Tittei, en tøff trønder titter fram på ny. For, noen stakkar er man ikke, selv om regnet høljer ned som bare regn kan.
Jeg er her, og hører hva dere sier. Mange av dere vil snakke om denne bloggen når dere møter meg, og det er hyggelig. Kanskje har jeg ikke vært flink nok til å gå i detaljer rundt hvorfor, hva og hvordan. Jeg bare kan ikke skrive mer enn 10 % av hva jeg før kunne, akkurat nå. Men jeg vet jeg kommer tilbake.
Jeg har vært dårlig til å snakke om dette med andre enn de aller nærmeste, rett og slett fordi jeg vet at da ramler jeg, og jeg blir så flau av å gråte foran folk. Jeg er ikke deprimert, men har en normal reaksjon på noe jeg ikke så komme. For det var jul og på juleaften satt vi der og spiste. Hun var så stille den kvelden. Så ringte hun meg. Jeg jogget. Siste sjans til å møte henne snødde ned over meg og smeltet.
Som dere blogglesere vet; i januar døde en person som stod meg veldig nær, som jeg skrev litt om tidligere i år. Det vakreste, snilleste, flotteste mennesket du bare kan tenke deg. Bare jenta enda. Såvidt passert 22. Tilbake står en familie som jeg elsker av hele mitt hjerte, og jeg skulle så gjerne skrudd tiden tilbake for dem.
Now, I can pretend. Jeg kan late som at jeg bare humper videre. Jeg kan smile og le så mye jeg bare får til. Men jeg står fortsatt og stamper i sjokk. Da jeg før bare skrev i vei når jeg fikk det for meg, ser jeg nå ordene forsvinne ut i lufta, uten å gidde å skrive det. Jeg lar setningene stikke av fordi jeg ikke orker å la det få mening. Hun kommer jo ikke tilbake samme hvor mye jeg skriver.
Jeg trenger tid til å fylle tomrommet med mening. Noen måneder her var barna mine og nære venner det eneste som ga mening, så begynte jeg å få litt lyst til å gjøre ting igjen. Men plutselig har jeg blitt en usikker ung dame, så det får vel bare bære sånn em stund. Surely normal.
Men sorry. Jeg vet folk flest ikke vil høre om triste sinn, sorg og smerte. So scroll. Det er bare det at hver gang jeg er i parken så vil jeg bare løpe etter henne i tidstrommelen og gi henne en klem og en real prat. Wount you. Stay. Bli her med oss.
Hun har hvit t-skjorte på og det er altfor kaldt, for det er desember. Derfor legger jeg jakka mi over skuldrene hennes.
Hver gang jeg sitter i kinosalen faller jeg ut av filmen og tilbake til “A star is born”. Jeg ser henne i øyekroken i dét hun begynner å tørke tårene. Jeg kan det utenat nå. Og nå vet jeg hvorfor hun gråt. Hun kan ikke sitte der alene så jeg prøver å snakke med henne i tankene.
Ønsketenkning.
Jeg har så mye å glede meg over. Og jeg gjør det altså. Er bare bundet på hender og føtter av januar enda.
Jeg blir her en stund. For jeg kommer meg ikke videre enda. Alt jeg orker er å være mamma, og å være her for vennene mine. Alt jeg gidder er å prøve å godta, og forsøke å akseptere.
Men når jeg ser en venninne av en tapper mamma som har englepia si i himmelen, foran meg, begynne å gråte med nøttebrune øyne, da heter det ikke lenger bare “savn”. Hele min venninnes verden omrokkeres, og alt ble endret på flekken. Det er ikke slik at hverken hun eller jeg helt henger med, men vi vet at sammen er vi sterke. Stødige, ærlige og med tidenes lekse lært i ryggsekken. Å stritte i mot fordi man ikke skal “dyrke sorger” kommer tilbake og biter meg i baken. Jeg må bare innse at selv om jeg flyktet inn i ny bolig mens jeg prøvde å sørge meg ferdig for harde livet, så er alt forandret i tillegg. Jeg kan gråte sammen med min venninne, heller enn å prøve så god damned hardt å være tøff og sterk. Sannheten er at når barna er hos pappan sin så ligger denne dama pal ut på sofaen dag ut og dag inn og glor Netflix. Gjemmer seg for verden. For noen ganger trenger man å gå i hi. Timelange samtaler med venner på telefonen er bonusen. De som minner deg på at du ikke har blitt helt eremitt. De man kan si det rett ut til: “Farsken i dag er jeg sjenert ass!” “Ups, nå har jeg ikke mer å snakke om, snakkes!”
Men jeg kan være her for dem omkring meg som behøver meg, og det må være den største gaven å få nå. Jeg behøver at de behøver meg. Selv om jeg er en klæbb med sosial angst til å stille opp.
I en forandret verden kommer jeg snart tilbake, og jeg vet det ikke vil bli som før. Men nå vet jeg at det tar tid. En blogg som står på vent kommer aldri til å bli som før, den dagen topphumøret kommer tilbake og jeg gidder.
Det er ikke mørkt, skjønner du. Minnene er lyse, og hun så ut som en alv. Hun hvisket når hun snakket, skjønner du. Og det at hun reiste på den måten hun gjorde, er ikke noe vi må gjemme bort fordi vi ikke kan forstå det. Jovisst kan jeg forstå, og minnene er lyse som himmelen på en finværsdag. Det er ikke mørkt, og det er ikke bare trist. Det er bare at hun trengte alt motet hun kunne finne, så hun lånte av oss. Vi får det tilbake litt etter litt, så vi ikke tar helt av, ikke sant. Man prøver å reise seg kjapt, og så faller man. Til man lærer seg at en skal reise seg sakte, og fylle tomrommet med alle de fantastiske gangene man lo sammen, gråt sammen og sang sammen. At det er lov å stanse og tenke på det. Smile litt og gråte litt.
Man er ikke en stakkar fordi om man reiser seg sakte.
Man skal ikke tie, nei da kan de andre heller bare skrolle seg videre.
Mørket eksisterer ikke her, bare lyse minner, en fortvilende trang til å dra tilbake dit, og et ønske om å møtes igjen.
I mens tar jeg litt etter litt tilbake energi og mot til å orke å tørre eksponeringen det er å blogge. Jeg er mer av den sjenerte typen som gjerne gjemmer meg. Og denne bloggen var tenkt å skulle være et arkiv for de som kommer etter meg. Nå er det bloggen som er etterpå. Etter henne. Forbi den tiden før hun dro. Stille, fredelig og lys. Den bare er her.
Helbrede oss sammen, vi og alle barna som vi må være sterke for. Nøttebrune øynene, jeg er så glad i deg. Sister. My good friend in sorrow; it’s all gonna be allright tomorrow. For en ungdom sa så ofte: “Helene, ho mamma, ho e så go. Ja æ trur æ må ha værdns bæste mamma æ.”
