16.april braker det løs one hellowa bigtime på Stjørdal. Da kommer Oslo Ess for å lage liv og røre i Stjørdal sentrum, nærmere peilet inn: På utestedet UpTown.
UpTown drives av entusiastiske ja-mennesker som sørger for at byen vår med jevne mellomrom rockes og piffes opp, midt i gågata vår, og de deler gladelig ut to billetter til lesere av forbipolene. That’s more than cool.
Come joine us da! Og hvem vet? Kanskje ting er litt eventyrlig omkring disse billettene.. Vent og se. Og for all del følg med, for her kan alt skje.
Vi digger dere, lesere, hilsen Oslo Ess, verdens snilleste UP TOWN, og byens rufsete lilla, orange og grønn – mønstrede blogger!
Jeg må le. For: here we go again. Enda et litt ampert innlegg. I går var nemlig den store “tråkke på og teste grensene til Helene-dagen”. I det forrige innlegget skrev jeg om den overvektige duden på toget som mente jeg burde slanke meg. Nå skal jeg fortelle om to frekke kø-damer inne på Leüthenhaven kjøpesenter midt i Trondheim sentrum.
Det var på tide å skifte bleie på lille Even, og det var på like på tide med et middagsmåltid for den lille søtingen. Jeg kjenner ham. Vet tegnene når han er sulten før tiden. Jeg trillet min skatt inn på Leütenhaven, og tok heisen ned til underetg der sushirestauranten er. Det var det uegnet å skifte bleie, så det var bare å ta heisen opp til 3.etg og finne stellerommet jeg ble anbefalt av ei sushidame. Vi trillet forbi en kantinekafe der de reklamerte for rosa softis. Wæw, ROSA softis måtte fønke bra som dessert for Even. Mens jeg skifta bleie på minsten, planla jeg oppe i mammahue hvordan jeg skulle spørre de som jobbet på kafeen om jeg kunne mate Even med medbrakt middagsmat på glass, samt vann fra kafeen, før jeg kjøpte is der til oss. Ikke er det lov med medbrakt, og ikke kunne jeg vise Even isen før maten, så det var av viktige årsaker jeg stod i kantinekøa etter å ha parkert vogna, hentet barnestol, og knøvla med å få helt vann oppi Even’s drikkekopp, samtidig som jeg holdt i Even. Køa var lang, og endelig var vi altså nesten fremme.
Svært så prippent og pertentlig, trippet to fjåsedamer elegant forbi oss i køa, mens jeg helte i vannet i drikkekoppen. De snek foran oss, og nå stod de med rygger og skuldre vendt overlegent mot oss. Jøss.
Jeg sa: “Unnskyld! Vi stod der!”
Hun yngste måtte være i 50-60-årene. Det var hun som snudde seg og sa: “Eh. …heeeh?”
Jeg gjentok: “Vi stod der. Dåkk sneik i køa…”
Hun fnøs, satte nesa i kantinetaket, pekte på damen som var eldre enn henne, og sa: “Eh! Åja! Ho e dårleg tell beins chu!”
Jeg sa: “Åja! Barnet mitt e sulten han chu..”
De måtte pent trippe tilbake på plassen sin. Behind my big mama booty, in fact.
Så ble det min tur, og jeg spurte kantinedama pent om dette med middag og is og sånnt. Vi satte oss, spiste, kjøpte is, spiste, og dro.
Etterpå stusset jeg litt over disse damene. Den eldste dama, som var dårlig til bens.. Kunne ikke hun fått sitte i ro og fred ved bordet hun da, mens dattra eller hvem det nå var, bestilte og kjøpte mat og drikke? Der kunne den eldre fått hvilt de slitne føttene sine.
Barnet mitt, derimot, han kan ikke sitte alene ved et bord som var så langt unna disken som det vi måtte sitte ved pgr av nærheten til der vi måtte parkere barnevogna. Han hadde blitt kjemperedd av å ikke se mamman sin, han.
Og disse små føttene har akkurat lært seg å gå. Sliten han også, stakkar.
Viktigst av alt: Når barnet mitt er sultent, forventer jeg at voksne mennesker med slitne ben prioriterer å sitte i ro hvis det sliter så mye mer på de bena å stå i kø i 1 minutt lenger tid, for da er det vel mer forsvarlig at noen er med og hjelper til.
Jeg er glad i eldre mennesker. Det er ikke det. Men jeg merker godt når noen forsøker å spille på min samvittighet, og bruke til fordel et image der en offerrolle skapes mer enn den finnes.
Hadde en eldre dame eller mann i samme situasjon spurt meg vennlig om hun kunne gått før meg i den køa, hadde hun fått det. Selvfølgelig.
Det er vel forskjell på vanlig folkeskikk og ren frekkhet.
I naturen kødder du ikke med løvemødre. Hverken snipete damer eller frekke menn på tog kødder med denne lionmaman, værtfall. Pirk meg på snuten, og jeg skal nyse høyt og snyte meg på ekte løvevis, jeg vettu 😉
Du din frekke fjott på toget. Du trodde jeg ikke skulle svare deg? Nåh. Skulle bare gruble ut et passende svar, komme meg av toget med stappfull barnevogn, ta bussen hjem, gi barnet mitt mat, sette på en vaskemaskin og ta en dusj. Og NÅ skal jeg svare deg!
Ok la oss være ærlige her. Det var ikke vanskelig å se at du slet med rus. Men du virket rolig. Jeg tenkte jeg skulle være lite dømmende. Spurte deg høflig om ikke jeg og sønnen min kunne sitte på et av firersetene du satt på, for det var nærmest barnevogna. Med et tomt blikk sa du ja. Du begynte å prate, og jeg hørte du kom fra Verdal.
Vi skulle ta toget fra Trondheim. Jeg og min lille venn hadde tilbrakt dagen i byen og kosa oss skikkelig.
Midt i en prat jeg tenkte skulle utvikle seg hyggelig på togturen, får jeg høre følgende i en hånlig tone: “Enn du. E du svanger du? Eller har du bærre itj fått te å gått ned i vekt enda?”
Damen i setet ved siden av ristet på hodet.
Jeg sa til deg at jeg ikke hadde tenkt å gå ned noe i vekt. Så tidde jeg.
Hvor i svarte fikk du den ideen fra, at det er allright for deg å kommentere min kropp som kvinne? Og gir det deg rett til å objektivisere meg, og gjøre meg til “en kropp som skal behage deg som mann og dine øyne” …?
Jeg skal fortelle deg et par ting om min kropp!
Hofter som disse, og hva de er i stand til å gjøre, kommer du aldri til å oppleve. Sad but fucking true!
Disse sterke lårene, de har trent så mye aerobic, zumba, styrketrening, jogging, kickboksing, capoeira og kondis, at du hadde ikke greid å hengt med på en time av det engang.
Denne deilige magen, har båret fram to barn, noe du iallefall aldri hadde greid. Fnys. Snøft.
Fres. Grrr…
Disse armene, har løftet to barn gjennom snart et tiår. Og DET er jeg stolt av!
Dette hue her, har mer livserfaring enn du hadde tålt å høre.
Disse knærne her, har gått ned i knebøy mye mer enn du hadde maktet resten av livet ditt.
Jeg behersket meg på toget, mens jeg ikke akkurat tenkte vakre tanker om deg. Kunne ikke dy meg, men altså: hvis det skulle være ok med fokus på MIN kropp. Hehe. …så hva med DIN? For jeg under på om din subufrekkhet kom fra en viss behandling for tiden som ga deg så kjipe bivirkninger at du kanskje har blitt vel opptatt av dette med din egen overvekt…
Hvorfor er det ok at du som mann har former du ikke bør ha, hvis jeg som kvinne ikke skal få ha mine forbanna naturlige kvinnelige deilige FORMER I FRRRED??
SÅH.
Jeg stelte med sønnen min. Ga ham mat, og så sa jeg til gullet mitt: “No lille vænn, ska du straks få legg dæ i vogna og hvil litt.”
Og gjett hva? Jo du sa med en kjip undertone: “…Sånn at mora ska få kvil sæ. Nåh…!”
Når jeg blir irritert. Da. Da rapper jeg. Fort.
Jeg sa. Fort: “Nånei! Hu mamman her, hu jogge hver uke hu, så hu treng nok ingen hvile nei! Enn du? Jogge du?”
Du mumlet:”Nei sånn treningsstudio og sånn nei. Men æ sykle en del da..”
Jeg sa høyt: “Æ snakke om jogging. Ikke studio. Du burde tren vettu. Jogge. Trene. Viktig det. Du kunne hatt godt av det, ser æ…”
Jeg skjønner det er tussi for deg. Du lever et usunt liv. Det vises på deg. Du får aldri ta i hofter som dette, hva.. Du må bare se, og ikke røre. Bitter danner du deg en oppfatning om oss damer at vi er noen overlegne pripne kropper som du har rett til å gjøre til objekter i det svima hue ditt.
Men vet du hva. Samme hva du sliter med mann. Om du er narkoman, syk eller sliter med noe annet, så gir det deg for faen ingen rett til å latterliggjøre meg offentlig som kvinne, pisse på meg med den altfor lille greia di, og prøve frekt som en liten viss lus å sette meg inn i ditt trangsynte mønster hva angår fallende kvinnesyn.
Som om det var OK. Som om det liksom var GREIT. Om jeg plutselig begynte å spørre deg ufine spørsmål om det du skjuler under klærne. Er det for smått. Står det viagra til? Huff da… Kanskje du skulle slanke deg? Kanskje det hadde …vel …fønka da? Er du ikke for blek? Har du fotsopp? Er det det som stinker? Burde du ikke strengt tatt begynne å dusje? Bruke Yerka, det tar all svetten…
DET ER IKKE MIN SAK! Det er en slik privat sak det der. Men jeg advarer menn som deg til neste gang: Har menn lov, har kvinner lov. Altså vi kan svare like ærlig tilbake, vær forberedt på det.
Neste gang er jeg ikke like snill. Joda, i stemmen, ofcourse. Men jeg kommer til å bruke sarkastisk undertone for alt det er verdt, i medlidende setninger vridd i fokus mot DEG, MANN 😉
Om jeg kommer til å slanke meg?
Hah, nei!
What so ever kommer jeg til å fortsette å spise det jeg spiser, jogge det jeg jogger, løpe opp og ned de 32 trappetrinnene her hjemme i hverdagen, ta meg av barna, og være den jeg er.
For. Da du kommenterte dette så frekt, mister. Tenkte DU at JEG skulle slanke meg …for hva, for hvem?
Jeg er singel. Ok.
Men hvorfor er du så primitiv at du tror jeg har lyst til å finne meg en mann?
For jeg regner med det var derfor du mente at kroppen min skulle stilles opp til analyse så alle kunne høre det i den togvogna? Ydmyke meg som kvinne offentlig. Vel. Let me tell you: Jeg er ikke ydmyket. Definitivt ikke. Dette er et kjempebra eksempel på noe av det som trigger feministen i meg.
Jeg er stolt av å kunne gå ut offentlig med min egen mening om mine Marilyn fucking kvinnelige FORMER, og at det søren meg er HELT ALLRIGHT Å VÆRE KVINNE!
Jeg er en slank dame. Håper du aldri kommenterer slikt til en ung jente i puberteten som faktisk sliter med overvekt, dude.
Og!
Jeg håper for DIN del, dude, at jeg ikke er til stede DA!!
Skulle gitt dem mitt hjerte, mine rom, min helbred, min mat og min omsorg…
Kjære barn, den dagen du ble frisk, skulle mine barn leke med deg, og vi skulle få de redde øynene dine til stråle av ren glede…
Kjære kjære lille barnet på 5 mnd som jeg så på nyhetene i dag: hvil i fred. Skulle ønske det ikke var en så fæl verden du ble født inn i. Skulle virkelig ønske det altså. Beklager på det dypeste av mitt mammahjerte.
Dere andre millionvis av stakkars barna er det fortsatt håp for. Et lite håp som jeg skulle ønske jeg kunne gjøre så mye større..
Med skapene og hjerterommene mine, skulle jeg reddet noen av dere på flekken.
“Fake it until you make it!” Jeg elsker dette uttrykket bigtime. Det er den eneste positive siden ved ordet fake: Å late som til man klarer det. Å late som om man er helt rå til å spille golf, til det manifesterer seg i virkeligheten. Å fake ovenfor seg selv at man får toppkarakterer i matematikk. Til man faktisk får det. Fake it until you make it.
Det er noe annet når man er så falsk over tid, at man til slutt oppnår det man kjører mot: avslørt falskhet.
Inntil nylig trodde jeg at jeg hadde en nær venn.
Vi har kjent hverandre i snart ti år. Han virket så snill og grei de første årene. Vi var veldig gode venner.
De siste årene har jeg senset et snev av falskhet. Fått bekreftet noen ganger også, hva jeg ante.
Nå den siste måneden kom bomben. Jeg hadde helt rett i absolutt alle mine antakelser. Han har virkelig malt et stygt bilde av meg for de omkring seg.
Jeg har hatt et par sinte innlegg i det siste på bloggen, og dette er den personen det handler om. Et menneske jeg for evig og alltid har mistet all respekt for. En jeg kommer til å snakke så lite som overhodet mulig med, resten av mitt liv.
Grunnen til at jeg ante denne falskheten, var to faktorer: jeg drømte klare drømmer om det, og han snakket meget negativt om alle andre omkring seg. Det være seg familie og venner.
Jeg forstod at jeg ikke var noe unntak. Men at han hadde framstilt meg så forferdelig stygt som han gjorde, var nytt for meg.
Det behagelige når man avslører fakes i livet sitt, er hvordan det faktisk ikke sårer. For man greier ikke lenger å være glad i en slik løgneraktig sviker.
Jeg bryr meg rett og slett ikke om hvordan den tidligere vennen min har det, lenger. Likegyldighet kan være en deilig greie å forholde seg til. Man må huske på at man aldri ville hatt tid til å pleie vennskap med alle de milliardervis av menneskene som lever på denne planeten samtidig med en selv. Hvorfor skal man da bry seg om en egoist av en løgnerhals? Nånei, jeg har hatt mer enn nok unødig sympati med dette mennesket.
Når all tillit er misbrukt, og man står der foran en avkledd sviker, da er det bare å rusle videre. Klokere og mer bevisst.
For der har foregått et spill uten like bak min rygg. Bygd på noe som kan minne om hat. Jeg har faktisk ikke kunnet stole på vedkommende et eneste minutt av all den tiden jeg har kjent ham.
Han ville framstille meg som en altfor bestemt dame, så fremover er det nettopp det jeg skal være ovenfor ham: bestemt, kald og avvisende.
Jeg skal ikke ofre de ti årene så mye som en tanke, fremover. Men jeg tar med meg det han lærte meg: aldri tro du kan stole 100 % på andre enn deg selv, ikke vær for snill, og følg intuisjonen du kjenner når et menneske står foran deg og utleverer alle i sin familie og vennekrets.
Vi altfor samvittighetsfulle empater, bør lære oss noe som en person sa til meg nylig: “Det e lov å bli forbainna!”
Er det ikke deilig? Vi har også lov til å bli sinte som fy, banke i bordet så det rister, og si: “Nei! Nope! Ikke f om du får lov til å bety mer for meg! Ikke søren om du får behandle meg sånn!”
Det får være snilt nok, bra nok og vennlig nok, det faktum at man ikke synker så lavt som å avsløre for alle de andre omkring løgnerøynene, hva som om dem er blitt fortalt.
Men forbanna og bestemt, er det faktisk lov å bli, samme hvor snill man er.
Det kom altså til en dag da jeg ikke gadd å vite om denne “vennen” mer. En deilig, fantastisk dag, da jeg trakk med unna for godt. Og siden har jeg kjent på slik en lykkefølelse. En glede jeg kun har følt de gangene jeg ikke har hatt særlig kontakt med livet’s store sviker.
Denne styrken kommer jeg til å ta vare på, og holde fast i med nebb og klør. Bestemt nebb og kalde klør! Yeah 😉
Det er bare å stå opp når et søtt lite ansikt smiler til deg og kaller deg memma. Styrte kaldkaffen på nattbordet og finne klær for dagen. Rusle forsiktig ned trappa, fordi man har slik en dyrebar skatt i armene, og prøve å lure minsten til å like den derre junior grøten som så så fancy ut at jeg bare måtte unne Even den. Men som viste seg å bli like dårlig mottatt som prisen. Holde seg til havregrynsgrøt? Jepp.
Men i dag fikk jeg i ham litt fancygrøt. Koker litt gulrøtter i tillegg, så blir det mellommåltid snart.
På NRK super er det barneTV.
Vårres mårran. Rolig trøndermårran.
Vi har ikke stort flere slike kosemorgener igjen her oppe på toppen. Til høsten begynner Even i barnehage, og da blir det nok både andre boller, rundstykker og brød. Ikke mye kokte gulrøtter og fancy grøt på mårran til høsten, nei.
Og vi er klare som egg!
Det skal bli skikkelig skikkelig gøy med en mer normal type hverdag. Even skal nok kose seg glugg i den barnehagen, slik han absolutt gjorde på testingdagen, og jeg skal bruke de timene kreativt.
Såh. Hva skal du og jeg finne på i dag da tro, lille venn? Fyke til Trondheim en tur, kanskje?
Vi får se. Denne dagen er komplett åpen for eventyr, og hvor vi havner er uvisst. En av disse siste altså. De siste åpne dagene våre. Snart er han så stor at theese ays are gone, og han kommer til å være en barnehagegutt som de ansatte der kommer til å fortelle meg om, alle de timene jeg ikke kommer til å være der.
Det blir bra det, tøffingen min. I mellomtiden får jeg bare prøve å lære deg at det er æsj å legge de kokte gulrøttene på sofaen, hvordan man rydder lego, at selv om det er gøy å vaske hendene, skal man ikke stå der og vaske dem i en halvtime. Lære deg at du ikke får lov til alt du vil, men at du godt kan bestemme hva vi skal leke, og at vi kan klappe og slengkysse med de rene små hendene dine. Ja og så den drikkekoppen da. Lære deg hvordan du snur den, så det kommer vann til tuten.
Du har iallefall lært deg at denne mamman er en sta og konsekvent mamma som ikke gir seg. For den trassgråten din, den varer jo bare i et kvart minutt, den nå. Så er det sunshine igjen, og du smiler bredere enn sola på himmelen noensinne kommer til å gjøre. Lille gulrotgutten min. Akkurat nå er det bare du, jeg, grøten, kokte gulrøtter, barneTV og et finvær som lokker der ute..
Jeg tror du trenger mamman din ekstra for tiden, lille venn. Du tripper rundt med armene mot meg dagen lang og sier: “Memmaaa! Memmaaa?” Og når du skal legge deg og sove, ja så er det ikke like enkelt for deg lenger, det å ligge i senga di helt alene til søvnen tar deg med til guttedrømmeland.
Jeg legger deg ved siden av meg i den store mammasenga. Du stryker meg på kinnet med den 1 og 1/2 år lille hånda di. Så smiler du, og setter deg opp, bare for å deise ned igjen, denne gangen med det bitte lille kinnet ditt mot det varme mammakinnet mitt. Der ligger du og smiler. Så tar du smokken ut av munnen, holder den i hånda di, og sier: “Memmaah! Gooogli go!”
Så sovner du, og jeg må bære deg oppi senga di.
Du kjenner meg. Du vet at jeg aldri ville tatt fra deg tryggheten din. Jeg må være streng og vise deg at hvis du ikke faller til ro i mammasenga, må du opp i din seng. Der får du gråte noen tårer i noen få minutter, og er klar for å høre etter når jeg kommer tilbake.
Heldigvis er det jeg som er mamman din. Jeg bestemmer. Mange ville kanskje latt deg gråte deg helt i søvn. Heldigvis er det ikke de som bestemmer over vår trygge tilværelse.
Jeg er så glad i deg, kosene dine og det søte lille smilet ditt.
Og jeg skjemmer bort deg med trygghet akkurat så mye jeg vil.
Gjennom alle tider har kvinner blitt beskrevet som hormonelle dramaqueens av noen masete kaklehøner. Luktesaltet skulle vekke besvimte, pompøse, fortvilte høns, og tårepersene fikk nesten ikke plass innomdørs, så kvinner ble beskrever som desperadoer løpende langs landeveier, med sårede hjerter og fortvilte sinn. Tålte ingenting visstnok, disse ustabile hormonellaene.
Mens mannfolka? Nåh. Vel. De derre gutta boys, de ble snakket varmt om, de. For de var noen rolige, beherskede og stabile vesener, høyt oppe på hesteryggen, med sigaretten i munnviken og er overbærende kjekt blikk. Og hva var de overbærende med? Joa, disse kjærringene, da vettu. Masete, ustabile, sladrete kjærringer…
På bildet over her ser dere en slik mann. Han er 50 år eldre enn meg, og koste seg med å skrive slike “beherskede, overbærende og stabile” meldinger på min åpne facebookside i går, så alle kunne se ham der oppe fra den rolig hesteryggtilværelsen. Han er ikke lenger noen facebookvenn av meg, for å si det sånn. Og du, mr: vi kvinner er ikke objekter; “søt” kan du værra sjæl.
På bilde under har vi et eksempel på en mann med mansen. Eller om han var premanstruell. Aner ikke. Men tror han var full også:
Så har vi datingsidemannen. Dette er en harmonisk og avbalansert type menn, som aldri tar seg nær av det dersom en kvinne ikke har tid til å svare. Eller dersom en sånn derre hysterisk kjærring rett og slett ikke er interessert. Never. Neverrr! Alltid rooolig og beh beh beehersket:
Jeg har en teori som går ut på at det til alle tider har vært greit for menn å ha noen å skylde på. For det er ikke vi damer som er noen hysteriske og nærtagnen masetasser.
Det heter ikke dame og flamme, men FYR og flamme.
De fleste damer tar det som regel med ro. Kloke og rolige, er vi herdet til å tåle å bære frem barn: tålmodige og avslappede.
Jepp. Som kvinne tar jeg det med ro på sjekkefronten også. For jeg har ikke baller, men pupper! Jeg har guts og evne til å holde meg lykkelig nok, til å leve bra helt uten slike masete, ustabile, desperate menn.
Dette innlegget er dekorert med scener fra den deilige, sabla bra gjennomførte filmen på min 2.plass, fra 2013: The great Gatsby. I kveld gikk den endelig på TV, så jeg fikk knipset noen shoots fra en av mine yndlingsfilmer. Alle filmbildene i dette innlegget er fra denne detaljerte og gjennomførte filmen.
Med fantastiske Leonardo DiCaprio som millionæren Jay Gatsby, nydelige Carey Mulligan som hans store flamme Daisy Buchanan, og flotte Tobey Maguire i rollen som skribenten Nick Carraway, samt utfyllende magiske scener back to 1925, utgjør denne sammensetningen en av tidenes største romantiske drama. Med et forbipolent blikk, iallefall. Ingen budsjettfilm, for å si det slik.
Kun en film av de jeg har sett, overgår de fantastiske scenene i The Great Gatsby, hva angår gjennomførte magiske oppsett og suveren regi. Det er nr en på lista, thrilleren Now you see me, der FBI jakter på en gruppe enormt dyktige illusjonister. Blant den lange rollelisten finner vi den spennende Jessie Eisenberg i hovedrollen som illusjonisten Daniel Atlas.
Ja, jeg er en filmnerd uten like…
Og jeg kunne satt opp mange flere slike lister…
Den ville jeg nok startet med en annen film Jessie Eisenberg spilte hovedrollen i, nemlig The social network. Alvin og gjengen’s road chip skulle også fått en plass der. + en hel drøss grøss og komi, samt some girl power movies. Ah sånne jentegjengfilmer fra feministenes brytningstid 60 og 70-tallet, I love it!
Check out lista da vel. Og hvis du vil se tidenes mest elegante hevn, ta en titt på Barnepiken…
