Helga er straks over, og vi drøyer den med Donald Duck på senga og samlet familie.
Men Mathias og jeg greier sjeldent å fullføre noe før vi redigerer bilder vi kan fnise litt av.
Ha en fin start på uka, folkens, og ha en myk landing. Slike mandager kan være harde vet dere…
Hilsen oss oppe på den derre toppen av galskap.
Baksiden av en litt for snill, grei og altfor vennlig medalje…? Du vet det, ikke sant? Hvis du er som meg, og kanskje burde tenke litt mer på deg selv foran alle omkring deg som du overrøser med godhet, vet du det godt.
Alle disse menneskene som for enhver pris bare ikke greier å respektere deg og dine grenser. Sånne som eksploderer bare du helt enkelt forteller om ei grense du har. Disse, er medaljens kjipe bakside. Du har vært for snill igjen. Og du vet det. Men du står fast ved din overbevisning om at ordet "dumsnill" ikke eksisterer i en verden som denne.
De siste ukene har vært ekstremt utfordrende for min del. Jeg har to barn å ta vare på, og det er mitt fokus. Likevel har jeg som vanlig brukt tid på middager, tjenester, lange samtaler og åpne dører. Etterpå har jeg innimellom blitt hakket på som om jeg var til for å finne meg i alt. Det er som om enkelte folk bare ikke tåler at jeg også har evnen til å si klart ifra om hvor mine grenser går. Hva som er greit og hva som ikke er greit.
Som om de trodde jeg var her for å bli tråkket på.
Men slik er det aldeles ikke. Jeg er ingen dørmatte. Og har du først bomma på den dørmatta, et ytterdøra vid åpen like ved.
Slik takler jeg dette:
Jeg har et eneste fokus, og det er et fokus som inneholder barna mine og meg. That's it. De trenger meg. For deres skyld har jeg utviklet evnen til å tenke at jeg klarer meg fint alene.
Tårer kan presse på og det kan gjøre vondt i magen. Men hverken tårer eller vondt i magen er farlig. Ikke sånne tårer, og ikke slike magesmerter.
Jeg tenker at livet og døden er naturlige ingredienser i denne suppa. Det er harde fakta at vi alle kommer til å synge på et siste vers en vakker dag. Jeg må altså uansett være klar over at jeg ikke kan være avhengig av å ha noen i livet mitt. De kan forsvinne for alltid, de som oss alle.
Så når de svikter meg, kjennes det nesten ikke engang ut som svik.
Når de ikke greier å respektere meg og mine grenser, har de ingenting i mitt liv å gjøre.
For slike stjeler fra deg så mye kraft og energi, at det ikke kommer til å være bra for deg i lengden.
Det er altså egentlig ingenting å takle.
Alt som betyr noe, er barna mine, jeg og de ekte vennene mine. Resten behøver vi ikke.
En annen ting jeg gjør, er at jeg strammer inn på grensene mine. Dersom de ikke greier å respektere meg, gjør jeg det bare enda mer tydelig hvem som bestemmer i dette livet. Kommer ikke til å se meg tilbake. Tidligere relasjoner som viste seg å være på dørmattenivå, kommer til å tilhøre fortiden for evig og alltid.
Det vil ikke være rom for misforståelser. Jeg er ingen dørmatte, og ser heller ikke ut som en.
Jeg savner ingen som oppfører seg som om en bipolar dame skylder dem en underholdende berg og dal-bane.
Jeg tilgir, og så går jeg videre uten slike råtne, stinkende, gamle sko. Slik gjør jeg det, hver gang folk omkring meg viser atferd som kan minne om en ulveflokk som trenger en alfahunn å hakke på. For jeg vet jo, at slike ukveflokker ikke gir seg før alfahunnen ligger nede for telling, kritisk blødende. Slike flokker gir seg ikke av empati eller sympati.
…men av frykt for å ikke ha noen å hakke på lenger, dersom alfahunnen dør.
Jeg vandrer heller videre og finner nye landskap. Friske vindpust i en respektabel natur. Slik gjør jeg det, hver gang medaljens bakside glimter til.
Hvis ånder finnes, blir de så irriterte over det dersom du bruker verdifull tid og energi på kjipe surmaga folk, at de gir deg rene utmattelsessyndromet til gjengjeld.
For det er meningen at enkelte skal helt nedi kjelleren. Først derfra kan de begynne å bygge seg opp. Du skal ikke forstyrre med naive redningsaksjoner.
Ikke bare "la dem gå, la dem gå". Men la dem falle den trappa, hele veien ned, i ro og fred. Trappetrinnene må tråkkes av dem selv. Ikke av deg. Du har din egen trapp..
Her ser dere gamla og kidsen. Det er lørdagskveld og jeg undrer på hva det cooleste jeg kan la min sønn Mathias og mitt tantebarn Aron, få gjøre. Joa, tantemor gamla, det er å spille mindcraft og shadow fight, per nettbrett og phone. Yeah..
Småttisen Even er i seng. Min søster Silje har akkurat bada lille Maria, som er i ferd med å sovne på gjesterommet der nede i underegt. Jeg ser Admiral P fortelle storyn sin på Hver gang vi møtes, og tenker at nå, nå er det no return. Nå blir jeg snart gammel. Og gjett om jeg er glad for at jeg vokste opp i den siste generasjonen før inter net mind f.ck gjorde sitt inntog..
Tetris og snake, oh how I miss u miss u, nittitallets batteridrevne hjernetrimmere…
Jeg husker da vi var ferdig i fjøset på øya der mormor og onkel med familie, bor. En lang dag i potetåkeren var avsluttet med stell av kyr, kalver og okser.
Vi spilte litt Tetris og Snake på et eget batterispill som buss-sjåføren onkel hadde kjøpt i utlandet på en av bussturene sine.
Denne spillingen varte ikke lenge, før vi så barne TV, for så å løpe ned i fjæra for å leke. Der laget vi leirfigurer som vi brente på store flate steiner over egendesignede ovner. Vi tente små bål inni ovnene, og produserte ivrig alt fra skåler til figurer. Fanget rare små sjødyr og laget miniatyrhav med trebåter, oppi den største dammen på det ene svaberget.
Ved siden av meg her snakker de innimellom til hverandre. De sier: “Sjekk kor my gull det e her da!” Og: “Wæææw, det va myttji!”
Jeg skjønner tertris og snake, fjæraovner, leire, trebåter og sjødyr. Jeg har peiling på å fange sommerfugler og humler, leke grizzleybjørn, gjemsel og boksen går. Sier ikke at det er bra å fange humler og sommerfugler. Men jeg komner fra en tid der det var vanlig å bruke våre foreldre’s syltetøyglass til å forske på insekter. De var ikke utrydningstruet heller, på den tiden.
Men dataspill fatter jeg ingenting av. Og det er jeg skikkelig, skikkelig stolt av.
Straks skal vi se politiskolen sammen. Legge bort disse brettene, og reise en tur back to the 80’s !
Ååå disse gokosegutta mine altså. Even nektet å legge seg i går kveld hvis ikke han fikk en lang kosestund med storebror først. Han holdt omkring Mathias og strøk og koset kinnet sitt mot storebrorhodet.
Hvordan er det blitt sånn? Åssen ble barna mine så innmari kosete, gode og snille? Jeg er så heldig en mamma, og kjenner det rører meg langt inni mammahjerterota at dem to småtrollene mine lyser opp verden med en godhet av en annen verden.
Nå skal vi shoppe. De skal skjemmes bort etter noter nå, for det har d fortjent!
Et halvt år etter at jeg begynte å fortelle min gjøkeredete fortid, har jeg senket skuldrene. De viktigste historiene er nedskrevet, lagret, og sikret. Skulle noe hende meg, slipper jeg å ta alt med meg i graven.
Jeg hoppet over noen hendelser. Hadde ikke tid og plass til å fortelle disse delene. Den siste kvelden min i Stockholm i 1998, senvirkningene og flere detaljer av elektrosjokkene, samt flere andre sider av mangekanten.
Jeg støter stadig vekk på dere lesere. Kjente og ukjente, på nett eller på gata. Dere er så allrighte med meg. Gir meg fine komplimenter. Ord som betyr så mye for ei som brenner for å skrive.
Jeg er snart klar for å reise tilbake. Sette meg ned en kveld og tette et hull i Stockholmshistorien. Den fulle og hele fortellingen om Diana, meg og Stockholm by night.
Ellers har vi forsinkninger hva angår en tøff dame som tok kontakt med meg for noen dager siden. Hun vil jeg skal skrive hennes historie her inne på bloggen. Akkurat nå i kveld er det ekstremværet Tor som stanser oss.
Det blåser kraftig ute, og verre skal det bli. Men det er småtteri for alle oss som har opplevd motgang i livet. Vi tåler en orkan. Det er bedre det, enn slike tøffe tider.
Jeg er så innmari glad jeg overlevde de virkelige stormene. Hele tiden bar jeg med meg min skriveglede. Men jeg hadde aldri trodd at folk virkelig skulle ville lese det jeg skriver, og i tillegg gi meg komplimenter for måten jeg skriver på. Ja, de sier jeg har god karma. For oppi det hele var jeg alltid snill. Jeg ble tråkket på av flere, men jeg var iallefall snill og grei. Det er jeg stolt av. Kanskje er det derfor livet pakker meg inn i et godt og varmt ullteppe nå. Karma, heter dette pleddet.
Å få skrive med frie tøyler, er drømmen for meg. Jeg kan ikke beskrive hvor deilig det er å være der jeg befinner meg nå. Barna mine får ha en konsentrert mamma som får utløp for trangen til å berette med skrevne ord. Jeg forstår at her er penger å tjene. Flere har snakket om det. Men det er ikke det som driver meg. Har enda ikke forsøkt å tjene så mye som ei halv krone på bloggingen, men jeg kan fortelle om lønn i form av en vill skriveglede som har ligget og ulmet helt siden 1997.
Vi har det vi behøver vi nå. Har mat, klær, utstyr, hygieneartikler og et godt varmt hjem. Samfunnet gir meg uføretrygd. Jeg kan vel gi noe tilbake.
Først vil jeg bare skrive. Skrive for andre, og skrive for meg selv. Åpne nye kister og studere gjemte skatter. Bloggervjue komikere, så vi får en viss balanse i det seriøst alvorlige. Skrive dikt og sangtekster, og tette hull i historiene mine.
Jeg måtte la det ligge. Alle som har opplevd 90tallet’s utprøvende psykiatri, forstår at man må pause the mind fra slike sanne historier. Ei ung jente ble flere ganger så vettskremt, at hun nok på mange måter er litt preget av det fortsatt.
Og den jenta, det var jo meg. Trollgull var det også, for jeg trodde jeg var stor. Nærmest voksen. Men nå ser jeg det: jeg var jo bare ei ung jente på rømmen. Et redd pikehjerte under legefrakker som festet elektroder på hodet hennes. Ei feilmedisinert og dessuten overmedisinert pie som ikke kunne oppført seg annerledes enn å dumme seg ut ved å leke apekatt i gatene.
Jeg skjemmes ikke lenger nå. Ikke i det hele tatt. Forstår meg selv til punkt og prikke, og har kommet i mål når det kommer til forståelse av selvet. Jeg var rastløs, stresset og slet med voldsomt lavt selvbilde. Fram til i fjor. For nå forstår jeg henne i perpektivet’s detaljer, den unge jenta jeg bærer på. Jeg har sluttet å kjefte på henne. Og jeg har endret skam til stolthet. Jeg er stolt av henne nå.
Kanskje ble hun så skadet av volden, så vettskremt av elektrosjokkene og så trist av at så mange omkring henne ga opp for alltid, at hun ble preget for livet. Kanskje kan hun aldri stole på noen igjen, jenta inni meg. Kanskje kan hun aldri fungere i et normalt forhold igjen, eller sove helt 100 % trygg om natten. Kanskje er det bare henne og meg. Men hva gjør vel det, når hun tross alt var så sterk at hun overlevde. Ja, jeg er meget stolt av henne nå..
Så, snart, skal jeg reise noen turer tilbake og besøke henne, til et fjernt sted kalt fortid. Hun skal få gråte, og hun skal få fortelle om Stockholm’s siste kveld, og flere detaljer omkring elektrosjokkene.
Etterpå skal jeg holde rundt henne, klemme henne og klappe henne varsomt på skuldra. Jenta mi. Tøffe, tapre ungjenta mi!
Howdy hey! Vi sitter her oppe på Lykketoppen, og venter på Tor. For å hanskes med uværet, har Mathias og jeg skaffet oss superkrefter.
Hils på….
Og…
Endelig kom altså storebror, og det er duket for Legohelg. Even har sjarmert pikene uka lang, og det var på tide Big brother kom og holdt lillebror litt i tøylene nå.
På bildet under ser dere Mr Even i vill flirt med Mina (t.v.) , og Maria.
I morgen kommer både Maria, Aron og tante Silje på overnatting pysjpart, og kanskje dukker Mina og michelle opp også.
Ingen helg uten plenty kids. Duket for ekte happyparty med kaffe og saft helga lang! Nå kribler det i mammamagen, for kidsa er BEST, ingen protest, nå er det FEST!
Jeg tar en kaffe hjemme hos Monica, før jeg setter i gang en liten shoppingrunde. Vi lager tapasparty oppe på lykketoppen i kveld. Søs, Monemik, jeg og tre små sjarmtroll.
Even får Mina og Maria for seg selv han, og det blir nok stas.
I tillegg kommer en mystisk gjest for å fortelle meg sin historie. Jeg skal få være med på den reisen, og skrive den for henne.
Ha en sabla bra dag, godtfolk. Det skal vi iallefall. Hilsen hu derre forbipolena og resten av Fragleberget. Og dessuten alle de inne på Lin, Chia, Solsikke og Sesam stasjon!
En vind av vennlig positiv energi velter inn døra. Lykketoppen har fått besøk. Min søster smiler bredt og ber oss gjøre oss klar; vi skal på kafe. Hun vil spandere noe digg! Jeg kan ikke forklare hvor deilig det er for en alenemamma å høre noe sånnt.
Barna fikk vafler og jeg fikk glutenfrisnickerskake. Så koselig er det lenge siden jeg har hatt det på kafe.
Jeg koser meg med å ordne klart gjesterommet til Maria Louise og Silje. I det jeg ankommer midtetagen, er min søster i full sving med å lage blomkål og skinkegrateng. Barna får seg en forsmak, før vi alle setter oss ned og hygger oss med deilig grateng.
Så kommer kvelden, og barna har sovnet. Jeg ser hun er på vei til å legge seg, søstra mi. Likevel insisterer hun på å ta ut de rene koppene av oppvaskmaskinen. Noe av det verste jeg vet å gjøre av husarbeid er dette.
Jeg kjenner tankene trenger på. Alltid er det sånn, at når min søster er på besøk, så flyter alt i et behagelig tempo.
Og jeg vet hun er oppriktig glad i meg og barna. Hvis der er dager hvor jeg føler at andre ikke respekterer meg, vet jeg at hun gjør det.
Ofte må man bli voksen før man skjønner at man har en søster. Vi var ikke særlig close i ungdomsårene. Så har vi gradvis blitt bedre og bedre kjent. Og jeg ser ei storesøster med mange følelser. Og så altfor lav selvtillit i forhold til hennes standard. Hun ville aldri trodd at jeg skriver et helt innlegg om henne på denne måten, f eks. Forventer ikke slikt.
Noen mennesker er vant til å bli misforstått. Ingen ser tårene og de nøye gjennomtenke stegene, bak ei maske der år med beskyttelse har grodd fast. Få forstår bakgrunnen for irritasjon og grensesetting.
Men jeg er lillesøsteren, og ganske lik henne på mange områder. Jeg forstår. Og jeg vet at jeg vet. At jeg har ei storesøster nå. Ei som er fantastisk trivelig å være sammen med, og som viser meg at hun er stolt av meg akkurat som jeg er.
What a day, sister! Tusen takk. Jeg er overveldet. Slik er det hver gang vi samler oss her oppe på toppen av kransekaka. Det kjennes som om vi er på ferie.
Jeg er veldig glad i deg søs. Og jeg vil du skal huske at du er mer enn bra nok, akkurat som du er. Lenge visste vi nesten ikke hvem hverandre var. Kjente ikke hverandre så godt, og hadde lite kontakt. Nå gjør vi det. Og det kjennes ut som at røttene våre har fått samme næring. Motsetninger bare er frehst og allright.
Har du noen gang lurt på hva det kan hende at det er mulig at vi damer gjør når vi er helt helt alene eller med venninner, og ingen mannfolk ser oss?
Here we go!
1. Vi multitasker. Dvs vi sitter på do og prater i telefonen med ei venninne på høytaler, mens vi roper til en annen venninne som er på vei inn ytterdøra: “Er på do! Feel like home! Kommer snart. Nei, ikke SÅNN kommer da vettu, toillhøn, kommer snaaart!”
2. Spiser med fatet på magen, med føttene på bordet mens vi ser TV, og prøver å rape alfabetet når vi er ferdige.
3. Synger så stygt og høyt at vi får latterkrampe. Men latter går raskt over til angst, ved tanke på hvordan Gunnar Greve hadde jaget oss kjeftende dønn ut.
4. Hopper naken foran speilet for å se hvor søte puppene våre er i hoppende tilstand. Beklager. Tar det tilbake: ikke “søte”, men definitivt usmakelige i sammenheng med alt det andre hoppende daskende vi ser i det altfor ærlige speilet.
5. Spiser godis og kjeks på sengekanten, og prøver desperat å fjerne smulene etter oss. Og de flekkene, det er kaffe. Eller brus. Lover. Vi har ikke tissa oss ut!
6. Promper, fiser og fjerter mens vi håper ingen kommer på besøk rett etterpå. Og akkurat da får vi gjerne besøk.
7. Nei vi ikke bare bader lange bad. Vi ligger så lenge oppi den deilige sofaen og spiser så mye junkfood at du hadde blitt alvorlig bekymret for helsa vår hvis du hadde sett halvparten av alle sausene, kjøttet, isen og junken vi dytter i oss på kort tid. Det ingen har sett, har nemlig aldri skjedd. What happens here… you know…
8. Vi utfører vårt dyrebare privatliv i den senga, og elsker at du ikke er til stede. Etterpå spiser vi digg godis på sengekanten til vi raper og stuper trøtte ned til deilig drømmeland.
9. Vi står opp midt på natta og jafser i oss akkurat det vi har lyst på der og da. Går på do og bråker så mye vi vil, og sovner videre etterpå.
10. Kler oss i så forferdelig stygge klær og så sminkeløst, at dere menn aldri hadde kjent igjen oss. Hemmelige hull i baken-bukser og knallrosajumprer du aldri får se, trer fram i en ugly verden du heller aldri får innblikk i.
11. Snakker med oss selv i forskjellige dialekter. Håper at vi ikke glemmer oss der ute blant dere andre. Dette gjelder også punkt 6.
12. Ser Lagerkrigen, Skattejegerene, Fikserene og andre harry TVprogram. Finner frem den maskuline, rå side ved oss selv, og verktøyskrinet. Så henger vi opp hyller og setter sammen skap. Da kjenner vi på en power du aldri ville funnet tiltrekkende hos oss.
13. Fantaserer og drømmer oss helt bort. Og du ville aldri trodd hva vi egentlig, innerst inne, har lyst til å gjøre her i livet. Det være seg alt fra pilotdrømmer til vingården i Frankrinke. Vi lever med andre ord et deilig trippel-liv. Eller et realt sekskantet et.
14. Snakker i timesvis i telefonen med venninner som definitivt forstår all junkingen, sofaslitingen, prompingen og rapingen. En venninne som sitter i sin sofa og ser harry TVprogram etter å ha stappet i seg junk, laget morsomme lyder, forteller om alle hyllene hun har skrudd opp, og om hvor dramaking mannfolk kan være.
15. Koser oss så glugg ihjel at vi aldeles ikke savner menn. Sliter ikke med oppblåst mage, og er gode og mette.
….glemte en viktig ting jeg:
16. Tar av oss den dobbelte hijaben BH’en, og slenger den fra oss i sofaen. Puster lettet ut, og kjenner ryggen slapper helt av!
Velkommen til min nattbok. Som dere vet, er jeg for gammal til å bruke bloggen som dagbok. Men innimellom har jeg 1000 tanker i hue på natta, og da skriver jeg nattbok.
Jeg ligger her og tenker på hvor heldig jeg er. Det er så mange som ber meg skrive deres historier, så jeg har mer enn nok å skrive om fremover, både her inne på forbipolene og i avisen.
Jeg må ha en sabla bra karma, for jeg har det så godt. Er så lykkelig, og det er som om alt jeg noensinne har ønsket meg, faller ned i hendene mine.
Nå kommer snart en av mine nærmeste venner (vi er snart førti. Vi kaller det ikke “bestevenninner”) tilbake fra Finnmark, og skal bo en stund nede i kjelleretagen her hos meg. Vi skal finne på vårsprell og bare ha det digg.
Dette med vennskap er noe jeg kjenner meg heldig i. Alle mine venninner er avslappet i forhold til vennskap som meg selv ( Som jo vokste opp med bare kompiser), og vi kan snakke om alt mellom himmel og jord. Dem er ikke dramaqueens, og er for gamle til å drive å kritisere andre. Vi kan møtes eller prates på telefon etter stunder der voksenlivene våre har gjort oss for travelt opptatte til å ha så mye kontakt, og prate som om det var i går.
Ordet vennskap får ny betydning når du nærmer deg førti. Man får et modnere og mer nyansert forhold til hele ordet, og innser at man ikke har like god tid som før. Gode, kloke, modne og ekte venner halshugger deg ikke dersom du ikke har hatt så god tid eller svarer litt kort per melding.
Denne uken får jeg skrive historien til ei dame som har opplevd litt av hvert. Hun tok kontakt med meg selv, og jeg er meget stolt over å få lov til å bli med henne på den reisen som førte henne dit hun er i dag. Dette er ei grepa dame som jeg i tillegg vil holde god kontakt med etter jeg har publisert historien hennes. Ei moden, cool dame som altså vil at JEG skal få denne æren.
Det er som en drøm for skribenten i meg at folk tar kontakt med meg fordi de ønsker at jeg skal skrive for dem. Hva enten det er historiene deres, eller søknader. En familie helt oppe i Vesterålen ønsker at jeg skal skrive deres historie. Jeg er ydmykt takknemlig for dette, og vil bevare den tilliten jeg får, med verdighet.
God natt fra toppen av lykke. Og fra et takknemlig skrivehjerte.
