Pip. Piip. Piiip. Ånei. Ta telefonen. Nå med en gang. Det er så gangbang viktig, og så bipolart important, at jeg får sagt deg dette til deg nå. Nåååå.
Venninna mi tar ikke telefonen. I stedet kommer ei melding: “Jeg puler”.
(Pause da eller? Du KAN ikke skrive melding MENS du koser deg? Det må jeg høre mer om når du er ferdig!)
Jeg ringer ei anna venninne. Vi begynner som vanlig å snakke om intimlivene våre. Hvilke barberhøvler som funker fett, og hvilke man av smertefulle erfaringer styrer unna på grunn av pizzaeffekten. Laser ville vært awesome. Så snakker vi om analsex, too good close friends og sånne ting.
Hva har skjedd med oss?
Where did the time take us?
Jeg trodde en gang i tiden, at senere i tiden, da skulle vi ha grå bukser med brett på foran, korte gråstenkte krølller og gaffateip om munnen hva angår alt som begynner på ess, fortsetter på e og slutter på ex.
Men neida. Den gang ei. Under de langtfra gammeldamete buksene skjuler seg alt annet enn bestemortruser, og det vi snakker om er langtfra anstendig. Nei. Det er både langt, lengre enn langt og latterlig frigjort.
Da jeg var ung, trodde jeg det var kjedelig å bli gammel. Nå tenker jeg omvendt. Så forferdelig kjedelig; and I say BORING; det må være å være 18 år, nå som jeg er 38 år.
Det er langtfra fyfy å snakke om SEX blant mine venner. Vi har så mye gøy å prate om innen dette temaet, at du skulle bare visst, unge spire.
Det durer. Og ikke i vibratoren denne gangen, men i telefonen. Det er venninnen min som er ferdig, og nå MÅ jeg bare høre litt juicy detaljer;
Det endte slik det helst innerst inne ville ende; ei bok kunne ikke fikse noe, akkurat som plaster ikke helbreder kulehull. Singel. Jeg elsker det ordet. Det er jo sånn jeg vil ha det.
Jeg er den derre våryre kalvefaen ute på det glade jordet, litt for happy og altfor klæbbete. Men ah så lykkelig!
Helgen har vært magisk. Aller helst ville jeg ha lille Even her hjemme, men siden han skulle til pappan sin, dro jeg ut på eventyr.
Jeg har sitti i boblebad under stjernehimmelen med magiske mennesker. Jeg har bodd på hotell sammen med en gjeng gærne folk, og jeg har kjent at sånn; nettopp sånn, skal det være.
Å komme hjem til Lykketoppen skal bli aldeles skjønt. Kanskje har det så smått begynt å spire litt i det lille drivhuset vårt, og kanskje er kattungene på vei ut i vår verden snart. De skal få bo i et slott. Jeg mener det. Vi skal søren meg lage et pappeskeslott til de små nurkene og snille pusemamman.
Sorry, men jeg elsker livet mitt right now. Jeg elsker barna. Jeg digger vennene mine. Jeg liker sexy folk, og hvem pokker sier en mann må ha vaskebrett to be hot? Jeg elsker hele tilværelsen min akkurat nå, og har desverre ikke noe å klage på. At all.
Her har både store og små plukket perler og tredt på tråd og øredobler. Det snedige er at en stille mindfullness følger med som bonus.
Jeg liker å være 100 % meg selv, og finner veldig sjeldent smykker i butikker som jeg virkelig liker. Det er noe med fargesammensetningene. Jeg vet hva jeg liker.
Det hender jeg kjøper smykker på brukten og fretex. Barna synes jeg er litt gæærn som klipper de i stykker, men når de ser alle de fine perlene pent sortert etter farger, gisper de av fryd. “Skatt, mamma, skatt!”
Be a bitch for real, and destroy! Det er kjempegøy å ødelegge billige bruktsmykker, og trylle fram fantastiske perler, før man fikser sine egne mesterverk.
For hva er mesterverk for DEG? Det nabofrua liker? Det venninna di digger? No way, det tror jeg ikke på. Jeg tror på kreativ gjenbruk i personig stil, så hiv deg med og lag deg noe som DU elsker 😉
Er hun ikke stilig i den grønne, flagrende vårkjolen sin, med det lange sorte håret og den selvsikre holdningen? Vi bloggere får jaggu muligheten til å bli kjent med noen spennende folk.
Hun tok noen bilder av meg i farta sist vi møttes. Vi hadde bare en halvtime på oss; men en halvtime er nok for to kreative m@therf@ckers.
Ikke vanskelig å ha det gøy under en photoshoot med HENNE!
Ja, for at du vet, kan det hende at min fotograf er Kylie Key. Eller kanskje er det Kim? Hvem vet, andre enn en av dem, og jeg 😉 Folk er folk, og jeg ser, og blir kjent med, mennesket, ikke statusen. Du kan jo ta en titt på bildene og gjette hvem hun er 😉 Jeg er tilbake hjemme på Lykketoppen, etter en amazing dag. Life rules when you’re open for some fun 😉
Asters, øyeblomst, levkøj, blomkål, paprika, bifftomat, agurk, purreløk, basilikum og oregano …pokker ta som jeg gleder meg til alt dette begynner å spire og gro, i det fancy minidrivhuset jeg fikk av mine tantebarn og svigerinna mi i bursdagsgave. For en gave! Tenk å gå sommeren i møte med slik flora på vår lykketoppterrasse!
Even ble værende hos nabodiva og sønnen hennes Anthony (som er like gammel som Even) mens jeg dro til sentrum og kjøpte såpotter og frø.
Før leggetid ble det litt såing på minsten, og han skjønte godt at vi må “vente, mamma, så kommer blomstene”.
Jeg kommer nok ikke til å nøye meg med det vi har sådd; DETTE får mine fingre dilla på! Kanskje blir de grønne i løpet av sommeren også, hvem vet. Grønne fingre hadde farmor og farfar i vakre flora-nord, så for å hedre dem og flinke mormor, skal jeg iallefall prøve 🙂
Hvordan kan man bare se, men ikke røre, når man er tre år og titter ut av vinduet en varm vårkveld? Hvitveisene smiler litt for bredt, og det tar bare noen få minutter. Smette på seg sko, holde mamman sin i hånda, og rusle smilende bort til den hvitkledte grøftekanten.
-“Æ har en ovejaskele te dæ mamma. Her. Her e bursdag te dæ!”
Å få gleden av å se lykkeliten plukke blomster før kveldsbadet sitt, er uvurderlig.
Tror vi må gjøre dette i kveld også, lille venn. Men først må vi spise pannekakene jeg lovte deg, og dra ned til butikkene for å kjøpe jord og frø. For du er så glad i blomster.
Men det er DU som er den virkelige blomsten, lille sola mi 🌻🌼🌻
I begynnelsen er det lett å gå i visse feller. Som å undertrykke sine egentlige følelser innen fake it til you make it. dette pgr av det faktum at man jo lærer seg én ting om gangen, og kanskje fordelt over flere år.
Da jeg var 25 år, begynte jeg å lese bøker som “Tenk positivt” av Bjørn Ringom og “Du kan helbrede ditt liv” av Louise L Hay.
I noen år gikk jeg rundt og trodde at hvis jeg bare tenkte positive tanker og sa positive ord om alt, så var det …ja; positivt.
Så da gjorde jeg det. Blind og ny i gamet.
“Huff som det regner” kunne ærlige folk si.
“Nemmen oi så bra det styrtregner, så får blomster og trær næring!” Sa jeg. Polyanna her self. Gjørmete sko og gjennomvåte klær ja, etter en litt vel overraskende skur. Javisst. Blomster og trær ja, som ble styrtregnet dønn ihjel. Lukta av mark. Mmm.
Jeg løy for meg selv, og ante ingenting om livets naturlige bølger. Om sort og hvitt. Om kontraster og ærlighet. Om at positivt ikke kunne bli helt ekte hvis jeg løy for meg selv om alt jeg faktisk ikke likte. Nesten som den skrullete og blinde kona til Hitler; helt på bærtur, men likte alle bærene selv om jeg ikke likte rips. God damned så slitsom jeg måtte ha vært innen jeg begynte å lese videre, i mer detaljerte bøker som “Elsk deg selv” med Wayne Dyer.
Man kan ikke BARE fokusere på det positive. Skal man greie å oppnå lykke og en sunn holdning til livet, må man også tørre å kjenne på alle de andre følelsene man tross alt er naturlig utstyrt med. Man skal ikke undertrykke sorg, sinne og redsel.
Nøyaktig slik er det jeg ivaretar denne bloggen også; jeg pøser ikke på med lykkelige regnbuedråper, når det stormer og jeg faktisk ikke liker det. Jeg er ærlig. Og jeg skriver om alle delene ved livet, ikke kun det “fjållete påsitive”.
Men jeg henger aldri ut noen. Her inne er det ikke bare anonymisert; her er stokket om til Bodø blir Oslo, 60 år blir 20 år, kvinne blir mann, og sol blir regn. Slik kan jeg fargelegge og være åpen om også de negative sidene av terningen. Ikke bare sekseren.
Man kan jo skrolle videre dersom man bare vil fokusere på det positive. Dette var aldri ment å være en svær lesertallblogg, men et sted for mine rufsete skriblerier. Fordi jeg er en skribent, og liker å skrive.
Jeg takker og priser for at jeg ikke er den samme naive, overdrevent positive, nyfrelste selvitvikleren som stod fast i 2005 i flere år. Noen vil kanskje grøsse av ærligheten min og kalle det “hat og bitterhet”, men da har de misforstått så det fiser etter dem. Jeg er hverken bitter eller hatefull. Jeg tilgir ALLTID. Det er ikke ensbetydende med at jeg liker det de har gjort, eller behøver å i det hele tatt hilse på dem. Å tilgi handler om å få fred i hjertet, ikke om å bli naiv og late som om ingenting har skjedd.
Det betyr ikke at visse tema ikke fortjener åpent fokus foran å ties ihjel. Det betyr ikke at jeg skal skjule det. Jeg skjuler personalia og pakker det ansvarlig inn, slik at det er mulig å fronte åpenhet på en forsvarlig måte.
Vi må kunne grøsse av stormen, og irritere oss over flommen, for å kunne nyte godværet 100 % når sola skinner omgitt av deilig blå himmel. Vi må kunne godta at noen liker ertesuppe, mens andre hater det. Jeg liker kontrastfylte smykker med fargesterke perler. Sort mot gult, etterfulgt av rosa og lilla. Grønt i enden, med lysegrønt før nytt sort innspill.
Velkommen til forbipolene; her finnes ingen Polyanna. Ingen betente, undertrykte følelser. Her kommer du ikke kun til å få lese om grønne vidder og rosa blomster. Nei, her bor det også høye kalde fjell dekket med is, og rivende uvær i ærlig natur. Velkommen velkommen, men hvis du er som meg da jeg var 25 år og blåøyd; keep on skrolling, så slipper du ærlig og åpent fokus, og kan fortsette å farge verden i regnbuefarger. Bare husk å unngå nyhetene, for da kan den kjempepositive tegnefilmen slå sprekker 😉
Even 3 år, og jeg, har kosedag hjemme, for det blåser ute høyt her oppe på Lykketoppen. Vi skulle egentlig rusle en tur opp til den store fine lekeplassen og spise lunsj der mellom frisk utelek, men vi kan jo ikke blåse bort heller. Så vi drakk kakao og spiste lunsj her hjemme heller.
Even har fått dratt ned leker fra rommet sitt til stua, og innimellom må jeg pent holde ham i hendene og danse rundt mens vi synger alle barnesangene han kan.
Om noen timer skal tacoen være ferdig, for da kommer Mathias hjem.
Jeg behøver ikke mer for å være lykkelig. Disse to gutta har for lengst stjålet hjertet mitt.
Trenger ikke mer enn dette. Gutta mine. Sofaen. Lørdag. Taco. Ei god bok og en kid i hver armkrok. Yeah.
Her sitter jeg med ansiktsmaske og hårkur mens andre lag med lakk tørker. Ser ikke ut. Minsten sitter i karet og bader mens vi hører barnemusikk på høytaler’n.
“Go go go, figure it out, figure it out, but don’t stop moving!”
Låta “Flames” durer fengende rundt kloden; Sia og Guetta vet hva de gjør. Med flammende rytmer minner de på oss én viktig ting: YOU CAN DO THIS, KEEP ON RUNNING!
Kjære leser, hvor enn du er i livet, glem aldri din styrke. En gang i tiden glemte jeg min, og kunne ikke finne den. Det er 9 år siden nå, og det måtte en god nabo til for å vekke opp meg. Tårene trillet nedover kinnene mine, og jeg stod mildt sagt under bunnen og gispet etter luft. Havet over meg bestod av livskrise etter livskrise, og den kvelende effekten var til å ta og føle på. Livet var heavy. Men hun dro et drag av siggen sin, en slurk av en velkjent kaffekopp, og så sa hun: “Du vet det, Helene, at det er i motbakke det går oppover.
Jeg tenkte at “ja det stemmer det. Men det gjelder ikke meg, svak og fiasko som jeg er.” Jeg virkelig trodde ikke det gjaldt meg, så langt nede var jeg.
Men det gjorde det. Det gikk oppover. Opp og forbi alle nedturer. Go go go, figure it out, figure it out; don’t stop running.
Med årene snudde alt, og jeg kjenner meg ikke lenger igjen i beskrivelsen av den unge damen med trillende tårer og et fortvilt sinn i en nabosofa. Jeg er annerledes nå, og ingenting kan knuse meg lenger.
Er du der nå? Sitter du i en sofa og gråter? Kanskje alene? Ikke fortvil, det er en tunnell. Du skal bare holde ut til du kommer deg gjennom den. Møt dagslyset i morgen og gjør som jeg gjorde i dag: du behøver ikke å være en idrettstjerne for å gjennomføre en joggetur. Nei du trenger ikke engang fancy klær, bare husk å jogge på mykt underlag. Ikke asfalt.
Sett på flames med Sia og Guetta, før du suser ivei til Boom boom med Iggy Azaela. Skaff deg endorfiner for å bygge opp ditt egen lykkelager. You can do this.
Vi mennesker er snedige sånn sett. Vi er utstyrt med power, og vi kan vippes av powerpinnen. Nære dør. Man mister jobben. Venner svikter. Familie viser at blod kun er tykkere enn vann rent fysisk. Et slag i magen kan dundre pusten ut av deg, men du er altså utstyrt med power nok til å reise deg, menneske. Selv om det ikke kjennes slik der og da.
