Ladies? All the ladies? Ikke ALL the ladies, men noen var vi, som fikk til den kaffen og den kaka i dag. Hils på vakre Irina og nydelige Christina. Dere skulle bare virkelig (ikke) visst hva vi pratet om to minutter før bildet over ble knipset, og hva i alle dager vi skravla om mens vi tok bildet nederst i innlegget, down stairs. Jeg vil ikke utlevere venninnene mine, men jeg kan fortelle som sant er, at det er DEILIG å kunne snakke om ALT med noen, le av det hele og overrasket konstantere at JØSS er det ikke BARE MEG som gjør SÅNN?!
WA HA HEEEY, mine lepper er lukkede.
Og bytheway, jeg skal aldri gifte meg. Men hvis jeg skal det, heter brudgommen Marshall Mathers. Jeg har herved gannet på meg Eminem, så hvis noen kjenner den landeplagen, fiks meg en date. Now. Han og jeg kan rappe når vi krangler.
The beat goes on, og fra å starte i stua mi på Lykketoppen, har vi fartet ned til sentrum, skilt lag med Christina og vært på kafé. Nå sitter jeg her etter en digg middag hos Irina og hennes freshe ungdommer.
På tide å komme seg hjem. Hjem til barnefri og helg. I løpet av helgen skal jeg gjennomføre et svært spennende intervju med en komiker som jeg gleder meg til å treffe. De muntreste intervjuene gjør man med Norge’s komikere, ikke sant.
Et lite barn med et stort hjerte. Med plass til både pappan sin, søsknene sine og mamman sin. Et lite barn uten innblikk i voksenverden, må få være i fred med kjærligheten sin.
Nå kan jeg angre meg for at jeg var sånn en surpomp i går da lille trille 2 år ikke ville pusse bissene sine, og for at dette er verdens kjedeligste hjem når man er liten og har feber.
Nå er det kattene, meg, og en rastløs trang til å gnikke på kjøkkenet og gnukke på gulvet. Det høres sexy ut the mammatilmichelle-style, men her gjør jeg sånnt med stygge inneklær på. Som regel.
Joda, det har seg sånn at Even 2 år ble syk og fikk feber. Han skulle egentlig hentes av pappan sin i barnehagen i morgen torsdag, for å dra på samvær der. Siden han hadde feber i mårest, visste jeg at jeg måtte holde ham hjemme i morgen også. I går kveld så jeg på det søte ansiktet som sov så søtt oppi mammasenga, og tenkte; heldigvis får jeg enda et døgn sammen med denne lille goklompen før han hentes av pappan sin.
Men goklompen ville det annerledes. Jeg merket det på ham helt fra vi stod opp. Han var så lei av mamman sin. Man vet liksom aldri hva som irriterer en gutt på 2 år. Det kan være mye. Han ville innimellom ha mammaklem, men ble så fort sinna og sa “gå bort!”
Jeg var pappajente da jeg var lita. Og selv om han bor på den andre siden nå, er jeg det fortsatt. Jeg satte meg ned og tenkte med både respekten og hjertet. Så bort på den lille kroppen som bare ville se på TV og ikke spise særlig. Bare drikke oboymelk. Jeg ble glad bare han ville ha drikke. Alt jeg har tilbudt ham de siste dagene har han takket nei til. Så jeg grublet. At han savner storebror er han flink til å fortelle om, men hva med faren? Det er ikke nødvendigvis bare meg han trenger når han er syk. Så jeg spurte, og forberedte meg på svaret. Bestemte meg for å ikke bli såret i mammahjertet:
-“Savner du pappa, Even?”
Svaret kom raskt: “Ja. Pappa.”
-“Du skal jo dit i morgen. Skal mamma ringe pappa og spørre om du kan komme i dag?”
Han nikket. Jeg visste jo at barnefar ville like å bli spurt om det. Han elsker å være sammen med barna våre, og savner nok minsten alltid når han ikke er der.
Så ble det slik. Jeg pælmet meg selv til side, bakte ei kake, og så fikset vi en fin hentesituasjon med begge gutta til stede. Vi spiste den kaka og drakk den kaffe. Det tok oss ca 20 minutter å lage god hentestemning. Toåringen var klar som et egg til å bli med pappa og storebror. Han skulle ikke i barnehagen i morgen uansett, så hvorfor ikke la ham få komme til det pappafanget han savnet så inderlig? Mammafanget var slitt og vant, og gutten var klar for variasjon. Søndag er jeg nok mer populær. Kanskje.
At det river litt i morshjertet skal ikke gå utover relasjonen mellom far og sønn. Ikke mellom to brødre heller. Denne daglige omsorgen som jeg har; handler om å se barnas behov. Ikke mine egne needs, foruten å ta godt vare på meg selv. Det er et forferdelig savn å deale med hver gang barna drar. Men vet du hva? Sånn tror jeg også barnefar har det. Og vet du hva? Dette handler ikke om oss.
Er du aleneforelder? Husker du å se alt fra barnas vinkel, eller handler du utfra den delen av deg som heter ego? Eller hva med fasaden? Er den viktig, eller kan du droppe den, slik at alt handler kun om hvordan det føles å være barnet ditt?
Så lenge den andre foreldreparten også setter barna først, er frisk og oppegående, er det så viktig å la kontakten dem imellom være i fred. Å snakke positivt om den andre foreldren, og la hovedkommunikasjonen være mellom far og mor. Å ikke la barna bli ansvarlige for samtaler som tross alt bør fungere på topp mellom to voksne.
Hver gang et barn hører noe negativt om sine foreldre, hører de noe negativt om seg selv. De har arvet mye fra begge foreldrene sine, og å si et eneste negativt ord om den andre foreldren, er å tråkke hardt på barnets følelser.
Toåringen min fikk altså dra en dag tidligere på samvær i dag. Vi forskyver det, slik at han kommer hjem søndag i stedet for mandag. Jeg ville gjerne ha et døgn til med den lille søtnosen, men jeg har ikke noe med det så lenge han uansett kunne dra dit pgr av at han ikke skulle i barnehagen. Jeg ønsker å styrke forholdet mellom far og sønn, ikke å bruke min makt på å ødelegge det. Mine barn får elske pappan sin i fred og ro, samme hva som skjer.
Pappan til barna mine tenker likt. Hvis vår kjære åtteåring ønsker et døgn til med mamman sin, og det er gjennomførbart, setter denne pappan også seg selv og sitt savn til side. For jeg kan love deg at han savner barna like mye som jeg savner dem. Et mammahjerte er ikke varmere enn et pappahjerte.
For at barna skal føle seg trygge, må mamma og pappa respektere hverandre. Og en må begynne, ellers skjer det kanskje aldri, og ingen kan gi tilbake en stjålet barndom.
Jeg håper jeg når ut med litt inspirasjon, til de som har glemt hva daglig omsorg handler om. Det handler ikke om å bruke makt. Det handler om å se verden med barna sine øyne. Å føle hverdagen med små store hjerter. Ungene’s kjærlighet er enorm. For det er hjerter som elsker både far og mor.
I Trondheims gater går en ung kvinne omkring med musikk på ørene. Med sine utvidede ørepiercinger, kortklipte mørke lugg og en selvsikker gange, runder hun torget, før hun fortsetter ned Munkegata. I de samme gatene, for 150 år siden, ble Tatere og Sigøynere trakassert her. Akkurat her, forbi Dronningens gate, og ved krysset der Olav Trygvassons gate krysser Munkegata, opplevde en ung taterjente å bli overfalt av ukvemsord og spyttklyser. En gang i tiden.
Hilde Lysbakken derimot, hører til dataens tidsalder. Hun fortsette ned forbi Ravnkloa og videre til høyre inn i Fjordgata. Samme hvor hun ferdes snur de seg. Hun ser de snur seg. Folk snakker. Hun vet de slenger stygge ord etter henne. Det er derfor hun alltid går med plugger i ørene. Musikken er hennes venn. Kanskje hennes beste venn i enkelte situasjoner. Så slipper hun å høre. Hun vet hva de sier, og har absolutt ikke behov for å høre hverken “Helvetes lesbe” eller “Jeg skal vise deg ekte mann, jeg!” Hun vil være i fred for skitkastingen. Som alle andre. Vil. Hun. Bare være. I fred.
Særlig nå, for nå har hun fått sparken, og urettferdigheten spinner rundt i henne. Hun vet hun er godt kvalifisert for jobben, og som teknisk tegner visste hun hva hun gjorde hele jobbforløpet. Men prosjektlederen var etter henne fra dag en. Han hadde stor autoritet, og gjorde alt for å skvise henne ut. Kanskje var det skremmende å jobbe med en kvinne som ikke hadde behov for ham som mann? Hvem vet. Han visste at hun ikke hadde tilgang til mailadressen han sendte mailene til. Viktige mailer om tidspunkter for når Hilde’s tegninger skulle leveres, og informasjon og referater fra prosjektmøter. Hilde hadde sagt fra mange ganger om dette med at hun ikke kunne åpne disse mailene.
-“Jeg glemmer aldri fredagen før en firmatur. Jeg hadde aldri blitt kommandert til å jobbe overtid før. Inne på kontoret hans, under lunsj, fikk jeg beskjed om at en kunde hadde ringt angående noen tegninger som måtte rettes opp fort som fy. At jeg måtte bruke helgen til å jobbe. Men senere ringte jeg denne kunden; og dette stemte ikke. Min prosjektleder ville bare stanse meg fra en firmatur. Det var en tur jeg uansett ikke hadde tenkt å delta på, men det visste ikke han.” Forteller en oppgitt Hilde. Det er tydelig at dette er minner det ikke er så lett å snakke om. For til slutt førte all sabotasjen fra prosjektlederen’s side til at hun rett og slett fikk sparken. Per mail. Hilde fortsetter: “Juridisk sett er jeg iallefall fortsatt ansatt i vikarbyrået, siden en gyldig oppsigelse leveres per post eller i hånden.”
To vakre øyne ser på meg, pent dekorert med mørk lugg. Jeg tenker at jeg trodde jeg ikke likte utvidede piercinger i ørene. Men denne dama har så stil at tilogmed de akkurat passe store og mønstrede rundingene i ørene er fine. Hun sier det rett ut: “Selv om Norge liker å tenke at vi er ganske snille, så er det ikke helt sånn. Folk tror dette er et godt land for homofile å bo i. Jeg utfordrer alle til å kle seg som butsche jenter eller feminine menn, og gå til sjefen sin og si de er bifile. Se hvor gøy det er.”
Hilde er her for å fortelle. Hun ramler inn i livet mitt med en story som får meg til å sette pluggene på plass i ørene og lytte til T.a.t.u. Mine ører fylles med “..if they hurt you, they hurt me too.” Jeg er klar med dagens notater etter et intervju som gir meg frysninger på armene. For jeg godtar ikke dette som jeg har fått hørt i dag! They hurt me too, kjenner jeg. Alle de som snur seg og spyr ut stygge ord mot homofile. They hurt us too.
Det er 1978. Molde’s bygd Gossen berikes med ei lita pie. To gutter får seg ei lita søster, og der vokser de opp, en ferjetur utenfor Molde sentrum.
Hun forteller om en oppvekst på en øy, der hun og bestekompisen røyket høy på låven, og verden var relativt trygg.
-“Følte du deg annerledes under oppveksten?”
-“Hva skal jeg si? Tiåringer tenker ikke sånn. I motsetning til de voksne omkring. De tenker sånn. Så jeg ble jo behandlet litt annerledes.”
Hun skulle erfare at livet ble tøffere. Etter et år på folkehøyskole, satte hun i gang med utdannelsen sin i form av 2 år på Gjerleid skole på Dovre. Det var hun, gutta, håndtverkerlinja og en lærer som ikke var særlig villig til å hjelpe den unge jenta med noe som helst. Hun gikk fra 4-5 i tegning i vk1, til 2ere i vk2. Fra den flinkeste jenta i klassen, gikk hun til å være den dårligste. For hun var ikke så god på å spørre om hjelp heller, noe læreren lot skure og gå av seg selv. To år i usynlig ignorasjon gikk forbi. Hilde klamret seg fast til bestått.
Det var på tide å komme seg videre, og Moldejenta flyttet til Skive i Danmark, der hun tok fatt på en 4årig utdannelse som møbeltapetserer. Nok en lærer fant det vanskelig å bistå Hilde.
-“Denne læreren datet en elev på 18 år, og var glad i smisk. Men jeg var ikke interessert i å smiske. På den tiden hadde jeg en mann til kjærest, og var ikke kommet ut av skapet enda, men noen må ha luktet lunta, for etterhvert florerte det rykter om at jeg var lesbisk.
Gjennom de 4 årene blir Hilde kjent med verden som den er. Hun blir sjikanert og hengt ut med gay-ryktene. Klasseforstanderen roper mot henne foran klassen: “Helvetes norske brølape!” Så torpederer han lærlingetida hennes, og får skolen til å tilby henne en helt annen retning som lærling innen industritapetsering. Han gjør virkelig alt han kan for å ødelegge utdanningen hennes. Per dags dato gjenstår det fortsatt 5 uker av Hilde’s utdanning.
Hun har ikke bare lært av alt skolearbeidet hun kloret seg fast til. Hilde har lært at hun må tilpasse seg hvis hun skal ha jobb. Hun må kle seg annerledes før jobbintervju, og være feminin. Og hvis hun får en jobb må hun finne seg i at sjefer og kollegaer ønsker å kontrollere og kue henne. Problemet er at Hilde ikke klarer å la seg kontrollere på slike unødvendige punkter som tross alt har lite med jobb å gjøre.
-“Etter google kom får jeg ikke jobbintervju engang, for nå googler de meg og ser jo tydelig at jeg er homofil. Alt jeg ønsker meg er en arbeidsgiver som godtar meg som jeg er. Som ser meg for alt jeh faktisk kan.” Forteller Hilde Lysbakken, som både kvalifisert og kyndig innen flere felt. Hun er en dyktig teknisk tegner og møbeltapetserer, som underveis har lært mye om hytter og kundebehandling, og har vært selvstendig næringsdrivende i 3 år.
-“Akkurat nå har jeg vikariat som dørvakt, og dagpenger fra Nav. Alt jeg ønsker er en jobb. Jeg vet jeg kan. Jeg er omgjengelig og opplever at kunder heller gjerne snakker med meg, siden jeg framstår like annerledes som de fleste innerst inne føler seg. Jeg har blitt en god selger, også, i tillegg til det jeg er utdannet til, og det jeg har praktisert i jobber før.”
Anse dette som er offentlig jobbsøknad. Vi ønsker at du deler den på dine sosiale medier. Kanskje kan det hende at den når frem til de rette hender. Det finnes perler blant skarpe skjell. Vi vet det er arbeidsgivere, sjefer og avdelingsledere der ute som er ute etter å berike arbeidplassen sin med det mangfold som må til for at arbeidsplassen skal fungere optimalt. Ønsker DU å gi Hilde en sjanse til å vise DEG at hun er å anse som en bortgjemt ekspert innen sine felt? Hun er pliktoppfyllende, klok og svært oppegående, og godtar du henne som hun er, vil du få alt ut av en slik ansettelse.
Er du interessert i et jobbintervju med verdens hyggeligste dame, som i tillegg er kvalifisert til svært mye? Gå inn på denne linken og send en melding inne på bloggens facebookside: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/
Noen ganger er det på sin plass å ta saken i egne hender. Der den har blitt formet som leire i andres hender i årevis, kan det være på tide å kreve den tilbake og forme den som sannheten, heller enn den store løgnen som allerede har ødelagt altfor mye for deg. Sannheten er at jeg blir utsatt for grov hets, og det er på sin plass å innimellom ta noen oppgjør med dette her inne på forbipolene. Jeg når ut til flere nå, enn de fæle ryktene nådde ut til den gang da det ødela alt for meg her i denne lille byen.
10.juni i 2015 startet jeg å skrive denne bloggen, fordi jeg bar med meg i hjertet mitt, lange samtaler med min egen far om åpenhet. Han ville at jeg skulle være åpen om at jeg i mange år slet med diagnosen som feilmedisinert klippekortpasient. Pappa hadde rett, og da jeg opprettet bloggen nesten 20 år senere, var jeg fullstendig klar for åpenhet. Samtidig mente jeg at ingen kom til å lese mine skriblerier. Siden jeg tok feil i det, var det bra jeg var klar for åpenhet. For psykiske lidelser innebærer en god del uvitenhet, fordommer og tabu. På min 31årsdag døde desverre min far, måtte en god mann hvile i fred. I hans ånd er jeg med glede åpen om mitt liv med bipolar 1.
Desverre er det mye fordommer det nettopp omhandler; å takle folk’s oppførsel omkring det faktum at man har en diagnose å deale med. Noen vil bruke det mot deg for alt det er verdt, fordi de er uvitende nok til å innbille seg at diagnosen er din svakhet. Men en styrke kan være utkledd som svakhet. Og noen er svært lettlurte.
Her er sannheten, sånn er jeg: Jeg dealer med bipolar, fordi jeg er ekspert på meg selv. Kjenner både diagnosen og meg selv. Dette mestrer jeg nå. Hver morgen tar jeg medisinene mine. Selv om jeg føler meg annerledes, hiver jeg meg ut i verden som jeg er. Som mor søker jeg å lære mest mulig av ekspertene om barn, slik at jeg håndterer det å være mamma. Jeg hanskes med en økonomisk situasjon fra fortiden da jeg var syk. Jeg overbeviser meg selv hver dag om at jeg er helt rå på å takle hverdagen, og hver kveld tar jeg medisinene mine igjen, og sørger for søvn og hvile. Jeg følger opp. Oppfølging hos psykiater anser jeg som en del av det hele. Jeg er symptomfri, og har ikke hatt utbrudd innen denne diagnosen på snart 7 år. Dersom min hverdag var preget av denne sykdommens negative sider, hadde jeg vært å anse som ustabil. Da hadde jeg ikke kunne hatt daglig omsorg for en toåring, og samvær med en åtteåring. Jeg har stort nettverk, med mange venner. Men i tillegg har jeg sørget for at flere eksperter innen den offentlige helsesektoren følger med meg, for til enhver tid å være sikre på at jeg er stabil, med blodprøvespeil og samtaler. Jeg hadde ikke behøvd det, men jeg bruker det som sikkerhetsnett. Derfor VET jeg ALT om min diagnose, at jeg er frisk og hva som skal til for at jeg skal holde meg frisk. Jeg er veldig snill, tilstedeværende og har utviklet dype relasjoner med mine venner. Jeg vet mye om folk, fordi de stoler på meg. I am a sharer, og deler uten å forvente noe tilbake. Sånn er jeg og sånn er det.
Å bli utsatt for usanne rykter og hets er ikke noe jeg er ukjent med. Dette har jeg måttet håndtere flere ganger, av samme person. Det er derfor jeg innimellom tar opp dette temaet. Et menneske som alltid har befunnet seg nært i min omgangskrets, og som i relasjon burde behandlet meg med respekt og kjærlighet, bruker min diagnose mot meg for alt det er verdt. Et annet menneske gjør akkurat det samme, og jeg skjermer meg selv fra dem. Jeg kunne latt det ligge. Men jeg vet av erfaring hvilke maktfylte rykter jeg da får å håndtere, hvis jeg ikke banker i bordet og forteller sannheten foran den slags sladder. Den slags rykter ødela en gang i tiden en jobb for meg. Jeg kunne få besøk som ung dame i midten av 20årene, med beskjed om at besøket var advart av sin egen mor: “Hun der Dalland var jo narkoman!” Jeg gremmes når jeg vet hvem dette usanne ryktet kom fra. Jeg hadde aldri møtt denne moren, men jeg vet godt hvem som spredte rykter hun hadde hørt.
De som elsker å være dumme nok til å nedverdige seg selv til å spre løgner om meg, basert på en diagnose, står ikke særlig høyt i mine øyne.
De så meg ligge der og kave i årevis. Men de var aldri der for meg. Jeg bodde ikke classy nok. Var ikke frisk nok. Hadde ikke bra nok venner, og ulla mi var sort som kull. Men de vente seg til at jeg var umoden og ustabil. For jeg var det. Og til slutt ble jeg skikkelig syk, noe jeg har skrevet om her: http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html
Nå er situasjonen annerledes. Nå må de forholde seg til at jeg er frisk og oppegående. Det er bare det at nå som jeg er frisk, selvstendig og sterk, har jeg ikke plass i bildet deres lenger. Hvor ble det av det svake fåret de kunne tråkke på?
“Man må huske hvorfor hun er så rar. Hun er jo syk. Hun har en sykdom, og det er derfor hun er som hun er!” Bla, bla og atter en bitter, kjedelig og uinteressant bla.
Desperat forsøker de å skjule seg og sine egne enorme atferdsvansker, relasjonsproblemer og konflikter, ved å mobbe meg, henge ut meg og framstille meg som et freakshow. Men jeg har ingen planer om å passe inn som klovn i forestilningen deres. Jeg er ikke noe offer i form av en gråtende klovn, I’ve got power, og det køddes med feil dame denne gangen.
Folk sier de reagerer på hetsen som unaturlig, teit og fjollete. De forsikrer meg om at de ikke hører på slikt vås, at de vet jeg er frisk og at de er klar over at jeg aldri har slitt med rus. Dessuten at jeg ikke er noe slemt menneske forøvrig.
Bipolar er forsket grundig på, og er en genetisk betinget psykisk lidelse. En fysisk sykdom i form av arvelig kjemisk ubalanse som jeg aldri mer kommer til å skjemmes av. Denne sykdommen ligger latent genetisk, og kan utløses, eller ikke utløses, når som helst i livet; men oftest omkring 17årsalderen. Men man kan lære seg å holde symptomene unna ved hjelp av riktige medisiner, kursing, affirmasjoner, trening og kosthold.
Lenge etter debutt har jeg funnet mange måter å håndtere bipolar på, og jeg har det strålende. Mine barn har det supert. Mine venner og jeg har der aldeles utmerket sammen. Et par slanger i paradis? Nei takk, ikke i det hele tatt. Jeg holder dem utenfor vår sone, disse som ikke aner at de dummer seg loddrett ut hver gang de snakker om en diagnose som om de har peiling på den. Det kanskje må litt karma til? De kanskje skulle måtte deale med bipolar selv for å lære og forstå hva dette handler om? Hvem vet, kanskje det ligger i genene deres? Foruten egne erfaringer innen emnet; hva har de å uttale seg om? “Lest litt om det”? En ting er sikkert; de var aldri der i livet mitt, hvor enn jeg bodde og de stedene jeg var. De var ikke der, men tok avstand; så meg kjenner de ikke godt nok til å kunne påstå at de vet hva bipolar er gjennom meg. Vi andre sitter og ler av det hele, for det blir rett og slett som å høre en rørlegger uttale seg som blomsterdekoratør.
En pilot kan fortelle om hvordan det er å fly et fly gjennom skydekket. Hvordan det føles å være den første på flyet som ser blå himmel. Hvordan piloten stabiliserer flyet og suser i vei mot nye horisonter. Vel. Det kan ikke jeg. Jeg er ingen pilot. Jeg kan bipolar. Og har du ikke levd med det, knekt kodene og tatt utfordringen i form av å velge å overleve; så ikke uttal deg.
Imens jeg utsettes for denne fjollete hetsen, tar jeg tak i spakene og styrer meg og mitt liv i akkurat den retning jeg vil. Jeg skriver sannheten her inne, slik at alle kan se at de tåpelige ryktene ikke stemmer, så barna mine slipper å vokse opp med et løgnrykte om sin mor å forholde seg til. Dette er nok fortvilende for falske topplokk som så inderlig ønsker å sverte et sort får. Jeg tar det ved rota, knasker det og svelger unna. Men nei takk; ingen flere kameler. Det finnes et sted i helvete på jord, der moralens vokter jobber, og ikke føler seg så stor. Der spres løgner, hat misunnelse og forakt, samt et snev av raseri i takt.
Før hadde jeg ingen kontroll på ryktene denne sinnataggen satte ut. Tenk at et menneske kan ødelegge så mye for deg ved å konstruere opp en løgn om at du har vært narkoman på avrusning flere ganger? Og så er virkeligheten en helt annen. Du har aldri slitt med rus, men overalt hvor du søker jobb har de hørt om deg som en versting på dop! Tenk å gjøre det mot sin egen ……!
For det handler ikke om å bry seg med hva folk synser og mener, når det går på liv og helse løs, og du rett og slett ikke kan bli værende i en jobb der du såvidt fikk sjansen til å bevise det motsatte; fordi ryktet som ble plantet i helvete, strekker seg helt opp til himmelen. Det handler om så skumle rykter, at det er å anse som nødvendig å stanse de. Den gang hadde jeg ikke noen offentlig blogg der jeg kunne forsvare meg. Det har jeg nå, og jeg har ikke tenkt å la bygdadyret styre skipet igjen. For en slik ild i tørt gress kjenner ikke tiden. Mange her i byen tror fortsatt at min fortid handlet om dop og avrusning. I virkeligheten var det en diagnose det handlet om. Jeg var syk, og jeg tok aldri et valg om å bli syk da bipolar brøt ut i 1997. Jeg var bare 17 år og kunne ikke noe for det selv.
Nå bruker skaperen av dopryktet diagnosen min for å fremstille meg som ustabil og psyk.
Nei. Jeg er ikke syk nå, og lever symptomfritt med bipolar 1. Hvis jeg hadde sluttet med medisinene mine og gått søvnløs, kunne jeg blitt veldig syk etter noen uker. Diagnosen ligger alltid der i bunn og grunn, og de gangene jeg har vært syk har ingen nådd meg. For da har jeg vært tvangsinnlagt uten kommunikasjonsmuligheter. Da har jeg vært innadvendt og livredd, og jeg hadde aldri i verden orket å skrive, eller i det hele tatt stå opp til dagen. Jeg hadde vært ute av verden og utenfor sans og samling. Min atferd i dagliglivet nå er kun preget av bipolar i form av godt humør, energi og kreativitet.
Hva angår det ryktet som ødela mest for meg: Av all respekt til alle de som virkelig har slitt med rus; jeg har aldri hatt en eneste abstinens, og aldri vært på avrusning. Jeg var for pinglete til å drive å teste særlig mye i ungdomstida mi.
Så hvis du hører en ansatt i helvete snakke om meg, tenk deg om flere ganger før du gidder å høre. Det er så mange som kjenner meg, som vet at jeg er stabil, frisk, vennlig og grei. Vi har ofte besøk her oppe på Lykketoppen, og for alt du vet kan din sladrehønk være nettopp den personen som ikke fortjener vår kaffe og våre kaker, fordi dette er akkurat den personen som i årevis har gjort alt for å male et ugjenkjennelig bilde av meg. I en liten by der mange kjenner alle, og alle vet av noen. Og jeg kunne tilgi og forstå til jeg bare ikke gadd å forholde meg til selveste Eg O Isme lenger. Problemet med meg er nemlig min intense medfølelse for folk, mine altfor tydelige evner til å tilgi, og en snillisme lett å utnytte.
Så jeg sa nei. Dette mennesket fikk ikke hverken okkupere min tid, dirigere mine barn, eller preke sladder om kollegaene sine, slekta si og ellers resten av verden, i stua mi. Og nå er det igjen duket for sirkus ego med løgnhalser, voksende neser og troll. Kom igjen. Denne gangen er jeg klar. Jeg tenkte jeg ikke skulle synke så lavt som å varsle fra om plikter innen taushet i helvete’s arbeidsplasser, men jeg ser det an. Denne gangen kommer jeg ikke til å la grovt falske rykter komme foran meg i jobbsøknaden.
Try me out, you little fake seed. This time I wount give your words the water you need, for your gossip flower. You’ve got no power.
You go large, but I am in charge. This is my life, amd I am nobody’s wife. You think you are a star, but that’s not what you are. You are done, and I am gone.
Etter flere henvendelser om hvor det blir av de hyppige blogginnleggene fra forbipolene, titter vi innom her fra Lykketoppen for å fortelle ståa. (Hei tante Solfrid, I’m back) I dag har vi hatt herlig besøk av min kusine Hilde Marie, typen hennes Mathias, og lille søte Krister. Dette er folkens som er trivelige å prate med. Det spesielle ved dette paret, er måten de takler ansvar på, tidlig i livet. Hilde Marie er tidenes flinkeste unge mamma, og har taklet alt på strak arm. Nå er heldigvis Mathias inn i bildet, som verdens snilleste kjærest for Hilde, og en god stefar for en fornøyd liten gutt. Hilde Marie og jeg har alltid hatt et sterkt bånd mellom oss. Jeg passet henne da hun var lita baby, og de andre jobbet i åkeren på onkel’s gård på Ytterøya. Mine søskenbarn er oppdratt så sunt som overhodet mulig, og mange av disse verdiene kommer nå til nytte i morsrollen. I tidenes varmeste mammahjerte. Det er aldri kjedelig å møte denne lille familien. Jeg har ofte undret på hvordan det er mulig at ungdommer som disse kan være så mye mer voksne og kloke enn for eksempel mange 50 åringer.
Nabogutten Anthony var også innom i dag, og vi spiste kake og pizza. Anthony’s storebror og en kompis av ham var også innom og tok seg tid til et kakestykke da de hentet Anthony.
Dette vil si at i dag har vi hatt besøk av flere ungdommer omkring 20 år. De er bare herlige. Så smarte og opplyste.
Hva er det med meg og folk? Jeg kjenner så mange av dem, og blir så innmari glad i de. Akkurat som de er. I går kveld hadde jeg besøk av en annen dame jeg kjenner, og vi skravlet i timesvis, til natta banket på og vi måtte splitte opp for å skaffe oss litt søvn. Jeg bare digger folk. Så lenge de er greie, selvfølgelig, men de aller fleste er jo det.
Derfor er det, skjønner dere, at det er lite med blogging herfra for tiden. Vi er veldig sosiale, og det er ikke alltid vi har tid til å knipse bilder. Dessuten tror jeg ikke det er like interessant for dere å lese om alt vi gjør i hverdagen, eller se bildene våre. Som rotet på bordet på bildet under her, for eksempel. Nei altså, dere skal slippe. Jeg er jo ikke noen kjendis. Derfor foretrekker jeg å vente til jeg har tid til å skrive om noe mer interessant enn vår virre varre hverdag her i Stjørdal.
Ellers skjer det veldig mye i livet mitt for tiden som et skikkelig positivt. Ikke bare har jeg gleden av å være friskmeldt fra bipolare symptomer på 7. året, men jeg er omgitt av spennende prosjekter, interessante mennesker, og store forandringer til det bedre i hverdagen. Selv om oppdateringene har vært sjeldnere her fra bloggen, skriver jeg innen andre prosjekter. Og jeg kjenner meg selv; plutselig ramler det ut av meg 2 til 3 innlegg om dagen igjen. Det handler om prioritering av tid, og sortering av hva som er viktig å publisere, og hva som aldri ser dagens lys.
Som dere kan se på bildet under, er der noen ganger viktigere å gjøre husarbeid enn å klø tilbake på skrivekløa. Sånn har vi det nesten daglig her oppe, for vi synes det er mer kvalitet over det å ha så mye besøk av store og små, enn å til enhver tid ha det plettfritt Vi leker og roter, og jeg vasker og rydder med glede. Fordi vi elsker folk. Vi bare elsker folk.
“Skal vi lage barn?” Han gliser flåsete i det han spør.
“Skal VI lage barn, mener du? Skal du deale med halsbrann, kvalme, klømage, hormoner eller cravings? Eller tre av delene, then we share, og så kan du fø eller?”
Det er ingenting som er så latterlig som når det såkalt sterkeste kjønn mannen tror han er med og baker ei hel kake ved å putte oppi et usynlig korn med bakepulver, for så å sette seg ned og glo på at kjerringa tar seg av resten.
Om det er kake eller brød; det er “det svake kjønn” som har oppi ingrediensene, elter deigen, hever den og passer på mesterverket i ovnen.
Ni måneder med hardjobb, og alt han gjorde var å tømme og rømme. For selv om han er der, gjør kvinnen alt selv. Han kan ikke stanse noe av plagene hennes, og han kan ikke stoppe tårene til en spent partner som grugleder seg og allerede elsker magen sin. Alt i alt kan han gjøre ting så mye vanskeligere for henne hvis han vil. Det skal så lite til. Å deale med hormoner gjør at man nærmest begynner å forstå de som sitter i fengsel, og kan være en kunst å roe seg ned.
Disse bildene tok Marie Knutsen av meg på tampen av mitt første svangerskap. Jeg var helt alene om en stor oppgave som skremte vettet av meg, og hadde få friske dager igjen. Jeg var i ferd med å gli over i psykose. Timer unna å ikke skulle få ha med meg babyen min hjem fra sykehuset. Reisen hit skulle bli tøffere enn jeg noensinne kunne forestilt meg, og som mor og kvinne skulle jeg virkelig herdes. Jeg er så innmari stolt over hvordan jeg har greid å reise meg og ta de riktige valgene. Da jeg fikk gleden av å bære fram et barn til, var jeg mer klar for oppgaven enn jeg trodde selv.
Det “svake” kjønn? Nei. Det er ikke noe som heter at vi kvinner fortjener å bli kalt “svake”, etter alt vi er i stand til å tåle og takle.
Er du der nå? Herjer kvalmen? Svinger hormonene som uvær over deg, og han forstår ikke? Be proud, woman, go loud! Du er sterkere enn alle løvene til sammen, og råere enn noen superhelt. Det du er i stand til, kvinne, kunne han aldri greid å holde ut. Det er derfor du er satt til oppgaven, fordi du er så sabla sterk. Om noen år ser du deg tilbake og fatter ikke hvordan det var mulig at du holdt ut alle utfordringene. Om noen år ser du bare den enorme kjærligheten til ungen din. Jeg har to av dem, og kan si barna mine. Jeg gjør alt for dem. Holder meg avholds, spiser riktig og suger til meg alt jeg kan lære meg for å utvikle meg videre som mamma. Å se tilbake på disse bildene gir all mening. Det var bedre at jeg ble syk da, enn senere som småbarnsmamma. Bedre at jeg fikk gjort mitt for å bli frisk på rette medisiner, og tatt kurs om bipolar, så tidlig, enn senere. Jeg ville ikke endret på noe. Løvemødre brøler til hverandre: jeg er mer enn god nok, og det er du også, kvinne!
Han skulle hete Mathias, og han hadde en mamma som elsket ham allerede.
Senere skulle han få en lillebror ved navn Even, og alt skulle bli bra. Ja alt skulle gå fint til slutt.
Du rusler rundt i butikken og jeg er så stolt av deg. Jeg forteller deg at du må legge en sjokolade tilbake, og du gjør det. Litt slukøret, men du legger den tilbake. Vi går en tur innom bokhandelen, og der er det skikkelig salg. Du ser på Mikke og racergjengen lego, legger den tilbake, og setter deg på gulvet mens du ser på en leke. Du sier “Neimen har du sett!” Og butikkdamen og jeg begynner å le. Du er så søt en gutt.
(Inneholder produktplasseringer, men ikke sponset. Ingen reklame.)
I dag er eventyrdagen du virkelig har fortjent. Vi har lånt oss bok på biblioteket. Den er rosa og handler om en prinsesse. Vi spiste pizza til middag, og ruslet rundt inne på kjøpesenteret i byen.
Nå er det på tide noen belønner deg for tålmodigheten din, gutt. For du får deg nesten aldri noe nytt du, hva? Nei du setter alt rørende høflig tilbake i hyllene, og sier “Kanse seinar mamma.” Er det mulig? At du bare er to år? Å låne ei bok på biblioteket er kjempestort for deg, og å levere tilbake bøkene du har lånt, er visst greit det også. Eller, jeg ser du er litt lei deg når fantorangboka blir overlevert til bibliotekdamen, men så lyser du opp over ei ny lånebok. Du har all min respekt for holdningen din. Du har allerede skjønt at du ikke skal ha alt vi titter på i butikken, og det fantastiske med deg er at jeg kan vindusshoppe masse med deg. Vi kan drømme oss bort, peke på farger, former og bokstaver, og fryde oss over lekene vi ser på. Før vi putter dem tilbake.
Ja, en belønning er på sin plass. Så jeg bestemmer meg der og da for å droppe den tullete foundationen jeg skulle unne meg, og gir deg pakken med Mikke mus lego på salg. Du lyser opp og blir ekstatisk glad. Ja du kravler nesten opp på disken når jeg skal betale den, og siden da har du sagt: “Mikke ræsergjengen!” i butikkene, på bussen hjem, og da vi gikk hjem fra bussen. Jeg fikk knapt bære legopakken for deg, for du måtte visst holde den for å kjenne på at den virkelig var din. Takknemlig som om du hadde funnet oasen i ørkenen.
Ååå som du fortjener dette lille venn. Jeg elsker deg, digger deg, liker deg, og du må være den snilleste toåringen som finnes. Det synes sikkert alle mammaer, hva? Men hvordan ble du sånn? Så omtenksom, god og tålmodig?
Noen ganger er en gave rett fra hjertet på sin plass. Og om det er tre blomster jeg plukket til deg på vei for å hente deg i barnehagen, om det er en pinne, en klem eller en kos, ja så kan det virke som du blir like glad for alt. Akkurat i dag fikk du skeie ut. Så neste gang jeg sier til deg i butikken “Ja vi legger den tilbake, så kanskje vi kan kjøpe den senere vennen.” Da tror du enda litt mer på meg, min lille goklump.
Vi ser dollartegnet lyse over bloggtoppen, og plutselig handler kjærlighet om penger. Følelser vurderes ut fra om mannen åpner lommeboka si og casher ut for mat? Mat er lik kjærlighet? Money means honey? No way. Dette er mitt svar på blogger Anne Brith’s innlegg http://annebrith.blogg.no/1504265777_hvem_skal_betale_p_daten.html .
Jeg er innbarka singel, og kan godt bo alene til jeg dauer. Men jeg er alltid åpen for en date, og for muligheten til å forelske meg igjen. Ja visst. Og da er det ikke pengene hans jeg kommer til å digge. Størrelsen på lommeboka hans er ikke det som sier noe om innholdet i hjertet hans, Anne brith. Og det nedi buksa hans er det hånden hans som visstnok sier noe om. Javisst er det sjarmis med en mann som hjertelig spanderer, men hvorfor avromantisere temaet date med å sette slikt grådig fokus på det? Hva føler de mannfolka nå, som ikke har råd til å kjøpe seg slik golden “love”?
Her er drømmedaten min: Han er blakk i lommeboka si i to dager til før payday, og har ikke råd til å kjøpe kaffe for 50 kr engang. Likevel haster det for ham å dra på date med meg, ja han vil ikke vente, så han inviterer meg til piknik på en fin måte. Så hiver han noe pulverkaffe i og hot water i en termos, pakker ned kopper, piknikpledd og et par frukt, før han plukker noen bær i skauen. Så går han ned til stranda og plukker hvite stener. Dit kan jeg komme.
Vi kan sitte der, på stranda, og drikke pulverkaffe. Han kan gi meg noen stener, frukt og bær, og jeg kan bli så glad at jeg får tårer i øynene. Ja det kan bli veldig romantisk på første date uten naziregler, pengespørsmål og pekefinger. Den fingeren kan brukes til så mye annet, vet du, enn å fortelle mannen hva han skal og ikke skal gjøre med den lommeboka si. Jeg tror det er helt andre greier han heller vil du skal beordre ham til etter et par dater, enn money honey. Blunkesmiley
La oss dra fram noe annet enn den spanderende mannen fra old days. La oss snakke kjærlighetsbrev heller, og unngå å sette slik hensynsløs fokus på penger i forhold til kjærlighet. Det er alt det en mann gjør med hjertet sitt som sjarmerer; ikke hvor ofte og hvor bredt han kan åpne lommeboka si. Hvorfor ikke heller snakke om kjærlighetsbrev? Det er til og med rimeligere enn den kaffen din, som du mener “alle har råd til, siden den koster 50 kr.” En kynisk psykopatisk anlagt mann kan lett spandere på deg. Men han gidder ikke plukke stener og bær til deg, og ordne piknikk til deg, med klemmer og varme ord. Slik sett får du aldri i løpet av disse tre datene dine sortert klinten fra hveten.
Jeg er generelt glad i folk, og ønsker å holde penger utenfor min glede over å møte mennesker. Det gjelder både venner og evt kjærester.
Ja, jeg blir så alfor glad i folk. Måten de snakker på. Det at hun ene kan sitte lenge og prate med meg, mens hun andre setter pris på at jeg ringer bare for å skravle og lytte. Han som minner meg på at jeg tok meg av ham en gang i tiden da han hadde noia på byen. Måten han sier det på. Folk altså. Jeg er så glad i dem. Jeg greier ikke å se de negative trekkene, men searcher dønn etter det positive. Jeg finner skinnende øyne, vakre toner i stemmene og rike erfaringer. Og det beste er hvordan de unngår sladder, men forteller om seg selv heller. Noen ganger må jeg nesten grine av glede over alt det gode jeg ser i folk. Og at de lar meg være i fred som jeg er, mens de viser meg alle sine herlige sider. Det er mer enn jeg kan forvente av livet, å få kjenne alle disse menneskene. Men pengene deres? …har ingenting med min kjærlighet til dem å gjøre.
Og så skal du komme her og sette prislapp på relasjoner, Anne Brith? Innimellom i innlegget ditt frisetter du deg selv ved å påpeke at “du gjerne går en tur” på date, men det er jo bare for å formilde dine egne omstendigheter. I virkeligheten har du satt igang en diskusjon så bred og omfattende, at jeg som kvinne nesten må rekke ut en hånd til landets menn, og minne dem på at rikdommen i hjertene deres aldri kan måle seg i kroner og dollartegn. De kan vise meg at de bryr seg på uttallige måter som er GRATIS, hvilket er nettopp det denne sakens kjerne burde bestå av. Ikke sett spotlight på den dyre restauranten. Kast heller lys over den gåturen, allerede til å begynne med, og snakk om kjærlighetsbrev, selvplukkede blomster, stener og bær.
Ingen av mine ekser var særlig rike. Det var selve væremåten som sjarmerte meg; hos dem alle. De kunne gjøre ting for å gjøre meg glad. Jeg fikk kjærlighetsbrev og ting de laget. Men klemmene, komplimentene og kyssene var de største gavene. Problemet var ikke dem og de manglende restaurantbesøkene, men om jeg i det hele tatt hadde evnen til å ta imot kjærlighet. På noen steder i livet kan man ha for lav selvtillit til å fatte at noen elsker en, og da begynner man å lete etter bevis på nettopp det. Som for eksempel at en mann ikke betaler i en restaurant.
Selvtillit nok til å godta en mann’s kjærlighetssignaler, bør man ha før man begir seg ut på en slik reise sammen med et annet menneske. Har du det, Anne Brith? Har du selvtillit nok til å ta imot klemmen, omfavne kysset, og spandere en kaffe på ham?
Du farer av sted, og jeg puster lettet ut. Så mange ganger har jeg tenkt at denne relasjonen ikke var sunn for meg. Så mange ganger har du sitti på ræva i stua mi og prøvd å ta over mitt hjem. Du har snakket litt i overkant mye om de på jobben din, og særlig de du definitivt ikke burde snakke om. Heldigvis jobber du ikke innen helse.
Du har overkjørt meg og irettesatt barna mine rett foran nesa mi. Så jeg irettesatte deg, og forklarte deg at i mitt hjem er det jeg som bestemmer når barna mine og vennene deres skal irettesettes. Her bestemmer jeg reglene.
Det skal bli så godt for oss alle å slippe ditt vrangvendte syn på verden!
Og nå begynner du igjen å konstruere opp dine egne teorier. Du tror det er lov å bruke min diagnose mot meg, selv om jeg lever med den diagnosen symptomfritt og i remisjon, og har fungert frisk på riktige medisiner i 6 år.
Jeg liker ikke å bruke denne bloggen til å sutre, men vet du hva?
Denne gangen slipper du ikke unna med ryktene du så ivrig tørster etter å plante om meg. For du har alltid vært misunnelig på min livsglede, og det faktum at jeg lett får meg venner. Men vet du hvorfor jeg har venner? Det er fordi jeg holder meg unna sånne som deg, som ikke eier sympati og empati med noen, men som gjerne suger til seg litt energi her og der. Det er fordi jeg ikke eier dine kresne fordommer. Det er fordi jeg lar folk være som de er, uten å prøve å forandre dem.
Jeg burde vel egentlig synke på ditt nivå, ringe jobben din og snakket litt om plikter; taushet og sånn. Men vet du hva? Jeg nekter å være som deg.
Sist var jeg visst narkoman, og hadde vært på avrusning flere ganger. Det var løgnen du fant opp om meg på jobben du hadde den gang da, slik at jeg måtte fighte mot i de usanne ryktene i årevis. Da jeg skulle begynne til psykolog etter et voldelig forhold, måtte jeg for pokker forklare tilogmed der, at jeg aldri hadde hatt en eneste abstinens. At jeg aldri hadde vært på rehab.
Det er en liten by, dette her
Og denne gangen får du ikke lov.
Alle kommer til å merke at du lyver denne gangen. Du kommer ikke en meter med å servere dem kaker laget av møllspiste løgner, rottehaler og froskegørr denne gangen. Du slipper ikke unna med å være pil råtten denne gangen.
