Alle har lagt seg i huset her på Lykketoppen, og det er en rolig og harmonisk stemning. Min venninne Solfrid og hennes lille Isak reiser hjem til Finnmark i morgen, og så kommer toåringen min hjem.
Solfrid og jeg var ute i går kveld, og som vanlig hadde jeg det kjempegøy klin edru og full av energi. Som like vanlig møtte jeg også et par blogglesere, noe som alltid er like hyggelig. Her er et par bilder fra nattens koffeinrangel:
I dag pynta jeg meg for en spesiell anledning, og det hele dreide seg om en skrivejobb som jeg ikke kan fortelle mer om her, da det både omhandler frilans og blogg. Men jeg føler jeg har vært på en eventyr uten like, såpass kan jeg si. Grunnen til at jeg har pynta meg i dag, er foreløpig hemmelig.
Nå greier jeg rett og slett ikke å holde øynene oppe lenger, og jeg tror jeg må melde pass; det blir nok ingen lesing av Sorgenfri-bladet Solfrid kjøpte i går, i kveld heller. Å sove frister mye mer. Mye jobbing kombinert med natterangel fører til en slags deilig døs.
Den musa den musa. Den er ikke akkurat nybarbert. Ikke så veldig deilig heller. More like spiss og litt dau av seg.
Jeg fikk den i dag.
Det var Solfrid som fant den på trappa her. “Det legg ei dau mus på trappa di!”
Jeg har selvfølgelig takket og bukket. Både Evine (katt) og Kongelig pus (navn IKKE bestemt av meg) har fått seg en klapp og en kos for den nydelige gaven!
Noen ganger kan man ikke styre følelsene. Særlig hvis de stammer fra en brukken fortid med vonde minner. Det bor en mamma i meg som er et vesen uten tanker og ord, men som husker. Og hun husker hvert eneste sekund, redselen for å ødelegge de fine babybildene med tårene som dryppet ned på dem, og frykten for å aldri få holde ham i armene sine igjen. Det å være mor er så stort, at det strekker seg ut til et vesen utenfor kropp og sinn, lagd av ren kjærlighet.
I forigår kveld lå jeg i sengen og gråt. Jeg innså da hvor stor påvirkning dette har på meg, mens jeg lyttet til pusten hans og prøvde å ikke se for meg alt som kan skje med ham. I går kveld var han ikke der. Selv om jeg vet i logikken at han er hos pappan sin, skjønner ikke mammavesenet inni meg dette. Hun leter og leter, som en kattemor som ikke finner kattungene sine.
Jeg sliter bigtime med å klippe slike navlestrenger, og jeg brukte flere måneder i dyp depresjon og savn etter min førstefødte for 8 år siden. Så fulgte flere år i forvirring. Å godta at han skulle bo hos pappan sin. Å gi slipp på alle de timene og dagene jeg bare ville være sammen med gogutten min. Da jeg skulle hente ham hjem på samvær, skinte sola i sinnet mitt, og jeg danset meg ned bakkene fra der jeg bodde og mot togstasjonen. Jeg preges den dag i dag av de søndagene han skal hjem igjen.
Så kom jo lille Even til verden, og jeg hadde blitt moden, frisk, klar for, og ikke minst i stand til, å være mamma på fulltid. Å ha den daglige omsorgen for en baby. Det første året slapp jeg å sende ham fra meg. Faren til gutta var flink til å følge opp samvær med den lille, så etterhvert kom dagen da han skulle ta ham med seg noen timer.
Jeg glemmer det aldri. Det krevde alt jeg hadde av tillit. Jeg måtte virkelig ta meg sammen for ikke å se for meg de verste trafikkulykkene. Jeg kunne ikke holde det ut hvis det skjedde noe med den lille babyen min.
Nå er det annenhver helg som gjelder, og det bare blir ikke bedre inni meg. Jeg tror ikke jeg er laget for å være unna barna mine i det hele tatt, selv om jeg skjønner at de trenger pappan sin og jeg behøver litt barnefri.
Jeg bare lengter til det sekundet jeg kan klemme dem, holde dem, høre dem og se dem. Ja, jeg tilogmed griner mens jeg skriver dette. For det savnet og det ansvaret jeg føler for to gutter, er enormt. Samvittigheten for sende en toåring på helgesamvær er like enorm. Han fyller snart tre år, likevel får jeg for meg at jeg griper inn i hverdagen hans og river ham opp hver gang jeg sender ham av gårde.
En smilende liten tassi som gjerne vil til pappa på samvær, i et hjem der jeg tror begge gutta har det skikkelig godt. Som en venninne av meg sier: Vi mødre er ikke uunværlige, samme hvor mye vi liker å tro at vi er det.
Det er alt det andre jeg er redd for. At det skal skje dem noe. At jeg aldri får se dem igjen er en angst som sitter i meg helt siden jeg var tvungen til å være borte fra mitt førstefødte barn i ukesvis for 8 år siden, og den frykten er noe jeg må lære meg å hanskes med. Den gangen visste jeg ingenting om hva framtida ville bringe, og om jeg i det hele tatt fikk se ham igjen. Nå vet jeg tross alt litt mer. Altså, ingen kan vite hva morgendagen bringer. Men jeg vet iallefall at hvis alt går bra, og det gjør det som regel; skal vi snart feire treårsdag her i gården. Jeg vet at Even skal fortsette å bo her hos meg, mens Mathias skal fortsette å komme hit på samvær annenhver helg og i ferier. Jeg vet at klesvasken skal henges opp med et smil, fordi jeg er takknemlig over å ha unger å vaske klær til. Jeg vet at når kveldene kommer, skal jeg stryke små kinn, folde hender og takke høyere makter for at gutta mine er friske og glade. Jeg skal gråte av glede over at ingen kommer til å ta dem fra meg. Jeg skal takke for at jeg får lov til å passe på dem, og jeg skal takke for hver eneste dag jeg får sammen med dem.
Nå har de begge vokst ut av babystolen, der en liten kattunge sitter og venter på gutta den savner sånn. For ingenting er det samme uten en toåring og en åtteåring å leke med. Vi får bare vente og glede oss. For det kommer en dag, ja det kommer en deilig deilig mandag.
Kaos i hverdagen? Hva når det er kaos i magen også? Hva når du enda ikke har skjønt at du ikke tåler særlig mye gluten, og magen roper ut?
Jeg skulle ha en oppfriskende dag i går, med jogging på kunstgressbanen, bading og baking.
På fotballbanen bestemte jeg meg for å ta knebøy og situps. Da jeg tok de siste situpsene med musikken dunkende på ørene, og med høye fresende knurrelyder og pustepesing, rullet jeg hesblesende over på magen for å jogge videre. Da så jeg en fyr med en barnevogn rett ved banen. Javisst snakket han til meg. Det var en kjent fra ungdomstida, og vi tok en liten prat, mens jeg tenkte “…f.. meg BRA jeg ikke prompa mens jeg tok situps altså!”
Hvilket fikk meg til å tenke på tiden da jeg i min ungdomstid trente på et treningssenter i byen her. Det var før jeg ble mamma. Jeg visste ikke særlig mye om kosthold, og spiste nok mye mer gluten enn jeg hadde godt av. Siden jeg alltid så gravid ut av glutenluft i magen, ble det noen gravitester. Etter en aerobictime lå jeg på uttøyningsmattene og kjørte magemuskler som bare ungdommen kan. Jeg hørte det ikke selv, for jeg lyttet til musikk som vanlig. Men altså, du vet jo når det braker løs. Jeg trodde jeg var alene der, jeg var jo det sist jeg så opp. Men da jeg tittet opp, stod det en mann der jaggu meg. Og han så bokstavelig talt ned på meg.
So what to do? Run, Helene, run? Nope. Jeg så rart på ham og fortsatte treningen.
Youngones, you know.
Anyway. Det ble både jogging, bading og baking på meg i går. Glutenfri kake vel og merke.
Hils på tre damer som man aldri i verden kan kjede seg sammen med. I dag ble vi skjemt bort hjemme hos Elisabeth, og det etter noter altså! Jeg snakker diggbar lunsj med dessert og kaffe, og kjempehyggelig prat. Vi har lenge pratet om denne lunsjen, og endelig fikk vi ut fingeren. Ja altså, det er ingen Kardashian her; jeg tulla bare. Men jeg så at Karine lignet litt på to av dem, og så er det jo så in med sånne clickbites. Så jeg tok en Se og hør. Eller en VG. More like her og nå, der og da og hit og dit. Anyway, from the left: Solfrid, lille Isak, Kar(dashian)ine, Elisabeth og meg.
Enkelte mennesker er bare gode og snille, og veldig sjarmerende å være sammen med. Jeg ivrer etter å gjenta lunsj med disse damene, og hytteturen vi snakket om kommer til å bli awesome.
Nå har Solfrid og jeg landet her oppe på Lykketoppen, in the house of peace; og her skal vi slappe av med film og god mat før vi suser ut på livet i morgen kveld. Stjørdal er dere klare for party? Det heter barnefri for våres del. Du har ikke råd sier du? Vel så join meg da vel; drikk kaffe og vann 🙂 Koffein er morsomt det også! Jeg oppfordrer folkens til å komme seg ut å være sosiale i det deilige høstværet, samme hvor edrue dere er. Jeg avholds, og det er ingen unnskyldning 😜 Ut å danse, ut og skravle!
Hvordan i alle dager skal vi greie å sove her på Lykketoppen i kveld, når Solfrid har et hue hengende over sin høyre skulder?
Vi skulle bare ta en teit selfie, som vi gjør annenhvert femminutt, og da jeg skulle se gjennom bildene etter å ha baka ei kake; skvatt jeg så jeg falt om i sofaen. Foe jaggu har Solfrid tatt med seg noe rart noe fra Finnmark, that’s for sure! Men vi tar ikke sefie hvert femte minutt. Kremt. Vi gjør ikke det.
I en rufsefreakete yinjang-jumper, nullzero sminke og bustete hår, er jeg på vei ut døren med toåringen min. Han skal i barnehagen. Jo altså, jeg hadde bukse på også. Så sier jeg til lille sjarmis:
-“Mamma putte på sæ herre capsen. Såh. No e hårkrisa gjemt”
Vi pusser litt barnetenner, snakker litt om Jens, aua, Karius og Baktus, og fyker ut av døra.
Jeg vet jeg ser ut som det motsatte av smashing, men hey, hva i alle dager gjør vel det? Det er det indre som teller, huh!
Vi ankommer barnehagen, og der stekes det fiskekaker på uteovnen. Idyll.
Jeg nusser minsten på kinnet, og sier: “Æ kjem å hente dæ etterpå vennen. Glad i dæ! Kos dæ!”
Da ser han på meg med forsiktig blikk, og sier: “Etter at du har pynta dæ, mamma. Hente mæ etter du har minka dæ.”
Så jeg lovte rett og slett å pynte meg litt før jeg henter ham i dag, whatever that means. Var det den manglende mascaraen? Minus kjole? Ballkjole? Eller var det hårsuperkrisa? Skal jeg klæsje på noe rosa? Lipstick? Vi får se. Jeg kan ikke svikte den stakkars kiden jaffal!
Du er altfor søøøøt for meg lille Even, og nå skal jeg ta meg en real joggetur, før jeg skal pynte meg for deg 😍😙😂
Du. Du er som cheewed on og spyttet ut av 60tallet, med dine trange måter å se ting på. Det kalles både fordommer og tabupregede synspunkter.
Jeg hadde et par av dine holdninger selv. Skammet meg så bunnløst over å være en såkalt “fiasko”, at jeg fornektet at psykiatriske diagnoser fantes.
Da jeg først gikk med på at psykiatrien hadde rett i dignosen, og at jeg bare kunne funke på korrekte medisiner, klamret jeg meg fast til det “faktum” at jeg iallefall hadde den milde versjonen av bipolar. Bipolar 2. Det viste seg å være trollgull. En luftkastell. Et vakkert selvbedrag.
-“Nei, Helene, du har ikke bipolar 2”, sa psykiateren en dag, før han fortsette: “Du har den alvorligste typen. Bipolar 1.”
Den dagen falt min siste skam ned i et pokker så dypt hull, og så begravde jeg den der. Nå fikk det være nok, nå gadd jeg ikke skjemmes mer. Jeg sluttet med det. La det bak meg.
Min pappa sa det tidlig, allerede i 1997: “Vær åpen, du har ingenting å skamme deg over. Bare vær helt åpen om alt dette.”
Og vet du hva, du anonyme kommentator som mener jeg ikke burde dele for mye av slikt som som du synes å synse at jeg burde holde kjeft om?
Jeg hører selvfølgelig på min far, enn deg!
Pappa var en svært klok og god mann. Han visste godt hva han snakket om. Jeg har ingenting å skjule, faktisk. Og jeg kommer til å fortsette å være åpen om min fortid. En fortid da jeg var både syk og feilmedisinert.
Problemet er ikke åpenhet. Problemet er sånne som deg, som mener at det er ok å være åpen om et brukkent lårben, eller en fysisk kronisk sykdom, og kun det som har med det fysiske å gjøre. Men straks det er snakk om psyken, ja da tar du din egen psyke og stikker den i sanden. For slikt vil du ikke høre om.
Vel, så la vær. Vi er mange som er komfortable med å dele åpent omkring våre erfaringer innen psykiske lidelser. Og ingen av oss synes dine gammeldagse holdninger er av særlig interesse. Derfor kan du synse og mene så mye du vil; vi kommer ikke til å tie.
Du prøver deg som anonym knebler, men når ikke fram. Du kan ikke stanse den vid åpne informasjonskanalen vi startet. Kampen mot fordommer og tabu er forlengst vunnet, og samfunnet begynner våknende og støvbørstende å bære preg av alle oss som ikke skammer oss lenger. Alle vi som mener våre psykiatriske diagnoser ikke skal holdes skjult mer. Vi er flere enn deg og dine sneversynte issues, og vi har ikke kommet til bords for å sitte nederst, eller for å skamme oss borti kroken. Vi er her for å eat it, beat it. Du er her for å cheat it.
Det er verdt å få ut til folket at det ER mulig å leve frisk med psykiatriske diagnoser som bipolar. Det er viktig å fortelle om good endings, i vår verden der statistikkene peker mot økende selvmordstall. Jeg har selv mistet flere venner som ikke maktet å leve mer. De levde i et fordomsfylt samfunn der deres lidelser var tabu å snakke om. Jeg akter å påvirke vårt nåtids samfunn i en annen retning, så får du prøve å tviholde på en iskald tilværelse der taushet er gull og psykiske lidelser er tull. Men jeg lover deg at du kommer til å tape. For vi kommer ikke til å la dine fordommer vinne.
Du vil jeg skal skjule det. Jeg vil du skal slutte å tro at du ruler det. Du ser helst at jeg tier. Vel, jeg hører ikke hva du sier. For du piper, og den funklende lakken din har riper.
Hilsen ei som aldri i verden kommer til å sette seg i den bipolare skammekroken din og tie.
Oppe på loftet sover Even 2 år, og nede i kjelleren sover lille Isak på 10 måneder. I midten ligger Solfrid i den ene kroken av sofaen, og jeg i den andre kroken. Vi skal glo på Farmen, så her blir det lite blogging i kveld. Men bildene er klare. Solfrid skulle egentlig ta noen sexy bilder av meg i innebuksa mi, og så skulle overskriften handle om noe hett noe. Desverre. Say no more. Det endte i en god latter, and that’s it.
Anyway: NÅ er jeg GLAD! Nå har endelig sola ankommet Lykketoppen, og jeg har venta på a i nesten to år. Å møte lille Isak for første gang var helt magisk, jeg bare elsker ham, søtingen. Takk til Tove som ble med meg og hentet dem på Værnes flyplass i dag. Nå skal vi storkose oss i ei deilig uke med god mat, god humor og gode minner å mimre om. Jorgen! Get off the train!
Ok den var intern, og det fortjener dere ikke. Vi satt på toget for 3 år siden. Jeg på tjukka og Solfrid med to av sine barn. Vi hadde vært på Svartlamon på åpen dag. Tre drita fulle tyskere satt i nabotogvogna og han ene klikka. Han kastet pizzabiter omkring seg, toget stanset, og vennene hans ropte: “Jorgen! Get off the train!” Konduktøren befalte dem ut av toget; og Jorgen ble lempet på hue ut fra toget på Lade stasjon, av den ene kompisen sin. Jeg var verdens mest livreddeste gravide pingle, og var superlettet over å se at Jorgen og vennene hans fortsette den sinna festen sin på Lade perrong. Hvem vet hvilket fly de skulle rekke?
Jeg skrev i innlegget “Kjære bussjåfør, hvordan ser en uføretrygdet ut” om hvordan jeg fikk en kommentar fra en bussjåfør om at jeg “ikke ser ut som en uføretrygdet”.
Det var altså bussjåføren, jeg gjentar: bussjåføren, som mente han kunne se på folk om de er ufør eller ei. Ikke jeg.
Det var aldri snakk om at det var noe problem å få kjøpt honnørbillett. Dette presiserte jeg tydelig i innlegget. Jeg skrev også om hvordan bussjåføren var en skikkelig trivelig kar, og at jeg pratet med ham hele bussturen. Jeg syntes det var en interessant kommentar å påstå at jeg ikke ser ufør ut, så jeg skrev innlegget i den tro at dette er noe å sette litt fokus på.
Så har du alle disse som leser overskriften pluss et par linjer, og danner seg en vrangforestilling av hva budskapet med innlegget var. Hva det publiserte egentlig dreide seg om, fikk de ikke med seg i det de kun gadd å lese ei overskrift. Skal du svare på noe, må du jo vite hva du svarer på. Du kan ikke svare matematikksvar på en historietentamen. Likevel finnes mange tastaturpropper som bare må hisse seg opp og skrive dømmende kommentarer om helt andre temaer enn det jeg skrev om i det hele tatt. De kan umulig ha lest annet enn overskriften og eventuelt et par linjer.
Denne kommentaren over her er fra facebook, i ei lenke under en deling av innlegget på en bekjent’s side. Komplett tatt ut av sammenheng, er det nærmest komisk å lese. Jeg greier ikke å ta det til meg, fordi denne kommentaren omhandler en helt annen problemstilling enn jeg var inne på i dette innlegget. Han tror innlegget handler om at jeg spurte en bussjåfør hvordan uføretrygdede ser ut, mens det i virkeligheten handlet om hvordan denne bussjåføren mente han visste hvordan de ser ut. Jeg “ser jo ikke ut som en uføretrygdet” ifølge ham. Hvilket i mine øyne er et interessant syn på saken.
Når noen misforstår mine innlegg så inni granskauen oppi enga bortom bekken, over alle vidder, er det bare komisk. Når de i tillegg prøver å lirke utav seg noe hånlig “sårende” som liksom skal svi inn til margen, ja så må jeg desverre bare le av det hele.
Hilsen julenissen med lange tenner og cockerører: 🎅+👯+🐇+🐶 = forbipolene
