Er DU et sort får?

Hva er falskt og hva er ekte?

Jeg kan vel ikke påberope meg å være så himla ekte hvis jeg bruker et filter.

Men hvis man går dypere enn utseendet, finner man de sorte fårene. Og ja, jeg er et av dem. Jeg tillegges følelser jeg ikke har, og trampes på av de hvite gamle sauene akkurat som andre sorte får.

Du kanskje kjenner deg igjen?

Du kan ikke bli ivrig i stemmen din før du blir beskyldt for å være sint?

Du kan ikke si noe uten å bli misforstått?

Nei du kan ikke engang si en setning uten å bli rettet på, hva?

Samme hvor klok du vet at du er.

Det er hva jeg mener med falskhet. Det er ikke riktig, men falskt. Du er ikke irritert, bare ivrig. Men det er en kunst å la være å bli forbanna på hvite sauehuer som påstår at du er noe annet enn det du vet du er. Som mener at du mente ikke ditt, men datt. Og du vet at du ikke behøver å bli rettet på, fordi du har jo peiling. På at det du sier er korrekt.

De hvite sauene prøver å blende deg, fordi de blir forvirret og nysgjerrig: hvem pokker er den svarte sauen der?

Til slutt forvandler du deg til en bjørn, og vandrer dine egne veier. Vinteren er perfekt, for da har alle de hvite sauene trippet inn i fjøsene sine og har det enkelt og greit.

Men du får ikke sove med det første.

Først sitter du utom hiet ditt og hører på stillheten.

Hvor godt det er å slippe.

Slippe bråket fra alle de “perfekte samfunnsborger’ne”, på en jordklode der du tidligere kaltes kunstner, forfatter, musiker og genì.

Stillheten er så utrolig deilig.

Stillheten fra falskheten i akademiets hvite verden er sovemedisin for en hel vinter. Og så fælt som de merkelige hvite sauene smaker, ja nesten som A4, gidder du ikke engang lukte på dem når du våkner.

Anyway, de våkner jo aldri, so why care?

Du går dine egne veier og stier.

Du er klok.

Jeg vet du er klok.

Du er oppfinnsom.

Jeg vet at du er det.

Du er energisk når det passer deg.

Jeg heier på deg til alle årstider.

Og sort, svart, mørkt, er hvor vi kan få være i fred.

Hvis du bare visste

 

Vi vet ikke. Aner ikke. Hvor lenge får vi beholde dere? Hvor lenge og inntil når får dere beholde oss?

Vi later som at vi er noe stort. “Voksne” heter vi. “Foreldre”. Som om størrelsen vår gjør at vi vet bedre enn dere fordi dere er så små.

Men det er dere som vet best. Dere er nærmest denne jorda, og det er minst tid siden dere kom fra den andre siden, i forhold til våre gamle dager.

Sannheten er at vi voksne sitter i en berg og dal bane lagd av porselen. Og vi er så takknemlige for hver gang den ikke knuser. For hver dag vi får sammen med deg. For hver dal og for hver høyde, så lenge vi får stryke deg på håret og smile av at du prøver å lage en pizzadeig. For hvert smil og hver klem. For hver tåre du kaller fram i øyekroken på en svær kjempe. For alle gangene du søler og vi ikke kan kjefte fordi vi søler mer enn deg. For hver cm du vokser.

For hver rare pizza vi spiser og forsikrer deg om at den er den aller very best ever.

Fy pokker som vi elsker deg. Hvis du bare visste, og jeg håper du vet. Sjokket over sannheten kan vippe oss voksne av pinnen. Når vi husker at vi har dårlig tid. Hver gang vi skjønner at vi ikke aner om vi treffes igjen etter denne berg og dal banen.

Så come on little one, la oss nyte dette tivoliet. La oss velge en karusell eller noe, hva? Alt annet enn denne porselensbanen?

Det er visst ikke meningen vi skal vite mer enn dette. Så nå skrur vi opp volumet på den beste låta vi kan finne, setter oss i karusellen og kjører på, eller hva sier du lille venn?

Repeat after me, say: Life is magic, ever so tragic, but here we are, and you are a star!

Star of my heart, all the way from the start. And we can pretend, there aint no end.

 

 

Jeg glemte å fortelle hvem jeg er

 

 

Etter 6 år med bloggen forbipolene forstår jeg hva jeg aldri husket. Jeg glemte helt å fortelle hvem i alle dager jeg er.

Jeg er vant til å prate med blogglesere, men det siste året har ekstra mange villet snakke med meg om denne bloggen. More like ruinene av bloggen, for det er jo en stund siden jeg var en spæm in your face, dvs det har vært lite blogging det siste året, og jeg kan ikke skylde på noen pandemi.

En del lesere jeg har snakket med ble overrasket over å få vite at bloggen ble opprettet fordi jeg var helt sikker på at ingen kom til å lese den. Bittelille bloggen med alle mine dokumentasjoner som jeg ville lagre om min fortid, for mine barns framtid, juni 2015. klart den kunne jeg pent gjemme, hva?

Dere lesere har også blitt overrasket over hvem jeg er når vi møtes.

Det som ofte slår meg er hvor misforstått man kan gjøre seg på nett. Jeg har dokumentert fortiden min her inne, og jeg har fått æren av å få lov til å skrive sanne historier både for etterlatte og de som fortsatt er blant oss. De som orket kampene sine, og de som bare ikke maktet mer, RIP, og respekt til dem alle♡ Å fokusere på andre mennesker sine historier fengslet meg totalt; jeg elsker dem og alt hva de bærer i kistene sine, åpnet eller lukket.

Jeg mener; noen av dem har blitt som søsken for meg etter prosessen med å skrive deres tapre fortid.

Men jeg har aldri fortalt dere hvem jeg er, her i nåtiden, og inni meg. Hvem jeg faktisk er.

Trodde ikke at det var så viktig. Ei med min fortid kan vel aldri tenke seg at andre synes en er interessant, men når man så til de grader gjør seg selv misforstått, er det på tide å komme ut av skuffa. Og ja du vil bli skuffa. For jeg er hverken en diva, ei prinsesse eller noen pow wow wow, og jeg har fortsatt ingen sexy bakende å vise fram. I mine egne øyne ser jeg ikke engang særlig nice ut, og når jeg er over 40 år så kjenner jeg at it does’nt matter heller.

Jeg er ei ganske morsom alenemamma ja, men også kjedelig. Sånn fjernkontroll og Netflix-kjedelig. En bok-nerd, flirefjes.

So here we go, and first of all: Jeg er altså dyktig på å gjøre meg selv misforstått i dagliglivet; hva enten det er feil ord jeg sier, eller at jeg dagdrømmer.

Autokorrekt på tastaturet, og jeg, er uvenner. Nr 1! Og livsnyter liker jeg å påstå at jeg er. Iblant er jeg sikkert det, men sånn ellers så er det stress som ruler meg.

Jeg hyler høyst når noen hopper fram og sier bø. Jeg er en irriterende, avbrytende, en gang i måneden svært så pms-preget skapning. Og ja, når jeg er premenstruell kan det meste skje, det er akkurat som om man blir en slags wannabe bitch en gang i måneden. Det har skjedd at telefonfolk fra Canal digital, telenor osv har lagt på røret til meg under slike pms-dager. Og jeg har selvfølgelig vært irriterende nok til å ringe tilbake.

Drama og sladder takler jeg dårlig. Bare kutter dem ut, for å si det sånn. Har da drama på Netflix.

Jeg griner tårer og ler en weird latter av det jeg ser på skjermen (80tallet: “fjernsynet”) Og jeg er også tvers gjennom dumsnill.

Jeg har hittil vært altfor godhjertet, lett å utnytte, og jeg tar i ettertid ansvar for det. Du blir ikke med til mentalsykehuset som støtte når du selv trenger hvile. Du passer ikke andre sine barn og disker opp med middag når du egentlig bør ta vare på vettet ditt ved å jogge deg en real egotur. Vel, kanskje om du får et smil og en takk.

Men ikke ellers. Du har verdi langt utover universet, sier jeg til meg sjæl, og har forlengst bestemt meg for at barna mine fortjener en mamma som tar vare på seg selv.

And so: Selv om jeg er latterlig redd enkelte insekt og dem hatet meg, hater jeg også å drepe dem. En gang ringte jeg et vennepar in the middle of the night (2ich) og ba om hjelp til å gå ut alle mygghankene. Jeg fikk hjelp, for det er gode venner jeg har. Fobi er fobi, sant.

Jeg blir forelska gjennomsnittlig 5 ganger i året. Nei 4 kanskje. Og jeg har ikke trua på sånnt, so I let it passere.

Ofte har jeg sitti og klødd meg i hue sammen med mine like snille og trofaste venner når folk ser ut til å tro vi er slemme eller noe i den gata der. Når bitches in the hood plutselig får det for seg at …at vi er noe glødende, et eller annet vi snille heksene ikke helt forstår, at det er VI som er “the bitches•○●○• or whatever. Vi bare shake it off og vet godt at vi er altfor snille til å være sanne. Såe. Da så.

Sølibat? Ja det er et kjent ord. Men jeg har muligheten hvis jeg vil. Han er en snacksy bonde fra bortover sørover, og tålmodig må jeg søren meg si han er. Søøøølibat. Fælt ord, men det kan gi deg grenser du ikke visste du hadde.

Men det var sladder og ræl ja. Mine venner og jeg kan snakke i telefonen i over 3 timer uten å være innom tema sladder, vi bare ler av oss sjæl og snakker om alt fra elger til mus. Eller salg. Eller forrige gang vi dreit oss totalt ut. Flere av oss er klumsete, og vi revner av latter hva angår alt vi dumper borti.

Så til det viktigste. Jeg er en mamma. En impulsiv mamma som er fæl til å spoile barna sine, ja så plutselig sitter vi der på Mallorca eller et annet sted i Spania og lurer på hva vi skal gjøre etter dyreparken.

Ikke akkurat i disse pandemi-tider nei.

Men det har skjedd en god del ganger i “gamle dager, før pandemien” at “turen ble bestilt i går, vi reiser om ei ukeeee!”

-“Mamma daaa! Okay, hurray”

Streng, tydelig mamma, er jeg, og du HØRER meg i butikkene iblant. Kjærlig, god og snill mamma, er jeg også, og altså ei brølape i butikken. Prinsippsak: “NEI SELV OM DENNE KOSTER 15 KR FÅÅÅÆR DU DEEEN IKKEEEE!”

Det er da det skjer: Jeg går tilbake til leketøysbutikken dagen etter og kjøper figuren til 15 kr for å gi i belønning for at han var så flink og la den tilbake.

I know. Sånn er jeg.

Glemsk. Gjentar meg selv til tålmodige venner som kan bekrefte at “ja, Helene du sa det i går.”

Jeg er også superhost på Airbnb med 78 positive anmeldelser. Altså, det er jeg stolt av, for alle anmeldelsene jeg har er fornøyde folk: 78 stk. Og jeg elsker å dulle med gjestene, legge minisåper på håndkle på puta og være ekstra grei med dem.

Jupp, så, praktisk, logisk, økonomisk og med full kontroll på alenemammatilværelsen, er jeg. Stedet jeg leier ut er samværsrommet til min eldste sønn. Her skal alt være til aller beste nytte. Hvis han noen gang vil bo der, skal selvfølgelig airbnb og jeg vinke farvel.

Jeg kjøpte denne, min første bolig, for 2 år siden, og det første året fikk jeg bygd om leiligheten til 3roms med hybel i tillegg. Som du sikkert skjønner er jeg er listeguri som prioriterer firstprice, extra, supersalg og prima foran luksus. Jeg roper nei til alle forbrukslån og sånn er det.

Alt i mitt liv er basert på barna mine. Jeg har brukt de siste 10 årene på å rydde opp i en økonomisk situasjon som lå nede for telling; halverte gjelda på 7 år, og fiksa det. Dette fordi jeg vil etterlate meg noe hvis det skulle skje meg noe. Barna sine økonomiske framtider er nøye kalkulert hvis himmelen faller ned over meg, og jeg føler meg nå trygg på at det ungene mine sitter igjen med er gode minner og arv. Ikke alle de luksusfellete konvoluttene jeg en tid strevde med å hente i postkassa.

We are free.

Og vi er så heldige å få bo sammen med verdens kuleste kattepus Diva Luna Blue. Hun er en rasekatt av type sipir-rase, og hun er rett og slett amazing. Vi elsker henne fra hjertene våre og til månen. Og tilbake.

 

Back to Basic. Jeg er ikke som du tror, har jeg lært av alle samtalene med mange av dere blogglesere. Jeg er ei heller i nærheten av å være lik usanne rykter som biesurrer rundt hue mitt iblandt. Jeg ler altfor høyt, ser ikke ut i måneskinn og gir effektivt eff i det. Jeg er vant til en barndom med mormor i onkel sitt fjøs, skitt under neglene, torsk på kroken i pilkefiskeland, dvs Vesterålen, og alltid mange gode venner.

Og ja. Vet du hva? Hos de som faktisk kjenner meg og min latterlig lave selvtillit, er jeg faktisk godt likt. Jeg skriver “latterlig lav”, fordi det aldri gjør meg noe å ikke være høy på pæra.

Høye pærer er heavy å bære på.

Jeg vet hvem jeg er, og jeg stortrives sammen med meg selv.

Jeg ler for mye av meg selv. Såkalte flaue tabber gjør jeg stadig vekk som jeg skrev over her og nå gjentar meg selv, men det mest pinlige er hvordan jeg får latterkrampe ala Slagsvold Vedum etterpå. Hjelpes. Faller rundt ei hengekøye med ræva hit og dit, og ler i 10 minutter etterpå. Tripper gjennom et kjøpesenter med kjolen oppi baki strømpebuksa og ler i 15 minutter etterpå. Flirer og ler til de andre i bilen nesten rynker på nesa.

Latter.

Jeg greier ikke å la være. Latter er hva jeg lærte fra jeg pumpa ut av mamma for 41 år siden, og særlig det å le av seg selv. For det lærte pappa meg. Han fjerta og skylda på meg, bokstavelig talt. Blant annet. Pappa var en klok mann med god humor.

Ellers er det en del av livet til gutta og meg at vi har stor familie og slekt. Herlige folk som du hadde digga på flekken. Svigerinna mi er den cooleste ever, tantebarna mine er alle som alle i Lindgrens verden; goklomper alle fra 5 til 18 år. Mine søskenbarn er også de snilleste en kan tenke seg. Spennende tanter og langt uti slekta-folk også. Jeg er sådan rik: Rik på ubeskrivelige mennesker å leve sammen med; barna mine, familie og venner.

Ja og så snorker jeg. Visstnok helt hinsides virkeligheten. Og jeg skylder alltid på at det har jeg arva av a mormor på øya. May she RIP.

So so what? I’m still a night star, og uten filter:

And so what; hvem enn du er; ikke la assholes make to big holes! The summer is yours and it’s MAGIC 🥰

Nå er det rett før jeg skal hive meg uti bassenget, så jeg får det for meg selv før 6åringen kommer hjem. Olala!

 

 

 

 

Have a hairy ferie!

 

Ja jeg innrømmer det. Mens Mallorcaklokkene spiller over hengekøya på terrassen, kjenner jeg at jeg innrømmer det: Jeg synes det er DEILIG å la seg “forfalle”. Ja det er rett før man kjenner man får et netflix tooth-horn i panna.

Akkurat som kornåkeren borte over veien vokser, driver jeg og vokser om kapp. Bleiker håret gult som fy, legger an til skjegg under armene og kjører på med svarte trær på leggene. To centi? En? Have no idea, men akkurat skjegget under armene er fordi jeg bruker tidenes sterkeste deodorant. Noe så etsende eller hva jeg skal kalle det; shit det bør ikke være nyshava der nei.

Whatever.

Endelig er vi i gang med boka! Med hairy ferie er det andre greier i hodet mitt enn hårveksten i sølibat. Jeg skriver “vi”, for det er ikke bare mi bok. Etter all denne utfordrende tiden behøver vi komi, derfor har vi gått sammen om å kjøre komi som bare rakkarn. Vi er 3 stk, og vi kan ende med å bli 5 stk, hvorav jeg er den eneste som ikke er anonym. De andre beskyttes med sine innspill, og jeg trykker dem til mitt hjerte med taushetsplikt.

Vi har mer enn komi å gi dere, og vi byder gjerne på alt vi opplevde som er til å le seg skakk av. Vi har vært ekstreme, og med latterkramper ser vi oss tilbake og vet at alt vi vil utelukke et det triste. Akkurat I denne boka vil vi i såfall finne det komiske i det ekstremt fæle, for vi har ikke tenkt å la vold og sorg rule denne historien.

Vi mikser og blander. Hva hun ene opplevde, var ikke egentlig hva hun andre gjorde, i boka. Vi deler opp alt det ville, alt det som gjorde at vi falt ned av sofaen og nesten tissa oss ut. Og så er dem gull verdt, disse anonyme hjelperene mine, for jeg ler hver gang jeg skriver.

Så gi meg EN god grunn til å shave leggene? Å skrive ei bok krever ingen hansum man, og ingen skinnende, håpløse (autokorrekt: hårløse) legger.

Ok, når vi skal bade kan midten rime på nettopp midten, og neeeesten bære sin proudness, men too hot to …hva var det det het? Jeg så hele serien og skjønte ikke bæra. Anyway, too hot? Nope.

Det er på tide å muntre opp hverandre, ikke barbere seg til blods. Jeg så en fyr i bar overkropp i dag og visste ikke om det var en gorilla eller et menneske, so lady; why shall you/ why shave you?

Ha en hairy ferie, or not, og så innrømmer jeg at jeg kjøpte sånne engangshøvler på Normal i dag. Men altså, jeg gidder ikke. Hvor lange kan dem bli tro? Det er som manndoms-stoltheten det der; hvor mange cm?

La oss iallefall prøve. Å fokusere på det som er viktig; å være her for hverandre i latter og tårer. Det er 10 år siden min humoristiske pappa døde, og snart er det 10 år siden Norge falt i grus. La oss gråte og le, muntre hverandre opp og stå sammen, framfor å streve med å fjerne det naturen har gitt oss:

DU ER BRA NOK SOM DU ER ♡

 

Share? Ok

Ķ

 

pow wow, in  your face

Sommeren er endelig her, og vi voksne sitter og skravler mens barna leker ute. 80tallsmusikken på MTV sender oss deilige gamle toner. Toner som bringer oss tilbake til de tider da vi stakk blyanten i kassetten og greier. You know. Slikt som de småttisene våre aldri kommer til å skjønne. Som telefonkiosker. Som telefoner som satt fast i veggen. Som dagmammaer. U know. Som brev.

Snakker minst 20 brevvenner i uka.

Vi visste godt hvem vi var, vi var jordet og i utvikling.

Vi sitter her og snakker om nettopp det å vite hva vi er. Aldri la noen fortelle deg hvem du har vært, hva du er og hvem du har bestemt deg for å være. For det var det vi lærte oss en gang i tiden, da vi klatret i berg, busker og høye trær.

Du aner ikke hvor mange rare og komiske beskyldninger vi har fått, om hvem i bikuben vi surrer rundt her og er. Men du vet, vi er ikke bier. Vi er rever, og man lurer ikke en gammel rev.

Gun’sn roses takes us down to the paradise city.

Vi har åttitallet her i kveld, in our hands. Barna er fortsatt ute og leker, og vi grown ups plaprer akkurat som besteforeldrene våre gjorde senere sommerkvelder. Latter. Varme. Glede. Takknemlighet.

Over å få være nettopp akkurat dem vi er!

Vær det du også er du snill: aldri la dem prakke på deg løgner om ditt liv. Rist det av deg. Og for å komme oss til nåtiden: “Shake it off!” Som Taylor!

 

Når du ikke vil drite deg ut!

 

Han rapper. Nei synger? “HUSH little baby don’t you cry”, mens du tenker. Å slippe en uant og ustabil fjert i den hvite fine hengekøya minsten fikk av vennepar gone like crazy as yourself, er ingen idé. Det er i såfall en dårlig en. Altså en idé. Dårlig idé.

Nå for tiden har alle vi kjenner dårlig mage, hvorav halvparten er hypokondrisk innstilt til det hele.

Nei Ahh nei takk! Ingen rar flekk på hengekøya å drive å vaske av i trønderheten,  for russisk rullet er ikke tingen nå. Begynne å ta ned den og vaske den, stuff like that you know. Nei.

Så du tar en liten joggetur mot den sikre dass, og så sitter du der, safe and ok, og bare. You know. Life is good.

Eminem synger (rapper) “Now toughen up little soldier…blabla.” For du, som alle andre stupid attractions har med telefonen på do. Så hører du noen som hyler. Det er ropet til venninna til minsten, hun snille som overnatter for tida. I noen sekunder tenker du at noe aldeles grusomt har skjedd, inntil du får dempet Eminem.

-“Uæææ! Alarm! EVEN BLIR STUKKI! AV VEPSEN! ELLER BIA! ELLER NÅKKAAAAA”

“…..-KÅÅÅÅÅÅM NOOOOOO!!!”

Der skulle du sitte ei stund, men den gang ei. Sånn ble det ikke. Du skynder deg verre enn en vepserakkar Tørking, vasking, kle på, og run Helene, ruuuun!

Det gikk bra. Vi fiksa det vi tre. To redde stakkarer som måtte få sitte inne ei stund mens jeg fortalte om alle maurene vi dreper eller halvdreper når vi tråkker på dem og at SÅNN ET NATUREN.

…for ikke å snakke om alle de snille legene hvis vi måtte skulle dessuten …ha litt hjelp.

Noe av det beste vi vet er å ha besøk av venner, og i dag er venninna til Even den store helten. For man må jo følge med slike stikk, og denne farsken rakk å stikke 3 stikk. Takket være supervenninna da, for hun fikk jo til det mesterstykket å avbryte hele toalettseansen.

alt gikk bra med hengekøya.

De aller tøffeste blant oss

 

Han elsker å suse i vei mellom kornåkrene på sparkesykkel, mens jeg jogger. Det er kombi pluss vinn vinn: Ungen min får lek og aktivitet i friskluft; muttra får trimmen sin som funker fint mot dårlig humør og kaoshue.

Sånn var det i dag også, da vi feiret at karanten var over med en joggis. Under oppvarmingen min snakket vi litt der han sparket og trillet ved siden av meg.

-“Æ har sett at det bor ei jente på den gården”, sa jeg.

Minsten ble nysgjerrig og ville ha med meg til gården. “Gi mæ en rundt te da” sa jeg, vel vitende om at jeg så ut som, og stinket som; et svett grønt troll.

Og som i en film: Et par sekunder etterpå sykler jenta der på sykkelen sin. Jippi, jeg slipper å gå inn på gården som svettebasse, hun er jo der.

Jeg babler og babler, som om minsten min ikke kan snakke selv. Til slutt blir jeg viftet unna av guttungen min: “Husj husj, hade mamma, ser dæ etterpå!!”

Jeg fikk kjøre på og jogge opp bakken, og hver gang jeg snudde meg så jeg de to rulle bort sideveien langt der nede. Tryggere lekeplass kunne jeg nok lett jorda rundt etter.

Joggeturen var over og jeg fant dem på gården, der det bor både kaniner, trampoline, katter og kattunger. Gutten min var så glad. Mamman til jenta sa at det bor to barn til på gården, og vi utvekslet telefonnummer.

For. Nemlig; guttungen min fortalte at han hadde spurt jenta: “Ska vi vær vænna?”

Og jenta hadde svart: “Ja.”

Så enkelt kan det gjøres. Vi voksne har så mye å lære av barna, framtidas små men store håpefulle. Jeg kan ikke forestille meg hvor mye mot jeg måtte ha putta i meg selv for å tørre å spørre.

Spørre om vennskap.

Liksom: “Tittei. Vil du vær vænn med mæ?”

Jeg får pustevansker bare ved tanken.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor kan ikke bare alle vi voksne sette oss ned i et svært klasserom med barn som lærere, og LÆRE av ekspertene? De modige, kloke, små tøffingene, som i både intelligent og street smart.

For dere er ekspertene her, jentungen og gogutten.  6 og 8 år gammel og dere er så snille med hverandre.

Å jogge er ingen kunst, det er dere som virkelig dyttet all sjenanse med kraft nedi bekken mellom åkrene i dag. Kanskje vet dere det innerst inne, fordi dere er så gode i hjertene deres, at de aller aller fleste vil svare “ja” hvis dere spør dem:

“Vil du vær vænn med mæ?”

 

 

Lesbisk

Han ser på meg. Så ser han på henne. Igjen måler han meg fra tå til topp og ned igjen. Han hvisker noe, og jeg svarer: “Hæ? Ka sa du?”

-“Æ sa: E du blitt lesbisk?”

I denne lille byen er vi vant til at det tiskes og hviskes, så vi har tullet med det i det siste; vi ser jo ut som et lesbisk par.

Og noe galt med det er det jo ikke. Vi kjenner og aksepterer selvfølgelig både lesbiske og homofile. Bifile også. Men vi er altså heterofile, både Solfrid og jeg.

Når jeg pælmer varene på båndet foran kassa på Rema 1000, ungene våre babler høyere og høyere, og Solfrid putter varene i posene bak der, så skjønner vi også at det ser ut som one big happy family. Ja vi ser den. Eller one big crappy family more like.

Vi er som søstre, og hva er vel bedre enn å ha ei skikkelig god søster? Vi snakker om alt og vi gjør det meste sammen. Når Solfrid er i nærheten får jeg lettere gjort ting, og vi har kjent hverandre i 12 år, så vi er som to tannhjul.

Et tannhjul fra Finnmark og et fra Trøndelag mixet med Vesterålen. (That’s me)

Solfrid er den som tørker tårene mine, hun er den som filmer meg når jeg leker Whitney Houston. For ikke å snakke om å prøve å gjøre aerobic til dans. Solfrid er søstra jeg har gått gjennom mine dypeste sorger sammen med. Hun er den jeg har ledd med til jeg har mista pusten, og nei vi lukker ikke dodøra midt i en samtale bare fordi en av oss skal tisse.

Solfrid er den som er invitert hjem til mamma på 17.mai. Blod er tykkere enn vann fysisk. Men ikke psykisk. Solfrid og barna hennes, hvem er vel mer moro å feire 17.mai med?

Alle lesbiske og homofile venner er dønn velkommen. Og vi vet vi blir respektert som de hete ro files vi er.

 

 

For svarte

 

 

Kjære verdens beste lesere. For det er dere. Ingen er så greie som dere når dere vil stoppe og prate, og ingen er så forståelsesfulle som dere når jeg nesten ikke har skrevet noe på over et år, ja når likheten mellom meg og bjørnen i skauen er hiet.

Men hva i Albert Åberg’s hytte skjedde med håret til hu der wanna be blonde forbipolene? Jo det skal jeg si deg, I was born this way. Mørkhåra.

Men jeg trives best som blond, og det var derfor jeg var lyspærer (den autogreia ass…) …lyshåra.

LYSHÅRA “autokorrektur” da, tror du blondiner er pærer også nå, vi har snakket om dette? You’ve got the power, you smart phone!

Men jeg bryr meg relativt lite om hvordan jeg ser ut. Er 95% ikke på sjekker’n, og mest sannsynlig ferdig med å produsere avkom. Bor alene med kids, og alt dette gjør noe med deg. Å la håret få en pause fordi jeg ikke gadd å bleike det mer, var en impulsiv avgjørelse; ho hey so we go red head. And then we went “bornthisway” dark.

Her på bloggen var jeg lyshåra da jeg startet i 2015, så dere kjenner sikkert ikke igjen hu her mørke heksa. Og det var ganske deilig i starten, å være litt anonym. Ikke for det, jeg var rask med å fjerne rødfargen, for ingen med sosial angst ønsker å vandre rundt som en svær lyktestolpe på rødt. Det vistes litt for godt det.

Er det ikke snedig hvor lett det er å gå i ett med tapeten med annen hårfarge enn vanlig, og munnbind? Pust og pes i det munnbindet, men skjult for de fleste.

Jeg har brukt mye av livet mitt på å gjemme meg på grunn av komplekser, og å rømme. Ikke fløte, du lest riktig; rømme. Da jeg var fjortis hadde jeg langt mørkt hår for å gjemme meg bak det. Det så sikkert insain ut, men jeg bøyde nakken og lot håret skjule ansiktet mitt. I ettertid undrer jeg på om jeg så ut som en hårdott. Altså en eneste “nøkk” hvis du skjønner.

Dere faste lesere vet om hva rømme betyr. Dere andre kan Google Stockholm og forbipolene.

Da jeg startet bloggen var det etter et års vurdering. Bankboks, safe eller blogg. Det viktigste var at mine barn skulle vite sannheten, for rykte styggere enn det forrige ryktet om meg nådde meg. Falske tunger kan være onde tunger, og da er det bare å bite tilbake. Sannheten måtte hugges i stein.

Juni 2015. Jeg fikk en idé; ingen kommer til å lese, Helene, du kan skjule deg bak denne bloggen. Ingen leser bloggen til en skribent fra lille Stjørdal.

Men hva er internett? En eneste stor by.

Jeg stupte som en fugl, om og om igjen, fra toppen av blogglisten og ned igjen. Hva skulle jeg der oppe ha å gjøre? Blotte meg? Ser det ikke helt for meg. Det eneste jeg kunne vise var cellulitter og sannheten om kroppen as it is fading. Og det gjorde jeg litt av. Ingen vil se sannheten? Å joda, det er det vi vil ha. Men du kan trygt gjemme deg med sannheten din. Du kan safe stupe fra toppen av blogglisten enten ved å vise slike sannheter eller å tie stille. Jeg gjorde begge deler. Og jeg er kun tilbake for å skrive og for å tøyse like mye som den halve Vesterålningen jeg er.

For mest av alt vil mange ha en plettfri illusjon, og så serviceinnstilt er jeg ikke; jeg ser jo ikke rumpa mi uansett, har ingen glede av den annet enn når den gjør jobben sin.

Dere kommer til å se meg med mange rare hår”frisyrer”. I min verden er det ikke viktig. Det er fasade. Jeg er like snill som før, og det er det essensielle i hverdagen, eller hur?

So let’s get down to business!

Skjult bak korona

 

Love maybe coming

♥or it’s allready here. Everywhere. Somewhere. Hidden.♥

Yeah, and with the music, våkner vi sakte men sikkert.

Fra love til fakta. Vi er overkroppen. Få av oss har brydd oss om bukser dette året, for ingen så deg på teams i annet i en fin jumper eller noe. Og bua di bugner, hva? Eller er du en av de som brukte dette syke året til å rydde, kaste og selge?

I am late med andre ord. Skikkelig sen. Endelig har jeg også begynt å sortere her og der, men vindusviskere (vindusvasken auto”korrekt”) , den får vente til anfallet kommer over meg om noen dager. Da har sikkert de svære edderkoppene på baksiden av leiligheten også bestemt seg for at “this is the day to scare her, mohahha!” The big window spiders. Brrh.

Anyway. Edderkoppene kan jeg ikke skylde på:

Hele dette året har mine tekster blitt skrevet på papir. Og jeg har mine grunner. Denne teksten handler om hva enn du vil den skal handle om. Jeg kan aldri fortelle deg hva den egentlig er skrevet om:

“Hilsen”

(Autokorrekt. Pokker. Can’t live with or without autokorrekt.)

 

“Hidden”

 

All the words.

words on paper,

like a mindraper

on the run

without a gun.

 

Run, run, cuz it’s a mess.

Running and cleaning will make it less

Run, and hide. Be hidden.

 

Did they rape your thoughts, your mind?

I wount tell you about some other kind.

Because I am walking on glas,

like a f…  g  ass

hole.

but it aint my role.

 

So I’m waking up now

How about you?

We are still alive,

so let us dive,

together, let’s dive dive dive.

 

We even turn the TV volume down

putting on it a blessed  Netflix crown,

MTV videos

makes us cowboys and rodeos.

cleaning minds and houses,

chasing small mouses.

 

Please, the year is over, here comes the summer,

oh don’t let it be a bummer.

Let me catch your fear.

Let me share

you tear.

 

Go hide, be hidden?

Not soon

No, not soon!

The raper is corona

soon gone’ah

soon gone, yeah!

Cry loud and shout:

Soon it’s gone’ah!