Helene’s flauser: stupid stagediver

 Jeg lever i en innimellom komisk verden, der jeg er lettet over at pappa tidlig lærte meg selvironi. Nordleningen fra Vesterålen var opptatt av humor. Og dette med å ikke ta seg selv så himla høytidelig. Jeg kommer etterhvert til å bake min tidligere serie “kleine dater” inn i denne, som heter “Helene’s flauser”. Starting now:

Stupid norwegian stagediver

Det er 1996, Kurt Cobains hese stemme runger ut av svære nittitallshøytalere. Vi drar til Hviterussland, for å besøke de hviterussiske kunststudentelevene vi hadde hatt på besøk gjennom Stokkan og Halsen ungdomsskole året før. Flere av mine venninner er med, og vi får møte igjen dem vi ble så glad i i 1995.

Yekaterina heter hun jeg og søsteren min besøker den hyggelige familien til, og hele turen er preget av gjensynsfølelser og til slutt vonde avskjeder. Jeg lærte et ord, og det var Babuscha. Bestemor betyr det. Lærte noen flere, men det var det som “satte seg”.

Jeg skal fortelle om da vi skulket Sircus i Minsk til fordel for å dra på en stor lokal grunge-konsert. Vi dro i vei, og jeg spurte Yekaterina: “Sure this is okay?” Hun smilte og lo idet hun svarte: “It’s your own choise. Your own responsability. If you want to, we can go”

…..of course I wanted to! Det var grungemusikk jo! Så vi var noen norske der på konserten som hadde tatt våre klare grungevalg, og storkoste oss blant Cobain-t-skjorter og likesinnede 90tallsfreaks.  Etter hvert rettet fansen i publikum fansblikkene sine mot oss Norske. Det spredde seg raskt i konserthallen at der var Norske ungdommer til stede. Av en eller annen grunn var visst vi veldig populære plutselig, vi “Norwegia  youths”  Vi fikk lange haler bak oss der ute blant publikum.

Konserten stoppet,og vokalisten  som hadde fått med seg at der var Norske folk til stede, spurte i mikrofonen om noen av oss ville komme opp på scenen. Man er impulsiv når man har diagnose bipolar. Man er sjenert og oppmerksomhetsky, men impulsiv samtidig. Og man har ikke alltid de normale hemningene uten medisin. Straks etter stod lille 16 år gamle jeg oppe på scenen og skuet utover publikum.

Senere fortalte Rita fra B-klassen, som også hadde skulket cirkus og var til stede, at vokalisten spurte: “…can you tell us a bit about Norway?”  Men jeg syntes så tydelig at jeg  hørte: “Have you learned any Russian words?” Jeg smilte bredt og ropte inn i mikrofonen: “Babuschaaaaaaa!!!” …så tok jeg fart og stage-divet over publikum. Javisst, de tok i mot meg. Og etterpå klødde de seg sikkert i alle hviterussiske hodene sine og undret på hvorfor bestemor var den eneste den rare norske jenta ville “fortelle om” , more like: nevne. Og jeg skjønte ikke før flere måneder etterpå at jeg hadde flaua meg ut der oppe på scenen i Minsk. Rita lo og lo da hun fortalte det, og kunne fremdeles ikke forstå hvorfor jeg ropte ut om bestemora mi på Hviterussisk den gangen…  


 

4 kommentarer
    1. Du har en meget bra, variert og inspirerende blogg. Jeg leser i skippertak. Fortsett sånn, tror det er mange som setter pris på den 🙂

    2. Jennae: Hvis DU synes det, Jennae, så blir jeg veldig glad altså. Tusen takk. For når jeg leser bloggen DIN nemlig (i skippertak her å hehe), så tenker jeg forfatter. Du er en stor skribent. Enkelte av temaene du skriver om hadde jeg normalt ikke lest. Men når DU skriver om det, fenger det noe så veldig altså. Jeg tror du kunne skrevet om alt, og gjøre det til interessant lesestoff. Gleder meg til du forhåpentligvis bestemmer deg for å gi ut bok, for den boka ikke bare kjøper jeg, men reklamerer gjerne for. Fordi jeg bare vet at det hadde blitt bra. Hilsen lesehestHelene

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg