Du gjetter aldri hva mitt nyttårsforsett er

 

Lille Even på to sovnet tidlig i kveld. I dag har vi tatt livet med ro, pgr av to faktorer: Han har feber stakkar, og det blåser liten storm ute. Innevær hele dagen. Jeg har satt meg ned i den koselige stua våres, og inntatt sofaen foran TV’n. 

Det er i slike timer mange føler seg ensomme. Jeg er så heldig at jeg er beriket med flere ekte, gode vennskap, slik at sånne stunder som dette alene bare er godt for meg. 

Når jeg ser meg tilbake på året, føler jeg at jeg er omgitt av skinnende gudinner. De er der, ved dørklokka, på telefonen, per melding eller ute i folkemengene. Hva skulle jeg gjort uten dem? Vennskapene våre er urgamle, og vi kjenner hverandre godt. 

 

Til vanlig har jeg ingen nyttårsforsetter, og synes slikt bare er tull for min del. Jeg prøver å endre meg til det bedre hvert eneste månedsskifte. Det heter PMS. 

Men i år har jeg ei greie ved meg selv som jeg skal forandre på. Jeg har hatt for vane å stupe inn i nye “vennskap”, selv om jeg har mer enn nok av de ekte relasjonene i livet mitt. Og selv om jeg ser falskheten og umodenheten i hjerteøyet, har jeg oversett mine egne grenser, bare for å være grei. Skyvd mine egne behov til side, og innbilt meg selv at det er ok å glemme seg selv. I situasjoner der jeg har hørt bråk, har jeg overhørt det, og latt andre’s drama ta innpass i min hverdag. Nå innser jeg at samme hvor nærme de bor, samme hvem de utgir seg for å være, er det nettoop da jeg hører støy i drømmene om dem jeg skal kutte kontakt, og holde meg unna. 

 

2016 glemte jeg dette.

I 2017 kommer jeg til å la sunn skepsis og egen beskyttelse regjere. Det trenger ikke alltid å passe i min private sone. Det er ikke alle jeg behøver å stifte videre bekjentskap med. Jeg skal heller fortsette å ta vare på de jeg kjenner fra før. 

Du vet, når garderoben din er stappfull, og du har kvittet deg med søppel og ødelagte plagg. Når du strengt tatt ikke behøver flere fine jumprer og smashing bukser. Da kan du rusle rundt og være kritisk innstilt: Er det kvalitet over den buksa der? Er den ikke litt for kostbar? Er det ekte vare? Du tar det ikke med deg hjem hvis det ikke virkelig er noe ditt hjerte ønsker, og det du tar med deg: well it better be good, and it better be good to you!

Nå er garderoben min full. Jeg har hverken tid eller lyst til å falle for flere trollgulljumpre eller uekte jeans nå. 

 

Enkelte ser ikke sitt eget bråk, sin egen fyllekjøring, eller sitt eget drama. Hvor tålmodig du var da du overhørte bråket som holdt deg våken i sene nattetimer. De er for opptatte med å skylde på alle andre rundt seg, mens de i virkeligheten burde gå til innkjøp av en kost. Feie for sin egen dør, er noe alle bør. 

 

Dette var altså årets ballast; jeg har vært for dumsnill, og jeg har allerede kvittet meg med hele greia. Jeg gleder meg til å bruke min bipolare intuisjon til å rett og slett være mer skeptisk til nye mennesker, og sann mot meg selv. For jeg ER bra nok for de jeg allerede kjenner, selv om jeg langtfra er noen partyløve, men heller gjerne går en tur eller tar en kaffe attåt ei god kake. Selv om jeg ikke er særlig glad i alkohol, men helst drikker koffein. Jeg kjenner mange som vil tilbringe tid med meg selv om jeg akkurat da bare vil drikke brus. De finner meg spennende nok om jeg bare drikker melk med oboy i også. Jeg behøver ikke i livet mitt de som ikke er fornøyd før vi deler ei vinflaske og wannabe fjortis. Been there, done that, og det tiltaler meg svært sjeldent.

Jeg har tenkt, og trodde jeg burde slutte å skrive denne bloggen. Men jeg kom fram til at jeg kan fortsette forbipolene. Jeg bare behøver ikke å være sosial med alle jeg blir kjent med, men skille vennskap fra business, og fortrolige samtaler med bekjentskapheter’s mingling.

 

Nå gleder jeg meg skikkelig til å gjerde inn min fornøyelsespark, og pleie alle disse magiske vennskapene jeg er så heldig å få oppleve. Det tar år å utvikle slike vennskap, og de blir mer og mer verdifulle for hvert år som går. Dere har allerede møtt Grete, min sjelevenn med de råe samtalene. Jeg skrev om min navnløse venninne som syklet rundt i Amsterdam og spiste mat på kunstutstillinger, for så å havne litt i krise (skrevet desember 2016, arkiv). Sola mi som bor i Finnmark. Janne som alltid har noe klokt på lur. Christina, my photoqueen som jeg alltid kan ringe til, samme hva. Siri, hun som er så mye eldre enn hun er. Helene, min navnesøster. Raaya, min Raaya. For å nevne noen av dem. De er her med meg, og jeg har allerede flere som jeg bruker tid på å bli kjent med. Nå skal det mye tillit til, før jeg åpner den grina på vidt gap igjen.

 

Jeg er takknemlig for alle erfaringene dette året, som har vært kjipe der og da, men som har løftet mine sanser til et nytt og mer nyttig nivå. 

 

Nå skal jeg kose meg sammen med mine nærmeste inn i det nye året. 

We do this together. And it feels good.

 

Du leser forbipolene.blogg.no

facebook: forbipolene

snap: forbipolene

 

Nei, bloggere behøver ikke å tåle alt: Her er de nye reglene!

 

 

Bør kunne tåle ditt, bør kunne tåle datt, hilsen fellesbloggen facebook. Men DE, de trenger ikke kunne tåle noe som helst fra oss bloggere. De er kjappe ut med “Dette må du tåle”-kortet, selv om det samme ikke gjelder tilbake: DE som kommentatorer, må kun tåle det som rammer de selv. Og de henviser altså til regelen om at du må tåle alt siden du velger å være offentlig. På slutten av dette innlegget vil du kunne lese de NYE REGLENE.

 

Jeg som alle andre vet at mamge folk også opplever hets i sosiale medier. Forskjellen er at på facebook og andre plattformer, blir ikke dette ansett for å være greit. Det kalles noe. Mobbing. Nett troll. You name it. Og det er ok å svare tilbake. Det er derimot ikke ok dersom en blogger svarer tilbake på en kommentar.

 

 Let me tell you: selv om jeg skriver meningene mine og poster bildene mine i en blogg, mens du bruker plattformen Instagram for bilder og fellesbloggen facebook til meningsytring, betyr ikke det at jeg skal oppføre meg likt en ydmyk liten bakterie i et hjørne som skal godta og finne seg i all verdens haggel med kritikk fra deg og dine kafétøtter. 

Hva skjedde med normal høflighet begge veier? Hvem er det som begynte å påstå at kun bloggere er det nettfolkeslaget som må tåle ALT?

 

Det irriterer meg at enkelte tror de har rett til å misforstå oss bloggere i hytt og pine, for så å vri og vende på hvert eneste ord, til det blir noe helt annet enn forfatteren mente; noe kritikkverdig. Nå har jeg selv hittil vært rimelig heldig, men jeg tåler ikke så inderlig vel den urett som ikke rammer meg selv: det er nemlig heller ikke greit å hetse rosabloggere, og nei: de kan ikke takke seg selv fordi de velger å blogge. Da skulle såfall ALLE som stikker hue frem på internett kunne takke seg selv for netthets. Det er ikke ok med en rasistisk holdning ovenfor en minoritetbrukergruppe på nett, utløst av fordomsfulle holdninger. Likt for alle.

Nei! Jeg er ikke hakkepakken din med rosa cellofan på, ei heller er jeg en liten kylling, bare fordi jeg blogger. Hvis jeg gikk løs på deg og din facebookstatus, eller ditt instagrambilde, på samme måte som du gjør mot bloggere, ville jeg blitt satt på plass med en gang. 

 

Mine innlegg kommer ut i sosiale medier skånsomt innpakket i blogginnlegg, slik at du velger selv om du vil trykke deg inn for å se tekst og evt flere bilder enn framsidebildet. Dine innlegg skytes direkte ut i fellesbloggen face; eller plasseres på instagram, så alle der inne ser med en gang.

Du liker ikke det du ser, likevel må du bare trykke deg inn her, for å oppsøke det motsatte av hva du mener, slik at du kan fokusere på negativiteten i det å kritisere. Kos det, hva? Å sitte å pille frem små feil du mener jeg skriver, bare for å henge meg ut offentlig etterpå på en elegant måte. For tilbakemeldingen din kommer enten i en kommentar inne på bloggen, eller på facebook. Ikke i en høflig melding per facebook. Nei, den skrives pent og pyntelig kritiserende så alle kan se hvordan du er misfornøyd med meg. Selv om jeg aldri ba om det. Selv om høflig tone gjelder på alle andre arenaer enn inne på en blogg. Når begynte du å tenke at jeg var interessert i å få vite om din kritikk rettet mot meg? Hva vil du oppnå med det? Har det falt deg inn at det går an å sende ei vennlig melding til meg, og spørre meg om du kan ha misforstått? Slik du turer frem, kan det nemlig virke som om du kun er ute etter å spytte på meg.

 

Hvorfor skal jeg “tåle det” mener du? Finnes det andre regler for oss skribenter som skånsomt pakker hele innlegget inn i en tittel og et bilde, enn dere racere på facebook? Det er ingen diskusjon jeg har startet, jeg har tross alt bare lagt ut et innlegg inne på bloggen min; jeg ba aldri om finpuss eller kritikk. 

Du MÅ ikke trykke deg inn på bloggen min dersom du finner tittelen provoserende eller irriterende. Det er ikke å anbefale generelt, at du oppsøker det som får hjertet ditt til å banke heftigere og blodpumpa til å jobbe unødig.

Kan hende opplever jeg deg som frekk. Hvorfor må JEG tåle det, når DU ikke må tåle mine ærlige svar? 

 

Fortell meg eksakt hvem som oppfant regelen som bestemmer at bloggere må tåle mer uvær og storm enn andre internettere, bare de bidrar på sosiale medier på en mer innpakket måte enn alle andre på facebook, twitter og instagram; der pakkene allerede er åpnet i det de når deg. Dette er ikke en “regel” vi bloggere nødvendigvis må finne oss i eller i det hele tatt godta.

Hvis noen bare kan finne opp en slik tullete hang out bloggers regel, da kan jeg også rent generelt, det! And it goes out like this: 

 

-Du kan heretter oppsøke alle skuespillere og artister siden de stikker hue frem in public, bare for å krangle om sangtekster, budskap i filmer eller make up og hår. De må jo tåle det: de velger selv å være offentlige!

 

-Når du møter damene på kafé, og en av dem sier noe som 90 % av dere andre kan vri om peis, er det duket for høylydt og agressiv debatt. Hva så? Hun må bare tåle det! Og etterpå kan dere håne henne for at hun kaller dere ” høylydt og agressiv”. Dere kjenner jo henne ikke sååå godt, hva så om hun blir litt lei seg? Nei hei hå; dette må hun faktisk tåle.

 

-I butikk-køa, når en ukjent mann klager på prisen på en matvare til kassapersonen, kan du blande deg inn og kritisere den andre kunden fordi du ikke er enig. Resten av køa også. Mannen må tåle det; han er tross alt out in public altså! Offentlig! Ya hear? Off ent lig!

 

-Butikk-kø nr 2: Du har det travelt, men kassapersonen somler. Nå kan du klikke i vinkel og rope ut i internettstil all verdens kritikk mot den butikksansatte om hvor treg han er og hvor dårlig tid du har! Det må han tåle, han jobber jo i offentlighet, strengt tatt! Tåle tåle!

 

-Siden du er å anse som deltakende blogger i fellesbloggen facebook, må du heretter tåle all verdens kritiserende kommentarer hva enn du legger ut. Nettmobbing? Neida. Nett-troll? Finnes ikke! Dette må du tåle ja, hey ho!

 

-På instagram skal alle bilder du heretter publiserer, nøye granskes med misunnelige øyne av andre instabrukere, og hver minste lille linje kritiseres og debatteres. Siden du legger ut dette bildet i offentlighet, må du tåle alt! Alt, I say!

 

For det er vel likt for alle som stikker hue ut i offentlighten, hva? Ikke bare oss bloggere, eller hur? Jeg gjentar: Presenter meg for det mennesket som oppfant den uskrevne regelen omhandlende det tulltøys at nettgruppen bloggere skal måtte gå på ydmyke tå hev og tåle alt, mens alle de andre nettgruppene som legger ut bilder og tekster uten innpakning, er fredet med ord som nettmobbing, netthets og nettroll. 

 

Jeg vil nemlig ha et par ord med i laget!

Slik sminker du deg fin uten at det koster deg en formue!


 

Howdy! Velkommen til mine sminkehemmeligheter. Dette kunne vært reklame. Men det er det faktisk ikke; Det er ikke engang snikreklame. Jeg har ikke fått noe gratis for å skrive dette innlegget. In fact: både fjonge butikker og enkelte andre bloggere kommer til å kaldkvelde meg i tankene sine for dette. Here we go, huh? Let’s talk make up! For du vil vel lære deg de smarte, rimelige og mest økonomiske triksene?

Jeg ser at media flommer over av make up reklame. Som om du som bruker og kjøper, trenger alt dette. Ja gjør du virkelig det? Behøver du tre lebestifter, 4 mascaraer og 10 øyenskygger? Nope, ya don’t. Blir du penere av å handle mest mulig sminke? Well, no. Er du nødt til å investere en formue for å mestre kunsten å legge heldige skygger i ansiktet ditt? Markedet vil det ja, men nei, du må ikke det.

Velkommen til min sminkespesial. Du kommer her til å bli kjent med en annen side ved meg enn du er vant til, hvis du er fast leser av forbipolene.blogg.no. Etter et og et halvt år som blogger, har jeg nemlig samlet opp litt av hvert å skrive om hva angår sminke. Jeg er ikke kjent for å reklamere for alt mulig, og har aldri reklamert direkte for make up. 

La meg starte med min sminkebakgrunn. Jeg begynte å spakle bort mine komplekser allerede som 13åring. Hver eneste dag. Som 15åring i 1995 hadde jeg allerede innøvd både mascara, eyeliner, øyenskygge og dette med å smøre datidens orangepregede foundation slik at man unngikk halsskille. Siden da har jeg mange ganger fått komplimenter for min måte å mestre make up på. Jeg har en genuin interesse for sminke og hva det kan gjøre. Hadde en periode hvor jeg ønsket å utdanne meg innen emnet, men slik ble det forøvrig ikke. 

 

Noen diva, det er jeg ikke. Jeg kombinerer alenemortilværelsen og de utgifter det innebærer, med behovet for å pynte meg. Ikke for det, før jeg ble mamma, hadde jeg heller ikke mer enn en av hvert produkt i sminkepungen. 

Dette er hva jeg bruker i dag, og husk at dette ikke er noe sponset innlegg. Det er min ærlige og oppriktige mening. Under bildet skal jeg gå i detaljer, som den primitive guttejenta jeg oppriktig er:

 

 

Jeg holder meg til Loreal Infallible 24h foundation. Denne holder lenge som base, og primer på øyenlokkene.

 

Concealeren er tilfeldig. Akkurat nå bruker jeg Loreal perfect match, fordi den var rimeligst. Bruker den under øynene og omkring nesa.

Pudderet fra Maybelline er også tilfeldig, og kjøpt som billigste salg-alternativ der og da. Brukes kun på øyenlokkene over foundation for å forhindre oljering av øyenskygge.

Alle disse tre produktene varer lenge. Ca 3 mnd. Jeg kjøper uten unntak aldri flere av samme sjanger med mindre jeg har mistet produktet eller det er stjålet.

På sidene over øynene, langs overvippene, liker jeg å starte med å klæsje på noe grønt eller sjøgrønt. Akkurat nå har jeg en fast grønn stift fra Make up store, og en flytende lysegrønn fra H&M. Den kostet 10 kr på salg, og flaker seg. Men husk at du stort sett rekker å vaske av sminken på kvelden før alt går “galt” og flaker se eller oljer seg med puddersikring.

Jeg bruker to øyenskygger, og det er brunt og sølvhvitt i en refill liten boks fra Art deko. Den sølvhvite funker fint som highlighter. Siden jeg også bruker litt brunt på brynene mot øynene, starter jeg der. Så fortsetter jeg med en billig øyenbrynskajal fra H&M. 39 kr tror jeg den koster. Funker fett. Jeg påfører aldri hele linjer, men fargelegger med en teknikk som om jeg …ja, fargelegger. Små små streker. Selvsikkert. Alt av søl er det bare å qtipse av.

Samme med øyenskyggene: fargelegging. Sot ut med fongertupper og Qtips. Og husk at alle store trekk forminskes med mørkt.

Eyelineren skal til pers: Jeg holder meg til sort liquid eyeliner fra Makeupstore. Fargelegg til det blir en linje over øyet ditt. Jeg fargelegger også nedre våtkant med sort, og før det: litt grønt der også. Søling? : Qtips is your friend!

Til leppene bruker jeg kun et produkt, og det er Lipfinity, som limer seg fast til leppene dine. Jeg fant frem til en farge som passer meg og den hårfargen jeg har nå, og holder meg til den. Når den virker å være tom, er den slettes ikke det. Bruk en qtips til å få opp siste rest. 

I en rund liten eske oppbevarer jeg siste rest av knust mørkt pudder. Husker ikke engang hvilket merke det er, men kjenner jeg meg selv var det nok på salg. Dette holder i lange baner for skulptering: skyggelegging av midtkinn mot øret fra munnen, og langs hårfestet på sidene. 

 

Rouge? Vel jeg er tom, og prioriterer heller mat og bleier akkurat nå. Ingen krise, jeg smører på høyeste kinnparti heller litt lipfinity lebestift. Farge voila, lekkert; står tilogmed i stil med leppene, yeah!  Og før jeg gikk tom, oppbevarte jeg siste rest av rougeklompene i det lille skjellet du kan se på bildet over her. Nå er det helt tomt, men altså: null krise!

Hemmeligheten er fading og bruk av fingertupper og qtips: fade og skyggelegg, hva enten det er øyenskygger, skulptering eller rouge!

 

Til slutt; mascara my mascaraaa! Du vet den billigste; den grønne og rosa fra maybelline? Den, er det jeg alltid lander på, etter å ha prøvd flere av de dyre merkene. KLÆSJ på et lag på øvre og nedre vipper. Gre til Venstte og høyre, og la tørke i 5 min mens du lakkerer første neglestrøk. Så stiller du deg foran speilet og kniper vipper. Du vet hvordan vippene samler seg i punkter hvis du gråter? Samle dem i punkter og klem sammen. Mascarastrøk nr 2: Bruk tuppen av kosten til å forlenge vippepunktene, nede og oppe. Fortsett med strøk 3, og gjerne 4. Denne mascaraen er seig, og drysser ikke. Lag deg lange vipper, og stol på at de holder seg der. 

 

Extra look? Falske punktvipper. Ikke helvipper, men disse  punktene. H&M har rimelige vipper; og Makeup store har det beste limet. Gå for clear vippelim, og ha tillit til at dette limet holder i 2 – 3 mnd. Det er lette å dyppe vipper i en dråpe lim, og dærte på vipperøttene dine i overkant. Du kan også ta på litt mascara etter limet har tørket. Klem på.

 

Make up trenger slettes ikke å være en overdådig utgiftspost. Du vet, når du holder på å gå tom for oppvaskmiddel og shampoo? Da handler du påfyll. Og når du en sjelden gang i blant går tom for plaster? Påfyll. Slik er det med sminke også. Du kan opprettholde det du allerede har, og være fornøyd med det. Ikke la reklamen lure deg. Ikke tro du blir finere desto mer og dyrere du handler. Du blir vakrere dess mer kreativ du er. Ta vare på de små resten du har, og hvis de er til overs fordi du har rukket å kjøpe nytt: ta vare på restene. De er smarte å ha hvis du skal ut på byen. Da er det ikke så farlig hvis du mister de, eller det blir stjålet.

Dersom jeg skulle reklamert for make up store, kunne jeg altså reklamert for vippelim, grønne stifter og flytende eyeliner. Men f eks ikke mascaraen. 

Og Maybelline? Super mascara og øyelokkpudder, men hva med resten? Og det er jo ikke sikkert pudderet funker til annet enn basis undet øyenskygger… 

Dette er en ekte blogg. Jeg reklamerer ikke for dilldall, om jeg så ligger blant topp på blogglisten innimellom. Jeg kunne ikke like alle låtene på ei cdplate på 90tallet. Like lite kan jeg garantere at alt innen et merke er smellbra hva angår make up. 

Som blogger, der potensielle lesere kan være unge jenter, har jeg et ansvar for sannheten. Og sannheten er at sminkepungen min ikke engang er en glamorøs pung, men ei eske som ligger på hylla under det speilet inne på dassen oppe her. Og den eska er ikke engang stappfull. Hvis jeg var rikere, ville ikke innholdet i denne billige eska sett annerledes ut, heller; mohaha: cuz I know what I like, and there’s no need for more 😉

 

Nok søvn, jogging i friskluft og supermat; det er den beste basen for alt spakkel. Og da kommer det egentlig på det samme om du har brukt 300 kr på rougen, eller om du har igjen et par korn rosa rouge i et skjell du plukket på stranda i sommer. Beauty aint money, get real 😉

 

For ordens skyld, må vi nok ta med oss den usminkede siden av medaljen, ikke sant? : http://m.forbipolene.blogg.no/1446410933_tid_for_sminkefritt_o.html

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: forbipolene

Snap: forbipolene

De kaller dem voldelig; jeg kaller dem wannabe Steinalderfolk

 

Kamera, alarm, forsvarsspray og ekte venner; er en fin kombinasjon. Og innimellom kan det være ekstra greit å reflektere over hva som er reelt, og hvem som er gufs fra steinalderen. Vi går snart inn i et nytt år. Og det skal være et år der vi ikke kaster bort tid på tull. Fjas. Svada. Derfor gjør jeg meg noen tanker her inne på forbipolene.blogg.no, og håper du vil lese dem. Jeg skal nemlig skrive om 3 ekte, tøffe menn som jeg beundrer, for å illustrere mine meninger omkring voldelig atferd.

Redsel er ikke respekt. Frykt handler ikke om beundring. Nei, det å fremkalle panikk hos andre mennesker, er hverken respektabelt eller beundringsverdig. 

Men enkelte mennesker mangler intelligensen det krever å ty til ord, framfor vold. Når de i tillegg skryter av det etterpå, topper det hele seg i et cirkus av umoden latterlighet. 

Jeg kjente en mann som var svakelig pgr av alkoholisme. Han er død nå, og jeg leste et dikt jeg skrev til ham, i begravelsen hans. Han var en klok mann, som plent nektet å slåss og den slags tull. Nei, han var derimot altfor smart til å ty til vold. Han kunne bli sint, men da brukte han velformulerte ord og kraft i stemmen sin for å få frem poenget sitt  Titt og ofte satt han der med et stort blåøye da jeg kom på besøk. Han nektet å si hvem som hadde slått ham. Holdt seg for god til å kritisere andre.

En gang for over 10 år siden klikket en ungspire i mitt hjem da vi hadde narspill. Han hadde sovna, jeg hadde sminka ham. Så hadde han våknet, sett seg i speilet blottet for humor og selvironi, og klikka. Han veltet stuebordet mitt og brølte til mine mannlige gjester at de bare måtte komme igjen! Han skulle slåss! De to mannfolka så på hverandre, rister på hodet, og så på ungfolen som stod der med nevene sine i knuter. Så sa de: “Åååh se som du har rota da gutt! Nå må vi rydde opp også, nei og nei altså. Slåss??? Nei herregud det gidder vi da ikke. Ro deg ned nå!”  mens de hentet kost og støvbrett og huffet seg hoderistende. Den unge sinnataggen fortsatte riddertrippende å mase med knyttnevene klare mens vi andre ryddet opp sølet på gulvet og satte bordet på plass. Til slutt gikk det opp for ham at ingen av oss ville, og at steinalderwannabe’en i ham framstod latterlig. Han begynte å gråte, og vi trøstet ham. Så sa han beklager, og jeg fikk forklart at jeg bare mente å tulle litt, før han ruslet hjem og fikk seg litt moderne søvn.

Ingen av mine venner er et latterlig sirkus av umoden og voldelig atferd. Jeg kan ikke ha kontakt med slike som lever i en barnslig slags sfære av uvitenhet og innbilt kraft. Dette fordi jeg rett og slett ikke finner slike mennesker interessante. Du vet, sånne som angriper deg når du er utmattet av både farrang og influensa, i ditt eget hjem selvfølgelig, der du er redd for at tingene dine skal ødelegges hvis du gjør selvforsvar; for så å skryte av det etterpå som om det er noe å være stolt over.

Javisst er det trist at det som regel er de frustrerte og voldelige sjelene som sliter i de sene nattetimer med angst og frykt. Men det kan man ikke gjøre noe med. En kan ikke hjelpe et vesen som lyver og skaper falske fasader, og som plager andre med nettopp det som plager dem selv. De må helbrede seg selv.

Men en kan takknemlig prise de smarte, oppegående og ekte vennene man har; sette opp kamera, installere alarm, skaffe seg forsvarsspray og holde seg lang unna enhver kranglefant. Lære seg selvforsvar og satse på at man ikke er nedbrutt av sykdom hvis man møter en flintstone i ei bakgate. 

Livet i Steinalderen handlet visstok mye om vold, angrep og forsvar. Jeg kan forstå at tålmodigheten tok slutt i det man uten ord forsøkte å forklare noe,æ viktig med peking og stønning, og dette med jakt og survival of the fittest. I steinalderen. Men strengt tatt er vi ikke der nå, selv om mange henger etter. Det skal ikke være nødvendig å innta en primitiv og ikke så rent lite komisk, voldelig holdning i år 2016/17. Vi har ord å bruke nå. Et annet språk enn kroppsspråk. 

Derfor synes jeg ikke det er så coolt med barnslige tåper som skryter av sine steinalderpregede angrep og primitive atferd. De ville ikke kommet langt med den slags oppførsel på et Universitet. De oppnår ingen doktorgrad, respekt eller rikdom ved å hente klubba si og Flintstonedrakten sin, og gønne på. Har hørt det der før, liksom, mygod; get a life. 

Et intellegent sinn er dessuten klar over karma. En smart hjerne vet at man kun trenger å gjøre selvforsvar, for så å komme seg unna flintstonefiguren med sinnavansker, fordi universet vil sørge for karmabalanse i ettertid. Mørke og vanskelige tider vil komme, for den som kaller seg troende, men som lyver og går til angrep som et steinaldervesen, uten å ha peiling på fakta. 

Imens kan du slappe av med alle dine tiltak. Et kamera vil feste alt på tape. En alarm vil holde dem på avstand. En forsvarsspray vil gi deg tid til å komme deg unna. Du har rett til å velge å være et moderne menneske som tar avstand fra vold, og heller velger lettvindte løsninger sånn just in case. Slike flintstones vil kalle det feighet at du bygger deg en sikker borg så du får leve ditt liv i fred i riktig tidsalder. Men det er fordi de wannabe steinalderfolk, og ikke har lært seg andre måter å kommunisere på når intelligensen tar slutt i hyperventilasjonens øyeblikk av hysteri og drama. 

 

Så vil karma og sannhet sørge for resten 😉 

 

 

 

Kjære drittsekk i kommentarfeltet

 

Da folkeskikk ble til eder og datagalle. 

 

Velkommen til en usynlig plass ved siden av den virkelige verden. Et surrealistisk sted farget i blått, dekorert med hvitt og snikreklamisert. Det har eksistert helt siden 4.februar, 2004. Da ble facebook født. 

Takk til Mark Zuckerberg for ansiktsboka, likes og shares, tross alt førte facebook mye godt med seg. Hva var data før facebook? Hvor mye kontakt hadde vi med fortidsfolket før vi joinet dette samfunnet inni dataverdenen?

 

Joa, facebook er på sett og vis bra. Men hver eneste medalje har sin bakside. Let’s no longer talk about sex, som på 90tallet. Let’s talk about facetrollene.

 

De ville sett deg inn i øynene og drukket den kaffen med deg. Kommentarene til det du hadde sagt, ville vært høflig og mykt formildet. Folkeskikk heter det, og du husker kanskje den tiden da man kunne den skikken utenat. Til punkt og prikke. Kommunikasjonen vaklet ikke, men stod stødig og enkelt på påler av eye to eye, og telefonsamtaler.

Så ble altså facrbook født, og kommunikasjonen vokste til nye høyder. Man kunne gjemme seg mer bak tastaturet enn tidligere. Ja en kunne spy ut kommentarer, for så å skjule seg. Man slapp å se folk inn i øynene, slik at kommentarene ikke lenger behøvde å pakkes inn i høflighet. Å utvikle sin feighet i fred og ro, ble normalt.

 

Nettrollene er infisert av en sopp som raskt både gror og formerer seg. Soppen heter kritikk, og vokser i takt med internett. Slike surmager er på nett for å speide etter noe å kritisere. Noe å kommentere. En eller annen slags tabbe noen har gjort, som de kan sette sine skitne fingre på, og spy ut eder og datagalle til.

 

Tidligere, på nittitallet og begynnelsen av 2000, kunne de samme folka tillate seg å si meningen sin over den kaffekoppen, med øykontakten det innebar. Men den sanne mening var altså pent innpakket i krusedullhøflighet, og man bevarte både selvrespekten og respekten for vennene sine. 

Så bredte det seg til alle plattformer av sosiale medier. På hver eneste lenke der det er mulighet for å kommentere, er det fare for facetrolldom, eder og datagalle.

 

Kjære drittsekk i lenker og kommentarfelt. Jeg skal minne deg på noe som du har glemt: Du kan ha egne meninger og samtidig være både høflig og veloppdragen, og ivareta en viss folkeskikk. Du går ikke glipp av din egen verdighet selv om du bare skriver din egen mening, og dropper alle de frekke og paranoie forestilningene. Gi effen i de ti hønsene, når alt du har av fakta er ti fjær, hva?

 

You don’t want to be a wannabe-drama på internett, når det oser av deg at du allerede er så proppfull av drama, fjas og fjær, at du strengt tatt ikke tåler mer. Du er forstoppet, og facebook er forstoppet av slike som deg. Vi er lei. Hear me out: Vi er mettet. Det er ikke lenger interessant med hverken eder, galle eller dramafjær flaksende hit og ditt på nettet. 

 

Hva med å prøve noe nytt? How about saying it the nice way? Er ikke det spennende nok for deg å skrive sterke meninger pakket inn i vennlig cellofan med sløyfe på? Da har du et hverdagsproblem. På tide å gjøre ditt virkelige liv så spennende at du ikke danner deg soppvekst og intrigebehov i den søvnløse internettverden. Nå. Slutt å let etter feil og tabber du kan kritisere det grønn og blå på. Avtal heller et kaffebesøk og øv deg på cellofaninnpakkede og sterke meninger det oser respekt av. Da ville jeg laika deg iallefall.

 

Om det er facebookbrukere eller bloggere du både kritiserer og trakasserer med trollete ord, whatever! Når ble det GREIT å mobbe noen så brutalt og stygt, for ikke å snakke om innimellom anonymt?

 

Helt på vidda sittert stygge kommentarer og dingler med føttene. Ingen vil vedkjenne seg dem, og ingen finner dem interessante eller positive nok til å ville hangaround med disse ordene. Helt på vidda, og fjernt fra virkeligheten, flyr ti uvirkelige høns omkring og finnes egentlig ikke. Helt på vidda. Ja det er der de hører hjemme. Fjærene de ble til av, har forlengst flydd med vinden.

 

Sannheten på internett er altså fjær som flyr med vinden. Bruk ørneblikket ditt og vær smart: få øye på fjærene, og fly forbi de uvirkelige hønene. Og please da; ikke vær sånn et facetroll. Gjør dine forfedre stolte, og unngå at de snur seg i gravene sine: Husk folkeskikk og nettvett, hvis ikke havner meningene dine på vidda, der ingen ser dem eller tar deg på alvor.

Bak den bipolare juletoppfasaden

 

Vi har en spesiell måte å feire jul på her oppe på Juletoppen. Alt gjøres klart allerede før lille julaften, ja tilogmed bordet dekkes, slik at vi tar fri fra førjulsstresset og prøver å finne roen fra og med lille julaften ettermiddag. Gutta fikk henge opp hver sin vanlige sokk uten dilldall, i går kveld, og kunne begeistret klemme på stappfulle Luciastrømper i mårest. 
 

Så suller vi rundt i pysjamaser og koser oss. Jeg lar bildene tale, før innlegget fortsetter under bildene:



 


 

 

Minstemann på 2 får velling og sovner, så da slår vi oss løs, 7åringen og jeg. Jovisst kan det være allright med ei litt sprø mamma. Madrass-seng og nudler på julaften, why not? Vi fikk så lyst:
 


 

Nå er det på tide å sette på pinnekjøttet, som er i sin siste utvanningstime. Min søster og min mor kommer snart for å feire jul sammen med oss. Nissen kommer til å banke på døra også vet vi. 

Samme hvem du er, og hvor du er i livet: forsøk å finne roen og takknemligheten over alt du allerede har. Tilgang til rent vann og varme klær. Barn. Vennskap. Familie. Det er så mye å være glad for, hvis du bare leter. Klemmen du fikk forrige uke. Livet. Whatever. Bare si takk inni deg. 

 

 

 

Til alle landets løse fugler: Tankene mine får du her

 

Jeg ser opp på alle lysene i taket på loftsoverommet vårt. Hippiepledd henger foran vinduet, og vitner om ei mor som ikke akkurat er altfor nøye på det. 

Jeg skrur klokka tilbake til 15.00 i dag. Sitter på toget, og har 15 minutter til å sette på den låta. Den sangen som alltid gir meg tårer i øynene, julestemning, respekt og ydmykhet for at julen ikke er like vakker og yndig for alle. 

“Som i et julekort over Stjørdal og Hell, ser eg snøen som dalar øver byen i kveld. Her æ rusle gjennom gata e det ingen som ser, om æ bær på ei maske eller skjule nå meir.  Kan du sjå mæ no… ?  Når maset har lagt sæ og gata ligg der tom, kan æ gå rundt og sjå på alt æ drømme om. Æ handle gava når alle har gått hjem. Med gava te mæ e det ingen som kjem.”

 

Det er Stjørdal Aid som synger de vakre tonene i “Kan du sjå mæ”, og jeg må alltid innom you tube for å finne den. Den ligger ikke ute på Spotify. Første gang jeg hørte den, var for noen år siden under en konsert i det som da var Stjørdals kinosal. Jeg ble blåst over ende av den fantastiske låta, og tårene trillet. En sang laget til inntekt for “Jul for alle i Lokstallen”. Det er “Jul for alle” i år også, i Fjellhallen, Stjørdal. 

 

På toget sitter jeg for å hente min en av mine gullskatter hjem til jul. Begge skal være hos meg julaften i år, og vi får besøk av julenissen mormora til barna, og min søs Silje. Stua blir stappfull, og vi kommer til å kjenne oss rik. 

Der jeg lar toget føre meg til min eldste sønn, reflekterer jeg over hvordan det vil bli neste jul, når begge barna skal til pappan sin. Merkelig nok kjenner jeg at det ikke kommer til å bli noen nedtur. Barna kommer til å kose seg hos faren sin julekvelden, og jeg kommer til å ligge på en eller annen solseng i et annet land og hygge meg med en deilig knallfarget drink i hånden; forbipolene på husmorferie. Jeg gleder meg like mye til det, som til julaften i år. 

For jeg feirer julen mest for barna sin del. De fortjener en knallfeiring. Selv kan jeg godt reise fra det hele neste år, med god samvittighet og eventyrlyst i lommene. Det skal bli spennende med en ny vri. 

På Værnes kommer på toget en ung mann med ei lita jente i bæresele. Jenta har krøller, og er ca halv to år. Jeg ser for meg at han har hentet henne hjem til jul, med fly, og at han er lykkelig i pappahjertet sitt. Jeg vet hvordan et sånnt bankende foreldrehjerte kjennes. Lille goklompen er endelig i havn, og man skal tilbringe noen verdifulle dager sammen. 

Det er så viktig for meg å skape meg et liv utenom foreldrerollen. Ivareta vennskap og leve livet bare som en selv også. Ikke la hele det sosiale livet gå under i hverdagsklemma. 

 

Det er det samme med lyslenkene på loftet. De hadde ikke behøvd å være der. Men da ville det vært bekmørkt i det jeg slo av lyset. Nå lyser de for oss i natten der oppe, og vi kan se så vi slipper å snuble. 

En slik lyslenkevenn kom på besøk i kveld. Hun er en sånn amazing venn som lyser opp nettene i livet. Ord kan ikke beskrive hennes visdom, og alt hva hun har å fortelle om humoristiske opplevelser, får meg til å vrenge meg i latter. Hun stakkarsliggjør meg ikke, setter meg aldri i gjeld med påtrengende ansvarsfraskrivende atferd, og respekterer meg for den jeg er. 

 

Vi må ikke stakkarsliggjøre våre løse fugler heller. De er tøffere enn oss alle til sammen.

 

Jeg tenker, i det jeg titter opp på lyslenkene på loftet, at det ikke er plass til all verdens lys på ei slik lenke. Man kan beholde de man har; og la dem fargelegge og lyse opp hele sin tilværelse. De skal ingen steder, og det eneste toget de skal rekke, er det som skiller dere ad. 

 

Jeg fikk julestemning da min søster hentet meg kl 08.00 en søndag morgen her ei helg, for å harryhandle i Sverige. I dag fikk jeg fylt på siste rest av julestemningen, da jeg satt på et tog i Trøndelag. Jeg vil sende noen tankeengler til alle tiggere og alle Sorgenfri-selgere i Trøndelag, samt bladselgerne ellers i landet: Jeg ga en av dere en klem utenfor Burgerking ved torget i Trondheim, for noen dager siden. Håper du vet at den klemmen var det mest verdifulle jeg kunne gi deg akkurat da. Håper den på en eller annen måte varmet ditt hjerte og bringte deg lykke. Håp for deg, håp for meg, og alle for en og en for alle. Aksept av alle og respekt for mangfoldet.

Er dette en vanskelig tid for DEG, send meg en melding på facebooksiden forbipolene, og jeg kommer til å ta meg tid til å svare deg på kveldene etter barna har lagt seg. 

 

Klem fra meg.

 

 

ÅRETS! (…tabber, komiker, fotograf, kjendistreff, happening, etc)

Velkommen til “Årets”! Dette innlegget er proppfullt av året som snart munner ut i 2017, med et eneste stort bildesryss av ekstra finslepne bilder og små tekster, til ære for verdens beste lesere. For det er dere vet dere. Forbipoleneleserne er de som stanser skribenten sjøl på gata for en prat, avtaler kaffetreff og skriver hyggelige meldinger til bloggeren selv, på alle steder det går an å kontakte noen for å skrive tittei her er jeg. Dere fortjener en julegave, og her er den: 

 

Årets TABBER:

Av alle mine plenty små tabber og klomserier, har jeg luket ut tre stk, versegod:

– Horny busspasasjer:

Det var en sensommerdag anno 2016, og jeg satt på lokalbussen nede i bakkene der jeg bruker å jogge. Det er noen svingete bakker, og jeg undrer alltid når jeg jogger, på om jeg bør bryte venstreregelen pgr av kvasse svinger. Det var en trivelig bussjåfør og vi pratet ivei. I det bussen svingte og humpet oppover landeveien, spurte jeg: “Du. Hvis æ jogga opp de bakkan her, og æ møtt dæ, hvor har du ville hatt mæ hen da?” 

Bussjåføren ble stille. Gryntet litt. Så sa jeg: “Vænstre eller høyre?” Han hæet seg. Jeg sa: “Ja. Venstre eller høyre side?” 

Det gikk mange uker før jeg skjønte hva jeg hadde sagt. Hvorfor jeg måtte utdype og forklare bussjåføren hva jeg mente. Just my world.. 

 

Stupid x: 

Jeg møtte en x fra et ungdomsforhold snart 20 år tilbake, utenfor kjøpesenteret i byen her (Ja vi har kun ett kjøpesenter i sentrum, og ja det er visst en by lell) …han bar jenta si på armen. Vi småpratet. Så sa han noe som jeg hørte slik: “Ja vi va nettopp inn på torgkvartalet. Æ ga a time-out!” 

Jeg stusset over dette, og så for meg jenta sitte i en eller annen trapp inne på senteret mens min x talte timeouttiden. I alle dager. Makan. Jeg ble ubekvem, så jeg begynte å bable: “Kremt. Ja (vanskelig å finne ord blant alle bildene jeg fikk i hue..) ..jo altså. Pappan til gutta mine brukte å gi time out han å. Jeg har ikke brukt det så mye da. Kremt.” 

-“Time out? Nei, Helene, æ sa THAI MAT!”

 

Fly-fjolle: 

Denne tabben kunne vært en megatabbe. Men den er ikke så ille. Mer dagligdags. Bortsett fra at det var meget pinlig å trippe inn på flyet på Værnes etter siste opprop: “Helene Dalland! Go to gate bla bla bla!” Men Helene Dalland satt og hørte musikk på ørene, blogget og tok seg et glass rødvin for å døyve den verste flyskrekken. Hele flyet hadde satt seg ned, plassert bagasje og festet setebelte, og så måtte de vente på hu fjolla her, som heldigvis fikk en innskytelse om å ta e titt på tavla, der det stod “Gate closed”. Skal love dere det var en stressa meg som trippet inn på det flyet!
 

 

Årets kuleste hårsveis? Han jobber på Fristeriet inne på samme kjøpesenteret der hu pia til xn fikk THAI MAT, altså: Fristeriet, Torgkvartalet, Stjørdal. Kanskje får du navnet hans også, hvis du stikker innom og spør. Jeg kan røpe at han styler seg slik på håret hver dag. En glad, sprek hårsveis som sprer spenst og glede!

 

Årets supermenneske: Lille Stina på bussen! Jeg og min familie har fått blitt kjent med denne helt fantastiske jenta, og det viste seg at hu har foreldre og søsken som er like rå som henne. Les om hvordan jeg møtte henne her: http://m.forbipolene.blogg.no/1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html

 

Årers husmorferie: Da jeg forsinket hele flyet på Værnes, skulle jeg til Oslo for å delta på bloggkurs med Marte Frimand-Anda. Det var en fantastisk tur, og jeg kosa meg alene i Oslo. Bortsett fra at jeg fikk for meg at det spøkte på hotellrommet mohaha. Marte er blogger av Casakaos (check the super blogg out here: http://casakaos.blogg.no/ ) og er nominert til årets gullpenn på Vixen awards, så gå inn og stem folkens 🙂 Hun er jo bare helt rå denne dama 😉

 

Årets merkeligste shoppingrunde:  Da Even begynte i barnehage i oktober, oppdaget jeg en ny verden: jeg kunne bruke vogna hans som handlevogn, ta buss og tog, handle storinnkjøp og samtidig droppe taxi! Da oppdaget jeg også ei anna side av saken: Alle de mammapolitiene som trodde jeg slengte varer oppå ungen min, satte ham fra meg her og der for å se nærmere på tingetang, og satte vogna fra meg midt i Sushirestauranten for å hente meg mat uten å ha oversikt over “ungen” min. Den merkeligste av disse turene var den siste handlerunden min før jul, i Trondheim by. For å handle julegaver og mat, tok jeg toget til byen. Jeg bestemte meg for å ikke drive å forklare og rope ut som jeg bruker: “Det e itj nå unge oppi her altså!”, men bare la folk fantasere. Jeg fikk meg mang en god latter av mammapoliti og pappamafia som fulgte med meg og den stakkars vogna mi. Det hele toppet seg på byhaven, da jeg tok rulletrappa med vogna i ei hånd, og satte den fra meg med alle varene oppi for å gå og forsyne meg med mat.

 

Jeg sier bare: Førr ei mamma! Huttetitei ass:
 

 

Årets happening: Lille Even, som nå er 2 år og 2 mnd, begynte å snakke ord og etterhvert setninger, som: “Gja i dæ ma h ma!” “Jåv ju ma h ma!” “Suss!” “Puse katt!” 

 

 

Årets kjendistreff: “Kjentfolk”: Denne bloggen er ment å være i balanse. Jeg har bipolar, men er friskmeldt med diagnosen i remisjon. Det skal speile seg her inne på bloggen, i den grad at alle de triste, vonde og vanskelige historiene jeg setter ord på her inne, både for andre og meg selv, skal jevnes ut med humor og muntre innlegg. Alvor bør pakkes inn i humor, mener jeg. Dette har jeg fått god hjelp av i år også hos kjentfolk som blant annet Thomas og Harald, John Brunhoth og bandet Oslo Ess. 

 

Årets fotograf: The photoqueen Christina Johansen:

Christina er også en av mine nærmeste venner, og har selv en helt amazing lavkarbo-blogg, check it out, cuz she rocks : http://m.meglerfru1.blogg.no/

 

Årets bloggbilder taken by myself:


 

Årets store savn: Min venninne Solfrid dro en tur til sine hjemtrakter i Finnmark tidlig på året. Det fant hun seg en kjekkas, og ble værende. Jeg savner henne hver dag. Men hey, det kom noe fantastisk ut av det hele ( altså ut av situasjonen) : Lille Isac som ble født i Finnmark nå nylig. Jeg lengter mot nord, sukk..


 

Årets svigerinne: Min svigerinne ofcourse; Astrid! På bildet nedenfor kan du se da hun var med meg på keisersnitt i 2014, og gråt gledestårer sammen med meg over å få møte lille Even første gang. Hun har en soft sjel og et tøft ytre, og hun er rett og slett drømmemamman for mine tantebarn. 

 

Årets food-opplevelse: Da min kjære søster Silje og jeg fant ut åssen vi skulle lage tapas: mmm! 

 

Årets komiker: Magiske Henrik Årdal møtte jeg i Senkveldkulissene. Den proffe oppvarmeren tok oss alle med storm, og han ruler over alle komikere jeg vet om. Og jeg vet om mange bra humorister! 


 

Årets par: Franc og Roar; ingen tvil! Sparkle’nd shine; I love it!

 

Årets familieforøkelse: Lille Evine pusine viser seg å riktig kose seg og føle seg hjemme her hos oss allerede, og gutta elsker henne. Jeg også. Men jeg mååå få sette grenser ved tryneslikking, samt desperat kosing når jeg er opptatt med andre ting. 


 

 

Årets blogger om bipolar: Mange andre blogger ut fra det faktum at de har bipolar, men få gjør det så knallbra som Drea Kay! Da jeg møtte Drea Karlsen, fikk jeg bli kjent med en sart men tøff sjel, og det var umulig å ikke bli glad i henne. Jeg fikk skrive litt av hennes historie, som du kan lese her: http://m.forbipolene.blogg.no/1452535236_drea_k.html. Sjekk ut den fantastiske og ærlige bloggen hennes: http://dreakarlsen.com/


 

Årets badeplass: Storvika, Stjørdal. Magiske små eventyrtrær og myk sand; slår aldri feil.

 

Årets bloggopptur: over 27000 lesere på toppdøgnet, var ny rec i forhold til fjordårets på over 18000 lesere toppdøgnet.

 

Årets store bloggminne: Da jeg så at fleksible TV2 hadde skrevet “Presse”, “Presse”, “Blogg”, “Presse” på pressesetene under Senkveld Live fra Kimen Stjørdal, og Henrik spratt rundt og var gøyal. Da kosa jeg meg som blogger. 

 

Gleder meg til enda et bloggår, dette skal bli skikkelig gøy!

Når fasaden sprekker og skipet synker

 

Det er høytidsstemning, og du vet hvor du hører hjemme. Hvor alle vibbene i kroppen din hviler eller danser safety dance. Disse spesielle, evige, fantastiske vennene dine som alltid holder seg for god for kritikk, sladder og uekte fasader. Hvem du hører hjemme sammen med. 

Hun som har så mye spennende å fortelle fra sitt eget liv at det ender opp i skuespill. Som “Se nå! Se nå! Jeg skal bare ut på kjøkkenet her, og når jeg kommer tilbake til stua er jeg rollefigurene i det jeg prøver å forklare!!” Det ender med at du ligger i sofaen og snapper etter luft. Du triller nesten ned av den fordømte sofaen. Det er slik latter som forlenger livet.

 

Slik vennskap som gjør livet ditt både lenger og mer verdt å leve mellom latterkulene.

 

Så har du henne du har kjent siden før tidens tann begynte å skjære over unødige relasjoner. Men denne relasjonen, dette uvurderlige vennskapet, beholdt du. Dere har delt jord, ild, luft og vann, og kjenner hverandres elementer. Dere har grått i begravelse over han dere mistet, og reist dere fra avgrunnen og helt opp hit. 

 

Hun er blitt en del av tiden i livet ditt. Den verdifulle tiden. Du vet dere alltid kommer til å respektere hverandre.

 

Tidens tann kan skjære over en del broer i hue på folk, og det kan prege væremåte. Men akkurat han her, han kan ruse seg så mye han vil. Han vil alltid være som en ekte bror for deg, selv om han i realiteten ikke er det. Han er kompisen du aldri glemmer. Du er venninna han alltid husker. 

 

Han er der. Som de stjernene du aldri ser. Han er like smart som Tungtvann i det de roper: ” 1 – 2 – 3 !” Og du vet han alltid vil være intellegent i dine øyne, samme hva bygda slarver om.

 

Det er flere av dem. Slike ekte, nære venner som du vet du kan stole på. De beriker deg, og gjør deg trygg. Ærlighet går hånd i hånd med vennskapskjærlighet. 

 

På jorden som i himmelen.

 

I himmelen setter de seg en etter en. Ekte gode venner venter på deg, og det er nesten så du kan føle deres nærvær. Du tenner julelys for dem, og håper du får se dem igjen en vakker dag.

 

Midt oppi vintermørket, hender det seg livet vil vise deg sine speil. Få deg til å jobbe med sider ved deg selv du bør få opp øynene for, ved å sende deg falske, umodne og uekte mennesker å bli kjent med. Du kjenner bjellene ringer. Du smaker på vibrasjoner, og går inn i slike slags vennskap selv om du innerst inne vet de ikke er til å stole på. De er raske til å “stille opp”. Gjøre tjenester de kan bruke mot deg, og sørge for mest mulig informasjon til samme formål. 

 

Kanskje er det den naive, godtroende og dumsnille siden ved deg selv du bør jobbe med? 

 

Dette er mennesker som ikke ønsker å stå alene igjen på sine synkende skip når fasaden sprekker og alle har gjennomskuet dem. De liker gjerne å framstå som at det er vold og falskhet som er tøft. Som om råkjøring er en bra ting. Som om alle som ikke tåler juling og råkjøring er noen såkalte pingler.

 

Det å stole på seg selv, gir deg en redningsbøyle, eller en redningsbåt. Du vet at du bør komme deg unna det synkende skipet raskt som fy. Og du har jo også det vettet at du forstår at det er det å mangle ord og ty til vold som er svakt, og at det er råkjøring som er helteit. Likevel somler du. Bruker tid på et sprukkent vennskap ute i mørkt farvann, og innbiller deg selv at disse menneskene iværtfall er ærlige og snille, selv om du vet at du vet: …følelsen i brystkassa er den riktige alarmen.

 

Dette var meg inntil nylig. Ga blaffen i redningjoller og bøyler mens alarmene ulte, og latet som om det var i orden å ha enkelte venner jeg innerst inne visste jeg aldri kunne stole på. 

 

Nå kjenner jeg en deilig deilig trygghet synke inn, og jeg har kontroll på mitt eget indre landskap. Omgitt av fantastiske mennesker som jeg trygt kan bruke tid og energi på, har jeg bestemt meg for å la skipene synke der ute, mens jeg koser meg her inne på land. Gleden jeg kjenner inni meg er ikke til å beskrive, og jeg kjenner at ingen kan såre meg slik som før. Mine ekte venner respekterer den enorme styrken livet har gitt meg, og tripper ikke rundt på ungkalvføtter og tror jeg er svakelig og behøver at folk “stiller opp”, eller at jeg trenger all verdens støtte i hytt og pine. De setter meg ikke “i gjeld”. 

 

Det er riktig å gi slipp på sprukne fasader og synkende skip, jeg vet jo det. Ekke opp til meg å spikke nye årer, når de ikke ville tatt i dem med tang engang. Man skal respektere hvor folk er i livene sine, og ikke drive og fikse på ukjente skuter. 

 

Så nå kommer julestemningen. Den kommer ikke med pengehysteri og stress, men i det barna og jeg synger “Tenn lys”, toåringen synger med, og alle fire lys er tent. Grøten er spist og vi leser Donald. I det jeg legger igjen en liten julegave til ei jeg kjenner i en butikk i Trondheims julepyntede gater. 

 

I det jeg vinker farvel til fortidens væremåte der ute sammen med skip i ukjente farvann, og vender meg mot nyårets spennende vidder. 

 

Trygghet for barna og meg. Safety dance. Fred. Ro. Kjærlighet. Nå blir det jul!
 

De nye statsborgerne ville ikke integreres, men endre den norske alenemoren. Les hvordan det gikk.

 

Jeg har flere ganger tenkt på hvordan jeg skal skrive dette. Det ville være uanstendig av meg å ikke forklare hvordan det gikk etter innlegget jeg postet i sommer om dette (kommer straks tilbake til det). 

 

For jeg tok feil. Det var ikke slik at jeg hadde peiling likevel. 

 

Jeg ga dere dette: 

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1469294374_23072016.html

 

…og fikk trøbbel. 

 

En muslimsk mann kom irritert inn i mitt hjem og ba meg slette noen av bildene. Det var en kjip opplevelse, hvor jeg prøvde å forklare at jeg hadde publisert bildene med deres samtykke. Jeg slettet noen av bildene, men fikk forståelse hos selve familien, og innlegget fikk stå. Det stemte ikke likevel, bildene behøvde ikke slettes.  Nå bryr jeg meg ikke om det hvis det en dag må fjernes. Det er ikke verdt sannheten engang, selv om jeg tenkte jeg gjorde det rette. Jeg trodde de likte velkomsten.

 

Men etterpå ble det kaldt…

 

 

Det hjalp ikke å prøve å integrere noen som helst  Jeg hadde gledet meg til å ta med de unge barna til sentrum, vise de rundt i byen og være en god Norsk statsborger som tok imot nye landsborgere. Idyll. Glede. Samhold. Men med vondt i magen måtte jeg til slutt innse hva som skjedde: De frøs meg ut. Jeg ble ekskludert fra deres indre nabosirkel. Her bor fire utenlandske familier i nærheten, og alle behandler de meg som om jeg er spedalsk. Jeg kjenner heldigvis to av de andre nabohusenes beboere, så jeg berger.

 

En dag fikk jeg en god idé. Hva med å lage velkomstfest i nabolaget for våre nye landsmenn? Vi kunne grillet, og jeg kunne tilogmed droppet svinekjøtt. Alle kunne blitt kjent. Akkurat da stod en annen av de utenlandske familiene utenfor omkring bilen sin. Det var sensommer, og jeg hadde på meg en sort kjole av type normalt nordisk. Ikke spesielt kort. Singlettoverdel. Helt grei. Jeg stilte meg på trappen og snakket vennlig til dem om idéen min. De snudde seg, mann og kone som barn, og så stygt på meg. Flaks at blikk kun dreper på film. De stod kun et par meter unna meg, og inntok rå og fiendtlig stillhet.

 

Jeg gjentok. 

De glodde.

Stillle. 

 

Kvinnen i huset begynte å gå sakte mot huset deres, med barna på slep, mens hun fortsatt hvilte blikket sitt intenst på meg. Mannen ble stående. De er gode i norsk og hører godt, likevel behandlet de meg som pest og kolera i samme norske kvinnekropp. Jeg ble irritert, og sa: “Dette er rasisme! Det er nettopp hva det er!” Da snakket mannen til meg. Han lurte hånlig på hvorfor jeg i det hele tatt snakket til dem. Så jeg ikke at han var opptatt med bilen? 

 

Jeg åpnet både hjertedøren og ytterdøren, men fikk i retur en type forakt jeg ikke er vokst opp med i dette trygge landet. Jeg ble målt opp og ned av en av de muslimske kvinnene, før hun spurte meg stille, med mørk stemme: “fryser du ikke? Skal du ikke gå og kle på deg?” Jeg prøvde høflig å forklare at det var en varm sommerdag, og at jeg ikke kom til å kle på meg mer enn tskjorte og shorts. Så ble det stille igjen. Ingen av barna kom over til meg mer. Det ble straks restriksjoner. De overser meg. Glor på meg. Behandler meg som luft. Og jeg nekter å endre meg for å behage dem.

 

Jeg blir bekymret og gjør meg noen tanker. Mange tanker. For hvordan skal det gå med samholdet i landet dersom vi i tillegg til å krenke våre egne tradisjoner, går glipp av det som skjer i landets nabolag.

 

For jeg var naiv og tok feil. Vi vanlige borgere KAN ikke bare integrere de fleste av dem. Det er umulig. Vi kan prøve, men det er som å helle olje i vann. Vi blir ikke godtatt som mennesker, men heller utsatt for rasisme.

 

Wikipedia says: Rasisme er blant annet å fryse ut og holde utenfor et menneske eller flere fra en annen nasjonalitet.

 

Jeg vil ikke at Pippi Langstrømpe skal få munnbind, og Hellbillies nye retningslinjer. Dette er nordiske nasjonalitetsskatter. Jeg vil ikke sitte å se på at de fjerner Lucia og barna våre må nynne Deilig er jorden, mens svinekjøttet svir seg i ovnen i det vi uoppmerksomt lar landet miste sine særpreg.

 

Jeg vil ikke at Listhaug skal tolkes i vilden sky.

 

Jeg er lei av at der hersker en fare for å bli kalt rasist bare jeg krever at mine forfedres og formødres verk må få stå i fred, samme hvor tradisjonene opprinnelig kom fra, mens jeg selv blir utsatt for rasisme oftere enn vinden skifter retning. Jeg mener tilogmed at kloden kunne vært cool uten grenser. Men sånn er det ikke; her er land oppdelt i grenser, et system jeg må forholde meg til.

 

Og jeg, jeg kan være både inkluderende og integrerende, men vit at her nede på grasrota bakkeplan funker det ikke hva vi gjør og ikke gjør. De liker ikke en norsk og selvstendig kvinne uten mann i hus. Sånn er det.

 

Jeg er bekymret, i det jeg tenker på forskjellen fra nå og tilbake til det nabolaget jeg vokste opp i. Jaggu var det ingen av naboene som stilte seg til og glodde stygt på hu mor, og når vinteren kom, var det tid for juleforberedelser. Vi ble opplært til å ha en dose selvironi forresten. Skal du bo i dette landet med alt det heftige været, trengs både galgenhumor og selvironi. Vi gikk ikke gjennom mørketiden uten litt humor i hverdagen. Da sola ikke lenger pøste på med Dvitamin, måtte vi passe på å skrelle av oss klærne om sommeren for å få nok D, og på vintertid måtte vi sørge for latter og glede i grender og bygdakroker.

 

Joda. Vi har tradisjoner både fra Tyskland og Usa. Jeg har selv delt den statusen på fb, fordi jeg synes den var inkluderende til alle mine innvandrede venner. 

 

Det betyr ikke at vi skal drukne de tradisjonene nedi skagerak før Danskebåten rekker å redde dem med tilbake, bare fordi vi ønsker å være inkluderende. 

 

Jeg mener at man ikke bør bosette seg i et land man finner støtende, og at man må omfavne landets tradisjoner, lover og regler med respekt.

 

Akkurat nå finnes et sprik mellom Norske og enkelte innvandrende statsborgere. Mange av oss nordmenn blir forsøkt endret, og ignorert etter noter, som om vi burde skamme oss over kjøttet vi eter, klærne vi går i og musikken vi lytter til. Dette er en type iskulde som gjør vinteren dobbelt så kald og dobbelt så lang. Og når sommeren kommer og vi skal sanke Dvitaminer, er det rett før enkelte av dem flyr på oss kvinner i frustrasjon over lettkleddheten. Jeg skriver herved under på dette.

 

Jeg vurderer tiltak. For jeg kan ikke akseptere å bli behandlet som dritten på bakken der jeg vokste opp, bare fordi jeg som kvinne insisterte på å delta i dugnaden i sommer, heller enn å høre etter en fyr som ikke kunne forstå hvorfor jeg som kvinne skulle bli med på den jobben.

En mann som korser seg fordi han tror jeg er heks, siden jeg ikke har mannlig samboer. Og Gud forby dersom en eventuelt samboer av meg skulle bli en kvinne. Jeg har tydelig fått med meg hva de synes om homofili. Det ville faktisk gått ut over min egen sikkerhet å irritere de med homofilt samboerskap.

 

Selv om homofili er lov her. Selv om de ikke kan gjøre noe med det.

 

Eller KAN de det? Har du tenkt på det? Hva det neste blir? Jeg kan love deg at det ikke er norske sympatisører som står bak alle ønsker om endring. Selvfølgelig vil de se deg tildekt, kvinne. Og de vil ikke integreres eller bli venn med deg før de finner deg finslepet og respektabel nok.

 

Burde det ikke være omvendt?

 

Nei, de fikk ikke til å endre meg. Jeg går fortsatt i de samme klærne, spiser den samme maten, og skjønner ikke hvorfor de i utgangspunktet tror at jeg vil komme til å legge alt norskt vekk, bare for å bli godtatt av dem. Bare for å bli hilst på, smilt til og besøkt. Jeg har hørt om sekter som bruker avvisende ignorering som våpen dersom noen strider mot gruppens felles-syn, men jeg vil være den jeg er uten å bli mobbet og utsatt for rasisme.

 

Jeg prøvde iherdig, men de ville ikke vite om integrering. Jeg kan ikke tvinge dem til å ville det. Kjære Statsminister, hjelp oss, du som skal kunne: Hvordan hindre at landet blir ytterligere delt? Hvordan lære innvandrere om de eksisterende normer, regler og tradisjoner? For ikke å snakke om at det er ok at jeg som kvinne går i kort skjørt og uten hodeplagg?

 

Hvem lærer dem ved grensa, at hekser ikke finnes, og at det er helt ok at norske damer bor alene?