I got this, this bipolar!

 

I got this! …got got got this! 

 

Fargene glimter til hver eneste morgen, gjennom et skråtakvindu dekorert med et svært tribalmønstret pledd i lyseblått og turkis. Jeg spretter opp og smiler til dagen, mens jeg tar et par dansetrinn med en spent toåring. Noen ganger danser vi fordi det er rett før storebror kommer på legohelg. De andre dagene finner vi nye grunner til å danse oss ut av senga. 

 

Vi skilles i barnehagen med to smil og noen slenkyss i vinkevinduet.

 

Jeg løper opp og ned trappene til dunk dunk musikk  Vasker gulv og henger opp klær, rydder litt her og shiner litt der. Så skriver jeg litt. Tar noen telefoner. Fyker på et møte, og videre til neste. Gjør unna noen intervjuer og retter på dem per mail og en gang til før journalistene publiserer dem. Avtaler å treffe familie, venner og en viss diggbar fyr som jeg i alle de år trodde var aaaltfor deilig for meg. 

 

Sånn går no dagan. Og æ går hand i hand med hver eneste en av dem.

 

Men stop it. Waitaminute. Is she not bipolar?? 

 

Ja jeg har bipolar 1, og hver dag er en drøm. Ja, jeg opplever å leve ut mine idéer og dreams, og det selv om jeg altså har bipolar 1. I payed my does, and now I got this. I can handle it. Selvtilliten har pakket meg pent inn i balanse og harmoni, og jeg føler at jeg er så innmari heldig, at ord kan ikke beskrive det. I got this, yeah, all of this…

 

Det tok meg år ut og år inn, å endelig lande på ei magisk side ved bipolar. All denne jobbingen med meg selv, og det faktum at jeg aldri ga opp, var verdt det. Tenk at alle affirmasjonene, den riktige dosen medisiner, trening, lavkarbo kosthold og en avholds livsstil fra alkohol, kunne bring me to this heaven. Da jeg trodde det ga meg noe, var svaret egentlig bare å kutte det ut. Det jeg trodde var ille for meg, var nettopp hva jeg behøvde for å bli frisk. 

 

I got this, and I oughta keep it that way. Jeg kommer aldri til å kutte ut det som gjør meg godt, og jeg kommer alltid til å eliminere alt som ikke gjør meg godt. Når gevinsten er å danse seg ut av senga hver morgen, fordi man er så glad, er det verdt å holde fast på. All den tid jeg brukte på å knekke disse bipolare kodene, var heavy og krevende. Nå skal jeg nyte surfingen every day! For jeg gjentar meg selv: Å høste epletreet ditt handler om å spise eplene. Ikke hele treet. Den stammen smaker ikke godt. Den bipolare stammen smaker rather bad, den også. Derfor spiser jeg bare eplene. 

 

Bipolar colour is what it is

And I got this

I can handle

this lightening candle

They call it a disease

I find it rather ease

How can they know

if they never saw the blue snow

if this is crazy

And not even lazy

Bipolar, my friend

I love you til the end

Your dark side

and your world wide!

 

fOrBiPoLeNedåttblåggdåttænno 

 

 

Hvis jeg visste, hadde jeg prøvd å redda deg 🕊


 

En gang gjorde jeg nettopp det. Prøvde å redde en av dem. Hun begynte å bli blå. Jeg var livredd og ung, og tilkalte hjelp. Noen år senere døde hun. Hun ville fly for alltid, og det var det eneste hun ønsket.

Denne teksten er skrevet til en annen ung jente som forandret skjebnen med vilje. Alle som har opplevd å miste noen i en avgrunn uten mening, en selvvalgt siste reise, vet hvordan man aldri ble ferdige. Tiden stanset for den ene, mens vi altså skulle putte minnene i en sekk og vandre videre. Vedkommende hadde jo vært virkelig. For real.

 

Vi hadde noe levende å forholde oss til. Latteren. Smilet. Tårene. ordene. Kroppsbevegelsene.

 

Så plutselig en dag, skulle vi forholde oss til stillheten.

 

If I could, I would saveya. But now you are a bird in the sky. And it’s too late to saveya.

 

Jeg har lært. Hvis noen omkring meg har det tøft, gir jeg alt. Livet har lært meg at vi nordmenn er for lukkede mot hverandre. Hvordan skal vi kunne makte å dele virkelighetens demoner, når der hersker en stille regel om å tie? Når det handler om klasseskiller og skam. Skam, skam og atter skam…

 

For. Hvis jeg bare visste hvordan hun hadde det. hvis jeg bare ante, hva hun deala med.. Da skulle jeg gjort alt for å stansa den vakre fuglen fra å fly. For jeg visste at alt hun ville var å løpe. Ikke fly, men løpe. Hun var en idrettsstjerne i det lille fuglehjertet sitt. Men ungdommen kom og tok fra henne pusten. 

Og så fløy hun. For alltid. 

 

I want to be here for you,

dry your tears and make yasmile,

write your story if yawant.

Maybe words can help you out.

Be there for you, soul,

would make my world whole.

There’s a reason for a good talk,

and it’s changing with a long walk.

A good cry,

a friend asking you: “Why?”

Galskap er en gave

 

Dagen svømmer i tid, og tiden flyter. Jeg synker ned i badevannet og flyter for en stund, jeg også. Det er en slik dag uten planer. Barna er hos pappan sin, og ut av døra gikk nettopp en fyr jeg liker altfor godt. En jeg gleder meg til å se igjen. Dagen et en sånn luftboble i havet, og jeg er så sløv at jeg bare gidder å flyte. Musikken gir meg alt jeg trenger nå, og det er bare såvidt jeg orker å reise meg etter fotfila mi det nede i badekaret. 

REM. Gode gamle REM. “Maybe you’re crazy in the head, baby”.

 

Ingen middag å stresse med. Intet TVintervju på direkten å forberede seg til. Ingen møter. Ingen buss å fyke ut av døra til. Langt mindre noe fly å rekke. Bare meg og meg selv, og litt opperom til å skrive, samtidig som jeg vet at jeg kommer til å ha behov for action igjen allerede i morgen.

 

Jeg behøver et par slike timer helt for meg selv i blant. Livet har visst tenkt å føre meg inn på stier jeg ikke ante fantes for meg, og noen ganger må jeg flyte litt i intet for å ta pauser. Noen dager blir for spennende, og det er kanskje ikke sunt å gå rundt med kriblende mage konstant. 

 

Galskap er en gave. Og når du får et vakkert bilde i gave, er det bildet du skal henge på veggen, ikke innpakningspapiret eller annen emballasje. Hvis du får et syltetøysglass i gave, er det syltetøyet du skal spise. Ikke selve syltetøysglasset. Får du et epletre, er det greit å høste eplene, men ikke hele treet. En trestamme smaker ikke godt. Slik er det med psykiatriske diagnoser også. Jeg har fått bipolar 1 i gave. Da er det ok å høste eplene fra treet, og ikke hele treet. Greit å henge maleriet på veggen og spise syltetøyet. Men alt det andre som fulgte med, kvitter jeg meg med. Depresjoner, manier og angst er den emballasjen jeg får med, som jeg medisinerer bort med grunnstoffet lithium. Vi bipolare mangler lithium. 

En gave er noe du har bruk for, som er pakket inn i noe du kanskje ikke har like god bruk for. Gjenbruk av gavepapir? Ok, en depresjon er nødvendig kunnskap, og en rik erfaring å ha med seg, slik et gavepapir også er nyttig å ha med seg. Men det er selve kjernen av kreativitet som er syltetøyet i diagnoser. Eplene. Maleriene. 

 

For å nyttiggjøre meg gaven jeg har fått, må jeg være min egen aller beste venn. Spise riktig, aldri ruse meg, ikke drikke alkohol, trene jevnlig og sove om nettene. Now that sounds boring, huh? Nei, det er selve ironien i det hele. En bipolar er født naturlig “rusa”, og får best nytte av dette i denne klare krystalltilstanden av sunn livsstil og riktig dose lithium. Ny tids dosemengde med lithium gir heldigvis ikke bivirkninger, men lar en diagnotisert hjerne komme til nytte gjennom et forfrisket sinn.

 

Nå skal jeg synke ned i sofaen, sette på en morsom film, og digge disse timene med ro og hvile. Jeg skal savne en viss deilig mann, og bare slappe litt av. Være min egen bestevenn og nyte det å være frisk og lykkelig.

 

Over og ut fra Lykketoppen.

 

Flause: Smaken er som baken; og det må vises at den er delt!

 

Nei nei. Nei. Det ekke mulig. Skal ikke være mulig iallefall, men når du heter Virvel Vind i bunn og grunn, går det slettes ikke bare over stokk og stein, men gjennom buskekratt, oppi brennhuttu og rett i salaten. Om og om igjen. Akkurat denne flausen er muligens dårlig karma, for jeg undrer på om akkurat denne tightsen er akkurat den som jeg lånte av min svigerinne Astrid for lenge siden, that I forgot to return:
 

 

Listen up SVERIGE: Jeg etterlyser ANNA LARSSON

 

 

Sverige Sverige, land of Abba, Emil og Pippi. Sweet Sweeden, the Ace of base og skjærgårdsidyllen. I’ll be crying out your name, cuz all that she wants, is Sweeden’s attention. 

 

Sverige, jeg ber dere om hjelp. I Norsk media er en svensk dame etterlyst, og jeg ønsker at alle svensker deler denne så mye som overhodet mulig. På slutten av klippet under kan dere at jeg etterlyser Anna Larsson. I 1998 var hun ca 25 år, bodde i Gamla stan Stockholm, i en leilighet hun lånte av sin far. Hun var vegetarianer og hadde mørkt langt hår og en kjærest på sin egen alder. Hun studerte men jeg husker ikke hva. I leiligheten hadde hun hatter og parykker, og hun var en svært rolig og intellegent person. Hun tok vare på meg. Jeg var 18 år og på rømmen. Jeg het Hege og hadde mørkt langt hår. En annen jente bodde også hos Anna, og hun kan ha hett Pernille. Kjenner du noen som kjenner noen, eller tror du at du kjenner Anna? Vær så snill, snälla, ta kontakt per mld på facebooksiden for denne bloggen: forbipolene, eller ta kontakt med TV2 Norge så videreformidler de til meg, og har kontakt info.

 

http://www.tv2.no/v/1149067/

 

Linken nedenfor vil føre deg inn i Stockholm’s gater i 1998, og du vil kunne lese om hvordan jeg møtte Anna Larsson i del 2.

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1453157975_18012016.html

 

Jeg er svært takknemlig for alle tips som kan føre meg tilbake til disse gamle gatene. Til denne dama, som kan ha reddet livet mitt back there. Så på forhånd takk for alt engasjement. Og vær så snill å del innlegget på sosiale medier, spesielt dersom du er svensk.

 

Mvh Helene Dalland, Stjørdal, Norge.

Forbipolene tekst: “Tåkeland”

 

Det kan hende du oppholde deg i tåkeland, der skyggeverden hersker med sin ensomhet. Kan hende er det et tøft liv du lever. Men klamre deg fast og hold ut alt uværet. Reis deg sakte men sikkert, og se på det hele som når et fly trenger seg gjennom skylaget og himmelen over der er blå.

Først da ser du dem. De var der hele tiden, men du kan ikke se vennene dine nede i tåkeland.

Hvilket er hva denne teksten handler om. 

 

Du leser forbipolene.blogg.no 

Stjerner skinner når det ser mørkest ut

 

Har du noensinne sett en stjerne i en venn? Sett stjernestøvet i levende øyne glinse til, og kvalitetene danse omkring talent etter talent, mens du desperat prøver å overbevise din venn om at she’s a star? 

Det er hva denne teksten handler om. Samt det faktum at stjerner lyser tydeligst om natten når det ser mørkest ut, og det uvisse i om slike stjerner greier å se seg selv skinne på denne måten. 

Min venn, you rock for real!

 

forbipolene tekster, inne på forbipolene.blogg.no

Meglerfru1 og forbipolene

 

It’s what you make, not what you fake. The deal with your heart, is what make ya smart. A real friend, is there to the end, the end, the very end.

 

Velkommen innom to dagen våres. Vi har send minstekidza i barnehagen og eldstebarna upstairs. Vi sitter her og planlegger does og not to does, mens vi skravler venninnesnakk. 

Hva er vel bedre enn en venn som alltid er ærlig og oppriktig, og som samtidig er den fotografen som får frem det naturlige i deg, og som alltid støtter deg og booster livet ditt positivt?

 

En venn som er åpen for idémyldring og brainstorm. Som har power til å bli med å leve livet. Dette er dama som tok bildene til min header, og som hiver seg rundt og joiner når det gjelder. “Skriv en tekst da forbipolene, sa lager vi en låt!” -“Ja, meglerfru1, du sier noe der. Let’s do that!”

 

Nå skal vi kaste oss videre ut i dagen; vi er bare her for å ønske DEG en NYDELIG ettermiddag!

 

Ta gjerne en titt innom ChrisJ her: http://m.meglerfru1.blogg.no/


 

Når drømmemannen sier jeg er drømmedama

 

Jeg mener det. Jeg var sikker på at jeg aldri mer skulle føle noe for en mann igjen. Sikker på at ingen noensinne skulle føle noe spesielt for meg heller. I mean – I’m a weirdo like she’s a maniac on the floor, og hvem som helst kan merke det etter en halvtimes prat med meg. Jeg er en rufsete uhelbredelig freak from the past. Men hva om der fantes en like rufsete grønn freak som jeg kjente bittelitt langt tilbake in that past?

Livet er stappfullt av overraskelser, og det er såvidt jeg greier å henge med i eventyret. Særlig dette kapitlet, fordi jeg hadde mista trua på slikt pølsevev og rosa luftkjærlighet. Virkelig. Jeg mener det. Jeg gledet meg til å slippe sånnt svada, brette meg utover sofaen alene og slippe stresset med kribling i magan.

 

Og akkurat da jeg senket skuldrene og godtok singeltilværelsen for alt det var verdt, begynte et pust fra fortiden plutselig å lete etter rosa luft. Og inne på ei datingside fant han en lite brukt profil med bilde av en annen vind fra fortiden. Virvelvinden meg.

Det var derfor jeg hadde gitt opp dette. Fordi jeg trodde en mann som han aldri i livet kunne finne en raring som meg interessant. Derfor tok jeg aldri kontakt med kompisen til x’n min for over 10 år siden. Flere ganger har jeg tenkt på øynene hans og alt annet ved ham, men jeg skrinla det. Han var uoppnåelig. Han var dessuten kompisen til xn min -make some peace, girl!

 

Da jeg så meldingen fra ham lørdag, trodde jeg ikke helt på det. Jeg er jo ikke i hans liga. De øynene der er fra en annen verden, og hele han er bare atfor god. For smart. For fin. For humoristisk. For snill. Altfor altfor god. 

Å treffe et friskt pust fra fortiden har gitt meg litt trøbbel i vant tankegang. For nå er det glovarmt i magen min, og det kribler i brystkassa. Nå prøver jeg å deale med den greia der, jeg også. Som alle andre som tror på fargerike eventyr.

 

Akkurat denne mannen er det noe spesielt med, og jeg får bare prøve å henge med og godta magekribling og rosa luft. En mann som kjøper alkoholfri vin fordi han vet jeg er avholds, og som leser bloggen min for å bli bedre kjent med meg… God damned. Når drømmemannen sier at jeg er drømmedama, da vet jeg at jeg trenger tid for å greie å tro på det. Jeg fra nederst på rangstigen må nok puste litt dypere for å godta at drømmemannen fra fortiden i det hele tatt liker meg. 

 

Hvis det er for godt til å være sant, da er det iallefall fantastisk godt…

God morgen forbipolene

Søndag skulle jeg egentlig advare dere mot at forbipolene var å finne på TV2’s God morgen Norge i går mårest, i tilfelle man ville gå i dekning. Jeg er jo ikke akkurat noen TV-prydplante. Men etter et altfor coolt herrebesøk av en god gammel bekjent lørdag kveld, var jeg rett og slett for sliten til å greie å blogge mellom pakking, Værnes, Gardermoen, og Scandic. Han lille her holdt meg forøvrig i aktivitet under turen:


 

Det er alltid gøy å samarbeide med TV2, samme om det er programledere, reportere eller kamerateamfolk. Så da TV2 kontaktet meg torsdag og ville fly meg nedover slik at jeg kunne intervjues på God morgen Norge fredag morgen, hadde det vært ja i min munn, hvis det ikke hadde vært for at det var min siste kveld med minsten før han dro til pappan sin fredag formiddag. Så ble det flytur på både meg og minsten søndag kveld heller, etter en myk landing hos broren min Hans Even og Kona Astrid, der jeg fikk powernap og kaffe mens småttisene lekte seg.. Min mor Eva valgte å fly nedover i et annet fly for å passe Even, noe som forenkler alt.

Jeg er sjenert, og når det kommer til alt som slekter på å holde taler, så er det egentlig rene krisa hele greia. Men jeg kom meg tidlig opp og landet i sminkestolen hos TV2.

Så var det bare å vente inne på Green Room. Ikke fullt så nervøs som dagene før. Hva skal man gjøre med det når man allerede har hoppet to meter ned, og det er rett før strikken forhåpentligvis catcher deg?
 

 

Så ble det ikke et strikkhopp likevel, men et behagelig tandemhopp med verdens snilleste og mest behagelig programleder Siri. Temaet kunne ikke vært mer sårbart, men i sofaen med Siri gikk det hele som en drøm. Sett bort fra at jeg definitivt ikke hverken hadde blitt godkjent av JanThomas eller er noe TVtryne generelt :http://www.tv2.no/v/1149067/

Tilbake på Green Room møtte jeg Stjørdal’s Morten Hegseth, som jo alltid er en trivelig kar på støte på. Linnie Meister og Petter Pilgård var også utelukkende koselig å treffe. Hva de tre snakket om, røper jeg ikke. Men det handlet om en eller annen farm. Av alle ting… 

 

Endelig fikk jeg sagt til Petter: “Du har blitt mann nå ja, Petter!”
 

Og siden Morten bodde i hjembyen vår Stjørdal i sorthvite gamledager….:

 

På Green room møtte jeg også forfatter av boka “Fatte matte”, Elin Natås, samt forlagssjef
Aleksander Ellguren med barna Andrea og Maxim. Andrea har gått opp fra karakter 3 til 5 ved å benytte metodene i denne boken, og skulle på God morgen Norge for å snakke om boken sammen med Elin Natås.Og det gikk jo bra, ikke sant Andrea?
 

 

Etterpå var det på tide med  et nytt intervju i Operapassasjen, og det er secret stuff inntil publisitetsdato. Når man først er i Oslo må man jo treffe flere Stjørdalinger, så Linn Rygh og jeg tok oss en kopp kaffe på hotellet:

 


 

Tusen takk til TV2, familie og venner for at jeg fikk landet dette vanskelige temaer mykest mulig. Nå har jeg våkna opp til en lys vinterdag med mine to herlige barn, og vi skal bare nyte denne dagen. Hvert minutt med dem nytes. Jeg er så heldig. Jeg får være MAMMA 😍😍😍