Bak fasaden og mellom linjene

 

Dedikert til min venninne MB, som er mer enn god nok mamma akkurat som hun er:

Heten har bølget over matte foreldre de siste dagene, og endelig kommer noen svale vindkuler og gir litt energi. Her på lille alleen har vi tatt en cool down day, etter å ha flydd fra strand til park til pirbad til strand. Du vet, en sånn dag der jeg som voksen velger å tenke mer på meg sjøl enn jeg har gjort mellom pust og pes. En sånn fore ungene med pølser, tomatsuppe og sånnt – dag, og bare tappe oppi bassenget på plattingen for så å la det være mer enn nok. Etter en sånn dag blir jeg plutselig en awesome, uthvilt mamma når leggetid nærmer seg for småttisene.

Så jeg tenkte å bake noen boller plutselig. Men siden det beste barna vet å gjøre på kjøkkenet er å dekorere muffins i sterke farger, vant shoulderangel over skulderdjevel, og det ble muffins. Og det er nok det enkleste og beste tipset jeg kan gi andre foreldre som desperat vil aktivisere barna sine, men uten å gjøre så mye selv: google deg en enkel muffinsoppskrift, rot sammen, hiv i ovnen, mix konditorgarger med glasur i skåler, og la dem herje ved et bord.

Det varer i ca en halvtime med mine barn, og mens de driver og klatter på farger med pensler på små muffinser, kan jeg også late som at jeg er et lite barn i nuet for noen minutter. Jeg ble så ivrig på å male muffins at jeg lot være å svare på telefonen, dypt konsentrert og mindfull som bare nåtiden kan være.

For mellom hverdagens skittentøysvask, banning, oppdragelses-nei bare sånn for å ha sagt “nei, du får det ikke for du skal ikke lære deg til å få alt du peker på”, tisselaken, tannkrem, lanosåpe, daue planter og jukseplanter, rot, rydd, posemat, kosemat, skjermer meg her og hyleropelek meg der, så er det verdt det når legotrusa faller i smak og et smil brer seg fram mellom to gode kinn. Når du gidder å lese ei bok for en glad liten tassi, og en annen liten bassi setter seg på fanget ditt og gir deg en god klem. Og det må jeg bare feire innimellom, med sånne stunder som muffins-maling. Det koster meg så lite å innimellom være til stede.

For ellers er jeg akkurat som deg: slettes ikke perfect parent, og like fæl til å banne når kaffekoppen velter. Noen dager er jeg skikkelig potte sur også. You know, the “åh”, the “hrrmh!” and the “nei vettu hva!” Og barna vet godt at mamma er klomsete og lett river ned ting i butikken, eller snubler her og der.

Men all den huffinga er tilgitt når vi sitter der med fire fine konditorfarger og muffins som smaker altfor mye egg, mellom oss, og griser i vei, sammen om spiselig kunst og litt galskap. Minsten tygger litt på penselen med rødt på, men hva gjør vel det? Vi bare legger den bort, siden eldstemann synes sånnt er fysj. Da er “du er verdens beste mamma-smilene” oppladet for mange timer, og man behøver ikke engang å gidde å rydde opp før morgendagen klasker til med et smellkyss og et “mammaaaa!’

Og når rakkarungene begynner å krangle om rødfargen, da vet du at stunden er over for denne gang. Klokka er “oh shame on you, mom, hilsen mammamafiaen”, og barna har blitt litt for gode venner igjen, så de roper og hyler i vilter lek. Ja hva skulle mammapolitiet sagt om de både hørte småtrollene og så kjøkkenet ditt nå?

Du vet at den tannpussen kommer til å bli heftig langdryg, og det er ikke sikkert du orker å lese i kveld. Men det holder med en oppdiktet sang på sengekanten, som it’s allright! Bak fasaden bor det alltid noen som ikke gidder, og mellom linjene finnes alltid noen som ikke orker. Du kan ikke alltid være super – mamma, men det skal du heller ikke være. Hva ville barna lært av det?

 

Don’t try to be perfect, when you can be a good one instead 😊🤸‍♀️😉

 

 

Het av å tenke på deg

 

Hey baby, det er ikke bare varmen; jeg blir svett og het bare jeg tenker på deg. Så får jeg frysninger og ilinger ned langs ryggen. Selveste edderporn og dama si utenfor vinduet her på kvelden, i full action. Det er liksom gøy å forklare barna mine hva dere holder på med. Og da får de helt spader, ikke sant, når de innser at dere driver og lager flere av dere.

Det er ikke for å ekskludere deg og de ivrige leggene dine, men i dag skal jeg kjøpe myggnetting slik at du ikke kan ta med dama di inn på date i soverommene våre.

Sorry, baby, men du er så creepy. Du har ikke bare to ben; du har mange. Kravlende, kjempespisse, heslige, ekle, lange leddpinner som blir ekstra svarte i kontrast mot julihimmelen. Rett før dere hopper på hverandre dasker dere disse mot hverandre som liksomklasking med hendene, det lærte jeg da jeg studerte dere i går, der jeg stod trygg bak vindusglasset.

Baby baby, why can’t we just be apart? For alltid adskilt i skjønn harmoni.

Eller. Det beste hadde vært hvis jeg ikke var redd deg. Hvis du så ut som en rosa liten miniatyr teletubby, eller en liten slags Alfa i Sesam stasjon, da hadde alt vært så mye enklere. Da skulle jeg droppet myggnettingen og invitert dere og alle alfatubby-barna deres inn på kvelds-te og kjeks. Men når du setter opp det Spidermangliset der hver kveld? Åååh! Brrr!

 

 

Har DU tisset i sjøen?

 

Det damper av midtnorge, og folk er heite som fy. Strendene oser av svidd trønder, og de fleste vasser rundt og lurer på hvem av alle småtroll og storetroll som har tissa i sjøen. Men det kan være det samme: vi må bade, og vi må gjøre det i kor.

Well home. Plutselig er hipsteren rene supertrusa, og funker som en slags shorts helt ut på plattingen. Bare ikke bort til søpla og carporten, der går kleskodegrensa. Vi bor i syden, og all sjokoladen smelter hvis den ikke pakkes bort i kjøleskapet. Ja det er sommer som bare pokker, samme hvor du tråkker.

Vi driver og nyter hvert minutt av denne delen av året, og jeg er en av dem som nyter det til jeg faktisk spyr av hete og pizza, og må tilkalle hjelp midt på natta fordi to mygghanker har invadert soverommet mitt.

Vi har danset på bordet i Trondheim, våknet som zombier til norges beste hotellfrokost, shoppet oss slitne uten å egentlig shoppe så mye, lært at vi ikke shopper før vi fester; party all night long, vandret the walk of shame, ledd av alt det morsomme barna har sagt, og først og fremst: vært sammen.

For det er det viktigste for meg, sol eller regn; å bare være sammen med de jeg er glad i. Og dem er det mange av.

Når vi kan skravle i timesvis, så kan vi det uansett om vi drikker vann eller elegant latte. Om vi sitter i en sliten park eller på hver vår ende av telefonen. Vi trenger ikke annet enn hverandre for å få oss den gode latteren som forlenger dette deilige livet.

Vi deler savn og gylden fortid, og vi deler latterkramper fordi tiden har leget våre sår. Noen ganger revner de sårene opp igjen, og da ser vi hverandres sanne tårer. Når det er tomt for salte dråper, setter vi på et plaster og smiler videre.

Og når kvelden kommer kan jeg lese om 3 små griser til 4åringen hyler av fryd og vi må finne de derre grisene og den forbanna ulven på youtube. Stas! Søren så stas; å bli gira av 3 griser og en ulv! “Når kommer ulven, mamma, der kommer ulven, ååååh blås!”

Dagen etter blir vi invitert med på stranda med byens søteste par, og da er det nesten, men bare nesten, så jeg også får troen på “love” og det å være sammen resten av livet med en annen person. Men bare troen på akkurat dem, fordi de er så innmari soulmates. Så vi suser til stranda mens vi igjen ler av gullkorn fra barnemunn, bader og fyker tilbake.

Nå er det bare å vente på tøtta i Tyrkia. Venninna våres har vært borte lenge nå, flere uker faktisk. Plutselig står hun på plattingen og gliser, og da er det klart vi må feire. Beachparty er denne byen laget for, med alle sine sandkorn.

Minsten nekter å sove i sommerdamp mens han ligger der og snakker om sine verdenskriser: “Æ like aill fargan i heile værdn. Bortsett fra josa, ojansj og gul!”

Det er det viktigste av alt for ham akkurat i det han lukker øynene og sovner. Endelig. Så kan muttra ringe sine venner før hun trykker 123 netflix!

 

Åh! Sommer altså! Sommeeeerrrr!!!

 

🤸‍♀️🤸‍♀️🌺🌻🌷🤸‍♀️🤸‍♀️🌺🌻🌷🤸‍♀️🤸‍♀️🌺🌻🌷🤸‍♀️🤸‍♀️

 

 

 

Den mystiske enden

 

Ser du noe mystisk på disse bildene? Er det bare oss, eller har det kommet med et uidentifiserbart objekt? Fiserbart, men ikke til å begripe, ikke sant. Ser du det, eller er det ikke der? Vi hiver oss med på mystiske bilder-trenden: ser du enden?

Det er ikke alltid man er forberedt. I våre tilfeller her i Trøndelag er vi stort sett aldri forberedt, og vet sjeldent hvordan det hele ender. Enden er mystisk, kan man si. Som denne da vi skulle ta en “hei hå, nå er det sommer” – selfie. Plutselig, out of nowhere, der er den. Og der er den igjen.

Får du frysninger av å se disse bildene? Da kan det tenkes at du er sensitiv og ser ting. You know; stuff. Så se nøye etter og ikke vær forberedt, iallefall ikke hvis du havner på samme party som glade trøndere.

Smaken er delt som baken, når enden er god og alt det der. Intet kan forklare den mystiske baken, trangen til å vise den fram, eller evnen til å se den.

So long, right or wrong.

 

Når fobien driver deg til galskap

 

 

“Det er bare å slå dem ihjæl, Helene! Kom igjen nå! Gjør det, kom igjen!”

-“Men jeg har prøvd, to ganger!

Den  ene fyker bare rett på meg, ååååå jeg    er såå reeedd!”

 

Stine er på telefonen, og jeg er et vrak. Hun er på et utested, mens jeg dealer med min insektfobi tytende ut av alle porer og lunger, med skjelvende stemme. Samtidig skjønner jeg hvor komisk dette er; disse insektene kan jo ikke gjøre meg noe, så hvorfor er jeg livredd dem? Angsten gjør meg krøket, og jeg begynner å lure på om jeg kan stupe om av skrekk.

 

Jeg ruslet hjem fra sånn et trivelig forspill med Stine og Monica for en stund siden.

 

Så kom typen til Stine for å kjøre hjem barnevakta. Altså; pingla meg. Det viste seg at barnevakta egenlig trener boksing med Norgesmestere, og det var bare hønemor meg som var redd for at hun skulle gå hjem alene.

Redd meg ditt og redd meg datt. Ingen kunne redde meg da jeg kom inn i stua og fikk øye på to mygghanker i ren myggporno oppe ved lista. Nå var det meg alene. Dette måtte jeg fikse. Med dundrehjerte fikk jeg klasket dem. Såh, det var det. Stolt som en hane på boler spradet jeg inn på rommet mitt. More like: Med min mygghankfobi gikk jeg rett inn i monstermarerittet!

 

For inne på soverommet, der 4åringen min sov søtt, svermet 2 svære mygghanker oppe langs MINE vegger og MINE tak. Åååå som jeg så gjerne skulle vært like tøff som da jeg var lita jente, og ga blaffen i sånne insekter. Ord kan ikke beskrive hvordan fobien griper tak i meg i sånne situasjoner. Men det er frykt mikset med latter, fordi jeg rett og slett skjønner hvor dumt dette er.

Jeg blir lammet av skrekk av to mygghanker, herregud er det ikke både teit og litt rart.

-“Jeg kunne liksom ikke ringe typen din heller da, Stine! Liksom: Hey, kan du hjelpe meg med to mygghanker på soverommet mitt?”

-“Nei haha, men han er på vei nå for å hjelpe deg, hold ut!”

Det er da insektfobi når nye høyder med splitter ferske nivåer; når typen til venninna di må komme kjørende i fredagsnatta fra puben, for å knerte mygghank på soverommet ditt, mens du fyker hit og dit som et eller annet hysterisk tragisk. For DA ser du sjansen til å sjekke alle rommene i alle kriker og kroker, mens du faktisk har noen der til å hjelpe deg.

Men det er klart at du skjemmes så du nesten ønsker deg et strutsehull å hoppe nedi midt i stua di, mens Stine sin kjærest redder deg fra monsterhårtrollene som flakser rundt over det sovende barnet ditt.

Tommel opp for gode venner! What to do without them? Heldigvis stoler de på meg, venninnene mine, for “insekt på soverommet” høres ikke bra ut hvis jeg hadde ringt typen hennes direkte.

Hvor ble det av insektspray og myggnetting, spør jeg meg selv mens jeg vurderer om ikke det er på tide med noen slags psykolog for å lære et par overlevelsesmetoder slik at jeg kan fikse denne nytteløse insektfobien.

Barna puster og småsnorker på hvert sitt rom. Det knitrer i potetgullskåla. Er det ei bille? Er det ei flue jeg hører i gangen? Ikke så truende, men aaaltfor irriterende til å sove i nærheten av. Jeg mestrer fluer, biller og små edderkopper. Men de svære bevingede, de store edderene og de svære koppene av insektmafiaen: I do the freeze!

Jeg begynner å tenke på at alle lydene fra potetgullskåla ikke sier meg noen ting. Hva om den billa der er STOR? Og hva om jeg smetter den ut på terrassen og det er edderkopper der? Kanskje det flyr hårtroll inn igjen? Jeg skynder meg ut i en fart, setter potetgullskåla på utebordet, og skyter inn igjen like fort.

Aaaah good Lord, jeg skulle gitt mye for å bli kvitt dette angstpregede forholdet jeg har til insekter. Men oh God; mange skulle også gitt alt for å ha så gode snille venner som jeg har. Tusen Takk Stine og LC, you saved my world tonight.

Se så trivelig vi hadde det før jeg gikk hjem og hårtrollflaksene skremte vettet av meg:

Til Helene

 

.. så kommer dagen, da du; helt uten annen begynnelse enn øyeblikket før, oppdager at du løper på en sti du aldri har tråkket på før.

Samme skogen. Samme kroppen. Samme hodet. Men i dag gjør du det annerledes.

Du legger merke til beaten og du oppdager bassen. Over deg ser du alle hullene i dusjen som sender ut strålene. Du har ikke sett dem før nå. Dansen i dusjen er annerledes i dag. For nå er det kveld. Igjen. Boom, velkommen til nuet.

Du aner ikke om det er din siste time, eller om det er første uka i resten av ditt liv. Du kom hit alene, og du drar herfra ensom. Du kjenner like mange som Steinar i fjæra, men når du tramper på dine nye stier er du stone alone. That’s life. Nobodys wife. For du har tenkt ut din egen religion hva? Ikke alle behøver å forstå, hvorfor de aldri kommer til å få kaste pepper på deg mens du står og gliser i en hvit kjole. Sinner’s just not kind of blind.

De fleste feels good ved å handle noe dyrt, men nå tar du deg selv i å juble høylydt over ditt siste funn ute på øya, nede ved sjøen. Den vakreste telyseholder du kunne tenke deg, ligger der og smiler. Den er en pent beskjært, firkantet, avlang stein som naturen har laget til deg. Du plukker den med deg mens sola skinner på tuer, bekker, skjell og hvite stener. Veien hjem kan være interessant når man har vært ute på villspor.

For nå er du pokker så sterk. Før var du faen så svak. Nå er det deg, bølgene, steinene, tanga og children off tomorrow. The sorrow.

Du vet ikke om den kommer, for strengt tatt aner du ikke hvem som reiser neste gang. Det kan være hjertet som nesten har banket i 90 år, som det er så vanskelig å gi slipp på. Eller det kan være din egen sjel.

Derfor må du skynde deg å løpe nye stier, smile tilbake til sola, dusje til bankende beats, kjenne bassen ta deg med videre, og leve mens du enda kan.

Og selv om det er mye du vil forandre her, må du velge dine kamper, for tiden renner ut mellom fingrene dine som sanda på stranda. Ja hvorfor kan han sprade rundt der i bar overkropp, mens du må dekke til dine to matfat? Og hvorfor ditt, hvordan datt?

Livet går videre, uten start, og noen ganger uten en synlig slutt. Har to say goodbye, or sometimes no goodbye.

Du ser det nå. Plankene i bua ligger. De står ikke. Det har du ikke sett før, for du har ikke vært her. Klærne på plattingen henger rotete, og de var tørre for 5 dager siden. Noen av dem for 7 dager siden. I morgen har de hengt der i en evighet. Apropos; hva skjedde med sokkene? For nå er alle like single som deg, og du fryser på tærne. Bak TV’n står alle akryltubene og sutrer. Det ble et maleri for denne gang, og du aner ikke når neste anfall overfaller kjøkkenøya di med fargeklatter, pensler, vannglass og merkelige kunstverk. Men hvorfor bak TV’n?

Now aint that some mom! Sønnene dine synes du er både kul, teit, snill og helt smørbrød. Og det er bra nok. Men har du lagt merke til at dem er smartere enn deg? Begge to, gitt.

Velkommen til nuet, Helene, her er mange detaljer du ikke har sett før. It’s your life to borrow, so live it now and dance for tomorrow!

….så du skriver noen ord som du tenker er kloke, og sender dem til deg selv: Til Helene, fra Helene.


 

Third eye

 

 

Third eye

 

Wibe’s too young,

and it’s gone wrong,

so I wrote this song.

Third eye, third eye, rock along.

 

Time to kill some heat again,

cool down the vain,

jump off this train.

 

But first I’ll think about him,

before I undress, only to swim,

after the runaway pride.

Or maybe this time; a horse ride.

 

First I’ll dream about the mmh mm

and then I’ll count them all hm mm

one, two, three,

and then I see.

Woman got to love them all

Love is big, I am small.

 

Come on, let’s not make it steal time here,

three eyes should make a safe affear.

Deep into them eyes

trying to act wise.

 

Third eye, third eye

up to sky.

As my friends wonder why,

I sing; this wibe’s too young,

yeah it must be all wrong.

So let’s make a stupid song.

 

All eyes forward, rock along.

Too many rimes fucked it up anyway,

so rock with joyride

First, second, third, eye pride.

 

Forbipolene tekster, 2019

 

 

 

Derfor er bloggen litt på vent

 

 


 

Tittei, en tøff trønder titter fram på ny. For, noen stakkar er man ikke, selv om regnet høljer ned som bare regn kan.

Jeg er her, og hører hva dere sier. Mange av dere vil snakke om denne bloggen når dere møter meg, og det er hyggelig. Kanskje har jeg ikke vært flink nok til å gå i detaljer rundt hvorfor, hva og hvordan. Jeg bare kan ikke skrive mer enn 10 % av hva jeg før kunne, akkurat nå. Men jeg vet jeg kommer tilbake.

Jeg har vært dårlig til å snakke om dette med andre enn de aller nærmeste, rett og slett fordi jeg vet at da ramler jeg, og jeg blir så flau av å gråte foran folk. Jeg er ikke deprimert, men har en normal reaksjon på noe jeg ikke så komme. For det var jul og på juleaften satt vi der og spiste. Hun var så stille den kvelden. Så ringte hun meg. Jeg jogget. Siste sjans til å møte henne snødde ned over meg og smeltet.

Som dere blogglesere vet; i januar døde en person som stod meg veldig nær, som jeg skrev litt om tidligere i år. Det vakreste, snilleste, flotteste mennesket du bare kan tenke deg. Bare jenta enda. Såvidt passert 22. Tilbake står en familie som jeg elsker av hele mitt hjerte, og jeg skulle så gjerne skrudd tiden tilbake for dem.

Now, I can pretend. Jeg kan late som at jeg bare humper videre. Jeg kan smile og le så mye jeg bare får til. Men jeg står fortsatt og stamper i sjokk. Da jeg før bare skrev i vei når jeg fikk det for meg, ser jeg nå ordene forsvinne ut i lufta, uten å gidde å skrive det. Jeg lar setningene stikke av fordi jeg ikke orker å la det få mening. Hun kommer jo ikke tilbake samme hvor mye jeg skriver.

Jeg trenger tid til å fylle tomrommet med mening. Noen måneder her var barna mine  og nære venner det eneste som ga mening, så begynte jeg å få litt lyst til å gjøre ting igjen. Men plutselig har jeg blitt en usikker ung dame, så det får vel bare bære sånn em stund. Surely normal.

Men sorry. Jeg vet folk flest ikke vil høre om triste sinn, sorg og smerte. So scroll. Det er bare det at hver gang jeg er i parken så vil jeg bare løpe etter henne i tidstrommelen og gi henne en klem og en real prat. Wount you. Stay. Bli her med oss.

Hun har hvit t-skjorte på og det er altfor kaldt, for det er desember. Derfor legger jeg jakka mi over skuldrene hennes.

Hver gang jeg sitter i kinosalen faller jeg ut av filmen og tilbake til “A star is born”. Jeg ser henne i øyekroken i dét hun begynner å tørke tårene. Jeg kan det utenat nå. Og nå vet jeg hvorfor hun gråt. Hun kan ikke sitte der alene så jeg prøver å snakke med henne i tankene.

Ønsketenkning.

Jeg har så mye å glede meg over. Og jeg gjør det altså. Er bare bundet på hender og føtter av januar enda.

Jeg blir her en stund. For jeg kommer meg ikke videre enda. Alt jeg orker er å være mamma, og å være her for vennene mine. Alt jeg gidder er å prøve å godta, og forsøke å akseptere.

Men når jeg ser en venninne av en tapper mamma som har englepia si i himmelen, foran meg, begynne å gråte med nøttebrune øyne, da heter det ikke lenger bare “savn”. Hele min venninnes verden omrokkeres, og alt ble endret på flekken. Det er ikke slik at hverken hun eller jeg helt henger med, men vi vet at sammen er vi sterke. Stødige, ærlige og med tidenes lekse lært i ryggsekken. Å stritte i mot fordi man ikke skal “dyrke sorger” kommer tilbake og biter meg i baken. Jeg må bare innse at selv om jeg flyktet inn i ny bolig mens jeg prøvde å sørge meg ferdig for harde livet, så er alt forandret i tillegg. Jeg kan gråte sammen med min venninne, heller enn å prøve så god damned hardt å være tøff og sterk. Sannheten er at når barna er hos pappan sin så ligger denne dama pal ut på sofaen dag ut og dag inn og glor Netflix. Gjemmer seg for verden. For noen ganger trenger man å gå i hi. Timelange samtaler med venner på telefonen er bonusen. De som minner deg på at du ikke har blitt helt eremitt. De man kan si det rett ut til: “Farsken i dag er jeg sjenert ass!” “Ups, nå har jeg ikke mer å snakke om, snakkes!”

Men jeg kan være her for dem omkring meg som behøver meg, og det må være den største gaven å få nå. Jeg behøver at de behøver meg. Selv om jeg er en klæbb med sosial angst til å stille opp.

I en forandret verden kommer jeg snart tilbake, og jeg vet det ikke vil bli som før. Men nå vet jeg at det tar tid. En blogg som står på vent kommer aldri til å bli som før, den dagen topphumøret kommer tilbake og jeg gidder.

Det er ikke mørkt, skjønner du. Minnene er lyse, og hun så ut som en alv. Hun hvisket når hun snakket, skjønner du. Og det at hun reiste på den måten hun gjorde, er ikke noe vi må gjemme bort fordi vi ikke kan forstå det. Jovisst kan jeg forstå, og minnene er lyse som himmelen på en finværsdag. Det er ikke mørkt, og det er ikke bare trist. Det er bare at hun trengte alt motet hun kunne finne, så hun lånte av oss. Vi får det tilbake litt etter litt, så vi ikke tar helt av, ikke sant. Man prøver å reise seg kjapt, og så faller man. Til man lærer seg at en skal reise seg sakte, og fylle tomrommet med alle de fantastiske gangene man lo sammen, gråt sammen og sang sammen. At det er lov å stanse og tenke på det. Smile litt og gråte litt.

Man er ikke en stakkar fordi om man reiser seg sakte.

Man skal ikke tie, nei da kan de andre heller bare skrolle seg videre.

Mørket eksisterer ikke her, bare lyse minner, en fortvilende trang til å dra tilbake dit, og et ønske om å møtes igjen.

I mens tar jeg litt etter litt tilbake energi og mot til å orke å tørre eksponeringen det er å blogge. Jeg er mer av den sjenerte typen som gjerne gjemmer meg. Og denne bloggen var tenkt å skulle være et arkiv for de som kommer etter meg. Nå er det bloggen som er etterpå. Etter henne. Forbi den tiden før hun dro. Stille, fredelig og lys. Den bare er her.

 

Helbrede oss sammen, vi og alle barna som vi må være sterke for. Nøttebrune øynene, jeg er så glad i deg. Sister. My good friend in sorrow; it’s all gonna be allright tomorrow. For en ungdom sa så ofte: “Helene, ho mamma, ho e så go. Ja æ trur æ må ha værdns bæste mamma æ.”