de eldre menneskene som lærte meg skriving. Farmor, farfar, mormor, frøken Gunvor, foreldrene mine, enkelte journalister og redaktøren i lokalavisa. Brevvennene mine fikk meg til å terpe og øve, skrive og variere med ord så det ble leselig. 

 

Jeg setter pris på tilbakemeldinger om skrivefeil her inne på forbipolene. I løpet av de to årene jeg har skrevet i milevis her inne, vet jeg at det finnes små skrivefeil. Slikt er viktig for meg. Jeg snakker ikke om min måte å skrive weirdo engelske tekster på, eller med vilje små sleiv i språket, som “det ekke meg, det er deg”, “Hakke tenkt å do it your way!” eller “Det derre der”, men reelle stvefeil …more like stavefeil 😉

 

Hjelp meg altså gjerne å klikke litt …mer inn på bloggen for å fikse stavefeil 😉

 

Jeg må innrømme at jeg er deppa nå

 

Tilogmed solstrålene vises ikke alltid. Noen ganger skyer det for, og vi ser dem ikke. For noen er det en lettelse. For andre kun et savn. Jeg tilhører visst den siste gruppen, og gjemmer meg i noen timer for å skrive en tekst, mens jeg venter på at det går over.

 

Teksten goes like:

 

Barnefri

 

Er så deppa

henger med leppa.

Gråten presser på

og jeg kan ikke helt forstå

Hvorfor så trist

som et hjertebrist

 

Når du trenger barnefri

og alt du ønsker er ei barnehånd i handa di

Når du nesten stuper utslitt

men du gråter av savn i hjertet ditt

 

Jeg pirker på lakken

neglen roper: “Er det takken?”

Kunne grått i evigheter

deppings er hva det heter.

 

Sånn er det  være mamma

når bildet faller ut av ramma

Og du savner dem savner dem savner dem

mens du lengter mot en kos og en barneklem

Skjuler deg på restaurant alene

mamma Helene

Du trenger alenetid nå

Så tørk tårene, reis deg og gå

 

Søndag får du klemmene du lengter etter

Frem til da: venner, uteliv og gode retter

Barnefri barnefri barnefri..

fanget i savnet, kan man heller trygt si. 

 

 

Jeg har gjemt meg på en restaurant i hjembyen. I helgen skal jeg jogge, se film, ut med ei venninne, ut med enda ei venninne, skrive og ha det gøy. Likevel sitter jeg her og henger med leppa. Ingenting av dette kan muntre meg opp nå. Noe skjer inni meg hver gang barna reiser fra meg. Det er sikkert en naturlig reaksjon. En livredd mamma i hjertet mitt tenker alltid på alt som kan skje. Livet er skjørt, og jeg er bare et fnugg. En mor fyllt til randen av kjærlighet.

 

I går kveld mumlet toåringen i søvne og smilte. I mammasenga fikk han slappe av i natt, den lille kroppen. Senga hans stod tom inne på rommet hans. Siste natt før pappahelg. Jeg så meg tilbake på nok en trivelig dag med en munter men bestemt liten tass. Snille vakre Dagmar kom med masse klær han fikk arve, og vi bakte kake til henne før hun kom. Selve kakebakingen var nok mer stressa enn idyllisk, for jeg er av vaskerydde-slaget hvis jeg vet jeg får besøk. Multitaskemamma, heter det.

 

I går mårest ble jeg vekt på en litt spesiell måte. Lille mister helte plutselig et glass kaldt vann bak i nakken min mens jeg fortsatt var i drømmeland. På min varme, sovende kropp kjentes vannet freezy iskaldt, og jeg spratt opp i vinkel mens jeg snappet etter pusten. Jeg lo inni meg da jeg så de store farskøynene hans, og greide ikke å bli litt streng på ham engang. Aldri vært så lys våken på mårran før, dette var jo genialt. 

-“Vi får stå opp da, du og jeg..” sa jeg omsider.

Han tok ut smokken og sa morskt: “Ja. Då opp!”

 

Jeg er vant til at toåringen min er her sammen med meg, så å kalle det “fri” blir litt rart når både han og storebroren er hos pappan i helgen. Jeg vet jeg behøver å være et par døgn uten ansvaret jeg alltid ellers har, og at jeg iallefall trenger det nå etter en måned som alenemor med barn i hus hele tiden. Men jeg liker ikke å skilles fra barna mine. Savnet river i hjertet mitt hver eneste gang, og jeg fullbooker helgen, mens jeg prøver å fylle enkelte kvelder med film, tarot, god mat og maling av glass og bilder. 

For å være ærlig lengter jeg frem til søndag, da jeg kan holde den lille søte gutten min inntil meg og gi ham en laaaang klem. Så kan vi sammen glede oss til storebroren kommer hjem neste helg. Da blir det kidzparty med taco og latterkrampe; de aller beste helgene med andre ord. 

 

Det å være mamma handler om å gladelig motta et glass kaldt vann i nakken mens man sover, samme hvor varm og god den senga var. Samme hvor deilig den drømmen var. 

For barna er den store kjærligheten. Og den går aldri over, men vokser og vokser. Jeg fascineres, imponeres og overraskes, hver eneste dag jeg får med dem. Og savnet er så enormt, når de ikke fyller huset med herlig barnebråk.

 

Men NÅ skal jeg ta meg sammen og trøste meg med at jeg vet at de har det bra begge to. Jeg snakket nettopp med pappan, og han kunne fortelle at de leker seg og er lykkelige. Og DET er det viktigste 😉

 

En toppblogger’s store skam

 

“Hæi blåggen ! Vær vind, kropp og sinn, tittæy, her er jæi. Blunkestorevippesmilefjeees! Let’s talk about make up, operasjoner og hvorfor bjørketrær bør hugges ned til fordel for allergikere!”

 

Det var år 2014. Høsten var stappfull av farger, og jeg var proppfull av fordommer. Et lite snev av meg ville opprette blogg bare for å skrive ned mine egne historier innen psykiatri. Men jeg hadde så mye fordommer mot blogging. 

Fordommene het “Hæi blåggeeen”, og irriterte seg over dårlige forbilder for unge jenter, og det jeg trodde var lett-tjente money. Det useriøse ved å i det hele tatt mene at alle bjørketrær bør hogges ned, som hun ene bloggeren preket om.

 

2014 ble til 2015, and I was running out of time. Eller ikke. Hvordan kan man vite når man dør? Jeg ville iallefall ikke ta med meg alle mine hemmeligheter i graven. Jeg MÅTTE lagre dem et sted. Safe eller blogg. Noe måtte gjøres. Det jeg hadde opplevd var for grovt. Det handlet om elektrosjokk, ei 18 år gammel jente på rømmen i Stockholm, urettferdig behandling av helsepersonell, psykoser, vold, angst, mani, og det å reise seg fra det hele og leve lykkelig med bipolar 1.

For jeg skammet meg ikke over historikken min. Ei heller over å ha diagnose bipolar 1. Jeg hadde dessuten erfart at jeg var ei god alenemamma for babyen min, og ei super helgemamma for eldstesønnen min. Det dømmende lokalsamunnet kunne bare ta seg en megabolle og dele den med bygdadyret. 

 

Skammen var å skulle måtte kalle seg “blogger”. 

 

I juni 2015 hadde jeg kommet fram til det som kjennetegner “forbipolene”: jeg kunne skrive min historikk inne på en blogg, for det var jo svært liten mulighet for at noen kom til å lese det. Hvem leser amatørbloggen skrevet fra nederste trinn på rangstigen? Bygdadyret, mens det tygger bolle? Jovisst kunne jeg blogge. Jeg behøvde ikke å si det til så mange. De første ukene ante jeg ikke engang at man kunne se lesertallene sine, og jeg visste ikke om lokal-listene. Jeg ville bare skrive. Så jeg begynte med et par innlegg, før jeg fyrte løs med historikken min. I løpet av noen måneder var alt nedskrevet, og da var skrivedilla i gang. Å skrive på blogg var en super måte å få klødd tilbake på skrivekløa på, for en skrivenerd som meg.

 

Mitt rykte i byen Stjørdal var preget av rufser og løgn. Jeg var i mange’s øyne en mislykket liten bladlus på villspor. Det er ikke noe jeg tror. Det er noe jeg vet, siden jeg mange ganger har fått hørt det fra forskjellige miljøer. Det e hardt å forsøke å klamre seg fast til planten, når bladet allerede er oppspist. Man er ikke bare liten. Man har null fotfeste. 

 

Da jeg begynte å skrive, begynte mange å lese. Kanskje var det mange i lokalsamfunnet som leste det jeg skrev det døgnet jeg hadde 27 500 lesere. Vi er omkring 20 000 innbyggere i denne byen. Uansett var denne “blåggen” en effektiv rykte-killer. For hva skulle de si? Sannheten var nå å lese offentlig. Hele historien. Det var bare å tygge bolle for harde livet hvis du het bygdadyr, trolleboller og sladrehanker. 

 

Likevel blir jeg fortsatt grepet av skam når jeg omtaler meg selv som blogger, og jeg har vansker med å si “bloggen”. Det handler om hvordan blogging ble sett på omkring 2013. Man hånet bloggere, og nektet å se på blogging som et yrke.

Jeg også. Jeg hadde fordommer som bare det.

 

Men vet dere hva? Det jeg føler for de fleste andre bloggere nå, er respekt. For jeg kan love dere at det er mye jobb med dette. Noen ganger kan jeg holde på i til sammen 6 timer med et innlegg. Pluss intervjuer og research i forkant. Det sies at blogging er journalistens framtid, og med avslappede skuldre akter jeg å gjøre forbipolene til akkurat det nettmagasinet som jeg ønsker. “Forbipolene” kan jeg si med stolthet. “Bloggen” derimot, kjenner jeg sitter langt inn. Ordet er i min verden ødelagt av sminkevideoer og operasjoner, slikt som jeg ikke kan assosiere meg med.

 

Og hva er egentlig galt med sminke? Og rosa, hva er galt med rosa? Er det ikke typisk, at alt som har med damer å gjøre, blir latterliggjort?

 

It’s time to wake up. En advokat sluttet i jobben sin for å bli matblogger. Hun tjente bedre på bloggen. Journalister blogger på toppen, både kvinner og menn, og bloggere gir ut bøker som havner på topplistene. De er store skrivetalenter. Forfattere og genier. Vi ser at blogging har presset seg fram som et yrke, og det er på tide å spise opp den nedlatende tonen når man tar ordet “bloggen” i sin munn. Spise opp det negative av forestilninger, sammen med den bollen.

 

Jeg er en av de som må skjerpe meg. Jeg må slutte å skamme meg over å være en blogger. Nå har jeg brukt lang nok tid på det. To år i juni. Skjemtes i 2 år; God damned! Jeg må kunne presentere meg selv som “blogger”, uten å unnskylde meg. Jeg sier det aldri med stolthet, men begynner å tulle med det. Enough is enough, bitch. Det er tross alt mye arbeid med dette. Og i tillegg tilalle de timene jeg skriver, tør jeg ikke tenke på all den tiden jeg bruker på å være min egen strenge redaktør. Rette skrivefeil, omforme setninger og være helt alene om ansvaret. Man skal tørre å være selvstendig og sterk, ellers leverer man ikke godt nok til at leserene gidder å pakke opp det man serverer. Det et som om jeg blir til en kritisk akademiker hver gang jeg velger å være min egen redaktør. Hver gang jeg retter på absolutt alt som er skrevet. Publisering betyr heller ikke ferdig; da er jeg på leting ette skrivefeil igjen, innen kort tid. Heltidsjobb. Det er et yrke av type heltids.

 

Likevel: Jeg kommer til å ta deg på tankekornet i det jeg sier jeg er “blågger”, og du mumler og ser bort. Jeg kommer til blunke alvorlig med øynene og fortsette å si: “Yeah. Jeg blågger om alle operasjonene jeg har tatt, og ellers bare mæikøpp!”

 

Det blir litt som da jeg bodde i ei rønne for 17 år siden, og svarte folk som spurte hvor doen min var: “Jeg har utedass. Du finner den rundt hjørnet der ute!” hvoretter jeg lo så jeg ristet mens jeg så tissantrengte besøkende løpe rundt huset på leting etter “utedassen”. God vindusunderholdning, med andre ord.

Nå er jeg blogger, og like lett som en det var å lure folk med rønnedass, er det å lure dem til å tro på rosa elefanter, operert blogg og blondblåst topplokk. 

 

Jeg skal gjøre mitt beste i å slutte å skjemmes over å være grønn rufsere blogger, men jeg nekter å begynne å hilse på bloggen min. Hvis jeg sier “Hei blåggen” til den, kommer jeg garantert aldri til å få svar, it’s a waste of time. Just saying. Den er ord og bilder. Ingen person. Den er så forbi polene ikke noen person, så sikkert er det. 

KVINNEN er det STERKE KJØNN 😉


 

I det moderne 2017 kan jeg ikke unngå å skrive dette innlegget. Etter “Heksehammeren”, skrevet av en dritings frustrert mann som aldri fikk seg noe, år med kvinneundertrykkelse før 70tallskvinnen demonstrerte for likelønn, politiske hersketeknikker, nåtidens objektivisering av kvinnen i form av kun nakne kvinnekropper i bladhyllene på kiosken, til skue for barna i den kiosken som skal lære at “kvinnen er et brainless objekt; kun til utstilling, nytteløs innen alt annet enn bruk og kast”,

…er det på tide å presse frem sannheten:

 

Vi kvinner er for smarte og sterke. Dette har skapt misunnelse opp gjennom tiden. 
Laget for å sette våre egne behov til side, herjet av 9 måneders hormoner og nedlasset av ekstra kilo å bære på, er vi i stand til å få et helt hjem til å gå rundt alene, og la de samme kiloene rase av, mens vi sjonglerer bruk av en intellegent hjerne med uttallige oppgaver som vi fint mestrer uten en mann. Moderne fitness har dessuten bevist av kvinnekroppen er i stand til å utvikle muskler på lik linje med menn.

 

De sier vi lager barn sammen; mann og kvinne. Men det gjør vi ikke. Vi kvinner tilbyr en åker å så frøet i. Mannen putter oppi frøet. Now hold on: DET er ikke å lage et barn!

KVINNEN lager barnet i løpet av ni måneder. Vi er lufta, jorden, vannet, ilden, sola og månen som skaper livet. Den lille babykroppen er stor å etterhvert bære på, og vi gir alt. Vi er sterke. Vi er i stand til å ofre alt for å oppnå målet.

 

I run this house. Her vasker jeg. Her rydder jeg. Her lager jeg mat. Tilfører alt vi behøver og kaster det vi ikke trenger. Som awesome alenemor kjører jeg på for å få dette hjemmet til å gå rundt. I helgen hadde jeg 4 barn her alene, dvs 2 stk i tillegg til mine egne 2, and I love it. Da er det party for meg: når det er gøy for barna og huset er fyllt opp fra kjeller til loft. Hvis mannen var det sterkeste kjønn, ville jeg som “svakt kjønn” vært avhengig av en slik en. En mann. En tassi. Men det er jeg ikke. Ikke i det hele tatt.

 

For noen dager siden fikk minsten feber, og det har han enda. Dvs null barnehage. Jeg elsker å stelle for ham, gi ham mammakjærlighet og ta vare på ham.  

I går gikk vi tom for stikkpiller. Vi har ikke bil, så jeg måtte legge pjokken i vogna og trille ham 2 km ned til sentrum. En gang i tiden forsikret jeg meg med legevakten om at febersyke barn godt tåler å trilles ute i vogn, derfor tok jeg handlerunden med god samvittighet.

 

Om jeg blir sliten? Nei ikke sånn. Jeg tåler mye mye mer enn dette. Hvis jeg ikke likte å ta meg av barna mine, ville jeg blitt sutresliten. Men vi powerdamer er utstyrt med enorm kjærlighet for småtrolla våre. Vi elsker dem så høyt at vi kunne jogget til opp gigantiske fjelltopper og tilbake hvis det betydde at det redda livet til barna våre. Vi er det sterke kjønn. 

 

Hvis en mann kan påstå at mannen er det sterke kjønn, kan jeg også påstå at kvinnen er det sterke kjønn. Jeg føler meg supersterk kjempetøff, og har enda til gode å se kroppen til en mann strekke seg ut, fordoble seg i antall liv, og lage et menneskeliv med kroppen sin over ni måneder. 

Jeg kjenner menn som påstår de ikke gidder å leve uten bilen sin. Orker ikke ta buss og tog og sånn. Jeg gjør alle innkjøp via kollektivtrafikk og ei barnevogn. Jeg går, triller, bærer og løfter. Og når jeg kommer hjem fortsetter jeg å løfte, bære, vaske, bake, koke, rydde og stelle barn -med glede. 

 

Pgr av “Heksehammeren” og alle de nonsens regler som en seksuelt frustrert og avvist mann skrev ned ut fra vill fantasi, ble tusenvis av kvinner dømt til døden som “hekser”. Det er sannheten.

Nåh. La oss ikke lure av dagens påstand om at menn visstnok skal være “det sterke kjønn”. Det er enda en tullete påstand slengt ut i løse luften av en frustrert mann en gang i tiden. 

 

Medsøstre: hvordan kan dere tro at kvinnekroppen, som bar frem guttekroppen som  så ble til en mann, er det “svake kjønn”?

You’re THE POWER, WOMAN! 

 

…jeg hører den lille toåringen hulke, så jeg løper opp trappen for å holde ham i armene og gi ham vann, drevet av en superkraft som heter kjærlighet. Takk og pris for at jeg er KVINNE!

Blogger fikk dekket utgifter til PC av NAV

 

“NAV Stjørdal innvilget PC for bipolar blogger.”

Hva kan andre kommuner i landet lære av dette?

 

I Stjørdal kommune jobber freshe nytenkende mennesker som velger å se potensiale hos sine brukere. 

I denne saken har de dealet med ei bipolar dame i årevis. Vært der for henne i opp og nedturer; og sikkert klødd seg i hodet mang en gang. 

Så viser det seg at hun liker å skrive. Ja, hun elsker å skrive. Oppretter blogg og skriver i vei. Lager en reportasje for lokalavisa som i old days, og fortsetter å skrive på bloggen. Det er dette hun ønsker. 

På grunn av diagnose bipolar 1 ble hun tidlig ufør. Men hun nekter å slå seg til ro med det, så hun skriver videre. Ramler innom 3.plass, 4.plass og 10.plass på topplisten, og snubler innom en god morgen på TV2. Ingenting er planlagt; det bare blir sånn. Et lett og luftig ord er “tilfeldigheter”. “Jobbing” er et litt tøffere ord. Noen ganger er arbeid morsomt. Noe man danser seg ut av senga til, om morgenen.

 

Det kommer frem på et møte med to spreke damer fra NAV at den ivrige skribenten blogger alt per mobiltelefon. Taster og redigerer bilder på mobilen. Møtet gjelder noe helt annet, men:

“Helene vi leser bloggen din, og mener at du skriver bra. Hvis det er dette du ønsker å satse på, så må du huske på at blogging er å anse som et yrke nå. Siden du også har mulighet til å frilanse for aviser, .. vel, burde ikke du hatt en pc?”

 

Det stoppet ikke ved en søknad om pc. De tok meg med på møte hos Proneo. De så meg. Så meg som akkurat den jeg er, og de aksepterte meg for å være der jeg er i livet nå. 

Nede på kjøkkenet står en splitter ny pc til lading. Jeg smiler hver gang jeg går forbi den, og kan ikke tro det er sant. For hva skjer når NAV ser ressurser hos et menneske fra laveste trinn på rangstigen? Hvordan føles det å bli respektert og hørt, når du er vant til vanskelige forhold. Da griner du av glede og begynner å løfte haka i ren arbeidslyst. Med nytt verktøy fra NAV Stjørdal blir livet mye lettere fremover. 

 

Ok så har jeg bipolar 1. Jeg rømte fra tvangsinnleggelse som 18åring, og fikk elektrosjokk samme året. To psykoser har jeg hatt, og jeg har ramlet innom erfaring etter erfaring på veien hit. Blitt klok, og prikk riktig medisinert. Min utdanning var av den mer heavy type praksis. Min utdanning tok 18 år, og den kostet meg rubbel og bit. Alt jeg maktet, og alt jeg hadde. Noen ganger holdt jeg nesten på å gi opp. Andre ganger aksepterte jeg nesten at jeg hørte til i en krok under nederste trinn på rangstigen. Lokalsamfunnet var nådeløst. Rykter og fordommer nådde meg mange ganger. Jeg vet godt hvordan det er å være upolulær og misforstått; og sånn really? Well, I could’nt care less today.

 

For i kommunen der jeg bor, jobber to damer som ikke bryr seg om svada som stygge rykter og bygdadyret’s kusine bymonsteret. De ser meg inn i øynene mine og velger å bestemme selv hvordan de blir kjent med dama bak blikket. Det å innvilge en søknad om nettopp det verktøyet som booster skrivingen min til et nytt nivå, vil jeg kalle moderne kompetanse. Vi med psykiske diagnoser vil gjerne også være med ut i verden om morgenen. Vil bidra vi også. Men vi bidrar annerledes. Det koker av kreativitet, og hvis vi får tilrettelegging i samfunnet, kan vi gi dere innblikk i virkelighetens bakside. Der gjemmer det seg fantastiske idéer som vi har oppdaget i diverse tilstander. Jeg glemmer aldri min siste psykose blant Østmarkas enorme trær og inne bak lukkede dører. Jeg behøver å skrive i ettertid, for det skjedde noe forløsende med hue mitt de ukene der. Jeg trenger å kunne jobbe i framtida. Med foredragsholding, skriving, blogging og forfatting.

 

Jeg vil være med jeg også. 

Men jeg vil være med på min måte.

På min del av karusellen.

I den båsen der jeg selv vet det er riktig for meg å være.

Akkurat det forstår de som jobber i kommunen der jeg bor. Oppfølgingstjeneste, NAV, familieteamet og DPS. Jeg opplever en tilværelse i møte med eksperter som får meg til å grine av glede, kjenne arbeidslysten sitre, og senke skuldrene i lettelse. Bipolare følelser behøver ikke å være negativt. Tenk at det jobber folk i denne kommunen som er så up to date at de FORSTÅR det! 

 

Men man må ville det. Man må jobbe for det. En kan ikke bare søke om en pc. Man må kunne dokumentere at det er grunnlag for det. Og sånn helt ærlig så har jeg jobbet gratis med denne bloggen i 2 år,  inntil forrige måned da jeg fikk min første lønning som toppblogger. Det å søke om pc føltes riktig for meg til slutt. Jeg forvalter økonomien i huset på en prikkfri måte, handler aldri alkohol, nikotin eller godteri til meg selv. Jeg lever på lavkarbo og kjøper hår og hudpleie billig og på salg. Dette vet damene på NAV. Hvis jeg hadde unødvendige utskeielser som 2 much sugar, alkohol eller nikotin, hadde jeg jo måttet kuttet ut dette, og så kjøpt pc for de oppsparte midlene jeg satt igjen med etter noen måneder. 

 

Gjensidig respekt er noe begge parter i denne saken har skjønt.

 

Til andre kommuner i Norge: Hvilke kvaliteter ser dere hos den scizofrene mannen dere følger opp? Kunstner? Er det pensler og papir han behøver? Et kunstnernettverk? Hvor og når finner dere gløden i øynene hans?

Hva med hun med ADHD som har gjort alt for å bli rusfri, men står på bar bakke? Er det musikk som vekker glimtet i øynene hennes? Er det innspilling av tre låter hos et lokalt studio som vil kunne være starten på resten av hennes liv?

 

Å tenke utenfor boksen vil gi deg muligheten til å pakke inn hele boksen i fargerikt papir.

 

Vi er ikke som alle andre. Ingen kunstnere, forfattere, artister eller dansere er som alle andre heller. Sånne som oss faller litt utenfor. Så kom og ta steget utenfor for å møte oss. Det bør være gleden i å jobbe med mennesker slik som dere i NAV gjør: å plukke et ugress fra grøftekanten, strø på noe magisk utradisjonelt, og forvandle blomsten til en orkidé.