Dusjkabinett i fjøset og bass under vann

 

Det uler i hue. Å ligge sånn og glo i taket uten å stresse, er så nytt at jeg finner ut at jeg ikke har opplevd det siden tidlig barndom. Stresset stresset sin vei rimelig kjapt på dag nr 3 for å si det sånn. Eller var det dag 4? Uansett er det borte nå, siden ikke bare Norge, men verden, har stengt.

Dusjkabinettet på vaskerommet i åttitallsfjøsen til mormor på Ytterøy, hvorfor ligger jeg der og plutselig tar meg selv i å tenke på det? Hvor kjøpte de det dusjkabinettet? Og hvem bringte det over fjorden med ferja og fram til gården? Og “fjøset”, det er jo rene fjaset. Vi brukte å si “fjøsen” synes jeg å huske.

Heldigvis har vi to dasser her. Etter en runde flytende, og to pulveriserte, plumbo, kan vi faktisk bruke begge også. Ikke bare den ene. Det er noe med det, når verden er i korontene (sitat venninne), og du går rett på den tette dassen og tisser der i halvsøvne. Neiii! Da våkner du raskt. For det hjalp ikke da stakkars muttern var innom med litt plumbopulver og en vakumstake. Staken satte seg fast og badet ble litt sånn fjøs med dusjkabinett.

Men. Så ble det årninings, da naboen kjøpte med mer plumnopulver. Lykken er en frisk do!

Hele Norge klapper. Men det er på tide å tilstå:

Jeg får latterkrampe når ungene krangler, og når minsten kjefter på meg. Prøver å ta dem på alvor, og skjuler latteren så godt jeg kan.

Når jeg bader, har jeg funnet ut noe nytt. Når du hører høy musikk på Hardon Carbon, dundrer bassen så høyt under vann at det gjør vondt i ørene. Og det ikke engang på fullt volum.

Jeg skulle åpne vinduet til 10åringen i dag. Plutselig hadde jeg stått i over et minutt og bare lent meg mot vinduskarmen. Jeg så på verden utenfor uten noen spesiell grunn til det. Bare stod der og hang som en fjortis uten ansvar for annet enn sin egen tilstedeværelse. UTEN å bli stressa og uten å tvinge meg selv til det med sånn påtatt roe ned – tiltak you know.

Nei faktisk, jeg stresser ikke lenger. Til og med stresset med å ikke kunne stresse er over. Det er ok.

Alenemamman jeg er her alene med de to skjønne guttungene mine på 10 og 5 år. Hver dag tråkker vi ut på landeveien og jogger en tur. Eller jeg jogger, 5åringen spurter, og 10åringen rusler.

For jeg rømmer automatisk. Nyhetene fader hviskende lenger og lenger bort. Kanskje jeg ikke tør. Kanskje noe inni meg prøver å fortelle meg at redsel er det siste jeg behøver for å være ansvarsfull mamma nå. Så nå er rommet til 5åringe  vasket og ommøblert. Rommet mitt også. Verandaen er vasket og pyntet, vi har lekt sisten på plena våres, vinduene på den ene siden er vasket, middagene er alle laget fra bunn. Hvilket fikk meg til å framstå som en forbanna hamstrer i butikken; man skal ha en del ingredienser. Jeg har lekt med katta, shinet kjøleskapet, vasket gulv og det er ikke det at jeg gidder.

Noe driver meg, for verden har stoppet, og jeg vil ikke alltid huske hvorfor, for jeg synes det er grusomt.

I natt døde langt over 600 italienere. Men før frykten sluker meg fader altså nyhetene ned i hjemmeskolebarnehage, klesvask, boklesing, monopolspilling og aerobic med styrketrening på stuegulvet.

I går sa jeg ja. Ja, kjære 10åring, vi dropper trimmen. Han laget taco og jeg trodde jeg skulle få slappe av. Men nope, når en 10åring lager mat, da kan du ikke bare lure deg unna, hvordan kunne jeg engang tenke det.

Så. Nyheter? Det var en tid for ei ukes tid siden, at jeg fikk med meg alt. Nå bruker jeg tiden jeg har til overs på å ligge i badekaret/ senga mi, og be. Spekulere på hva i alle dager jeg ka bidra med for å hjelpe folk som er i en vanskelig situasjon nå. Og på å se Askeladden i Soria Moria slott. Alene mens ungene er på rommene sine.

Det var torsdag 12.mars: Vi lå alle under samme himmel, og de fleste av oss kjente grunnen fortsatt riste litt under oss. Ba en liten bønn. Til høyere makter eller noe. Måpte og undret på hva morgendagen ville bringe.

Nå er morgendagen long gone.

Norge har stengt, og for første gang er vi en del av en pandemi som har gitt oss en krisetilstand. Liv og helse. Økonomisk rødt lys. Psykologi. Vi binder oss selv fast på hender og føtter, og stenger ned fedrelandet vårt.

Folk hamstrer, og jeg forstår dem godt. Noen mener hamstring nå er en dødssynd. Andre mener at det å dømme og ikke gidde å tilgi, også er dødssynd.

Samme hvor mye man panisk hiver kritikk fra seg mot hver skyldige lille fis man lukter på og roper ut om på internett, funker det ikke. Det eneste som nå kan virke, er å stå sammen i det de kaller dugnad.

Det dundrer egentlig i hele meg. Noe større enn dødssynder rammer hodet mitt, i det jeg undrer på hvem jeg ikke kommer til å gå ut av denne pandemien sammen med. Hvem skal rives opp og kastes ut av livet mitt for evig og alltid. For dødsfall må vi visst forberede oss på nå. Kan det være noen jeg kjenner som rusler over på den andre siden i nærmeste framtid?

Når barna sover, kommer tankene. For hver morgendag skal jeg igjen bite tenna sammen og være så munter som jeg greier.

Det ble lørdag 14.mars: 3 av oss lå ikke lenger under samme himmel, og vi visste at det var minuttene før klokka slår 00.00 på nyttårsaften. Vi bare vet fortsatt ikke om rakettene har rukket å forbys. De tøffe piper om å få sende opp raketter. De kloke vet at hvis det skjer, så kan vi ende opp i Italia.

Det var den dagen vi fikk beskjed om at 200 mennesker døde av koronaviruset i Italia det døgnet, og vi trodde det var enormt mye.

Danmark, Polen og Spania stengte grensene, og slukøret ruslet Norge etter.

Det er mye som er skummelt når liv, helse og økonomi trues på denne måten. Det finnes ingen kontrollspake her nå, og ingen vet om vi greier å lage en ny kontrollspake og lande flyet trygt.

Men alle flyplasser er locked down.

På mange måter er jeg heldig nå, for jeg har disse to gulle gode solstrålene å være sammen med. Jeg får gleden av å lage mat til dem, bade dem, le sammen med dem, spille monopol, gå isolerte turer sammen med de, og ta vare på dem.

Så jeg klapper hver dag for Even 5 år og Mathias 10 år; mine helter, mine superhelter 💙💚🏃‍♀️🏃‍♂️🏃‍♂️💚💙

Jeg har blitt mamma igjen

 

Hun er like lat som meg. Og like aktiv som meg når hun bestemmer seg for å hypre littegrann, med power on. Det finnes ingen powerknapp på henne, hun kom uten. Jeg også. We are one. Two, three and four.

Hvis du er fast leser av forbipolene, undrer du kanskje på om jeg har glemt at jeg er en blogger. Svaret er; ja, iblant, eller ganske ofte, glemmer jeg det. Tidligere kunne jeg skylde på depresjon. Nå som jeg er på god vei ut av den, aner jeg ikke hvorfor jeg hverken leser eller skriver så mye for tiden. Det kommer tilbake, jeg husker jo det. Og innerst inne vet jeg godt at ting tar tid, tid og atter tid.

Men jeg har hele tiden hatt vansker med å takle oppmerksomhet, jeg som aller helst vil gå i ett med tapeten. Uansett betaler ingen meg for å blogge, så mitt eget tempo betyr et til tider tregt tempo. Men jeg kommer alltid tilbake, for penger har aldri vært motivasjonen min for å skrive her inne.

Anyway. Forandringer har preget barna og meg hele dette året, og til slutt greier jeg sikkert ikke å holde det inne stort lenger; den nye leiligheten vår har blitt så koselig. Før eller senere kommer jeg nok til å oppdatere dere. Jeg akter bare å skaffe tilbake overskuddet mitt først, for jeg er nok litt sliten og vil ta livet med ro for tiden. For vi har flyttet, pusset opp fra to soverom til tre soverom, reist hit og dit; og nå som vi har landet er det ei greie som er viktigst av alt. Jeg er nå mamma til tre: To gutter og ei lita pie. Og hvis det var jeg som leste noen andre skrive dette, hadde jeg syntes det hadde vært så innmari teit. Tro meg. Jeg vet.

Jeg hadde fortrengt det. At jeg er ei sånn derre crazy cat lady. At barna som gikk på skolen ved siden av der jeg en gang i tiden bodde, kalte meg “kattedama”. Hybdrid mellom menneske og katt? Noe sånnt.

Siden den gang da jeg nøt tittelen “Crazy cat lady”  har vi bodd med Evine, threecolour pusa som dro i sinne og forakt for sin siste kattunge. Vi fant et nytt hjem til kattungen, men Evine var for alltid fornærmet, nydelige pusa våres som hadde hatt så vanskelig start på livet. Hun fant aldri helt roen, og kom fra et hjem der hun ikke ble respektert, før hun gjemte seg under sofaen våres i ei uke. På Lykketoppen. Hun ble ikke med oss på flyttelasset, og vi savner henne fortsatt.

Jeg tenkte på det i et år. Ville drøye det, og gjøre noe annerledes denne gangen.

Lille Luna Blue kom til oss for snart 2 uker siden. Hun er ei rasekatt av rasen Sibirkatt, og vår nye baby girl her på happyalléen. Hun er den nydeligste lille nurkejente du bare kan forestille deg, og jeg har ikke kjent så myk en pels siden kaninungene i fjøset til mormor på Ytterøya på 80tallet.

Luna har sin egen pelsbørste, mat kun fra dyrebutikken, sitt eget rosa klatrestativ, og …ja sånn ellers så har hun domene nesten overalt her hos oss.

Jeg er forvert for Dronningberget Siberian cats, noe jeg opplever som trygt, dyrevennlig og godt. Vi skal samarbeide om katteutstillinger og to kattekull. Jeg har møtt mange dyreelskere, men aldri har jeg møtt noe som minner så mye om den milde kattedama i “Aristokattene”, som den snille og varme dama bak denne forvertsavtalen. Vi er verdens heldigste, og ja; jeg er faktisk så “kattedame” at tårene presset på første gang jeg møtte Lille Luna Blue.

Silkepusen ligger her ved siden av meg. Hun kan ikke utsettes for fare eller sykdommer, så hun må være inne. Vi har kjøpt et eget kattebånd til henne, og vi er forberedt på å gå turer med verdens vakreste lille kattepie. En egen uteplass skal hun også få.

Som rasekatt både sitter hun, og ligger på ryggen og avflatet på magen sin som om hun var et lite menneske. Hun elsker å leke med vann, liker å løpe etter alt som kastes, og minner mer om en liten hund enn en 3 1/2 gammel kattunge. Teksten fortsetter etter bildet, men akkurat nå ligger hun på ryggen sin, den Sibirske stilen:

 

Utenfor vår trygge tilværelse her på happyalléen snakker vi om å skrive bøker. Vi er flere som ruger på forfattersamarbeid, og som har lyst til å gi dere så mye mer enn en blogg.

Tid. Tid eksisterer egentlig ikke. Men tid er alt vi behøver, you know. Eller nuet. Er ikke nuet alt vi har? 🤜🤛😉😎🤜🤛

 

Lille Luna Blue, Siberian style girl:

Slått i svime av hammeren igjen

 

Du trodde alt hadde rustet. Ja, In fact; du hadde glemt hele verktøyskrinet. Akkurat som sist du flyttet og fant “kofferten” mens du pakket. Ja ok, det var ikke en koffert, men en orange toalettmappe, stuet bak alle gardiner og sengetøy en bare kan tenke seg. Så glad du ble da du fant den, selv om du undret på hvilken partykveld det var du hadde gjemt den så godt at du måtte flytte for å finne den. En etter en fant du ut at alt som i gamle, gyldne tider hadde vibrert deg langt over Galhøpiggen, forbi melkeveien og tilbake, hadde rustet. More like; på en måte råtnet. Nå vet du hvordan det ser ut. Nesten som en vordende pappa som ikke bør ha full utsikt under en fødsel kanskje.

Nesten til å grine av. For man vet ikke om det går an å få kjøpt sånnt her i byen (noen som vet?) Move on, my lady.

Så var det verktøyskrinet fra “gammaldagan”. På tide å skape system på spiker, skruer og skrujern. Rust etter rust. Så, endelig et shiny verktøy som blunker til deg der nede i hammerland. Banker deg i hue og minner deg om gamle dager. Ikke så gamle dager som menn i Flintstones-drakt på jakt; med kølle og det hele. Nei. Dette er verre. Dette er en hammer.

Du er vant til å periodevis falle for enhver lyktestolpe du ser, så forelskelse er ikke noe du lenger tar så alvorlig. Men dette er mer enn en lyktestolpe.

Plutselig er du 20 år og fjortis igjen. Jovisst kan jeg kalle det fjortis, for noen av oss hadde en forsinket modningsprosess der nede i hippieland. Kremt så masse du vil, men sånn var det at det var: Da man var tjue så var man fortsatt fjortis.

Du er så fjortis at hele vinteren forvandles til fortidens sommer et annet sted i landet, med pilsen i hånda og siggen i den andre, og sort langt hår. Eller var det rasta?  Det var iallefall sånn at da røyka du faktisk.

Så. Den jævla hammeren. Slo deg i hue så du så hjerter og stjerner, og glitret rundt i en knallrosa verden omgitt av grønne svære trær og blomster fra en annen planet.

Summer love ala young minds kan gjøre voldsomt inntrykk. Et hamrende hjerte som du måtte legge igjen der.

For du visste at du snart skulle sette deg på flyet og reise hjem.

Så dro du, og det eneste du tok med deg var en hammer som du skulle legge laaaangt nederst i det mest bortgjemte verktøyskrinet du hadde. Du la dem alle der med årene, og fortrengte dem. Enhver lyktestolpe du forelska deg i, krympet du til et eller annet som var ment å ruste ihjel med tiden.

90tallsmusikken stilnet, men ikke helt. Den gang da hadde man bikket over til 20tallet, men musikken var den samme. Nå var den bare der når du jogget til harrymusikken din, for da dabradioen kom gadd du ikke å kjøpe deg en. Spotify reddet deg.

Så er du fri. Ikke et eneste mannebein i ditt hus nei. Du bor alene og er selvstendig som fy. Kan man si; som pokker? Yeah, du er enig med forskerne; hva er poenget med å rote seg borti et forhold bare fordi hjertet hamrer hardere iblant, når all forelskelse går over etter 1 år? De har jo forsket på dette i 40 år.

Du styrter gjennom joggeskogen med all verdens 90tallsmusikk på ørene. Men du greier ikke riste det av deg. Den gode gamle deilige stemmen som du bare vil høre på i evigheter. F..n og Pokker! Hva betyr dette? Tar forskerne feil? Hvis den hammeren kan slå deg i svime etter 20 år, så må du faktisk banne der du løper for livet som en annen fjortis. Plutselig husker du hvert eneste grønne tre, alle duftene, røkelse, smaken av pils i varmen og ei seng du aldri kan glemme likevel, samme hvor mye du har prøvd opp gjennom årene. Det måtte huskes en dag. No shit. Faktisk kan man bli så dement man bare får til, men den senga glemmer du ikke.

Nå har det gått fra Rage og Metallica til Haddaway og Ace of bace. Fra L7 til Roxette. Nå begynner det å bli latterlig. Men uansett hvor teit det er å kjenne det sånn så er det nyttig, for du blir så glad at du smiler ørebredt til alle du spurter forbi. Noen smiler tilbake, mens andre ser måpende og spørrende på deg. Som om det ikke er lov å være happy i denne drittværpregede vinteren eller? Sing halleluja og dra til Ibiza med sure måpende folk, du spretter rundt der som en snurre sprett and don’t care. Eller more like; care too much. That’s all that she wants.

Til og med hundebæsjene gjør deg ikke irritert der du jogger lengre enn du bruker. Nei nå. På tide å hive seg i dusjen og vaske av seg fjortisen.

Kanskje har jeg noe å lære av henne. Hun var 20 år og hadde enda ikke opplevd alt som gjorde henne skeptisk. Ung og intetanende om sjalusi og krangling.

Ikke bare kanskje; jeg har noe å lære av henne, garantert. Noen ganger kan det være best å se seg langt tilbake for å huske noe viktig. Noe klokt som man kunne på den tiden, som kan være lurt å grave fram. Med verktøy som ikke har rustet, og minner som er deilige å tenke på.

Å tørre å hove seg ut i det livet har å by på; why not? Kanskje heller hive seg ut i det enn å hove seg ut i det, for akkurat det er det samme som før; du hater skrivefeil hvis det er dine egne. Anyway: Love can’t kill you, and nothing lasts forever.

Så kommer forskerne med saga og kutter greina. Det er bare å nyte det mens det varer, for du vet du alltid har et fly å rekke. Hammeren er med den, men du kan alltids pakke den bort en stund.

 

Min usynlige kompis

 

Gode gamle ørn.

 

Cornelius, Elvis og DDE,

visdomsord i takt med humor,

jeg lærte mer som din nabo

enn noen skole kunne.

Så du meg?

For jeg så deg.

Da du gråt av Elvis og lo av tobakken

mens du fnyste av sladderbakken

Jeg ser deg fortsatt, skjønner du?

Og jeg vet du aldri kan snu.

Men jeg må få lov å takke og bukke

for alle samtaler, uten å mukke.

Du en gammel mann, jeg en ung jente,

du ble en av mine nærmeste kjente.

Godheten i hjertet brenner

som dine rørte tårer renner.

Jeg ser deg i minnene ganske ofte

selv om de ligger i skuffa på loftet.

I høyt og umoralskt gress

der var du i ditt ess

Du hadde funnet ei dame i skogen

og nå våknet hun, kvikk som plogen.

Nede i gresset med et smil

etter en tiltrengt hvil.

Hvor fant du henne da, kompis?

-“Æ fant a i Sandskogan, søt som en is!”

En venn jeg kunne stole på

med kista der sannheten lå.

Samfunnet tutet og bar seg forbi

men det må jeg virkelig si

at framtids hadde sett dyster ut

hvis jeg hadde fortsatt sta som en stut,

uten alt du og pappa lærte meg

på en stille middelvei.

“Hør nå, hør nå jenta mi

æ vet du har my å si.

Men du har to ører og en munn

av en meget god grunn.

Når det blir mørkt så tenn lys

Og ikke bry dæ om bygdadyrfnys.

Du kan bedømme men aldri dømme,

og du kan prøv, men du kan aldri rømme

fra dæ sjøl

på ei fjøl.

Jogg te fots heller du,

og det e aldri for seint å snu.”

Du lo ofte så du nesten falt,

men da mor di kom var du mammadalt.

Det var tider, det min kjære venn

og så har dagene gått smått om senn.

Vi bodde en gang i ei gammel rønne

som naboer og sild i tønne.

Først nå forstår jeg hva du har gitt meg

i gave på mitt livs vei.

En visdom og en ro som bare du kunne

aldri misunne, bare unne.

Tårer og ekte latter

samtaler med visdommens skatter.

Sånne som deg kan aldri forsvinne.

Savner deg min venn, her fra nederste trinnet.

Kan nesten ikke tenke på deg

for er det noe jeg ønsker meg

så er det å sitte i stua di og glemme tiden.

La omverden være en annen planet,

og få deg til å grine av Elvis

på en liten blue tooth høytaler

før du setter på en VHS film om krig og sånn der,

mens du tenner røyken som kommer til å svi barten enda mer.

 

Du nærmet deg 60 år

Jeg var rundt tredve, og det var som i går

Du skjønte hvor det bar.

Vi skjønte hvor det bar.

Men er det ikke rart hvor lite vi prissetter det vi har?

 

Hey gamle ørn

my friendly heart burn.

Old brother of mine

drinking your wine

in heaven with the lord,

håper du har fått deg en fredelig gård.

 

Jeg syklet forbi vinduene dine i dag

plantene var ikke dine.

Gardiner var for pene

og altfor rene.

Så du meg, gamle ørn

stod du ved døren?

Bli med meg på fest i kveld

Du kan være usynlig, vi har alt på stell.

Kom bli med gamle ørn,

my good old brother heartburn.

 

Det alt for høye gresset som vi ikke gadd å klippe. Sola som ga oss den sommeren vi omfavnet, som en hippiefamlilie langs husveggen. Finfolk nei det var vi ikke, med ei forbanna høne klukkende rundt oss, og ei rønne til hus. Men det var gyllene tider det.

 

Jeg ser deg i minnene ganske ofte

selv om de ligger i skuffa på loftet.

Jeg hører deg:

 

“Hør nå, hør nå jenta mi

æ vet du har my å si.

Men du har to ører og en munn

av en meget god grunn.

Når det blir mørkt så tenn lys

Og ikke bry dæ om bygdadyrets fnys.

Du kan bedømme men aldri dømme,

og du kan prøv, men du kan aldri rømme

fra dæ sjøl

på ei fjøl.

Jogg te fots heller du,

og det er aldri for seint å snu!”

 

Min gode gamle ørn ved St Petersburg, kom bli med på fest, you and the rest. Up in the sky, you never ask why. I bet you smile happy, and you never feel crappy ♡

 

 

For svarte

 

Ja. La oss holde oss til hovedtema. Forbipolene om:

Det sorte, for svarte. La oss snakke om det sorte. Den svarte sauen. Neida, jeg skrev ikke det du trodde jeg skrev, men sauen. Den sorte for svarte.

Mens vinden blåser oss inn i februar 2020, og du prøver febrilsk å glemme hva som kastet oss ut i dette året, ønsker jeg å skrive. Skrive for de som står i den mørkeste skyggen og roper stille. Prøve å slå et slag for dem som roper stille.

Skrive for de sorte fårene. De misforståtte stiene i vårt samfunn.

De sitter der med munnen åpen og har stilnet. De glor ut i lufta og er lamslåtte. Som vanlig. Ingen ringer, ingen bryr seg, alle har misforstått og alle har gått. Sine egne veier. Mens hovedstien vokser igjen. Gror sammen. You know. Ensomhet har fått ny betydning. De vet det. Alle vet det. Men ingen egentlig snakker om det. Ikke før gravlunden roper ut sannheten: to late, my dear; to late.

Du vet. Slektningen du aldri ringer. Den bokstavpregede delen i vennegjengen, ala diagnotisert og untoutchable. Den overlevende samme hva, den sjenerte delen  av kaka som alle snakker om, som du aldri helt greier å bli klok på. Like if. Som om du tror du er så mye klokere. Klokere enn the outsider. Som ingen tror er sjenert, men som egentlig lider av sosial angst.

Hvorfor er vi så redde for å bry oss? Når ble det slik at nabodama sluttet å stikke innom, og man skulle overlate alt til noe som het “psykiatri”? Skal alle slippe å bry seg nå, siden vi har avdelinger propp fulle av eksperter? Problemet er bare at de avdelingene er propp fulle allerede.

Plutselig skulle alt være sort hvitt: solskinnshistorier eller psykiatri. Og var noen annerledes enn mengden, ja så skulle det lobotomeres inn i ei dyster framtid der det kun var legalt å snakke om suksess som høy utdanning og bra økonomi. Elektrosjokk? Bare lese; ikke røre. Gjøkeredet var og er en film.

Vi skal ikke dit nå, dit hen at du står ved graven og angrer.

Det er ikke bare en film, men vi skal ikke dit nå.

Bort derfra og inn i nuet.

For det er så mye mer du kan bidra med enn å stå der stille og måpe. Ting er ikke alltid som du tror, skjønner du. Noen ganger skal det bare et dryss med krydder til for å holde varmretten varm. La oss ikka la den bli kald.

Du vet; den hjernen det dreier seg om. Som blir hakket på og sladret om.

Du vet at du har hørt nok når det blir stille. Bare at du ikke vet det blir stille. Kun en ensom outsidet kan vise deg vei, og pilene peker på ordet “nok”.

Den kroppen i slekta og vennegjengen som ble sittende igjen som en klovn, du vet hvem jeg mener.

Det finnes rundt 600 stk per år som ikke makter mer av livet; mange av dem orker ikke mer av klovnerollen; så når var det du ikke forstod at det dreide seg om en desperat fasade som ikke var komisk i det hele tatt?

Når ble det for travelt, og du ikke la merke til at du slutta å bry deg?

De preger samfunnet som en stille skam, et bevis på fiasko, mens du skryter av den fasaden du må doble for å holde kurs.

Syforeningen. Ordene om din søster. Dine barn som snublet og falt i den farlige perfekte verden lagd av metall. Hva du tenker du har samvittighet til. Helt til du står og gråter ved et hull i jorda, og undrer på hva du kunne gjort annerledes.

Skri tilbake og stans lenge før det.

Verden har ikke bare blitt kynisk når det kommer til politikk. Den har blitt blind på så mange måter.

Forstå at det bare er en tekstmelding unna. “Hvordan har du det? Ta en kaffe snart”?

-“Glad i deg. Natta. Sees i morgen. Smiley.”

For en outsider som er glemt av alle andre kan en slik melding være livreddende.

Jeg gjør med glede, hver dag å vise dem jeg er glad i, at jeg bryr meg. Og når jeg er på det mest slitne, betyr det alt for meg at mine venner bryr seg. Det er sjeldent jeg hører fra andre enn dem, siden det finnes en slange eller to her og der å overse. Derfor er alle besøk og telefonsamtaler viktigere enn jeg får satt ord på.

Det teller så mye; at du akkurat nå tar opp telefonen din og sender ei melding til akkurat den slektningen eller vennen du vet står utenfor og krymper. Til slutt er det ingenting igjen. En plante trenger næring, og vi mennesker kan gi, gi og atter gi.

Unnskyldningene er gravlagt; å bry seg tar et par sekunder. En melding koster kun et par ord, og jeg personlig? Kommer til å legge bak meg alle som ikke har et par sekunder å gi tilbake til alt jeg har gitt av meg selv. Hvorfor skulle jeg? Balanse er et fint ord, men betydningen så mye sterkere enn klangen. Du burde ikke du heller. Du burde ikke gi et eneste minutt til idioter.

Du er verdifull, og dine slektninger, naboer og venner kan være en bedre utgave av deg selv, har du tenkt på det? Kanskje kan de lære deg mer enn penger og status noen gang kan, og kanskje kan du bidra til deres vekst.

Let’s grow!

How?

Together as one;

and the hate is gone!

 

Når du er singel som en sokk

 

Den ser på meg med store øyne. Vokser for hver dag. I 5 dager holder den til på baderomsgulvet. Nesten vokser seg ut av badet, mens den bor i en av de største plastikkboksene.

Hver gang man er på do ser man den ligger der og skal til å bite en ræva. Det er bare å prøve å ikke se, men skynde seg ut bad ass fast, før noe skjer! Brr!

Så, etter 5 dager, fløtter jeg den på stua. For kanskje hvis den står der, I’ll kill that shit one day! Oh yeah, en dag skal det skje. Den har vokst enda mer, så den brer seg utover 2 store bokser og en liten. Begynner å se ut som et sånnt søppeldyngehav. Bare at den er ren.

Livredd tenker jeg på katastrofene som kan skje hvis jeg tar tak i den og krymper den bort. Noe farlig kan skje føles det ut som. Hva om det ikke er plass til alt? You know; i skuffer og skap? Og hvis jeg finner noe som må elimineres, hvor skal jeg gjøre av det? No shit, bare å utsette hele prosessen.

Så den ligger der fortsatt på dag 7. Eller var det 8? Den forbanna klesvasken. Tørr og klar etter tørketrommel-lass nr ørten og ti.

Det er faktisk tomt i sokkeskuffa mi, og jeg må rett og slett kill the stuff. Få den bort, den svære klesdynga med de skumle øynene. Noen ganger triste øynene. Depends on the day.

Så jeg trekker ned persiennene og setter på harry-musikken min. Danser og bretter, bretter og danser. Shakethatass! So you think you can dance and do the loundry? Hell yeah. I noen sekunder. Vil ta pause etter 3 plagg, ja for da har man værtfall begynt, ikke sant. Men livredd for flere dager med killing eyes midt i stuggu, fortsetter man å vrikke seg gjennom plagg for plagg. Den ene håndduken er nesten revet i stykker, for jeg bruker den til gjenbruk nemlig. Vaskekluter. River av en når vi trenger ei fille. Takk og pris for at man er den eneste voksne i hus med sånne rare uvaner. Kjøpe nye vaskekluter? Neh, nå er jeg så godt igang med den fillegreia her.

Så husker jeg. Ahaaa. Det kommer kanskje besøk i kveld, cuz it’s friday og barnefri. Da kan haugen med sammenbrettede fargeklatter bare ligge og se fin ut, og når den siste boksen er nesten tom, da stanser jeg. For dette er jo nesten gøy å gjøre når man har ei venninne sittende i sofaen skravlende.

Unnskyldning nr 100 på ei uke eller noe. Ja sånn kan det gjøres. Ikke gjøres, med andre ord.

Premien når det faktisk er gjort, er å gå igang med sokkelotteriet: en haug med deilige single sokker i sokkeboksen, som kanskje matcher med de ensomme nyvaskede i den skumle haugen som ikke er så farlig lenger. Spennende og like morsomt hver gang man finner en match og vinner seg et sokkepar. Hvor mange ganger har man ikke vært fristet til å kjøre rockesokker? Men da går man glipp av sokkelotteriet, så. Da så.

Yeah. Then I allmost killed it, damned that’s great! Problemet er den nye vasken som ligger i vaskemaskina og gliser før den skal shake seg gjennom tørketrommelen. Kanskje den blir liggende i en svær boks på badet og vokse seg dunderstor før jeg tør å røre den. Men…

…so what? Det går fint, og plager bare meg, for jeg er singel som en sokk 👍😉

 

Det heftige året vinker farvel

De siste timene ebber ut av 2019, og de aller fleste vil bare løpe inn i 2020 med raketter i baken og hverandre i hendene.

Jeg også.

For makan til heftig år som 2019 har jeg ikke enda opplevd, og alt skulle skje på en gang som perler på ei snor. Noen sorte, og noen hvite perler.

Vi møtte 2019 med et sjokk 3 dager ut i det nye året. Hun som valgte å reise sin vei var så ung, og et nydelig lys ble slukket for alltid.

Måtte de vi mister for tidlig få hvile i fred, og måtte de stikke innom og passe på oss iblant.

I minnestunden kjøpte jeg en bolig. Jeg holdt på å bli gal av alle minnene i huset på Lykketoppen, der jeg banket løs på sofaen tvert jeg var alene, mens tårene vasket tankene altfor klare og tydelige. Jeg snakket til henne som om hun fortsatt var der, for hun hadde vært i alle rom.

Det ble en grusom start på året, og jeg greide ikke å glede meg over boligkjøp, men pakket i rent hysteri. Vi skulle snarest bort derfra, i en tid da jeg tenkte å bruke minst et halvt år på å finne det nye hjemmet vårt.

Ut av huset, inn i leiligheten, fikk jeg plutselig for meg at nå skulle det reises. Så vi reiste som pokker. Er det noe jeg kan så er det å rømme på hue og ræva bort fra alt som er fælt. 10åringen og jeg dro til Gran Canaria, og hvem tar med seg en 5åring alene til Mallorca? Jo, jeg.

Han måtte først bytte barnehage to ganger vel og merke, han er tøff den gutten. Først inn i nytt hjem, så på sykehuset pgr av uheldig hendelse i den nye barnehagen i sentrum, så til ny barnehage, før sydentur med crazy mama.

Så var det på tide å endre på hjemmet, og vi fikk stort tilskudd for å få bygget om boden og det ene soverommet til to soverom. Et til minsten og et til meg. Størstemann har fått en hel hybeldel av leiligheten som rom. MT byggteknikk rakk å bygge det grove av de to rommene før de tok juleferie, og innen 13.januar 2020 er rommene ferdig gjort og malt. Dette er snakk om firmaet som holder sine løfter og som utfører jobben langt over profesjonelt nivå. Jeg skulle ønske at året endte med dette.

Men det skulle ende med nok et selvmord. Det startet med et, og sluttet med et. Først ei jeg kjente godt, så en kjendis alle trodde de kjente.

Det gjør noe med deg. Du endrer deg når du sitter igjen her under stjernehimmelen og undrer deg. Du begynner å tenke over hvordan andre oppfatter deg. Hvordan du kan bidra for å glede andre. Og sakte men sikkert oppdager du at når du mener å være hyggelig, høres du mindre hyggelig ut. Så du fikser det. Du blir selvbevisst og mer forsiktig med hvordan du behandler folk.

Da barna var babyer smilte jeg så mye som mulig til dem, og tenkte over ansiktsmimikken min. De skulle jo speile mamman sin. I det jeg går inn i år 2020, har jeg begynt å skru tiden flere år tilbake, og jeg tenker nøye over hvor vennlig det er mulig å virke. Det var ikke meningen at jeg skulle slutte å smile til barna så mye som jeg gjorde, bare fordi de vokste seg større.

Alle behøver et smil. Og det skal de få. Det skal jeg gi.

Samme hvor mange forskjellige perler 2019 hadde å gi på et perlekjede akkurat stort nok til å bære, skal jeg smile så mye mer enn jeg gjorde i fjor. Skal jeg behandle gjestene våre enda bedre. Og spørre mange flere om det egentlig er sant at de har det bra.

Det koster ikke mye å bry seg, men det koster en hel avgrunn av et mareritt å se dem reise sin vei.

Godt nyttår skal det bli, fordi jeg tror vi alle kommer til å bry oss på mange kreative måter i 2020. Verden er ny. Hver dag. Så godt nyttår til deg og dine, fra oss her i Stjørdal.

 

Kan vi ikke snakke litt?

 

 

Kongeriket Norge gråter.

Sjokket synker sakte inn, og han har åpnet en stor dør. Kvittet seg med en altfor tung bør.

Vi spør oss selv. Hvordan kunne vi overse det igjen? Nok en gang har vi mistet et hjerte i vårt land, og denne gangen er det kongefamilien som trenger at vi stiller opp i en dyp og sort sorg uten flere ord. Tomt.

En vakkerskatt vi kjenner i himmelen som reiste sin vei for et år siden, valgte samme vei. Hvis du trykker på play over her, kan du høre “Fly away”, en av låtene hun hadde på en spotifyliste som hun kalte “Takk for alt”. Jeg så ikke listen før det var for sent og hun hadde takket for seg.

Og nå har hun og de andre der oppe tatt imot en ny skatt.

Selv om man ikke kjente Ari Behn, så visste de aller fleste hvem han var. Mange av oss outsidere kjente oss igjen i originaliteten og kunsten. Er det virkelig sånn at det er for sent nå? Har han virkelig reist, han også?

Hva kan vi nå gjøre for hverandre?

Jeg tar en viktig telefon. Ringer pappan til barna mine og lover at jeg som mamma er i forkant og at jeg ser på ham som viktig for ungene, og viktig for meg. Han kan snakke med meg hvis det skulle dukke opp mørke tider og tunge tanker. For alene er det ikke stort vi kan bære. Sammen kan vi derimot frakte så mye mer, på så mange måter.

Jeg vil være her for alle jeg kjenner. Vil ikke du? Er det ikke nok kulde og mørke i dette landet nå? Var det ikke stille nok fram til nå? Vi skulle lide i stillhet og ikke bry hverandre, triste som faen. Aldri snakke tabu og død, bare takke for vårt daglige brød. Holde munn i enhver samværstund, ja nei det er klart det er tøft men det går jo bra. Det var det de alle sa.

Være her for hverandre, ja det er klart vi revnende gjerne vil.

Noen ganger holder ikke det engang. Iblant kan du se at sorgtunge øyne nesten ikke makter å gråte, og at ordet “diagnose” ikke må snakkes om. For da brister det. Når det blir umulig å leve med et hode uten grenser, er det få som kan sette seg inn i hverdagen. Det starter de første 20 sekundene av dagen. 30 tanker på 20 sekunder, da er det allerede overfylt. Resten av dagen er for mye å takle.

Bokstaver på det, ja vi har mange bokstaver på det.

Og så sitter vi der alene og lytter til tankene. Hjernen er alene, javisst er den det. Alle er vi ensomme, i dét vi har 20 sekunder alene med hue.

Så før vi dømmer selvmord som egoistisk, må vi starte med å ikke forlange at andre skal leve for vår skyld. Hvis vi ønsker å ha dem her blant oss, må vi tine isen og varme hverandre i kulda. Vi må gjøre det vanlig å spørre hverandre flere ganger enn en; Hvordan går det? Er du sikker? Skal vi ikke snakke litt? Kan jeg ikke få bry meg litt om deg? For du betyr så mye for meg at det er viktig for meg at du har det allright. La meg høre. Vær så snill, la meg få høre om alle de 30 tankene som dundret deg rett ned i avgrunnen tidlig morgenstund da du skulle hatt gull i munn.

Kan vi ikke snakke litt sammen?

Jeg forstår mørket og jeg kjenner dets dype daler, siden jeg i i mine snart 40 år har levd 23 av de med bipolar 1. Hjernen kan være ekstrem, og jeg har respekt for diagnosen min. Den er ikke til å kødde med. Men jeg har valgt livet, samtidig som jeg har forståelse for at ikke alle makter det. Jeg kan gå i 2 år og være deprimert uten at jeg skjønner det. Sakte gir man opp, og slutter å gjøre det man likte så godt å gjøre. Bøkene støver ned for man gidder ikke å lese, maleriet du skulle male til venninna di står der uferdig og skammer seg. Skrivinga forsvant.

Men du sitter ikke og griner før psykiateren ber deg krysse av spørsmål. Depresjonstest. Lyset har brent ut, og til og med psykiateren kunne ikke se det. Man har vikar-lys til sånne tider. Liksomglimt i øynene. Livsglød som trollgull.

Vanesak.

For det kan være flaut å vise fram såre sider. Man vil værra en tøffing bad ass, ikke et offer.

Så man bærer og bærer, til det brister.

Kan vi ikke snakke om det?

La oss være åpne, vær så snill, for jeg føler ikke at det er noe tabu at jeg dealer med et kaoshode av en diagnotisert hjerne.

Jeg har flere ganger opplevd å bli møtt med brydd taushet i dét jeg har snakket åpent om bipolar. Men hos de fleste kan jeg både le og gråte av erfaringer med diagnosen.

Vi er så mange som daglig velger 30 nye valg for å holde ut. Håpet om bedre tider. Vikar-lys i øyene mens vi febrilsk prøver å støpe 100 nye lys. For vi vil ikke brenne ut sånn skikkelig. Vi jobber hardt for å se dere inn i øynene uten å skamme oss over en tilværelse som ikke helt passer inn i malen.

 

 

Se meg inn i øynene og fortell meg hvordan du egentlig har det om natten, skatten.

La meg ta del i livet ditt, og jeg skal gi deg en bit av hjertet mitt.

Finn fram ordene du leter etter nå, så skal jeg prøve å forstå.

Jeg vil ikke holde ut sorgen, hvis du velger å reise i morgen

så la meg være her for deg i dag, gå oss en tur; du og jeg i lag.

Snakke sammen, glemme skammen

Tråkke spor i nye stier, ikke være sånn at vi tier.

Det er hvem du er inni deg som betyr noe vennen min, jeg bryr meg ikke om utdannelsen din.

Kanskje du, som meg, er lei av fasader? Sånnt ytre skryt som bare skader.

Fortell meg det og la meg lære, hvordan jeg kan hjelpe deg å bære.

 

Jeg ser deg, så ikke gå fra meg.

 

Hvil i fred Ari Behn, jeg håper det er godt og varmt der du er nå. Jeg lover å gjøre mitt for å fyre opp i peisen i kulda her nede.

Stjernestøv, den usynlige julegaven

 

Lytt her

DU ER VIKTIG ♡

Ta vare på hvert sekund, hvert minutt og hver time, for plutselig er dagene som gikk, minner. Og mens dine kjære fortsatt er her; kjenn på varmen, se gløden i øynene på dem, og nyt det. Nyt det så lenge du kan, vær til stede i nuet sammen. For det er sant; dette øyeblikket er alt vi har, og alle de nuene var noensinne alt vi hadde.

Så går tiden, og skaper faser. Du får avstand i gave for å reise deg opp, tørke av deg støvet og komme deg til helsike videre. Stjernestøvet.

 

-“Helene? Helene? Du, hallo, det årna sæ. Det går fint.”

Jeg lukker øynene og hører nesten at du hvisker. Er så glad i stemmen din. Du hviskesynger. Øynene dine borer seg fast helt til jeg ser deg inn i dem.

Min venninnes vakkerskatt, diamanten som forsvant.

Det eneste jeg ville gitt mamman din i julegave i år, var deg. Trygg og glad hos henne. Nå er det du som passer på. Ja nå må du passe på oss alle her nede, mens vi roter rundt her på kula og søker svar her og der.

Det var julaften i går, hva er det der du er nå? Har dere dager? Timer? Minutter? Navn på hverandre? Og hvor er du? Er det sant som de sier; finnes det farger over there som vi mennesker aldri har sett?

 

“Helene. Det går bra. Det årna sæ. Pust.”

sa du.

Så grein jeg på den eldre nesa mi.

Jeg tenkte; hvem pokker er vel du til gå råd til ei som er gamlere enn deg? Jo visst pokker kunne du det. Først nå forstår jeg hvor mange liv klokere enn meg du var. Herregud så ung jeg var i forhold til alle livene du måtte ha levd.

Life took a turnaround, and then it shut down.

Plutselig var ingenting som det skulle bli. Du skulle sitte der og ligne på mamman din som vanlig, hver gang vi satt i stua hennes. Du skulle løpe rundt her i der nye hjemmet mitt og prøve kjolene mine. Sminke deg til du hadde dyprøde lepper og insistert på å bruke lilla strømpebukse til grå kjole. Synge. Danse. La pia di sovne sammen med gogutten min. Huff at det ikke ble sånn altså, det er så uendelig leit at jeg har ikke ord. Det er mørkt når sola mangler, og stille når fuglen med den vakreste tonen ikke synger mer.

Men jeg har reist meg, og gjør som du hadde villet; børstet av meg støvet og begynt å få lyst til å delta i det pumpende livet her nede igjen.

 

Her ligger jeg i badekaret og har ikke noen makt i det hele tatt. Kan ikke bringe deg tilbake in the gold november rain, for november er over og det er alle de andre månedene også.

 

“Helene. Hallo. Alt går fint te slutt. Æ lova dæ.”

 

Ok. Jeg stoler på deg. Nå vet du sikkert alt i hele universet, og jeg respekterer at hva angår deg, så var det hele tiden du som var sjefen. Alle er boss i sitt eget liv, og sånn er det bare.

 

Jeg ser en filmsnutt fra et år tilbake. Det er min sønn da han var 4 år og hadde pynta seg for lillepia di. I batmandrakt, nye sokker og ny hårsveis. “Hvem er kjæresten din da?” Spør jeg. Han svarer navnet på jentungen din. Noen timer senere hadde dere kommet på besøk igjen, og så sovnet småttisene i senga mi. Jeg tok bilder av dem fordi de så ut som to engler.

Skulle ønske jeg hadde tatt flere bilder av deg også, enn de få jeg har. Men sånn er det å børste av seg støvet; det er en del man må akseptere at man burde men ikke fikk gjort.

 

Sorte hull skapes av at hjerter som du dør. Men du bestemmer, jeg må respektere.

Hva om?

Hvis?

Jeg hadde pakket deg inn på julaften i fjor, og tatt vare på deg?

Gitt deg all trøst du behøvde og tørket alle de tunge tårene?

Hva om jeg hadde sett deg? Jeg så jo deg på julaften, hvorfor skjønte jeg det ikke? Det er så vanskelig å tilgi seg selv, fordi jeg så jo den bleke huden og det tomme blikket ditt. Hvorfor kunne jeg ikke brydd meg enda mer, i stedet for å ta som en selvfølge at du maktet å bære på alt du bar på?

 

Pakket deg inn i ullpledd og strøket deg over kinnene dine skulle jeg, og gitt deg i gave til mamman din.

 

Men jeg ser deg ikke lenger, så jeg hvisker stille en inderlig bønn til alle mine kjære om å holde ut tøffe tider. Om å ikke reise enda, for vi har så mye vi skal gjøre sammen, ikke sant. DU er så viktig for noen, sant. Akkurat DU er så innmari viktig for noen.

 

Noe av det mest fortvilende, vanskeligste i livet må være å akseptere det når andre drar sin vei.

 

Året etter du dro din vei har vært merkelig. Jeg sluttet å lese, sluttet å skrive, sluttet å ta sangtimer i hos sangpedagog, sluttet å male. Men nå har jeg bestemt meg for å slutte med det tullet det er å slutte med ting på den måten. I hear ya, dear.

 

Don’t you think that you need somebody?

Everybody needs somebody.

You’re not the only one.

Stardust.

 

Ave Maria, måtte du vokte over henne. Måtte hun få alt hun ønsket seg, hvor enn hun er nå. Gi henne all kjærlighet og hvile en sjel kan få. Amen.

 

Når de spør deg om du har det bra

Det er høytid, og for meg betyr det tid for å ta en titt på fasade og hva som skjuler seg bak den. Jeg møtte et nydelig menneske jeg kjente og var glad i, for aller siste gang på julaften i fjor. Innen januar var fylt noen få dager, var hun forsvunnet for evig og alltid. Derfor ønsker jeg å sette fokus på alle dere som kjemper usynlige kamper i skinnet av juletrær, engler og nisser.

Tøffere enn den tøffeste av dem alle

Tougher than the rest. She’s like Bruce allmighty; so damned tougher than the rest of them all Springsteens. Smiler og hilser god jul. Ler gjør hun også, høyest av alle. Vel, så var hun litt blek, men det er jo vinter og mangel på sol. Blikket var tomt, men hun var kanskje trøtt da.

Ingen vet at hun er på vei til en psykolog. Eller var det psykiater? Ja hvorfor skulle hun det? Ingen vet at der, hos psykiateren, skal fasaden få seg en høylydt knekk. Halveis i timen får psykiateren seg en overraskelse. Han trodde alt var ok. Hun virket i helt grei form.

En supergod skuespiller, det hadde hun jaggu blitt.

Men så var det tid for den forbanna testen med alle spørsmålene. Depresjon. Og da kan man bare ta av seg klovnemaska først som sist; det e bare å være ærlig jente. Dame.

Som isen på et lite tjern brister alt under føttene på henne, og hun kan ikke skjule noe. Ansiktet vrir seg i pinlige mimikker mens tårene fosser med seg sminke og salt. Banna! Psykiateren rister på hodet og sier det som sant er: Du skjuler det godt.

Ja jeg er vant til det, sier hun og smiler gjennom tårer.

En mester. Hun har blitt en mester på å være tougher than the rest. Så flink til å grine i dusjen. Så god på å gråte mens badekaret fylles opp. Men ikke etter alt vannet er fylt opp og stillheten fyller hele badet, da synger hun mens hun bader.

Psykiateren trodde ærlig talt at denne fasaden var nøyaktig det samme som skjulte seg på dypet. Nå som det rann over i skam og fortvilelse, skulle hun få hjelp.

Hjelp med alle disse styggingene på ryggen?

Ja takk. Det hadde vært noe det, for alt hun hadde prøvd hadde bare gjort dem enda styggere.

Har du det bra?

Hei du. Vet du hvor viktig det kan være for mange rundt deg å skjule alt det vonde? Hvor mange av dem som gråter i regnet og griner i dusjen? Å skjule mørket, fordi det er for dypt og vondt? Skammen på trammen. Den får for Guds skyld ikke komme inn, og ingen må høre at den banker på. Styggen. Det er styggen på ryggen.

…men sånn really; har du det bra?

Det finnes håp for alle. Jula er straks her, og der er muligheter, selv om du kanskje akkurat nå er jenta, gutten, hun, hen eller han som står og gråter i dusjen så ingen hører deg. Hvor lenge skal du skjule deg?

Jeg prøver å se deg. Og jeg vet hvor kjipt det er å briste sammen foran folk, og dessuten hvor viktig det er at isen faktisk ikke brister. At den brister foran psykiatere eller leger er jaggu ille nok, ikke sant.

Eller som når det er tomt for tårer.

Men jeg vil minne deg på noe, nå som tårene har tørket til irriterende salt:

Det finnes hjelp å få. Under isen, langt nedi tjernet, ligger en vilje til å leve videre. En trang til å lære å reise deg opp.

Så reis deg opp og bli med oss videre. Vi kan ikke se det på deg, så la oss fange et par tårer og begynne der.

Gå ikke for lenge, for du bærer ikke vekten av det til slutt.

Bli med, la oss bry oss om hverandre; som i: HAR DU DET BRA? NEI, SÅNN PÅ ORDENTLIG: Har du det bra?

For det er først når du tør å vise fram tårene dine at du et tougher than the rest 🎶🎵🎶