Du går forbi et tre. På toppen sitter to ravner. De sitter der fortsatt dét du går forbi, og du tenker ikke over det, men går videre.

Du ser ei høygravid dame, en mann som holder rundt henne og kysser henne i håret.

Du vandrer forbi og paret er glemt straks.

Du ser noen gråte på TV. Du skifter kanal.

Du er “normal” og diagnosefri”

Sånn er det ikke for meg.

Jeg er hu bipolare som griner av glede over hvordan sønnen til Linni, Dennis, beundrer mamman sin.

Jeg er hu mamman som gråter entusiastisk over at 6åringen graderer seg til sin første stripe gult i Tae kwon do. De andre foreldrene ser kanskje rart på meg. Blant dem kan jeg se et par øyne til som skinner. Jeg bare greier ikke å skinne elegant, det renner over.

Jeg er henne som hopper rundt i stua med tårer i øynene av takknemlighet over å ha fått et slags nydelig selvlaget eggeglass av selveste 11åringen min i morsdagsgave. For ikke å snakke om da minsten sang “happy birthday” til meg og ga meg kake på senga samme morsdag.

Takknemligheten er stor over at de to ravnene du så i treet viser meg så mye tillit, at de fortsatt sitter der i dét jeg forsiktig går forbi. Jeg ser meg tilbake, og hvis de sitter der enda, blir jeg rørt.

Om jeg kan bli rørt av en joggetur? Jepp. Med den rette låta så griner jeg så det tuter nedover og oppover jogge-åkerveien min.

Jeg blir skikkelig rørt av et høygravid par som ikke aner hva som venter dem. Det er ei framtid de aldri kommer til å tro at de noensinne skulle kunne vente seg. Det er ei framtid der, og med sviende øyne håper jeg at alt går bra for dem.

Det er mye som skjer i et bipolart hue. Sentimentale og lattermilde greier.

Jeg blir smittet tvert hvis noen gråter på TV. Da gråter jeg med. Best er det hvis jeg ikke har sminka meg, for jeg tuter til mascaraen går fra å være en venn til å bli en vond fiende.

Men det aller aller beste, er at jeg også lett ler. Vi har et hjem med mye humor og følelser i. Her er det latterkrampe hver dag, og 1.klassingen min Even har dilla på å få meg til å le.

Han setter seg helst på hue mitt og promper hvis jeg ligger i sofaen og glor TV, for da vet han at muttern ikke greier å la være: Jeg ler så jeg nesten tisser meg ut. Aner du hvor sterk en 6åring er, og hvor komisk latteren hans høres ut i lys tone når han er ivrig på noe ramp?

Well maybe. Og kanskje er det ikke så morsomt for “normale” folk. Ting er nok ikke så lettrørende heller.

Men ville jeg vært følelses-sykdommen bipolar 1 foruten?

Nope. Jeg vil leve. Være snill og empatisk. Kjenne meg i ett med universet og grine for hvert insekt jeg dreper. Skulle ønske jeg ikke hadde insektfobi. Bare latt dem krype og surre seg mette.

Klokka er halv sju på kvelden og jeg hører han synger inne på rommet sitt. Leksene er gjort og han har hatt besøk av en kompis. Det er klart for en ny dag i morgen, for en liten Even. Jeg lar ham synge litt mer. Må vel få litt mer tid før kveldsmaten inntas og natta skal soves.

Jeg tenker det hver dag.

At dette øyeblikket aldri kommer tilbake.

Den lyse stemmen hans skal aldri mer synge akkurat denne sangen på akkurat denne måten.

Jeg er ikke så stor fan av sentimentale folk, jeg bare er en sjøl. En kompis ringer 6åringen, og jeg gleder meg over at gutten min slipper å være ensom. Tenk å være så forbanna dyp, hva?

Sånn. Akkurat sånn er det å leve med alle følelsene bipolar serverer alle som skal motta de. Vi er de følsomme kunstnerne som forsvant for 150 år siden. Sangerne som gjemmer oss. Skribentene som ikke gidder mer, men tyr til penn og papir. Og resten er låst inne i Gjøkeredet med alle sine altfor mange talenter. Så mange at det ble rot og hue ble til skrot.

For ei stund.

Til de får rydda opp nok en gang. Til det blir en hit av en sang.

Jeg har mer trua på de psykiatriske pasientene enn statsministeren, for å si det helt ærlig.

Dette holder på å bli til en verden der vi snart kommer til å vekke dere. Der vi snart vil vise dere en verden av kunst, følelser og empati. Kunsten bør bli til yrker igjen snart, for hvor ble det av alle som laget statuene? De som dekorerte husene? De store multikunstnerne som Leonardo Da Vinci. Trodde du De døde med ham alle sammen? Forfatterne? Malerne? Alle disse yrkene.

Nei.

Men.

Noen bestemte seg for å kalle det sykdom.

Så alle tonene, strukturene og formlene er låst inne.

Man begynner heldigvis å finne grenselandene i form av nyttige medisiner for å rydde opp i alle talenter og følelser.

Sykdom og sykdom fru Blom.

Jeg vil si det stort sett har et en gave verdt alt strevet, mens sannheten altså ligger bak lås og slå. Vi er ikke annet enn fylt opp til randen og bredden med kreativitet, uten grenser. Forbi polene og tilbake. Snart tilbake. Til nyttige grenser og ny type kunst-yrker.