Søndagskos 💙


I dag ble Even og jeg invitert på saltkjøtt hos pia til Even, Mina the girlfriend, mamma Monica, og girlfriend’s søsken Michelle og Marcus, og takket selvfølgelig ja takk 😙 Vi kledde på oss og trillet glade ned til Stjørdal sentrum, der de bor ☺


Kjæresteparet var overlykkelige for denne middagsdaten.


Skikkelig koselig å få besøkt dama si..


Kosesøndag


Takk for deilig deilig middag, Monica. Og takk for morsom underholdning Mina, Michelle og Marcus 😉☺😄

FOBI


 

Hun graver dypt og enda dypere i seg selv for å finne selvrespekt og selvironi nok til å skrive dette. Google har diagnotisert henne: Hun har visst “enkel fobi” for Møll og Mygghank.

Forbipolene klør seg hårløs i hue; mulig dette da?

Here we go. Lik last summer-go: 

Jeg som aldri har hatt fobi for noe annet enn sosial angst i mine yngre dager, er nå blitt til en skrekkslagen ispinne tvert nattas surresatan dukker opp i soverommet. Denne gang i forkledning av en Møll. Tror jeg da. Her er hva som hendte i natt her oppe i lia, med fare for å finne dette meget pinligere enn bloggstuff er:

Jeg var i topphumør da jeg nydusjet og tilfeds la meg i senga mi, ved siden av babysenga der Even sov søt som en liten engel. Deilig frisk soveromsluft fra åpent vindu. Leste litt og lot klokka passere midnatt. Vips! Der så jeg et hårtroll! Ånei, tenkte jeg, ikke nå! Ikke nåååå igjen! Jeg føk opp og løp utpå kjøkkenet for å hente hårtollvåpen; ei flaske Jifspray og en sammenrullet gammel avis. Vel vitende om at slaget var tapt allerede.

Fordi jeg nemlig ikke kom til å tørre å hverken spraye kreket, eller avisklaske til det, pgr av skrekkslagen frystilstand. I følge google: fobi. I følge meg: latterlig unødvendig divafakter og pinglete redsel. Det står også ved googling at innehaveren av fobien som regel vil være den første til å fortelle at edderkoppen/mygghanken/og nå: møllen, slettes ikke er farlig.

Stemmer det. Jeg lister meg som en åttitalls tegnefilmfigur gjennom gangen. Hodet mitt er blitt til en stilk med to svære aktive tallerkenøyne. Searching BUG! Searching bug bigtime…  Tvinnet hode med øyestilkene på søken, siktende oppe ved listverk, tak, skap ….ja så var det alle disse skillegardinene da …og vindusgardinene. Etter to minutter frys var det såvidt jeg turde.. ok la gå, sjekke vinduskarmene også. 

På dette stadiet trodde jeg det var en mygghank jeg hadde sett fraglende ved vinduet. Forventet lange fæle kilende ben. Med i det jeg lukket vinduet, hadde jeg så vidt slått meg til ro med at hårtollet hadde forsvunnet ut i sensommernatten ala høstmørket.

Jeg la meg i senga, og fikk omtrent 1 minutts hvile, før surresatan hårtroll igjen vimset rundt der oppe. Jeg ble til en klump. En sten. En ispinne. Hadde kommet meg til døra og stod der krøket mens jeg tenkte over hvor latterlig dette var.  Dyret var ikke en mygghank. Det krøp på tvers opp ned over oppe i taket med en avlang pinneliknende kropp, mens det ga fra seg skumle klukkende dunkelyder, som en gresshoppe i very slow motion.

På et blunk hadde jeg kommet meg til kjøkkenet, og anpusten så jeg minitrollet danse som en gal møll rundt lampa i gangen, utenfor soverommet. Var det en møll? Jeg kjente meg helt sammensunken, og visste at jeg ikke kom til å tørre å nærme meg dyret. Ikke kunne jeg ringe noen heller, midt på natta. Ja jeg var faktisk inne på tanken om å tilkalle hjelp fra et gamlehjem ved siden av her og skylde på et uidentifisert insekt. Hadde jeg ikke hatt lille baby her, kunne det …kremt.. nok tenkes..

Plutselig hørte jeg den ene naboen ute i fellesgangen. Jeg åpnet døra, og i treningstøyet jeg haddet dratt på meg i frykt for å få hårtoll på meg,  forklarte jeg naboen hva som stod på. Han drev å pakket i bilen, for de skulle kjøre tidlig og reise bort. Men da jeg skulle vise han den lille insektrampen, var den borte! Borte, med lukket vindu. Gjemt seg, luringen.

Det hele endte med at jeg tok med meg sovebabyen min og la han forsiktig i stuesenga, lukket stuedøra og sovnet der ved siden av han.. Ville ikke risikere å ikke våkne av babypludder fra soverommet, der jeg til slutt måtte innse at stuesenga var eneste alternativ.

Selvfølgelig drømte jeg at hele stuetaket var dekket med svære spindelvev, og edderkopper på størrelse med krabber… og all den kjempefangst slike megakopper måtte få der oppe i nettfellene sine.. grøss! Hørte krispelyder! Wræl!

Hvis dette er en fobi, kommer jeg aldri i livet til å godta den. Jeg kommer til å forvente at jeg blir meg selv igjen. Det skal handles inn fluesmekker med strøm, for nå er det nok, forbanna hårtroll! Neste sommer skal jeg møte dere gardert, Mygghankstanken og Bøllemøll, fit for fight, yeah u bet!

….hun ble aldri seg selv igjen. Ingen tøff fjøstøs med hårtrollsmekker i hånda og siggen i munnen. Nånei. Sommeren etter går hun fortsatt i tilstand freece. Hun går langt for å oppsøke andre mennesker dersom møll, hårtroll/mygghank (som er verst) plutselig virrer ustabilt rundt henne i soverom og andre rom i det nye huset. Fremmede blir invitert inn for å kille monster. Det må luftes ut strategisk, og hun driver og tester ut div produkter for å drepe dem. 

Slik går det når man får fobi på døra. Knock knock, hello I am Fobi, want to get to know me? Know me good?

Nei takk, men hvilke valg har man? Det ser ut til at fobi er noe annet enn angst. Angst kunne jeg tenke bort. Affirmere bort. Fobi derimot, trenger seg dypere ned i REMsøvnens drømmefaser og all verdens dybdepsykologiske fakter. Ohmylord…

jeg har hårtoll-fobi! 

…ik!

Hilsen FOBIpolene!

Bitte liten Iver 👶


Denne uka gikk jeg innom nydelige lille Iver og mamman hans Christina. Det er sjeldent at mamman selv her vil være med på bilder, selv om hun alltid utstråler naturlig skjønnhet. Men søte Iver smilte det søte babysmilet sitt med glede. Åå jeg er forelska. Forelska i alle de søte babyboomsen omkring meg.


Så skjøre, små og uskyldige, alle disse sjarmtrollene som spirer frem her for tiden. Og tenk du er en av dem, Iver. Så heldig som har Christina som mamma. Snille, gode, fornuftige mammachris, som kan bake hembåkkålems og deilige kaker, som ser ut som en 20åring og tenker klokt som en 70åring. Om en stund går du, og da går du inn i en god barndom 😉

Levanger’s SERVICE 👏👏


  1. Dette er en av Magneten kjøpesenter’s blideste damer: Frida Tangen. Hun jobber som lærling hos Søstrene Grene. Lett å prate med, smilende, og veldig serviceinnstilt. Vi bryr oss ikke om de er lærlinger og har et år igjen av lærlingetiden, eller om de har jobbet der i årevis: Smil, latter og prat = service = det vi vil ha ☺😀😄

 


Kick it, like it, get it: Den andre av Magneten’s blideste damer heter Maria Fiske, og jobber på Kicks parfymeri. Sjekk smilet. Tenk å møte dette ansiktsutrykket i det du skal handle mascara.. Hun er en natural innen serviceverden, I promise!


Denne dama forsøker ikke å dytte på meg noe jeg ikke vil ha. Jeg skal ha hårkur og hårspray, that’s it, ikke mer. Og hun plager meg heller ikke med skitne salgstriks. Nei, Åse på Michelle frisørsalong i Levanger sentrum smiler og prater lett og enkelt om akkurat det jeg trenger hjelp til. Jeg med hårkrisa mi er takknemlig for det. 

Aahh så digg at de finnes, disse snille glade ansiktene bak diskene i butikkene, i gode og onde dager. .

Oslo got some service👏👏

Da jeg sist var i Oslo, møtte jeg så mange serviceinnstilte mennesker at jeg ikke rakk å ta bilder og notere navn. Jeg plukket ut de aller beste, og dere kan lese om tre av dem i de andre innleggene fra turen. Nå skal jeg fortelle dere om to fantastiske damer som jeg som mamma aldri glemmer. 


Det er siste dag i Oslo, lørdag. Jeg triller Even i den stapp-pakkede vognen hans, vi er på vei til Youngstorget, og jeg merker at gutten min er sulten. Jeg triller inn på flotte Wayne’s coffee Grensen, kun i hensikt å mate babyen min med grøt. Og vi vet jo alle at da bør man kjøpe noe også. Men snille søte Thea Kristine Fremstad sørger for at Even og jeg får varmvann og sitte ved et av bordene. Vi kan ikke ha sett særlig elegante ut med den svære vogna. En travel mamma med en sulten liten gutt. Likevel, vi trengte ikke kjøpe noe. Jeg kunne mate Even i fred og ro, og kjente at jeg ble skikkelig glad i den der koselige jenta med nydelig rødt hår og fine fregner. Hun kunne fortelle at hun hadde sin første arbeisdag dagen før, etter opplæring i juli, og flytta til Oslo onsdagen før denne lørdagen. Thea! Jeg håper sjefen din ser hvilken smilende, empatisk og serviceinnstilt jente han har ansatt…

 

 


Å reise med flytoget kan være en kjapp og litt stressende seanse. På. Vips. Framme. Av. Glemt. Men jeg kommer for alltid til å huske da Even og jeg tok flytoget denne sommeren. Litt flykribling i magan etter en stressa dag i Oslo sentrum, preget en spent mamma med en søt liten gutt. En gutt som ble dønn forelska. I togkunduktør Amanda fra Sverige. Amanda måtte gjøre jobben sin, og kunne jo ikke sitte ved siden av Even hele turen, noe babyn min tydelig ga uttrykk for at han likte dårlig. Han snudde seg og ropte “gægææ” etter den spreke dama som hadde sittet og pludret med han og fått han til å le, men fikk kun et lite treff før han måtte ta farvel vel framme ved flyplassen. Amanda, for en service, du er jo helt rå! Tusen takk. Kos fra Even og mamman sin.

Vi foreldre liker slik service som dette, damer, we like!

Baby baby, in babyløøøv! 👐smask👐

Endelig tør de å vise sin kjærliget. Selveste Mina og Even..  Mammarazziene har foreviget sannheten: de er in løøøv! Babyløøv!


Det smaskes og susses. De møttes på barsel avdeling, Levanger sykehus for 10 måneder siden, og falt nok for hverandre allerede da..


“Even du er miiiiin a’


“…bare min(a)”


Ok Mina Madelen, jeg er din, for du ersåsøøøt 💖💙


….såå søt..


Baby baby baby ååååh.. 

Mini me og bitte lille 🙈🙉🙊

Treffes i bryllup om 25 år, mamma Monika? 

Joik meg eller join meg, samma det… 👌

Good evening folkens! “Hei bloggen” er oppbrukt, oppspist og fordøyd, og jeg hilser dere: Velkommen til Helene’s høstverden!

Adam’s matkasse får gjennomgå i dag. Jeg laget Svinekoteletter med hvitløkssmør, røstipoteter og pastinakk i dag. Hadde invitert Monika som skulle komme med to av sine barn, Michelle og Mina, og vi gledet oss til Adamsmiddag. Jeg sender et stille fyyyy til Adam, for kotelettene var bittesmå, og porsjonene like så. Det positive var at vi ble kjent med pastinakk.. Så nå lager jeg en annen av kasserettene; Fiskepakke med sommerkål og ris. Det er helg, Even har forlengst sovnet, kåken er shina, og det skal spises og blogges! 

Jeg har en del å ta igjen her inne på bloggen, og det skal ut innen kvelden er omme. For jeg går snart inn i en meget spennende uke, og skimter følgende: en fantastisk og ferskt samarbeidsspire med verdens morsomste og herligste Meråkermann, en bloggertasje om en foreløpig ganske så hemmelig debut på en karriere, der både dere og jeg er så heldig å få være med på en titt, og mye mye mer. 

Jeg har tenkt litt på dette med ytringsfriheten. Jeg ønsker at mine lesere skal vite at jeg ikke kommer til å bruke bloggen her til å henge ut noen. Jeg som de fleste andre, følger flittig loven. Men jeg har i tillegg strammere og mer moralske grenser og regler.  

Grensen min går ved å la meg inspirere av alle slags hendelser og atferder så anonymt som mulig i tekster og skriblerier. Kjent for å være litt i overkant for snill, er jeg fortsatt på det stadiet der jeg respekterer hvordan andre bloggere gjør sitt arbeide, mens jeg selv ikke er så action spennende akkurat på det punktet. Innimellom henger jeg ut meg selv litt, det er fordi jeg har godt utviklet selvironi og fordi jeg ikke bryr meg om hva resten av verden mener om meg. Parallelt med det går grensen ved hensynet til mine barn og min familie. 

Jeg er så heldig. Har to nydelige barn, mange venner,  en pappa for barna mine som er vidunderlig lett å samarbeide med, stor familie og muligheter innen skrive-verdenen som jeg ikke ante eksisterte. Jeg vil ikke en gang min verste fiende vondt, men ønsker meg hver dag en fredelig verden for alle. 

Nå i kveld står for tur et lite innblikk i 3 små babyer sin lille verden. Denne gang er ikke de andre to babyene Even og Mathias’ sine søskenbarn, men to like søte sjarmtroll. Og vi mistenker at Even har fått seg kjæreste. Vent å se…

Så er det på tide å skryte service. Dette er service fra de siste ukene som har stått på vent, 3 herlige damer fra Levanger og 2 flotte ladies fra Oslo.

Høstlufta trenger seg inn i neseborene, og jeg elsker følelsen den gir, av klar renhet og nye muligheter. Velkommen skal du være, verdens kuleste høst. Vi vil la oss rive med denne høsten, og danse av glede med fargerike blader og ny musikk. For ny musikk, det blir det. Og det blir bra!

We all need someone to lean on, og vi trenger å værra litt impulsiv og hippie! 

Alle ukjente er potensielle venner, med feil, mangler og skavanker. Venner får vi aldri nok av, og vi er som vi er da vi slettes ikke ble som vi skulle…

God høst, og joik meg videre inn i Helene’s verden 😉😉😉  (..det skulle stå “join meg”, men, joik meg var vel heller ikke så ille..) ☺☺☺

Ok å returnere gamle gaver? 🎁🎁🎁

Du skal ikke spekulere så altfor mye. Har jeg hørt. Så iblant synder jeg. Jeg tenker og spekulere til jeg ler så jeg rister. Så rister jeg det av meg, og ramler videre.

Nå skal jeg skrivespekulere i noe her inne på bloggen. Variere litt. For her inne har jeg ikke særlig ofte satt meg ned med tomlene (tidligere tiders betydning: “penna”), og latt tankene fare. Det har blant annet vært mest hendelser, bloggertasjer, bloggervjuer og sanne historier å finne her inne i det siste.

Here we go. 

Undrer på om lille babyEven har arva av meg dette sosiale vesenet sitt. Han kan falle for en togkonduktør, og gråte i forferdelse i det vi må av toget minutter senere. Noen ganger føler jeg sånn med han altså, alle disse triste avskjedene lille baby må gjennom, etter alle disse strålende babysmilene i det han nettopp har møtt folkene han med en gang digger vilt…

Anyway..

Sånn har jeg også alltid vært. Waay too social.. Nye venner rundt hver en sving. Det sier seg selv at i Helene’s verden må det av og til dukke opp en Svarteper. Eller en Svartepetra. Som er opptatt med å spille kortene sine så riktig at det uriktige på et eller annet tidspunkt vil skinne gjennom. For en som ikke spiller.

Noen ganger har jeg kuttet kontakt med folk. Sånne falskiser vet du. Sånne som du forlengst har avslørt, og begynt å vike unna. Som en snikende huk under fruktdisken, luskende i skjul for å unngå grønnsakene. Til slutt må man bare reise seg og kremte. Rense halsen før man sier: “Du er en grønnsak. Jeg er en ærlig frukt. C u never. Good luck. Or not. Don’t care. Bye.”

Man kaster ikke bort tid på grønnsaker. Man spiser dem, ferdig med det. Men dem er en del av næringskjeden de også, og før eller senere må du støte på en av dem. I jobbsammenheng, i vennegjengen, eller blant naboer.

Jeg bodde i nærheten av en navnløs tassi en gang. Kanskje var det hue, kanskje var det hanne. Det teller ikke. Poenget ligger i atferd her, ikke i kjønn eller navn. Men vi må vel kalle vedkommende noe. For ordens skyld. Blue, that is. For vedkommende var ganske blue. Litt sånn offer. Syntes synd på seg selv og fortalte mye trist alle andre hadde gjort mot det. 

Blue var misfornøyd med det meste. Misfornøyd med venner og misfornøyd med søsken. Jeg gir alle en sjanse, men kommer til kort ved selvmedlidende klaging. Så jeg begynte å luske under fruktdisken. Vi mistet kontakt. Et helt år gikk, og Blue var tydeligvis misfornøyd med meg nå. Hilste ikke, hvilket var helt ok, jeg kunne prioritere tid på alle mine frukter i livet.

Så en dag stod blue på plena utenfor mitt hjem og skravlet flittig og vennlig. Jeg tilbydde kaffe, og der var vi igang. Jeg var igjen bra nok. 

Et vennskap for meg består ikke i lange samtaler der baksnakking av nære venner legges på bordet og studeres. Jeg studerer ikke andre’s feil og mangler slik. Men Blue gjorde det. Alle feilene til nære venner og søsken ble lagt på bordet og studert i vei. Jeg holdt mine venner til hjertet og prøvde å hinte ved å snakke positivt om dem. Vise unge Blue hvordan man kan finne positive sider ved sine venner. Man blir ukomfortabel i slike usanne situasjoner. Hva sa Blue om meg til dem? Huff dette var jeg for gammel til…

Blue var sliten og trist. Så jeg tenkte noen gaver kunne muntre opp. Ikke store, men små hverdagslige gaver, som en kopp og diverse småtteri. Pakket dem inn, ga, og så at det gledet. Så at Blue ble litt Pink for en liten stund. 

Men så kom dagen da Blue ble knallrød. Sint som en furie. Over hva jeg annså som ingenting. Det var i grunn helt i orden for min del, for jeg innså at jeg ikke hadde behov for å lytte til personlige avsløringer hva angikk Blue’s omgangskets. Selv hadde jeg kun betrodd meg om en ting til vår blå “venn”, hvilket var en sykdom jeg hadde. Dette begynte jeg å få høre igjen på bygda. Jeg som hadde tenkt å vente med å være åpen om denne sykdommen til den er kurert. Og nå er jeg altså frisk. Jeg begynte å undre på om Blue’s selvmedlidende offerholdning kunne være et skalkeskjul for ondskap og egoisme. Blue ville stikke kjepper i usynlige hjul. Men hva med karma? Ganning går hånd i hånd med karma. Og takknemlighet…

Og her kommer vi til poenget. 

Jeg begynte å finne ting ved døra mi. En dag jeg kom hjem så jeg at det stod noe der nede. Skulte ned på bakken ved døra, og bøyde meg for å se nærmere etter hva i alle dager dette kunne være. 

Jøss. Jeg fikk meg en god latter. For rent så dramatisk og meget usjarmerende barnslig, så jeg gavene Blue hadde fått av meg. Der stod koppen og jaggu meg noe annet også. Var det bare meg, eller var dette latterlig.. Så sinna Blue måtte være. Ååå så sinna..

Jeg er ikke laget for drama. Så jeg lot det være. Lot Blue både prate på bygda og demonstrere ved å sette ting ved døra mi ute i gangen. Blues er ikke min smak. Jeg er mer en rocker. 

Jeg undrer på om det bare er meg, eller er det frekt å levere tilbake gaver andre har brukt energi, tid og penger på å handle og overrekke? 

Uansett kom jeg fram til noe litt mer muntert. Jeg oppsøkte Blue hjemme hos vedkommende, og sa at det skulle nå slippe å drive å bruke energi  og tid på å legge gaver utenfor døra mi. At jeg skulle hjelpe Blue ved å hente resten. Boka og tarotstokkene Blue fikk av meg i fjor. Jeg fikk noen sure miner og boka.

Siden har jeg ikke sett flere gamle gaver utenfor døra mi. Nesten så det var litt spennende hver dag dette. Jeg humret litt for meg selv hver gang jeg fant noe der ute i gangen, ved ytterdøra. Hvis målet var å såre en knallfarget frukt på vei hjem oppi fruktdisken sin, må jeg nok innrømme at Blue aldri greide å oppnå det.

For mens Blue var opptatt med å klage og prate sinte triste ting om seg selv og andre, glemte denne skapningen å bli kjent med meg. Jeg bryr meg ikke særlig om hva folk sier om meg på bygda. Og jeg ler av oppførsel som minner om prippen atferd blottet for selvironi og humor. Som demonstrative handlinger uten annen mening enn negativ forstand.

Og jeg flyter. Jeg synker ikke. Synker ikke så lavt som å fare med sladder og gamle gaver. Så blue er jeg ikke. 

Hilsen hu derre forbipolena i Helene’s verden 😉

Førsteklassegutt-mamma-tanker

….så var endelig skolen starta for full guffe, og vi har ikke lenger en barnehageMathias, men en førsteklasseMathias. Tore har Mathias sin base i Hommelvik, og gogutten kommer til å være mest der siden jeg ble syk under det første svangerskapet, og vi vil la gutten vår få ha sin vante hverdag videre. Men det hindrer ikke oss i å samarbeide tett og naturlig, og følge opp Mathias som førsteklassing på en grei måte. 

Vi hadde forberedt oss på en ny tilværelse. Var inneforstått med blyant og viskelær-hverdag til fordel for ha med-dager i barnehagen. Vi hadde gjort oss mange tanker om dette med å følge vårt barn til en skole. Aldri mer til en barnehage.. Jeg var nok nesten like redd og sjenert som gutten vår den første dagen. Var forberedt på noe annet nå i august enn fjordårets august.

Men EN ting var jeg ikke forberedt på. …alle disse hyggelige, trivelige foreldrene til de andre barna. Kaffeprat med herlige folk som sitter der og er bare alt for koselig å prate med til å ikke legge dem nedi veska og ta dem med hjem..

Disse smilene og imøtekommende foreldrene, med humor og inkluderende holdning. Nei dette var jeg slettes ikke forberedt på..

I dag skulle det være bli kjent-kurvfest i Malvik. Igjen dette folket, bestående av naturlige og vennlige mennesker. Barna lekte omkring oss, og vi satt på plena og spiste spleiselagmat og pratet avslappet. Så lett hadde jeg ikke trodd at det var. Hadde rett og slett ikke tenkt over den sosiale delen av det å være mamma til en skolegutt. Følt litt på ja, og gruet meg litt. Men jeg var slettes ikke forberedt på samhold, prat, latter og smil.

Nå er jeg bare glad for at gutten min skal gå sammen med disse søte barna med de smilende foreldrene sine, i flere koselige år.

Som mamma gleder jeg meg til alle treff, turer og sammenkomster. Jeg skal kose meg skikkelig, med kaffe og prat, og nyte det faktum at guttungen min er omgitt av barn med foreldre vi kjenner til, i ei lita bygd her i Trøndelag.

Jeg forstår hvor trygt det føles for barna våre med det sosiale samholdet i lag med foreldrene til de andre barna. Hvor viktig dette er for den trygge skolegrunnen under et lite skolebarn. Derfor vil jeg sende et stille takk til flere av foreldrene ved Hommelvik barneskole, bare fordi dere er dem dere er. 

Så var det lærerne… hvis foreldrene er til å spise opp, hva med disse lavtpratende, snille og rolige lærerne som tok imot vår sjenerte førsteklassing forrige uke? Jeg måtte holde tilbake gledestårer da vi lyttet til lærerinnens forsiktige stemme. En fleksibel rektor toppet det hele med en betryggende tale, og mammahjertet mitt danset roligdans med hvilepuls: barnet vårt er ivaretatt. Trygt. Sosialt. Godt. Rett og slett en perfekt start for vennen våres, dette kunne ikke gått bedre.

Jeg liker det. Nei, jeg LIKER det. Digger det 😉