Derfor er dårlige venner bra for deg

 

Les her hvorfor negative mennesker kan være bra for deg, og gunstig i ditt liv. De er en gave rett og slett, men du må bruke den gaven riktig når den deiser ned i fanget ditt og sårer vettet av deg. Det kan hende du blir overransket.

 

Hvis du er av den sosiale typen, vil du mest sannsynlig bli kjent med svært mange personligheter i løpet av livet. Positive, snille, allrighte sjeler som har kommet langt i sin livsutvikling, og en del falske, sinte, løgneraktige og ikke så kristne som de sier de er. 

 

Guess what, du er ikke stort bedre selv. Jeg kommer tilbake til dette.

 

Det er en present servert til deg på et gullfat av livet selv og dets lover, å støte borti mennesker som av forskjellige grunner hverken er til å stole på, eller i det hele tatt egentlig vil deg vel. Og selv om det både kan komme som overraskende lyn fra klar himmel, og det rette som regel er å kutte kontakt med dem, er det nå du skal smi mens jernet er varmt. 

 

Universets lover dreier seg i bølger omkring det faktum at likt tiltrekker likt. Du har også hele tiden muligheten til å utvikle deg selv til det bedre, og vil kontinuerlig bli servert tentamener og eksamener av livet.

 

Alt av egenskaper du gjenkjenner hos andre, kan du ikke kjenne igjen, uten å eie dem selv. Dine egne natursvingninger er alt ditt sinn kjenner. Slik vil du aldri kunne kjenne igjen sladder og vås hos et annet menneske uten å ha utviklet denne egenskapen selv. 

 

Se for deg følgende.

 

Kanskje har du begynt å utvikle kritikk, negativitet og sinne. Du som tidligere lo av det hele, freser og banner bare du mister noe i gulvet, og du hisser deg opp over småting. Now, anger can be a good thing, huh, men alt med måte. Det er når du virkelig trenger å bli sint, at det er bra for deg å klikke litt, men du behøver ikke dette sinnet inni deg bare du er litt stressa og søler ut vannglasset. Det er unødig kokongsinne, og rent psykosomatisk kan det over tid spinne en perle av en svulst inni deg. 

 

Livet vil nå sette opp et speil foran deg, og vise deg sider du har som du bør kvitte deg med for at alt skal bli bedre for deg selv og de rundt deg. Du blir så kjent med et tilsynelatende hyggelig menneske. Kanskje går to halvår, kanskje mer eller mindre, og plutselig får du se den mørke siden av vedkommende. Det handler om et temperament som skremmer deg, og hendelsen setter deg ut av spill og inn i et mørke for noen timer. 

 

Det er nå du skal slå løs på puter. Etterpå skal du sette deg ned og lukke øynene. Se for deg at vedkommende gråter og at du gir han/henne kjærlighet og varme. Plasser vedkommende inne i deg, i et trygt sted, og tilgi. Tvert du gjenkjenner såre, bitre og vonde tanker mot personen; gjenta prosessen helt fra putedenging til tilgivelse.  Du trenger ikke ha mer kontakt med din tidligere venn, bare vær åpen for tilgivelse. Målet er å tilgi, og legge bak seg. Men det er mer.

 

Nå er det tid for grundig selvransakelse. Det er nok nå lett for deg å finne sider ved dette mennesket, sider som du misliker. Akkurat nå som h*n har såret deg slik, er dette en enkel jobb. La oss si at du misliket vedkommende’s sinne, og behovet for å kritisere. Du har altså vært vitne til ditt eget temperament, med andre ord. Og når du tenker etter går ditt sinne hånd i hånd med større og større behov for å kritisere både deg selv og andre rundt deg. Slik sliter du også med at andre kritiserer deg. For la oss face the fact: du mottar selv alt hva du sender ut.

 

En wake up call ringer i ørene dine: Stans all kritikk av andre, stopp all kritikk av deg selv, og bli renere. Bedre. Snillere. Sterkere.

 

Still deg opp foran speilet og affirmer følgende:

-Jeg gir nå slipp på behovet for kritikk.

-Jeg gir nå slipp på behovet for dårlige relasjoner.

-Jeg er nå villig til å tilgi.

-Jeg gir nå slipp på unødig sinne.

 

Det er ikke vanskelig å forstå, hva, at alt du sier til hjernen din, vil du sørge for skjer. Hverken overtro eller religion, men ren logikk, og utallig mange ganger testet og erfart. Affirmasjoner funker fett!

 

Hvis du er så sterk at du greier å se verdien i hendelsen, og forstå universets lover, ser du nå at vennskapet bar verdifulle frukter. Det var ingen god venn after all, og du går videre uten relasjonen. Men lærdommen om deg selv gir deg muligheten til å styrke deg og dine andre relasjoner.

 

Hvis du provoseres over at andre mennesker oppfører seg agressivt, teit, latterlig, overlegent eller rett og slett falsk, er dette altså sider ved deg selv som du burde jobbe med. Et slikt bekjentskap er gunstig for din egen utvikling til det bedre. 

 

Noen ganger er det ikke så heftig at du må kutte relsajon og all kontakt, men da vil nok følgende skje: etterhvert som du utvikler deg i renere retning, vil du ikke tiltrekke deg vedkommende mer. Likt går for likt, og han eller henne vil ikke lenger kunne snuse seg fram til sine velkjente negative sider hos deg 😉

 

Slik gikk det til, at en dårlig venn turned out to be akkurat hva du trengte; og det var bra for deg at det hele lærte deg mer om deg selv 🙂

Et lite gjøkepip om bipolar underdog

 

Jeg kan snakke om affirmasjoner og brainpower, og jeg kan skryte av hvordan man kan kravle seg fra under bunn til over topp.

 

Men jeg kan ikke skjule the darkside.

 

Jeg kan ikke late som om det ikke innimellom er gråtende tøft å være outsider overalt hvor jeg ferdes. Du. Du kan heller ikke lyve, og du kan ikke late som om “neidaa du er da ikke outsider”. For jeg vet bedre.

 

Jeg er den de angriper. 

 

Enten med ord. 

 

Eller med fysisk makt.

 

Det er som om de misforstår det hele, og tror de lukter “offer”, når det dufter “annerledes”. Så de smeller til, og forsøker å gjøre meg til det offeret de mener jeg er. Etterpå sitter jeg igjen, gul og blå, mens jeg kjefter på mine egne tårer. For jeg er jo ikke en forbanna stakkar!

 

Kanskje preges jeg mer av både bipolar og adhd enn det er mulig for meg å merke. Kanske provoseres folk bare av å se meg og høre meg snakke. Jeg aner ikke, men et eller annet skjer, og en slags ekskludering, avbryting og en ignorerende hersketeknikk-inspirert atferd tar form.

Så har du de fjolsene som innbiller seg at jeg er en stakkar som trenger at de “stiller opp” for meg, bare fordi jeg har en diagnose som jeg jo er helt frisk fra. Presser på meg såkalte tjenester og diverse veldedighet, til det kommer en dag at de kan bruke det mot meg og peke på “alt de har gjort for meg. Som om jeg noensinne behøvde, eller i det hele tatt ba om noe som helst. Jeg lærer meg å skille mellom falsk kreditt, og ekte vennskap.

 

Folk trodde jeg var dum før jeg begynte å skrive offentlig. Så skjønte de at jeg kunne tenke. “Jøss! She’s got a brain up there!” 

 

Men det holder ikke. Er du en raring, så er du en outsider. Jeg kan visst terge på meg alt fra sjøpølser til muselus. De kan liksom la raseriet sitt gå utover meg, kline meg nedi bakken, og så late som om det er helt ok. 

 

Men det er ikke ok. Det er så sårende, at tårene triller når jeg får noen øyeblikk alene, og ingen ser meg. Oppgitt innser jeg at jeg nok en gang ble vraket rent sosialt. Som om det var ok å heve stemmen og avbryte meg i det uendelige. Som om det var greit å bli så sint på meg pgr av en misforståelse at tårene etterpå triller nedover blåflekker og jeg må halte videre.

 

Det er den greia. Den greia med at omverden har dannet et ydmykt lite stakkarslig bilde av deg siden du har en psykisk diagnose. 

 

Og så kommer framtoningen din til sin sannhet, og den er alt annet enn ydmyk og liten, men påståelig, smart og utadvendt.

 

Hvorfor skal jeg være ekstra ydmyk? Skylder jeg dem det? Hvorfor skal jeg presse meg selv inn i det latterlige bildet de maler av meg?

 

Det kræsjer. Hele greia kræsjer, og folk blir utilpass. Hvor ble det av det bildet de hadde av meg? Gone to nowhere, faktisk. Og der sitter du og gliser selvsikkert. Du skulle jo være en liten stakkar. Litt dum. Litt stille. Ikke så intelligent, for svarte.

 

Ti stille underdog fra gjøkeredet! Well, nope! Jeg legger alt bak meg og tar aldri navnene i munnen min igjen. Men tie og spille pleiepasient når jeg ikke er det? Langt fra. Jeg vet hvem som kjenner meg, for det er jo meg.

 

Jovisst kan det såre å bli behandlet som en outsider, og javel så kan tårene trille. Men inni meg har jeg en indre ro og en enorm styrke. Det snur alltid. Jeg får det alltid til. Og de som sitter og prøver å dytte meg ned nå, opplever etter en stund å måtte selv erfare hvor vanskelig livet kan være. Det er som om den som ler sist, ler best. Men slik er det ikke. Det å le sist er alltid en ydmyk latter for min del. Ja jeg kan humre litt over livets underlige svingnginger, men jeg godter meg aldri.

 

Når man er vant til å være utenfor, herdes man og vennes til den tilværelsen. Derfor tåler jeg det meste. 

 

Dette er baksiden av den åpne medaljen omkring det å være bipolar. Den uvitende forhåndsdømmingen, og alle folka som tror de kjenner deg. Og så har de virkelig, really, ikke peiling at all. What so ever. 

 

Jeg kommer desverre aldri til å gi etter, og gå inn i rollen som et lite forsagt og beskjedent offer, bare fordi enkelte mennesker i samfunnet forventer det. Jeg kan takle alt dette. Er vant til det. Falske rykter og forsagte sjeler som påstår å kjenne sannheten om meg. Dette er vant kost i min tilværelse. Spørsmålet er om de takler det selv, den dagen karma banker på døra deres, langt ut på vidda der vindene blåser og utfordringen er motbakker i fjell å gå alene. Innen da har jeg tilgitt og forsvunnet til gjøkegokk forlengst.

 

For de fjellene vandret jeg i for lenge lenge siden.

kattunger bør ikke skilles fra kattemor før de er over 3 mnd gamle

 

Den stolte kattemor starter ikke å prege sine søte små før de er omkring 8 uker. I de to første månedene av sitt liv får de “være unger” og gjøre som de vil. Etter 8 uker starter de upregede kattungene på kattemor’s skole, og både renslighet, jaktinnstinkt og huslighet finpusses. 

 

Når man tar imot en pusekatt, bør det gjøres med salig respekt. Et rom er nok til å begynne med, og den har ikke kommet hit for å oppfylle din nysgjerrighetssans og dine kosebehov. Pusen må få gjemme seg så mye den vil. Når du viser den ditt ansikt, lukk munnen din: ikke vis tenner. Snakk med lys stemme og blunk med smale øyne. Trekk deg så sakte tilbake. Vis kattedoen og matstedet et par ganger innimellom ( for øvrig bør matingsområde og kattedo være på avstand fra hverandre, og fra hvilestedet/hvilestedene). 

 

Har du nå engang mottatt en kattunge for tidlig, bør du se på situasjonen som at hjemmet ditt er i unntakstilstand i 4 uker. Lave lyder og mye ro; respekt for den lille nye skapningen, og forsiktig tilnærming.

 

Hils på Evine. Hun er nå 4 mnd, så hun er leveringsklar på den sikre siden. Hun er ekstremt renslig, og ikke så livredd som hun ville vært hvis jeg tok imot henne for 2 mnd siden. 

 

Kanskje ville vi syntes hun var søtere, mindre og nettere hvis vi kjørte på og fikk henne revet bort fra mamman sin for to mnd siden, men hva slags argument er det for å kutte navlestrengen hennes altfor tidlig? 

 

Vi synes hun er mer enn søt og god nok akkurat som hun er.

 

Evine har fått sin egen vugge i stua, og der får hun gjemme seg så ofte hun vil. Vi har krympet det 3 etg huset inn til et rom i midtre etage, så lille Evine vet ikke enda at her er både et loft og en kjeller å boltre seg på. Her i midten har hun kattedo med lokk, og i de andre etagene vil hun etterhvert få balje med kattesand i, for sikkerhets skyld. 

 

Hun holdes inne til våren. Her er mer enn nok vi alle skal venne oss til. Å bli kjent med toåringen er mer krevende enn med 7åringen, og da er det bra her finnes mange kriker og kroker å gjemme seg i for en liten nykomling. 

Pusen vår har en litt vanskelig historikk. Det er hennes reddende engel “nabodamen til husmor” som har sørget for dette mye hjemmet. Hun kommer fra en plass nordover. Det slår meg at det må være tussi for lille Evine at pelsen hennes rett og slett stinker røyk. Hun har bodd i et hjem der det har vært røyket intenst inne. Katter er avhengige av sansene sine, og siden all denne røyken må ha preget hennes sanser, gjorde jeg følgende tiltak:

Evine er altså gammel nok til å ikke bli hysterisk redd, derfor har jeg allerede (hun kom i går) fått holde henne inntil meg. Jeg vætet en klut med litt vann, og brukte den som kattemortunge. Slik viste jeg henne at jeg aksepterer henne selv om det oser røyk av henne, og vasket henne litt med kluten i retning med pelsen. Etter dette har hun søkt til meg, og kviknet litt til. 

 

Dyrespråket er fascinerende. En gang i tiden bodde jeg i et hjem sammen med pappan til barna mine. Der hadde vi flere katter, nymfeparakitter, dvergpapegøyer og store akvarium med fisker. Dette var skjønn harmoni, og alle dyrende skapte en fredelig atmosfære. Nå er tiden inne for igjen å rekke ut en hånd til dyrene. Tiden har lært meg at jeg går best overens med hukatter, så jeg starter med lille Evine, som forøvrig er oppkalt etter min snille farmor Nancy Evine. Etter hvert kan det hende vi føler for å ta imot noen fugler, og et par fisker i familien også. Barna vokser til, og synes nok hjemmet er hyggeligst med varme små bankende hjerter å bli kjent med. Så lenge dyrene er renslige og etterhvert sørget trygt for hos dyrlegen, er det intet som står i veien for at man kan ha et trivelig hjem med potevesener og små bankende pelshjerter. 

 

De menneskene jeg kjenner med varmest hjerter, er de som er glade i dyr. Det er akkurat som om kulda har laget et vinterland inni de som ikke forstår dyrespråket, der intet dyr ville kunne overlevd. Nå skal det bli godt og spennende at hjemmet livner til her på Lykketoppen, indeed  💜

 

 


 

 

Folkemordet i Aleppo vekker opp en hel verden

 

 

Kjære alle små barna i helvete på jord. Måtte dere tilgi meg for at jeg bare sitter her og ser på. For vi folder våre hender, og lukker våre øyne.

 

Det er våpenhvile i Aleppo. Som om de er ekstra snille i noen timer. Som om ikke dette var en selvfølge.

 

Jeg kysset mitt yngste barn på nesen og pakker ham inn i dynen. Det eneste jeg ba om i kveld, var at han måtte sovne tidlig, så jeg fikk rusle ned i stua, slå på TV’n og slenge meg i sofaen.

 

Men klokka er ni, og det er nyheter. Jeg begynner å grine som vanlig. Slappe barn oppå ei vogn fraktes ut av Aleppo av desperate men stille foreldre. Eller var det en mor? Ingen far? Levde de to barna, eller var de mer livløse enn sovende? 

 

Alle de små barna i helvete på jord. De små, bankende hjertene har sluttet å slå for ingen annen grunn enn menneskets grådige bittersinn.

 

Det skjer ikke på en annen planet. Det skjer rett borti her. På samme klode. 

 

Vi folder våre hender, men lukker våre øyne. Lukker våre øyne.

 

I mine drømmer setter jeg alle de fæle krigsforbryterne i et stort romskip. 

Bare for å få dem til å se seg tilbake. For å vise dem hvordan moder jord ser ut. 

Grenseløs. Den er GRENSELØS. We are ONE. Vi har ingen rett til å tegne innbilte linjer på denne planeten og kjempe om såkalte landsstykker. Det finnes ingen land. Men det finnes en klode uten grenser.

 

Så ville jeg sendt dem til det uvisse univers dersom de ikke gikk med på fred på jord. Der kunne de eventuelt finne seg nye planeter de kunne kalle “sine”. Eller dø. De ville uansett allerede ha fått levd mye lenger enn alle barna de har drept på jorden.

 

Barna som aldri fikk puste mer. Våkne til en ny dag igjen. Gå på skole. Utdanne seg og oppleve et bedre liv.

 

Nyhetene glimter til med nye innslag. Ungdommer i Alta tar lunkent imot statsminister Erna Solberg pgr av fraværsgrensa. Hvordan kan det være viktig, når jeg nettopp fikk et glimt av en verden der barn og ungdom plages til vanvidd og myrdes? 

 

Are we not ONE?

 

Hvorfor er ikke alle ungdommene i verden i full gang med å bake kaker for å selge, slik at de kan samle inn ressurser til å hjelpe barn i krig? Redde barna? Bry seg. Hva er dette gnålet om fraværsgrenser, når der er barn og unge i en fjern himmel, som aldri fikk sjansen til å gå skole? Og hva menes med et slikt latterlig nyhetsinnslag rett etter et glimt av unger i helvete på jord, som ville gitt alt for en fredelig dag ved en lærerrik pult i en fredelig by? 

 

Hvorfor sitter jeg her og glor på en skjerm? Det må vel være noe jeg kan gjøre? Hvorfor denne ubalansen på jord?

 

Ja hva annet kan vi gjøre.

 

Annet enn å grine. 

 

Hva om det var mine barn? Hva om det var mine elskede unger som måtte kjenne slik utålelig redsel og forferdelig smerte? Hva om det var jeg som måtte se livet i mine barns øyne forsvinne for evig og alltid?

 

Vi får ikke tenke at dette skjer i et annet land. Kloden er en eneste planet. Dette skjer i vårt land; vår planet jorden. Det skjer her borti nabolaget, vet du. 

Vi finner på løgner som at det aldri kan bli fred. Det var på 1600tallet det ikke kunne bli fred. Det kunne aldri skje i det århundret at de surfet på nett og flydde i fly heller. Det var da. Nå. NÅ kan det bli fred! Vi kan fly! Vi kan bruke noe som heter data, surfe på nett! Det er nye tider.

 

Selvfølgelig KAN det bli FRED, for faen! 

 

Kan vi fortsette å folde hender, kan vi åpne våre øyne. Slutte å sutre om at ingenting hjelper lell. Begynne å ikke godta det. Vi kan ikke godta at et eneste barn på denne kloden krenkes i krig.

 

Min overskrift er desverre foreløpig ikke sann. Folkemordet i Aleppo vekker ikke en hel verden. Så og si alle sover. Foreløpig. 

 

Kjære barna i himmelen.

Vi folder våre hender og beklager dypt og hellig. Så åpner vi våre øyne og finner frem til fred. Vi trer ut av saueflokkene og begynner å tenke individuelt og globalt. Vi godtar ikke lenger udokumentert og uten bevis, at der ikke er mulig å skape fred på jord. Kjære barna i himmelen, måtte dere finne fred der dere er nå. Måtte vi tørre å se dere inn i øynene i drømmene mens vi sover om natta. Måtte dere hviske løsningen til oss i de mørkeste timene, så vi kan skape fred der det fortsatt er liv, håp og hjertebank. @men

 

 

Du leser forbipolene.blogg.no

snap: forbipolene

fb: forbipolene

Aleneforeldre er sterkere psykosomatisk

 

Det er bare toåringen og meg i huset. Han begynner å kvikne til etter omgangssjuken, og vil leke med leire på det lille bordet sitt. Jeg flytter gutten og leiren til stuebordet. Må vise meg selv omsorg og ta det med ro nå. For jeg kjenner kvalmen rir meg, og jeg kan ikke gi etter. Som vanlig må jeg sørge for å holde meg frisk. Hvem andre enn meg skal bære ham opp trappene når han setter seg på et trappetrinn og varsler intro til 3årstrass? Hvem skal lage mat til ham? Bade’n? Stelle ham for natta? Ingen andre. Her er kun meg om alt ansvaret, og det er prentet meg inn i marg og bein. En ting er like sikkert som det er visst; jeg kan ikke gå fra kiden og løpe på do og spy midt i bæsjebleieskiftet. Ikke aktuelt. Kan ikke tenke meg mer uhygienisk hverdagsopplegg.

 

Han kastet opp to netter på rad stakkar liten, og så smitta han pappan sin og storebror på 7 år, som begge bor i en annen kommune. 

 

Jeg kjente kvalmen presse på i dag med en gang minsten hadde sovna dupp. Men nei: I refuse. Skal ikke ha denne dritten, og kan ikke. Har ikke tid. Jeg slukte litt tørr havregryn og este ut en neve chiafrø i vann. Så spiste jeg chia og drakk vann for fulle mugger. En mage i ulage kan jeg tåle, men jeg er alenemamma og kan ikke bli syk. 

 

Så tittet jeg en film og roet ned i sofaen, før jeg ruslet opp og la meg til å sove sammen med lille Even. Vi sov til over fem. Vi trengte det. Og da vi våknet, var vi fine da. 

 

Det handler om å sette på bremsen og det handler om det faktum at du vet at det er utenkelig at du som eneste voksen i huset blir liggende i sykeleie og ellers drive å henge med dassen.

 

Det handler om å senke kravene og godta litt slapphet, småfeber og kvalme, men for all del ikke gi opp for noen som helst omgang med influ. 

 

Det handler om å velge bort det verste husarbeidet i noen dager, og flytte inn på sofaen i en slags dvale. Prioritere kun stell og mat for barna.

 

Det handler om nudler og pølser til middag, og det å klappe seg selv på skuldra for det. At det er bra nok med nudlepølsemiddag, hellyeah.

 

Jeg elsker å være alenemamma, og jeg elsker dette også. Det at jeg ikke whatsoever kan legge meg nede for telling og bli syk. Hvis alternativet er å kunne bli syk, vil jeg jo mye heller holde meg frisk.

 

Nei jeg blir ikke syk

 

Jeg blir “småpjusk” jeg også, men ikke som de som kan tillate seg å bli sengeliggende. Jeg blir ikke fullt så syk, og er innstilt på de mildeste symptomene som er akkurat nok til å leve med og samtidig kunne holde dette hjemmet i tøylene. For barna trenger meg uansett. De må bades, fores og stelles. Jeg kan ikke og vil ikke sende bort minsten eller droppe samvær med eldstemann, bare på grunn av litt influensasymptomer eller et hint av omgang.

 

Psykosomatisk, er det noe som heter. Og det ordet er velkjent for alle aleneforeldre som må klare seg på egne føtter, og som rett og slett ikke kan. Ikke kan legge seg syk nedpå og la babyen sin krype hit og dit alene. Ikke kan la treåringen sin lage maten sin selv. Ikke kan bli sittende fast på dass mens barna setter fyr på kåken og stikker av for den saks skyld. Vi har en indre klokke innstilt og timet perfekt hva angår sykdom og slikt. Litt, men bare litt. Bittelitt feber, men ikke nok til knockout. Litt kvalm, men ingen pjuking. Litt magelaus, men kun engangs; etterpå er det bare for alenemagen å skjerpe seg!

 

Kan man ikke, så kan man ikke. Ride with the wibe and calm down; brainpower knocker ut det meste av trang til å gi etter, og det handler om at her i huset er det ingen annen voksen til å synes synd på meg og ta over skuta mens jeg ligger i senga og sjuker meg ferdig. Her er det power og beintøff selvstendighet som gjelder, hva enten det er snakk om stell av barna, økonomisk styring, matplanlegging, innkjøp uten bil og det faktum at for å gjennomføre alt dette alene, må jeg holde meg sånn någenlunde frisk. Ikke bare psykisk, men fysisk også. Alt må tenkes på til minste detalj. Hvis jeg kjenner omgangssyka rundt meg gjør meg kvalm, må jeg vente et par dager med joggeturen, da trening kan være nok til å vippe meg av pinnen. Jeg sover ekstra mye, og styrker meg på sunn mat. 

 

Jeg er sterkest alene. På alle måter. Mest sosial også, som singel alenemamma. Det er ikke for å klage at jeg skriver dette. Hvorfor klage over å aldri bli skikkelig sjuk? Annenhver helg er begge barna hos pappan sin. Da kan det hende jeg “slår meg løs” med en influensavals. Men ellers i hverdagen, synes jeg det rett og slett er deilig å kjenne på ekte power og selvstendighet. 

 

Og jeg kan ikke la være å fundere over hva et menneskesinn er i stand til. Når jeg må, kan jeg stanse sykdom rent psykosomatisk sett. Frivillig tvang med hint av løvemor. Balanse i kjærlighet og omsorg, er hva jeg opplever at alenemammatilværelsen gir meg. Og jeg er i mål. Jeg er ikke på søken etter noe, eller på leting etter et annet menneske å “dele livet med”. 

 

Ekte power skaper du mest av når du usåret står alene om ansvar.

 

 

 

Gjøkehjernen bip bip koko

 

Når jeg ser meg tilbake på helgen, må jeg virkelig klø meg i hakedunene og innse sannheten: jeg er litt rar. Og det gjør meg definitivt ingenting. Det er dessuten helt sikkert på grunn av min basic som diagnotisert gjøk. De fleste andre fuglene er svaner og elegante flamingoer, eller søte spirrevipper. Jeg er en gjøk, og var i min fortid flere ganger innom redet.

 

Anyhow, det er altså på tide med et overblikk; hva er det jeg egentlig har bedrevet helgen med nå da? 

 

Jo. Det skal sies som sant er, at fredag den dag, tok jeg med meg den tomme Emaljunga barnevogna til Even, etter begge barna var trygt plassert hos pappan sin for helgen. Jeg skulle hamstre pakker i Trondheim by. Nå skulle det skje: Julegavehandel! Smarte greier med den vogna. Bare å putte oppi og pakke på. Putte oppi litt vel mye egentlig, og pakke på i litt vel originale løsninger.

 

Jeg begynte med rusling, og tenkte at hele denne Trondheimsshoppedagen skulle bestå av slik rolig rusling. Men på et tidlig tidspunkt gikk det over til raske stressa skritt, hit og dit, fra fjordgata til Trondheim torg, og tilbake til stasjonen. Mellom pakking og utpønskning av hvilke julegaver hvem skulle få, bestilte jeg altfor godt stekt biff på Graffi. Man klager høflig, og betaler halv pris, da man plutselig ikke har tid til annet. 

 

Jeg skulle senere sette meg ned på en sushirestaurant og ta igjen det tapte. Riktig spise meg mett. Men med knallrøde kinn, store redde øyne og et bipolart skremt sinn, rømte jeg byen. Så nærmest spurtet jeg forbi alle de utallige julemenneskene som var samlet altfor mange i et lite bysentrum. Overbefolkede verden; ikke slik som på potetåkrene landet rundt for 100 år siden nei. Vi kryr! Så tok jeg med meg den vuggende, overbelastede barnevognen og emigrerte inn på toget, der jeg møtte ei herlig eldre dame som pratet mer enn meg og meg selv til sammen. Etterpå suste jeg hjem med buss fra Stjørdal sentrum opp til Lykketoppen.

 

Utpå kvelden drakk jeg noen Cavaglass med nabodiva, og så dro vi på besøk til en kompis av henne. Omtrent klokken halv to på natta fikk jeg julevaskekick. Jeg dro fram sofaen i et stort prosjekt, og vasket både midtetg og loftet, før jeg landa i senga med et lykkelig smil klokka 03.00. Folkens usually på narspill; jeg dancing med moppen.

 

Slike rufsete gjøker som meg har andre regler enn a4svaner og rosa flamingoer. Vi kan shine kåken halve natta, og sove nesten hele neste dag. That is; hvis vi har barnepass. Slik slår en stakkars gjøk seg løs.

 

Hei hå, jeg skulle på julebord dagen etter, med en venninnegjeng. Men strengt tatt hadde jeg mest lyst til å søke ensomheten denne lørdagskvelden. Og slik ble det. Movies, sofa and me. Unnskyldningen var jo reell den; jeg hadde ikke skyss, og bussene hadde sluttet å gå for helgen. Som jeg kosa meg. Laget meg taco og juledrink med nellik og laurbærblader, og ruslet en tur over til nabodiva. 

 

Tidlig i mårest ringte søstra mi meg. Opp og hopp søs, klokka er halv åtte; avgang harryhandel klokka åtte! Off we go, praktisk svenskehandel early morning for the very first time. Aldri harryhandla så grytidlig før; men hey det funka!

 

Da jeg endelig fikk hjem toåringen i dag, greide jeg ikke å dy meg. Jeg visste jo at den ene julegaven hans var forlengende deler av bilparkeringshuset hans. Hallo! To år! Han har mer bruk for den gaven NÅ enn julaften! More like: MAMMA har mer bruk for at minsten skal åpne den gaven NÅ!

 

Og i ren surf på impuls så ble det slik. Jeg tok meg i det da jeg ble litt streng og formanet noe slikt som: “Nååh Even, ikke sitt der!” da han satte seg midt på alle banene jeg hadde bygd sammen. Makan. Jeg tok meg selv i nakkeskinnet; la stakkaren få leke med julegaven sin nå da! To uker før jul! Mum, du kan leke utpå senkvelden! 

 

Dessuten, mammy bip bip, kjøpte sånne capri sun juice poser i Sverige. Hvem er det som har så dilla på de posene, så barna står i fare for å få drukket et par stykk mot mine plenty? Jo, det er meg det. Barna har ikke godt av alt det sukkeret. Jeg kan, kremt, jogge det av meg.

 

Minsten puster vakkert ved siden av  meg her. Det er så nydelig å høre på. Visst er jeg rar. Visst er jeg en gjøk. Men jeg er en lykkelig gjøk som forlengst har forlatt redet; og bygd et nytt et på lykketoppen. 

 

Gjøken i meg har forlengst sluttet å misunne svanelivet og flamingoelegansen. Jeg vil mye heller rope koko og være den gjøken jeg er, enn å alltid leve opp til perfect finish, beauty og en materialismeinteresse jeg rett og slett ikke kan dele med dem i det store fellesreiret.

 

Koko. Koko. Bip bip olar! …du leser den rufsete bloggen forbipolene.blogg.no

 

snap: forbipolene

 

facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Jeg blir snart mamma igjen, og hun skal hete Evine 💜


 

 

Vi har ventet og lengtet. Det har raslet i stokkene og jeg er så babysjuk som overhodet mulig. Hun er så velkommen. 

 

Vi har jo ikke møtt henne enda.

 

Bare sett bilder av henne.

 

Se så god og søt hun er:

 

 

Onsdag neste uke forandrer vi på tilværelsen her oppe på Lykketoppen, og vi har tenkt på det lenge. Denne lille pusefrøkna her trenger seg et nytt og koselig hjem, og vi trenger henne. Hun har fått hele 4 mnd med mamman sin, og er klar for å rusle videre alene. Men vi lover at hun ikke skal føle seg alene.

 

Barna mine elsker dyr, og selv har jeg alltid hatt en intuitiv tilknytning til hukatter. 2 ganger har jeg våknet til kattefødsel oppå dyna, og den første gangen var jeg bare rundt 7 år. Pip pip sa det midt på natta, og inn kom mormor som var på besøk. “Nei huff for et søl, nei og nei!” sa hun. Men jeg hadde ikke tenkt på sølet. Jeg var bergtatt over den lille trikolorpusen som lå der og pep. Så forsvant den med tiden. Spørs om det bare tok noen timer. Eller dager. Jeg var altfor lita til å telle tid, men borte var den lille søte vennen min.

 

Nå er du en annen trikolor som ligger ved mamman din utenfor Steinkjer et sted, og venter på ditt nye hjem. Jeg vet det er ment to be, for jeg hadde en lang prat med Gudmora di tidligere i dag, og dette er mer enn en katteovertakelse. Gudmor og jeg har så mye mer å prate om, og hun skal få holde kontakten både med Evine, barna og meg.

 

Man kan ikke bare “impuls-skaffe seg en katt”. Det bor en sjel i den katten, som er like verdifull som deg og meg. Vi mennesker kan aldri bestemme at det kun er menneskesjelene som er verdifulle. One for all and all for one. Derfor er det at jeg har grublet på dette så lenge. 9 måneder ca, faktisk. Rett og rimelig. Det er med respekt i hjertet at jeg ønsker Evine velkommen i hus. Hun er oppkalt etter både min farmor fra Vesterålen, Nancy Evine, og hun rimer litt på minsten min, Even, ikke sant.

 

Av en eller annen grunn får jeg tårer i øynene når jeg ser på bildene av pusi våres. Aner ikke hvorfor. Men både gudmor og jeg vet at her var litt for mange sammentreff inni bildet til at dette kunne være tilfeldig, det at vi ble kjent. 

 

Da Even var liten baby, sov han mye i ei nett lita vugge på stua der vi bodde før. Nå skal jeg ta ned vugga fra loftet, og oppi den skal tidenes julegave få hvile seg så mye hun vil. 

 

Velkommen til oss Evine. Så rart med det, men vi er glad i deg allerede 💜

Blir barnet ditt mobbet? Få med deg disse 10 konkrete rådene.

 

Barnet ditt liksom krymper, og blåflekkene rekker ikke å krympe før nye lyser mot deg. Eller kansje er det mer øynene som har sluttet å lyse når din lille elskede skatt ser på deg? Begge deler? Sakte men sikkert går det opp for deg: barnet ditt har vokst seg inn i rollen til et mobbeoffer. Nå gjelder det å gjøre en forskjell; spille en rolle. For det spiller en rolle; det utgjør hver eneste dag for både barnet ditt og resten av familien.

 

Du ønsker konkrete råd, ikke sant? Her, i dette innlegget skal både du som forelder og samfunnet ellers få gode, nyttige, konkrete råd. 

 

Jeg tok turen til en familie i Sør-Trøndelag som ønsker å være anonym, til barna’s beste. Derfor byr jeg dere på pseudonyme navn. Like sør for Trondheim får jeg komme inn i stua til Ida og Anders, og de tre barna deres Emma (13) , Emil (11) og Emilie (9). Vi skal snakke om perioden for flere år siden, da Emma fortsatt gikk på barneskolen og ble mobbet. Og hva de gjorde med det.

 

I tillegg tar mamma Ida og jeg en real Skype-prat med forfatter, blogger og vinner av “Året’s mammablogg” og “Året’s gullpenn”, Marte Frimand-Anda. Dette kommer jeg tilbake til i siste del av innlegget. Velkommen til et fortellende type innlegge, der jeg innimellom nominerer rådene som “råd 1:”, “råd 2:” osv. 

 

Det er et hjertelig hjem jeg kommer til. Trondheim har virkelig noen idylliske fire vegger på sørsiden av byen, og jeg føler meg velkommen der jeg sitter med en kaffekopp i hånda og penna i den andre. Jeg får møte ei jente på 13 som innimellom ikke greier å skjule tårene i øynene sine; det er fortsatt tøft å prate om den vonde tiden da hun gjemte seg overalt på skolen så mobberen ikke fant henne, ingen ville leke med henne, og hun kom hjem med blåflekker hver dag. Så tok mamma og pappa grep, og det glemmer hun aldri. For det funka. Det hjalp. Og det ble bedre.

 

-“Vi fikk klager på Emma fra læreren hennes.” forteller Ida. “Læreren kunne ringe og fortelle at jenta vår hadde vært umulig igjen, og gjemt seg bak gardiner og i et siderom i gymsalen. Jeg som mor spurte heller min datter om hvordan skoledagen hadde vært, enn å klage på henne, og fikk høre mer og mer om hvordan de andre barna plaget henne.”

 

Råd 1: Opprett et fortrolig foreldre-barn forhold, og snakk med barnet åpent om hverdagen. Fortell fra din egen dag, og spør etter barnets dag. Ikke gi deg, men vis interesse og bli så godt kjent med din lille venn som overhodet mulig. Slik får du muligheten til å få vite om mobbingen, hvilket jo er nødvendig for å kunne iverksette tiltak.

 

Råd 2: Snakk mye med barnet ditt om hva som er mobbing, hva som ikke er det, hva som er greit og hva som ikke er greit. 

 

Emma’s foreldre forteller om hvordan hele familien gradvis ble mer og mer sliten da de fant ut om mobbingen Emma måtte deale med. Emma turde ikke å sove, og ble fortvilt da foreldrene la seg og sov for kvelden, for da ble hun liggende videre alene om tankene. Hun ble redd, engstelig og utslitt. Dermed ble hun bare svakere og svakere, mens mobberene framstod sterkere og sterkere.

 

-“Vi bestemte oss for å prøve ut melatonin på henne. Pappan i huset reiste mye i jobben, og brukte melatonin, som jo er et naturlig tilskudd av et stoff vi har i hjernen fra før. Vi ga datteren vår litt melatonin, og det hjalp. Nå fikk hun den søvnen hun behøvde, og vi fikk melatonin på resept til henne straks. Emma begynte å bli sterkere bare den uken med god nattesøvn.”

 

Råd 3: Hvis barnet ditt blir mobbet, blir det mest sannsynlig liggende våken og bekymre seg mye om kveldene. Eller nettene kan være preget av dårlig nattesøvn og mareritt. Her ligger en stor fare for at barnet ditt kan bli stresset utslitt og bryte sammen. Et svakt barn mestrer ikke hverdagen så bra som et uthvilt, sterkt barn. Oppsøk legehjelp og fortell om problemet. Ikke gi deg før du blir tatt på alvor. Det finnes homøopater, psykologer, naturmiddellærde og andre kyndige innen området. Bare forsikre deg om at barnet ditt får noe som barn faktisk kan få. Søvn. Skaff barnet ditt hvile og søvn.

 

Ida og Anders forteller videre om hvordan de bestemte seg for å gi Emma, og hele resten av familien, en pause midt på svarteste vinteren. De kjempet mot lærere som ga blaffen i datteren deres og hennes problemer med mobbing, og de var preget av hele kampen. En utslitt familie reiste til syden, og brydde seg pent lite om hva rektor mente om dette. De visste at de hadde rett: alle i familiene behøvde hvile, ro, fred og ferie.

I syden begynner mor og datter å jogge noen turer, og foreldrene får tid til å prate. Løsningsorientert finner de fram til tiltak som de bestemmer seg for å sette i verk straks de kommer hjem. Blant annet bestemmer de seg for at TV’n skal slås av tidlig hver kveld fordi det blå skjermlyset motvirker melatoninproduksjon i hjernen, og for at leksene skal gjøres tidligere på ettermiddagen. Dessuten bestemte de seg for å benytte seg av matlevering i kasse på døren, for å forenkle hverdagen og få mer tid til hverandre.

 

Råd 4: Finn deres slags pauser, slik familien til Emma gjorde. Står det på økonomien, kan man jo reise til en lånt hytte. Ta fri fra hverdagen og vinn tid og krefter til å takle situasjonen og finne løsningen. Legg skole og jobb totalt bort, og senk skuldrene. Hvis dere ikke vil ta ut barn av skolen; benytt høstferier og vinterferier til å ta en real timeout sammen.

 

Råd 5: Uansett om du er aleneforelder eller har samboer, kan du som voksen tenke ut nye tiltak og løsninger. Skrive de ned, og sett i gang med den nye og mer styrkede hverdagen staks dere kommer hjem.

 

“Nå føler jeg at jeg skal banne i kirka..” sier Ida “Men jeg må nesten si det. Vi mener selvfølgelig at skolen er ansvarlig for sine tiltak, men når alt kommer til alt, må også hjemmet gjøre sitt for å styrke barnet sitt og lære det opp i den vanskelige situasjonen. Vi trakk Emma inn i ansvaret for løsningen, ikke for problemet. Vi sa til henne at det ikke var hennes feil, men at det var hennes problem. Vi måtte hjelpe henne til å løse problemet. Mange foreldre tenker at mobbeoffer får det bedre når situasjonen bedrer seg. Vi snudde alt på hodet og tenkte at situasjonen kom til å bedre seg når Emma fikk det bedre. Når hun ble styrket til å takle problemet sitt mobbing.”  Foreldrene gjorde alt for å styrke Emma. De la merke til at hun måtte oppdras og opplæres i situasjonen, og de kunne ikke bare se en side i situasjonen, men hele pakka. 

Emma ble sin egen verste fiende av hele mobbehverdagen. Med altfor lite søvn og hvile ble hun oppfarende og sint  Hun ble mistenksom og føk i lufta av lite. Slik kunne mobberene avslappet peke på hennes temperament som det store problemet, og Emma fikk skylden.

 

Men så fikk foreldrene altså se en jente som kviknet til av melatonin, moderat trening, tidligere lekser og mindre TVtitting, samt feriepauser og mange gode samtaler. Da var det på tide å oppfordre henne: “Emma! Vil de ikke ha deg med på fotballspilling på skolen? Treng deg på og bestem at du SKAL være med!” Og det gjorde hun. Hun presset seg inn i leken, sterkere enn noensinne.

 

Det hele endte med at Ida og Anders bestemte seg for at Emma skulle bytte skole i tillegg. Men før hun skiftet skolegård, hadde foreldrene altså iverksatt tiltak innen følgende områder:

-Søvn

-feriepause

-trening

-åpen kommunikasjon med lærerene

-TV-titting

-Lekser

-Ansvar for egen situasjon

 

Råd 6: Innse at det er når du som forelder påvirker situasjonen at barnet ditt får det bedre. Ja, skolen har sin del av ansvaret, men det har også hjemmet. Styrk barnet ditt på alle områder, og prat mye med det om alt det vonde. 

 

Råd 7: Trøst, men ikke stakkarsliggjør. Styrk og lær ungen din om power og hva power kan gjøre.

 

Råd 8: Kampsport og selvforsvar for barn er å anbefale. Dette for å lære seg beherskelse og kjenne på det å bli respektert, samt å beherske selvforsvar, ikke finne seg i å bli plaget, samt å lære seg å gripe inn hvis andre blir mobbet. Ikke for å lære seg å bli små slosskjemper, men for å bygge forsvar i seg selv.

 

Råd 9: Stol på deg selv. Det kan hende du som forelder bli upopulær i ukyndige lærere sine øyne, men stå på ditt. Det er du som skal lære lærerene om ditt barn, ikke de som skal lære de om dine unger. Skift skole om nødvendig. 

 

Råd 10: Aldri slå deg til ro med at vi ikke kan gjøre noe med mobbing. Finnes det bevis i form av dokumentasjon på at ingenting hjelper mot mobbing? Neivel da så, da er vi ikke ferdige.

 

Ida presiserer at man som familie aldri blir helt ferdig å deale med mobbing. En må regne med at det ligger der og ulmer. Mobbere snuser seg frem til svakheter hos offeret. Selv om mobbeofferet bygger seg opp både på hjemmebane og ellers i hverdagen, er det alltid fare for tilbakefall. Man må fortsette med det som funker, og ikke hvile på sine lauvbær. Eyes and other senses wide open.

 

Nå kommer vi til samfunnet. Ida og jeg tar en skypesamtale med forfatter og blogger Marte Frimand Anda. 

 

 

 

Let’s talk about hvordan dette samfunnet bare ikke har plass til forskjeller lenger. 

 

Marte og Ida har nemlig tenkt på det samme: Her i Norge tror foreldre at hvis alle er like, så blir ingen mobbet. Vi skal ha like bursdager, like ferier og for all del ikke snakke om ferier, siden noen kan føle seg utenfor.

 

Hvem skaper “utenfor”?  Barn eller voksne?

 

-“Bare det å gå hele barndommen og presse seg selv inn i en liten boks, når du aldri får være deg selv. Man tror at alle må være like, at det er det som er løsningen” Marte mener dette ikke hører hjemme noen steder. Man må jo få være det individet man er.

 

Ida svarer entusiastisk: “Helt enig  Alt skal være så likens. Her ligger nok flink pike – syndromet, med nye krav på videregående. Og dette tullet med å pakke alt inn i en komfortabel greie; hva med å ta vare på annerledesheten?”

 

Jeg spør Marte hva hun ville gjort dersom hun oppdaget at barna hennes ble mobbet. -“Vet ikke hva jeg hadde gjort jeg, men jeg hadde nok fått lyst til å filleriste mobberne!”

 

De to mødrene forteller om en verden som skaper en skolegård der jenter skal være sminkedukker allerede som 12åringer, og alle skal være likens. Alt som er ulikt gjemmes bort, og når de da ser at andre er annerledes, blir det lettere å erte andre. Det er en enkel strategi å trykke andre ned.

 

“Det var annerledes i Spania.” Forteller Marte, som bodde der med mannen sin og de to barna sine da det var bleietider. “Der begynner barna på skolen som 3åringer, med alle sine forskjeller trygt bevart i programmet gjennom hverdagen. Så ser de disse forskjellene mellom ungene tidlig, rundt 3.klasse. Da setter de dem i forskjellige retninger, der noen velger akademisk utdanning, noen kunst, andre kultur og enkelte full universitetsutdanning. Jeg så et intervju en gang, der to Nederlandske gutter fortalte om hvordan han ene skulle bli bilmekaniker, og han andre skulle utdannes høyt akademisk.”

Marte forteller videre om hvordan guttene lærte oss noe viktig med få ord:

“Intervjueren spurte bilmekanikergutten: “Men er det ikke litt dumt at kompisen din skal utdanne seg høyt, og du blir bilmekaniker?” Gutten kunne ikke skjønne hvorfor det skulle være dumt. For i landet der de bor, omfavner de forskjeller.”

 

Praten med Ida, Emma, Marte og Anders har lært meg mye, og gjort meg mange hakk klokere hva angår mobbing, både fra barnets, skolens, hjemmets og samfunnets ståsted. Det er ei hel pakke, og man må tenke i andre vinkler og nye retninger. 

 

Hva tror du skaper best mulig rammer rundt barnet ditt av en skolegård der alle har like klær, like bursdager, like ferier og like meninger, og en skolegård preget av mangfolk av herlige ulikheter?

 

Du har et ansvar, voksen!

 

Du har et ansvar for å brette opp ermene og skape dugnad i landet der barnet ditt, onkelbarnet ditt eller tantebarnet ditt skal vokse opp, en dugnad som handler om mangfold! Bestem deg for å ikke være med på denne forbanna likens-mølla! Nå er det nok, hva? Vi må ta deler åttitallet om igjen, og vise vei i en verden der alt er forskjellig uansett, og der det er ok å feire ulike bursdager og kle seg forskjellig. Der det er like morsomt å reise til syden om sommeren som å leke i fjæra og bade under Nordisk sol! Vi har ingen rett til å bestemme at barna skal synes det ene er bedre enn det andre.

 

La barna være i fred med alle sine herlige forskjeller, for slik vi holder på å likensgjøre alt akkurat nå, skaper bare mer mobbing.

 

Jeg anbefaler Marte’s bok “Føkk Lykke”, som er proppfull av nyttige kapitler og geniale tenkemåter. Årets julegave til foreldre som har alt unntatt god samvittighet. Kjøp den her: https://notabene.no/f%C3%B8kk-lykke

følg henne på facebook her: https://www.facebook.com/Casakaosnet/

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Les også:

Lille Johnnis ble mobbet til døde: http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html

 

Den åpne kista: en sann historie om mobbing: http://m.forbipolene.blogg.no/1452265971_08012016.html

 

Stina på bussen: http://m.forbipolene.blogg.no/1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html

 

Følg meg på facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

 

Snap: forbipolene

 

 

Hvordan takle sosiale bygdadyr i høytiden?

 

Du vet, sånne som er verre enn både Casakaos’ “mammapolitiet” og Meekatt’s “mammamafiaen” til sammen..  Slike som bruker hersketeknikk etter hersketeknikk for å vippe deg av pinnen din. Latterliggjøring bak rygger de ikke aner har både øyne i nakken fluer på veggene, og den doble hersketeknikken der det blir feil samme hva du gjør.

 

Under min tid som skribent for denne bloggen, forbipolene, har jeg hatt uttallige samtaler med andre mennesker. Jeg vet at mange utsettes for sladder, bygdadyr og baksnakking, og det mange flere enn man antar. Der er en vanlig regel i det sosiale hiearkiet at det alltid foregår en viss standard av klasseskiller.

 

Derfor vet jeg at mange vil kjenne seg igjen i dette.

 

Hersketeknikker, oh lord, the double of em..

 

Løper du som et fjols etter ungen din så han ikke skal falle ned noe som kan kalles et trappetrinn for troll, da er du overbeskyttende. Hvis du ikke løper og berger barnet ditt, og han faller, ja da er du verdens verste mamma.

 

Så du løper etter, og de ler. Fniser og ler og kaller det overbeskyttende hysteri. 

 

Har du ikke pønta deg? Nja, litt? Holder ikke!

 

Pønta deg? Vel, ja, litt…  Too much bitch! Herregud da, pynte seg sååå mye er vel ikke bra? 

 

Du gjør ditt beste på alle områder, likevel snus alt til det negative.

 

Er du en av dem som lett utsettes for fæle gamle hersketeknikker fra falske, kjipe bygdadyrbomber som tror du ble født i går og det uten både ører, øyne og andre sanser?

 

Da kan det være en utforfrende tid for deg å møte nå som høytiden trer inn i landet, og julebordene nærmest kræsjer med juleavslutningene, og luciaene og nissene nærmest krangler om hvem som er mest sosiale.

 

Du vurderes fra topp til tå og fra øst til vest. Du ignoreres fra nord til sør og tilbake igjen. Uansett er det galt, skjønner du. Galt, galt, galt. De finner en vri på det meste. Slike voksne mammadalter som for lengst burde grow up, har som hobby å finne feil ved andre for å heve seg gjærende over. 

 

Helt til noen stikker borti deigen med en gaffel. Puff. 

 

Det er enkelt, skjønner du. De er ikke så farlige, slekta til bygdadyret. De liker å tro det selv, men heyy… tenk deg om: hvordan kan det ha seg at fluene på veggene rundt dem, har dem så i vranga, at du får høre igjen hvert minste lille pip de kvitrekvatrer? Ja, det gikk så langt at du sa fra om at du ikke ville høre mer av det useriøse pjattet. 

 

Nå er tiden inne for at man skal møtes og treffes. Treffes rundt julesanger og møtes over julebordets gyldne regler. I enkelte sammenhenger har du barna rundt deg, i andre sosiale treff er det voksenverden som inntas, sammen med Tuppen, Lillemor, Emil, Knerten og Pippi Langstrømpe.

 

Nei, ikke alle voksne er voksne. Det baksnakkes og hvisketiskes, og det hersketeknikkiseres over alle forventninger. 

 

Så hva gjør du, når du skjelvende og stressa ankommer det hele en time for tidlig fordi du glemte klokka motsatt vei i tidsklemma? Eller når du ankommer juletilsteldningen 5 minutter for sent, og det dirrer i magen fordi du vet hva som kommer?

 

Du setter deg et stykke unna de som gir deg dårlige vibber. Det kan være en, eller to, men sjeldent mer enn tre. Husk at slike ser kun det negative ved deg, så ikke forsøk for heavy; rovdyr er programmerte til å søke seg frem til ansiktet ditt når du ikke smiler, anyway. Alt som kan passe inn i det falske bildet av deg, får slike bygdadyr servert i spiseskålene sine. Og de eter det hele glupsk, for så å drite det utover kattesandsamfunnet de har skapt seg på privaten, etterpå. 

 

Tenk over kroppsholdningen din. Smil mest mulig, og innta en avslappet kroppsholdning som ikke passet inn i et surt bilde av deg. 

 

Snakk tydelig og ikke la noe kunne misforstås.

 

Snakker de til deg? Begynn helst svarene med “Du mener det ja” eller “så du synes det”, og unngå å bruke “jeg”. Spill ballen direkte tilbake på denne måten, uten å få det til å dreie seg om deg og ditt forsvar.

 

Benytt tiden og sjansen til å visualisere virkeligheten slik DU vil ha den.  Drøm deg bort. Vær litt til stede, men se for deg dine egne drømmebilder av hele situasjonen, and let it go.

 

Le og smil mye. Flir høyt og se ut som om du hygger deg.

 

Det kan funke å være ekstra hyggelig mot de du opplever som de verste sosiale, falske bygdadyrbombene. 

 

Eller, luftbehandle dem. Overse og ignorer. Tilpass det utfra settingen.

 

Har du barn med deg? Da er det mange regler som gjelder, og du må rett og slett regne med at samme hva du gjør og ikke gjør, så vil sladremunnene finne noe. Relax. Let it go. 

 

Barna dine elsker deg, hvilket er det eneste viktige her og nå. Så lenge barna dine lever og har det bra, er det det eneste som teller. Hva svake sjeler absolutt på preike om i dritspruten sin, handler om alt mulig annet enn det vakre som du og barna dine har.

 

Hvis ikke noe av det ovenfor her funker, kan du 

 

A: Gå bort til det verste bygdadyret, slippe en smyger, vifte med hånden under nesa di, se på vedkommende og rusle sakte unna. Det er en fordel at du er sikker på at det ER en smyger, og ikke en høy promp.

 

B: Hoppe opp i et tre og sitte der til alt er over.

 

B …nei, C: Fortelle tidenes verste vits og påstå at det var bygdadyret som lærte deg den.

 

D: Se for deg sladretåpene med tåtesmokker i munnene sine, liggende i gammeldagse barnevogner.

 

E. Ta i bruk kittemetoden. Gå bort til bygdadyret og kitt vedkommende til det flirer så høyt at det fiser. Da vil det si poff, og det forsvinner for godt. Try it out!

 

F. Gi f. Gi faen. for svarte fargeblyanter og hell oween!

 

G. Give a sh..

 

H. Se for deg det faktum, at tilogmed fisefine sladrebombebygdadyr, må til syvende og sist gå på do som alle andre. Og hva det eventuelt gjør der, det ekke like vakkert som h*n prøver å framstille det som her.

 

Som du sikkert skjønner, hjelper det ikke så mye samme hva du gjør. Sånn er samfunnet. Hvilket brings me 2 the point: 

 

Dersom du kjøper deg ei knallorange jakke som du liker, kan du banne på at 50 % av verdens befolkning synes den er fin, mens 50% av verdens befolkning synes den er stygg. 

 

So what hva de synser, mener og har bestemt seg for at de tenker om deg. So what. Du vil ikke kjenne de 50 % av verdens befolkning som er så svaksjelte at de dømmer og tråkker på andre for feelgood self, når du pent kan konsentrere deg om de resterende 50 %, de som er spennende, kloke, smarte, kreative, ærlige og modne.

 

Og på slike julesammenkomster, finner du garantert noen av dem også, som du heller kan fokusere på 😉😉😉

 

 

 

facebook: forbipolene

snap: forbipolene

Slik lager du enkelt jule-SPA for barnet ditt, som kommer til å juble!

 

Velkommen, la oss ta deg med på et bildedryss du sent vil glemme. 

 

…for:

 

…og det er både enkelt, gøy, og noe av det snilleste du kan gjøre for ungen din 😉

Slike storesøsken over 4 år (Mathias er 7), trenger å bli sett både som det lille barnet det er, og som den store broren eller søsteren, det også er. Noen ganger holder det ikke med ord. “Jeg er glad i deg” er en fin setning, men hva med å riktig VISE DET?  

 

Vi voksne er flinke til å si til oss selv at vi “fortjener det”, for det har mang en reklame vist oss at vi gjør. Derfor tar jeg en ny vri her på denne annonselenken: Fordi barnet ditt fortjener det. Jeg kunne testet denne julenisseboblebiten selv:

…men jeg lar heller 7åringen min teste den. Fordi han fortjener det.

 

Så jeg lister meg ned og pakker badet fullt med blomster, planter, leker og lys. Han er jo et barn, så pynten blir knerten, lego og figurer. 

 

Så lager jeg barnedrinken Supersitrus, som du skal få oppskriften på her:


 

Etter en stund ser badet mer og mer ut som et SPA. Har du ikke badekar, er det ingenting i veien for å  A: lage julespadusj med litt kreative ideér, eller B: Låne en svær balje og lage et minibadekar inne i dusjen, kjempecoolt!

 


 

Jeg lar barnet mitt vite at jeg har tenkt på alle detaljer, og tenner masse lys. Lyset på bildet her er kun til skue for bildet. Det måtte jeg flytte til en hylle før gogutten kom ned.

 

 

Han ble så glad at jeg får ikke forklart det. Nissen fra Lush forvandlet seg fra nissetass til knallrødt julevann, og Mathias storkoste seg. Han fikk selvfølgelig si fra hvis det var noe han behøvde; det koster så lite å varte opp ungen sin en søndagsstund. 

Jeg spør ham hvordan det føles, og får til svar: “Herlig, mamma, det føles som om du er tjeneren min!”
 

 

Det lekes, smakes på barnedrink og fylles på med mer varmvann. Gutten vil ikke opp derfra, rett og slett. Han har det skikkelig skikkelig digg. Er på barneSPA, og kan fortelle at han skal si det til hele skolen i morgen.
 

 

Ja dette var midt i blinken, og jeg får høre ungen min si stille: “Så heldig æ e…”, mens han gliser et lykkelig smil.

 

Mathias oppdager Knerten oppe i hylla, så jeg må ta løs Knerten og la ham bade han også. 

 

Vær kreativ. Man har ikke alltid råd til å kjøpe tilbehør der og da. Lag SPA til barnet ditt likevel, om du får lyst til det. Du kan bruke det du har. Google hva du kan bruke fra kjøkkenet ditt for eksempel.  Kan salt, sitron eller melk brukes til noe innen SPA for barn?

 

Gyldne tider? Ta turen innom Lush, eller stikk innom nettbutikken deres her http://www.lushnorge.no/   

Lush har de reneste, parabenfrie og økologiske produktene; som du kan vise barnet ditt og si: “Dette, kiden min, er produkter som ikke skader jordkloden som du vokser opp på, og som aldri testes på dyrene.”

Lush er det ultimate. Du finner ikke renere, mer miljøvennlig, dyrevennlig og fair trade, enn dette. 

God jul med Lush 🎅🛁🍹🛀🎋🎁
 

 

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Snap: forbipolene

facebook: forbipolene