De fleste damer sminker seg hos venninna si før de går ut på byen. Jeg spakler meg like gjerne inne på badet til kompisen min. Han visste om makeup-planene mine, så han rømte for en stund siden. Skulle hente en kompis oppi gokk et sted. Passer meg utmerket!
(Men nå er jeg ferdig, så nå kan du komme tilbake. Vi skal ut og være sosiale, mann! Kanskje finne oss noen russemennesker å henge med og late som om vi er unge. Selv om jeg tror utseendet avslører oss. Vi kan iallefall late som om jeg drikker alkohol. Agere det hele, slik at de tror vannet med lime er drink, og kaffen karsk!)
Anyway!
Hvordan overleve på badet til kompisen din, når du skal sminke deg der?
1: Aller først. Få ham ut av kåken, eller få på ham øreplugger og sett han foran pc’n eller noe i den duren. Du vil ikke bli forstyrret, og du vil skru opp noe digg musikk inne på badet. “Girl’s just want to have fun” eller “Who run the world” er ikke noe for en stakkars mann.
2: Ser du deg selv i speilet? Ikke det? Det er bra. Da har du en selvstendig kompis som er singel. Du slipper sjalue damer som holder speil rene og sånnt tull. Uansett; du må begynne med å vaske speilet så du ser hva du gjør.
3: Fjern alle toalettsakene hans og legg dem på vaskemaskinen. Sett opp dine greier systematisk. Da føles det som å sminke seg hjemme.
4: Til hårtuppene anbefaler jeg niveakremen. Er sikker på du finner den der. Genial til å fikse håbrus også, men bruk bare bittelitt for å unngå fathair: en god del i tuppene, lite på toppbruset.
5: Du finner ikke børsten hjemme, ikke sant? Barna har tatt den, fordi du kjøpte den billigste du fant: en rosa barnebørste formet som et hjerte? Da er det en lettelse å finne kompisen din sin hårbørste. Den er som regel hakket bedre. Menn og hår, vet du. Er han skallet? Bruk en gaffel.
6: Glemt den dingsen for å påføre øyenskyggen? (Hva heter det igjen?) Han har garantert qtips. Bruk det for alt det er verdt.
7: Glemt pads? Bruk dopapiret hans. Funker fett.
8: Han har som regel kjøpt seg massevis av tannkoster. Du kan godt låne den ene, han har jo ingen sjalu dame, så kjør på. Gjem den godt etterpå. (Dette har jeg ikke testet, men jeg antar at det er en god idé.)
Det aller beste er selvfølgelig hvis du har en homofil kompis å sminke deg hos. De er jo som sendt from up above, og dem trenger du ikke engang å sende ut av sitt eget hjem. Ei heller sette på øreplugger foran dataen. De er med og rocker på badet og viser deg geniale sminketriks.
Til slutt kan du godt spørre kompisen din hvordan du ser ut. Men ikke hvis du langtfra tåler å høre at “du ser ut som dassen på badet hans og bør sminke deg på nytt”. Slike kompiser vet du, de er som regel enda mer ærlige enn venninner.
Alt stopper opp, og jeg setter verden på pause. Jeg mener; er jeg midt i minsten’s bæsjebleie, gjør jeg meg selvfølgelig ferdig med den.
Men så!
MÅ jeg, bare MÅ jeg! Kan ikke la være. Med en eneste gang bare MÅ JEG KLIKKE meg inn og fikse problemet på flekken!
Jeg snakker selvfølgelig SKRIVEFEIL!
Å være en skrivenerd er ikke en tilstand som har oppstått med årene. Man er født med en antenne for bokstaver i dans med ord i evig diskusjon med setninger. Skrivenerdjenta på 8 år sitter med nesa langt nedi ei bok eller mormor’s ukeblad, før hun setter seg ned for å svare 5 av de i alt 30 brevvennene sine. Om 2 uker får hun kanskje svar fra de tre fra Norge, om 3 uker fra hun danske og hun amerikanske. Når kvelden kommer er det lesing som til slutt får henne til å sovne.
Bokstaver, ord og atter setninger. Et mønster oppstår, og hun finner behag i å skrive. Dikt. Rim.Låter. Brev. Skolestiler, og til slutt reportasjer i lokalavisa. Det begynner med ei arbeidsuke gjennom skolen, men redaktøren og journalistene ser skrivenerden i henne. Hun lærer seg mye, og så blir det viktig å rette sine egne feil. Å redigere.
Hvorfor jeg skriver i andreperson? Aner ikke. Bare synes det er penere sånn. Føler meg fri nok til å skrive det slik. Men det finnes visse regler å følge hvis du er født skrivenerd. Bestemte måter å skrive ordene på. Språket og det å gjøre seg kollektivt forstått er like viktig som variasjon. Man er enige om at “enig” skrives “enig, men man kan være enige om at man er uenige i om det er ok å skrive på dialekt eller ei. Ikke eller ei forresten, heeey? …eller hei?
Anyway. Jeg er selvsikker på skrivingen min nok til å kjøre min egen stil, og for å handle så fritt, liker jeg å følge stramme regler hva angår det å stave ordene riktig.
Jeg klikker meg inn på bloggen tvert jeg finner en skrivefeil. Jeg kan ikke gå rundt og vite om en ordfeil uten å fikse det på minuttet.
Det er som å danse uten musikk, for så å logge meg inn på forbipolene og trykke på play. Da kan jeg lettet danse videre.
Selv om jeg leser grundig gjennom alle innlegg for å fikse på stavefeil og mangler i ordspillet før publisering, hender det seg at en luring sniker seg inn. En n i stedet for m eller en r i stedet for en e. Det handler om minnene fra nittitallets gode oppdragelse i form av alle de eldre menneskene som lærte meg skriving. Farmor, farfar, mormor, frøken Gunvor, foreldrene mine, enkelte journalister og redaktøren i lokalavisa. Brevvennene mine fikk meg til å terpe og øve, skrive og variere med ord så det ble leselig.
Jeg setter pris på tilbakemeldinger om skrivefeil her inne på forbipolene. I løpet av de to årene jeg har skrevet i milevis her inne, vet jeg at det finnes små skrivefeil. Slikt er viktig for meg. Jeg snakker ikke om min måte å skrive weirdo engelske tekster på, eller med vilje små sleiv i språket, som “det ekke meg, det er deg”, “Hakke tenkt å do it your way!” eller “Det derre der”, men reelle stvefeil …more like stavefeil 😉
Hjelp meg altså gjerne å klikke litt …mer inn på bloggen for å fikse stavefeil 😉
Tilogmed solstrålene vises ikke alltid. Noen ganger skyer det for, og vi ser dem ikke. For noen er det en lettelse. For andre kun et savn. Jeg tilhører visst den siste gruppen, og gjemmer meg i noen timer for å skrive en tekst, mens jeg venter på at det går over.
Jeg har gjemt meg på en restaurant i hjembyen. I helgen skal jeg jogge, se film, ut med ei venninne, ut med enda ei venninne, skrive og ha det gøy. Likevel sitter jeg her og henger med leppa. Ingenting av dette kan muntre meg opp nå. Noe skjer inni meg hver gang barna reiser fra meg. Det er sikkert en naturlig reaksjon. En livredd mamma i hjertet mitt tenker alltid på alt som kan skje. Livet er skjørt, og jeg er bare et fnugg. En mor fyllt til randen av kjærlighet.
I går kveld mumlet toåringen i søvne og smilte. I mammasenga fikk han slappe av i natt, den lille kroppen. Senga hans stod tom inne på rommet hans. Siste natt før pappahelg. Jeg så meg tilbake på nok en trivelig dag med en munter men bestemt liten tass. Snille vakre Dagmar kom med masse klær han fikk arve, og vi bakte kake til henne før hun kom. Selve kakebakingen var nok mer stressa enn idyllisk, for jeg er av vaskerydde-slaget hvis jeg vet jeg får besøk. Multitaskemamma, heter det.
I går mårest ble jeg vekt på en litt spesiell måte. Lille mister helte plutselig et glass kaldt vann bak i nakken min mens jeg fortsatt var i drømmeland. På min varme, sovende kropp kjentes vannet freezy iskaldt, og jeg spratt opp i vinkel mens jeg snappet etter pusten. Jeg lo inni meg da jeg så de store farskøynene hans, og greide ikke å bli litt streng på ham engang. Aldri vært så lys våken på mårran før, dette var jo genialt.
-“Vi får stå opp da, du og jeg..” sa jeg omsider.
Han tok ut smokken og sa morskt: “Ja. Då opp!”
Jeg er vant til at toåringen min er her sammen med meg, så å kalle det “fri” blir litt rart når både han og storebroren er hos pappan i helgen. Jeg vet jeg behøver å være et par døgn uten ansvaret jeg alltid ellers har, og at jeg iallefall trenger det nå etter en måned som alenemor med barn i hus hele tiden. Men jeg liker ikke å skilles fra barna mine. Savnet river i hjertet mitt hver eneste gang, og jeg fullbooker helgen, mens jeg prøver å fylle enkelte kvelder med film, tarot, god mat og maling av glass og bilder.
For å være ærlig lengter jeg frem til søndag, da jeg kan holde den lille søte gutten min inntil meg og gi ham en laaaang klem. Så kan vi sammen glede oss til storebroren kommer hjem neste helg. Da blir det kidzparty med taco og latterkrampe; de aller beste helgene med andre ord.
Det å være mamma handler om å gladelig motta et glass kaldt vann i nakken mens man sover, samme hvor varm og god den senga var. Samme hvor deilig den drømmen var.
For barna er den store kjærligheten. Og den går aldri over, men vokser og vokser. Jeg fascineres, imponeres og overraskes, hver eneste dag jeg får med dem. Og savnet er så enormt, når de ikke fyller huset med herlig barnebråk.
Men NÅ skal jeg ta meg sammen og trøste meg med at jeg vet at de har det bra begge to. Jeg snakket nettopp med pappan, og han kunne fortelle at de leker seg og er lykkelige. Og DET er det viktigste 😉
“Hæi blåggen ! Vær vind, kropp og sinn, tittæy, her er jæi. Blunkestorevippesmilefjeees! Let’s talk about make up, operasjoner og hvorfor bjørketrær bør hugges ned til fordel for allergikere!”
Det var år 2014. Høsten var stappfull av farger, og jeg var proppfull av fordommer. Et lite snev av meg ville opprette blogg bare for å skrive ned mine egne historier innen psykiatri. Men jeg hadde så mye fordommer mot blogging.
Fordommene het “Hæi blåggeeen”, og irriterte seg over dårlige forbilder for unge jenter, og det jeg trodde var lett-tjente money. Det useriøse ved å i det hele tatt mene at alle bjørketrær bør hogges ned, som hun ene bloggeren preket om.
2014 ble til 2015, and I was running out of time. Eller ikke. Hvordan kan man vite når man dør? Jeg ville iallefall ikke ta med meg alle mine hemmeligheter i graven. Jeg MÅTTE lagre dem et sted. Safe eller blogg. Noe måtte gjøres. Det jeg hadde opplevd var for grovt. Det handlet om elektrosjokk, ei 18 år gammel jente på rømmen i Stockholm, urettferdig behandling av helsepersonell, psykoser, vold, angst, mani, og det å reise seg fra det hele og leve lykkelig med bipolar 1.
For jeg skammet meg ikke over historikken min. Ei heller over å ha diagnose bipolar 1. Jeg hadde dessuten erfart at jeg var ei god alenemamma for babyen min, og ei super helgemamma for eldstesønnen min. Det dømmende lokalsamunnet kunne bare ta seg en megabolle og dele den med bygdadyret.
Skammen var å skulle måtte kalle seg “blogger”.
I juni 2015 hadde jeg kommet fram til det som kjennetegner “forbipolene”: jeg kunne skrive min historikk inne på en blogg, for det var jo svært liten mulighet for at noen kom til å lese det. Hvem leser amatørbloggen skrevet fra nederste trinn på rangstigen? Bygdadyret, mens det tygger bolle? Jovisst kunne jeg blogge. Jeg behøvde ikke å si det til så mange. De første ukene ante jeg ikke engang at man kunne se lesertallene sine, og jeg visste ikke om lokal-listene. Jeg ville bare skrive. Så jeg begynte med et par innlegg, før jeg fyrte løs med historikken min. I løpet av noen måneder var alt nedskrevet, og da var skrivedilla i gang. Å skrive på blogg var en super måte å få klødd tilbake på skrivekløa på, for en skrivenerd som meg.
Mitt rykte i byen Stjørdal var preget av rufser og løgn. Jeg var i mange’s øyne en mislykket liten bladlus på villspor. Det er ikke noe jeg tror. Det er noe jeg vet, siden jeg mange ganger har fått hørt det fra forskjellige miljøer. Det e hardt å forsøke å klamre seg fast til planten, når bladet allerede er oppspist. Man er ikke bare liten. Man har null fotfeste.
Da jeg begynte å skrive, begynte mange å lese. Kanskje var det mange i lokalsamfunnet som leste det jeg skrev det døgnet jeg hadde 27 500 lesere. Vi er omkring 20 000 innbyggere i denne byen. Uansett var denne “blåggen” en effektiv rykte-killer. For hva skulle de si? Sannheten var nå å lese offentlig. Hele historien. Det var bare å tygge bolle for harde livet hvis du het bygdadyr, trolleboller og sladrehanker.
Likevel blir jeg fortsatt grepet av skam når jeg omtaler meg selv som blogger, og jeg har vansker med å si “bloggen”. Det handler om hvordan blogging ble sett på omkring 2013. Man hånet bloggere, og nektet å se på blogging som et yrke.
Jeg også. Jeg hadde fordommer som bare det.
Men vet dere hva? Det jeg føler for de fleste andre bloggere nå, er respekt. For jeg kan love dere at det er mye jobb med dette. Noen ganger kan jeg holde på i til sammen 6 timer med et innlegg. Pluss intervjuer og research i forkant. Det sies at blogging er journalistens framtid, og med avslappede skuldre akter jeg å gjøre forbipolene til akkurat det nettmagasinet som jeg ønsker. “Forbipolene” kan jeg si med stolthet. “Bloggen” derimot, kjenner jeg sitter langt inn. Ordet er i min verden ødelagt av sminkevideoer og operasjoner, slikt som jeg ikke kan assosiere meg med.
Og hva er egentlig galt med sminke? Og rosa, hva er galt med rosa? Er det ikke typisk, at alt som har med damer å gjøre, blir latterliggjort?
It’s time to wake up. En advokat sluttet i jobben sin for å bli matblogger. Hun tjente bedre på bloggen. Journalister blogger på toppen, både kvinner og menn, og bloggere gir ut bøker som havner på topplistene. De er store skrivetalenter. Forfattere og genier. Vi ser at blogging har presset seg fram som et yrke, og det er på tide å spise opp den nedlatende tonen når man tar ordet “bloggen” i sin munn. Spise opp det negative av forestilninger, sammen med den bollen.
Jeg er en av de som må skjerpe meg. Jeg må slutte å skamme meg over å være en blogger. Nå har jeg brukt lang nok tid på det. To år i juni. Skjemtes i 2 år; God damned! Jeg må kunne presentere meg selv som “blogger”, uten å unnskylde meg. Jeg sier det aldri med stolthet, men begynner å tulle med det. Enough is enough, bitch. Det er tross alt mye arbeid med dette. Og i tillegg tilalle de timene jeg skriver, tør jeg ikke tenke på all den tiden jeg bruker på å være min egen strenge redaktør. Rette skrivefeil, omforme setninger og være helt alene om ansvaret. Man skal tørre å være selvstendig og sterk, ellers leverer man ikke godt nok til at leserene gidder å pakke opp det man serverer. Det et som om jeg blir til en kritisk akademiker hver gang jeg velger å være min egen redaktør. Hver gang jeg retter på absolutt alt som er skrevet. Publisering betyr heller ikke ferdig; da er jeg på leting ette skrivefeil igjen, innen kort tid. Heltidsjobb. Det er et yrke av type heltids.
Likevel: Jeg kommer til å ta deg på tankekornet i det jeg sier jeg er “blågger”, og du mumler og ser bort. Jeg kommer til blunke alvorlig med øynene og fortsette å si: “Yeah. Jeg blågger om alle operasjonene jeg har tatt, og ellers bare mæikøpp!”
Det blir litt som da jeg bodde i ei rønne for 17 år siden, og svarte folk som spurte hvor doen min var: “Jeg har utedass. Du finner den rundt hjørnet der ute!” hvoretter jeg lo så jeg ristet mens jeg så tissantrengte besøkende løpe rundt huset på leting etter “utedassen”. God vindusunderholdning, med andre ord.
Nå er jeg blogger, og like lett som en det var å lure folk med rønnedass, er det å lure dem til å tro på rosa elefanter, operert blogg og blondblåst topplokk.
Jeg skal gjøre mitt beste i å slutte å skjemmes over å være grønn rufsere blogger, men jeg nekter å begynne å hilse på bloggen min. Hvis jeg sier “Hei blåggen” til den, kommer jeg garantert aldri til å få svar, it’s a waste of time. Just saying. Den er ord og bilder. Ingen person. Den er så forbi polene ikke noen person, så sikkert er det.
I det moderne 2017 kan jeg ikke unngå å skrive dette innlegget. Etter “Heksehammeren”, skrevet av en dritings frustrert mann som aldri fikk seg noe, år med kvinneundertrykkelse før 70tallskvinnen demonstrerte for likelønn, politiske hersketeknikker, nåtidens objektivisering av kvinnen i form av kun nakne kvinnekropper i bladhyllene på kiosken, til skue for barna i den kiosken som skal lære at “kvinnen er et brainless objekt; kun til utstilling, nytteløs innen alt annet enn bruk og kast”,
Vi kvinner er for smarte og sterke. Dette har skapt misunnelse opp gjennom tiden. Laget for å sette våre egne behov til side, herjet av 9 måneders hormoner og nedlasset av ekstra kilo å bære på, er vi i stand til å få et helt hjem til å gå rundt alene, og la de samme kiloene rase av, mens vi sjonglerer bruk av en intellegent hjerne med uttallige oppgaver som vi fint mestrer uten en mann. Moderne fitness har dessuten bevist av kvinnekroppen er i stand til å utvikle muskler på lik linje med menn.
De sier vi lager barn sammen; mann og kvinne. Men det gjør vi ikke. Vi kvinner tilbyr en åker å så frøet i. Mannen putter oppi frøet. Now hold on: DET er ikke å lage et barn!
KVINNEN lager barnet i løpet av ni måneder. Vi er lufta, jorden, vannet, ilden, sola og månen som skaper livet. Den lille babykroppen er stor å etterhvert bære på, og vi gir alt. Vi er sterke. Vi er i stand til å ofre alt for å oppnå målet.
I run this house. Her vasker jeg. Her rydder jeg. Her lager jeg mat. Tilfører alt vi behøver og kaster det vi ikke trenger. Som awesome alenemor kjører jeg på for å få dette hjemmet til å gå rundt. I helgen hadde jeg 4 barn her alene, dvs 2 stk i tillegg til mine egne 2, and I love it. Da er det party for meg: når det er gøy for barna og huset er fyllt opp fra kjeller til loft. Hvis mannen var det sterkeste kjønn, ville jeg som “svakt kjønn” vært avhengig av en slik en. En mann. En tassi. Men det er jeg ikke. Ikke i det hele tatt.
For noen dager siden fikk minsten feber, og det har han enda. Dvs null barnehage. Jeg elsker å stelle for ham, gi ham mammakjærlighet og ta vare på ham.
I går gikk vi tom for stikkpiller. Vi har ikke bil, så jeg måtte legge pjokken i vogna og trille ham 2 km ned til sentrum. En gang i tiden forsikret jeg meg med legevakten om at febersyke barn godt tåler å trilles ute i vogn, derfor tok jeg handlerunden med god samvittighet.
Om jeg blir sliten? Nei ikke sånn. Jeg tåler mye mye mer enn dette. Hvis jeg ikke likte å ta meg av barna mine, ville jeg blitt sutresliten. Men vi powerdamer er utstyrt med enorm kjærlighet for småtrolla våre. Vi elsker dem så høyt at vi kunne jogget til opp gigantiske fjelltopper og tilbake hvis det betydde at det redda livet til barna våre. Vi er det sterke kjønn.
Hvis en mann kan påstå at mannen er det sterke kjønn, kan jeg også påstå at kvinnen er det sterke kjønn. Jeg føler meg supersterk kjempetøff, og har enda til gode å se kroppen til en mann strekke seg ut, fordoble seg i antall liv, og lage et menneskeliv med kroppen sin over ni måneder.
Jeg kjenner menn som påstår de ikke gidder å leve uten bilen sin. Orker ikke ta buss og tog og sånn. Jeg gjør alle innkjøp via kollektivtrafikk og ei barnevogn. Jeg går, triller, bærer og løfter. Og når jeg kommer hjem fortsetter jeg å løfte, bære, vaske, bake, koke, rydde og stelle barn -med glede.
Pgr av “Heksehammeren” og alle de nonsens regler som en seksuelt frustrert og avvist mann skrev ned ut fra vill fantasi, ble tusenvis av kvinner dømt til døden som “hekser”. Det er sannheten.
Nåh. La oss ikke lure av dagens påstand om at menn visstnok skal være “det sterke kjønn”. Det er enda en tullete påstand slengt ut i løse luften av en frustrert mann en gang i tiden.
Medsøstre: hvordan kan dere tro at kvinnekroppen, som bar frem guttekroppen som så ble til en mann, er det “svake kjønn”?
You’re THE POWER, WOMAN!
…jeg hører den lille toåringen hulke, så jeg løper opp trappen for å holde ham i armene og gi ham vann, drevet av en superkraft som heter kjærlighet. Takk og pris for at jeg er KVINNE!
Nå har du reist igjen for denne gang. Jeg savner deg, som vanlig. Du vet at jeg på en måte ble syk da du var beibi, slik at du ble boende hos pappan din. Du vet at siden de vakreste blomstene gror fast mest, bør de få være i ro der de driver og vokser. Mamma passer på deg likevel, vet du. Pappa også.
Jeg klare aldri å se deg gråte uten å trøste deg. Og nå har jeg iallefall muligheten til å gjøre nettopp det. Holde deg i armene mine, tørke tårene dine og gi deg varme klemmer, mens jeg forteller deg at jeg er glad i deg.
Jeg kalles helgemamma, men du skal vite at jeg er mamman din hele tiden. Du bor alltid i mitt hjerte, og her hjemme står rommet ditt klart for deg, hele tiden.
Vi har vent oss til det, du og jeg. En hverdag der vi møtes i tankene, og annenhver helg der du får høre alt det fine jeg synes om deg. Det har ikke alltid vært like lett. Det hendte seg at du hylgråt da du var riktig liten, og klamret deg fast til den lille tiden vi fikk sammen. Til alle blomstene vi plukket da vi gikk turer sammen blant det knallgrønne gresset og den lille bekken, mens mamma’s mage vokste.
Du er en knalltøff 7åring lille venn. Med stil dealer du med en tilværelse der lillebror ble boende hos mamma. Denne gangen holdt jeg meg frisk, og den lille beibien grodde fast her. Du forguder lillebroren din, selv om han begynner å bli litt boss baby 2 år, og du er verdens beste storebror i hele verden.
Iblant behøver du og jeg tid for oss selv, slik som i gamle dager. Sommeren som kommer vil gi oss mye slik kvalitetstid, sånn som lillebror og pappa også trenger tid sammen. Da skal vi finne på gøy, skjønner du. Da skal helgemamman din bli til en strålende crazy summer mama, og vi skal ut på tur.
Avstands-sårene våre har grodd, og vi tåler hverdagsavstanden bedre enn noensinne. Det er nok fordi vi vet innerst inne, at vi for alltid er knyttet til hverandre. At jeg er helgemamman din hele tiden. Du, jeg er så stolt over å få være mamman din. Sånn en kjempegod gutt, som er så populær fordi du er så snill og humoristisk.
Jeg gleder meg til disse helgene våre, kiden min 😚 Ser frem til å være sammen med deg, og føle at alle puslespillbrikkene er på plass for noen timer. Skravle og le med deg, ta deg med på kino, bading og tivoli i blant. Bare være der for deg. Gi deg mammaklemmer, vårblomster og håp i barnehjertet ditt. Tilby deg den vanlige hverdagen her.
Akkurat nå mens mamma skriver dette, er det en slik søndag etterpå, igjen. Jeg sitter her og ser på den nyvaskede stua. Hører litt etter om lillebror gråter. Han hadde feber da han sovnet. Han gråter ikke. Jeg gråter. Det er tårer av takknemlighet fordi jeg får være mamma for deg, og mamma for lillebror. På deres premisser. Der dere er. Der dere vokser og gror. Akkurat der møter jeg dere.
Og det er tårer av savn. For jeg er bare robot når vi leker. Det er nok godt for deg å vite inni deg at mamma er så glad i deg at hun savner deg. Du betyr hjertet mitt, du som lillebroren din.
Jeg tar ingen sjanser. Denne mamman skal holde seg frisk, så jeg får være sammen med deg og broren din mest mulig. Alt jeg gjør, gjør jeg for dere.
Jeg skal vise deg, at en helgemamma kan være mamma hele tiden, vennen. Du skal få føle, at en helgemamma kan gi deg like mye kjærlighet og respekt som en hverdagsmamma.
Don’t you worry my child, vi bare venter i 10 dager, og så sees vi igjen.
Don’t cry, my boy, jeg ser deg i hjertet mitt hvert eneste sekund, hvert minutt og hver time.
Be happy, my kid, du har et godt hjem å komme hjem til fra skolen. Jeg har fulgt nøye med deg, og vet du har det bra.
Helgemamma elsker deg hele tiden. Er mamman din hele, hele tiden, og jeg svikter deg aldri aldri ❤
Kjære potomacdamer. Jeg hadde, som dere ser på bildet under; tatt på meg sokkene til sønnen min i farta, ryddet, vasket, sendt eldstesønnen på 8 og tantebarnet på 5 med farmormora si og lagt ned 2åringen og tantetoåringen for dupp. Det var på tide å legge seg ned på sofaen som et slakt og gjøre det man skal bruke søndagene til: avslapning.
Så begynte jeg å trøkke på fjernkontrollen, og der fant jeg dere. Et knippe levende kjempebarbidukker i full krangel rundt et bord. Hva er dette, tenkte jeg, pinlig berørt. Voksne damer? Så sjekket jeg ut mer info. “Real housewifes of Potomac”. Wow. Hvis jeg skulle tittulere meg med noe in public, ville jeg aldri i verden degradert meg selv til noens “wife”. Meg om det. Dere om dette.
Om jeg ikke var lykkelig fra før, ble jeg iallefall tusen ganger gladere av denne rævva underholdningen. Samtidig: god damned som jeg føler med dere. Det må innerst inne føles forferdelig fattigslig å ha så random smålige holdninger til livet, at dere må skape barbie-drama og kalle hverandre “dum”. Hvis jeg hadde masse penger, ville det gitt meg så mye glede å hjelpe andre mennesker med de overflødige ressursene. Just saying.
Jeg er så GLAD og LYKKELIG for at jeg slipper å sitte rundt Potomacbordet deres utkledd som kjempebaby, unnskyld; kjempebarbie, i full intrigekrangel med de andre plastikkdukkene.
Mens øyenlokkene er i ferd med å falle sammen, og jeg nesten dupper slik jeg gjorde i den siste barseltiden, skal jeg forsøke å forklare tilstanden på Lykketoppen.
Jeg tester ut hvordan det er å være alenemor til 4 stk kids en hel helg. Og ja, det er utfordrende, men det er så fantastisk å ha hele huset fullt av dem, at jeg finner ikke ord.
Vi er vant til å ha mitt tantebarn Tuva på 5 år på overnattingsbesøk, og nå inviterte vi lillebror Johannes på 2 år hit også. Til vanlig sover vi på loftet der jeg og Even på 2 år har soverom, men før helgen innredet jeg kjelleren som et slags barnehotell. Tuva og Mathias på ble innlosjert i køyesenga på rommet til Mathias, mens begge toåringene og jeg sover på gjesterommet.
Mellom bleieskift, tannpuss, matlaging, matservering, Donald Duck og kakaosøl, skulle jeg være smart og la dem male. Det var ikke så smart. Men gøy var det sikkert.
Så skulle jeg være knall og ta dem med ut på to forskjellige lekeplasser. Da kom haggel og vind for fulle mugger, og jeg måtte samle kidza og jogge hjem. “Du skulla sjekka været på telefonen, tante. Har du kakao?”
Det er bare å finne senga. Ikke fordi det “kommer en dag i morgen”, men fordi jeg nå forstår hvorfor mormor alltid sovnet da hun leste Donald for meg på senga. Hun var stuptrøtt, that’s it.
Unger: dere er sååå mer enn verdt det å bli stuptrøtt, kosegullene til mammatante.
Mathias trodde riktignok at jeg var morfaren til Tuva. Og Even malte seg med neglelakk på fingrene og i ansiktet. Johannes og Even kranglet om mørkebrun gammel modelleire med hår i, og kalte det “is”. Alle barna kilte meg til jeg nesten tissa meg ut, og ordet bleieskiftarbeider fikk ny betydning. Alt av gjøremål som matlaging og husarbeid måtte avbrytes pgr av trøsting og megling, og det er helt utrolig hvor stor verdi en halv kindereggleke får når den er “min …miiin!” og kan brukes til å sjefe babybosse litt. Men de to eldste har fått lære seg ny taktikk: La småttisene bare ha leken, da mister den tingen sin verdi innen få sekunder. Faktisk kom Even tuslende og sa:”Her Tuva. Få den du!” Jeg så forresten Mathias 7 år rømme ned på rommet sitt i stor stil etter å ha blitt overkravlet av toåringene i sofaen.
BUT I LOVE IT! Makan til spennende helg! Jeg ville in fact faktisk ikke heller vært på party med CharterSvein, Kåss Furuseth, Kongsvik og Blipp; ingenting slår ei helg med tantemammas små rakkartroll.
Men alenemamma til 4 småbarn? Ok, ved 6 armer til, privatbussjåfør, egen buss, nanny, avlastning hvert 4 døgn, 2 svære lekerom, 4dobbelt med leker så alle kunne sagt: “Min!” uten dramatikk, renholder og egen kokk.
Ja for ikke å glemme CharterSvein, Kåss Furuseth, Kongsvik og Blipp som klovner i kampen’s hete, til å steppe inn når barna vræler: “Næææi! Kutt ut! Slipp! Ka gjøøør du? Miiin bomullsdått! Mitt rusk.. miiitt!” Ikke for å være klein, men here comes CharterSvein, alle barna får smil i munnvik av Kongsvik, og har du sett, her kommer Blipp og Furuseth!
DA skulle jeg gjerne vært alenemamma til fire. Inntil da øver jeg meg på barna og tantebarna mine. Hvem vet? Kanskje neste gang jeg tester dette er jeg alenemamma til 6? Jeg har nemlig 5 tantebarn. Highest can go er alenemor til 7 stk ei hel helg. Det må vi teste om noen år, family?
Jeg har fortsatt tårer i øynene, og hver gang jeg ser på den blir jeg fylt med både trygghet og salig takknemlighet. Det første jeg gjorde da jeg løp inn døra i dag, var å sette den oppe på ei hylle. Men det var feil hylle. Den måtte få en annen hylle med bedre plass. Nå sitter den der med lukkede øyne og passer på oss.
For et og et halvt år siden begynte jeg å lete etter henne. For en gang i tiden mistet hun sin sønn. En dag i 1990 rant det over for et mobbeoffer på Stjørdal, og han reiste sin vei for godt. Det betydde alt for meg å finne mamman hans for å spørre om jeg kunne få skrive denne historien.
Jeg har ikke sett henne på et år. Ble så glad i henne og søstra til Johnnis da jeg ble med på reisen tilbake i tid, og fikk skrive om noe som egentlig var ubeskrivelig.
Vi skulle møtes igjen i dag. Ta en kaffe på en kafé i Stjørdal sentrum. Prate om akkurat det vi følte for å snakke om, og planlegge veien videre. For vi gir ikke slipp på hverandre så lett, nei.
Plutselig satt jeg der med en stor, hvit, nydelig engel i fanget, en vakker, hvit duk, og tårer som presset på. For ikke å snakke om frysningene på armene mine. Tenk at mamman til Johnnis ga meg en stor engel, og en hvit duk..
For meg betyr det mer enn noen ord kan beskrive, og denne engelen skal jeg aldri sette ute. Den hører til inne her hos barna og meg.
Tusen tusen takk, Marianne. Alle har noe å lære av deg. Du er jo som en engel selv. Og alt du bærer på er du villig til å vise oss andre, selv om det krever mye av deg å åpne den sekken. Nå gleder jeg meg til å ta en kaffe hjemme hos dere. Du er et varmt menneske, og jeg skulle ønske alle var like hjertelig klok som du. Så jeg sender en klem fra Stjørdal og over fylkesgrensa i kveld. Det er en engleklem.
Dette var det eneste døgnet i denne påskemåneden at jeg skulle ha såkalt barnefri. Jeg er fornøyd med å være omgitt av sjarmiser og småtroll, men kjente det var digg å sove ut. Til kl 11.00 faktisk. Yeah. Tilfreds. Aah.
Før jeg la meg i går kveld, fikk jeg lyst til å støvsuge alle tre etagene i huset. Derfor stod jeg opp til shinet hus med et bredt glis, sol ute, og sol inne. Laget meg kaffe, egenkomponerte knekkebrød med smør og svenskost, jordbær med søtning og fløte på og kokte egg med smør: nå skulle det søren meg JOGGES! Jepp, jeg tilogmed spiste en appelsin, som jo er langt fra lavkarbo. Don’t care; denne joggeturen skulle bli bra, med krydder av carbs. Jeg hadde 7 timer på meg til minsten kom hjem. Yeah.
Kaffe med fløte. 2 kaffe med fløte.
Og der skled jeg ut med en rusletur i kjelleren. Husker ikke hva jeg egentlig skulle, men plutselig hadde jeg sortert og ryddet i 5 pappesker, 2 megaposer og 7 esker. På et eller annet tidspunkt bestemte jeg meg for å ENDELIG RYDDE I BODEN! Etter et og et halvt år fikk jeg anfallet jeg lenge hadde ventet på.
Som en annen speedie føk jeg hit og dit; god damned for en enorm ordenssans, jeg har vel aldri klappet meg selv så intenst på skuldra før som i kjelleren i dag.
Så mye som måtte kastes da, lady! En søppelpose og to handleposer stappfulle med søppel, en eske for gi bort barneklær, en for snart passe til Even klær, en for hobbyting, en for gi bort pittesmå sko, en for ditt, en for datt, samt et uendelig system med stæsj inne på gjesterommet. Juletreet jeg hadde prøvd å samlekrympet med plast fordi jeg hadde sett en smarting på nett, måtte pent vente på Mathias sitt rom, og haugen med tomme pappesker og bokser fikk snart ikke plass under trappa. Shit. Der var DE jakkene ja! Og ALT av sexy undertøy; på tide å skaffe seg en elsker? Neh, only for me.
Et sted mellom esker, poser, bokser, gamle såkalte systemer og nye organiserte systemer, gjensynsglede og kjappe bevegelser – begynte jeg å miste ting, velte tang og frese irritert, mens jeg knurret aktivt grrrr!
Jeg stilte meg opp og klødde meg i hodet. Hmmm. Følte meg jo mer speedie enn all verdens fortids – Mette Mariter. Hva i svarte var dette? Aha! Det her kjente jeg igjen! For noen måneder siden gikk husvasken veeeel effektivt og ekstatisk …og da viste det seg utpå kvelden at jeg hadde glemt å ta lithium.
Ok. Maybe so. Jeg kunne sjekke det etter den siste halvtimen med søppeltømming, tilbakeføring av esker i boden og vasking av gulv. Måtte utnytte tilstanden: housewife of kids and self!
Jeg løftet, bar, plasserte, søppeltømte, trappeløp, vasket og ryddet, før jeg løp opp til kjøleskapet for å sjekke dosetten. Javisst hadde jeg glemt saltet mitt. Oh lithium my dear. Fortsatt gikk det ok å ta den, det var ikke for sent. Så jogget jeg en tur, trente styrketrening og dans, før jeg dusjet for harde livet. Klar til å ta imot minsten, kunne jeg gi ham leker, bamser og bøker som jeg hadde funnet i boden.
Jeg glemte å få med at jeg rakk to fulle vaskemaskiner der nede i kjelleren, ta meg av både minsten og nabogutten, samt servere middag til de to, og nabodiva mi. Og rydde i stua etter det hele.
Kjære bipolar. Jeg er definitivt ikke din uvenn. Når du innimellom titter frem på denne måten blir jeg helt forelska. Jeg liker energien. Elsker å få gjort alt jeg ellers lengter etter å gjøre. Den energien er der litt ellers også, men disse megaprosjektene i huset: I love it! Et glimt av heaven, og samtidig frisk kontroll.
I morgen er det tilbake til det normale, og at jeg tar med meg er humøret, 20 % av hyperaktiviteten og 30 % av kreativiteten. Helt ok. Man trenger å roe ned også.
Slik kan det altså gå. En sjelden gang i blant glemmer jeg lithium på morgenen. Og uansett hvor givende det er med slike effektive timer med husarbeid, er det ikke fristende å hoppe over medisinen for å oppnå effekten. Den er jo der i aller høyeste grad ellers også, og det sunneste både fysisk og psykisk, er å fordele denne energien jevnt. For man går jo tom i løpet av en slik dag hvor man glemmer seg. Det er derfor kroppen forsøker å si fra ved at man blir irritabel. Det er ikke normalt å bevege seg så hurtig og mye på en gang, uten å greie å ta pauser. Uten å puste vanlig, men nærmest hyperventilere. Derfor har jeg respekt for det faktum at jevn tilførsel av riktig medisin er det eneste riktige. Cool down the crown.
Men jeg må innrømme at dagen i dag har gjort livet vårt enklere. Nå vet jeg nøyaktig hva jeg har hvor nede i boden. Og jeg føler at jeg har vært på shopping der nede. For tiden er det slettes ikke så verst å være til. Life rules, og akkurat det kan jeg takke lithium for: my battery 😉
