Tårene presser på. Øynene svir. Det kjennes som om alle togpassasjerene ser det. Alle vet om det. Gjennomsiktig, er hva jeg er. Kan ikke skjule det. Jeg presser tilbake. Dette er eldgamle tårer. Vil ikke ha dem.

Du venter vel fortsatt på meg. Det har gått 9 år siden jeg aldri kom tilbake. Kanskje er du pensjonert nå. En sabla bra traumepsykolog skulle du visst være iallefall…

Jeg var for svak enda. Tålte ikke engang første time. Skulle bearbeide de psykiske traumene med en kropp som hadde overlevd den fysiske volden. Men med et sinn som bare såvidt akkurat hadde begynt reisen ut av det psykiske fengselet. Stockholm vinket til meg med sitt syndrom. Jeg leter fortsatt etter koder for å åpne de siste dørene i det fengselet.

Det står: “The ugly dark truth” på den ene døra, og jeg får ikke åpna den. Særlig siden jeg nettopp ble klar over den, og det faktum at den er låst. Og så lenge den et låst, er jeg fastlåst til en fortid som ivrer etter å gjøre meg til et offer. Og jeg er like ivrig etter å vise at jeg ikke er en stakkar.

Før det voldelige forholdet, hvem var jeg da? Laget av ren kjærlighet, alltid klar med en klem. I stand til å motta pure love, og gi tilbake mengdevis. 

Det var ikke bare blåmerker og brukne ribben likevel. Det var så mye mer som ble ødelagt. Plutselig ble det merkelig keitete å gi folk en klem. Det var som om kroppen ville ha avstand. Som om den ventet seg et slag eller et spark.

Men det mest alvorligste som blir fratatt mennesker traumatisert psykisk og fysisk, er evnen til å leve i et nært forhold med et annet menneske. Man blir til en sannhetsjeger, på evig jakt etter bevis på at partneren egentlig hater en, og snart vil snu om til et farlig monster, truende mot hele din eksistens. Plutselig voldelig og farlig. Stående over deg, sparkende mot hue ditt. 

Ingen liker deg lenger. Er du overbevist om. Garantert. Det er automatisert, at: virkelig, i utgangspunktet liker ingen deg lenger. 

Uansett. Det er ikke lenger mulig at noen kan elske deg. Det går ikke an at det stemmer, rett og slett. Man forsøker. Prøver å “bli kjæreste” med en ny. Samboer. Prøver i det lengste å forsøke å tro på at man en dag kommer til å tro på at denne nye partneren 100 % elsker en. Men man er forvandlet til en raring som alltid tolker alt i verste mening. 

Man gjør alt for å skremme samboeren unna. Har så mange “BØ!” på lager, at den stakkars partneren til slutt løper fra deg med hælene over hodet. Du ser h*n nesten aldri igjen. Og du puster letter ut.

Så møter du den virkelige store kjærligheten, og det er nå problemene starter for fulle mugger. For h*n tåler du jo ikke å miste, samtidig som du letet etter bevis på at alt er et skuespill, at h*n kommer til å vise true hate pretty soon. Bare vent litt nå, så viser det seg at fortidens voldelige monster hadde rett: du er ikke verdt sånn derre “true love”.

Du kastet sann kjærlighet i dass den morgenen du stod helt alene foran speilet, og gårdagens vondt i magen hadde skapt tydelige blåmerker. De avslørte seg i det altfor ærlige speilet. For the very first time. Du kastet jomfruelig kjærlighet i dass, sminket over sannheten i full fart, og faced the facts. 

For h*n også sa h*n elsket deg. Men h*n viste deg et hat så intenst og en ondskap så stor, at du år etter år fikk bevis på det utnullede ingenting du var. 

Og der startet du, da du endelig løp ut den åpne døra og satte deg på legevakta og ristet. Med ingenting. Med et tomt og ødelagt hjerte.

Alene er du så sterk. Du blomstrer og smiler dagen lang. Du synger så høyt i dusjen at du nærmest vurderer stemmen din for superbra å være. Danser av selvtillit. Der er ingen til å vurdere deg. Om du er bra nok, eller om du fortjener vold.

Fortiden’s monster tok fremtidens bryllup fra deg. Du kan ikke lenger se noen inn i øynene med tillit i blikket og overgi deg. Hva et slikt “Ja”, betyr, kan du aldri tro på igjen.

Toget har stoppet, og jeg har gått av. Men tårene stoppet ikke. Og denne gangen har jeg tenkt å la dem trille fritt. Har stanset dem lenge nok. Jeg skulle latt dem trillet allerede den første blåmerkede morgenen for 10 år siden. Skulle løpt for livet og ropt til meg selv: “Du er verdt så mye MER, jente! Du er verdt å bli ELSKET!” Og så skulle disse eldgamle tårene fått trillet til det ikke var flere igjen. I stedet gikk jeg inn i kulda og lot dem fryse til is.

Men ingen som aldri har vært handlingslammet av psykisk og/eller psykisk vold, kan forstå hvorfor vi ikke løp for det forbanna livet. For vi hadde ikke noe liv å løpe til. Et annet menneske hadde kastet en forbannelse så mørk og ond, at vi ikke så i mørket. Og det var så vondt i magen. Altfor vindt i magen til å få til å løpe, før det var for sent, og skaden hadde festet seg. 

Jeg har gjenvunnet kontrollen over mitt liv. Jeg kan dette med å elske meg selv dyrt og hellig. Og nå skal jeg åpne den siste døra. Døra som skjuler den stygge, mørke sannheten. Jeg skal forsøke å begynne å tro på at andre faktisk kan være glad i meg. At de kan elske meg også. Selv om den vondte i magen kommer tilbake bare noen er sinte på meg. Selv om alt stivner og jeg blir stresset og handlingslammet, bare under en vanlig diskusjon.

For jeg skal vinne denne siste kampen mot deg også, fortidens monster. Den første kampen var å innse at det ikke var min egen feil at du gjorde det du gjorde. Den neste kampen var å tilgi deg. Så måtte jeg bygge opp ny selvtillit. Deretter valgte jeg å lære å elske og respektere meg selv. 

Nå skal også andre få lov til å elske meg, monster. Samme hvor lang tid det tar å vinne den siste kampen inni meg. Du tok det fra meg. 

I’m here to take it back.

Kjære gutten min

Du ligger der på rommet og sover. I den lille babysenga di, ved den store mammasenga. Slik du gjør hver kveld. Sånn som du har gjort hver natt hele dette første året ditt. Du er så snill. I morgen kommer du til å vekke meg med skravling og smil, blid og glad, klar for dagen. Ready for life.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Storebror kommer i overimorgen, og mamma har rydda bort alle flytte-pappeskene under trappa i 1.etg. Slik jeg lovte han. Så han får bygd seg en hytte der. Han er så stolt av deg, vet du. Verdens aller beste storebror. Dere aner ikke at mamma må holde igjen masse tårer hver gang jeg får se den rørende søskenkjærligheten deres.

Tenk, nå går du..  Du GÅR! Du er ikke baby lenger, gutten min. Du er en stor gutt, som rusler rundt her og klamrer deg til mammas legger innimellom. Søker trygghet. Vil ha nærheten du en gang lå som et lite frø i, og vokste. Nå vokser du rett foran øynene mine. Og jeg vil bare holde deg tett inntil meg, bære deg og øse kjærlighet over deg.

Jeg forklarer storebror at mamma’s bukser har to lommer. At mammas kropp har to armer. At det er plass til dere begge her hos meg. For du og jeg, lille venn, vi vet at mamma er like glad i dere begge. At storebror må ha litt ekstra med klemmer og oppmerksomhet, og litt sånn derre overraskelsesgaver noen ganger. To ekstra Donald-historier. En stund alene med mamma mens lillebror sover. Avtaler som holdes. Tre ord på snei, jeg er glad i deg. Storebror har gått lenge og langt han, og behøver et fang å sette den 6 år gamle rumpa si nedpå foran barneTV iblant. 

Denne bugnende rikdommen det er å være mamman til to sånne herlige guttunger. Jeg får lyst til å fortelle hele verden hvor snille og gode dere er altså… Er så kry. Altfor stolt. 

Ja tenk, nå går dere begge to. To søte snille små hjerter rusler inn i fremtiden, hånd i hånd.

Og mamma lover å gjøre alt jeg kan for at den fremtiden skal bli trygg og god. Jeg kan ikke love dere at verden blir til et behagelig paradis. Men jeg lover dere grenseløs kjærlighet og en beskyttende favn.

I love you so much altså, boys 💚👐👐💙

Nattaklemmer fra mamma 😚😚

Hersketeknikker. Manipulasjon. Du vet. Sånne som aldri tar ansvar for egne handlinger. Da jeg var lita, hørte jeg et uttrykk: “Tissa i buksa og skylda på meg.” Jeg har ikke tenkt å tatt på meg den derre tissebuksa di. Skjønner du det?

Du merker det først i det du kutter ut dem. Energien er tilbake på dagen, og det er ikke måte på plutselig energiske reaksjoner. En merkelig blanding av økt matlyst og høyere sinnsstemning, skreller av et par kilo på bare noen dager. Kropp og sinn har hatt på seg en ekstra rustning, og tar den nå av seg. Trenger den ikke mer. Det er som om hjernen har vært i dvale for å beskytte seg mot noe plagsomt. Humøret våkner til liv, og alt blomstrer i din verden. Når du sier farvel til energivampyrer.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Jeg er for snill. For tålmodig med folk. Jeg vet det, og jeg vet også veldig godt hva som skjer hvis jeg lar manipulative mennesker få for mye av min tid. De spiller på alt. Tårer. “Angst”. Løgner. Sinne. Trusler. Og selvfølgelig: ansvarsfraskrivelse fra sine egne handlinger.  En umoden oppførsel av en annen verden skyller over deg. Og noen ganger kan det være i en relasjon der du av en eller annen grunn må finne en måte å forholde deg til vedkommende på.

Innse det. Vedkommende kommer ikke til å endre atferd eller intensjon. Kun taktikk. Fra sinne til tårer. Fra tårer til sinne. Fra glimt i øyet til iskald stillhet.

Det er farlig. Et farlig farlig spill å røre borti. Særlig da du ikke er i stand til å spille tilbake, siden du er en ærlig statsborger i din egen verden. Det er nettopp denne verdenen vedkommende prøver å overta. Dine tanker forurenses av sladder, løgner og en evig sutring omkring denne personens negative helse. En blanding av fysisk og psykisk slagmark. Kritikk mikset med paranoia. 

Og du prøver å hjelpe. Tørket tårene til en stakkars ensom sjel. Dine egne har tårer forlengst blitt til likegyldige fisker på et tørt kinn. De rakk ikke engang å svømme bort. Men du prøver å hjelpe. Trøster og trøster. Samtidig må du hele tiden med hevede skuldre være beredt på at tårene plutselig fryser til is. Og det blir kaldt. Kaldt og stilt. Og det er bra, for du er jo så sliten. Innimellom kjenner du irritasjonen vokse. Du forsøker å si fra. Men det er som å prøve å sette grenser til en edderkopp i full gang mye lengre ut i nettet enn der du sitter fast.

Sola skinner kun når all kontakt er kuttet. Når skuldrene dine er befridd fra alt ansvaret personen over tid har prøvd å legge over på deg. 

Blodet pumper kun når den alt for enorme blodiglen har ramlet av, etter at du blindt har oversett den, og det faktum at den er for stor, altfor lenge.

Du er fri. Det er din verden. Og der finnes mange andre planeter som lar deg være akkurat den du er. Som aldri bruker sine egne handlinger mot deg. Som aldri faker tårer og ord som sårer, for så å vende om og smile og le bak ryggen din. For disse friske, de har kontroll på seg selv, og har ikke behov for å forsøke å oppnå kontroll over din verden.

Du må herved kaste ut blindpassasjerer, og suse videre. Som næring og hvile, er dette like viktig. Dette med å sette grenser omkring en barnevennlig, fredelig og rolig verden. Du må få puste liv i deg selv, og leve.

Du vet at slike vampyrer suger deg tom. Du vet at de prøver å plassere feilaktige oppfattelser omkring deg selv, både av egoisme og paranoia. Du vet at de ikke vet at du vet det. Men du kan ikke være snill mot andre, mens du sakte men sikkert utrydder hele din eksistens. Du kan ikke fortsette å la andre plage deg. Du kan være snill, og samtidig sette tydelige grenser. Er du med?

Så. Se å kom deg videre! Nå har dem kødda nok med deg! Se! Tidsuret ditt, det tikker. Tikker kun i en retning. Du har ikke tid til dette. Det er ikke sant at du behøver menneskevampyrer i din verden. De vil du skal tro du er avhengig av dem. Det er ikke sant.

Sannheten er at slike trenger deg. De er ulveflokken som trenger alfahunnen å hakke på. Hakke på til hun ligger der såret og NESTEN blør ihjel. Nesten. De stopper så hun kan overleve. Ikke av medlidenhet. Men fordi slike monster trenger noen å hakke på for å overleve. 

Du skal ikke lenger være denne alfahunnen! Du skal rømme, og det nå. Energien kommer tvert du har kastet dem av toget ditt. 

Løgner. Svik. Sladder. Sutring. Klaging. = samme hvor sunn du ellers er: Lavt energinivå.

Mat. Næring. Frihet. Hvile. Kjærlighet. Ros.  = Energi og livsgnist. 

Å legge ut på rømmen, inn i deg selv, er så absolutt helt ok. For å kjenne etter hvem du vil ha til naboer i ditt friske univers. Ditt indre, private, hellige, uforstyrrede landskap.

Ditt, og bare ditt 😉

Jeg gjør oppmerksom på at dette innlegget er skrevet på generell basis, og at det ikke omhandler en person, men felles personlighetstrekk hos enkelte mennesker man kan støte på gjennom livet. 

“We go way back-gjengen” møtes hvert år til julebordfeiring. I år var vi nesten fulltallig hos vertinne Hilde Mari, og manglet bare Tine og Monica. Vi spiste pinnekjøtt, og musikken bringet en glad gjeng back to the 90’s 🙂

Her kommer et lite bildedryss fra kvelden:

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Liz til venstre Siw bak, og jeg til høyre. Vi har mange minner å fortelle hverandre, der fortelleren husker, mens lytteren sjeldent husker. Som: “Enn da du va 15 år, og vi spyla dæ i dusjen pgr av (pip. Sensur.) Og du løp rundt (pip.) etterpå hahhaaaa!” 

Janne (til høyre) er en god som en engel for min del. Hun er så ærlig, god og snill. Sånn ei dame altså, rett fram ærlig, og alltid verdt en laaang skravlegåtur. Noen synes det er mest behagelig med overhyggelige fakes, mens jeg finner det mest behagelig med sånne som Janne, som snakker rett fra både lever og hjerte. Der og da. Foran deg. Ikke bak deg.

Wannabe duckfaces?

Oh no, not theese 90’s yo’s!

Vertinne Hilde Mari til venstre og Liz til Høyre. To rolige behagelige damer med trivelig lynne. Vi har ødelagt Liz sin ungdomstid fant vi ut i kveld. Fordi hun alltid passet på oss under festivitetene med en hånd å holde i, spylende dusjer og beroligende sang, når nettene ble svimle og bedugne.. 

Liv i midten, er en av de i gjengen som er mest bereist. Hun er tøff, og har lagt ut på reiser vi andre bare kan drømme om. Den fine kjolen hun hadde på seg i kveld er fra India. Sorry til mine lesere at jeg ikke tok bilde av den, for den var urban som bare det.

Gode snille Siw, ei fantastisk dame med en sjelden dybde. Hun hadde et godt, varmt og klokt vesen allerede som ungdom. Ei så kul dame som henne skal man lete lenge etter. I kveld nevnte hun noe som jeg ønsker å inspirere den yngre garde av mine lesere med:

Da VI hadde vår ungdomstid, var vi så kreative i vår freakete klesstil, at det rett og slett ble billig for foreldrene våre. Vi lette. Søkte. Etter gamle hippiebukser med sleng, på loftet. Kloret dongeribuksene og tskjortene våre, og formet vår EGEN stil. Omtrent det eneste som kostet ekstra, var 555-buksene fra Levis..  de med sleng. Woow, så smashing coole vi var. Yo!

Hva vi er utstyrt med for å lage en toppers julebordfeiring? Jo det skal jeg fortelle dere! Vi er utstyrt med minner og rare husketap fra ei tid uten mobiler og data. Ei deilig og fantastisk tid med våre egne hemmeligheter å prate om. Heftig bra musikk, som setter oss tilbake 20 år. Jeg kaller det “gamle dager”, de andre kaller det definitivt ikke det enda. Vi er utstyrt med selvstendige, egne meninger. Og slik har det alltid vært med oss. Også da vi var 15 år i 1995 (Liz var da 14): Vi var såpass tøffe at vi turdte å være enige om at vi var uenige om greier og sånnt, da også. Som Torgersen sang: “…tenke sjæl!” Det er det fine. Rådende ytringsfrihet i en moderne damegjeng, med røtter som surrer seg langt tilbake på begynnelsen av 80tallet.

 Vi har girlpower rett fra 80 og 90-tallet, og vi var den siste generasjonen som opplevde barndom- og ungdoms-tida UTEN internett og mobil. De første mobilene våre var murstein-store og uten internett. Kun samtale og korte meldinger. 

SELVFØLGELIG har vi alltid mye å skravle om, le av, synge til og bli rørte av. 

Takk for en arti og fresh kveld, powerdamer, you grunge rock boom boom pow! 

God førjulstid fra gjengen som er like ungdommelige nå som da. Bare litt klokere. Og …freshere 😉

Våre barn er kjent for å ha vært fornøyde smilebabyer begge to. Minsten her på bildet, kalles Smiley. Sånnt kommer ikke av seg selv, og det er på tide å avsløre noen knep. Med forutsetning av at baby er frisk (altså ikke har smerter og behøver profesjonell hjelp)

Her er 10 steg man kan bruke fra dag 1 med sitt lille vidunder for å få en SMILEBABY 😉

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

1. Fra dag en, tenk kopimaskin og apekatt. Tenk speil. Legg grunnlaget for et babysmil ved å smile vennlig til babyen din. Se h*n dypt inn i øynene ikke bare under mating, men også ved kos, og server et stort smil. I begynnelsen kan du prøve å holde munnen lukket og smile bredt. I naturen er ikke flekkede tenner vennlig. La baby bli kjent med smilet ditt forsiktig. Fremover kommet du til å smile det smilet mye! (Husk den deprimerte damen som stod foran stellebordet og undret seg over at datteren på 3 mnd aldri smilte. Hun lurte på om noe var galt med jenta, før hun fortvilet kom på at hun i sin depresjon bare hadde hatt et mammaansikt å by på som var preget av sorg og uttrykksløshet. Babyen hennes hadde ikke hatt noen å kopiere og lære av.) Dess mer du smiler til babyen din, dess mer smilebaby får du.

2. Sørg for ypperlig velvære. Bad og babymasser, kos og syng. Husk å ikke bade for ofte den første tiden. 

3. Selv om dette rådet er en selvfølge; aldri la babyen din ligge med bæsjebleie. Tvert du merker det er pakke til deg, skift! Bruk kun den beste rompesalven du finner fram til, og unngå sår og vond babystump. Ingen greier å smile fornøyd når de har vondt. Her i gården: Betapanthen og Sebamed protective diaper cream. Den siste best og rimeligst.

4. Gjør alt du kan for å hjelpe ditt nyfødte barn under barseltiden, finn ut hva som forårsaker tårer som fortsetter når du har sjekket alt av kos, hygiene og næringsbehov. Gjør konkrete tiltak. Ved amming, spis og drikk alt som er gunstig hva gjelder luftsmerter hos baby. Jeg måtte av medisinske årsaker gi flaske. Han gråt. Jeg byttet fra Nan til Hipp. Det hjalp, men han gråt fortsatt på kveldene og hadde tydeligvis luftsmerter. Tiltak som hjalp: Å kjøpe minifom-dråper på apoteket og ha i melken, å kose og trøste, og å samsove (Tryggest mulig: Babynest, ingen puter og store dyner som kan falle i veien for babyansiktet, og kun ei lita babydyne til den lille. Ikke noe for for foreldre som røyker.)

5.Barnet vokser til, og det er en vane for deg å besvare behovene til den lille kjapt, både hva angår næring, kos og hygiene. Husk å koke frukten du moser før du lager mos. Rått gir vondt i magen.

6. Jeg har lært av profesjonelle at babyer får dårlig forhold til ei seng de ligger og gråter lenge og oversette i ved leggetid. Gå inn til barnet, kos, trøst, og gi av foreldrenærheten. 

7. Hard mage eller luftvondt for baby? Masser nede på venstre del av magen, forsiktig, i mandarinstor sirkelbevegelse mot høyre og ned. Snu på magen og masser litt over halebeinet. Dette setter fart på sakene.

8.Sliten en lørdag natt klokka to, og baby har akkurat endelig sovna? Tenk på hvor slitne alle partyfolka kommer til å være i morgen. Dessuten, å være sliten er ikke farlig. Litt deilig også ikke sant? Som å være litt naturlig brisen og høy på livet. Keep smiling!

9. Fra dag en: vær god på turtaking. Svar på barnet’s lyder med en vennlig lyd tilbake. Men ikke skravle ivei. Gi barnet tid til å svare. En baby kan bruke over et minutt på et svar.

10. Det er ikke alltid barnet ditt er klar for stimuli. Det finnes skjema som kan vise deg eksempel på dette. Familieambulatoriet har. For eksempel er ikke babyen din klar for lærende stimuli når det ser bort, har trøtt ansiktsutrykk eller hikker. 

Ellers går det fint an å vise barnet ditt at det er viktig, også når det er et år og leker alene mens du vasker kjøkkenbenken. Gi et lite “titt titt baby!” , eller svar på babylydene. Dette er mer verdifullt for en liten tassi enn vi kan tenke oss. Det å bli sett. Smilt til. Betrygget og hørt. Et smil er et grunnlag for selvtillit for en så liten kropp..  

Og en ting til: Pass på tempen. Det er ikke godt å være glovarm baby med for mye ull på. Samtidig fryser de så lett de minste. Balanser og gjør det vanlige ofte; nemlig å kjenne bak i nakken.

Smil, smil og atter smil, til din bitte lille. Ved ettårsalderen kommer den lille ikke til å bruke lang tid om gangen før h*n besvarer andre’s smil kjapt. Men h*n  s k a l  være littegrann skeptisk. Det er bra. En del av dette kan oppleves som en selvfølge for mange. Men før de førstegangsfødende kan det være ok med litt tips. 

Lykke til med lille Smiley 🙂

Jokkee, der oppe… Eeer så enig altså. Dette er “den kalde fine tida!” Hårete legger og små cellulitter har gått i hi der inne bak ulla, og jeg kan gjøre noe av det beste jeg vet: trille babyen min i vogna og la han sove i frisk luft. 

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Null stress. Bare trille, gå og lytte til bra musikk. Se på den fine lille …og koose meg! 

Takk, dronning vinter, vennligst hold det sånn: akkurat passe temp og ukludrete snø..

 God helg fra lykketoppen og ned til by’n 🙂 

Morten Ramm, hear me out: Nå har jeg kløppa meg!

Da jeg bloggervjuet deg og Einar Tørnquist for en stund siden, utbrøt du: “Du kan’ke GÅ sånn!?! Hva ære du bruker? Ære wella? Nei fy du kanke gå SÅNN!” 

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Og den som lo høyest, var meg. Jeg tror aldri Ramm har vært mer seriøs. Kremt. Tørnquist var mer silent. Mer som tidde og samtykte. 

Og jeg var latterlig klar over hårkrisa. Noen ticenti under den hårkrisa, trengte jeg et realt spart i ræva. For jeg har en iboende traumebegrunnet frisørfobi, etter utallige mislykkede frisørbesøk.

De eneste jeg stoler på innen frisørverdenen, er Hårstua på Malvik i trøndelag. Og der kommer jeg til å tilbringe en del tid fremover, til disse hårstubbene er trygt vokst ut til lange lyse, etterhvert knallrøde, og med tiden mørke, lokker. 

THANK YOU FOR SERIOUS AS KICK, RAMM 😉 Smask fra takknemlige Trønderine 😙

Hårdryss:

Jeg mistet munn og mæle. Ble til et stille vann. Med den dype grunn det medfører. Bloggen skrumpet sammen til noe meningsløst, og jeg kunne og ville ikke skrive. Skrev heller prosjekter som ikke gikk rett ut på nettet. Og fant meg selv ved mine barns senger i evigheter hver kveld, i bønn og grenseløs kjærlighet. Prøvde å trenge bort vonde fantasibilder. Livredd for de små guttene mine. 

Det kommer nærmere. Nærmere.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Man trenger ikke være religiøs for å be. Jeg tilhører ingen religion, men jeg kjenner ingen som ber så mye som meg. For meg er det naturlig, og handler om å koble sine ønsker på en universell positiv energi. Bønn handler ikke om guder i min verden. Hvis veldig mange kobler seg på kjærlighet og tillit, men enda sterkere: takknemlighet for alt hva det er å være takknemlig for, da mener jeg at mirakler kan skje. Love is strong. Hate is weak. Du trenger engang ikke kalle det “bønn”. Bare …. be! Be om fred.

Så jeg ba.

“Kjære indre kraft, og alle i himmelen som gir oss bistand. Pass på våre barn så de alltid er trygge. Helbred verden, vær så, vær så snill, så våre høyt elskede barn beskyttes. I kjærlighet og harmoni. Helbred verden, NÅ. Amen.”

Om, og om igjen.

Det var viktigere for meg å bruke tid på kjærlighet til barna våre denne sørgelige helgen, enn å blogge. Holde dem. Klemme dem som vanlig, men pøse på mer LOVE enn noensinne. Gi dem levende kjærlighet. I massevis. I tilfelle jeg ikke er her i morgen. 

Hver gang Europa rystes av hatangrep, skjer det noe med meg. Jeg gråter og stopper opp i medfølelse og frykt. Det tar meg noen dager i sjokk. For jeg kan ikke forstå slik ondskap. Kan ikke late som om jeg ikke er redd. Og dess nærmere det kommer, dess mer skremmende føles det. Kontinuerlig registrerer jeg den globale krigen. Utenfor Europa. Ber hele tiden for peace. Og når ondskapen banker på til naboen, føles det mer intenst. Jeg har mange jeg er glad i, og ville ikke holde ut deres smerte dersom noe hendte dem.. Jeg trenger noen dager på å bygge opp naturlig styrke, etter at redselen er fordøyd.

Så jeg måtte samle meg sammen noen dager. Inntil i dag. Jeg bestemte meg i går.

Nå var det nok! Dem skulle ikke lenger få stjele den ultratøffe mamman til gutta våre! Hevde meg! Vinne tilbake styrken! Skulle jeg. Heldigvis har pappan til barna mine virkelig forstått hvordan man foreldresamarbeider til barnas beste. Han ivrer alltid etter en høyt ønsket stund med Even og Mathias. Alltid i samtråd med hva som passer tryggest og behageligst inn i bildet til to små sjarmtroll. Så det var ikke nei i verdens beste pappa’s munn da jeg spurte om noen trimtimer i dag.

Jeg vet at trening funker. Og en real joggetur, med påtvungne dype innpust og utpust, er nøyaktig hva som styrker en nedtrykt mamma’s maskineri.

Jeg varmet opp nedover bakkene. Lot vinterlufta trenge seg inn i et sinn som virkelig var klar for utlufting. Gikk innom Fjellhallen for å låne en dass. Man er alltid takknemlig for en joggedass. I det jeg gikk inn i fjellet, tok jeg meg selv i å se meg rundt for å forsikre meg om at der var bomkersdør. Og pustet lettet ut da jeg så dem tykke hvite jernveggen. For i det siste har jeg tenkt mye på hvor jeg skal ta med meg barna og søke tilflukt dersom verden blir sykere nå. Bønnen i mine tanker kommer oftere og oftere blant vanlige hverdagstanker: “Helbred den. Helbred verden. Heal it. Heal the world!”

Kanskje var det mest for å forsikre meg. Jeg kunne lånt en annen joggedass. I svømmehallen. På ungdomsskolen. Det var ikke krise. Rent underbevisstisk tenkte jeg nok mer på en eventuell virkelig krise. 

Jeg startet joggingen mot Sandskogan. Gwen ropte til meg helt fra 90tallet, gjennom headsettet og inn i ørene mine: “Oh it’s my life! Don’t you forget!” …you’re damned right, Gwen, det er livet MITT, og JEG bestemmer at jeg ikke skal la frykten ta overhånd! Men BØNNEN fra mammahjertet mitt, DEN skal få ta overhånd!

I det jeg jogget inn mot Stokkan ungdomsskole, rett før jeg skulle ta venstre innersving mot Sandskogan, så jeg en ungdom med bøyd hode der ved treet. Grå hettegenser, trist ansikt, ..og bøyd hode. Han kan ikke ha vært mer enn 15 år. Jeg kjente skremmende tanker trenge på sammen med salte tårer. Tørre tårer. 

Å være ungdom i en verden som denne. Hvor mye har han fått med seg? Alt, sikkert. Og han er nok innerst inne livredd.

Kjære deg. Hvis jeg bare kunne fortelle deg og den triste grå hettegenseren din, at det er over nå. Hvis jeg kunne, skulle jeg med røde joggekinn og røykete vinterpust stoppet og fortalt deg at nå, nå er det for evig og alltid FRED. Du kan trygt vokse opp videre, ungdom. Og det kan lillebroren din også. For nå, ja nå er det skikkelig på ordentlig fred over hele kula.

Jeg er så lei meg for at dere må forholde dere til alle disse forferdelige nyhetene, våre unge håpefulle..

Jeg jogget ikke i dag. Jeg spurtet. Viste meg selv at jeg er sterk. At jeg er i stand til å helbrede frykt og gjøre det om til styrke! Etterpå både jogget og gikk jeg bratte bakker hjem. Smilte ekstra mye til barn jeg passerte. La frykt og redsel bak meg i hver eneste bakke jeg jogget. 

Så, etter varm dusj og en ettermiddag preget av babykos, er jeg nå rustet. Framtid, du er velkommen. Vi er mange på denne planeten som ønsker det samme nå: nemlig FRED. Vi står sammen og beskytter barna våre, og vi kommer til å fighte. Vårt sterke våpen er REN KJÆRLIGHET. BØNN. Kall det hva du vil: Bønn, tankekraft, whatever. Bare GJØR DET. NÅ. Tenk, be visualiser, en verden med fred og ro. Sikkerhet for våre kjære. Bli med på den store globale tankekraften. 

Vi er mange. Fantastisk mange, som ønsker PEACE. nå!

Be!

Pray!

Be for harde livet…

Til mine venner i himmelen. Jeg savner dere alltid, og dere fortjener mange tekster. Tenk om dere finnes der ute… Hva om vi møtes igjen en nydelig dag? Det ville vært magisk.. Håper jeg drømmer om det møtet i natt, som så mange andre netter..

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Du har akkurat fått beskjed om at sukkeret som ble funnet i urinene din betyr at du har svangerskapsdiabetes. Du har vært hos eksperter, kanskje på sykehus, og du har tatt glukosebelastningstest hos legen og nærmest sovnet av dem. Du føler på en krise. Det er katastrofe. Du får beskjed om alt du ikke kan spise, og du gråter. Tårene triller i takt med hormonene. Hvordan skal dette gå..

Aller først, les: Svangerskapsdiabetes er noe av det aller beste som har hendt meg. Jeg lærte så mye, og den bidro til at jeg måtte holde kroppen min sunn. 

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Men da jeg fikk beskjeden, akkurat da, raste verden sammen for meg. Det er et år og to måneder siden nå, og sannheten sank sakte inn. Diabetikersykepleieren satt der på sykehuskontoret sitt og lærte meg hvordan jeg skulle måle blodsukker 8 ganger om dagen. Og vi håpet begge at jeg slapp insulin. Blodsukkeret burde ligge under 8. Problemet var høyt blodsukker, så føling var aldri er tema. Men ved høyt blodsukker ble jeg liggende totalutmattet. Hodet var våkent, men jeg greide hverken å snakke eller røre meg. Og jeg hadde trodd dette var pgr av lave jernlagre..  

Svangerskapsdiabetes er annerledes enn vanlig diabetes. Det har som regel lite med vekt å gjøre. I mitt tilfelle vokste magen relativt fort, mens jeg tyntes, med lav matlyst. Slik ble jeg i dårlig stand til å produsere nok insulin. 

Det var to måneder igjen av svangerskapet, og her er hva jeg måtte lære meg omkring kosthold. Jeg kommer også til å skrive om hvordan jeg reagerte mentalt og fysisk. Jeg skal faktisk begynne med å fortelle deg hvordan jeg opplevde dette, så du ikke blir skremt av kostholdet.

Altså, den første dagen gråt jeg og var vettskremt, da jeg innså alt jeg måtte la være å spise. Men for barnet’s skyld bare måtte jeg ta meg sammen og ta kontroll. Jeg måtte føre dagbok over blodsukkertallene. Og akkurat da jeg hadde begynt å mestre blodsukkermålingen og dagbokføringen, fikk jeg vite at morgentallene var for høye. Dette kalles fastende blodsukker. Jeg måtte begynne å sette insulin. Blodsukkeret var uansett jevnere enn før, og deretter humøret også. Jeg følte ikke lenger sug etter søtt, og var på en snedig måte løftet høyt over frukt og godtehyller både fysisk og psykisk. Jeg var så flink. Så det kjentes mektig urettferdig at jeg måtte begynne med insulin. 

På kontoret til den muntre diabetikersykepleier Siv. Vi sitter der og venter på meg. Jeg har insulinpenna med sprøytespissen på, i høyre hånd mens jeg kniper øynene hardt sammen. Hun skal lære med det umulige. Å sette insulinsprøyte på mitt eget lår. Tiden går. Jeg sitter fast. 

Vi ler så tårene spruter i det jeg setter sprøyta. For det kjentes jo bare som å sette et stempel på låret. Kjente jo ingenting. Hva var det jeg grua sånn for? Det var deilig å le av meg selv sammen med Siv. Jippi! DETTA skulle jeg da vel TAKLE! Alt for beibin!

En verden av balanse åpnet seg for meg. Balanse og full kontroll. Aldri lyst på noe søtt. Helt avvent. Du kan forvente denne tilstanden allerede etter en uke. Etter to er du på det rene.

Ikke fortvil når du leser om mat nå. Jeg skal her samle sammen alt jeg lærte meg. Det er også litt forskjell. Noen må innta insulin som jeg, mens noen fint styrer blodsukkeret med målinger og dagbok. 

Knekkebrød er din beste venn nå. Kornknekkebrød med mye frø, litt smør, og ost. Du kan spise mye hvitost. Forsiktig med brød, da du ikke må få i deg honning. Litt usøtet brød kan du spise. Disse zero yougurtene er også innafor, de 00%, og de kan bli et slags godteri for deg nå. 

Det du kan drikke, er vann, brus som kun er søtet med aspartam, og saft som er søtet med aspartam. 

Drikke som juice, melk, brus osv, må du holde deg unna nå. 

Søtning som du kan ha i deg er aspartam, stevia og sukrin. Sukrin er ikke lakserende ved normalt inntak, som annen søtning, og det tåler oppvarming.

Du får blodsukkerstigning av alle søtning/sukkeralkoholer som slutter på ol. Bortsett fra erythritol (som er det andre navnet for aukrin)

Du bør holde deg unna all frukt. Jeg spiste litt blåbær med kesam på hvis jeg skulle kose meg. Men du får også blodsukkerstigning av bær. 

Du kan nå ikke spis potet, ris eller pasta. Lite mel. Altså, helst lite gluten.

Selvfølgelig kan du ikke røre søtsaker, så la godteri og kaker ligge i fred, og prøv å gled deg til effekten av all denne strikse galskapen.

Du kan spise de fleste grønnsakene, kjøtt, fisk og magert pålegg. Vær kreativ, og finn dine favoritter. 

Nå er tiden for å gå turer ute i friskluft. Er du i form til å trene, vil det være veldig gunstig for blodsukkeret.

Husk at dette er en slags lærepenge. Ja, du ER mer utsatt for å få diabetes senere i livet, og ja, det kan hende diabetesen ikke går over, men i de aller aller fleste tilfeller, går den over tvert barnet er båret frem. Da kan du spise normalt igjen.

Du skal nå entre en unik og spesiell verden. Motivasjonen har aldri vært så stor og komplett for å holde seg unna så mange matvarer og godterier på en gang. Og det mes du er GRAVID! Power altså! Du må klare dette, og tenk så rå du er da!

Jeg skeiet ut to ganger. Den ene gangen hadde Mathias og jeg bakt boller. Jeg ringte sykehuset, og fikk tillatelse til å spise en halv bolle. 

Den andre gangen var en halv potet.

Jepp, dette er serious shit. Jeg skal love deg at det er viktig det du gjør, og at det er verdt det. For barnet ditt har slettes ikke godt av å bade i sukkervannet ditt. Du må passe på vekten til den lille, og skåne babyen nå. Slapp av, du er snart avvent alle sukkertyper, og du kommer til å nyte den balanserte tilstanden.

Nei – mat og drikke: Honning, sukker, søtning som slutter på ol, ris, makrell i tomat, potet pasta, gluten, eple, pære, appelsin, annen frukt, bær, godteri, melk, brus, juice, sukkersaft

Ja – mat og drikke: Knekkebrød, usøtet brød, 00%youghurtene, flere av zeroproduktene, hvitost, smør, magert kjøttpålegg, grønnsaker, salat, avokado, havre, kjøtt, fisk, sauser, vann, aspartambrus, aspartamsaft (aspartam i greie mengder er ok, sa diabetikerekspertene på sykehuset. Det er sukker som er ille for barnet ditt og deg nå), visse sjokoladetyper uten søtt på helsekosten, chiafrø, ….godt, grovt og norsk kosthold. Det er masse du kan spise. Og du må spise ofte og jevnt, pgr av blodsukkeret, så du kommer ikke til å kjenne deg sulten.

 Du skal deale med alle diettene som som finnes på en og samme gang, og du skal bære fram og lage et lite menneske med kroppen din samtidig.

Føl poweren. Kjenn deg sterk!

Og gled deg til alt du kan kose deg med etter lille gullskatten har kommet til verden. Mammalykke kombinert med deilig mat på sykehuset, ahh du har masse å glede deg til. 

Jeg kommer til å opdatere matlista etter hvert som jeg husker mer.

Lykke til.