Blir du lei dæ da mamma?

 

-“Oi no kjem pappa og henter dæ snart, det blir morsomt, ikke sant?”

“Blir du lei dæ da mamma?”

Han sitter på sengekanten og er bare 4 år. Større enn to år er han, og mange synes han er stor gutt nå. Jeg er mamman og synes han er en liten tass som var baby i går. Men han er ikke det. Han kan gå, snakke, gå på do og han kan skrive navnet sitt og telle til langt over tretti.

“Nei, mamma blir ikke lei sæ lille venn. Æ savne dæ når du drar, men glede mæ til å se dæ på mandag. Husk mamma ska danse, jogge og møte vænna. Mamma e glad.”

Han gir meg en klem og vi snakker om hvor gøy han skal ha det til pappan sin.

Barnefri. Et ord for oss aleneforeldre som faktisk har fri fra alt i blant.

Jeg lyver litt hver gang, for jeg blir kjempelei meg og må jobbe med meg selv for ikke å grine hver gang barna drar. Men selv om de kjære ungene er framtida for deg og meg, så er det så viktig at de vet hvor sterk muttern og fattern er. Det er så important at de skjønner de ikke er ansvarlige for mammas ve og vel.

Så jeg kjører high style free, og går all inn på ekte! Straks jeg har vinket farvel og slengt nusser til jeg nesten stuper, er det på med treningsklær. Ut og jogge uten tids-skjema. Styrketrening og aerobic på stua foran flua på veggen. Inn i dusjen, foran skjermen. Netflixe til jeg ser dobbel black list og trippel good girls. Orange kan pause litt, før jeg ser både dirty og Bundy. Besøk av venner til langt på natt.

Neste dag er det oppi med hårblekinga, på med ansiktsmaska, en slags pedikyr og kind off manikyr. Ut med blekinga og oppi med hårkuren. Kremer meg her og kremer meg der. Oppdage høvelen igjen, long time no see. 4 lag med neglelakk i ei seng på stua på date med netflix igjen. To lag hvitt og to lag sparkle. Billige greier, men luksus for alenemamma. Oh yeah, the barnefri.

Kjære barn, dåkk e framtida for mæ, og derfor er det så viktig at mamma drar ut og rocker iblant med venner som får a til å le, ikke sant? På dag tre er det lørdag, og forspillet er netflix hele dagen. Kostholdet er ren lowcarb og hele kåken stinker stekt grønnkål, for nå er det all in! Snart skal mamma og co kanskje sette seg på ei eller anna strand og forse for real. Så skal vi kjenne på friheten og kjenne sommerlukta natta lang, til vi braker løs med nars og dans.

Så ikke bekymre deg for mamma, lille venn. La storebror fortelle deg om happymom, for han er snart 10 år og vet hvor sosial jeg er. Når han gleder seg til milkshake kan nemlig den lille gågata i byen din ta 20 minutter å komme seg gjennom før vi når kaféen, fordi mamma absolutt skal skravle og le med alle hun kjenner. Not good, not good, men dere vil forstå hvor gøy det er å snakke med venner når dere blir store gutter.

Ja, jeg savner dere, kids, hvert eneste minutt jeg ikke kan klemme dere og fortelle dere hvor glad jeg er i dere. Men det kan bli for mye mamma også, ikke sant. Too much. Og dere trenger en uthvilt utgave av meg med ren hud, stelt hår og 4 lag med neglelakk. Dere trenger en mamma som har danset seg gjennom sommernatta og ledd seg fordervet fordi hun har venner som er helt rå.

Jeg elsker dere. Bare vent til neste helg, da skal vi være gærne sammen da, og lage taco som bare rakkarn. Spise oss trill runde og se på tegnefilm. Dra og leke i parker og kanskje reise litt. Kanskje mamma har ombestemt seg, og vi tar en tur ut av landet likevel?

Jeg skal bare jogge dulle party ut på vift først. For helt ærlig frister hverken lekeparker eller tegnefilm nå. Bare hvis jeg kan disse med venninnene mine.

Sees med et smil, en klem og kos fra mamma!

 

Plages du med cellulitter? Prøv noe nytt!

(Bildene er knipset av Siv-Elin Spachmo og forbipolene)

 

Er du en av mange som merker at lårene lever sine egne liv bak der? Du prøver sommershortsen fra i fjor, og så ser det dønn: det har dukket opp flere striper gjennom vinteren.

Vel, jeg har råd å gi deg!

Plages du med cellulitter? Prøv noe nytt: gi en lang eff, ja en skikkelig blaffen i det!

Sannheten burde svi som bålrøyk for meg også, men så gjør den ikke det. Derfor er vel jeg den rette til å vise fram den, da jeg er en av få som ikke prøver å løpe fra denne sannheten. Verden er blendet av falsk skjønnhet, og internett koker over av redigerte kropper. Zoom derfor inn på bildene under, for dette er et  uredigert fristed.

Min venninne Siv skulle knipse noen bilder ute i naturen, og se hva hun fikk fanget! Det er så viktig å ikke glemme virkeligheten omkring hva som egentlig skjer med kvinnekroppen etter en viss tid. Siden jeg et av den typen som er lykkelig som singel, er jeg ikke her for å være penest mulig for menn. Jeg er her som meg, og gidder ikke å skjule hva livets tann gjør med kroppen min.

Den vrir seg i striper, arr og celluliter, og jeg er takknemlig for at jeg ikke konkurrerer om å skaffe meg en make, for da hadde jeg sikkert fått panikk jeg også.

Jeg er ferdig med å produsere barn, og jeg trives i mitt eget selskap, så hva har det å si hvordan kroppen min taler språket sitt?

Snart kommer flere rynker også, og jeg kommer ikke til å ta opp den kampen. Livet og døden vil vinne den, ikke jeg.

Kjære føtter, jeg elsker dere. Digger hver stripe, hvert arr og hver forbanna cellulitt. Føtter som bærer meg når jeg jogger, som tilgir meg når gåturen i skog og mark var for tøff. Lår som ser ut som at de faktisk har levd. Tær som balanserer meg, i det jeg er klar for nye år mens jeg går.

La oss ikke redigere det bort. Ikke visk ut deg selv. Sett deg ikke i skammekroken pgr av sannheten. Blås bålrøyken til side og blunk et par ganger, vis fram kroppen din som den er, og hev haka, kvinne! Du er her for å se verden. Hvis verden ser noe de ikke liker å se på ved deg, kan de se en annen vei. For her kommer du, ikke sant. Du og dine verdifulle år, på armer, mage og lår!

 

Unnskyld

 

Vi bader i sol før vi bader i regn. Sommeren er her, men mange av de jeg vil dele de lyse dagene med, er som vinden. Kanskje puster de meg i nakken mens jeg sykler fortere enn før fordi jeg endelig fikk ut fingeren og kjøpte meg hjelm. Kanskje ikke.

Når jeg snakker med meg selv kan det hende de hører. Kan det hende de ler. Kan det hende de ser?

Ofte tenker jeg på alt det de lærte meg bare ved å forsvinne. Akkurat da de døde stanset hele hjulet mitt før det snudde mot en ny retning. Det tok uker før tannhjulet sakte begynte å rulle videre. Nei nei neiii, ikke enda en. Ikke nå igjen. Men jo. Bare å innse det: sannheten braket nok en gang løs som torden. Lynet kom et kvart sekund etterpå.

Mange er så opptatte av å trøste seg selv, deg, meg og resten av verden med at “det var ikke din skyld. Det var et selvmord, men dette var heller ikke din skyld.”

Etter selvmord nr 10 begynner du å se gjennom innholdet i ryggsekken din. Kan det hende at påvirkningskraften din teller? Alle ordene du sa, og måten du sa dem på?

Jeg sier ikke at det var min skyld. Jeg sier bare at jeg tror jeg kunne påvirket annerledes. Alle er ansvarlige for egne valg, men så henger vi også sammen, vi mennesker. Alt er i kontakt med noe. Kan jeg ikke bare få lov å begynne å tro på noe annet enn “ikke min skyld”? Kan jeg ikke smile litt mer, snakke litt mer vennlig og generelt være et bedre medmenneske? Eller “teller det ikke”?

Jo det teller, og jeg skal gjøre mitt beste. For denne sommeren svir mer i øynene enn ord kan beskrive. De virkelige solene er forsvunnet, og jeg kan ikke finne dem samme hvor mye jeg forsøker å skjule sannheten for meg selv. Uansett hvor god jeg er til å fortrenge, så må jeg gang på gang sjokkere meg selv med virkeligheten. De er borte for mine øyne. Ute av tiden og inne på noe annet som jeg ikke forstår.

Og jeg var en del av det som førte dem dit.

Så jeg ser opp mot himmelen mens det renner salt, og så hvisker jeg “unnskyld for at jeg ikke gjorde mitt aller beste.”

I dusjen roper jeg “unnskyld”, mens jeg ramser opp alt jeg kunne sagt på en annen måte.

Om morgenen våkner jeg gråtende mens jeg trygler og ber om unnskyldning.

Og jeg mener det. Unnskyld, jeg tilgir meg selv for at jeg ikke visste bedre. Men nå vet jeg bedre. Nå er jeg klar til å være en bedre utgave av meg selv. Ei som prøver å forstå baksiden av alle medaljene, og som ikke dømmer så lett som før. Ei med vennlig tilbakemelding når jeg mest har lyst til å frese ut eder og galle. Ei som kommuniserer.

Jeg kan ikke venne meg til krateret av savn. Der det en gang stod solstråler med åpne armer og glødende øyne, er det store mørke hull i bakken.

Kjære pustende levende. Når jeg ikke har vannet planten, og fargene dine er borte. Når jorda du står i er tørr, og du holde på å visne. Da skal jeg hente vann til deg, og gjøre det godt igjen. Da skal du få kjenne at jeg beklager at jeg glemte deg, og at det finnes noen her som ønsker at du skal vokse i frodige omgivelser.

For det betyr noe. Jeg kan vanne planter. Og hvis jeg ikke gjør det, betyr det også noe. Det vi gjør mot hverandre teller, selv om det aldri kan bety at vi er skyldige. Siste ord kan du aldri si for noen. Snu det, og du betyr noe for dine medmennesker. Vann jorda de står i, og gi dem fargene tilbake. Gi dem et smil og svar dem utfra empati, for det er mange nok som i løpet av dagen svarer dem utfra fordommer. Forakt og uvitenhet ligner på hverandre, så velg noe som ikke ligner. Velg å vanne planter; velg å la det gro omkrind deg.

Jeg ser de forsvinne i fortiden, mens Madonna synger “learn to say goodbye”. I learn to beg them to stay. Vær her med oss i parken under all slags vær. Fortell meg om den ensomme natta når dagen er her, og jeg lover at jeg har lært å møte deg annerledes. Unnskyld, kjære himmelen, jeg lover å vanne planter.

 

Vi savner dere, savner dere, savner dere.

 

Nakenbading, skamben og andre elementer

 

Hey woman. Hva er du? Er du klok? Smart? Humoristisk og kreativ? For du er alt annet enn alle de negativt ladede ordene om deg som kvinne, hva?

Du vet hva jeg mener, for du er ikke noe slags encella cameltaw, degradert til et lite objekt. Pretty good looking? Sexy as f**k? Slut? Grå mus? Stygg? Forbanna fi**e with a bad outfit? Dr*****erring? H..e med skamben å drasse rundt på?

Det er mange ord å forholde seg til når du er en dame. Mange der ute vil analysere deg og definere deg, kun fordi du er en kvinne. Mindre pene ord er oppfunnet, og hver dag sliter du som analysert under lupen. Enkelte er verre enn andre. For noen skal for enhver pris informere deg om hvilket objekt du er i dag. Det gjør noe med deg at denne sorten aldri forteller deg hvor smart eller kreativ du er. Hvor genial den idéen var, eller hvor talentfull du er.

Personlig har jeg opplevd å få kjeft ute på byen fordi jeg “snakket om for maskuline ting”. Jeg fikk pekefingeren i ansiktet mens han brølte: “HVORDAN tror du jeg skal greie å bli interessert i DEG når du snakker som en mann?”

Well, guess what? Jeg er ikke her for at noen skal “bli interessert i meg”. In fact; could’nt care less? Yes! Nøyaktig; jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva menn synes om meg.

I stedet for å få høre om dine talenter, dine geniale idéer og dine evner ellers, er du alltid bare noe å se på. “Vakker”, “sexy”, “pen”, “søt”, “fristende” eller du ser “sliten ut”. Du inviterer noen på stranda, men det første vedkommende lurer på er om du skal ha på bikini. For da er du så hot. Så du dropper ham, og drar til parken med noen venner heller, før dere kaster bikinien og nakenbader utpå kvelden. Som stille demonstrasjoner i det skjulte. Like born this way, you know. Trenger ingen bikini. Behøver ikke å “være hot”. For sånn som dette er vi født, og sånn er det bare.

Du hadde tenkt at han og du skulle snakke litt sammen på stranda. Utveksle idéer, bli kloke på hverandre og kanskje kaste litt ball. Til helvete med bikinien. Til pokker med hele greia, for mens mannfolka sprader dunder rundt med de uidentifiserbare brystvortene sine, er du lei av å bli degradert til et grundig forpult objekt bare du viser litt hud.

Et hett sinne koker under pupper, lår og rumpe. Det finnes et landskap bak huden som ingen ser. Hos menn er dette indre en selvfølge, for menn er jo så smarte, hva? Smarte nok til å spørre om objektet kan tre inn i en bikini så det behager øynene hans.

Men kvinnen er så mye mer, skjønner du ikke det? Hun kan tenke, snakke, synge, danse og oppnå toppkarakterer i fag du ikke engang greier å uttale, og en kvinne LAGET DEG OG BAR DEG FRAM. Made you and carried you for 9 months. You see? Pappan din kunne aldri gjort noe sånnt, han bare sådde et frø. Prøv å være hele jordkloden med ild, vann, jord og luft, og skap et helt liv med disse sterke elementene til stede.

Prøv å være kvinne i konstant konflikt med objektivisering på høyt nivå. Henne som alltid må bevise at hun er mer enn skamben og cameltaw, pupper og rumpe hun må skjule, blondt eller mørkt hår, slank nok eller plus size, på evig jakt etter riktig spakkel i sminkeverden, og forøvrig god damned supersmart og med et hjerte av gull. Prøv det en dag; du vil bli overrasket over hvordan det krever sin kvinne å hele tiden måtte bevise at hun er så mye mer enn det du ser.

Gutta tar seg en håndjager, men ikke engang der finnes et navn kun for kvinnen. Nytelse er for menn i verden 2019, og kvinner er fortsatt for mange kun et verktøy for at mannfolka skal få det til.

But times are changing. Mens de oppegående menn med respektable hjerner driver med objekt-analyse, stormer objektet fremad og opp mens årene går. Statsminister og partiledere, advokater og butikksjefer; here they come. And don’t you dare: du objektiviserer ikke sjefen. Du hilser på henne og nærmest bukkeneier, på lik linje som om sjefen var en mann.

Velkommen til framtida: Du blir tvunget til å legge oldefar’s maskuline enerett til stemme og utdanning, på bålet, og brenne det til evig tid. Der heksene en gang ble svidd, er det nå likestilling som er hett.

Gjør plass 2019, her kommer kvinnen, the boss. The mother earth that made you. The life of nature: Kjør likestilling, vi har enda et stykke igjen!

 

Ville du spist her?

Kom la oss vasse en tur gjennom et fargerikt landskap av junkrester i en såkalt restaurant, er du med? Ketchup, chips og burgere i skjønn harmoni med sugerør, tilgriset papir og pappbeger. Vekker det appetitten; får du vann i munnen?

Velkommen dit du angrer at du la igjen penger på. Trondheim er en vakker by, og Pirbadet er vi stolte av. Men la oss ta en liten matprat!

De kaller seg “restaurant” og reklamerer for “fabelaktig fastfood”. By the way; tørt burgerbrød er altså fabelaktig fastfood.

Sånn egentlig har mange av oss fått nok av våtrestauranten “Jafs” på Pirbadet. Dette er ikke stedet du får lyst til å jafse i vei på. Selve Pirbadet er et såpass genialt og deilig sted å bade på at det fortjener et rent og respektabelt spisested. Særlig har Pirbadet bare blitt enda bedre med sitt nye utendørs boblebad som er mye større enn boblebadet som var der før.

Desverre har de en slange i paradis ved navn Jafs, og jeg tror Hellstrøm og Ramsay hadde sett hummer-rødt av mønsteret på denne slangen.

Mai, 2019.

Vi la ikke merke til spisedelen i restauranten da vi gikk forbi den for å bestille mat. Sjokket var derfor stort da vi skulle finne oss et bord. Halvparten av bordene og gulvet var dekorert med heslige junkrester, og jeg ble kvalm. Helt nederst var det et par bord ledig, og forfamset satte man seg ned. Hva skulle man si til dette synet? Det måtte synke inn mens matlyst og sult forsvant som dugg for solen. Bare at dette ikke kunne sammenlignes med solskinn.

Jeg kunne ikke angre på bestillingen, for 4åringen var med, og han måtte jo få mat. Jeg hadde tenkt at vi skulle unne oss middag på restauranten i badelandet, så brødmaten i matboksen skulle han få på toget hjemover.

Men vi kan desverre ikke påstå at vi kommer tilbake til Jafs så lenge det er så uhygienisk som det var denne onsdagen sent i mai 2019. Heller ikke de vi snakket med som satt ved nabobordet var fornøyd. De var rett og slett like irriterte de som meg, og med god grunn.

Her er det mye som ikke stemmer. Hvor er service og smil? Hvorfor reklameres det for noe du ikke får, som 20 kr for milkshake ved kjøp av meny hver onsdag, men i virkeligheten må du bytte ut noe fra den menyen for å få den prisen på milkshake? Men verst av alt; hvorfor er det så forferdelig grisete her? Selv om de som har spist her før oss ikke synes de høye prisene står i stil til at de skal rydde selv, betyr jo ikke det at de som jobber i restauranten skal lære oss andre at “sånn går det hvis du ikke rydder etter deg!”

De skal jo holde restauranten ren og ryddig. Det er en våtrestaurant ved et bassenganlegg, så hvorfor tråkker gjestene i matsøl? Og med så høye priser; hvorfor må man i det hele tatt rydde opp etter seg selv? Å rydde etter seg er vanlig på enkelte kaféer, men dette er en restaurant i følge nettsidene til Jafs.

Etter vi tar bilder våkner et ansiktet uten smil der inne i kjøkkenet. Hun kommer med tua for å rydde og vaske bordene. Jeg greier ikke å dy meg, men påpeker dritten vi er omgitt med. Det er ikke sånn at det er kø der inne, og de har hatt tid til å holde orden i restauranten de siste timene. Men i stedet for å ta imot klagen fra oss som sitter der, sier den ansatte ingenting, og dropper å vaske bordet nærmest der vi sitter. Hun ignorerer oss. Vi går og setter oss ved bordene mellom bassengene i stedet, og spiser der.

Neste gang blir det uansett ikke noe jafsing på Jafs for vår del, for da joiner en venninne av meg som jobber innen restaurant-yrket, og hun nekter å kjøpe mat og spise på Jafs. Nå skjønner jeg hvorfor.

Vi skal ta med oss noe digg hjemmefra, og da blir badedagen vår faktisk til sammen ca 600 kr billigere. Pluss at ingen får ødelegge den deilige pirbadinga våres med sure miner, søl og griseri.

Heia Pirbadet i Trondheim, men Jafs, please: Vi vil ikke spise på søppeldynga når vi betaler for å spise på restaurant 🙈

 

Bildene er fra onsdag 29.mai 2019.

 

Eier du pengene, eller eier pengene deg?

 

Er økonomi et ømt tema? Får du vondt i magen fordi du har postkasseangst i skjul? Bare du og Pat vet om den forbanna postkassa, hva? Eller gir du totalt faen i hele pengemølla mens du pælmer lapper og mynter rundt deg uten å tenke på morgendagen?

Kanskje ser du for deg at du aldri skal få en kul på magen som vekker deg opp til alvor og ansvar? Muligens vil du aldri bli mamma, eller pappa, for den saks skyld. Og hva betyr nå egentlig sak og skyld i den sammenheng?

Mens luksusfella peprer deg med sannheten på skjermen, begynner du å ane at du ikke er alene. Du føler nervene i magen mens du ser på. For du kjenner deg igjen: Pengene eier deg. Du er fanget i fella.

Og alt jeg kan gjøre for deg og alle konvoluttene du har gjemt i skuffer og skap, er å åpne mine egne skuffer fylt med erfaring og råd. Skapene her er ikke lenger skuffa over meg. Ikke lenger fylt med hvite, sinte konvolutter. Ikke er skuffene og skapene er de samme lenger engang, for jeg nådde målet mitt om å halvere gjelden min, ta opp lån og betale ned resten, og kjøpe bolig. Nederst i innlegget har jeg delt opp økonomitipsene fra mine skuffer og skap. Først en titt på tiden da jeg skammet meg underground fordi pengene eide meg:

En gang i tiden hadde jeg dyre vaner. Mer kostbare enn jeg trodde i tåka mi. Jeg røyket, drakk alkohol, kjøpte dyr mat, dro på turer jeg ikke hadde råd til, og skrullet til hele økonomien min. Bestilte og mottok, men gjemte regningen til neste måned, mens jeg fortsatte å sløse. Neste måned prøvde jeg desperat å begrave regningen uten gravstøtte. In my mind. Samtidig betalte jeg alt jeg privat hadde lånt måneden før, fordi jeg ikke fikk pengene til å strekke rundt pgr av umodne valg.

Fra avhengighet nikotin gikk jeg over til å bli avhengig av å trene aerobic og styrketrening på treningssenter. Både billigere og sunnere, hva? Men det fantes fortsatt rimeligere alternativ, og i og med at jeg er uføretrygdet pgr av bipolar, burde jeg strengt tatt minke der jeg kunne.

Så ble jeg mamma. Boom! Wake up girl!

Fra år 2010 skulle jeg bruke 9 strenge år på å skrelle økonomi, krympe gjeld og skjerpe meg. Mens tårene rant, satt namsmannen og trøstet meg. Vi åpnet konvolutter og hun forklarte meg at dette var hun sååå vant til. Skammen var stor, og jeg hatet postkassa mi. Postmann Pat var nok ikke så glad i den heller, for det tøt ut av den støtt og stadig. Pinlig var det, pinlig!

Så ble jeg mamma igjen. Boom! Wake up again girl! Jeg skrellet dypere, og nå passet det fint å kutte utgift alkohol. I 9 måneder hadde jeg gått edru, hvorfor ikke fortsette avholdslivet? Å trene på treningssenter var uaktuelt som alenemamma til babygutten min, så jeg kuttet den utgiften også, og begynte med jogging.

Det er 2019, og babygutten er nå 4 år. Jeg har akkurat kjøpt bolig til barna og meg, og hverdagen går ut på å styre skyta alene. I can do it. Etter 9 år med mange konvoluttprosesser der jeg fikk til sammen 2 avslag på gjeldssanering og 2 avslag på  startlån, snudde jeg på mynter og lapper såpass at jeg altså halverte gjelda mi nok til å ta steget videre. Jeg kjøpte bolig for langt under summen på det jeg opprinnelige fikk i lån. Det handler om å tenke fornuftig, for hverdagen skal gå rundt også etter boligkjøpet, og lånet skal betales.

Ofte hører jeg folk klage over økonomi mens de sitter med røyken i den ene hånda og drinken i den andre. Jeg var der selv en gang i tiden, så jeg dømmer ikke. Men jeg skjønner mer enn de tror. Fortiden min var umoden, men nå bruker jeg alt fra 0,- til 300 kr en vanlig kveld på byen. Jeg har barn å bruke penger på.

I butikkene er jeg henne med den store a4-lista klar. Det handler om å se hva man har før man handler. Jeg vet hva jeg trenger og ikke trenger. Jeg kjøpte en leilighet der jeg ikke har plass til mer enn det jeg har, og fortsatt er pappeskene fulle av ting som jeg altså allerede har. Nå trenger jeg ikke kjøpe flere ting, og jeg har ikke plass.

Alle de årene jeg skrellet og skrellet bort unødige utgifter som jeg trodde var behov, ga meg innsikt i en ny måte å leve på. Her er mine tips til deg hvis pengene eier deg, for nå er det du som skal eie pengene:

Først:

Forbered deg på at dette kommer til å ta tid. Stålsett deg, og husk at det kommer bedre tider. Jeg garanterer at jeg selv lever etter alle rådene jeg kommer med nå, og at de har funket alle de 9 årene jeg har levd slik. Og jeg er tilfreds og lykkelig.

Få kontroll:

Det er på tide å åpne alle konvolutter og sjekke saksnummer. Pælm alle med likt saksnummer under høyeste sum, og skriv opp den høyeste summen og saksnummer. Ring innkassobyråer og informer om at du jobber med saken. Ring politiet og bestill time hos namsmannen for å undersøke hva du nå skal gjøre. Er gjelden stor nok for gjeldsanering så har alle krav på det EN gang i livet. Gjeldssanering er frys av all gjeld i opp til 5 år før alt blir slettet. Er gjelden for liten for gjeldssanering, blir du henvist til kommunen. Husk å heretter ikke skaffe deg ny gjeld, det er nå ditt nye liv begynner og du mister tillit ved å vise at du bare kludrer til økonomien videre! Er alt dette uoppnåelig for deg; snu rekkefølga: Skaff deg først avtale med namsmannen og ta med deg konvoluttene dit. Nå er du i gang. Ikke gi opp. Kommer tårene så la dem komme; namsmannen har sett tårer og sinte konvolutter før.

Nå kommer den fornuftige hverdagen der du skal ta valg som kommer til å føre deg til en sikker framtid økonomisk. Ved å ta nye valg skal du sile ut gamle og unyttige valg. Dette kan ta år, så gjør det til hyggelige vaner.

Kosthold og hygieniske behov:

Hele tiden noterer jeg alt jeg holder på å gå tom for. Alt fra melk til qtips og ansiktskrem. Før jeg lager selve hovedhandlelisten går jeg gjennom både fryser, kjøleskap og skap. Der kan det være ingredienser til 9 middager; hvor alt jeg mangler er brokkoli og ost. Så er brokkoli (10 kr for en pose fryst på Rema) og ost (harrybussen er gratis til Sverige her vi bor) -alt jeg trenger å kjøpe inn når det kommer til middager uka som kommer.

Bli kjent med merkene Firstprice, Extra, Coop og Softstyle, samt butikkene Loco og Normal.

Hvis du er glad i brus; kjøp en brukt brusmaskin og bruk funlightsaft til å lage brus av.

Parfyme? Vanilla på H&M er god på alle, og koster 39 kr.

Sosiale behov:

Det går an å dra omtrent gratis ut på byen og på nars, og ha det kjempegøy. Du trenger ikke alkohol, det er en vanesak.

Det går an å sykle til stranda med venner og nyte en vakker sommerdag der.

Det finnes parker der man kan ta med barna og treffe venner med barn.

Du kan gå turer ut i naturer med venner og familie, og kjenne på verdien i å bli bedre kjent.

Trening:

Prøv å jogge til favorittmusikken din på mykt underlag. Gress og stier. Tren styrke ute eller inne, gratis og enkelt. Ikke morsomt? Vel, hvis pengene eier deg og konvoluttene freser til deg så har du desverre ikke mye valg, hvis du er hekta på å trene. Jeg hatet jogging før, nå elsker jeg det.

Klær:

Se gjennom klesskapet og bruk Kondometoden (Marie Kondo på Netflix). Skriv ned hvilke klesplagg du trenger, hvis du trenger noe nytt, og sjekk ut Finn.no og bruktbutikker, eller dra på salgjakt. Bli kjent med New Yorker og gjenbruk.

Ting og utstyr: Kjøp brukt, and be proud!

Diverse: Slutte å røyke? Les Allen Carr med “Endelig ikkerøyker”. Jeg har ikke rørt en eneste røyk på 12 år siden jeg leste den boka og fikk meg en god latter. Den mannen rocker! Å slutte med nikotin var bare gøy, og det mener jeg.

Tilbake til utelivet: Test ut avholdslivet, og drikk heller en billig kaffe. Du behøver ikke å fortelle folk at du er edru, jeg lover deg at det er morsomt hvis de finner ut det akkurat i det de begynner å snøvle. Vær sosial mens du sparer penger. Vil du være hjemme og kose deg, sjekk ut Netflix eller HBO og ta livet med ro.

Sparing:

Flerkontosystem! Gå i banken og be om hjelp hvis du behøver det. Det er ikke så gøy der og da, men det er lurt i lengden. Hver måned forsvinner noen lapper fra brukskontoen din til sparekontoen, og du merker det ikke.

Er det egentlig noe du trenger? Virkelig trenger altså, som i livsnødvendig? Har du ikke det aller meste du behøver? Det hjelper iallefall ikke å klage høyt over pengemangel, for loven om tiltrekning sørger for å gi deg mer av nøyaktig det du velger å sette fokus på. (The secret, Netflix og bok)

Er du ikke egentlig nysgjerrig på hvilke gleder du finner ved livet hvis du bare skreller bort dyre og unødvendige vaner? Jeg lever slik som dette, og storkoser meg. I dag var jeg på besøk hos ei venninne før joggeturen i joggeskogen min, etter å ha syklet minsten til barnehagen. Etterpå dusjet jeg, og så fikk jeg besøk av et vennepar rett før barnehagehenting. De ventet her hos meg mens jeg hentet minsten med sykkel og sykkelvogn (Både sykkelen og sykkelen og sykkelvognen erkjøpt brukt, og funker fett.)

Jeg som har bipolar må trene. Og det sosiale er viktig for meg, spesielt hvis depresjoner melder sin ankomst. Da er det slike tiltak som jogging og å møte venner hjemme og ute som skal til for å holde meg frisk, sammen med viktige medisiner. Alle har sine gode grunner til å holde seg i form og være sosiale. Men det behøver ikke å handle om penger når du trener eller er ute og møter venner. Pengene skal du eie, de skal ikke eie deg.

En annen side ved å være edru på byen er at du innimellom kan spandere en øl på en god venn heller enn å kjøpe noe til deg selv. Du bruker uansett atskillig mindre penger når du er avholds, og alt du trenger er isvann.

Merk: Det sosiale blir bare bedre når du kommer til kjernen der du trives og er trygg. For å være trygg generelt må du også kjenne at du har kontroll økonomisk. Det er ikke naturlig at vi mennesker skal handle, kjøpe, ha, eie og atter skaffe oss alt dette unødige dilldallet. Den ekte gleden kan ikke kjøpes. Menneskene omkring deg kan ikke kjøpes. Naturen kan ikke kjøpes. God søvn kan ikke kjøpes. Livet er en gave, og du mottar denne gaven hver morgen; vær takknemlig.

Du er allerede rik i utgangspunktet, og det er bare å gi deg selv tid når det kommer til å rydde opp i gammelt økonomisk rot. Ikke gi deg, aldri gi opp. Hold ut: Du kommer dit. Du oppnår målene dine og du kommer til å leve drømmen din. Fordelen din er at når du har vært på bunnen, kommer du aldri til å ta toppen som en selvfølge i dét du kommer dit.

Mist ikke motet. Vær din egen bestevenn: Det er mange måter du kan belønne deg selv på. Har du noen gang prøvd å lage deg en digg middag hjemme alene, satt deg ned, nytet maten til hjemmelaget brus, og satt på en film?

Nyt livet, og kjenn på alt du allerede har. Å rydde opp i økonomien min har ikke bare vært tårer og skam; det var også helt greit og jeg fikk endene til å møtes straks jeg kvittet meg med dyre pengesluk.

Snu om nå, i dag. Fra nå av eier du pengene dine, og tiden da pengene eide deg er forbi. Selv om det tar tid, vet du at det ordner seg hvis du lever smart og tar modne, voksne valg. Og da kan ikke de forbanna konvoluttene reise seg og bite deg i rumpa, ikke sant?

Det beste rådet til foreldre

 

 

 

 

Takk til flotte Lindis som stilte opp som modell for dette innlegget, med sin vårgrønne stil.

 

2013. Det hang stoler i taket og de hadde annerledesklær. Melka var blå og den andre melka var rosa. Jeg klødde meg i hodet, og skjønte lite. Du vil ikke tro det, men stolene hang faktisk i taket; det var ikke jeg som var trøtt.

Min første arbeidsdag som vikar i Fosslibekken barnehage (Nå: Espira) var som tatt ut av en gøyal drøm. Jeg var sjenert og hadde lav selvtillit når det kom til arbeidslivet. Men de så mennesket i absolutt alle i barnehagen; barn som voksne, pedagoger som vikarer, foreldre som barne og ungdomsarbeidere; alle like mye verdt. Jeg kom rett oppi annerledesdagen, og mange gjennomførte komplimenter og proffe tilbakemeldinger ventet meg. Arbeidsmiljøet som seilte langt utenfor den konkurransepregede jobbhverdagen mange er vant til.

2019.

Oppe mot skogen bak Fosslia barneskole ligger en verden for seg selv, der Reggio Emilia-metoden gir seg uttrykk i hundrevis av små detaljer som barna får skape av, og være så kreative som barn jo faktisk er.

Jeg vet det så godt, og jeg er ikke i tvil når jeg uansett må finne en ny barnehage til 4åringen. Etter en uheldig hendelse i barnehagen han gikk i etter vi flyttet, stoler jeg bare på en eneste barnehage i denne byen: Espira barnehage, tildigere Fosslibekken barnehage.

Gutten min smiler til meg og klapper meg på kinnet. Øynene hans stråler, og det er som om han sier stille: “Gå du, mamma, det går bra!” Han har bare hatt to små tilvenningsdager med meg til stede, og jeg har gått rundt med en glad klump i halsen. For jeg har aldri vært borti en barnehage som har forberedt barna i barnehagen på den nye gutten. Første dag, tirsdag, ble han omringet av spente, smilende, glade barn som vennlig klappet ham på ryggen, holdt ham i hendene og sa: “Du kan leke med oss.”

Å føle seg som en populær liten prins, som ved middagsbordet forteller om gutten som sa at han kunne få bestemme hva de skulle leke. Å kjenne seg godt likt, i det han ved frokostbordet neste dag gjentar det: “Mamma! Han sa jeg kunne få bestemme hva vi skulle leke!!”

Denne barnehagen inspirerer barna våre til å tenke sjæl, og alle får være nøyaktig den de ønsker å være. Her jobber folk som de er, og ser barna som de er. Alle er vi annerledes, og sånn er det. Alla har vi behov for å være enestående, og hvis du bor i Stjørdal og leter etter en genial, trygg og original barnehage som setter ditt barns behov mer enn skyhøyt, more like grenseløst, søk på Espira barnehage.

Lindis ruver elegant og selvsikker over sommerbakken. Hun er den hun er, intet mer, intet mindre. Hva andre skulle mene om hennes valg av hårfarge eller hennes smykkevalg, er ikke like viktig som det faktum at det er hennes liv og hun bestemmer. Barndommens Fauske er langt unna, men hun trygger seg med sin egen stil. Hun er hjemme i seg selv uansett hvor hun er. Slik oppdrar jeg mine barn. Jeg lærer dem at storebror med sine egenskaper er like god som lillebror med sine helt annerledes egenskaper. Forskjellig, vi er alle forskjellig, og noen trives bak kassa på dagligvaren, mens andre trives bak spaken på et fly.

Og vi er

alle

velkomne i Espira barnehage i Stjørdal. Å velge den barnehagen for dine barn er det beste rådet jeg kan gi 😁

 

Children be safe and original, children be happy and creative.

 

Hold barna hjemme med god samvittighet i sommer

 

En gang i tiden etter 90tallet ble det født et press på foreldre. Presset handlet om at det plutselig ble synd på barn som ikke fikk reise til sydligere strøk i løpet av sommeren, slik at de kunne snakke om det på skolen når august trampet rett i sommersalaten. Problemet var bare at det ikke var barn selv som fant opp denne offerollen av en fasit på velvære og omsorg.

La oss ta en reise inn i hjemstedene våre. Her er Stjørdal by et godt eksempel. Kaldt og ikke så glansbilde på vinteren, men på sommeren:

Vi samles i parker, på strender og kaféer, og plutselig kryper alle ut av hiene sine smiler seg gjennom en eneste lang gjespestrekk. Du vet det i mai, når du ser han Ola på utedelen av den mest populære kafeen på torget, og du husker at det er nøyaktig 8 kalde måneder siden sist du så ham. Samtidig hører du Kari oppe i gågata, for hun ler høyere enn flyene på Værnes flyplass.

Venner og bekjente vil plutselig grille, party, parke og bade på en gang, javisst er det sommer i byen nå! Oh, sosiale liv!

Å rusle gjennom gågata er som å vandre gjennom et vakkert sommermaleri, og plutselig vises ikke de slitte bygningene som bidro til at byen ble kåret til landets styggeste, lenger. I stedet ser du konturene av trær og fargene på blomster du har venta lenge på. Kåret av hvem, forresten, ever been to summertown? It’s the same as wintertown, just totally different.

Hvordan er det på hjemstedet ditt nå? Har det våknet til liv slik som her? Har du barn kan du kanskje holde dem hjemme i sommer og la dem få være i fred og ro?

Det skal vi!

Snart er bassenget fra Finn her, og vi skal sitte i opplastbare bassenghjørne-stoler med kaffen i hånda og sola i ansiktet. Det er koffein og bading som funker fett for min del, så terrassespa for mamma og bading for kidsa. Tre fluer, en smekk.

Oh chickalita have you ever been to summertown, getting tan brown, shaking ass at night, only sun in sight? Being mama in the daylight, no problems in sight?

Plutselig holder byen i massevis. Vi trenger bare å nyte alt den har å tilby, og så er det allright.

Samme hvor du bor, skinner stedet ditt ekstra nå. Flora og varmere tider gjør at det smykkes rundt deg i deilig het luft som bærer med seg parfymer fra Tingelings verden omkring deg, i alle slags farger.

Hvorfor reise bort nå? Det er noe tull at alle barn bør oppleve en sydentur eller to ila sommeren. Cuz, really? Er det reisestresset bra for de små? De har en tilstedeværelse som kun krever trygghet, og de finner like mye glede i regnvær som i solvær. Noen gang prøvd å bade i regn? Det er amazing! Barna i vår tidsalder er feilaltig tolket som små voksne som behøver å pakke, stresse fly eller rekke tog, holde kjeft ombord, finne bagasje, høre foreldre puste og pese, komme seg til hotellet, for så å kjede vettet av seg mens mamma og pappa hviler seg for å finne feriemodusen.

Feilaktig. Jeg ville heller sendt barna mine på telttur med pappan sin, eller så kan jeg ta dem med på en av de fine strendene vi har her i byen. Eller de kan få leke utenfor her vi bor, og riktig kose seg i trygg harmoni.

Så hvis du er redd for at ungen(e) dine “ikke får nok kvalitet i ferien”, slapp av. Jeg tenker å kanskje ta meg en sydentur i sommer, mens barna er hos pappan sin. I det jeg kjenner mine små, vet jeg at det beste for dem er å være i Norge og helst i Trøndelag, i sommer. Kanskje er de store nok til å takle stresset med reising neste sommer.

Akkurat nå skinner ikke bare sola, men hele byen stråler, og her vil vi være.

Fortell meg gjerne om da du var hjemme med barn, kontra da du reiste med barn, i kommentarfeltet 🙂

 

Skatten nesten kvalt i barnehagen

 

Jeg ser deg lille venn. Jeg er her og beskytter deg, gogutten min. Jeg er jo mamman din.

 

Slow motion. Sekund for sekund. Det første sekundet står han med ansiktet mot min sønn, ca et hode høyere. På lekeslottet med sklien på står de to i kø, og noe sier meg at gutten ikke mener det neste han gjør, vondt.

Barn gjør så mye vi voksne må korrigere for å vise dem veien opp og fram. Og ikke er ens egne barn alltid bare snille heller. Sånn er det.

Det neste sekundet bøyer gutten på lekeslottet seg sakte ned, og tar begge hendene bak og rundt halsen på den lille gutten min. Så klemmer han til, og løfter ham. Sakte og i flere sekunder.

6? 8 sekunder? Jeg vet ikke, for jeg telte ikke, men jeg vet at i akkurat de sekundene sprakk jeg i panikk. Ikke rope, ikke løpe, for hva kunne gutten gjøre da? Klemme enda hardere? Slippe den lille nakken rett ned?

Fortvilet og redd hopper jeg av sykkelen mens sekundene sakte deler seg opp, og jeg ser etter de ansatte i barnehagen. Der er hun, det er lærlingen, og hun sitter på et av de nederste trappetrinnene med jentene. Bøkene ligger strødd rundt henne, og hun har ansiktet bøyd ned, mens hun peker i boka og leser konsentrert. Hun ser ikke meg en gang. Ikke før jeg er borte ved guttene og 4åringen min hiver etter pusten mens han prøver å hyle og forklare samtidig, rød i ansiktet mens tårene spretter. “Han klemte hardt, mamma! Han klemte hardt! Åå!”

Tilliten til lærlingen sprekker nok der og da, men jeg er for sjokkert til å kunne tenke klart. Jeg trøster og jeg irettesetter den andre gutten, mens jeg forklarer lærlingen hva som har skjedd.

Da kvelden kom var jeg fortsatt urolig og redd. Gogutten min våknet flere ganger og gråt. “Jeg er redd, mamma..” hvisket han, og hev etter pusten. Jeg trodde han drømte om da han nesten ble kvalt i barnehagen den dagen.

Dagen etter var tåke. Vi prøvde en dag til i barnehagen, men jeg måtte sette meg ned i undergangen etter levering. Der jeg satt med vondt i magen, ringte jeg til bestyreren i barnehagen for å fortelle om hva som skjedde dagen før. Jeg hadde nok forventet at den praten ble tatt på deres initiativ ved leveringen. Følelsen av ikke å bli tatt på alvor blandet seg med nervøsiteten i brystkassa.

Men de omkring oss tok oss på alvor. Et nettverk kan være så uvurderlig viktig. En barnefar som blir like redd som deg. Slekta som forstår, og den gryende sannheten; gutten din kan ikke fortsette i barnehagen han nettopp startet i. Bare etter en to måneder.

Så kommer kveld nummer to. Du vet at noe er galt, og du tør ikke sove. For nå har barnet ditt nettopp våknet for 8. gang mens han virkelig ikke får puste. Han setter seg livredd opp i senga og prøver å puste. Det er tussi for den lille, og skremmende for deg å se på. Kan du virkelig legge deg nå? Noe er riv ruskende galt, og visst pokker kan du ikke sove nå, selv om han sover mellom anfallene. Klokka er midnatt og du ringer legevakta. Du får beskjed om at legen ringer tilbake, før blir du sittende og grine i ei stille stue. Det er nok, og begeret er fullt.

For vi er så glad i disse ungene våre, vi foreldre. Vi gjør alt for dem og vi vil se dem friske og glade.

Legen ringte tilbake fra legevakta og fikk høre hva gutten min hadde opplevd i barnehagen dagen før. Da jeg spurte om det var trygt at jeg la meg til å sove, fikk jeg til svar: “Nei, du skal ikke sove nå. Jeg sender en ambulanse, og hvis ingen kan passe din andre sønn, må begge barna bli med til sykehuset.”

Det var natt til fredag, og vi ble kjørt til sykehuset mens barnas mormor passet 9åringen min. Tirsdag ser jeg takknemlig bort på min umistelige morroklump, gir ham is etter middag og nusser ham på kinnet. Legene på sykehuset forklarte oss at han hadde hevelse i halsen, noe som førte til falsk krupp og heshet. De kunne ikke se bort fra at halstraumaet han hadde opplevd, var årsaken til hevelse og heshet.

En ny uke har gått. En ny tirsdag, og minsten leker i parken med de andre barna. I dag har han hatt sin første dag i den nye barnehagen, og ble tatt veldig godt imot av både barn og ansatte.

Etter han havnet på sykehuset la de seg langflate i den forrige barnehagen. Hun ene hadde tatt oss på alvor hele veien, men nå reagerte også bestyrer. Skademelding skulle skrives og tiltak ble satt igang i barnehagen. Men gutten vår skulle ikke tilbake dit; vi hadde bestemt oss innen da.

Vi trodde vi virkelig ble tatt på alvor fram til møtet forrige uke, der vi møtte opp i barnehagen for å få skriftlig at vi slipper oppsigelsestiden.

Min innstilling var å la dette ligge, og altså bare bytte barnehage. Og jeg skal fortsatt ikke gå til sak eller lage noe styr ut av dette.

Men lærlingen hadde hatt en annen versjon. Blant annet hadde hun påstått at hun hadde sett hendelsen, og hun hadde angivelig trøstet sønnen min. Vel. Jeg var der, og så tydelig hva som skjedde og hva som ikke skjedde. Hun så ikke hendelsen, hun så boka, og hun forstod ikke bæra da gutten min prøvde å forklare hva som hadde skjedd. Jeg som mor måtte forklare, jeg som forelder måtte trøste og jeg som mamma måtte irettesette gutten.

Fram til dette møtet hadde jeg tenkt å la dette ligge helt. Men fanden heller om det er lov å lyve om omstendighetene rundt at min sønn nesten ble kvalt i barnehagen! Søren heller om hun som skulle gjort jobben sin får lov til å bagatellisere en så alvorlig hendelse! Pokker ta om det er greit at vi får beklagelsen en uke etterpå.

Som mor finner jeg meg sevfølgelig ikke i det, og hvis noe godt skal komme ut av dette foruten at vår verdifulle guttunge får begynne i en annen barnehage, får det være at andre får lese og lære av det.

Det er ikke det at vi ikke skjønner at mye kan skje i barnehagen. I flere dager hadde ungen vår prøvd å fortelle oss om to gutter som slo ham og at den ene også kastet stein. Men vi stolte på at personalet stanset disse episodene, fram til jeg ble vitne til at ungen min holdt på å kveles på leketårnet med sklia på.

Noen sekunder til med kvelertak og løft etter halsen, og dette kunne gått alvorlig galt. For gutten min fikk ikke fram et pip, og lærlingen som var alene ute med barna, så ned i ei bok. Det tar bare sekunder før hjertestans under kveling.

Jeg sender varme tanker til guttens og hans familie, for han skjønte ikke hva han gjorde.

Til dere ansatte i den barnehagen dette skjedde i, vil jeg minne om hvilken flott og erfaringsrik barnehage det er dere jobber i. Jeg vet det, at dere er dyktig fagpersonell, og at dere er i stand til å lære bort alt dette til enhver lærling dere har hos dere. Vi setter pris på alle tiltakene dere har satt i gang etter den triste hendelsen, og vi stoler på at måten å reagere på slikt som dette aldri mer kommer til å skje. Ha tillit til oss foreldre, vi har skapt våre skatter og gjør alt for dem. Det siste jeg ville var å rive opp vennen min fra enda en barnehage, men faktisk så måtte vi tenke sikkerhet og tillit. Og tilliten til lærlingen deres gikk i tusen knas i et mammahjerteras den dagen.

For minsten sin del venter en ny hverdag, med nye muligheter. Han er 4 år og den nye gutten i en ny barnehage, der han ler og leker seg i nye landskap. Og vi foreldre vet at ting kan skje. Det handler om hvordan det håndteres, og at sannheten blir ivaretatt. For ærlighet gir trygghet…

…og

våre

barn

trenger all trygghet de kan få.

 

Hilsen mamma på godt og vondt.

 

Heia Norge!

 

Madonna synger på MGP 2019, og enda kan en stakkars vinterpreget norsk sommerglad tulling håpe på at den spiriten in the sky plasserer oss på førsteplass i Melodi Gand Prix. For i såfall blir det vår tur til å arrangere, og da kan byens Morten Hegseth og hans kompis være programledere. Det er love å drømme: Heia Norge!

Lørdag er det. Lørdag. 17.mai ebbet ut i den milde varme sommernatten i det vi danset oss inn i 18.mai, før jeg ruslet hjem fra nars i mårest. Bildet over av gågata er fra den gåturen. Nydelig, så fin en morgen.

Nok en gang har vi rocka byen, og noen av oss to kvelder på rad, blant annet meg. Jeg har danset meg tomat, svett og stivstøl, møtt snille blogglesere, ledd meg skakk og prøvd å ikke tisse på meg av latter når venner blir fulle og relativt komiske.

Her på livets tivoli, med popcorn på fanget i universets sirkus, er det deilig å være Jeg går fra pose til sekk og tilbake til pose. For det er barnefri, og jeg får hvilt ut og vært sosial, jogget, spist fymat, sove lenge, samt krympet skittentøy. Men når lille Even kommer hjem i morgen, er det som om jeg skal treffe Metallica, Pink og Shakira på en gang. Fra barnefri til enda bedre!

10. 9. 8. 7. ….de teller ned, og: 1! Kanskje er det Norge som får skinne litt denne gang? Med en fancy sang? Litt høye på pæra sitter vi her og venter på 12 poeng. Men det drøyer, og Sverige skjemmes bort høyt oppe over oss. De er klare for seier. Men heia Norge!

Det er en del som har skjedd i det siste, og jeg har skrevet om det. Men jeg har ikke publisert. Kanskje gjør jeg det, eller kanskje ikke, men en ting er sikkert; hvis jeg publiserer, kommer jeg til å skrive tydelig at jeg ikke er ute etter å tråkke noen på tærne. Jeg venter, og kanskje arkiverer jeg det. Sånn er det å filtrere blogginnlegg, jeg har mange ganger silt og filtrert på denne måten.

Denne balansen som handler om å vise respekt, og samtidig få fortalt en viktig historie, er selve linen i sirkuset. Balanse er viktig, og krever pustepauser og tålmod.

Vi trives i vårt nye hjem, og vennene våre får lettere besøkt oss her. Endelig et hjem jeg eier, her jeg bygger et trygt rede for to gutter som kun fortjener det aller beste.

Femte plass! Sverige havner høyt men faller, og Nederland seirer. Norge legger seg høyt oppe på femte plass, og det er en seier i seg selv.

Man skal ikke selge skinnet før bjørnen er skutt og man skal ikke fortelle om seieren før man har vunnet.

I det minste vant vi over de som trodde de skulle vinne, that’s life. Heia Norge på 17.mai, og heia Norge i MGP likevel: be an underdog, you can still stand tall 🇧🇻😉❤

Hei Norge hele året!