Det legen gjorde var uventet

 

 

En lege kan løfte deg opp, eller dytte deg ned. Ta deg på alvor eller gjøre deg til en bagatell. Se deg i øynene eller hypnotiseres av dataskjermen. Det finnes så mange forskjellige leger, og når dagen kommer at du virkelig trenger både et løft,  respekt og blikkontakt, da er det et ekte råskinn av en rå lege du behøver.

 

I det du reiser deg sakte, sikkert og rolig opp fra gjørmepytten på bakken, er det mye som skjer. Fra å være vant til å sette deg selv langt under alle og enhver, står du nå oppreist og likeverdig, mens du kniper med øynene for å se dem inn i både pupille og iris på en gang. Lyset er skarpt når man er vant til mørket.

Var det virkelig faktisk ikke sånn likevel, at de så ned på deg?

Tok du virkelig så feil omkring ditt eget bilde av selvet?

Å være sin egen verste fiende handler om veldig mye bortkastet tid. Og det er enormt slitsomt å alltid gå ut fra et selvskadende senter der det meste dreier seg om at folk umulig kan ha noe til overs for deg.

Nei, jeg er ikke den som sutrer og klager, og jeg går heller gjennom storm og uvær framfor å være til bry. Men denne gangen skjønte jeg ikke selv at jeg lå nede for telling. Moderat må det ha vært, for jeg greide å le og å reise, men alt var et sabla ork.

Så gikk det opp et lys for meg; jeg har jo bipolar. Kunne det være? Aha ja. Jeg måtte ha hjelp til å kave meg ut av denne gjørma. Så jeg bestilte time hos lege. Og gruet meg. For jeg liker ikke å vise svake sider, samme hvor sterkt det er å vise dem. Jeg forventet nærmest litt kjeft av legen min, og samme hvor urealistisk det er; siden legen min er verdens hyggeligste, ja så tenkte jeg sånn. Affirmasjoner foran speilet om å være glad i seg selv akkurat som man er, bare virket ikke lenger.

Det var bare det at jeg ikke manglet en eneste vitamin. Ikke feilte det meg noe annet heller, burde være frisk som en fisk. Og så hadde legen min aldri sett meg slik før, samt at jeg ikke orket å ikke gidde noe som helst lenger. Blodprøvene var altså ok, så det var ingen fysisk årsak til at jeg tråkket rundt i noe som minnet om sement som holdt på å størkne.

Rock bottom means only one way, you know. Get the hell up!

Men jeg kom meg ikke opp. Jeg satt fast i pust og pes i mange måneder.

Then fake it until ya make it, yolo, you know!

Men det funket ikke, det heller. Tvert imot. Det eneste som ga meg litt var joggeturene og det å kvitte seg med negative relasjoner som såret og irriterte mer enn jeg gadd å forholde meg til. Men til slutt tok en joggetur alle kreftene jeg hadde.

Jeg gjorde alt for å finne tilbake til energien, samtidig som jeg bare ville være usynlig, og gjemme meg.

Energi ble et fremmedord, og jeg hadde reist langt inn i kalde Narnia, forlengs bortgjemt i ei aller anna hule. Ikke ville jeg godta det heller, så jeg overså tegnene og prøvde å leve som vanlig. Bare enda mer krevende, med boligkjøp, flytting og to hardtreningsuker med sydenturer alene med barna.

Irritabel, treg, anpusten og med trang til å bare ligge horisontalt; jeg var så innmari lei av å ha det sånn der jeg satt hos legen min og ikke greide å holde igjen tårene mere.

Bæm, bæm, bæm, check, check, check; blodprøver her, ny medisin der og oppfølging hit og dit.

Nå sitter jeg her stolt og modig, mens jeg ser forskjellen på meg for en måned siden, og meg nå. Jeg mottar riktig behandling, og kjenner at det var det eneste rette for meg med en splitter ny vri. For legen tok grep og holdt fast på geniale tiltak.

Livet er allerede annerledes, og angst, bekymringer og lave tanker om meg selv har ristet av seg søla og vaier i vinden. Visst pokker er jeg verdt nok til å stoppe og hilse på folk, der jeg tidligere har skammet meg så mye at jeg har gjemt meg. Nei takk, jeg ønsket meg aldri noen sosial noia, det er bedre sånn som det er nå, hvilket kalles å gi litt mer eff.

Farger og lyder er tilbake. Jeg har begynt på sangøvelsene igjen, og endelig orker jeg å skrive oftere enn en gang i måneden. Jeg er mer tålmodig som mamma, og konsentrasjonen er i gang.

Det skulle bare en ting til, og det var å be legen om hjelp. Som du sikkert forstår har jeg en fantastisk lege, som ga meg både løft, respekt og blikkontakt. For ikke å snakke om ros for at jeg turde, og selv om det krevde alt jeg hadde av mot og krefter, så var det verdt det. Hun så meg, tok meg på alvor, og ga meg riktig behandling.

Flere har spurt etter bloggen dette året, blant annet om det går bra med den. Joda, bloggen har det helt sikkert fint. Mye bedre vil jeg tro, nå som den har fått lange pauser fra meg. Forbipolene er jo bare et sted der en bipper av en skrivenerd får skrevet når hun vil, gidder og føler for det.

Bloggen forbipolene er ord, og den har det fint. Men det anes som vanlig lite om bloggen’s framtid, og det som skjer det skjer. Jeg har fortsatt mye å fortelle dere, og så har jeg som vanlig ingen plan når det kommer til bloggingen framover. Men det meste av meg er tilbake, og da vet dere jo at det kan skje mye rart som ikke engang jeg vet på forhånd.

Akkurat nå må jeg bare prøve å venne meg til en helt ny verden, der jeg for aller første gang er åpen for at det kan hende folk faktisk liker meg. For det ble en automatisert vane å gå ut ifra at alle jeg møtte hadde et eller annet imot meg. Jeg er om mulig enda riktigere medisinert, og jeg kan ikke beskrive lettelsen, konsentrasjonen og energien. Joggeturene er lengre og smilene er ekte.

Forvrengte selvbilder er det bare å pælme i søpla. De er ikke engang verdt å selge på brukten, ikke sant. Hva skal vi med slikt? Jeg vet at det finnes mange der ute som har et like kraftig forvrengt selvbilde som jeg lenge har levd med. Alltid, by the way. Og da hjelper det ikke samme hvor mye man fortvilet jobber for å psyke opp seg selv; et forvrengt selvbilde har for mange muskler til å fighte mot, og er et stabeist når det kommer til overtaling og forhandling.

Kanskje har du en lege som meg. Å prioritere en time hos en god lege kan endre livet ditt drastisk, for noen leger har mange geniale bæm bæm bæm’s å komme med i form av tiltak.

Sola gliser over åsen. Inni hjertet mitt. Det er til å grine av glede over, og jeg føler meg som verdens heldigste mamma. En mamma som mest sannsynlig ikke kommer til å gå rundt og huffe og irritere seg femti ganger i dag. Det er stille i hue. Jeg har fått fred, og min lille familie har fått et nytt liv. 10åringen er ute og jakter pokemons med en kompis som skal ligge over her i natt, mens 5åringen pusler på hybeldelen av kåken. Han skal også ha overnatting av en kompis. Det betyr ekstra matlaging, rydding og vasking på meg, og det gidder jeg. For oppe i topplokket mitt er det ikke lenger kaos med alt på en gang. Jeg er i stand til å gjøre og tenke på en ting om gangen.

Det er ok, alt er greit.

For jeg har en fastlege som gjør jobben sin.

Og har du ikke det, så er det bare å bytte 😉

 

 

 

Alveskospor i mørkekulda

 

 

Vi er midt i den mørke delen av året. Det er nå det er lett for mange å liste seg ut av denne verden usett. Og vi ser ikke bildene av dem når vi lukker øynene, før det er for sent.

Ta vare på hverandre nå. Prøv å forstå. Ikke dømme, men husk at alle du møter kan ha så mye å lære deg. Åpne blikket og se dem. Lytt til dem og glem deg selv for en stund. Det du sier er kun gjentakelser av hva du har lært, sies det. Mens det er når du lytter at du lærer.

La meg varme deg i mørkekulda med et himmelsk trønderdikt. For hun var magisk, og jeg skjønte ikke før det var for sent og klokkene sang, at jeg hadde lært mer enn rett og vrang.

 

Alvesko

 

Kjære pia, har du det bra?

E det sånn som dem sa?

Dainnse alvan med dæ no,

og sang dem for dæ da du dro?

 

Det e formiddag her nede,

nok en dag uten dæ til stede.

Men det vet du vel, for no vet du alt,

fra pepper og nellik te sukker og salt.

 

Guttan har blitt stor,

og æ e fortsatt stolt mor.

Værtfall e dem større enn den gang

minsten satt på ditt fang.

Æ prate en del med mamman din,

hu tør å dele tåran sin.

 

Et år, det e itj leng,

og det går itj an å fortreng

at no e det alvor og ei tom tid

med sørgelig førjulstrid.

 

Kan du hæls pappan min,

og gi han et glass vin?

Så kan dåkk snakk om oss her nede på kula

og gjerne hjelp oss gjennom jula.

 

Det e ikke farlig å gråte så andre ser,

det lært æ av mamman din nede her.

Vi tåle å vis savnet etter dåkk vi har mista,

Det handle om kor høyt vi legg lista.

 

Men en ting ska du vit, min venn.

Æ e nødt te å møt dæ igjen.

Det kunn itj vær siste gang

at du nynna en vakker sang?

Møt mæ igjen i drømmeland,

bare en gang te, hvis du kan?

 

Tilgi mæ for at æ va ung,

Yngre enn sorgen din så tung.

Æ skulle sett det på på juleaften i fjor,

du va i ferd med å forlate moder jord.

 

Syng for oss, syng for oss no

mens du danse i alvesko.

Det e bare et år sia,

Og vi savne dæ sånn, fine pia.

 

Skrevet av forbipolene, midt i desember 2019.

 

Hun hadde alvekort og de var så fine. Var så glade i alver, og hun var så ung. Øynene kunne stråle mot deg som helbredende soler med masse d-vitaminer i.

Nå er hun med alvene sine på et sted med flere farger enn vi har her. For hun trengte flere farger. Dette stedet ble for trist og grått, og vinteren for lang.

Det gikk ikke an å miste henne. For mammaen hennes som har større hjerte enn universet er, som sitter igjen på dette stedet uten farger.

Ja, vi hadde farger en gang i tida. Alvepia var den eneste som spradet rundt her og ga oss alle fargene hun hadde å gi. Og mer til. Arvet gullhjertet av mamman sin, og ga mer enn hun hadde til seg selv.

Det er en ny dag her nede. Jeg skal fylle opp badekaret. Det samme badekaret hun lå i, i fjor. Hun sang til musikk, og så pyntet hun seg og dro ut for å være sammen med de andre ungdommene. Jeg ble hjemme med barna, og leste ei bok på sofaen etter de hadde sovna. Ei lita tulle med lyse krøller og en forelska guttunge som smilte i søvne.

Lite ante jeg om at hun hadde sunget på et av de siste versene der nede på badet mitt. Hun hadde nøyaktig en måned igjen å leve. Og vi andre hadde mer hastverk enn vi visste.

Hun skulle komme og låne et rom i det nye hjemmet vårt, straks jeg fikk flyttet fra Lykketoppen. Vi skulle ta med badekaret og så skulle hun synge og bade mer, mens jeg skulle passe barna.

Jeg tenker på det. Det og snøen ute. At snøen som lavet ned i fjor, den husker jeg godt. Kulda. Snøen fordi jeg jogget i den på kunstgressbanen da hun ringte. Kulda fordi hun frøs da vi gikk fra kinoen.

Jeg tar meg i å kjenne hvor takknemlig jeg er for at jeg fikk kjenne datteren til min venninne den lille tida hun var her. For ei solstråle. Og aldri trodde jeg hverken at dagene som gikk var livet, eller at jeg skulle lære så innmari mye av ei som var så veldig ung. Men så gammel til sinns.

La oss gjenta: Ta vare på hverandre nå. Prøv å forstå. Ikke dømme, men husk at alle du møter kan ha så mye å lære deg. Åpne blikket og se dem, lytt til dem og glem deg selv for en stund. Det du sier er kun gjentakelser av hva du har lært, sies det. Mens det er når du lytter at du lærer.

Grenser behøver ikke å være avvisning.

Høye murer betyr ikke alltid krig.

Det som ser ut som irritasjon, kan være dype daler av depresjon. Så ikke snu deg vekk. Tør å møte det blikket og lytte til den store tunge sannheten. Før de tar den med seg og legger ut på sin siste reise. Vi må tørre dette, og vi må lære oss å snakke om det, hvis vi vil gjøre denne kula til et mer fargerikt sted å være. Sammen. Alle. Sammen.

Fredelig og varm førjulstid fra forbipolene. Helene & co.

 

Julestri, eller ta helt fri?

 

 

…og på en to tre så var de vekk vekk vekk. Men i det nissefar gjør et lite hopp, skal du huske på at det er ikke alle det er synd på, som du trodde det var synd på, i det jula ringes inn 🕯

 

Jeg ser du stresser rundt med hodet fullt av ribbesvor, nisser, juletrepynt, juletre og pakkesendinger, mens du prøver å løpe i mål. I see you, but you don’t see me. Jeg husker da jeg selv peste mot pinnekjøtt og svor i fjor, med øynene på stilk, ørene fulle av julebomull og munnen klemt sammen som en fortvilt strek. Hadde jeg bare visst da, det jeg har skjønt nå.

Før du leser videre: Jeg har respekt for at ikke alle er like heldige som meg. Desverre er julen for mange ei tung og trist tid. Dette gjelder ikke meg, og jeg er klar over hvor heldig jeg er.

Men sånn er det. Legg bort din medlidenhet er du snill, i det jeg nå skal fortelle deg sannheten: Jeg har barnefri i år, jeg. Ingen å steke ribba svart til, og ingen å imponere med julenisse og hele pakka. Med orden på hvem de fikk alle pakka fra, og alt det der du vet. På julaften i år har jeg i utgangspunktet kun meg selv å tenke på. Midt i romjula kommer guttebassene mine hjem ått a mor, og da skal vi kose oss med pakker og etterhvert nyttårsparty kids way.

Tilbake til julaften.

Du ser for deg grandis og tårer sikkert, ja jeg skjønner det. Men det er virkelig ikke synd på meg, jeg vasser i tilbud og alternativ.

Først tenkte vi oss til Spania et eller annet sted, på juletur, en liten gjeng med trøndertullinger stalking restplass.no. Så fant vi ut at vi venter med sydenturen til nyåret. Vi satser på ei original jul her i Norge heller. Eller jeg kunne endt opp hos ei venninne i Steinkjer. To andre flotte personer har også barnefri her i byen, og vi spekulerte på om vi ikke skulle hjelpe til på “Jul for alle”. Det er fortsatt like spennende hva vi ender opp med. Julematen har vi strengt tatt egentlig lyst til å slippe å lage selv, og vi har barnslig mange idéer om alt vi voksne kan finne på uten barna på julaften.

Så sitter jeg her og nyter 2.desember, mens jeg synder uten en eneste stake eller stjerne i vinduskarmene. Det er så deilig å være her, for den eneste julepynten vi har er en liten rampenisse inne på hybeldelen. Vi bor for det meste inne på hybelen mens MT Byggteknikk er i gang med å bygge om boden og soverommet til to soverom ute i leiligheten. Rampenissen er ny av året, ja for i fjor var jeg for stressa til å se slikt i butikkene, der jeg føk hit og dit som en panikkslagen Jerry med Tom etter seg, for å “rekke jula”.

Barna spiste opp hele sjokoladekalenderen, så jeg investerte 20 kr til to nye. I dag spiste 5åringen opp kalender nr to. Jeg lo og fikk minner fra min egen barndom, da jeg også spiste opp alle 24 lukene. Sånn er det å være liten tassi, og hvem talte nå ned 24 dager i forkant av 5årsdagen hans i år?

For første gang har jeg en snikende og ekte julestemning inni meg. Jeg ser fram til å smelte sugar og bygge det knuste pepperkakehuset jeg kjøpte på Rema 1000 her om dagen. I fjor ble det bare rammel, det pepperkakehuset. Eller var det i forifjor? Jeg husker ikke engang om jeg laget noe pepperkakehus i fjor. I år skal jeg være kreativ sammen med glade barn. Og blir det lille huset rammel så blir det iallefall ikke et stressa slags rammel.

Noen julegaver har jeg kjøpt også. Men jeg koser meg med handelen og pakker inn når jeg faktisk har lyst.

Når jeg skal pynte litt vet jeg ikke, men jeg kan jeg ikke helt se noen grunn til å pynte til jul i den delen av leiligheten som funker som anleggsområde nå. Eller gidde tanken på å lete etter julepappeska langt baki uteboden. Den skal jeg lete fram når JEG med glede får lyst til å pynte til jul. På “obligatoriske” 1.desember lå jeg i storsenga på hybeldelen og så på Handmaid’s tale, så da var jeg desverre opptatt. Det er viktigst å kose seg mens de fleste andre har det travelt med julestri, har jeg lært nå.

Jul, du er fortsatt 22 dager unna. Og sorry at jeg knuser ditt behov for å ha et juleoffer du kan synes synd på, men hvis jeg ikke hadde andre planer så hadde jeg nok kosa meg gløgg alene på julaften. Ja, jeg skrev kosa meg. Tenk å få med seg alle filmene og julefreden på julaften som aldri før, uten å fyke hit og dit for å rekke over all matlaginga, bordpyntinga og siste innspurt? Eller uten at andre stresser rundt omkring deg.

Og på en to tre så var de vekk vekk vekk. Nå står jeg alene. Uten å være alene i det hele tatt. En voksen’s drømmejul.

Det er ikke meg det er synd på. Men jeg innrømmer at jeg synes litt synd på deg der du nesten pådrar deg ambulansetur fordi du stresser sånn for å rekke Jesus sin bursdag. Ta det med ro nå, Jesus tilgir deg han vettu, og de tre vise menn ville fortalt deg at julaften ikke er et tog du skal nå. Julaften kommer, du skal gjennom den dagen som alle andre, og så kommer neste dag.

Hei hå nå er det snart jul igjen, og i år blir den spennende og spesiell for min del! Jeg kommer til å utnytte friheten med barnefria, foran å falle for julestria, og på veien dit er jeg i ferd med å fatte hvordan jeg skal gjøre det alle november’ne og alle desember’ne resten av mitt liv: jeg skal slappe av så mye jeg kan. Også de årene jeg har barna julaften. For å gi dem den freden og roen de ønsker seg innerst inne, skal jeg sørge for å aldri mer la meg påvirke av normer og regler for pynting, gavehandel, datoer for ditt og datoer for datt. Det er snakk om en dato i året, og nå har jeg skjønt det!

Det handler om å tenke sjæl, slappe av, pynte når en har lyst, handle gaver når det passer seg sånn, skrive alt ned på et ark og la det ordne seg i fred, ro og harmoni.

Som du sikkert har skjønt dropper jeg pakkekalendere i år. Det er ikke fordi jeg er helt imot det. Det er fordi jeg ikke gadd. Barna har det fint, og jeg slipper alt småtteri og ræl i hjemmet i form av 24 nye små tingetang. Jada, I hear you. “Man kan gi dem sokker og truser i kalenderen”. Hear me out: dem trenger ikke flere sokker og truser. Jeg ville kun ha sjokkiskalender da jeg var lita pie, og forbandt ikke jula med sokker og truser. Nå er det på tide å smelte sukker og klabbe sammen pepperkakehus. Fordi nå har jeg faktisk lyst til det. Minsten kommer til å bli så glad.

Ha ei god førjulstid. Finn kjernen i orkanen og sett rompa di der. Pust. Det er bare en dato. En dato som kommer og som kommer til å gå etterpå.

Og husk å unne meg fri foran julestri, heller enn å synes synd i meg. Jeg gleder meg, og det kommer til å bli one hellowa crazy freedom christmas eve  😉🤸‍♀️😉🎅😉🤸‍♀️😉

Lider du av blånoia?

 

-“Æ vil ha tilbake mamman min!”

Han ser på meg med store blå øyne, og mer skuffelse kan ikke en femåring uttrykke. Foran ham ruver selveste smurfemamma som mer minner om ei av de altfor store blåbærene i “Den avskyelige snømannen”, enn en mamma på snart førti år. Ja, der står jeg foran ham med et knallblått hode og svære blåbærklumper i halsen. Et uhell av et resultat av en stresset fredag på Coop med to barn på slep, og noen uskyldige hårmakeup farger på salg. Nei, nå skulle vi alle tre jaggu kline oppi blått i håret etter tacoen ja. Det kunne jo vaskes ut.

Helt til jeg så ut som en pastellutgave av det svenske flagget. Gul stripe oppi og lyseblått sånn ellers. Hvordan kunne jeg glemme at ingenting “bare vaskes ut”?

-“Æ love dæ vennen, du skal få tilbake mamman din om en stund. Mamma mått bare reparere den rare hårsveisen sin for en periode.”

Men det går ikke an å gå avslappet gjennom Rema 1000 som ei ulende lampe når du sliter litt med sosial angst pent innpakket i ukledelig sjenanse fra før av. Med handleliste, småbarn og noia.

Plutselig ser alle deg, der du før kunne prøve å gå i ett med tapeten; tittei her er jeg, latterlig synlig. For jeg også synes andre er stilig med knallfarger, men det vises godt i terrenget, og man får oppmerksomhet en ikke ønsker hvis man er som meg; evig sjenert og for alltid på jobb med å prøve å gi blaffen i det.

Nå husker jeg hvordan jeg en gang i tiden glemte at jeg hadde knallrødt hår, og ikke skjønte hvorfor folk glodde. Hadde jeg søla på meg? Glemt buksa? Mistet noe? Helt til jeg kom hjem og mistet farta forbi speilet: Aha! Der var grunnen tydelig og klar; Jeg vistes, la oss si det sånn. Lettelsen var stor den dagen jeg slapp unna de blikkene med blondt hår, caps og solbriller. Miss hide.

I dag var det greit for minsten, som i “Mamma du e smurfemamman min og æ e smurfeungen din.” En smurfemamma med hetetokter av skam og trang til å gjemme seg under ei lue, men det så bare verre ut med blå strå som stakk ut under grå lue.

Ja, jeg parkerte faktisk sykkelen og vogna inni et “smug” utenfor butikken for å kunne lesse oppi posene uten blikk, og jeg har tenkt å fortsette å gjemme meg.

Jeg liker farger, jeg som mange. Men altså ikke som et blinklys på toppen av meg selv. Og på toppen av det igjen vet jeg at håret mitt må få hvile en stund fra bleking nå, og at jeg hverken vil ha sort, brunt eller rødt hår igjen. Så da gjenstår en ting, og det er

å

gi

en lang eff, eller iallefall prøve så godt jeg kan.

Titte ned i bakken eller møte blikk?

Kanskje jeg venner meg til det og glemmer blått, som rødt?

Maybe baby, I don’t know, jeg bare vet at stua er god å ha for tida, og at det var en dårlig idé å fikse pastellflagg fra nabolandet med knallblått blikkfang fra huttetu.

En vakker dag om ei stund kan jeg slappe av igjen, og kanskje ikke få latterkrampe av meg selv og mitt oppsyn ved kassa på dagligvaren. For det er noe herk å ha både sjenanse i hjertet og blånoia i hodet. Min egen feil, og ei lekse for livet.

Er det ikke ironisk at det gjerne er oss som liker å gjemme oss som mest sannsynlig tråkker i salaten?

 

Bildedryss fra Alcudia, Arguineguin, Palmitos Park og Puerto Rico.

 

Hvem er sjefen i ditt liv? No really, den eneste ene bossen?

I mitt er det meg, og jeg ruler som fy. Jeg gjør ikke som andre ganske så ofte, og jeg gjør dessuten akkurat som jeg vil, såfremt det er mulig å få det til. Hvis jeg vil bygge hytte i stua på en mandag, så gjør jeg det. Vil jeg farge middagsrisen i konditorfarger? Kjør på (det ble aldeles vakkert, og barna digga fargerik middag selv om de lo av mamman sin og rista på hodene sine) Og hvis jeg vil spare pengene mine på å tute ut i verden med barna mine uten egentlig noen gang før å ha gjort det, så gjør jeg det også.

Endelig et bildene klare. For, selvfølgelig vil vi dele med dere våre charterturer til Gran Canaria og Mallorca. Det tok sin tid å gjøre bildene barnevennlige, men nå er altså alt klart. Ja, for det er faktisk mulig å vise dere dette uten at barna eksponeres.

Først var det altså 10åringen som fikk alenetid med meg i bursdagsgave, en kupptur fra restplass til Gran Canaria. Så var det 5åringen som fikk bursdagsturen sin til Mallorca, kupp ala rest det også, charter som eff. La oss starte med begge to sine utgangspunkt på bildet under, og så fortsetter vi med 10åringen sin spanske øy, før 5åringen får vise sitt Alcudia:

 

10 år og første gang i syden. Gran Canaria:

 

 

 

 

 

 

5 år og første gang i syden: Mallorca

 

 

 

 

 

 

Kanskje vi kan inspirere deg. Dine valg er det som sitter i sjefsstolen i ditt liv. By dem opp til dans, alle disse valgene. Lag et pumpende liv når du føler for det, og sett deg ned i dyp meditasjon når det er hva du behøver. Har du unger trenger de den versjonen av deg som trives og har det bra.

Så ta vare på deg selv, og vær sjefen i livet ditt!

Den gale alenemamman

 

Det er galskap, men endelig fikk jeg ræva i gir. Nå har begge barna mine vært i syden. Det er bare det at de har vært på hver sin tur, på under 2 måneder. Now what kind of bipolar mom does that?

Det er grove høsten, og vi har landet. Jeg er alenemamma easy going, for denne hverdagen med alle oppgavene er peace of cake i forhold til hva jeg har latt meg selv gå gjennom på sensommeren.

Det er nok bare å rulle inn og innse fakta: Jeg er og blir en gal alenemamma som finner på det utroligste, satt i perspektiv og sett bakover her jeg puster ut og senker skuldrene. Men, å være alenemamma er en stor oppgave, som jeg akter å gripe med min egen stil, ikke etter hva alle andre mener er riktig eller galt.

Man er nesten fortsatt stressa, etter orientering og løping i både feil og riktig retning med 4åring på reiselasset i XXXL Palma flyplass. Det er og blir et under at denne alenemamman rakk flyet med ungen sin. Og vi lo begge så vi nesten grein underveis. Amen. Men før det; hit og dit på Gran Canaria, smile mens ei papegøye kliper deg så hardt den kan i thumbs up, på hurratur med 10åringen. Kjenne middelhavsdufter og spise spaghetti til det tøt ut av ørene våre, mens vi smilte fra øre til øre. Forklare en kjøpmann i Puerto rico at den teite fotballdrakten han hadde kledd på ungen min på få sekunder (!) skulle vi faktisk ikke kjøpe. Norway and shorts in september? No, gracias.

Det var i vår at det hele begynte. Jeg hadde bestemt meg: De to ungene mine skulle få seg en hjemmesommer. Dette for at jeg skulle spare penger nok til å feire jubileumsåret straks høsten banket på døra og prisene på restplass.no falt.

Det var ikke slik at jeg trengte meg en ferie. Barna mine skulle få kjenne og føle på alenetid med mamman sin, det eneste de virkelig ønsket seg i bursdagsgave. Jeg skulle jobbe hardt for å gi dem det.

Så jeg sparte. Og jeg betalte sydenbilletter, og jeg sparte videre. De skulle få hver sin spanske øy i bursdagsgave, jaggu meg ta. Jeg bet tennene sammen og snudde på hver krone. Vi satt inne i sommer-regnet og leste eventyr. Vi malte bilder, så på tegnefilmer og jeg sparte penger. Da vi dro til Pirbadet spiste vi ikke på restauranten, for vi hadde med oss matpakker. Vi dro på kino, men bare en gang, og både strendene og lekeparkene i byen var gode å ha da sola skinte. Matpakkesommeren 2019, yeah.

Vi var superflinke til å være økonomisk bevisste, både barna og jeg.

Så var dagen kommet for å gi 10åringen bursdagsgaven: Han og jeg på tur til Gran Canaria. Det var en opplevelse som nesten får meg til å grine av glede, fordi hele turen var den bursdagsgaven som han virkelig fortjente. Vi opplevde så mye gøy på den uka, gutten min og jeg. Etter noen dager viste det seg at gutten min trodde “Gracias” betydde “vær så snill”, og vi lo godt av at han trodde mamman sin drev og sa “vær så snill” til de aller fleste, mens hun puttet på dem penger og kalte det tips.

Tenk at for 10 år siden ble jeg mamma til sånn en herlig herlig gutt!? Bare tanken gir meg meg gledestårer, og alle hjerteforeldre forstår nok hva jeg føler.

Anyway; Vi reiste hjem fra syden, og jeg sparte videre. Så kjøpte jeg et nytt kupp på restplass.no, for det nærmet seg oktober og ny bursdag.

Nei. Jeg har ikke reist forbi Norden siden jeg selv var 10 år gammel, før min eldste sønn og jeg feiret bursdagen hans på Gran Canaria.

Ja. Jeg synes det er lett å spare penger. Det er bare å regne samme regnestykket flere ganger i uka, krympe innkjøp, stoppe unødig innkjøp, regne med pant og småpenger, og klappe seg selv på skuldra for hver krone man sparer. Det er bare å unngå luksusfella så godt en kan, og kjøre strengt flerkontosystem.

Nei. Jeg har aldri før reist med hverken en 10åring eller en 5åring, og ja, det var to store utfordringer jeg ga meg selv ved å gi dem hver sin sydentur i bursdagsgave.

Men jeg hadde bestemt meg: Denne sommeren skulle bli en hjemme i byen – sommer, så skulle vi ut og reise littegrann. Og alle aleneforeldre vet at jeg ikke snakker “ferie”. Nei, jeg nesten ser for meg et himmelsk rehabiliteringssenter bare jeg er inne på temaet “reise alene med barn”. Men alenetid med mamman sin var altså hva barna mine ønsket seg, og er det noe jeg elsker så er det å være sammen med guttene mine. Det er show og action, fra morgen til kveld.

Jeg kjenner den berømte klumpen i halsen, fordi det var så forbanna bra! Fra da jeg bestilte, (og dette er ikke sponset reklame;) på restplass.no, til da vi dro, til da vi landet. Fra jeg bestilte ny tur; til da vi dro og til vi landet: I say adventure! Slitsomt? Ja! Men dønn verdt det!

10åringen og jeg kosa oss på Sunving i Arguineguin, Gran Canaria. Vi badet mye i basseng, tok en del taxi til Puerto Rico, lot oss begeistre i Palmitos Park og koset oss på bøljan blå utafor Puerto Rico. Palmene blowed my mind, og vi kjente blodet pumpe litt ekstra siden alt var nytt og spennende. Jeg lærte hvordan man er “vanskelig kunde” og det endte opp med gratis måltid den siste kvelden.

5åringen og jeg hadde mang en latterkrampe på vakre Alcudia på Mallorca noen uker etterpå, og vi danset og sang i lyseblå bølger før vi drakk av ei kokosnøtt. Vi gikk til Sunving hotell ved stranden to av kveldene slik at gogutten fikk være med på Lollo og Bernie show og barnedisco. Jeg lærte meg at jeg kan orientere meg rundt både i Alcudia, Palma og på svære flyplasser. Vi spiste spennende mat. Masse mat.

Jeg fikk to fantastiske gutter i gave for 10 og 5 år siden, og nå er det payback time. Jeg behøver ikke å kjøpe meg dilldall og klær så ofte, og jeg hverken røyker, snuser eller har bil å bruke penger på. Derfor er det lett for meg å prioritere opplevelser for ungene mine foran meg selv. Og for en måte å bli bedre kjent med barna mine på, stucked on an island i ei hel uke.

10årsjubileumet og 5årsjubileumet våres, er noe helt spesielt for meg som mamma. Alle som har sett God morgen Norges intervju av meg vet litt om hva denne familien har vært gjennom; vi hadde all grunn til å feire på en knall måte nå. Dette er året da jeg kjøpte oss en bolig og samtidig er det året da jeg bestemte meg for at ungene mine har nok ting og tang; De behøver opplevelser.

Men nå har vi landet. Jeg kan endelig slappe av og kjenne på at det gikk bra. For selvfølgelig var jeg livredd innerst inne. Jeg har aldri reist særlig i voksen alder, og med en flyskrekk typ konvertering på flyplassen til enhver religion. I say pray, for å si det sånn. Kom vi helskinnet tilbake so help me lord!

Og det gjorde vi. Vi ble hverken overfalt, ranet eller drept i flyulykke, for å sette det på spissen av mammahjertet. Alt gikk bra. Jeg hadde kanskje noen dager med stramt budsjett etterpå, mens gutta kosa seg hos pappa. Men hva gjør vel det? Jeg hadde både egg i kjøleskapet og fisk og kjøtt i fryseren, samt tankene fulle av verdifulle minner. Denne gale mammaen trenger ingenting annet enn å vite at ungene mine lever, er friske og har det bra.

Det kribler i magen og det kjennes bra. At de gærne har det godt stemmer faktisk. Jeg sender en high five til Mario og Sofie som Even og jeg traff på paradis-stranda i Alcudia, og en klem til herligste Robert og typen hans som Mathias og jeg ble kjent med på vei til og på Gran Canaria. For ikke å snakke om Stjørdalingene og reima fra Mo i Rana.

 

Og hey;

Norge er så vakkert, for borte bra men hjemme best. Lufta er kald og crispy, og jeg er takknemlig for tryggheten det er å bo her. Vennene våre er uansett mye mer spennende enn all verdens sydlige øyer og hav.

We are H♡ME

 

Vi ble liggende her, Sofie og Mario:

Uføretrygdede som lengter etter å jobbe

 

Ja takk, kjære politiker. Du som skravler i vei på skjermen med det aktuelle temaet “uføretrygd”: Vi er mange som ønsker å jobbe.

Hvor kan vi henvende oss? Kan vi gjøre det i dag? Men helst i går selvfølgelig. I fjor er å foretrekke, og ikke si vi må vente til i morgen?! for vi vil ut i arbeid, og vi vil jobbe NÅ!

Gudene vet jeg har prøvd. Jeg har vært så desperat at du aner det ikke, kjære politiker. Innen renhold har jeg for mye energi. Med mitt bipolare hue var jeg too much på for kort tid. Barnehage var toppers, og jeg var superstolt over å kalle meg vikar.

Men jeg er uføretrygdet, og har vært det siden jeg var 20 år. Skammen kan ikke forklares, og du aner ikke hvor flaut det er når vennene til barna dine spør deg hva du jobber med. Hvordan forklarer man til en liten tassi at mamma har vært på joggetur, men ikke har noen jobb? Hadde nå en gang cv’n min kunne sett ut som en delikat jarlsbergost. Men nei, det er ikke en gang hull der, det er et space av mislykket intet. Det koster mye å stå for dette, for jeg har så mange ganger lengtet etter å ha en jobb å gå til. Et sted som trenger meg. Det som redder meg er å få være mamma, og ha to barn som behøver meg. Uten dem vet jeg ikke hvordan jeg skulle taklet å sitte på sidelinja og se på, når jeg vet jeg kan spillet. Når jeg vet at jeg egentlig er god nok, men treneren ikke har laget plass til meg.

Fortell meg om den broen dere snakker om. Broen mellom oss uføretrygdede og arbeidslivet. Hvem vil ansette oss?

Skjønne dere ikke bæra oppi denne skauen? Bærtur, sier du, jo jeg skal vise deg syltetøyet. Dere må jo selv lage disse arbeidsplassene. Jeg har så mange idéer omkring alle varene dere kunne bestilt og solgt i nav-butikkene deres. I enhver by og tettsted kunne dere organisert og laget arbeidsplasser for alle oss som KAN jobbe, men innen trygge rammer.

For ja, jeg fatter at jeg har en sykdom å leve med, men det jeg også har lært meg er at jeg faktisk kan jobbe til en viss grad. Bare jeg lager meg en sunn rytme, siden det bipolare problemet mitt er at all energien min spiser meg opp om jeg ikke tygger til med litt hensyn.

Jeg kan min egen helse, kjære politiker, og jeg skal vedde på at alle som lever med en sykdom er eksperter på sykdommen sin.

Slutt å fjas og slutt å jabb. Asap! Vi vil være med, og det nå! Arbeidslysten er stor, og idéene er altså mange, så kall oss inn på teppet, lytt på oss og GJØR DET!

Lag fabrikker, lag butikker, gjør rom for oss og la oss bidra. Det er ikke plass til oss i alt sånnt som finnes fra før. Vi kan være en del av et bærekraftig samfunn, men dere må investere og tørre å satse. Akkurat nå vet vi alle at dette samfunnet ikke fungerer i henhold til hvordan det burde være mulig å få det til å rullere praktisk. For det går an å endre på det meste. Det ER mulig å skape arbeidsplasser.

En kompis av meg ble nylig uføretrygdet. Jeg spurte ham: “Sliter du med skammen, du som meg?”

Han svarte: “Nei, ikke i det hele tatt! Jeg var ikke med på å bygge dette samfunnet, så jeg kan ikke noe for at det ikke er plass til meg her. Jeg har ikke bestemt at det skal være så vanskelig å skape seg en karriere her.”

Nå har han vært heldig og klart å skaffe seg jobb, for han orker ikke å møte dagene uten mening.

Skjønner du, kjære politiker? Dere må bygge om samfunnet og kjøre på. For vi er klare som egg, og det er ikke så veldig rart. Hvem vil vel møte dagene uten mening? Hvis vi kan gjøre det annerledes, så vil vi selvfølgelig det, men vi stanser ved søknader og jobbintervjuer.

Vi sitter her på gjerdet og sidelinja, og ser på dere.

Vi vil så gjerne delta og sosialisere oss. Føle oss verdifulle. Bli med på hele greia. Men vi sitter her og ser livet passere forbi oss.

Og det er ikke vår feil.

Det må bare en liten omveltning til for å endre samfunnet slik at det blir rom for oss. Vi kan jobbe på kaféer, i butikker, på fabrikker og med det meste, men da må dere skape disse kaféene, butikkene og fabrikkene.

Vi kan male, skrive og skape, men vi trenger steder der vi kan gjøre alt dette.

Jeg har blitt en mester i å spare penger, så økonomi kan jeg også en del om nå. Å være uføretrygdet er ingen luksusarena å være på, så det gjelder å være snusfornuftig hvis man skal få råd til å ta med barna på turer, kjøpe riktig utstyr til vinteren og satse på ull, ikke noe tull. Jeg kjøper bare det jeg må, og helst brukt.

Det merkelige er at mange tror at man VIL være uføretrygdet, mens vi uføre ofte dagdrømmer om karriereklatring, flotte arbeidsuniformer og coole kollegaer. Den friske morgenlufta på morgenen før man danser seg til jobben for å treffe selveste meningsfylte dagen.

Kan vi ikke få være med da, forbanna politiker? For vi begynner å bli utålmodige, og nå er det ikke lenger noen kjære mor. Denne triste statistikken og dette merkelige statsbudsjettet for 2020 ser ut til å peke i retning lite bærekraftig for landet vårt. Jeg kan skrive, danse, male, er flink med barn, vaske, og jeg drømmer om å selge drømmefangere og buddhafigurer i en liten butikk. Jeg kan sikkert lære meg mye også, hvis dere vil kurse meg.

Så har det blitt sånn, at nå er vi er altfor mange som sitter her på denne gamle og slitte sidelinjen,

så skap arbeidsplasser, gjennomfør det, og endre retning NÅ!

Ikke la oss vente til neste år, politikerklovn, for selv om det er latterlig at dere ikke har skjønt at dere må SKAPE arbeidsplassene, gidder vi ikke engang å le. Det er ikke morsomt. Det er bare kjipt å sidde og se på alt vi gjerne skulle deltatt i.

 

Å være bipolar mamma

 

Se for deg en slags bipp in the air. No really. Sånn skikkelig, se det for deg: en hissig propp eller en glad bipp. En hoppende, fresende dært som lander trygt på ei stripe i stuggu. Så var det bare en mamma med et bipolart slags anfall. Det være seg et furtent sinneutbrudd, tårer som spretter fordi hun er rørt, eller tivoli i hue.

Det kan også være en bråkete god idé, eller morgenen etter den gode idéen: “Hva har jeg gjort nååå?!?” I det tilfelle hadde jeg dagen før bestilt Mallorcatur i bursdagsgave til minsten, og laget et budsjett som gikk ut på å snu på hver krone.

Nei det er ikke småtteri, å være bipolar mamma. Ofte analyserer jeg hvordan det hele må føles for barna. Som da jeg fikk for meg at 10åringen mente å være frekk da han fikk for seg at at mammas nye poncho (eller hva pokker det var) var laget av et laken. Vi stod ved hotellet på Gran Canaria tidlig på mårran, jeg søvnløs og med flyskrekk, og han altså med hyggelige og kreative kles-idéer. Det ble en fresende tur til flyplassen, å fyameg, helt til vi landet i setene våre i et av tidenes siste Thomas Cook fly, og jeg innså hvor nærtakende jeg hadde vært. Et laken liksom, well hello?

Unnskyld lille venn, for verdens verste mårragrettentilfelle.

Joa mamma, jeg skjønner, smiler gutten min og så ler vi litt.

Stakkar. Han kan vel ikke noe for at klærne mine ser ut som laken, og hva pokker er galt med laken? Hello bipolar, earth is calling.

Ta med deg den hjemmelaga spraylakkerte kofferten og huk deg hjem in shame, mama. No drama.

Noen uker senere fikk jeg altså for meg at det var kjempelurt å bestille en ny sydentur. Denne gangen til minstemann og meg. Morgenen etter ville jeg bare begrave meg nedi puta. Disse lyse idéene mine. Disse forbanna, kruttfulle, plutselige innfallene mine…

Mallorca med en 4 år gammel tassi. Og jeg skal gjøre alt for at han skal få seg en heidundranes tur. Alt er pakket og klart ei hel uke i forveien. Thomas cook er konkurs, og Ving vaier videre. Joa, tur blir det. Jeg var nesten lettet en stund her, da det så ut til at vi kunne utsette hele greia.

Jeg er en supersaver uten å være omgitt av luksusfeller, og det ikke akkurat medfølger min diagnose å være noen diva for min del. Ikke har jeg bil, ikke røyker jeg, ingen snusposer i min munn, og sjeldent rører jeg alkohol. Så å spare penger har blitt min hobby.

Nå ble det en besettelse helt ned til typ pant 50 kr, 21 kr cash, og alt som kommer inn på konto flyttes over på sydenkontoen, bortsett fra den kontoen med midler vi skal leve av når vi lander på norsk jord igjen. Alt regnes med i sydenstykket.

Sånn, nettopp slik er det å være ei bipolar mamma. Veldig spennende, og jeg tror ikke barna kjeder seg heller. Virkelig ikke. Mamma kan plutselig få for seg at det ikke gjør noe at vi ikke har hytte. For vi kan lage ei på stua og overnatte i den. Oisann, vipps så var vi på Gran Canaria med hendene fulle av papegøyer. Hjemme igjen, åh vi tar en lat dag da gutter? Bare chille med nettbrett og TV, og proppe i oss usunne greier. For i mårra er det søndag, og da kan vi spise lunsjen i parken, mens dere leker og muttta ligge lang og flat på et pledd.

Jeg forlanger nemlig innimellom at vi skal “kjede oss” barna og jeg. Ta livet med knusende ro. Dette er fordi vi med bipolar også har mørke dager. Det kaller bipolar fatigue, og er de stundene da all energi er oppbrukt. Da alle idéene har forlatt oss og lagt oss ned i hvilemodus.

Så lenge jeg er frisk, tåler jeg fint at verden blir grå. I 10 år har jeg fått den gaven det er å være frisk på stabil medisinering. Og jeg kommer til å fortsette sånn. For hvis denne diagnosen med alle sine rare innfall, kan gi mine barn en spennende og fargerik oppvekst, da er jeg villig til å gjøre alt for å holde meg frisk.

Jeg sier ikke at det alltid har vært så lett. Tiden før jeg tok valgene som måtte til for å kunne leve frisk med bipolar, var fobisk tårevått og ganske så mørkt. Jeg gir mine varme tanker til de med denne diagnosen for fortsatt er der. Det handler om valg og om å knekke sine koder.

Det var ikke sånn at jeg egentlig gadd å jogge i går, og å i tillegg ta en joggetur i dag. Jeg grua meg, men jeg vet jo hvor mye de joggeturene har å si for min mentale helse. For ikke å snakke om det å motvirke bivirkninger av medisin. Jeg må kjenne min kropp og vite hva jeg skal spise.

Bak skrullete idéer og latterlige sinneutbrudd ligger altså rene hardjobben. Men jeg VIL være en bipolar mamma. Fornøyd med det, er jeg virkelig. Tenk så kjedelig uten da?

 

Venner i gode og onde dager

 

Hun gjemmer seg i et dypt strutsehull og tør ikke å se.

Tør du å se for henne?

Greier du å vente?

Kan du legge fra deg idéen om at tiden leger alle sår, fordi det ikke finnes tid nok til enkelte sår. De sårene er for store, og kan aldri rekke å lukkes helt.

Jeg har ofte hedret mine venner her inne på forbipolene, og dere skulle bare visst hva enkelte av dem bærer i bagasjen. Akkurat nå ønsker jeg å gå inn på et tema som er så sårt og grusomt, at få snakker om det. Det er så vondt, at man nesten ikke kan degradere det til et “tema”.

Jeg snakker om de som har mistet sine egne barn. Selvmord og dødfødsler er så forferdelig å i det hele tatt snakke om, at når en venninne står der med knust hjerte mens hun sakte faller i sorgens tusen knas av uendelige smerte, da krever det venner som tør å stå i det. Som tør og orker å sørge sammen med. Tåle alt av hva som nå kommer. Og tro meg, du vil være en sånn venn, det er nettopp denne reisen du vil klamre deg fast til, om du så må svømme etter for å være en av klippene i havet hennes. I verden hans. Just be there.

Sitt eget lille barn har de rett og slett mistet, og så mister du alt du har i hendene og kommer løpende. For det gjør du. Men du kommer til lukket dør. Sånn er det. Den døren er huden du ikke skal borti akkurat nå, og du skal respektere at døren vil være både lukket og låst ganske ofte fra nå av.

Men hva med tiden etterpå?

Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg er ei sånn venninne, og jeg vil på det sterkeste anbefale å stå i det, stødig og sikker. For det kan komme så mange dager da hun ikke vil at du skal komme løpende. Da han bare vil være i fred. Dager med sinne da de har mer enn nok med å klamre seg fast i den harde asfalten livet plutselig ble til, og tider da hun ikke orker å løfte sine egne hender engang, mens han ikke makter å lage en eneste kaffekopp til deg. Nei hun har ikke stått opp, for hun vil ikke ha disse dagene, og nei han har ikke giddet annet enn å prøve å sette føttene på gulvet.

Men gulvet gynger, selv om fuglene utenfor synger.

Og tro meg; da makter hun værtfall ikke å lage kaffe til deg. Prøve å formulere et par ord til deg. I det hele tatt åpne øyenlokkene sine for å se på deg. Sorg er heavy, ja det er fysisk tungt. Og når du har vinket farvel til ditt eget barn, da har du brukt all styrke du hadde på å løfte den hånden.

Men.

Hun behøver å vite at du er der.

Ikke gjennom 10 meldinger per dag, men gjennom din eksistens: du finnes. Du er en klippe i stormen når hun vet at orkanen banker på døren.

Hun trenger å vite at du forstår.

At når du spør: “Vil du ha besøk i dag?”

Så skjønner du greia når hun puster tungt og sier: “Nei faen heller, ellers takk.”

Nå er ikke tiden for å late som om du har gode råd å gi. Du kan aldri gi henne tilbake barnet hennes, så gråt med henne og si det som det er: “Vennen min, jeg aner ikke hva jeg skal si, men jeg er her og står stødig ved din side. Skulle så inderlig ønsket det lille hjertet ditt tilbake, men alt jeg kan er å være her på den måten du trenger meg her. På din måte. Let’s do it your way.”

Du kjenner nok på sorgen selv også. Siden det er din venn, har nok hennes barn vært en del av din verden. Du kjente babyen sparke da du fikk legge hånden på magen hennes. Du hadde fine samtaler med ungdommen hennes. Ja, du er glad i den unge engelen himmelen nettopp fikk møte, og du er selv rammet av lite energi, plutselige tårer og forvirrede dager.

Da kan du mangedoble reaksjonene og sette deg inn i sorgfasene din venninne går gjennom. Forleng fasene, og mangedoble reaksjonene. Der er hun akkurat nå, som du var for 2 måneder siden, bare at hun orker ikke engang løfte på øyenlokkene sine. Bare at hun opplever det så fortvilende at hun ikke aner hvordan dette skal gå. Framtida hennes er borte akkurat nå.

Det er et mørke du bør tørre å møte sammen med. Vær en venn som tåler alt akkurat nå. Det er ikke avvisning, det er sorg. Vis kjærlighet.

Etter et halvt år kjempes det om å snuble tilbake til livet, og jeg ber deg: snuble sammen med. Vi har det ikke travelt. Sammen kan vi grine noen tårer når det spilles feil musikk på kaféer og utesteder. Sammen snakke om barnet som ikke fikk lange stunda her på jorda. Savnet og trangen til å bygge en tidsmaskin.

Rope “vær så snill, ikke la dette være sant”, sammen.

Du kan være en venn når du vet at hun faller, og du kan være en venn når du ser hun forsøker å reise seg igjen. Om og om igjen. You can do it. Aldri tenk tanken på å stikke av noensinne, for vennskap handler om så mye mer enn å le. Latteren vil dessuten med årene bli mer ekte hvis dere tillater dere å kjenne hverandre på ordentlig.

Helbred vennen din ved å føle så mye med henne og ønske henne så godt, at du flommer over av varme følelser. Da står du der og vanner all verdens vakre planter og blomster i en magisk hage som du gir til vennen din. Vær raus og gi kjærlighet. Har typen hennes vært ekstra cool med henne? Vis ham at du setter pris på det, for du vet at hun trenger kjæresten sin nå. Han gjør sitt beste, og mer enn det, på sine egne måter.

Vær en venn som vanner med hjertefoss gjennom alle sorgfasene. Vær til å stole på og hold kjeft om alt du får høre i betroelsestidene. Tør du å være der, så få du lov å være med på et prosjekt som tar resten av livet: å reise seg sammen.

Til mine kjære englemammaer, jeg gråter for dere og savner barna deres. De tårene skal jeg bruke til å vanne dere med uendelig kjærlighet og respekt. Dere er fantastiske, ja dere vet når det ikke er funnet opp dekkende nok ord. Det dere har opplevd kan jeg som venn bare aldri helt akseptere at skjedde, fordi jeg er så fortvilt glad i dere.

Men jeg stikker aldri. Jeg er her.

Sitter her med et eneste ønske, og det er at dere får møte dem igjen en vakker dag.

Man kan ikke glemme selveste sola. Alle merker når den forsvinner.

Hold hånda mi de dagene dere orker. La den hvile de dagene dere ikke makter. Jeg vil være en venn, og jeg skal ingen steder.

 

Sneglefart

 

Dagene snegler seg sakte avgårde her på lyckliga alléen, og da mener jeg snegler seg som i sakte for real. Mye dreier seg om bygging av soverom for minstemann, og nå som søknad om vindu og fjerning av innebod har gått gjennom, venter jeg bare på at snekkeranbudet også godkjennes når det kommer til lån. Praktiske greier altså, men spennende. Samt husarbeid, matlaging, sånne dagligdagse alenemammastuff, you know. I sneglefart.

Jeg har aldri vært særlig glad for å være uføretrygdet. Særlig når grunnen er bipolar, og jeg innimellom føler meg så full av energi at jeg synes også kunne jobbet. Å ha en jobb å gå til hadde vært awesome, for det å føle seg nyttig til noe er så viktig. Men nå for tiden er jeg takknemlig for å ha mulighet og tid til å stille opp litt ekstra for 4åringen min, de dagene han gråter og bare vil være sammen med mamman sin. De morgenstundene han våkner med et smil, men faller sammen i gråt når han skjønner at jeg har tenkt meg til barnehagen med ham. Som regel jubler han jo når han skal dit, men kanskje innhenter fortiden ham i drømmeland, og virkeligheten kan bli tøff å stå opp til.

For det er ikke vanlige trasstårer, det vet jeg jo. Etter traumen han opplevde i den forrige barnehagen han gikk i, har jeg forståelse for tryggheten han søker. Det var skremmende for minsten å havne på sykehuset pgr av opphovnet hals, etter han nesten ble kvalt i barnehagen. Iblant snakker han om det, og forteller hvor glad han er for å gå i den nye barnehagen. Men så våkner han altså til dager da det så tydelig plager ham å skulle ut til den store barnehageverden.

I dag var en sånn dag, og glad er jeg for at jeg kan gi ham den tiden han behøver, og for at vi har et helt år på oss før han må på skolen slike dager som dette. Innen da har nok også ting blitt bedre. Kunsten er å ikke åpne lukkede kister for ham. Hvis det er meningen han skal lukke denne kisten med minner, så må han få åpne den akkurat når det passer ham, og ikke oss voksne. Jeg minner ham ikke på det, men setter han i fanget mitt med en god frokost før vi tar sparkesykkel og sykkel bort til lekeplassen. Noen dager behøver han ikke å leke med mange andre barn, så han får være sammen med meg og søke all den tosomheten han bare vil.

Etterpå rusler vi til butikken og han får bestemme middag. Hamburger, rett og slett. Med popcorn, faktisk.

Så spiser vi burgere og ser tegnefilm, før vi finner fram blyant og papir. Han elsker å skrive bokstaver, så da gjør vi det. I sneglefart. Tålmodighet er kun et ord, og ja det er mye muttern her skulle gjort, men alt kan stå på vent til i morgen. For innen i morgen har nok sneglefart blitt for kjedelig for minsten.

Høsten 2019 er ikke tiden for å tvinge en liten tøffing på snart fem år, som ikke kan noe for at enkelte dager kommer med en stor dose behov for trygghet. Så vi møter behovet med ekstra mammatid her i byen, og ekstra pappatid hos faren til gutta.

Alt i alt er jo det viktigste at det gikk bra med gogutten lillebror. Han skulle ikke bli en av trist barnehagestatistikk, men en som snart har bursdag, og nye venner i ny barnehage. Og ganske mye mer tid med foreldrene sine enn han hadde før.

Ja, det går i sneglefart og ting tar tid for tida. Men jeg har tid til deg lille venn. Så du vil danse sier du? Ok så gjør vi det. La oss danse litt. Du og jeg.

Heldige er vi som har barn, heldige er vi som vet hva sneglefart er.