Lille Even på to sovnet tidlig i kveld. I dag har vi tatt livet med ro, pgr av to faktorer: Han har feber stakkar, og det blåser liten storm ute. Innevær hele dagen. Jeg har satt meg ned i den koselige stua våres, og inntatt sofaen foran TV’n. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er i slike timer mange føler seg ensomme. Jeg er så heldig at jeg er beriket med flere ekte, gode vennskap, slik at sånne stunder som dette alene bare er godt for meg. 

Når jeg ser meg tilbake på året, føler jeg at jeg er omgitt av skinnende gudinner. De er der, ved dørklokka, på telefonen, per melding eller ute i folkemengene. Hva skulle jeg gjort uten dem? Vennskapene våre er urgamle, og vi kjenner hverandre godt. 

Til vanlig har jeg ingen nyttårsforsetter, og synes slikt bare er tull for min del. Jeg prøver å endre meg til det bedre hvert eneste månedsskifte. Det heter PMS. 

Men i år har jeg ei greie ved meg selv som jeg skal forandre på. Jeg har hatt for vane å stupe inn i nye “vennskap”, selv om jeg har mer enn nok av de ekte relasjonene i livet mitt. Og selv om jeg ser falskheten og umodenheten i hjerteøyet, har jeg oversett mine egne grenser, bare for å være grei. Skyvd mine egne behov til side, og innbilt meg selv at det er ok å glemme seg selv. I situasjoner der jeg har hørt bråk, har jeg overhørt det, og latt andre’s drama ta innpass i min hverdag. Nå innser jeg at samme hvor nærme de bor, samme hvem de utgir seg for å være, er det nettoop da jeg hører støy i drømmene om dem jeg skal kutte kontakt, og holde meg unna. 

2016 glemte jeg dette.

I 2017 kommer jeg til å la sunn skepsis og egen beskyttelse regjere. Det trenger ikke alltid å passe i min private sone. Det er ikke alle jeg behøver å stifte videre bekjentskap med. Jeg skal heller fortsette å ta vare på de jeg kjenner fra før. 

Du vet, når garderoben din er stappfull, og du har kvittet deg med søppel og ødelagte plagg. Når du strengt tatt ikke behøver flere fine jumprer og smashing bukser. Da kan du rusle rundt og være kritisk innstilt: Er det kvalitet over den buksa der? Er den ikke litt for kostbar? Er det ekte vare? Du tar det ikke med deg hjem hvis det ikke virkelig er noe ditt hjerte ønsker, og det du tar med deg: well it better be good, and it better be good to you!

Nå er garderoben min full. Jeg har hverken tid eller lyst til å falle for flere trollgulljumpre eller uekte jeans nå. 

Enkelte ser ikke sitt eget bråk, sin egen fyllekjøring, eller sitt eget drama. Hvor tålmodig du var da du overhørte bråket som holdt deg våken i sene nattetimer. De er for opptatte med å skylde på alle andre rundt seg, mens de i virkeligheten burde gå til innkjøp av en kost. Feie for sin egen dør, er noe alle bør. 

Dette var altså årets ballast; jeg har vært for dumsnill, og jeg har allerede kvittet meg med hele greia. Jeg gleder meg til å bruke min bipolare intuisjon til å rett og slett være mer skeptisk til nye mennesker, og sann mot meg selv. For jeg ER bra nok for de jeg allerede kjenner, selv om jeg langtfra er noen partyløve, men heller gjerne går en tur eller tar en kaffe attåt ei god kake. Selv om jeg ikke er særlig glad i alkohol, men helst drikker koffein. Jeg kjenner mange som vil tilbringe tid med meg selv om jeg akkurat da bare vil drikke brus. De finner meg spennende nok om jeg bare drikker melk med oboy i også. Jeg behøver ikke i livet mitt de som ikke er fornøyd før vi deler ei vinflaske og wannabe fjortis. Been there, done that, og det tiltaler meg svært sjeldent.

Jeg har tenkt, og trodde jeg burde slutte å skrive denne bloggen. Men jeg kom fram til at jeg kan fortsette forbipolene. Jeg bare behøver ikke å være sosial med alle jeg blir kjent med, men skille vennskap fra business, og fortrolige samtaler med bekjentskapheter’s mingling.

Nå gleder jeg meg skikkelig til å gjerde inn min fornøyelsespark, og pleie alle disse magiske vennskapene jeg er så heldig å få oppleve. Det tar år å utvikle slike vennskap, og de blir mer og mer verdifulle for hvert år som går. Dere har allerede møtt Grete, min sjelevenn med de råe samtalene. Jeg skrev om min navnløse venninne som syklet rundt i Amsterdam og spiste mat på kunstutstillinger, for så å havne litt i krise (skrevet desember 2016, arkiv). Sola mi som bor i Finnmark. Janne som alltid har noe klokt på lur. Christina, my photoqueen som jeg alltid kan ringe til, samme hva. Siri, hun som er så mye eldre enn hun er. Helene, min navnesøster. Raaya, min Raaya. For å nevne noen av dem. De er her med meg, og jeg har allerede flere som jeg bruker tid på å bli kjent med. Nå skal det mye tillit til, før jeg åpner den grina på vidt gap igjen.

Jeg er takknemlig for alle erfaringene dette året, som har vært kjipe der og da, men som har løftet mine sanser til et nytt og mer nyttig nivå. 

Nå skal jeg kose meg sammen med mine nærmeste inn i det nye året. 

We do this together. And it feels good.

Du leser forbipolene.blogg.no

facebook: forbipolene

snap: forbipolene

Bør kunne tåle ditt, bør kunne tåle datt, hilsen fellesbloggen facebook. Men DE, de trenger ikke kunne tåle noe som helst fra oss bloggere. De er kjappe ut med “Dette må du tåle”-kortet, selv om det samme ikke gjelder tilbake: DE som kommentatorer, må kun tåle det som rammer de selv. Og de henviser altså til regelen om at du må tåle alt siden du velger å være offentlig. På slutten av dette innlegget vil du kunne lese de NYE REGLENE.

Jeg som alle andre vet at mamge folk også opplever hets i sosiale medier. Forskjellen er at på facebook og andre plattformer, blir ikke dette ansett for å være greit. Det kalles noe. Mobbing. Nett troll. You name it. Og det er ok å svare tilbake. Det er derimot ikke ok dersom en blogger svarer tilbake på en kommentar.

 Let me tell you: selv om jeg skriver meningene mine og poster bildene mine i en blogg, mens du bruker plattformen Instagram for bilder og fellesbloggen facebook til meningsytring, betyr ikke det at jeg skal oppføre meg likt en ydmyk liten bakterie i et hjørne som skal godta og finne seg i all verdens haggel med kritikk fra deg og dine kafétøtter. 

Hva skjedde med normal høflighet begge veier? Hvem er det som begynte å påstå at kun bloggere er det nettfolkeslaget som må tåle ALT?

Det irriterer meg at enkelte tror de har rett til å misforstå oss bloggere i hytt og pine, for så å vri og vende på hvert eneste ord, til det blir noe helt annet enn forfatteren mente; noe kritikkverdig. Nå har jeg selv hittil vært rimelig heldig, men jeg tåler ikke så inderlig vel den urett som ikke rammer meg selv: det er nemlig heller ikke greit å hetse rosabloggere, og nei: de kan ikke takke seg selv fordi de velger å blogge. Da skulle såfall ALLE som stikker hue frem på internett kunne takke seg selv for netthets. Det er ikke ok med en rasistisk holdning ovenfor en minoritetbrukergruppe på nett, utløst av fordomsfulle holdninger. Likt for alle.

Nei! Jeg er ikke hakkepakken din med rosa cellofan på, ei heller er jeg en liten kylling, bare fordi jeg blogger. Hvis jeg gikk løs på deg og din facebookstatus, eller ditt instagrambilde, på samme måte som du gjør mot bloggere, ville jeg blitt satt på plass med en gang. 

Mine innlegg kommer ut i sosiale medier skånsomt innpakket i blogginnlegg, slik at du velger selv om du vil trykke deg inn for å se tekst og evt flere bilder enn framsidebildet. Dine innlegg skytes direkte ut i fellesbloggen face; eller plasseres på instagram, så alle der inne ser med en gang.

Du liker ikke det du ser, likevel må du bare trykke deg inn her, for å oppsøke det motsatte av hva du mener, slik at du kan fokusere på negativiteten i det å kritisere. Kos det, hva? Å sitte å pille frem små feil du mener jeg skriver, bare for å henge meg ut offentlig etterpå på en elegant måte. For tilbakemeldingen din kommer enten i en kommentar inne på bloggen, eller på facebook. Ikke i en høflig melding per facebook. Nei, den skrives pent og pyntelig kritiserende så alle kan se hvordan du er misfornøyd med meg. Selv om jeg aldri ba om det. Selv om høflig tone gjelder på alle andre arenaer enn inne på en blogg. Når begynte du å tenke at jeg var interessert i å få vite om din kritikk rettet mot meg? Hva vil du oppnå med det? Har det falt deg inn at det går an å sende ei vennlig melding til meg, og spørre meg om du kan ha misforstått? Slik du turer frem, kan det nemlig virke som om du kun er ute etter å spytte på meg.

Hvorfor skal jeg “tåle det” mener du? Finnes det andre regler for oss skribenter som skånsomt pakker hele innlegget inn i en tittel og et bilde, enn dere racere på facebook? Det er ingen diskusjon jeg har startet, jeg har tross alt bare lagt ut et innlegg inne på bloggen min; jeg ba aldri om finpuss eller kritikk. 

Du MÅ ikke trykke deg inn på bloggen min dersom du finner tittelen provoserende eller irriterende. Det er ikke å anbefale generelt, at du oppsøker det som får hjertet ditt til å banke heftigere og blodpumpa til å jobbe unødig.

Kan hende opplever jeg deg som frekk. Hvorfor må JEG tåle det, når DU ikke må tåle mine ærlige svar? 

Fortell meg eksakt hvem som oppfant regelen som bestemmer at bloggere må tåle mer uvær og storm enn andre internettere, bare de bidrar på sosiale medier på en mer innpakket måte enn alle andre på facebook, twitter og instagram; der pakkene allerede er åpnet i det de når deg. Dette er ikke en “regel” vi bloggere nødvendigvis må finne oss i eller i det hele tatt godta.

Hvis noen bare kan finne opp en slik tullete hang out bloggers regel, da kan jeg også rent generelt, det! And it goes out like this: 

-Du kan heretter oppsøke alle skuespillere og artister siden de stikker hue frem in public, bare for å krangle om sangtekster, budskap i filmer eller make up og hår. De må jo tåle det: de velger selv å være offentlige!

-Når du møter damene på kafé, og en av dem sier noe som 90 % av dere andre kan vri om peis, er det duket for høylydt og agressiv debatt. Hva så? Hun må bare tåle det! Og etterpå kan dere håne henne for at hun kaller dere ” høylydt og agressiv”. Dere kjenner jo henne ikke sååå godt, hva så om hun blir litt lei seg? Nei hei hå; dette må hun faktisk tåle.

-I butikk-køa, når en ukjent mann klager på prisen på en matvare til kassapersonen, kan du blande deg inn og kritisere den andre kunden fordi du ikke er enig. Resten av køa også. Mannen må tåle det; han er tross alt out in public altså! Offentlig! Ya hear? Off ent lig!

-Butikk-kø nr 2: Du har det travelt, men kassapersonen somler. Nå kan du klikke i vinkel og rope ut i internettstil all verdens kritikk mot den butikksansatte om hvor treg han er og hvor dårlig tid du har! Det må han tåle, han jobber jo i offentlighet, strengt tatt! Tåle tåle!

-Siden du er å anse som deltakende blogger i fellesbloggen facebook, må du heretter tåle all verdens kritiserende kommentarer hva enn du legger ut. Nettmobbing? Neida. Nett-troll? Finnes ikke! Dette må du tåle ja, hey ho!

-På instagram skal alle bilder du heretter publiserer, nøye granskes med misunnelige øyne av andre instabrukere, og hver minste lille linje kritiseres og debatteres. Siden du legger ut dette bildet i offentlighet, må du tåle alt! Alt, I say!

For det er vel likt for alle som stikker hue ut i offentlighten, hva? Ikke bare oss bloggere, eller hur? Jeg gjentar: Presenter meg for det mennesket som oppfant den uskrevne regelen omhandlende det tulltøys at nettgruppen bloggere skal måtte gå på ydmyke tå hev og tåle alt, mens alle de andre nettgruppene som legger ut bilder og tekster uten innpakning, er fredet med ord som nettmobbing, netthets og nettroll. 

Jeg vil nemlig ha et par ord med i laget!

Howdy! Velkommen til mine sminkehemmeligheter. Dette kunne vært reklame. Men det er det faktisk ikke; Det er ikke engang snikreklame. Jeg har ikke fått noe gratis for å skrive dette innlegget. In fact: både fjonge butikker og enkelte andre bloggere kommer til å kaldkvelde meg i tankene sine for dette. Here we go, huh? Let’s talk make up! For du vil vel lære deg de smarte, rimelige og mest økonomiske triksene?

Jeg ser at media flommer over av make up reklame. Som om du som bruker og kjøper, trenger alt dette. Ja gjør du virkelig det? Behøver du tre lebestifter, 4 mascaraer og 10 øyenskygger? Nope, ya don’t. Blir du penere av å handle mest mulig sminke? Well, no. Er du nødt til å investere en formue for å mestre kunsten å legge heldige skygger i ansiktet ditt? Markedet vil det ja, men nei, du må ikke det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Velkommen til min sminkespesial. Du kommer her til å bli kjent med en annen side ved meg enn du er vant til, hvis du er fast leser av forbipolene.blogg.no. Etter et og et halvt år som blogger, har jeg nemlig samlet opp litt av hvert å skrive om hva angår sminke. Jeg er ikke kjent for å reklamere for alt mulig, og har aldri reklamert direkte for make up. 

La meg starte med min sminkebakgrunn. Jeg begynte å spakle bort mine komplekser allerede som 13åring. Hver eneste dag. Som 15åring i 1995 hadde jeg allerede innøvd både mascara, eyeliner, øyenskygge og dette med å smøre datidens orangepregede foundation slik at man unngikk halsskille. Siden da har jeg mange ganger fått komplimenter for min måte å mestre make up på. Jeg har en genuin interesse for sminke og hva det kan gjøre. Hadde en periode hvor jeg ønsket å utdanne meg innen emnet, men slik ble det forøvrig ikke. 

Noen diva, det er jeg ikke. Jeg kombinerer alenemortilværelsen og de utgifter det innebærer, med behovet for å pynte meg. Ikke for det, før jeg ble mamma, hadde jeg heller ikke mer enn en av hvert produkt i sminkepungen. 

Dette er hva jeg bruker i dag, og husk at dette ikke er noe sponset innlegg. Det er min ærlige og oppriktige mening. Under bildet skal jeg gå i detaljer, som den primitive guttejenta jeg oppriktig er:

Jeg holder meg til Loreal Infallible 24h foundation. Denne holder lenge som base, og primer på øyenlokkene.

Concealeren er tilfeldig. Akkurat nå bruker jeg Loreal perfect match, fordi den var rimeligst. Bruker den under øynene og omkring nesa.

Pudderet fra Maybelline er også tilfeldig, og kjøpt som billigste salg-alternativ der og da. Brukes kun på øyenlokkene over foundation for å forhindre oljering av øyenskygge.

Alle disse tre produktene varer lenge. Ca 3 mnd. Jeg kjøper uten unntak aldri flere av samme sjanger med mindre jeg har mistet produktet eller det er stjålet.

På sidene over øynene, langs overvippene, liker jeg å starte med å klæsje på noe grønt eller sjøgrønt. Akkurat nå har jeg en fast grønn stift fra Make up store, og en flytende lysegrønn fra H&M. Den kostet 10 kr på salg, og flaker seg. Men husk at du stort sett rekker å vaske av sminken på kvelden før alt går “galt” og flaker se eller oljer seg med puddersikring.

Jeg bruker to øyenskygger, og det er brunt og sølvhvitt i en refill liten boks fra Art deko. Den sølvhvite funker fint som highlighter. Siden jeg også bruker litt brunt på brynene mot øynene, starter jeg der. Så fortsetter jeg med en billig øyenbrynskajal fra H&M. 39 kr tror jeg den koster. Funker fett. Jeg påfører aldri hele linjer, men fargelegger med en teknikk som om jeg …ja, fargelegger. Små små streker. Selvsikkert. Alt av søl er det bare å qtipse av.

Samme med øyenskyggene: fargelegging. Sot ut med fongertupper og Qtips. Og husk at alle store trekk forminskes med mørkt.

Eyelineren skal til pers: Jeg holder meg til sort liquid eyeliner fra Makeupstore. Fargelegg til det blir en linje over øyet ditt. Jeg fargelegger også nedre våtkant med sort, og før det: litt grønt der også. Søling? : Qtips is your friend!

Til leppene bruker jeg kun et produkt, og det er Lipfinity, som limer seg fast til leppene dine. Jeg fant frem til en farge som passer meg og den hårfargen jeg har nå, og holder meg til den. Når den virker å være tom, er den slettes ikke det. Bruk en qtips til å få opp siste rest. 

I en rund liten eske oppbevarer jeg siste rest av knust mørkt pudder. Husker ikke engang hvilket merke det er, men kjenner jeg meg selv var det nok på salg. Dette holder i lange baner for skulptering: skyggelegging av midtkinn mot øret fra munnen, og langs hårfestet på sidene. 

Rouge? Vel jeg er tom, og prioriterer heller mat og bleier akkurat nå. Ingen krise, jeg smører på høyeste kinnparti heller litt lipfinity lebestift. Farge voila, lekkert; står tilogmed i stil med leppene, yeah!  Og før jeg gikk tom, oppbevarte jeg siste rest av rougeklompene i det lille skjellet du kan se på bildet over her. Nå er det helt tomt, men altså: null krise!

Hemmeligheten er fading og bruk av fingertupper og qtips: fade og skyggelegg, hva enten det er øyenskygger, skulptering eller rouge!

Til slutt; mascara my mascaraaa! Du vet den billigste; den grønne og rosa fra maybelline? Den, er det jeg alltid lander på, etter å ha prøvd flere av de dyre merkene. KLÆSJ på et lag på øvre og nedre vipper. Gre til Venstte og høyre, og la tørke i 5 min mens du lakkerer første neglestrøk. Så stiller du deg foran speilet og kniper vipper. Du vet hvordan vippene samler seg i punkter hvis du gråter? Samle dem i punkter og klem sammen. Mascarastrøk nr 2: Bruk tuppen av kosten til å forlenge vippepunktene, nede og oppe. Fortsett med strøk 3, og gjerne 4. Denne mascaraen er seig, og drysser ikke. Lag deg lange vipper, og stol på at de holder seg der. 

Extra look? Falske punktvipper. Ikke helvipper, men disse  punktene. H&M har rimelige vipper; og Makeup store har det beste limet. Gå for clear vippelim, og ha tillit til at dette limet holder i 2 – 3 mnd. Det er lette å dyppe vipper i en dråpe lim, og dærte på vipperøttene dine i overkant. Du kan også ta på litt mascara etter limet har tørket. Klem på.

Make up trenger slettes ikke å være en overdådig utgiftspost. Du vet, når du holder på å gå tom for oppvaskmiddel og shampoo? Da handler du påfyll. Og når du en sjelden gang i blant går tom for plaster? Påfyll. Slik er det med sminke også. Du kan opprettholde det du allerede har, og være fornøyd med det. Ikke la reklamen lure deg. Ikke tro du blir finere desto mer og dyrere du handler. Du blir vakrere dess mer kreativ du er. Ta vare på de små resten du har, og hvis de er til overs fordi du har rukket å kjøpe nytt: ta vare på restene. De er smarte å ha hvis du skal ut på byen. Da er det ikke så farlig hvis du mister de, eller det blir stjålet.

Dersom jeg skulle reklamert for make up store, kunne jeg altså reklamert for vippelim, grønne stifter og flytende eyeliner. Men f eks ikke mascaraen. 

Og Maybelline? Super mascara og øyelokkpudder, men hva med resten? Og det er jo ikke sikkert pudderet funker til annet enn basis undet øyenskygger… 

Dette er en ekte blogg. Jeg reklamerer ikke for dilldall, om jeg så ligger blant topp på blogglisten innimellom. Jeg kunne ikke like alle låtene på ei cdplate på 90tallet. Like lite kan jeg garantere at alt innen et merke er smellbra hva angår make up. 

Som blogger, der potensielle lesere kan være unge jenter, har jeg et ansvar for sannheten. Og sannheten er at sminkepungen min ikke engang er en glamorøs pung, men ei eske som ligger på hylla under det speilet inne på dassen oppe her. Og den eska er ikke engang stappfull. Hvis jeg var rikere, ville ikke innholdet i denne billige eska sett annerledes ut, heller; mohaha: cuz I know what I like, and there’s no need for more 😉

Nok søvn, jogging i friskluft og supermat; det er den beste basen for alt spakkel. Og da kommer det egentlig på det samme om du har brukt 300 kr på rougen, eller om du har igjen et par korn rosa rouge i et skjell du plukket på stranda i sommer. Beauty aint money, get real 😉

For ordens skyld, må vi nok ta med oss den usminkede siden av medaljen, ikke sant? : http://m.forbipolene.blogg.no/1446410933_tid_for_sminkefritt_o.html

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: forbipolene

Snap: forbipolene

Da folkeskikk ble til eder og datagalle. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Velkommen til en usynlig plass ved siden av den virkelige verden. Et surrealistisk sted farget i blått, dekorert med hvitt og snikreklamisert. Det har eksistert helt siden 4.februar, 2004. Da ble facebook født. 

Takk til Mark Zuckerberg for ansiktsboka, likes og shares, tross alt førte facebook mye godt med seg. Hva var data før facebook? Hvor mye kontakt hadde vi med fortidsfolket før vi joinet dette samfunnet inni dataverdenen?

Joa, facebook er på sett og vis bra. Men hver eneste medalje har sin bakside. Let’s no longer talk about sex, som på 90tallet. Let’s talk about facetrollene.

De ville sett deg inn i øynene og drukket den kaffen med deg. Kommentarene til det du hadde sagt, ville vært høflig og mykt formildet. Folkeskikk heter det, og du husker kanskje den tiden da man kunne den skikken utenat. Til punkt og prikke. Kommunikasjonen vaklet ikke, men stod stødig og enkelt på påler av eye to eye, og telefonsamtaler.

Så ble altså facrbook født, og kommunikasjonen vokste til nye høyder. Man kunne gjemme seg mer bak tastaturet enn tidligere. Ja en kunne spy ut kommentarer, for så å skjule seg. Man slapp å se folk inn i øynene, slik at kommentarene ikke lenger behøvde å pakkes inn i høflighet. Å utvikle sin feighet i fred og ro, ble normalt.

Nettrollene er infisert av en sopp som raskt både gror og formerer seg. Soppen heter kritikk, og vokser i takt med internett. Slike surmager er på nett for å speide etter noe å kritisere. Noe å kommentere. En eller annen slags tabbe noen har gjort, som de kan sette sine skitne fingre på, og spy ut eder og datagalle til.

Tidligere, på nittitallet og begynnelsen av 2000, kunne de samme folka tillate seg å si meningen sin over den kaffekoppen, med øykontakten det innebar. Men den sanne mening var altså pent innpakket i krusedullhøflighet, og man bevarte både selvrespekten og respekten for vennene sine. 

Så bredte det seg til alle plattformer av sosiale medier. På hver eneste lenke der det er mulighet for å kommentere, er det fare for facetrolldom, eder og datagalle.

Kjære drittsekk i lenker og kommentarfelt. Jeg skal minne deg på noe som du har glemt: Du kan ha egne meninger og samtidig være både høflig og veloppdragen, og ivareta en viss folkeskikk. Du går ikke glipp av din egen verdighet selv om du bare skriver din egen mening, og dropper alle de frekke og paranoie forestilningene. Gi effen i de ti hønsene, når alt du har av fakta er ti fjær, hva?

You don’t want to be a wannabe-drama på internett, når det oser av deg at du allerede er så proppfull av drama, fjas og fjær, at du strengt tatt ikke tåler mer. Du er forstoppet, og facebook er forstoppet av slike som deg. Vi er lei. Hear me out: Vi er mettet. Det er ikke lenger interessant med hverken eder, galle eller dramafjær flaksende hit og ditt på nettet. 

Hva med å prøve noe nytt? How about saying it the nice way? Er ikke det spennende nok for deg å skrive sterke meninger pakket inn i vennlig cellofan med sløyfe på? Da har du et hverdagsproblem. På tide å gjøre ditt virkelige liv så spennende at du ikke danner deg soppvekst og intrigebehov i den søvnløse internettverden. Nå. Slutt å let etter feil og tabber du kan kritisere det grønn og blå på. Avtal heller et kaffebesøk og øv deg på cellofaninnpakkede og sterke meninger det oser respekt av. Da ville jeg laika deg iallefall.

Om det er facebookbrukere eller bloggere du både kritiserer og trakasserer med trollete ord, whatever! Når ble det GREIT å mobbe noen så brutalt og stygt, for ikke å snakke om innimellom anonymt?

Helt på vidda sittert stygge kommentarer og dingler med føttene. Ingen vil vedkjenne seg dem, og ingen finner dem interessante eller positive nok til å ville hangaround med disse ordene. Helt på vidda, og fjernt fra virkeligheten, flyr ti uvirkelige høns omkring og finnes egentlig ikke. Helt på vidda. Ja det er der de hører hjemme. Fjærene de ble til av, har forlengst flydd med vinden.

Sannheten på internett er altså fjær som flyr med vinden. Bruk ørneblikket ditt og vær smart: få øye på fjærene, og fly forbi de uvirkelige hønene. Og please da; ikke vær sånn et facetroll. Gjør dine forfedre stolte, og unngå at de snur seg i gravene sine: Husk folkeskikk og nettvett, hvis ikke havner meningene dine på vidda, der ingen ser dem eller tar deg på alvor.

Det er høytidsstemning, og du vet hvor du hører hjemme. Hvor alle vibbene i kroppen din hviler eller danser safety dance. Disse spesielle, evige, fantastiske vennene dine som alltid holder seg for god for kritikk, sladder og uekte fasader. Hvem du hører hjemme sammen med. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hun som har så mye spennende å fortelle fra sitt eget liv at det ender opp i skuespill. Som “Se nå! Se nå! Jeg skal bare ut på kjøkkenet her, og når jeg kommer tilbake til stua er jeg rollefigurene i det jeg prøver å forklare!!” Det ender med at du ligger i sofaen og snapper etter luft. Du triller nesten ned av den fordømte sofaen. Det er slik latter som forlenger livet.

Slik vennskap som gjør livet ditt både lenger og mer verdt å leve mellom latterkulene.

Så har du henne du har kjent siden før tidens tann begynte å skjære over unødige relasjoner. Men denne relasjonen, dette uvurderlige vennskapet, beholdt du. Dere har delt jord, ild, luft og vann, og kjenner hverandres elementer. Dere har grått i begravelse over han dere mistet, og reist dere fra avgrunnen og helt opp hit. 

Hun er blitt en del av tiden i livet ditt. Den verdifulle tiden. Du vet dere alltid kommer til å respektere hverandre.

Tidens tann kan skjære over en del broer i hue på folk, og det kan prege væremåte. Men akkurat han her, han kan ruse seg så mye han vil. Han vil alltid være som en ekte bror for deg, selv om han i realiteten ikke er det. Han er kompisen du aldri glemmer. Du er venninna han alltid husker. 

Han er der. Som de stjernene du aldri ser. Han er like smart som Tungtvann i det de roper: ” 1 – 2 – 3 !” Og du vet han alltid vil være intellegent i dine øyne, samme hva bygda slarver om.

Det er flere av dem. Slike ekte, nære venner som du vet du kan stole på. De beriker deg, og gjør deg trygg. Ærlighet går hånd i hånd med vennskapskjærlighet. 

På jorden som i himmelen.

I himmelen setter de seg en etter en. Ekte gode venner venter på deg, og det er nesten så du kan føle deres nærvær. Du tenner julelys for dem, og håper du får se dem igjen en vakker dag.

Midt oppi vintermørket, hender det seg livet vil vise deg sine speil. Få deg til å jobbe med sider ved deg selv du bør få opp øynene for, ved å sende deg falske, umodne og uekte mennesker å bli kjent med. Du kjenner bjellene ringer. Du smaker på vibrasjoner, og går inn i slike slags vennskap selv om du innerst inne vet de ikke er til å stole på. De er raske til å “stille opp”. Gjøre tjenester de kan bruke mot deg, og sørge for mest mulig informasjon til samme formål. 

Kanskje er det den naive, godtroende og dumsnille siden ved deg selv du bør jobbe med? 

Dette er mennesker som ikke ønsker å stå alene igjen på sine synkende skip når fasaden sprekker og alle har gjennomskuet dem. De liker gjerne å framstå som at det er vold og falskhet som er tøft. Som om råkjøring er en bra ting. Som om alle som ikke tåler juling og råkjøring er noen såkalte pingler.

Det å stole på seg selv, gir deg en redningsbøyle, eller en redningsbåt. Du vet at du bør komme deg unna det synkende skipet raskt som fy. Og du har jo også det vettet at du forstår at det er det å mangle ord og ty til vold som er svakt, og at det er råkjøring som er helteit. Likevel somler du. Bruker tid på et sprukkent vennskap ute i mørkt farvann, og innbiller deg selv at disse menneskene iværtfall er ærlige og snille, selv om du vet at du vet: …følelsen i brystkassa er den riktige alarmen.

Dette var meg inntil nylig. Ga blaffen i redningjoller og bøyler mens alarmene ulte, og latet som om det var i orden å ha enkelte venner jeg innerst inne visste jeg aldri kunne stole på. 

Nå kjenner jeg en deilig deilig trygghet synke inn, og jeg har kontroll på mitt eget indre landskap. Omgitt av fantastiske mennesker som jeg trygt kan bruke tid og energi på, har jeg bestemt meg for å la skipene synke der ute, mens jeg koser meg her inne på land. Gleden jeg kjenner inni meg er ikke til å beskrive, og jeg kjenner at ingen kan såre meg slik som før. Mine ekte venner respekterer den enorme styrken livet har gitt meg, og tripper ikke rundt på ungkalvføtter og tror jeg er svakelig og behøver at folk “stiller opp”, eller at jeg trenger all verdens støtte i hytt og pine. De setter meg ikke “i gjeld”. 

Det er riktig å gi slipp på sprukne fasader og synkende skip, jeg vet jo det. Ekke opp til meg å spikke nye årer, når de ikke ville tatt i dem med tang engang. Man skal respektere hvor folk er i livene sine, og ikke drive og fikse på ukjente skuter. 

Så nå kommer julestemningen. Den kommer ikke med pengehysteri og stress, men i det barna og jeg synger “Tenn lys”, toåringen synger med, og alle fire lys er tent. Grøten er spist og vi leser Donald. I det jeg legger igjen en liten julegave til ei jeg kjenner i en butikk i Trondheims julepyntede gater. 

I det jeg vinker farvel til fortidens væremåte der ute sammen med skip i ukjente farvann, og vender meg mot nyårets spennende vidder. 

Trygghet for barna og meg. Safety dance. Fred. Ro. Kjærlighet. Nå blir det jul!
 

Les her hvorfor negative mennesker kan være bra for deg, og gunstig i ditt liv. De er en gave rett og slett, men du må bruke den gaven riktig når den deiser ned i fanget ditt og sårer vettet av deg. Det kan hende du blir overransket.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvis du er av den sosiale typen, vil du mest sannsynlig bli kjent med svært mange personligheter i løpet av livet. Positive, snille, allrighte sjeler som har kommet langt i sin livsutvikling, og en del falske, sinte, løgneraktige og ikke så kristne som de sier de er. 

Guess what, du er ikke stort bedre selv. Jeg kommer tilbake til dette.

Det er en present servert til deg på et gullfat av livet selv og dets lover, å støte borti mennesker som av forskjellige grunner hverken er til å stole på, eller i det hele tatt egentlig vil deg vel. Og selv om det både kan komme som overraskende lyn fra klar himmel, og det rette som regel er å kutte kontakt med dem, er det nå du skal smi mens jernet er varmt. 

Universets lover dreier seg i bølger omkring det faktum at likt tiltrekker likt. Du har også hele tiden muligheten til å utvikle deg selv til det bedre, og vil kontinuerlig bli servert tentamener og eksamener av livet.

Alt av egenskaper du gjenkjenner hos andre, kan du ikke kjenne igjen, uten å eie dem selv. Dine egne natursvingninger er alt ditt sinn kjenner. Slik vil du aldri kunne kjenne igjen sladder og vås hos et annet menneske uten å ha utviklet denne egenskapen selv. 

Se for deg følgende.

Kanskje har du begynt å utvikle kritikk, negativitet og sinne. Du som tidligere lo av det hele, freser og banner bare du mister noe i gulvet, og du hisser deg opp over småting. Now, anger can be a good thing, huh, men alt med måte. Det er når du virkelig trenger å bli sint, at det er bra for deg å klikke litt, men du behøver ikke dette sinnet inni deg bare du er litt stressa og søler ut vannglasset. Det er unødig kokongsinne, og rent psykosomatisk kan det over tid spinne en perle av en svulst inni deg. 

Livet vil nå sette opp et speil foran deg, og vise deg sider du har som du bør kvitte deg med for at alt skal bli bedre for deg selv og de rundt deg. Du blir så kjent med et tilsynelatende hyggelig menneske. Kanskje går to halvår, kanskje mer eller mindre, og plutselig får du se den mørke siden av vedkommende. Det handler om et temperament som skremmer deg, og hendelsen setter deg ut av spill og inn i et mørke for noen timer. 

Det er nå du skal slå løs på puter. Etterpå skal du sette deg ned og lukke øynene. Se for deg at vedkommende gråter og at du gir han/henne kjærlighet og varme. Plasser vedkommende inne i deg, i et trygt sted, og tilgi. Tvert du gjenkjenner såre, bitre og vonde tanker mot personen; gjenta prosessen helt fra putedenging til tilgivelse.  Du trenger ikke ha mer kontakt med din tidligere venn, bare vær åpen for tilgivelse. Målet er å tilgi, og legge bak seg. Men det er mer.

Nå er det tid for grundig selvransakelse. Det er nok nå lett for deg å finne sider ved dette mennesket, sider som du misliker. Akkurat nå som h*n har såret deg slik, er dette en enkel jobb. La oss si at du misliket vedkommende’s sinne, og behovet for å kritisere. Du har altså vært vitne til ditt eget temperament, med andre ord. Og når du tenker etter går ditt sinne hånd i hånd med større og større behov for å kritisere både deg selv og andre rundt deg. Slik sliter du også med at andre kritiserer deg. For la oss face the fact: du mottar selv alt hva du sender ut.

En wake up call ringer i ørene dine: Stans all kritikk av andre, stopp all kritikk av deg selv, og bli renere. Bedre. Snillere. Sterkere.

Still deg opp foran speilet og affirmer følgende:

-Jeg gir nå slipp på behovet for kritikk.

-Jeg gir nå slipp på behovet for dårlige relasjoner.

-Jeg er nå villig til å tilgi.

-Jeg gir nå slipp på unødig sinne.

Det er ikke vanskelig å forstå, hva, at alt du sier til hjernen din, vil du sørge for skjer. Hverken overtro eller religion, men ren logikk, og utallig mange ganger testet og erfart. Affirmasjoner funker fett!

Hvis du er så sterk at du greier å se verdien i hendelsen, og forstå universets lover, ser du nå at vennskapet bar verdifulle frukter. Det var ingen god venn after all, og du går videre uten relasjonen. Men lærdommen om deg selv gir deg muligheten til å styrke deg og dine andre relasjoner.

Hvis du provoseres over at andre mennesker oppfører seg agressivt, teit, latterlig, overlegent eller rett og slett falsk, er dette altså sider ved deg selv som du burde jobbe med. Et slikt bekjentskap er gunstig for din egen utvikling til det bedre. 

Noen ganger er det ikke så heftig at du må kutte relsajon og all kontakt, men da vil nok følgende skje: etterhvert som du utvikler deg i renere retning, vil du ikke tiltrekke deg vedkommende mer. Likt går for likt, og han eller henne vil ikke lenger kunne snuse seg fram til sine velkjente negative sider hos deg 😉

Slik gikk det til, at en dårlig venn turned out to be akkurat hva du trengte; og det var bra for deg at det hele lærte deg mer om deg selv 🙂

Jeg kan snakke om affirmasjoner og brainpower, og jeg kan skryte av hvordan man kan kravle seg fra under bunn til over topp.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men jeg kan ikke skjule the darkside.

Jeg kan ikke late som om det ikke innimellom er gråtende tøft å være outsider overalt hvor jeg ferdes. Du. Du kan heller ikke lyve, og du kan ikke late som om “neidaa du er da ikke outsider”. For jeg vet bedre.

Jeg er den de angriper. 

Enten med ord. 

Eller med fysisk makt.

Det er som om de misforstår det hele, og tror de lukter “offer”, når det dufter “annerledes”. Så de smeller til, og forsøker å gjøre meg til det offeret de mener jeg er. Etterpå sitter jeg igjen, gul og blå, mens jeg kjefter på mine egne tårer. For jeg er jo ikke en forbanna stakkar!

Kanskje preges jeg mer av både bipolar og adhd enn det er mulig for meg å merke. Kanske provoseres folk bare av å se meg og høre meg snakke. Jeg aner ikke, men et eller annet skjer, og en slags ekskludering, avbryting og en ignorerende hersketeknikk-inspirert atferd tar form.

Så har du de fjolsene som innbiller seg at jeg er en stakkar som trenger at de “stiller opp” for meg, bare fordi jeg har en diagnose som jeg jo er helt frisk fra. Presser på meg såkalte tjenester og diverse veldedighet, til det kommer en dag at de kan bruke det mot meg og peke på “alt de har gjort for meg. Som om jeg noensinne behøvde, eller i det hele tatt ba om noe som helst. Jeg lærer meg å skille mellom falsk kreditt, og ekte vennskap.

Folk trodde jeg var dum før jeg begynte å skrive offentlig. Så skjønte de at jeg kunne tenke. “Jøss! She’s got a brain up there!” 

Men det holder ikke. Er du en raring, så er du en outsider. Jeg kan visst terge på meg alt fra sjøpølser til muselus. De kan liksom la raseriet sitt gå utover meg, kline meg nedi bakken, og så late som om det er helt ok. 

Men det er ikke ok. Det er så sårende, at tårene triller når jeg får noen øyeblikk alene, og ingen ser meg. Oppgitt innser jeg at jeg nok en gang ble vraket rent sosialt. Som om det var ok å heve stemmen og avbryte meg i det uendelige. Som om det var greit å bli så sint på meg pgr av en misforståelse at tårene etterpå triller nedover blåflekker og jeg må halte videre.

Det er den greia. Den greia med at omverden har dannet et ydmykt lite stakkarslig bilde av deg siden du har en psykisk diagnose. 

Og så kommer framtoningen din til sin sannhet, og den er alt annet enn ydmyk og liten, men påståelig, smart og utadvendt.

Hvorfor skal jeg være ekstra ydmyk? Skylder jeg dem det? Hvorfor skal jeg presse meg selv inn i det latterlige bildet de maler av meg?

Det kræsjer. Hele greia kræsjer, og folk blir utilpass. Hvor ble det av det bildet de hadde av meg? Gone to nowhere, faktisk. Og der sitter du og gliser selvsikkert. Du skulle jo være en liten stakkar. Litt dum. Litt stille. Ikke så intelligent, for svarte.

Ti stille underdog fra gjøkeredet! Well, nope! Jeg legger alt bak meg og tar aldri navnene i munnen min igjen. Men tie og spille pleiepasient når jeg ikke er det? Langt fra. Jeg vet hvem som kjenner meg, for det er jo meg.

Jovisst kan det såre å bli behandlet som en outsider, og javel så kan tårene trille. Men inni meg har jeg en indre ro og en enorm styrke. Det snur alltid. Jeg får det alltid til. Og de som sitter og prøver å dytte meg ned nå, opplever etter en stund å måtte selv erfare hvor vanskelig livet kan være. Det er som om den som ler sist, ler best. Men slik er det ikke. Det å le sist er alltid en ydmyk latter for min del. Ja jeg kan humre litt over livets underlige svingnginger, men jeg godter meg aldri.

Når man er vant til å være utenfor, herdes man og vennes til den tilværelsen. Derfor tåler jeg det meste. 

Dette er baksiden av den åpne medaljen omkring det å være bipolar. Den uvitende forhåndsdømmingen, og alle folka som tror de kjenner deg. Og så har de virkelig, really, ikke peiling at all. What so ever. 

Jeg kommer desverre aldri til å gi etter, og gå inn i rollen som et lite forsagt og beskjedent offer, bare fordi enkelte mennesker i samfunnet forventer det. Jeg kan takle alt dette. Er vant til det. Falske rykter og forsagte sjeler som påstår å kjenne sannheten om meg. Dette er vant kost i min tilværelse. Spørsmålet er om de takler det selv, den dagen karma banker på døra deres, langt ut på vidda der vindene blåser og utfordringen er motbakker i fjell å gå alene. Innen da har jeg tilgitt og forsvunnet til gjøkegokk forlengst.

For de fjellene vandret jeg i for lenge lenge siden.

Den stolte kattemor starter ikke å prege sine søte små før de er omkring 8 uker. I de to første månedene av sitt liv får de “være unger” og gjøre som de vil. Etter 8 uker starter de upregede kattungene på kattemor’s skole, og både renslighet, jaktinnstinkt og huslighet finpusses. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når man tar imot en pusekatt, bør det gjøres med salig respekt. Et rom er nok til å begynne med, og den har ikke kommet hit for å oppfylle din nysgjerrighetssans og dine kosebehov. Pusen må få gjemme seg så mye den vil. Når du viser den ditt ansikt, lukk munnen din: ikke vis tenner. Snakk med lys stemme og blunk med smale øyne. Trekk deg så sakte tilbake. Vis kattedoen og matstedet et par ganger innimellom ( for øvrig bør matingsområde og kattedo være på avstand fra hverandre, og fra hvilestedet/hvilestedene). 

Har du nå engang mottatt en kattunge for tidlig, bør du se på situasjonen som at hjemmet ditt er i unntakstilstand i 4 uker. Lave lyder og mye ro; respekt for den lille nye skapningen, og forsiktig tilnærming.

Hils på Evine. Hun er nå 4 mnd, så hun er leveringsklar på den sikre siden. Hun er ekstremt renslig, og ikke så livredd som hun ville vært hvis jeg tok imot henne for 2 mnd siden. 

Kanskje ville vi syntes hun var søtere, mindre og nettere hvis vi kjørte på og fikk henne revet bort fra mamman sin for to mnd siden, men hva slags argument er det for å kutte navlestrengen hennes altfor tidlig? 

Vi synes hun er mer enn søt og god nok akkurat som hun er.

Evine har fått sin egen vugge i stua, og der får hun gjemme seg så ofte hun vil. Vi har krympet det 3 etg huset inn til et rom i midtre etage, så lille Evine vet ikke enda at her er både et loft og en kjeller å boltre seg på. Her i midten har hun kattedo med lokk, og i de andre etagene vil hun etterhvert få balje med kattesand i, for sikkerhets skyld. 

Hun holdes inne til våren. Her er mer enn nok vi alle skal venne oss til. Å bli kjent med toåringen er mer krevende enn med 7åringen, og da er det bra her finnes mange kriker og kroker å gjemme seg i for en liten nykomling. 

Pusen vår har en litt vanskelig historikk. Det er hennes reddende engel “nabodamen til husmor” som har sørget for dette mye hjemmet. Hun kommer fra en plass nordover. Det slår meg at det må være tussi for lille Evine at pelsen hennes rett og slett stinker røyk. Hun har bodd i et hjem der det har vært røyket intenst inne. Katter er avhengige av sansene sine, og siden all denne røyken må ha preget hennes sanser, gjorde jeg følgende tiltak:

Evine er altså gammel nok til å ikke bli hysterisk redd, derfor har jeg allerede (hun kom i går) fått holde henne inntil meg. Jeg vætet en klut med litt vann, og brukte den som kattemortunge. Slik viste jeg henne at jeg aksepterer henne selv om det oser røyk av henne, og vasket henne litt med kluten i retning med pelsen. Etter dette har hun søkt til meg, og kviknet litt til. 

Dyrespråket er fascinerende. En gang i tiden bodde jeg i et hjem sammen med pappan til barna mine. Der hadde vi flere katter, nymfeparakitter, dvergpapegøyer og store akvarium med fisker. Dette var skjønn harmoni, og alle dyrende skapte en fredelig atmosfære. Nå er tiden inne for igjen å rekke ut en hånd til dyrene. Tiden har lært meg at jeg går best overens med hukatter, så jeg starter med lille Evine, som forøvrig er oppkalt etter min snille farmor Nancy Evine. Etter hvert kan det hende vi føler for å ta imot noen fugler, og et par fisker i familien også. Barna vokser til, og synes nok hjemmet er hyggeligst med varme små bankende hjerter å bli kjent med. Så lenge dyrene er renslige og etterhvert sørget trygt for hos dyrlegen, er det intet som står i veien for at man kan ha et trivelig hjem med potevesener og små bankende pelshjerter. 

De menneskene jeg kjenner med varmest hjerter, er de som er glade i dyr. Det er akkurat som om kulda har laget et vinterland inni de som ikke forstår dyrespråket, der intet dyr ville kunne overlevd. Nå skal det bli godt og spennende at hjemmet livner til her på Lykketoppen, indeed  💜

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kjære alle små barna i helvete på jord. Måtte dere tilgi meg for at jeg bare sitter her og ser på. For vi folder våre hender, og lukker våre øyne.

Det er våpenhvile i Aleppo. Som om de er ekstra snille i noen timer. Som om ikke dette var en selvfølge.

Jeg kysset mitt yngste barn på nesen og pakker ham inn i dynen. Det eneste jeg ba om i kveld, var at han måtte sovne tidlig, så jeg fikk rusle ned i stua, slå på TV’n og slenge meg i sofaen.

Men klokka er ni, og det er nyheter. Jeg begynner å grine som vanlig. Slappe barn oppå ei vogn fraktes ut av Aleppo av desperate men stille foreldre. Eller var det en mor? Ingen far? Levde de to barna, eller var de mer livløse enn sovende? 

Alle de små barna i helvete på jord. De små, bankende hjertene har sluttet å slå for ingen annen grunn enn menneskets grådige bittersinn.

Det skjer ikke på en annen planet. Det skjer rett borti her. På samme klode. 

Vi folder våre hender, men lukker våre øyne. Lukker våre øyne.

I mine drømmer setter jeg alle de fæle krigsforbryterne i et stort romskip. 

Bare for å få dem til å se seg tilbake. For å vise dem hvordan moder jord ser ut. 

Grenseløs. Den er GRENSELØS. We are ONE. Vi har ingen rett til å tegne innbilte linjer på denne planeten og kjempe om såkalte landsstykker. Det finnes ingen land. Men det finnes en klode uten grenser.

Så ville jeg sendt dem til det uvisse univers dersom de ikke gikk med på fred på jord. Der kunne de eventuelt finne seg nye planeter de kunne kalle “sine”. Eller dø. De ville uansett allerede ha fått levd mye lenger enn alle barna de har drept på jorden.

Barna som aldri fikk puste mer. Våkne til en ny dag igjen. Gå på skole. Utdanne seg og oppleve et bedre liv.

Nyhetene glimter til med nye innslag. Ungdommer i Alta tar lunkent imot statsminister Erna Solberg pgr av fraværsgrensa. Hvordan kan det være viktig, når jeg nettopp fikk et glimt av en verden der barn og ungdom plages til vanvidd og myrdes? 

Are we not ONE?

Hvorfor er ikke alle ungdommene i verden i full gang med å bake kaker for å selge, slik at de kan samle inn ressurser til å hjelpe barn i krig? Redde barna? Bry seg. Hva er dette gnålet om fraværsgrenser, når der er barn og unge i en fjern himmel, som aldri fikk sjansen til å gå skole? Og hva menes med et slikt latterlig nyhetsinnslag rett etter et glimt av unger i helvete på jord, som ville gitt alt for en fredelig dag ved en lærerrik pult i en fredelig by? 

Hvorfor sitter jeg her og glor på en skjerm? Det må vel være noe jeg kan gjøre? Hvorfor denne ubalansen på jord?

Ja hva annet kan vi gjøre.

Annet enn å grine. 

Hva om det var mine barn? Hva om det var mine elskede unger som måtte kjenne slik utålelig redsel og forferdelig smerte? Hva om det var jeg som måtte se livet i mine barns øyne forsvinne for evig og alltid?

Vi får ikke tenke at dette skjer i et annet land. Kloden er en eneste planet. Dette skjer i vårt land; vår planet jorden. Det skjer her borti nabolaget, vet du. 

Vi finner på løgner som at det aldri kan bli fred. Det var på 1600tallet det ikke kunne bli fred. Det kunne aldri skje i det århundret at de surfet på nett og flydde i fly heller. Det var da. Nå. NÅ kan det bli fred! Vi kan fly! Vi kan bruke noe som heter data, surfe på nett! Det er nye tider.

Selvfølgelig KAN det bli FRED, for faen! 

Kan vi fortsette å folde hender, kan vi åpne våre øyne. Slutte å sutre om at ingenting hjelper lell. Begynne å ikke godta det. Vi kan ikke godta at et eneste barn på denne kloden krenkes i krig.

Min overskrift er desverre foreløpig ikke sann. Folkemordet i Aleppo vekker ikke en hel verden. Så og si alle sover. Foreløpig. 

Kjære barna i himmelen.

Vi folder våre hender og beklager dypt og hellig. Så åpner vi våre øyne og finner frem til fred. Vi trer ut av saueflokkene og begynner å tenke individuelt og globalt. Vi godtar ikke lenger udokumentert og uten bevis, at der ikke er mulig å skape fred på jord. Kjære barna i himmelen, måtte dere finne fred der dere er nå. Måtte vi tørre å se dere inn i øynene i drømmene mens vi sover om natta. Måtte dere hviske løsningen til oss i de mørkeste timene, så vi kan skape fred der det fortsatt er liv, håp og hjertebank. @men

Du leser forbipolene.blogg.no

snap: forbipolene

fb: forbipolene

Når jeg ser meg tilbake på helgen, må jeg virkelig klø meg i hakedunene og innse sannheten: jeg er litt rar. Og det gjør meg definitivt ingenting. Det er dessuten helt sikkert på grunn av min basic som diagnotisert gjøk. De fleste andre fuglene er svaner og elegante flamingoer, eller søte spirrevipper. Jeg er en gjøk, og var i min fortid flere ganger innom redet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Anyhow, det er altså på tide med et overblikk; hva er det jeg egentlig har bedrevet helgen med nå da? 

Jo. Det skal sies som sant er, at fredag den dag, tok jeg med meg den tomme Emaljunga barnevogna til Even, etter begge barna var trygt plassert hos pappan sin for helgen. Jeg skulle hamstre pakker i Trondheim by. Nå skulle det skje: Julegavehandel! Smarte greier med den vogna. Bare å putte oppi og pakke på. Putte oppi litt vel mye egentlig, og pakke på i litt vel originale løsninger.

Jeg begynte med rusling, og tenkte at hele denne Trondheimsshoppedagen skulle bestå av slik rolig rusling. Men på et tidlig tidspunkt gikk det over til raske stressa skritt, hit og dit, fra fjordgata til Trondheim torg, og tilbake til stasjonen. Mellom pakking og utpønskning av hvilke julegaver hvem skulle få, bestilte jeg altfor godt stekt biff på Graffi. Man klager høflig, og betaler halv pris, da man plutselig ikke har tid til annet. 

Jeg skulle senere sette meg ned på en sushirestaurant og ta igjen det tapte. Riktig spise meg mett. Men med knallrøde kinn, store redde øyne og et bipolart skremt sinn, rømte jeg byen. Så nærmest spurtet jeg forbi alle de utallige julemenneskene som var samlet altfor mange i et lite bysentrum. Overbefolkede verden; ikke slik som på potetåkrene landet rundt for 100 år siden nei. Vi kryr! Så tok jeg med meg den vuggende, overbelastede barnevognen og emigrerte inn på toget, der jeg møtte ei herlig eldre dame som pratet mer enn meg og meg selv til sammen. Etterpå suste jeg hjem med buss fra Stjørdal sentrum opp til Lykketoppen.

Utpå kvelden drakk jeg noen Cavaglass med nabodiva, og så dro vi på besøk til en kompis av henne. Omtrent klokken halv to på natta fikk jeg julevaskekick. Jeg dro fram sofaen i et stort prosjekt, og vasket både midtetg og loftet, før jeg landa i senga med et lykkelig smil klokka 03.00. Folkens usually på narspill; jeg dancing med moppen.

Slike rufsete gjøker som meg har andre regler enn a4svaner og rosa flamingoer. Vi kan shine kåken halve natta, og sove nesten hele neste dag. That is; hvis vi har barnepass. Slik slår en stakkars gjøk seg løs.

Hei hå, jeg skulle på julebord dagen etter, med en venninnegjeng. Men strengt tatt hadde jeg mest lyst til å søke ensomheten denne lørdagskvelden. Og slik ble det. Movies, sofa and me. Unnskyldningen var jo reell den; jeg hadde ikke skyss, og bussene hadde sluttet å gå for helgen. Som jeg kosa meg. Laget meg taco og juledrink med nellik og laurbærblader, og ruslet en tur over til nabodiva. 

Tidlig i mårest ringte søstra mi meg. Opp og hopp søs, klokka er halv åtte; avgang harryhandel klokka åtte! Off we go, praktisk svenskehandel early morning for the very first time. Aldri harryhandla så grytidlig før; men hey det funka!

Da jeg endelig fikk hjem toåringen i dag, greide jeg ikke å dy meg. Jeg visste jo at den ene julegaven hans var forlengende deler av bilparkeringshuset hans. Hallo! To år! Han har mer bruk for den gaven NÅ enn julaften! More like: MAMMA har mer bruk for at minsten skal åpne den gaven NÅ!

Og i ren surf på impuls så ble det slik. Jeg tok meg i det da jeg ble litt streng og formanet noe slikt som: “Nååh Even, ikke sitt der!” da han satte seg midt på alle banene jeg hadde bygd sammen. Makan. Jeg tok meg selv i nakkeskinnet; la stakkaren få leke med julegaven sin nå da! To uker før jul! Mum, du kan leke utpå senkvelden! 

Dessuten, mammy bip bip, kjøpte sånne capri sun juice poser i Sverige. Hvem er det som har så dilla på de posene, så barna står i fare for å få drukket et par stykk mot mine plenty? Jo, det er meg det. Barna har ikke godt av alt det sukkeret. Jeg kan, kremt, jogge det av meg.

Minsten puster vakkert ved siden av  meg her. Det er så nydelig å høre på. Visst er jeg rar. Visst er jeg en gjøk. Men jeg er en lykkelig gjøk som forlengst har forlatt redet; og bygd et nytt et på lykketoppen. 

Gjøken i meg har forlengst sluttet å misunne svanelivet og flamingoelegansen. Jeg vil mye heller rope koko og være den gjøken jeg er, enn å alltid leve opp til perfect finish, beauty og en materialismeinteresse jeg rett og slett ikke kan dele med dem i det store fellesreiret.

Koko. Koko. Bip bip olar! …du leser den rufsete bloggen forbipolene.blogg.no

snap: forbipolene

facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/