Hva gjorde Erna egentlig på do?

 

Erna, er du helt fjern’a?

Det er på do du driter deg ut, så det er der vi starter nå:

Ta det med godt humør, Erna, men det må være lov å få uttale seg litt for oss nordmenn som har tusenvis av historier å fortelle om bursdager det siste året.

Hedda på nyhetene blir 6 år om 5 dager. Hun greier å vente. Kanskje egentlig ikke. Kanskje skulle hun og Sixten på 7 år ønsket seg en megafeiring? Kanskje hadde det holdt for dem med 6 gjester. Eller 5. Eller 4. Dem er to av landets store helter som gir en stor innsats for å bidra under denne koronakrisa som ikke ser ut til å eie noen ende.

“Hun må skjerpe seg litt” sier Hedda.

Kjære deg Erna, tror du at du er den eneste voksne som fylte runddag mens korona herjet husene våre her til lands?

14. april 2020 var det akkurat på dagen 9 år siden pappa døde på bursdagen min. I fjor skulle jeg fylle 40 år, og to venninner og jeg skulle egentlig sitte under Spanias palmer og kose oss. Riktig prøve å nyte livet for første gang denne dagen, siden pappa døde på morgenen 14.april 2011. Det var en av de to verste dagene i mitt liv.

Så la du hele landet ned, og det ble dugnad. Heldigvis hadde vi drøyet med å bestille pakketuren vår. Det ble ikke mulighet til å gå videre dette året heller. Ingen palmer, ingen basseng, ingen idylliske strender som skulle på en måte helbrede bursdagen min.

I stedet fikk jeg alt jeg ønsket meg på 40årsdagen min: en dag med mine to sønner som da var 10 og 5 år, og noen blomster på døra. Mine barn og jeg i vår lille leilighet. Hva er vel mer verdifullt for meg enn mine barn? Det gikk helt fint å følge reglene, Erna, på runddagen min. På min pappa sin siste reise – dag.

Det var lockdown og klare regler.

Men vi tok feil når det kom til framtida;

Vi kunne ikke reise til Spania i år heller. Det nærmer seg 10 år siden pappa døde, 14.april. En bursdag og en dødsdag i samme familie.

Hvem bryr seg vel om du har runddag, Erna? Kun du. Bare du selv bryr deg om det, mens alle vi andre flytter på alt vi kan for å følge reglene dine! Du må ikke la makten gå til hodet på deg, for høyest fjell betyr lengst fall.

“Alle kan gjøre tabber ja”, men det er så merkelig at barn under 8 år ikke gjør disse tabbene, mens du på 60 år fremdeles sitter i sandkassa og inviterer vennene dine på lek. Så legg fra deg spaden, Silasanda og klissklasset, og la oss andre ikke føle oss utenfor her vi disser alene, sklir på sklia to og to, og venter på at du skal tørke av deg klissklasset og gi oss reglene for fotballbanen borti der. Regler DU også kommer til å følge, ikke sant?

Det er så snedig at vi andre voksne med runddager dette året, forlengst har forlatt sandkassa…

.

Så jeg er enig med Hedda på snart 6 år: Skjerp deg Erna!

Sannheten om Meghan og Harry

 

Nettet koker over av gugge, og ingen kan stanse det før det fosser over. Over hele nettet.

“Megxit!” “Sutrete!” “Manipulerende!”

De pøser ut beskyldninger i kommentarfeltene som om de visste sannheten. Som om de alle er noen pompøse Guder med svaret på alt.

Som om søsteren til Meghan sitter med “the truth”? Hva om den oppmerksomhetssyke søsteren som elsker å gi intervjuer om lillesøster si, egentlig sitter med et speil? Kanskje er det søsteren til Meghan som har personlighetsforstyrrelser? Det er ofte den som anklager som eier det dem klager over.

Men hva er sannheten om Meghan og Harry? Svaret er enkelt; du kan høre det i intervjuet. Det er deres sannhet, deres opplevelse og deres historie hittil.

De flyttet ikke til USA for å unngå offentligheten. Det er ikke slik at de søker offentlig publisitet mot hva de tidligere har sagt. Dette med å trekke seg tilbake var kun en forklaring for å skjerme kongehuset for at verden skulle få vite sannheten. Ja, de tilogmed tilbød seg å fortsette å jobbe for kongehuset fra USA. Slike utplasseringen omkring i verden er helt vanlig, kan Harry fortelle.

Sannheten gnager ethvert foreldrehjerte. Det skumle var at Meghan allerede under svangerskapet med Archie i magen fikk beskjed om at sønnen hennes ikke skulle få noe som helst beskyttelse. Da den første gutten i kongefamilien med afroamerikansk mormor skulle bli født, endret kongefamilien reglene.

Meghan brydde seg ikke om noen prinsetittel for sin sønn. Hun brydde seg om at beskyttelsen rundt sitt ufødte barn ville forsvinne med tittelen, tredt i kraft ved første babygråt.

Harry sin mamma kunne ha dødd mye tidligere uten beskyttelse. Hele verden kan tenke seg til Diana uten bodyguards da det hele tok av med paparazziene som herjet rundt henne.

Kongefamilien tok beskyttelsen helt bort fra Meghan og Harry for et år siden.

Dette er fakta. Ren fakta. Likevel koker mobbesjuke suringer over i kommentarfeltene, like irriterende som når grøten din koker over, stivner til skrap, og brenner seg fast til brune små biter i bunnen av kasserollen din. En grøt til ingen nytte.

Kjære Meghan, Harry og Oprah. Dette intervjuet var til stor nytte og god opplysning. Til minne om Diana føler jeg med, og respekterer jeg deres sannhet, som jo faktisk er beviselig: Archie fikk ingen beskyttelse. Dere fikk ingen beskyttelse. Og nå må dere selv betale dyrt for en beskyttelse fra land over hele verden som har glemt å feie for sine egne dører. Vent. De mangler dører, de ser ikke sine egne trapper engang. Blinde for sine egne koster, med ufeide trapper.

De er ikke verdt deres mot, og så aldeles ikke kloke nok til å forstå deres smartefulle kamper.

Jeg håper den Britiske kongefamilien tar til vett og beskytter dere. Hvis ikke er det ikke verdt fem flate at de uttaler at de er glade i dere. Da må de skynde seg og vise det. Dere som familie uten beskyttelse tør jeg ikke tenke meg til, og nå må dere altså virkelig stå på for å skaffe bodyguards selv.

Og takk Meghan, for din åpenhet. Skammen du bar på var nok tung, og her til lands forventer jeg at man forstår hva du snakker om. Selvmordstanker er vanskelige å dele, så det må ha gjort deg sterk i ettertid.

Takk for at du valgte å bli, for barna, for Harry og for å åpne verdens øyne parallelt med din svigermor i himmelen. Hun ville vært stolt av deg og gitt deg mang en vennlig klapp på skulderen din.

Takk Harry, for at du lar minnet om din mamma stå i respekt og alvor.

forbipolene.

Er sykdommen egentlig en sykdom?

Du går forbi et tre. På toppen sitter to ravner. De sitter der fortsatt dét du går forbi, og du tenker ikke over det, men går videre.

Du ser ei høygravid dame, en mann som holder rundt henne og kysser henne i håret.

Du vandrer forbi og paret er glemt straks.

Du ser noen gråte på TV. Du skifter kanal.

Du er “normal” og diagnosefri”

Sånn er det ikke for meg.

Jeg er hu bipolare som griner av glede over hvordan sønnen til Linni, Dennis, beundrer mamman sin.

Jeg er hu mamman som gråter entusiastisk over at 6åringen graderer seg til sin første stripe gult i Tae kwon do. De andre foreldrene ser kanskje rart på meg. Blant dem kan jeg se et par øyne til som skinner. Jeg bare greier ikke å skinne elegant, det renner over.

Jeg er henne som hopper rundt i stua med tårer i øynene av takknemlighet over å ha fått et slags nydelig selvlaget eggeglass av selveste 11åringen min i morsdagsgave. For ikke å snakke om da minsten sang “happy birthday” til meg og ga meg kake på senga samme morsdag.

Takknemligheten er stor over at de to ravnene du så i treet viser meg så mye tillit, at de fortsatt sitter der i dét jeg forsiktig går forbi. Jeg ser meg tilbake, og hvis de sitter der enda, blir jeg rørt.

Om jeg kan bli rørt av en joggetur? Jepp. Med den rette låta så griner jeg så det tuter nedover og oppover jogge-åkerveien min.

Jeg blir skikkelig rørt av et høygravid par som ikke aner hva som venter dem. Det er ei framtid de aldri kommer til å tro at de noensinne skulle kunne vente seg. Det er ei framtid der, og med sviende øyne håper jeg at alt går bra for dem.

Det er mye som skjer i et bipolart hue. Sentimentale og lattermilde greier.

Jeg blir smittet tvert hvis noen gråter på TV. Da gråter jeg med. Best er det hvis jeg ikke har sminka meg, for jeg tuter til mascaraen går fra å være en venn til å bli en vond fiende.

Men det aller aller beste, er at jeg også lett ler. Vi har et hjem med mye humor og følelser i. Her er det latterkrampe hver dag, og 1.klassingen min Even har dilla på å få meg til å le.

Han setter seg helst på hue mitt og promper hvis jeg ligger i sofaen og glor TV, for da vet han at muttern ikke greier å la være: Jeg ler så jeg nesten tisser meg ut. Aner du hvor sterk en 6åring er, og hvor komisk latteren hans høres ut i lys tone når han er ivrig på noe ramp?

Well maybe. Og kanskje er det ikke så morsomt for “normale” folk. Ting er nok ikke så lettrørende heller.

Men ville jeg vært følelses-sykdommen bipolar 1 foruten?

Nope. Jeg vil leve. Være snill og empatisk. Kjenne meg i ett med universet og grine for hvert insekt jeg dreper. Skulle ønske jeg ikke hadde insektfobi. Bare latt dem krype og surre seg mette.

Klokka er halv sju på kvelden og jeg hører han synger inne på rommet sitt. Leksene er gjort og han har hatt besøk av en kompis. Det er klart for en ny dag i morgen, for en liten Even. Jeg lar ham synge litt mer. Må vel få litt mer tid før kveldsmaten inntas og natta skal soves.

Jeg tenker det hver dag.

At dette øyeblikket aldri kommer tilbake.

Den lyse stemmen hans skal aldri mer synge akkurat denne sangen på akkurat denne måten.

Jeg er ikke så stor fan av sentimentale folk, jeg bare er en sjøl. En kompis ringer 6åringen, og jeg gleder meg over at gutten min slipper å være ensom. Tenk å være så forbanna dyp, hva?

Sånn. Akkurat sånn er det å leve med alle følelsene bipolar serverer alle som skal motta de. Vi er de følsomme kunstnerne som forsvant for 150 år siden. Sangerne som gjemmer oss. Skribentene som ikke gidder mer, men tyr til penn og papir. Og resten er låst inne i Gjøkeredet med alle sine altfor mange talenter. Så mange at det ble rot og hue ble til skrot.

For ei stund.

Til de får rydda opp nok en gang. Til det blir en hit av en sang.

Jeg har mer trua på de psykiatriske pasientene enn statsministeren, for å si det helt ærlig.

Dette holder på å bli til en verden der vi snart kommer til å vekke dere. Der vi snart vil vise dere en verden av kunst, følelser og empati. Kunsten bør bli til yrker igjen snart, for hvor ble det av alle som laget statuene? De som dekorerte husene? De store multikunstnerne som Leonardo Da Vinci. Trodde du De døde med ham alle sammen? Forfatterne? Malerne? Alle disse yrkene.

Nei.

Men.

Noen bestemte seg for å kalle det sykdom.

Så alle tonene, strukturene og formlene er låst inne.

Man begynner heldigvis å finne grenselandene i form av nyttige medisiner for å rydde opp i alle talenter og følelser.

Sykdom og sykdom fru Blom.

Jeg vil si det stort sett har et en gave verdt alt strevet, mens sannheten altså ligger bak lås og slå. Vi er ikke annet enn fylt opp til randen og bredden med kreativitet, uten grenser. Forbi polene og tilbake. Snart tilbake. Til nyttige grenser og ny type kunst-yrker.