Et halvt år etter at jeg begynte å fortelle min gjøkeredete fortid, har jeg senket skuldrene. De viktigste historiene er nedskrevet, lagret, og sikret. Skulle noe hende meg, slipper jeg å ta alt med meg i graven. 

Jeg hoppet over noen hendelser. Hadde ikke tid og plass til å fortelle disse delene. Den siste kvelden min i Stockholm i 1998, senvirkningene og flere detaljer av elektrosjokkene, samt flere andre sider av mangekanten. 

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Jeg støter stadig vekk på dere lesere. Kjente og ukjente, på nett eller på gata. Dere er så allrighte med meg. Gir meg fine komplimenter. Ord som betyr så mye for ei som brenner for å skrive.

Jeg er snart klar for å reise tilbake. Sette meg ned en kveld og tette et hull i Stockholmshistorien. Den fulle og hele fortellingen om Diana, meg og Stockholm by night. 

Ellers har vi forsinkninger hva angår en tøff dame som tok kontakt med meg for noen dager siden. Hun vil jeg skal skrive hennes historie her inne på bloggen. Akkurat nå i kveld er det ekstremværet Tor som stanser oss.

Det blåser kraftig ute, og verre skal det bli. Men det er småtteri for alle oss som har opplevd motgang i livet. Vi tåler en orkan. Det er bedre det, enn slike tøffe tider.

Jeg er så innmari glad jeg overlevde de virkelige stormene. Hele tiden bar jeg med meg min skriveglede. Men jeg hadde aldri trodd at folk virkelig skulle ville lese det jeg skriver, og i tillegg gi meg komplimenter for måten jeg skriver på. Ja, de sier jeg har god karma. For oppi det hele var jeg alltid snill. Jeg ble tråkket på av flere, men jeg var iallefall snill og grei. Det er jeg stolt av. Kanskje er det derfor livet pakker meg inn i et godt og varmt ullteppe nå. Karma, heter dette pleddet. 

Å få skrive med frie tøyler, er drømmen for meg. Jeg kan ikke beskrive hvor deilig det er å være der jeg befinner meg nå. Barna mine får ha en konsentrert mamma som får utløp for trangen til å berette med skrevne ord. Jeg forstår at her er penger å tjene. Flere har snakket om det. Men det er ikke det som driver meg. Har enda ikke forsøkt å tjene så mye som ei halv krone på bloggingen, men jeg kan fortelle om lønn i form av en vill skriveglede som har ligget og ulmet helt siden 1997.

Vi har det vi behøver vi nå. Har mat, klær, utstyr, hygieneartikler og et godt varmt hjem. Samfunnet gir meg uføretrygd. Jeg kan vel gi noe tilbake. 

Først vil jeg bare skrive. Skrive for andre, og skrive for meg selv. Åpne nye kister og studere gjemte skatter. Bloggervjue komikere, så vi får en viss balanse i det seriøst alvorlige. Skrive dikt og sangtekster, og tette hull i historiene mine. 

Jeg måtte la det ligge. Alle som har opplevd 90tallet’s utprøvende psykiatri, forstår at man må pause the mind fra slike sanne historier. Ei ung jente ble flere ganger så vettskremt, at hun nok på mange måter er litt preget av det fortsatt.

Og den jenta, det var jo meg. Trollgull var det også, for jeg trodde jeg var stor. Nærmest voksen. Men nå ser jeg det: jeg var jo bare ei ung jente på rømmen. Et redd pikehjerte under legefrakker som festet elektroder på hodet hennes. Ei feilmedisinert og dessuten overmedisinert pie som ikke kunne oppført seg annerledes enn å dumme seg ut ved å leke apekatt i gatene.

Jeg skjemmes ikke lenger nå. Ikke i det hele tatt. Forstår meg selv til punkt og prikke, og har kommet i mål når det kommer til forståelse av selvet. Jeg var rastløs, stresset og slet med voldsomt lavt selvbilde. Fram til i fjor. For nå forstår jeg henne i perpektivet’s detaljer, den unge jenta jeg bærer på. Jeg har sluttet å kjefte på henne. Og jeg har endret skam til stolthet. Jeg er stolt av henne nå.

Kanskje ble hun så skadet av volden, så vettskremt av elektrosjokkene og så trist av at så mange omkring henne ga opp for alltid, at hun ble preget for livet. Kanskje kan hun aldri stole på noen igjen, jenta inni meg. Kanskje kan hun aldri fungere i et normalt forhold igjen, eller sove helt 100 % trygg om natten. Kanskje er det bare henne og meg. Men hva gjør vel det, når hun tross alt var så sterk at hun overlevde. Ja, jeg er meget stolt av henne nå..

Så, snart, skal jeg reise noen turer tilbake og besøke henne, til et fjernt sted kalt fortid. Hun skal få gråte, og hun skal få fortelle om Stockholm’s siste kveld, og flere detaljer omkring elektrosjokkene. 

Etterpå skal jeg holde rundt henne, klemme henne og klappe henne varsomt på skuldra. Jenta mi. Tøffe, tapre ungjenta mi!