Tabu? Sex? Ikke i vår alder.

 

Pip. Piip. Piiip. Ånei. Ta telefonen. Nå med en gang. Det er så gangbang viktig, og så bipolart important, at jeg får sagt deg dette til deg nå. Nåååå.

 

Venninna mi tar ikke telefonen. I stedet kommer ei melding: “Jeg puler”. 

(Pause da eller? Du KAN ikke skrive melding MENS du koser deg? Det må jeg høre mer om når du er ferdig!)

 

Jeg ringer ei anna venninne. Vi begynner som vanlig å snakke om intimlivene våre. Hvilke barberhøvler som funker fett, og hvilke man av smertefulle erfaringer styrer unna på grunn av pizzaeffekten. Laser ville vært awesome. Så snakker vi om analsex, too good close friends og sånne ting. 

 

Hva har skjedd med oss?

Where did the time take us?

 

Jeg trodde en gang i tiden, at senere i tiden, da skulle vi ha grå bukser med brett på foran, korte gråstenkte krølller og gaffateip om munnen hva angår alt som begynner på ess, fortsetter på e og slutter på ex. 

 

Men neida. Den gang ei. Under de langtfra gammeldamete buksene skjuler seg alt annet enn bestemortruser, og det vi snakker om er langtfra anstendig. Nei. Det er både langt, lengre enn langt og latterlig frigjort.

 

Da jeg var ung, trodde jeg det var kjedelig å bli gammel. Nå tenker jeg omvendt. Så forferdelig kjedelig; and I say BORING; det må være å være 18 år, nå som jeg er 38 år. 

 

Det er langtfra fyfy å snakke om SEX blant mine venner. Vi har så mye gøy å prate om innen dette temaet, at du skulle bare visst, unge spire. 

 

Det durer. Og ikke i vibratoren denne gangen, men i telefonen. Det er venninnen min som er ferdig, og nå MÅ jeg bare høre litt juicy detaljer;

så: Over og ut fra Lykketoppen!

 

 

Når kalvene danser

 

Er man litt våryr? Kan det tenkes at kalvene vrir seg i galopp ute på jordet ditt akkurat nå?

 

Det endte slik det helst innerst inne ville ende; ei bok kunne ikke fikse noe, akkurat som plaster ikke helbreder kulehull. Singel. Jeg elsker det ordet. Det er jo sånn jeg vil ha det.

 

Jeg er den derre våryre kalvefaen ute på det glade jordet, litt for happy og altfor klæbbete. Men ah så lykkelig!

 

Helgen har vært magisk. Aller helst ville jeg ha lille Even her hjemme, men siden han skulle til pappan sin, dro jeg ut på eventyr. 

 

Jeg har sitti i boblebad under stjernehimmelen med magiske mennesker. Jeg har bodd på hotell sammen med en gjeng gærne folk, og jeg har kjent at sånn; nettopp sånn, skal det være.

 

Å komme hjem til Lykketoppen skal bli aldeles skjønt. Kanskje har det så smått begynt å spire litt i det lille drivhuset vårt, og kanskje er kattungene på vei ut i vår verden snart. De skal få bo i et slott. Jeg mener det. Vi skal søren meg lage et pappeskeslott til de små nurkene og snille pusemamman. 

 

Sorry, men jeg elsker livet mitt right now. Jeg elsker barna. Jeg digger vennene mine. Jeg liker sexy folk, og hvem pokker sier en mann må ha vaskebrett to be hot? Jeg elsker hele tilværelsen min akkurat nå, og har desverre ikke noe å klage på. At all.

 

Hva med deg? Kalvedans?

Ja, jeg lager mine egne smykker

 

Midt i stua på lykketoppen ruler et fargerikt smykkeverksted. 

 

Her har både store og små plukket perler og tredt på tråd og øredobler. Det snedige er at en stille mindfullness følger med som bonus.

 

 

Jeg liker å være 100 % meg selv, og finner veldig sjeldent smykker i butikker som jeg virkelig liker. Det er noe med fargesammensetningene. Jeg vet hva jeg liker. 

 

Det hender jeg kjøper smykker på brukten og fretex. Barna synes jeg er litt gæærn som klipper de i stykker, men når de ser alle de fine perlene pent sortert etter farger, gisper de av fryd. “Skatt, mamma, skatt!”

 

Be a bitch for real, and destroy! Det er kjempegøy å ødelegge billige bruktsmykker, og trylle fram fantastiske perler, før man fikser sine egne mesterverk. 

 

For hva er mesterverk for DEG? Det nabofrua liker? Det venninna di digger? No way, det tror jeg ikke på. Jeg tror på kreativ gjenbruk i personig stil, så hiv deg med og lag deg noe som DU elsker 😉

 

Hilsen oss raringene på Lykketoppen 😉

 

Kylie eller Kim Kardashian; en av dem var i Trondheim

 

Er hun ikke stilig i den grønne, flagrende vårkjolen sin, med det lange sorte håret og den selvsikre holdningen? Vi bloggere får jaggu muligheten til å bli kjent med noen spennende folk. 

 

Hun tok noen bilder av meg i farta sist vi møttes. Vi hadde bare en halvtime på oss; men en halvtime er nok for to kreative [email protected]@ckers.

 

Ikke vanskelig å ha det gøy under en photoshoot med HENNE!

 

 

Ja, for at du vet, kan det hende at min fotograf er Kylie Key. Eller kanskje er det Kim? Hvem vet, andre enn en av dem, og jeg 😉 Folk er folk, og jeg ser, og blir kjent med, mennesket, ikke statusen. Du kan jo ta en titt på bildene og gjette hvem hun er 😉 Jeg er tilbake hjemme på Lykketoppen, etter en amazing dag. Life rules when you’re open for some fun 😉

 

Slik skal jeg skaffe meg grønne fingre

Asters, øyeblomst, levkøj, blomkål, paprika, bifftomat, agurk, purreløk, basilikum og oregano  …pokker ta som jeg gleder meg til alt dette begynner å spire og gro, i det fancy minidrivhuset jeg fikk av mine tantebarn og svigerinna mi i bursdagsgave. For en gave! Tenk å gå sommeren i møte med slik flora på vår lykketoppterrasse! 

Even ble værende hos nabodiva og sønnen hennes Anthony (som er like gammel som Even) mens jeg dro til sentrum og kjøpte såpotter og frø. 

Før leggetid ble det litt såing på minsten, og han skjønte godt at vi må “vente, mamma, så kommer blomstene”.

 

Jeg kommer nok ikke til å nøye meg med det vi har sådd; DETTE får mine fingre dilla på! Kanskje blir de grønne i løpet av sommeren også, hvem vet. Grønne fingre hadde farmor og farfar i vakre flora-nord, så for å hedre dem og flinke mormor, skal jeg iallefall prøve 🙂

 

Vårblomsten på Lykketoppen

Hvordan kan man bare se, men ikke røre, når man er tre år og titter ut av vinduet en varm vårkveld? Hvitveisene smiler litt for bredt, og det tar bare noen få minutter. Smette på seg sko, holde mamman sin i hånda, og rusle smilende bort til den hvitkledte grøftekanten. 

-“Æ har en ovejaskele te dæ mamma. Her. Her e bursdag te dæ!”

Å få gleden av å se lykkeliten plukke blomster før kveldsbadet sitt, er uvurderlig. 

Tror vi må gjøre dette i kveld også, lille venn. Men først må vi spise pannekakene jeg lovte deg, og dra ned til butikkene for å kjøpe jord og frø. For du er så glad i blomster. 

Men det er DU som er den virkelige blomsten, lille sola mi 🌻🌼🌻

Maler du verden i regnbuefarger?

 

Bevisst selvutvikling kan være helt supert. Men det er en grunn til at det heter utvikling; ting kan ta tid å lære seg. 

 

I begynnelsen er det lett å gå i visse feller. Som å undertrykke sine egentlige følelser innen fake it til you make it. dette pgr av det faktum at man jo lærer seg én ting om gangen, og kanskje fordelt over flere år.

 

Da jeg var 25 år, begynte jeg å lese bøker som “Tenk positivt” av Bjørn Ringom og “Du kan helbrede ditt liv” av Louise L Hay. 

I noen år gikk jeg rundt og trodde at hvis jeg bare tenkte positive tanker og sa positive ord om alt, så var det …ja; positivt. 

 

Så da gjorde jeg det. Blind og ny i gamet.

 

“Huff som det regner” kunne ærlige folk si.

 

“Nemmen oi så bra det styrtregner, så får blomster og trær næring!” Sa jeg. Polyanna her self. Gjørmete sko og gjennomvåte klær ja, etter en litt vel overraskende skur. Javisst. Blomster og trær ja, som ble styrtregnet dønn ihjel. Lukta av mark. Mmm. 

 

Jeg løy for meg selv, og ante ingenting om livets naturlige bølger. Om sort og hvitt. Om kontraster og ærlighet. Om at positivt ikke kunne bli helt ekte hvis jeg løy for meg selv om alt jeg faktisk ikke likte. Nesten som den skrullete og blinde kona til Hitler; helt på bærtur, men likte alle bærene selv om jeg ikke likte rips. God damned så slitsom jeg måtte ha vært innen jeg begynte å lese videre, i mer detaljerte bøker som “Elsk deg selv” med Wayne Dyer. 

 

Man kan ikke BARE fokusere på det positive. Skal man greie å oppnå lykke og en sunn holdning til livet, må man også tørre å kjenne på alle de andre følelsene man tross alt er naturlig utstyrt med. Man skal ikke undertrykke sorg, sinne og redsel.

 

Nøyaktig slik er det jeg ivaretar denne bloggen også; jeg pøser ikke på med lykkelige regnbuedråper, når det stormer og jeg faktisk ikke liker det. Jeg er ærlig. Og jeg skriver om alle delene ved livet, ikke kun det “fjållete påsitive”.

 

Men jeg henger aldri ut noen. Her inne er det ikke bare anonymisert; her er stokket om til Bodø blir Oslo, 60 år blir 20 år, kvinne blir mann, og sol blir regn. Slik kan jeg fargelegge og være åpen om også de negative sidene av terningen. Ikke bare sekseren. 

 

Man kan jo skrolle videre dersom man bare vil fokusere på det positive. Dette var aldri ment å være en svær lesertallblogg, men et sted for mine rufsete skriblerier. Fordi jeg er en skribent, og liker å skrive.

 

Jeg takker og priser for at jeg ikke er den samme naive, overdrevent positive, nyfrelste selvitvikleren som stod fast i 2005 i flere år. Noen vil kanskje grøsse av ærligheten min og kalle det “hat og bitterhet”, men da har de misforstått så det fiser etter dem. Jeg er hverken bitter eller hatefull. Jeg tilgir ALLTID. Det er ikke ensbetydende med at jeg liker det de har gjort, eller behøver å i det hele tatt hilse på dem. Å tilgi handler om å få fred i hjertet, ikke om å bli naiv og late som om ingenting har skjedd.

 

Det betyr ikke at visse tema ikke fortjener åpent fokus foran å ties ihjel. Det betyr ikke at jeg skal skjule det. Jeg skjuler personalia og pakker det ansvarlig inn, slik at det er mulig å fronte åpenhet på en forsvarlig måte. 

 

Vi må kunne grøsse av stormen, og irritere oss over flommen, for å kunne nyte godværet 100 % når sola skinner omgitt av deilig blå himmel. Vi må kunne godta at noen liker ertesuppe, mens andre hater det. Jeg liker kontrastfylte smykker med fargesterke perler. Sort mot gult, etterfulgt av rosa og lilla. Grønt i enden, med lysegrønt før nytt sort innspill. 

 

Velkommen til forbipolene; her finnes ingen Polyanna. Ingen betente, undertrykte følelser. Her kommer du ikke kun til å få lese om grønne vidder og rosa blomster. Nei, her bor det også høye kalde fjell dekket med is, og rivende uvær i ærlig natur. Velkommen velkommen, men hvis du er som meg da jeg var 25 år og blåøyd; keep on skrolling, så slipper du ærlig og åpent fokus, og kan fortsette å farge verden i regnbuefarger. Bare husk å unngå nyhetene, for da kan den kjempepositive tegnefilmen slå sprekker 😉

 

Som vann på både gåsa, høna og måsa

 

Du vet. Når du endelig finner freden, og roen har senket seg. Når relasjonen er brutt, og du la på litt ekstra for å være på den sikre siden: nå vil du være i fred. En venninne kan virke som det hun er; ei forbanna kjerring. Eller hun kan virke hyggelig. Eller begge deler med vekslende årstider. Uansett kommer det til et punkt da du sier fra at vennskapet druknet en plass mellom vinter og vår; leave me alone, please be gone!

 

Det kunne vært lett, det. I 1993. Da var det bare å trekke ut ledningen og pælme alle hatbrev i søpla. 

 

Men året er 2018, og det er trakasseringens enkleste tid, like ever. Meldinger tikker inn ca 10 ganger om dagen, med sure beskjeder om alt det negative vedkommende finner ved deg, utropstegn uttopstegn utropstegn, og trusler om at “alle andre er faen meg informert om hvor teit du er!” ruller inn i den deilige dagen din som små biler fulle av eksos. Men du velger selvfølgelig å ikke sette deg inn i bilene. La dem kjøre, let’em drive, sammen med kjerringa som sitter inni.

 

Joda. Javisstja. Vet du hva? Det er greit det, din lille liksomterrorist: Jeg vet du elsker å prøve å pine meg. Men du skjønner, det gjør ikke vondt lenger. Tror du virkelig jeg egentlig bryr meg om alle dine forbanna paranoide forestilninger om meg? Tenker du at jeg blir redd når du bruker alt du kan mot meg, og “sårer meg” med “hersketeknikk public”? Som om jeg – like I care – hva du måtte innbille andre mennesker om meg? Hva da? Skal dem bite meg i ræva? Klype meg på skinka? Spytte meg i ansiktet sittende flere mil unna? Se om de treffer; liksom.

 

Nå har du holdt på i et døgn med stygge og uhyggelige tardedmeldinger, uten å få svar fra meg; blir du ikke lei? Har du ikke et liv å leve? Tror du livet mitt faller i grus av hatet ditt? Og som om jeg, som er vant med full åpenhet om min egen fortid, skulle føle meg truet av at du “forteller folk løgner om meg.”

 

En ting er sikkert, og det er at du innbiller deg at det faktum at jeg lever med diagnose bipolar gjør meg så sårbar, at hvis du kjører på nok, så “knekker du meg”. Tenk å være så ondskapsfull. Stakkars deg. Det kan umulig føles positivt. 

 

Jeg føler for å informere deg om at jeg anbefaler deg å konsentrere deg om deg og ditt. Jeg har det strålende med meg og mine, og det er ingenting her i gården du kan ødelegge; give it up.

 

Di kjerring. Ja jeg mener det. Det er feigt å sende usaklige meldinger med hensikt å plage andre, time ut og time inn. Men jeg er vant til denne atferden din, så nå preller det av som vann på både gåsa, høna og måsa! 

 

Keep going med bygdadyrsladderet ditt, så mye du vil. Men fortsetter du med simpel telefonterror, er det ikke lenge før jeg ringer politiet og rådfører meg med dem. You should know at psykisk terror ikke er lov, you wannabe bastard.

 

Livet er så deilig. Alt for digg til å kaste bort på å gi unødig oppmerksomhet til sånne som deg. Tilogmed i dette innlegget er du hverken kvinne eller mann, 70 år eller 15 år. Men du er 0 år i mine øyne, that’s for sure. 

 

Get a life, or a fucking wife 😜

“Æ ælske dæ”

 

Hva var vel livet uten ekte kjærlighet? En varm, bløt klem, bittesmå armer rundt halsen min, og en tynn stemme som sier: “Æ ÆLSKE DÆ MAMMA!”

 

Even 3 år, og jeg, har kosedag hjemme, for det blåser ute høyt her oppe på Lykketoppen. Vi skulle egentlig rusle en tur opp til den store fine lekeplassen og spise lunsj der mellom frisk utelek, men vi kan jo ikke blåse bort heller. Så vi drakk kakao og spiste lunsj her hjemme heller.

 

Even har fått dratt ned leker fra rommet sitt til stua, og innimellom må jeg pent holde ham i hendene og danse rundt mens vi synger alle barnesangene han kan.

 

Om noen timer skal tacoen være ferdig, for da kommer Mathias hjem. 

Jeg behøver ikke mer for å være lykkelig. Disse to gutta har for lengst stjålet hjertet mitt.

 

Trenger ikke mer enn dette. Gutta mine. Sofaen. Lørdag. Taco. Ei god bok og en kid i hver armkrok. Yeah. 

 

Har du husket DETTE?

 

Her sitter jeg med ansiktsmaske og hårkur mens andre lag med lakk tørker. Ser ikke ut. Minsten sitter i karet og bader mens vi hører barnemusikk på høytaler’n. 

 

I’m here to remind you: Har du husket å stelle godt med deg selv i hverdagsmaset, kjaset og jaget, midt mellom stresset og alt det der? 

 

Her har vi ledd oss gjennom dagen, og altså endt opp nede på badet med SPA! 

 

Det begynte med at jeg ikke greide å vente lenger, men ordna gryterett før jeg løp og henta litte søten i barnehagen en time for tidlig.

 

Vi spiste sammen med han her:

 

Så fløy vi ut bussen og tok døra. (Snu den.)

Før vi endte opp her nede i SPA’et vårt, lo vi oss oppover med buss igjen. Even elsker å sitte på med buss: “Mamma æ ælske blå bussen!”

 

Nå er det bare å skylle ut dilldallet, og lese ei digg bok sammen. Steike det er party å værra mamma! God helg!