Dianelys Johansen husker snøen som dalte ned på tunga si dagen etter hun kom til Norge fordi hun syntes det var kjempearti.
-“Det var så koselig. Jeg hadde aldri sett snø før, så jeg begynte å spise av de hvite flakene.”
Etter at hun hadde flyttet fra hjemlandet sitt Cuba til Norge og giftet seg, dro hun til Stavanger for å gå norsk kurs. Hun ville lære språket hvis hun skulle være her, så da hun kom tilbake gikk hun norsk kurs videre i Stjørdal.
-“Jeg hadde bare kontakt med nordmenn. Det var ikke mye latino her da. Jeg skaffet meg norske venner, og var med familien til mannen min.”
-Hvordan opplevde du de Norske tradisjonene?
-“Helt greit. Jeg tror dette spørs på hvor du kommer fra. Religion og tro. På Cuba har vi ingen religion. Det var kjempearti å feire jul første gangen i Norge. Det var gaver, glitter, god mat og mye rødt og lilla. Nisser å. På Cuba feirer vi jo bare nyttårsaften.”
-“Har du noen integrerings- tips til de som innvandrer til Norge nå?
-” De må prøve å tilpasse seg, og lære norsk først og fremst.”
Dianelys mener at innvandrere i Norge fint kan integrere seg uten å glemme egen kultur.
Hun har erfart at det å lære norsk, være selvstendig og forstå kulturen i landet man bor i er er must for å kunne leve her.
-“Hvis man ikke kan språket, er det lett å tro det er rasisme hvis man misforstår. Det gir selvfølgelig grobunn for slike misforståelser å ikke ane hva alle rundt seg snakker om i sin helhet. Det aller viktigste er å lære seg norsk!”
-Hva med det sosiale generelt?
-“Vel, det er opp til hver enkelt. Jeg er med venner, både latino og nordmenn. En miks funker fint.” Forteller Dianelys.
Hun fortsetter selvsikkert: “Det som teller er språk som fungerer og å lære kulturen. Hvis vi reiser til Cuba vil jeg at du skal lære å snakke spansk, og ikke forlange kjøttkaker og musikk fra Norge når vi går ut. Der er det latinomusikk og Cubansk mat som gjelder, og det bør du være positivt innstilt til.”
Dianelys har en beskjed til deg som kommer til Norge og vil bo her: “Du bor ikke hjemme i landet ditt. Du bor i et annet land. Mange greier ikke akseptere at det er sånn, men det bør man, selv om det virker som det er frivillig her. Likevel synes jeg at jeg må tilpasse meg. Hjemmet er arena for min kultur. Der spiller jeg min musikk, danser og prater spansk i telefonen med venner og familie fra Cuba.”
Hva ville du tilført Norge fra din kultur?
Spontant sier den vakre NorskCubaneren: “Litt mer glede. Musikk. Dans. At folk tør å være mer seg selv uten å bry seg hva andre mener. Ikke bry seg om status. Folk sliter i det skjulte. Jeg skulle ønske Nordmenn kunne leve med det de har, i stedet for å bygge så mye og mer og mer.”
Dianelys bruker fantasi, kreativitet og gjenbruk for å skape et stilig hjem for sine tre barn og seg selv. Hun er et arbeidsjern, og sjonglerer to jobber med husarbeid. Hun er rå på både husarbeid, jobben i en klesforretning, og jobben innen helse. Ivrig har hun integrert seg helt fra nittitallet og hit, til lokalsamfunnet ikke lenger ser på henne som “utlending”. Hun er like mye Stjørdaling som Cubaner.
Sånn skal det gjøres; ekte integrering på høyt nivå. Er du i samme situasjon, og har gode råd til andre innvandrere hva angår integrering i Norge? Ta gjerne kontakt på facebooksiden forbipolene.
Del gjerne, og spre, så vi når våre nye landsmenn med nyttige tips innen det å tilpasse seg på best mulig måte i sitt nye hjem.
Noen ganger bør man si unnskyld. Og i dag må jeg nok det. Rett og slett. Fra dypet av mitt hjerte. Innerst fra sjelen. Sett fra samvittighetens synspunkt: sorrybeklagerunnskyld.
Jeg beklager at jeg ikke har noe å klage på. Sorry for at jeg er sånn en plagsomt glad Polyanna, som sitter her ute i det vindete gråværet i Trøndelag og gir totalt blanke blaffen i at sola ikke skinner. At jeg ikke sutrer over noe. Været i det minste.
Vi kjenner noen regndråper, og jeg tar med meg lille Even og nabogutten på samme alder, inn til oss. De går opp på Even sitt rom, og jeg setter meg i sofaen for å blogge videre, mens gutta skravler der oppe. “Dej. Hej.” “Ajle sammen.” “Høø hænj e denj?” “Den e min.” “Bæss bæss pjomp!” Osv. You know. Det avanserte 2åringspråket.
På telefonskjermen foran meg (Ja jeg blogger fortsatt noe mobilt, selv om jeg har pc nå) er det knust edderkoppnett her og der. Dessuten kan jeg ikke bruke denne til alt jeg kunne før. Som å gi dere lesere tekstene mine pent skrevet på bildebakgrunn (Se kategorier i arkivet: tekster). Så nå har jeg ordnet så en samsung galaxy 8 er på vei til meg, og jeg gleder meg som en unge til å være kreativ og skrive tekster på bilder igjen. Jeg er ikke sponset med fem flate øre; men Telia fortjener virkelig ros for sin fleksible kundeservice.
Canal digital også, og jeg er fortsatt ikke sponset. Siden TVsignalene gikk ned for telling for en uke siden, fikk jeg 4 gratis leiefilmer fra GO, to måneder gratis abonnement, og bestilt gratis montør som kom til oss i dag og fant ut hva feilen var. Nå får vi tilsendt ny boks, og så blir det så bra så.
Jeg ønsker Marie Knutsen og hennes sjåfør god tur nordover til Finnmark. De to var innom i formiddag på en kjapp kopp kaffe, før de dro videre. Marie flytter til Alta, og Trøndelag kommer til å savne henne. Men vi kan jo følge henne på http://m.marieknutsen.blogg.no/ , og dessuten er hun hjertelig velkommen til å benytte seg av Lykketoppen gjesterom anytime. Hils Lasse, Marie: I will miss you ❤💋💦
Sorry. Jeg har fortsatt ikke noe å klage på. Vi har det strålende her på toppen, og livet er digg. I mårest våknet jeg til en toåring som smilte mer enn sola noensinne kan, mens han lo og strøk meg på kinnet. “Mammaaaa!” Sa han med lys stemme. “Mamma miiiiin!”
Jeg tror sånne som meg kan være irriterende. Jeg finner noe positivt ved det aller meste, desverre. Too bad. Jeg er en plagsom gladtass, og det beklager jeg virkelig. Om jeg derimot bryr meg om hva du synes om det? No way 😂 Over og ut fra Lykketoppen
Han klamrer seg inntil kinnet mitt mens han holder fast armen min. Han har vært hos pappan sin i noen dager nå, så han har visst savnet meg like mye som jeg har savna ham. Jeg hvisker: “Æ e så gla i dæ Even!”
Jeg hvisker videre: “Du og Mathias e grunnen te at æ smile så mye, og dåkk gjør mæ så glad!”
Han smiler i munnvikene sine, før han sovner. Jeg kjenner gledestårene presser på, og det sprenger i brystet: jeg er lykkelig. Man kan ikke bli gladere enn dette. Got the power, fordi jeg får være mamma. (Teksten fortsetter under rimet)
Drømmeland”s lille liten
Jeg hadde aldri peiling, lille vennen min,
på ekte kjærlighet så stor og fin.
Jeg hviska deg i øret før du sovna i sta’,
hvorfor jeg er så glad.
Du og bror din
gjør dagen min så vakker og fin.
Hva var livet uten dere to,
uten to par føtter i små sko?
Hvordan klarte jeg å se lyst på livet
Uten lego i stua og latter i sivet?
Drømmeland’s lille liten,
nå er du trøtt, nå er du sliten
Du ligger her i mammasenga,
og drømmer vel om blomsterenga.
Jeg, jeg har fått mine drømmer oppfylt
Alle som en, glinsende forgyldt.
For jeg får være mamman din;
kjenne kjærligheten i magen min…
Og jeg får være mor
til din storebror…
Det får jeg;
følge deres vei.
Hva mer kan man drømme om
enn morgendagen som kom,
med måne, sol og blå himmelglans?
Øyeblikket man ga livet en ekte sjans.
Å være mamma får meg til å gråte av glede.
Jeg lover å alltid være til stede.
Drevet av kraften i hjerteslagene
lover jeg bort alle dagene
til to små skjønne gutter jeg elsker høyt
mens jeg ber om at livet blir langt og drøyt.
Drømmelands lille liten
sov nå søtt, du var så sliten.
Når du våkner er jeg her fortsatt.
God natt, min skatt. God natt.
Mathias reiser på feire med pappan sin i morgen, og selv om jeg savner ham, vet jeg at han har det fantastisk bra. Han er i de beste hender. Tenk for en gave: gutta mine har en pappa som elsker dem like høyt som jeg gjør. En pappa som gjør alt for dem, han også. Det kunne vært annerledes. Men det er det ikke. Jeg er så heldig, at hver gang jeg sender ungene mine til pappan sin, vet jeg at de går fra en trygg arena til en annen trygg arena. Dere aner bare ikke alt hva faren til Even og Mathias faktisk gjør, av ren kjærlighet for begge gutta våre.
Og nå ligger altså toåringen min her og er i ferd med å sove seg en natt nærmere treårsdagen sin. Det er fantastisk. Jeg har ikke ord. Alt gikk bra, og her er vi snart tre år etter. Jeg trodde ikke jeg noensinne skulle greie å bli en god nok mor, med alle kravene jeg stilte skyhøye til meg selv, men så funka det lell. For i denne kommunen jobber folk som er smarte nok til å få en alenemamma til å senke slike unødige krav til seg selv. 5 år før det igjen var der jo helt krise i det bipolare hodet her. Men tiden bare tripper etter å lege sår, og bygge spennende prosjekter oppå der igjen.
Jeg er en rimelig stolt mamma. Selvfølgelig er jeg stolt av barna mine så jeg sprekker. Men jeg er stolt av meg selv også, skikkelig stolt. Jeg stoler 100 % på meg selv som mor, og vet godt om alle kreftene jeg har lagt i dette med å fungere som frisk, bipolar mamma. Steike dundre ta, nå klapper jeg meg selv på skuldra mi. Ei skulder som ikke lenger bærer på murstein, men har senket seg og funnet roen. Jeg elsker elsker elsker å være mamma!
1. Kroppen behøver å kvitte seg med avfallsstoffer som tårene dine inneholder. I tillegg består tårevæsken av sukker, sitronsyre, salt, vann, proteiner, fett og bakteriedrepende stoffer. Altså er det litt av en avansert blanding good stuff, så la den få komme fram i lyset i all sin blanke prakt.
2. Den siste beskjeden før du gråter, kommer fra hypotalamus; er et område i hjernen som styrer flere ting vi mangler kontroll over, som fordøyelsen og hjerteslagene. Det er altså en funksjon ved deg på lik linje med noe så viktig som hjertet ditt og tarmene dine: gråt i vei, og få det ut i stor stil.
3. Noe annet du får ut ved hjelp av denne tårevæsken, er støv og skitt på øyet ditt.
3. Forskerne er uenige omkring hvorfor vi gråter. Tårer forteller omverden hvordan du har det, mener noen. At tårer er et signal om nød, slik at andre mennesker kan ile til for hjelpe. Vel, det kan ha vært slik før menneskeheten utviklet språk, men nå gjelder vel denne teorien hva angår bebisene.
4. Forsker William Frey fant i sin gråtende iver ut at det var kjemiske forskjeller mellom løktårer og triste tårer. Triste tårer inneholdt mer protein enn løktårer. Hans teori gikk ut på at disse proteinene er følelseshormoner som bygger seg opp i kroppen når du er trist. Frey mente vi kvitter oss med disse hormonene når vi gråter. Kanskje det er derfor det føles så godt en stund etter en tåreflom?
5. En annen forskerteori går ut på at gråting får kroppen din til å slippe løs hormonet endorfiner. Disse hormonene kan gi lykkefølelse og fungerer smertestillende. Tårer letter altså sinnsstemningen, mener disse forskerne.
6. Russerne brukte under 2.verdenskrig tårevæske til å helbrede sår. Det må vel bety at du kan samle opp tårene dine til praktisk gjenbruk?
7. Det ligger mye styrke i å tørre å gråte en skvett foran andre mennesker. Det kan likevel skape nærhet, så hvorfor ikke la muren falle og vise frem tårevæsken din? Kanskje kan det få de rundt deg til å slappe av og forstå deg bedre. Det er noe dere har til felles nemlig: evnen til å gråte proteiner, fett, sukker og sånnt.
8. Å holde igjen tårer skal visst ikke være sunt har vi hørt, og jaggu kan det virke logisk: let loose, be a crybaby sometimes.
9. Du trenger ikke lenger egg for å lage din egen proteindrikke (…just f.. joking 😣)
Et lite snev av høstmørke har lagt seg over Trøndelag, og jeg skulle egentlig innom her for å fortelle litt om dagen i dag. At den ikke har vært kjip, selv om det kanskje kan virke slik på de siste oppdateringene. Jeg er vant til å deale med motgang fra jeg var svært ung, og skal ærlig talt innrømme at jeg opplever bittelitt fordommer og misopfatninger når jeg lever frisk med diagnose bipolar 1. Generelt er det ikke noe problem. Jeg har det bra. Jeg har vært ute på livet med gode venner i kveld, dansa litt på benkene på puben og i morgen kommer skjønne Christina meglerfru1 på besøk, før Even kommer hjem. Jeg har mye å glede meg til.
Jeg joinet nabo Dianelys ut på byen en tur i kveld, og tok meg en kaffe og noen vannglass med isbiter i sammen med some pøbbety lovely people. Denne byen har et spekter med herlige folk å møte der ute. Da jeg stod ved bardisken kom ei dame med langt vakkert hår bort til meg. Vi kjenner til hverandre fra før, og hun sa: “Faen Helene du e så porno du ass. Ikke sånn porno, men dæven kor bra du skriv! Æ læs men hvis æ trøkke liker så pipe det i telefonen min dagen lang!”
Tenk at hun gadd å si dette. Og så godt det var for meg å høre det.
Da vi satt ute under Stjørdals nattehimmel og pøbbet oss på puben, skjedde det igjen, med en annen dame som jeg kjenner til fra før, rent sporadisk. Hun lente seg mot meg og sa: “Æ læs bloggen din. Du formulere dæ så bra.”
Satt ut? Ja jeg blir flau og satt ut; men jeg har så godt av å høre det. For jeg kommer aldri til å ta slikt som en selvfølge. Sånne som meg kan aldri bli høy på pæra. Ikke epla engang. Ikke appelsinen heller. I hver krik og krok er jeg en outsider freak fra under nederste trinn. Og her trives jeg godt.
Da jeg kom hjem tikket denne inn fra Stavanger:
Mine lesere er gull. Jeg digger dere. Dere er som stjernene på himmelen som jeg ikke alltid ser; men som ordaket sier er der.
Jeg lover dere å alltid vise respekt. Både ovenfor dere, barna mine og de omkring meg. Jeg vet at dere ikke vil vite hvem X og Y er. Jeg skjønner at dere forstår meg når jeg pakker ting inn. Dere vet at jeg aldri kommer til å bruke denne bloggen som en arena for slikt, men at jeg heller anonymiserer. Jeg tror dere ønsker barna mine så godt at dere respekterer at jeg bruker sjeldne bilder av dem; og da blurete eller tegnefilmaktige bilder, eller bilder hvor de snur seg bort. Vi unner barna mine dette med personvern, dere og jeg.
Jeg ligger her på madrassen min og skriver. Det er alt jeg noensinne har villet gjøre; å skrive. Lakenet er turkis, og over meg er himmelen mørkeblå gjennom takvinduet. Snart kommer høstlufta med sine krystalltoner, og bringer med seg forelskavibber og klar renhet.
Jeg er klar. Er du? Er du klar for en spennende høst? Mine dager er alltid spennende, glade og full av power i hjertet. Fordi jeg skaper det. Enn du, kjære leser, hvilken virkelighet skaper du deg? En du angrer på som 90åring, når du sitter krokete i gyngestolen og tenker tilbake? Eller en du ser deg tilbake på og nikker fornøyd til, mens du tenner pipa og løftee cherryglasset på gammelheimen?
Hvordan er det, søstra til Camilla? Enn du Else? Sophie Elise, hva tenker du om det? Eller du Adina? Hva med Therese? Diva? Trond? Lena? Er dere klare for å lage funny days, og bestemme dere for å ha det COOLT i tiden som kommer? Hva heter alle dere andre mon tro? Og har jeg virkelig malt sannheten dithen at leseren fra Stavanger tror jeg er “kul”? Jeg er i virkeligheten en klumsete figur med for høy latter.
La oss søke lykken sammen, dypt inn i der innerste av alle rommene du drømte at et hus du bodde i, inneholdt. Overrasket fant du enda et rom. Og et til. Og enda et. Vi blir stadig kjent med nye sider av oss selv. Jeg ble kjent med en ny klæbb i meg selv i dag. En riktig teit en. Kjekk fyr. Farmasøyt. Spurte åssen det går. Jeg sa: “Jau. Tenker på da jeg så deg på apoteket her om dagen, da jeg skulle kjøpe p-piller til katta mi. (Holdt opp 5 fingre), for det er nok nå liksom haha!” Bare han vet om han hørte at jeg snakket om katta mi. Anyway. He’s too young! Han amerikaneren som tok push ups med klapp, også. Kunne vært maman hans. Old mama yeah.
Gonatt til alle verdens herligste lesere. Jeg trodde aldri jeg skulle skrive noe så dumt, men jeg er sabla glad i dere. We got something crazy 😉 Jeg som alltid har humret av andre bloggere som har skrevet sånn om leserene sine.
Du vil gi oss munnbind. True oss til taushet. Bryte taushetsplikt og overgå personvernet. Men hvem er du? Vel. Det er nå opp til politiet å finne ut.
Du etterlyste din upubliserte kommentar med en streng beskjed. Det er visstnok, ifølge dem selv, “umodent av meg å ikke poste” din svært så utfyllende kommentar. Og jeg kan jo ikke ha noe av at anonyme du, selveste dommeren i mitt liv, mener at jeg er umoden. So here it is!
Du skjønner, vi skulle bare gjøre et par småting først. Som å anmelde deg til politiet. Ja for ikke å snakke om å sensurere de delene av din kommentar der du bryter taushetsplikten din og utleverer Marie på det groveste.
Dette er selvfølgelig ikke bra for deg dersom det viser seg at du er ansatt i psykiatrien. Det kan i verste fall ende med fengsel for din del.
Den som har skrevet kommentaren, har befunnet seg i Trondheim og vært på nett med Helsenett, viser ip adressen. Altså: enten ansatt eller pasient.
Det er heller ikke greit dersom du er en pasient. Da må det også tas opp videre. For du har som du vet det man kaller “moralsk taushetsplikt”, noe som er en viktig del av det å i det hele tatt få lov til å være innlagt sammen med andre pasienter der du er nå. Du skal slettes ikke ha som intensjon å utlevere medpasienter for hele Norge på dette viset. Du ønsker at jeg publiserer private opplysninger om din tidligere medpasient. Vi ønsker at dine behandlere skal få beskjed om dette som du bedriver behandlingstiden din med: å prøve å utlevere sensitive opplysninger om tidligere medpasienter, for hele landet, og deretter forsøke å true dem til stillhet.
Eller er du en ansatt som ikke forstod hva ordet taushetsplikt betød da du skrev under på din nye lønnskilde?
Allerede har lekkasjen skjedd. Du skriver sensitive opplysninger om Marie i din kommentar som har nådd meg. Dette er ting hun aldri har fortalt meg, og som heller aldri ville vært avgjørende for min bestemmelse av å publisere historien.
Jeg har selv vært pasient ved Levanger post 2 psykiatrisk avdeling, og vet godt hva Marie snakker om. Selvfølgelig jobber det, som jeg skrev i innlegget, også dyktige og greie personale der, men der er definitivt mange ansatte som absolutt ikke burde jobbe der. Jeg har tidligere skrevet om Eivind for de etterlatte. Rest in peace. Jeg kjente flere som valgte å reise sin vei for godt. Ja, vi er mange mange som har våre historier klare, og du skal ikke se bort ifra at du snart kan lese om oss andre steder enn i denne bloggen. Vi vet hva vi snakker om, på grunn av erfaring. Og i dette landet hersker noe som heter ytringsfrihet. Likevel tror du at du kan true oss til knebling ved å skrive i din kommentarsending nr 2, som er nesten lik kommentar nr 1, at du har varslet sykehuset Levanger om denne “bakbloggingen”. Som om det skal føre til hva? Bare fordi du har forvridde oppfatninger omkring ytringsfriheten! Det er skrevet mye i media om brudd på pasientvern innen psykiatri i det siste. Blant annet om bruk av tvangsmidler, som reimer for eksempel. Har du lirket ut av deg truende kommentarer om munnbind mot disse tidligere pasientene også?
Men hvorfor varslet du dem ikke for 2 år siden, da jeg skrev min egen historie her på denne bloggen? Research, hørt om det før dine kvasse uttalelser? Eller hva med da jeg skrev om Vilja? Eller altså; Eivind?
Alle vi kjenner til sykepleieren du sikter til i kommentaren! Ingen av oss ville greid å sett på nyheter i den tilstanden vi var i da vi nærmest usynlige var så langt nede i sjelen at stedet var lukket avdeling. Aner du i det hele tatt hvor skremmende nyheter er for en som for eksempel er i dyp psykose? Marie hadde dessuten tilsyn av nettopp denne malplasserte sykepleieren som bestemte at de skulle se nyheter. Marie måtte faktisk oppholde seg i nærheten av henne, og kunne ikke hverken benytte seg av TV nr 2 eller slippe unna triste nyheter, hun som var langt nede fra før.
Noen av oss tidligere pasienter lever. Andre ga opp. Hvordan kan alle vi, og de etterlatte etter våre venner, fortelle om akkurat de samme historiene, hvis denne avdelingen du så bedrevitende forherliger, er så sabla bra i sin helhet?
Jeg skal fortelle deg en ting, og det er at den avdelingen ville vært bra dersom alle som jobbet der var like dyktige som han som vekker pasientene forsiktig, snakker rolig og forteller om interessen sin fuglene. Eller hvis de alle var like smarte som han unge psykiateren med alle fargerike kaffepatronene på kontoret sitt. Eller dersom de alle som en var like forståelsesfulle som hun unge lyse som jobbet der på nittitallet. Hun jobbet nemlig ut fra hjertet sitt. Vi kunne se det på øynene hennes.
Og du. Skulle det vise seg at du er en pasient, tror vi at vi vet hvem du er. Du burde ta et kurs om det å unngå dobbeltmoral, for på din facebookprofil skriver du selv svært så umodent om dine kvasse meninger mot psykiatrien i Norge.
Anyway, i komentaren din skriver du en hel masse fakta som vi tidligere psykiatriske pasienter vet fra før. Men vet du hva? Jeg har selv hatt blåmerkene Marie forteller om! Og da var jeg harmløs og høygravid. Jeg ble slept etter gulvet helt uten grunn, og det hele hendte inne på skjermet avdeling. Bare fordi jeg ikke turde være inne på det glovarme soverommet. Jeg skulle bare sette meg på en sofa, og jeg har aldri vært utagerende på noen måte som skulle tilsi at slik behandling var nødvendig. Jeg glemmer det aldri. Aner du i der hele tatt hvordan det ser ut der inne? Jeg vet det godt. Ned til minste detalj.
Vi vet alle, som har vært på denne avdelingen, nøyaktig hvilke personale man bør tie og se ned ovenfor. Vi vet akkurat hvem som burde slutte asap, og finne seg en ny jobb, der deres egne problemer ikke går utover suicidale mennesker som er på vippepunktet og faretruende nær stupet.
Nåh! La oss håpe for din del at du er en pasient i Trondheim, der du har benyttet deg av helsenett ved en pc. La oss for din skyld håpe du ikke er en stupid, taushetsforaktende og snart pliktløs ansatt i psykiatrien. Uansett er du herved anmeldt til politiet for mye mer enn umoden atferd!
Du etterlyser at jeg sjekker fakta først. Vel, jeg har ikke gjort stort annet siden 1997 enn å sjekke fakta rundt dette temaet. De siste to årene har jeg også skrevet både mine egne historier, og andre sine opplelser med psykiatrien, på godt og på vondt! Versegod, kjære sinnakonmentator; les:
Her på Lykketoppen badet vi både på stranda, hjemme på vår egen veranda, og hos nabodama. En hel dag brukte vi på de flotte nye lekeparkene i sentrum av Stjørdal, og bildene under er fra Kimenparken. Barna løp rundt meg i varmen og lekte seg, og jeg slo leir, der jeg leste et blad og koste meg med sukkerfri sjokolade og drikke. Idyll in the hometown😉 Og jeg knipset da noen bilder oppi det hele. For å korrigere overskriften and make it right, er det vel et par bilder under her som er publisert, men i helt nye settinger denne gang.
Tempen var oppe i 27 grader på det meste, og spør du meg var det et friskt pust her oppe i nord.
Jeg liker å dekorere på veranda og ved trappa når det er slikt deilig utevær:
…og tacoen spiste vi selvfølgelig på verandaen.
Jeg er en person som liker å leve i nuet, så det er ikke alltid jeg velger å fotodokumentere det jeg foretar meg. Vi er veldig sosiale, både barna og jeg, og ofte ønsker jeg ikke å forstyrre de fine øyeblikkene med å ta bilder, men her er et par bilder fra da jeg gjorde nettopp det denne uka:
Gåtåbanen, nå ringer jeg både åndenes makt, spøkelsenes hersketeknikk og gjenferdenes velferdsforening. For ikke å snakke om ghost power in the air.
Neida. Jeg bare sitter her på bussen og kan for all del ikke kjede meg. Å ta bilder ut av vinduet gjør ikke livet så mye mer spennende, men det er da noe. Jeg ser ganske creepy ut der ute.
Jeg føler meg som en frammesnart?-unge. En Hvorlengeerdetigjen?-kid. Bortsett fra at jeg er 37 år og godt vet hvor lenge det er igjen. Stønn.
Tenke positivt nå muttra. Come on. Dette går så bra. Sitte stille leeenge er ingen kunst, hva? Får til dette vettu. Skrive litt nå så. Men jeg har mest lyst til å få bussen til å stemme i en rap låt. Som lille Even på 2 bruker å si: “Alle sammen vennene mine!” Vi kunne hatt det så gøy her i denne bussen hvis vi bare loosen up a little bit culture. Men tenk så flaut hvis ingen sang med. Shit. Nei. Jeg fortsetter med å ta bilder ut av vinduet heller.
Good evening fra det bipolare hue inne i bussen mellom Storlien og Stjørdal, right now.
To søstre kan finne hverandre best senere i livet. Silje og jeg hadde år uten så mye kontakt. Vi møttes, men vi kjente liksom ikke hverandre. Så begynte vi å ta opp tråden, og jeg kjente den tråden røsket langt tilbake i røtter jeg mintes fra en fjern fortid. Der var den farskete humoren hennes ja. Den kjente jeg igjen. Tenksomheten hennes som klokelig tenker på alle sider og vinkler; aha, there it is. Og vi har et bånd som bare er der. Det har vært der hele tiden, men nå setter jeg pris på det på en annen måte.
I går kveld kom hun innom oss for å prate litt og låne badekaret. Jeg stortrives når hun ligger der nede i kjelleren og plasker, barna sover oppe, og jeg pusler med et eller annet i midten. Men før hun la seg der, ga hun meg en gave som for deg kan virke som en hverdagslig en, men som for meg er enorm. Huge. Det er den eneste energidrikken jeg virkelig digger. Hun vet at det er den eneste måten jeg skeier ut på, er koffein, og hun respekterer at jeg velger å være avholds. Jeg satte energidrikken på nattbordet, og gledet meg til å drikke den når sola hadde stått opp.
Tenk å få en slik morgen i gave, når tanken teller, og du vet noen som er glad i deg unner deg en ny dag med opptur? Det er søstra mi det. Hun med samme humor som meg, og samme lunte som meg. Hun gjennomskuer ethvert skuespill og ethvert signal om falskhet; men eier du ingen av delene er hun god som gull å tilbringe tid med.
Takk for en glitrende gave, søs, now the day can begin! 🙂
Selv om du ikke kjenner meg så godt, har du alltid en kommentar klar til alt jeg foretar meg. “Skal du ikke skifte den buksa? Den er jo ikke noe fin” “Hei, du la den der, den skal vel ikke ligge der?” “Smørt inn barna med solkrem? Men da blir de jo ikke brune.” Det er ikke vanlig å påpeke folk’s feil, men som en kontrollpost på vakt er du over meg samme hva jeg gjør, og det å ha deg på besøk hjemme hos meg må jeg begrense. For du snakker om hvordan huset jeg bor i umulig kan være ferdig, du stikker hendene ned i jorda for å sjekke om jeg har vannet plantene mine, og du har alltid en ny kommentar klar. Det påpekes, påpekes og atter påpekes. Ja du sitter vel og rettskriver dette også. Har det noen gang falt deg inn at jeg aldri ba om dine bedømmelser?
Det er bare det at det er ikke feil jeg gjør. Det er du som leter, og misforstår i det vide og det brede, fordi du er så besatt av å finne mine feil og påpeke dem. For å minne meg på hva? At jeg ikke duger? At jeg er den fiaskoen du innerst inne har bestemt deg for at jeg er?
Å lytte til folk du respekterer, det er kult. Det er greit. Men å lytte til ei som har diagnose bipolar, det er både utelukket og ukult i din verden. Det er som om du forventer av meg at jeg sier og gjør ting som må rettes på, så du må alltid passe på å gi meg veiledende tilbakemelding. Puh. Du er så slitsom, og jeg gidder ikke. Midt i min setning om noe viktig, peker du på noe, eller du må bare vise meg noe der og da. Eller du svarer ikke. Som for å vise meg at det jeg snakker om faktisk ikke er viktig i din verden.
Når jeg snakker til en vegg som sjeldent svarer, lurer jeg noen ganger på hvorfor i alle dager du i det hele tatt ønsker å være i nærheten av meg. Jeg er jo “ikke bra nok” for deg.
Well I have got some news for you. Jeg er i besittelse av mer enn en diagnose, og jeg er klokere enn du tror. Det kommer ikke til å koste meg så mye som et fnugg å holde deg ute av livet mitt for godt, dersom denne forunderlige atferden din opprettholdes. Denne evige letingen etter feil jeg gjør i dine øyne. Det er jo ikke det at du kjenner meg så godt. Ei heller at du har så mye peiling på diagnosen du undervurderer i meg.
Det å “stille opp” for folk du mer enn gjerne stakkarsliggjør, gir deg ingen rett til å hakke på dem. Du kan ikke kjøpe et menneske.
Alt jeg krever av folk i min omgangskrets er naturlig respekt. Er det så vanskelig for deg det; så er det jo ikke mitt problem i lengden. Jeg kommer til å fortsette å bruke de buksene jeg vil, vanne plantene mine når det passer meg, og legge mine ting akkurat der hvor jeg har bestemt meg for å legge dem. For jeg har et spørsmål til deg om privatlivet mitt: Har du noe med det? Og hvis du tror du har det; hvorfor tror du at du har noe med det?
Hvis du er med på det, og greier å tie når du får sprengende behov for å hakke på meg, er du velkommen til å fortsette å være i livet mitt. Men dersom du har tenkt å fortsette å krenke, kritisere og undervurdere meg, tenker jeg at det vil bli godt å slippe. Jeg kommer til å slippe unna dette tullet ditt uansett vet du. For hvis du fortsetter, er jeg fri til å fly.
Din skam er ikke min skam. Jeg er stolt av meg selv, og jeg sliter ikke med at jeg lever med bipolar 1. At du burde lære å kjenne folk som faktisk har diagnosen, bedre enn bøker, er ikke mitt problem. Du burde blitt kjent med meg før du dømte meg. Jeg er klar til å fly, hvis ikke du er klar til å snu om, og det på flekken.
Lykke til, samme hva du bestemmer deg for. Jeg er glad jeg er fri til bestemme selv hvem jeg gidder å bruke tid på. Hell yeah!
