Vikingkvinnen smiler ikke gjennom tårer; hun gliser gjennom frostrøyk. Gliser til, mens hun tenker tanker som: “Hold ut, hold ut, det varer bare til mai, damned it!”

Hun faller ikke for deg, for hun vet at i kalde nord råtner forelskelsen straks kulda setter inn. Og da faller hun ikke på isen, men har den ene foten alltid beredt for å ta imot den andre. Med stil? Nei, fytti, hva er stil? Ull og superundertøy?

Hun digger Askepott på julaften og kjenner seg igjen i henne. Like rå som henne, for pokker: “Den forbanna snøen og den pokkers kulda, Askepott I feel ya!”

Hun er født stolt like born proud, vikingdama. Aldri i livet om hun innrømmmer at grunnen til at hun ikke tryner, er at naboen og kommunefolket har strødd grus, og ikke de muskuløse føttene hennes. Tramp tråkk.

1/3 av året klasker vikingberta seg på strender og svaberg. Der ligger hun og prøver desperat å fortrenge at det hele snart er over, mens hun vet så godt at det ikke engang er noen vits i å pakke bort tynnulla, fleecen og tjukkulla. Og “gravid”? Nei det er gluten. Gluten gluten og atter gluten! Uten? No way, ta seg en bolle!

Vikingkvinnen nekter plent å godta en depresjon. Hell no! Hun tvinger seg ut på en joggetur i dypsnøen med en eller annen “fuck you-låt” på ørene, og koser seg med å grynte gønne knurre på til endorfinene danser hiphop i hodet. Yeah! Føkk it! Det kommer en sommer snart. En ørliten en.

Hun lar seg ikke pille på nesa, der du ser henne trampe rundt i butikkene for å kjøpe tisselaken til kiden som er tvunget til å slutte med bleier, dopapir, kjøkkenpapir og alle de andre 30 greiene som står skrevet på den hellige vikinglista hennes. Som hun forøvrig glemte hjemme slik at hun måtte sette seg på en kafé og skrive ei ny. Derfor ser du henne igjen dagen derpå med ei eller anna stygg sauelue på hue og ei ny liste over alt hun glemte i gårdagens frostrøyk.

Vel ute av butikkene kan du se henne treme på seg et par svære boksehansker (bare med hanskefingreplass). Hun ser skummel ut, for nå er hun forbanna som pisst på 16 minusgrader og en long gone summer som svikta da september kom og hånte sommerterrassen hennes. Be aware. Be aware. Husk at her nord stammer det mye rart fra. En septembersur vikingdame er som overdramatisert pms: her kommer vinter’n, advarer Jokke fra himmelen.

Hun tramper alltid videre, vikingdama våres fra nord. Om så tårene fryser og knuser på vei til bakken, er det ingenting som stanser henne.

Annet enn tanken på: “Why? Why the hell do I live in Norway???!!” Da stopper hun og tenker til det gnager i nakken og bilene tuter.

Men i dét 17.mai vaier flaggende og glad, smiler hun forbi ørene to runder rundt bunadshue sitt, og tenker: “Ahhh deilige fiskeskogsbondenorge mitt, jeg digger deg!” før hun lar noen rørte ja vi elsker – tårer treffe den svære bunadsstakken.

Så badedanser hun seg gjennom to og en halv måned før hun skjønner at det faktisk har vært sommer, og det er bare kle på seg lag på lag på lag igjen. I lag med resten av bondevikingbertene.

You rock, vikingkvinne!

Bildene er tatt av vikingmannen Leiv Ove.

Dette innlegget handler til syvende og sist om ei fantastisk dame som jobber innen musikk, nemlig lektor og sangpedagog Gunnhild Hasund. Og nei, jeg er ikke sponset. Dette er ikke reklame, more like en anbefaling. Men først må jeg fortelle dere en liten historie. Jeg skal la dere få innblikk i hvilke type lekser jeg terper på hver eneste dag, siden jeg går til sangpedagog hver 14.dag.  And the story goes like this:

Jeg vet ikke hva han hadde putta i seg. Men det kan ikke bare ha vært alkohol.  For å være så frekk og framstå så kynisk, må det ha vært litt av en fest han hadde vært på før vi endte på det samme narspillet. Jeg glemmer det aldri. Han satt med den ene foten bredt over den andre, og med begge armene høyt ut til sidene på sofaen. Verdensmester? Who knows.

-“DU!” Sa han, og pekte på meg: “Kainn itj å syng! Du må aldri innbille dæ at du kan å syng! Aldri!”

Smerten i magen smeltet sammen med skammen i brystkassa, og jeg ble målløs. Det er 9 år siden, og siden har jeg gjort som han sa; trodd dypt og inderlig på at jeg ikke kan å synge. Ligget i badekaret og sunget, men trodd at det var litt fint pgr av veggeklang og damp. Priset meg lykkelig over at ingen hørte. Bare så godt å synge… høyt høyt. Lavt og middels.

Det var en tung tid. Månedene etter psykosen som gjorde at jeg ikke fikk være mamma til babyen min, ungen min som jeg elsket så høyt og inderlig, kræsjet jeg rett nedi en bunnløs depresjon, og bodde på psykiatrisk avdeling. Der ble jeg overtalt til å synge i bandet sammen med ei som også var nede i sin egen bunn, medpasient Marie. Vi laget melodi til en tekst jeg hadde skrevet til babygutten min. “Engelen” het den.

Trondheim, vinteren 2010. Jeg skal møte Marie for å spille inn “Engelen” i et studio. Sammen med psykosen hadde manien  forsvunnet, og med manien; troen på at jeg kunne synge. Det var som å ramle ned fra et eventyr og inn i en kald og hard, for ikke å snakke om kjedelig, metropolis. Jeg drakk en hel flaske vin før vi kom fram til det studioet, og ante ikke hvor mye den vinen påvirket stemmen min. Den ble ikke noe særlig bra, den innspillingen. Jeg sang ikke med den stemmen jeg hadde, og hadde dessuten ikke peiling. Nå vet jeg at når oppvarmingen er vin og ikke bobling med brrr-ing, så kan man regne med en falskhet uten like i den stemmen det går utover.

Så på en måte hadde han rett, han fyren på narspillet. Bestviteren som noen måneder siden hadde hørt cd’n bli spilt på en lokal pub. Jeg kunne ikke synge etter ei flaske med vin.

Men vet du hva, duden? Nå, 9 år senere, er du min store drive. Sangpedagogen min og jeg er enige om at akkurat du og de ekle ordene dine, er nettopp det som gjør meg så forbanna at det blir til drivstoff: So you say so? Then I say hell no!

Hell no! Du hadde ikke rett til å gjenta og gjenta med sint stemme at jeg ikke måtte tro at jeg kunne synge. Du kunne snakket rolig med meg om det og fått vite sannheten: jeg hadde med all rett driti på draget, og sådan uvitende drukki ei flaske vin fordi jeg var så nervøs.

Hell no! Jeg skal vise meg selv at du tar feil, og en sangpedagog kan dette mye bedre enn deg skjønner du. Du er ingen ekspert på sangstemmer. Du hadde bare behov for å tråkke noen ned, og jeg lot det stjele 9 år av livet mitt. Alle andre fine tilbakemeldinger jeg fikk etter jeg sang låta live før det studioglippet, druknet i dine ord.

Nå er det på tide jeg tar ansvaret tilbake. Jeg liker å synge, og som mamma har jeg et ansvar for å gjøre det som gjør meg glad.

Kanskje du bruker pengene dine på tobakk og vin, så du blir fin. Men jeg sluttet med både nikotin og alkohol. Der du bruker pengene dine innen disse områdene, bruker jeg det jeg har til overs på sangpedagog. Så kan du sitte der på et eller annet narspill og surmule. For jeg kan fortelle deg som så, at når instrumentet “jeg”, er riktig oppvarmet, synger jeg mye finere enn de mobbende setningene du serverte, låt.

Get a life, but please don’t get av wife.

Hils på lektor i musikk og sangpedagog Gunnhild Hasund. Lyst til å lære noe helt genialt når det gjelder stemmen din? Da er denne dama helt rå! Jovisst kan du synge, du må bare lære hvordan du behandler deg selv som instrument. Gunnhild holder til i Folkets hus (samme bygning som Nova) i Trondheim:

De så nesten ikke på meg. Jeg var usynlig. Ubetydelig. Til bry. Men jeg husker ET par på de 5 minuttene jeg stod og solgte Sorgenfri for en av sorgenfriselgerne nede på City Lade i Trondheim. Ikke at de kjøpte Sorgenfri Juleboka “Møtet”. Nei, jeg solgte ikke et eneste blad. Men de nikket, hilset og smilte. Skammen som pælmet meg rett i kroken i fem minutter jeg aldri glemmer, forsvant bittelitt, og jeg kommer aldri til å glemme detaljene. De brune snille øynene hennes. Det lange sorte håret. Hans selvfølgelige “Hei!” tett oppfulgt av hennes “Hei hei!”.

Før de forsvant.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg også forsvant. Så jeg gjemte meg bak snapchat og valgte å snakke til mystory heller enn å face folket som strømmet forbi. De ble til bølger, og jeg til ei lita ubetydelig jålle.

Hun kom tilbake fra ærendet sitt og kunne bekrefte hvor viktig det er å bli sett, smilt og hilset til.

Jeg gikk for å spise. Det var jo det jeg skulle da jeg kom forbi henne. Vi har treftes flere ganger på City Lade, og jeg slår alltid av en prat. Hun er smart og livet har lært henne mye. Men klumpen satt fast i halsen min da jeg skulle spise. Den klumpen ville ikke slippe forbi så mange sushibiter. Måtte skynde meg før hun dro for dagen. Stormet ut i gangen og sa: “Dette går ikke kjære deg. Du kan ikke stå her og bli ignorert!”

Den kvelden var det meningen jeg skulle treffe henne i byen for å bøte på usynliggjøringen med å spandere noe på henne, men siden hun hadde reist til Oslo for å spille fotball med laget sitt, måtte vi utsette det.

Samme det. Tanken teller.

Noe å tenke over dessuten: Til Oslo for nykter å spille fotball. Sorgenfripengene gikk med til mat og fotballtur.

Min kompis Tommy selger den samme juleboka Sorgenfri “Møtet” her i Stjørdal. Han er oppvakt og i så god form at det er en fryd å treffe ham om dagen. Livet har begynt å smile igjen for ham, men ikke alle som går forbi ham smiler. Han og de andre sorgenfriselgerne må tåle mye, disse tøffingene. Og nei, ikke alle bruker pengene på dop. Du finansierer gjerne både kosthold og husleie i det du kjøper et blad eller ei bok av dem. Jeg kjøpte boka av Tommy.

Nå før jul vil jeg dele med dere statusen jeg skrev på facebook den kvelden:

I kveld presser tårene på her på sengekanten, i mitt første møte med årets Sorgenfri julebok “Møtet”, som jeg i dag kjøpte av en klok sjel jeg kjenner, nemlig Tommy.

På side 5 begynner det å svi i øynene, av Åge Aleksandersen’s ord; sterke historier som burde vekke opp enhver.
Og hvis du ikke kan kjøpe boka: Husk å hilse, smile, og vise at alle har lik verdi.
Som Åge fikk høre av en klok dame i Nicaragua: “Alle sammen er stjerner på Gud faders himmel i natt. Alle er vakre lanterner som i kjærlighet er skapt.”

Ps: Det er kaldt. Har du penger til overs? Hvorfor ikke kjøpe et par varme hansker og ullstrømper til en sorgenfriselger? Eller strikke noen? Eller kjøpe noen brukt? Hvorfor ikke varme et lanternehjerte? Hvis ikke er et smil og et hei like verdifullt ❤

Vi står ingen i noen posisjon til å dømmerett. Samme hvor høyt utdannet du er, om du har baken full av gull, eller om du et titulert som slektas stolthet, har du ingen rett til å spytte på sorte får. Vi er likestilt. Alle sorgenfriselgere, renholdere, pedagoger, leger, advokater og lærere: likestilte.

HILS, SMIL, OG SI GOD JUL TIL SORGENFRISELGERE, =OSLO-SELGERE OG MEGAFON-SELGERE, fordi det betyr så mye mer enn gull og den slags tull. Vi skal alle videre i omtrent samme størrelse på ei kiste, og dit vi skal teller ikke statusen som dytter enkelte neser høyt til værs. Der teller alle smilene du ga, empatien du tok med deg og alt det sjelelige du lærte deg.