Når jeg dummer meg ut, så  d u m m e r  jeg meg ut. Men jeg var verre før. Jeg var mere fjolsete, kan man si. Jeg som i dag er komplett avholds, kunne være glad i en fest og i det å leke hippie da jeg var omkring 20 år. For 15 år siden.

Vi skal til år 2003. Jeg var 23 år og bodde sammen med en snedig tassi av en fyr. Glad i partylivet han også, og den dagen jeg skal fortelle om, var vi på heisanntur i Oslo. Vi hadde vært i Østfold til en venninne av meg, og nå ruslet vi rundt i Oslo’s solfylte Karl Johan, ikke så rent lite brisne på livet’s goder. Han måtte se slottet, min x. La oss kalle han Ola.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette var tabbenes dag for min del, og opp langs Karl Johan så jeg en fyr med langt hår som holdt i et pappbeger. Jeg skjøt hånda frem med en femkrone klar, full av sympati. Langhårmannen skvatt til og rev begeret til seg mens han fnøs: “Jeg tigger ikke!!!”  Mulig han skiftet både stil og plass å drikke kaffe på etter den teite trønderjenta med femkronen. Inte vet jag. Vi ruslet videre i retning slottet. Formen var på topp og Ola gledet seg til å få sett slottet i virkeligheten, han også. 

Kunne tulle, denne Ola serru. Tullet og tøyset og vimset bort mot ene slottsvakten. Jeg prøvde å si at vakten ikke kunne svare han likevel. Han ropte:”Æ veit det. Ska bærre toill litte…” Han stilte seg foran vakten i giv akt, og tullet: “Kain få komma inn hahahaaa”  Vakten pekte mot slottet’s høyre side og sa: “Ja. Det er åpent slott nå. Billetter selges på posten, kanskje de har noen dere kan kjøpe bak der..” 

Jeg aner ikke hvorfor det var så viktig for akkurat freaken Ola å komme inn på slottet. Han hørte vel mer hjemme nede i Christiania han. Men han insisterte. Vi kjøpte billetter og ventet. Og ventet. 

Vi var 2 av 25 stk som skulle på omvisning på slottet. Inn og ut av svære rom med masse megamalerier som omvisningsdamen i stramme klær fortalte lenge om. Vi var ikke kledd så fint vi da. Og jeg var ung, og visste alt.. Neida. Jeg mener, jeg var ung,og visste ingenting om kunst. Det var kjedelig for ei pie på 23 dette. Så meg rundt og kjente at her hørte jeg ikke hjemme, jeg som bodde i ei slags rønne og ikke liknet på de resterende interesserte 23 folka. 

Guidedama stod pittelita under et svært maleri og fortalte. Og pratet. Pekte og pratet, morsk og seriøs. Jeg så ut av vinduet og snudde meg tilbake da følget begynte å gå ut døra. Vi skulle inn i neste rom og lytte mer. Akkurat DA bøyer Ola seg over meg og hvisker hvesende inn i mitt høyre øre:”Æ FEIS! E DET DERFOR FOLK VIKE UNNA??” 

Akkurat der og da, midt oppi det kjedelige, virket det bare så innmari komisk dersom Ola faktisk hadde sluppet en fjert inne på selveste slottet, og alle de folka vek unna pgr av DET. Jeg mener,  jeg visste jo at han tulla, men tanken var ikke til å holde ut.

Der i de svære slottsrommene, under megamaleriene, fikk jeg tidenes latterkrampe. Det var bare det at hverken Ola eller jeg KUNNE ha noe latterkick der og da. Ikke noe måtte høres iallefall, da ble vi vel kasta ut. Vi tviholdt begge hendene foran munnen, men det hjalp ikke, for da pep det høye pipelyder ut av ører og neser, og hulkelyder fra halsene våre gjorde at alle de andre så på oss. 

Vi slet. Vi kjempet mot latter og flir for harde livet. Gjorde alt for at den ustoppelige og voldsomme latterkrampa ikke skulle bugne utover slottshallene, med den gjenklang og kjempelyd det måtte medføre.. Det var på ingen måte mulig å unnskylde hysterisk latter der foran den morske guidedama. Som forøvrig helt tydelig så hva vi slet med. Vi var fanget i hysterisk latter og svære slottshaller som vi ikke ville bli kastet ut av eller hva som ville skje dersom slike høye lyder fikk utløp..

Vi berget såvidt å kvele tidenes lattis. Med stygge blikk og våre egne bøyde lattermilde hoder, berget vi akkurat å bli kastet skamfulle ut av slottet i pinlig scenario.. Vi berget med hyperventilering, pipelyder av alle hodet’s hull (tro meg, er det krise, PIPER det av ørene!) og fortrengte latterkuler i traumatiske intervaller.

Aldri har det vært så godt å le, som da vi gikk ned Karl Johan den ettermiddagen. Vi lo og vi lo, og vi ga blaffen i om folk hørte, glodde og ristet på hodene sine. Vi var ikke i stand til å snakke, for vi måtte le le og atter le. Få det ut. Måtte få fortrengte lyder ut i lovlig friskluft og med ikke-royalt publikum. Etter dette er jeg alltid takknemlig for en fri, god hodekastende LATTER! For, jeg hører dem sier: Det er lov å le. Men nei, det er IKKE alltid lov til å le altså, DET skal jeg love deg!

Få tema har vel skapt så sterke reaksjoner som kulturhuset man valgte å bygge på Husbyjordet i Stjørdal sentrum. Underskriftskampanjer og sterke meninger har ruvet høyere enn det ferdige kulturhuset som står der nede der det tidligere lå et teppe av gress. Mange har vært sinte som fy i det Stjørdal kommune har presset gjennom prosjektet og sakte men sikkert laget kulturhusbankelyder som har hørtes helt forbi Sandskogan. 

Så står det der da. Og jeg er en av de som har vært sinte. Ville ha park. Ønsket PARK park og atter park. Og har vært en av mange som har inntatt holdningen: ..jaja, det er nå her nå da. Dette kostbare store bygget..  Så kom filmprogrammet for de nye kinosalene. Jeg som ELSKER film.. Tenkte: hmh, må vel prøve kino’n jaffal.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Man aner parkeringskjeller i er svært hull på framsiden av kulturhuset. Jeg har ruslet forbi der mange ganger og klødd meg i hue. Dag ut og dag inn har jeg spekulert på hva som skal bygges OVER parkeringskjelleren…

Jeg er gammel freelanser for nittitallets Stjørdalens Blad, og jeg er alltid ute etter fakta fra sikre kilder. Rykter fnyser jeg av. Vil ha fakta. Så i dag har jeg tatt steget ut og snakket litt med to stk som har peiling.

Først får jeg en prat med Kristin Kvithyll, som jobber i kafe kulissen inne i Kimen kulturhus. Jeg får vite at kafe kulissen selger mat og drikke fra lokale produsenter som Maria’s kjøkken, Mikkelhaug og Eidum gårdsbakeri.

Så snakker jeg med kultursjef Jarle Stein Førde, som kan bekrefte hva Kristin forteller meg: at det over parkeringskjelleren foran Kulturhuset skal lages en stor park… EN STOR PARK! Jeg jubler med en gang jeg får vite dette. Skal vi virkelig få i pose og sekk? Jepp, forteller kultursjef Stein, det skal vi.

1.september i fjor, 2014, tredte trompet og flygehorn-spilleren fra Langevåg på som Stjørdal’s nye kultursjef. Han har bakgrunn som bookingsjef og medlem i bandet The Brazz brothers, og er en imøtekommende mann å snakke med.

KIMEN kulturhus har en prislapp på godt omkring 740 millioner kroner, og inneholder tre kinosaler, en konsertsal, et kirkebygg, et bibliotek, en ungdomsklubb og et galleri. Og en trivelig kafe med kiosk altså. Det er nesten så jeg er blitt litt glad i kulturhuset i dag… siden det kommer med en park på kjøpet… Åpningsdagen er offisielt 21.august, men jeg har allerede begynt å åpne hjertet mitt for både kulturkus og 💖P💙A💚R💛K💜

Neste år, neste år, kan vi kose oss på benker mens barna våre leker i fine nye lekestativer, i PARKEN VÅR! Parken som står ferdig i Stjørdal sentrum sommeren 2016:  v e l k o m m e n,  grønne parken!

God morgen bloggers, her har vi spist frokost og koset oss, og nå er vi klar for FREDAG! Sorry, Kong Harald og Dronning Sonja, men jeg ville mye heller spist frokost med Even og Mathias emn dere to, sorry…  

Vi aner høstluft utenfor, vel vitende om at sommerens hetebølge er rett rundt hjørnet. Nede på lekeplassen til guttene her i stua, hører jeg Mathias skvetter til innimellom og sier anpustent: “Går det bra Even?? Går det bra???”  Storebror blir livredd for sin lille verdifulle bror bare han triller rundt litt som babyer gjør. Det er rørende for mammahjertet mitt å høre på 💜

 Vi runder over til august, og dette er tiden da våre kjente og kjære vender nesa hjem fra nord. Min kjære venninne Solfrid er snart på vei hjem fra Finnmark, og min bror med familie, min søster med familie og vår mamma, har kommet hjem fra Vesterålen. Velkommen hjem alle sammen, vi har savnet dere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Let the  day begin, and haveaniceone, we will! ☺😊😀

Ja jeg elsker dette ytringsfrigjorte landet med alle de spreke komikerne som stiger fram! Furet værbitt over vannet med de tusen komishow og komiserier som vi bare digger digger ♡ Elsker elsker det å slippe å tenke, og le til man detter av sofaen, og den latterkrampe som tar helt av og ender med tårer og pinlige lyder… jepp, vi elsker dette landet ☺

Pappa fra Sigerfjord i Vesterålen var opptatt av humor. Han likte å gjøre slikt som å fylle opp kompisen’s tannkremtube med blå aftershavegele, og vente med gniende hender og lattis på lur. Gleden bugnet nok enormt i pappa da kompisen eeénnnndelig pussa tenna… Pappa kunne slippe en promp og skylde på meg. Da jeg nektet og fniste febrilsk, sa han: “Det e jo det æ sei: bærre skyld på mæ. Vi veit jo alle at det va dæ!” 

Vi vokste opp med Fleksnes og sånnt. Med tiden var jeg stor fan av skjult kamera og alle Espen Eckbo’s karakterer. Det har blitt en del Senkveld og Torsdags kveld fra Nydalen. Og jeg har ledd meg hysterisk av Helt perfekt, Neste sommer og underholdningsavdelingen. 

Våre naboer fra Sweet Sweeden haler innpå med Ack Varmland og Solsidan, og jeg ler så jeg nesten revner noen ganger.

En sabla god latter er en av de største gavene man kan få, synes jeg. Vi er priviligerte her til lands innen emnet, og jeg sender en lattermild takk til alle våre fantastic komikere. 

Nå vil jeg gjerne vite hva mine lesere ler av ☺😊😀 Så: hva ler DU av? Dersom du gidder å slenge inn en kommentar her og fortelle meg det, blir jeg veldig glad. På forhånd supertakk 😉

Yeah jeg liker å skrive tekster, elsker det. Storkoser meg når jeg kan trylle med ord og rim. Denne er ca ett år gammel, og jeg har fortryllet den litt og frisket opp den. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

 Jeg lever i en innimellom komisk verden, der jeg er lettet over at pappa tidlig lærte meg selvironi. Nordleningen fra Vesterålen var opptatt av humor. Og dette med å ikke ta seg selv så himla høytidelig. Jeg kommer etterhvert til å bake min tidligere serie “kleine dater” inn i denne, som heter “Helene’s flauser”. Starting now:

Stupid norwegian stagediver

Det er 1996, Kurt Cobains hese stemme runger ut av svære nittitallshøytalere. Vi drar til Hviterussland, for å besøke de hviterussiske kunststudentelevene vi hadde hatt på besøk gjennom Stokkan og Halsen ungdomsskole året før. Flere av mine venninner er med, og vi får møte igjen dem vi ble så glad i i 1995.

Yekaterina heter hun jeg og søsteren min besøker den hyggelige familien til, og hele turen er preget av gjensynsfølelser og til slutt vonde avskjeder. Jeg lærte et ord, og det var Babuscha. Bestemor betyr det. Lærte noen flere, men det var det som “satte seg”.

Jeg skal fortelle om da vi skulket Sircus i Minsk til fordel for å dra på en stor lokal grunge-konsert. Vi dro i vei, og jeg spurte Yekaterina: “Sure this is okay?” Hun smilte og lo idet hun svarte: “It’s your own choise. Your own responsability. If you want to, we can go”

…..of course I wanted to! Det var grungemusikk jo! Så vi var noen norske der på konserten som hadde tatt våre klare grungevalg, og storkoste oss blant Cobain-t-skjorter og likesinnede 90tallsfreaks.  Etter hvert rettet fansen i publikum fansblikkene sine mot oss Norske. Det spredde seg raskt i konserthallen at der var Norske ungdommer til stede. Av en eller annen grunn var visst vi veldig populære plutselig, vi “Norwegia  youths”  Vi fikk lange haler bak oss der ute blant publikum.

Konserten stoppet,og vokalisten  som hadde fått med seg at der var Norske folk til stede, spurte i mikrofonen om noen av oss ville komme opp på scenen. Man er impulsiv når man har diagnose bipolar. Man er sjenert og oppmerksomhetsky, men impulsiv samtidig. Og man har ikke alltid de normale hemningene uten medisin. Straks etter stod lille 16 år gamle jeg oppe på scenen og skuet utover publikum.

Senere fortalte Rita fra B-klassen, som også hadde skulket cirkus og var til stede, at vokalisten spurte: “…can you tell us a bit about Norway?”  Men jeg syntes så tydelig at jeg  hørte: “Have you learned any Russian words?” Jeg smilte bredt og ropte inn i mikrofonen: “Babuschaaaaaaa!!!” …så tok jeg fart og stage-divet over publikum. Javisst, de tok i mot meg. Og etterpå klødde de seg sikkert i alle hviterussiske hodene sine og undret på hvorfor bestemor var den eneste den rare norske jenta ville “fortelle om” , more like: nevne. Og jeg skjønte ikke før flere måneder etterpå at jeg hadde flaua meg ut der oppe på scenen i Minsk. Rita lo og lo da hun fortalte det, og kunne fremdeles ikke forstå hvorfor jeg ropte ut om bestemora mi på Hviterussisk den gangen…  

En stund har jeg rettet bloggblikket mitt mest utover, og kost meg med givende intervjuer og gode samtaler. Nå skal jeg igjen peile bloggblikket innover. Som mine lesere vet, er det at det er etter at barna har sovnet om kvelden, eller når de begge er hos pappan sin, at jeg lar tankene mine lande på et dypere nivå. 

Min barndom var trygg, ærlig, god, og bestod av edrue voksne og snille kloke eldre mennesker, her vi bodde på Stjørdal. Og overalt hvor vi var med to stødige foreldre vi alltid kunne stole på.

Jeg var mange verdifulle ganger med mormor på Ytterøya i fjøsen med kuene, som søsken og søskenbarn også gjorde, og etterpå spiste vi frokost i mormorkjøkkenet. Nøkkelost på hjemmebakt brød med bremykt på. Blant mye annet godt. Og melk fra tanken. Jeg drakk den, ville ikke skuffe mormor. Snille gode mormor, og kloke farmor og farfar som sendte brev fra bygda Sigerfjord i vakre nord.

Det var kvalitet, ærlighet og godhet fra alle kanter. Ingen var slemme med meg, og min samvittighet stakk dypt og vondt dersom jeg gjorde noe jeg trodde var galt. Kontrasten mot det trygge varme ble straks tydelig.

På øya hos mormor gikk jeg en gang og gledet meg til måseeggene skulle klekkes ut i et reir ved ene åkeren. Tittet dag ut og dag inn. En dag klarte jeg ikke vente mer. Det var noen sprekker på måseegget, så jeg skulle “sette igang måseungefødselen” og hjelpe den lille ut. Men ut rant bare slim og klumper.

Jeg var sikkert rundt 5 år, sønderknust av dårlig samvittighet, og trodde jeg hadde drept den lille måseungen. Jeg gråt fortvilt til tårene stoppet der nede ved åkeren, og ruslet tilbake til gården. Jeg fortalte det ikke til noen før jeg var ca 19 år. Da pratet jeg med mormor om det. Som lo hjertelig og forklarte meg at det var nok ikke min skyld. At den var død fra før.. 

Dette er nok bakgrunnen for min snillisme og min dype intuisjon. Inni meg er jeg som en eldre dame på 90 år, trygt plassert i godstolen sin, i ei fredelig stue med en gammeldags tikkende klokke. Alt jeg vil ha er trygghet, fred og ro inne i hjertet mitt. Forestill deg at noen kommer inn i den stua og lager drama. Jeg kvekker til og jager dem ut. Jeg vil ha fred, ro og god gammeldags trivsel.

Jeg kan lukte falskhet. Aner ikke hvor mange løgner og falske tunger jeg har avslørt opp gjennom årene. Jeg kvekker irritert til, og kvitter meg med det. Noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke så dem tvers gjennom. Skulle ønske jeg ikke drømte så tydelig om dem om natta. Skulle nesten ønske de bare lurte meg. For det er utfordrende å være så intuitiv, og samtidig sky falskhet og drama som pesten.

Noen øyne ser jeg klarere enn andre. At de er ikke til å stole på. Det er egentlig bare å holde seg unna. Men jeg er altfor snill, og gir alle en sjanse. En psykolog sa til meg en gang: “Helene! Du må bare forstå at noen bare ER onde. Og BARE onde!” Men jeg nektet. Alle må ha noe godt i seg vel.. iallefall potensiale. 

Brente meg noen ganger. Hørte: “La oss snakke ut om det Helene, vil ikke miste deg som venn.”, noen ganger, og har ikke telling på hvor mange ganger det har kommet meg for øre at de tok den praten med noen andre. 

Da får hun vondt i magen, dama på 90 år i godstolen sin. Skuffet blir hun litt irritert, og litt trist noen timer. Så reiser hun seg opp og går videre. Men ikke inn på kjøkkenet for å koke suppe på det. Ut til søpla for å pælme det. Kaste det der. Eller hive det medi fjæra og la måsene dele herremåltid med kråkene…  Og dramamakerne hører aldri mer fra en gammel sjel som ikke har tid til sånnt uekte tull.

Dette å gjennomskue noen. Dette å velge å holde seg unna alt som ikke minner om en ekte mormorklem, melk rett fra jurene nede i fjøset, eller bruset fra bølgene og summelydene fra fluer om sommeren. Alt som ikke kjennes like trygt som hagen til en god gammel sjel som elsker deg akkurat som du er, og som aldri ville sagt et vondt ord for å prøve å såre deg. Alt dette som handler om å alltid søke til sannhet og ærlighet, er noe av det viktigste jeg kan skrive om. ….dette med å være oppdratt til å skilne mellom kontrastene. Ikke la seg lure av plastikk, når du har tilgang til treverk og smijern.

Jeg har venner som alle passer godt inn i mormorstua mi. Heldigvis har jeg solide, ekte venner med kvalitet inne i øynene sine. De er havbrus og jordnært landskap. De er summelyden av evige vennskap. De er som gode gammeldagse brev, og de har heller ikke tid til falskt tull på sine eldre dager der oppe i godstolene sine inne i nabostuene..

Hver gang jeg lukter fremmed falskheten på lang avstand, kjenner jeg det i hele kroppen. Ufint besøk av harme ved navn drama, der hensikten med stuetitten ikke er annet enn kritikk og sladdermøkk for fjerne åkre. Jeg vet de tror jeg er blind. Merker det bedre enn de noen gang kommer til å forstå. Kjenner det på lufta og ser det på det “snille” blikkspråket. 

Jepp, slik skal det bli framover her i gammelstuggu:

Hver gang de uærlige hensiktene kommer tassende, slenger jeg bare de gamle bena mine på krakken og slapper av. La dem gå, la dem gå… Jeg har stappfull ryggsekk, trenger ikke deres råd, må forstå… Skjønner mer enn de noen gang kan fatte, ja til og med matte.

Så la dem bare vandre, og la dem gjerne klandre, en gammel sjel med ene foten oppå krakken, og den andre trygt plantet nede på bakken. Det er på tide med ren sjøluft, og ekte gardsduft  😉

Jeg vet dere er med meg, nabostuefolk. Inn i år 2016, med gammelmodig kvalitet, og friske vinder å puste inn.

Vi lar dem gå, lar dem gå, de falske stormene. De unge sjelende. For vi har kun tid til ekte natur og tradisjonell grammatikk.

La rakettene hyle høyere enn all verdens sladder i morgen. La himmelen legge lys på alle mørke kroker. La det nye året smile til oss fra morgendagens skumring. La oss være stolte over våre røtter laget av gamle dager’s kvaliteter. La oss for faen kalle det GAMLE DAGER om vi vil. La oss se dem inn i øynene og vise dem det speilet de trenger for å flykte fra seg selv. Langt unna oss og vår ekte verden.

Det er kvelden før nyttårsaften 2015/1016, og jeg har akkurat benyttet meg av gjenbruk. Sommerens tekst ble nå til vinterens rakettbrev. Fordi jeg bestemmer det, her jeg sitter i stua mi og ønsker gode venner velkommen til feiring i morgen. Fordi jeg gjør akkurat, på prikken, nøyaktig, som jeg vil 😉

Og måsene? Kråkene? Vi lar dem gå, lar dem fly..

Alben Bakalov er en mann som vet å yte den viktigste servicen som finnes, nemlig sercice for de minste. I kveld gjorde ismannen en liten gutt veldig veldig glad.

Da vi smakte på isen etterpå, spurte min snille sønn: “Mamma, va dem gratis dem her isan?” Jeg humret og sa: “Hehe nei, vennen, de kostet penger” Da sa han: “Synes du han sku fått mer mamma?” Jeg lo og sa jeg syntes ismannen hadde fått nok penger.  Etter en tenkepause sa Mathias: “Hmh, æ synes han hadd fortjent mer æ”

Takk for god service, klovneiser og sukkerfri mammaiser, ismann Alben, vi ringer siden også ☺😊😀

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har hørt den. Og vi har ringt den: selveste isbilen kommer i kveld! Sommerens nisse på jul, mer bråkete enn nissen, men like lite fantasifull hva gjelder helterop. Durumtumtum durumtumtum durumtumtumtumtumtumtumtum tum …tum! 

Men vi liker den lyden pittelitt også…  Nå vil vi fylle frysern med ikkehjemmelagde ispinner, og satser på mer sol her i Kuldelag, nei Trøndelag, framover ☺😊😀 🍨🍧🍦😀😊☺

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt