“Noen folk er drama, drama. Men vennen min, hun er superdama!’

 

Å røre meg utenfor ytterdøra i dag var like usannsynlig som sannsynlig er med u foran.

Det er ganske sjeldent at hele meg er 100% gira på å bevege meg ute blant folk. La oss kalle det sjenanse. Det er ingen grunn til å angste det helt bort i det synlige, latterlige stresset som følger med titten tei som prøver seg ute blant folk uten tråder.

Jeg liker å skjule meg.

Men så har man venner som deg da, Christina. En gullbelagt ren diamant av det du kaller meg: Et fyrverkeri.

Tenk om du visste, hvor god du er, hvor rå du er, hvor mye alle vi andre ønsker at du gir ut kokebok nr to med dine egne oppfinnelser uten grenser, hvordan vi måper av ekstase hver gang du får en kunstpreget idé av dimensjoner.

Ofte er det tegninger med rene pennestrøk, som om de hadde kostet flesk, for å si det sånn. De ser ut som kostbar kunst.

Jeg har ikke ord, der du har kreativitet. Og det sier mye. Jeg er en kreativ person med mange skrevne ord, men jeg er så innmari imponert over deg, at ord holder ikke. Skjønner du?

Det du viser oss er alltid gjennomførbart. Du er helt med oppi topplokket ditt, og vi som er så heldige å få kjenne deg, vet godt om potensialet ditt.

Det er du som inspirerer meg til å tørre å male veggene mine selv. Til å finne fram papir, hobbysaker, verktøyskrin, glass, glassmaling, you name it. Tenk det. Du er en inspirasjon uten like.

Jeg håper alle andre damer heier på deg som jeg og flere gjør, at ingen ingen bremser deg. Håper ingen er drevet av sjalusi.

Ja. Det er jo så lett at kvinner er kvinner verst. Desverre. Og du er ikke den som klager, du er en gavmild og snill person. You do your crying in the rain, I guess.

Du er så god, så snill og så enestående uegoistisk, at jeg nærmest forlanger at du skal få være i fred og harmoni med alt du skaper.

Tenk om du visste, at du gjorde intimsonen min til en unicornfis i dag. Å sitte i en bil og prate så nærme, er vanskelig for meg. Men ikke med deg, sister. Bare lett, gøy og tillitsfullt.

Det kan umulig alltid være enkelt for deg, å ha en så crazy kind of oppstykket og glemsk venninne som meg. All ære, wow, all ære. Som når du prøver ditt beste å rope fra den ene enden av parkeringsplassen til den andre dit jeg har rota meg bort: “Vi parkert HÆÆÆR, Helene, hææææær!”

Eller når jeg sier ting motsatt, som i talende dysleksi, og du må tolke.

I really feel you.

Vår roadtrip er vår roadtrip, alltid. Det er mange av dem, og jeg elska hver eneste en. Var det noe du måtte nevne i kirka om jeg daua før deg, så var det våre roadtrips. But I aint going nowhere, littlesis.

Vi har det alltid yeah. Det er bare yeah med deg, du har en soul som fortjener å vite det: Du er yeah!

Uansett hvor mye jeg innbiller meg at folk rett og slett ikke liker meg for den jeg er, så overrasker du meg alltid med et vennskap så verdifullt at jeg lettere holder hue over vann og bøttespann.

Kan du ikke.

Være så snill.

Og kjøre på.

Skape mer meglerfru1.

Og i tillegg.

Gjøre idéene dine om til alt vi venter på. Null stress, vi venter fordi vi heier på deg.

For jeg skulle ønske du visste at vi har trua på deg. At alt design, all matlaging, alle idéer, er virkelige for meg hver gang du viser meg noe du har tenkt ut, skapt og illustrert

med det

fabelaktig

smarte

kloke

hue ditt.

 

Du er rå, J.Jo.

helt yolo.

 

Ord som stopper

i dét du hopper

så du tryner i bakken

der du sku dansa i stakken,

Teller ikke.

du skal ikke la deg rikke!

 

J.jo, dem er kvinner,

men hvem er det som vinner

i krig og kjærlighet?

Jo, du vet.

You know, you know, some bitches are drama

og du er superdama!

 

 

Warning: bad ass gone wild west innlegg, og det handler om akkurat den du vil det skal handle om. Det handler om mrs and mr nobody. Make it and breakdance it 😉

•○●○•

••••••••

 

Det er ikke synd i meg.

Når skal de skjønne det?

At jeg ikke er et offer, men en bad ass fighter? Ikke en lighter. Ikke ei som plutselig går tom for gass. Jeg kan fise en mf nord og ned, oh yeah. Ikke for det;

én fighter! Utropstegn, om så i flom og styrtregn!

Dette kunne vært et tåredryppende innlegg om alle gangene vi har grått oss forderva og lidd til sjela har vridd. Om alle gangene vi ikke kunne reise for godt, fordi vi bar på for mye ansvar til å gi slipp. Om alt vi ikke kan dele med hverandre, av moral, holdning, og respekt.

Om det å ikke sove, men være oppvekt.

Hva om vi heller puttet alle bygdadyrene inn i ei eneste sladrekjerring. Let’s do that:

“Kjære” sladrekjerring, pinglespiker, feige sandkorn, eller hva enn du heter.

Ta fra meg det mest verdifulle jeg har, og jeg finner fram en evig tålmodighet som kommer til å drive deg fra vettet. Kjerringa klør seg i hue og spør: “Når gir hun opp?”

Never. I say never. I am too clever!

Og det er et løfte fra meg til deg: Jeg er sterk. Punktum og amen.

Kjør på med all wannabe gaslightning du bare kan, og jeg ler av dine lite kreative evner til å “skape forvirring” for meg.

Du prøver å få meg til å fryse av skrekk. Men jeg har forlengst tatt på ulla, det var sånn ca da du startet å tulla.

Tårene mine var for varme for kulda di, hjertet mitt også, så sorry; du gjør livet mitt til et mareritt, men jeg holder meg våken med rensede øyne.

Jeg velger å ha det helt awesome. Fantastisk. Gøy. Jeg har et liv, og du må tro jeg lever det, sammen med mine. Jeg velger å finne lys humor der du forsøker å skape et slags mørke med hån og satire. Hvis noen brekker ryggen sin, ler du av det. Om noen er så syk at de må få installert et tilpasset toalett, ler du av det også, selv om det går utover dine egne. Stolt? Does it make you  p r o u d  ?  Cuz yourself you know, in self pity, you CRY KIND OF LOUD.

Jeg velger å ikke gidde å kjempe mot deg. Du er ingen for meg. Jeg slapp tråden for lenge siden, sånn ca da jeg begynte å miste respekten for deg. Sånn ca da du snakket så mye oppgulp om dine egne røtter, at jeg ble kvalm. Jeg liker ikke sånnt, og det har jeg rett til. Jeg liker ikke at sånne som deg tramper hardt bak ryggen på sånne som har hjulpet deg gang på gang.

Du laget et helvete, så jeg kjøpte meg ei deilig isbitmaskin.

Du prøvde å sverte ryktet mitt med å grine og fjase som ei anna pingle, så jeg lot deg holde på.

Tror du virkelig jeg vil kjenne folk som er så dumme at de kjøper våset ditt? Kjøper den selvutnevnte angsten din og de selvpåførte krokodilletårene dine? Du gjorde meg en tjeneste, for sånne lettlurte aper vil jeg ikke ha i mitt liv.

Stakkars “vennen din” som “snylter på deg” og som “du hater”. Tror at du er en venn. Jeg føler sånn med akkurat det.

Du prøvde å drukne meg i latterlige beskyldninger. Men du tror jo på havfolk, så du vet jeg er ei havfrue. Flytende og greier. A survivor, i alle element. Plask for det, eller high tale. High five? Whatever.

Hekser tror du også på, ja du må huske jeg er magisk.

Magisk og våken som den gladeste heksa du kan se for deg.

Livet er er mareritt, og du skaper storm og hat. Men det er i drømmeland, der du befinner deg.

Jeg? Jeg er våken. Unnskyld, men jeg som alle jeg omgås, har øynene åpne. Sorry at marerittet er ditt, og ikke mitt. Beklager at vi ser deg med større øyne enn du vet selv.

Ha et aldeles forferdelig fortreffelig satirepreget liv. Bare et lite tips til deg der borte i bølgedalene dine: pass deg for hvem du gjør narr av.

Ditt eget blod er havet du kaver i, og ikke alle tilgir slik typ “humor”.

Karma er en annen bitch, you know. Å både ha knekt ryggen OG måtte ha spesialtilpasset toalett, er ikke noe du ønsker å terge på deg fra Karma herself.

Du håner folk som får juling, folk som blir syke og folk generelt, men den som virkelig er syk, det er du. Du virkelig har gjort grusomme handlinger. Du burde folde dine hender og be om tilgivelse. Du virkelig bør passe deg for Karma. Og du virkelig burde våkne opp fra ditt eget mareritt, for her i virkeligheten finnes ingen andre bevis enn bevis på din egen paranoia.

Vi andre er ikke del i ditt mareritt. Film og opptak er illegalt, ingen ga deg lov til det. Likevel er du så bakvendt at du fortsetter din ferd mot spesiallaget toalett og mer til. Du leter etter feil hos andre, miss drama queen. Og du kan ikke engang feie for din egen dør. Du mangler kost, for du er jo ingen sterk heks. Du manglet det meste, fordi du ganna på de fleste.

Stakkars livet som bar deg fram, for med ord og satire bringer du baksnakking og skam. Æsj. Det stinker fra nord til sør og øst til vest.

Jeg kan stå for alt i min fortid, nåtid og framtid.

Kan du?

Tørk av deg gliset.

Di sladrekjerring!

Sånn!

Ah, det var godt. Ha en bra dag folkens, vi blogges 😉

Ps: Husk du er en del av moder jord. Husk at det er en styrke ingen kan ta fra deg. Husk å være våken, også når du sover. For ingen kan ta drømmene dine fra deg. Go bad ass strong, everlong!

 

😷Som mamma har jeg tråkket rett ut i en del. Blant annet salater. Velkommen til den salaten som var grønneste, og som jeg har tenkt i 3 år på å reparere🙄

Jeg, som trodde jeg visste alt om hvordan jeg aldri skulle si “vær forsiktig” og det negativt ladede ordet “nei” til den lille erta i magen min i 2008. Ja, som førstegangs gonnabe (wannabe) mom, “visste jeg dette.” I 2009 skulle jo erta poppes ut som en vannmelon, og “alt skulle gå som planlagt.” I got this😬

Det suste 14 år forbi ørene mine, og salat etter salat kom med mammapoliti etter svangerskap etter flere salater å tryne uti🥬🥬🥬

En sånn grønn en som jeg oppdaget at jeg hadde trampet uti senest i sommer, var da jeg i siste liten oppdaget at JEG hadde bestemt at megabamsen jeg hadde vunnet til gutten min på 7 år, skulle være den svære søte beverjentebamsen. Heldigvis våknet jeg og snudde i tide.

Vi var på Bø Sommarland, ja; BØ her kommer mamma, rett ut i nok en fiasko å fikse!

And it went like this:”…oiiii Even… du ville ha den andre bamsegreia du?” (En svær og i mine øyne grusomt stygg, rød knyttneve-“bamse”)

Han så opp på meg med de fine øynene sine og turde nesten ikke skuffe den glade, barnslige mamman sin, som “nettopp hadde fått seg ei stor bamsepie, og hoppet rundt av vinnerglede!🤸‍♀️🤸‍♀️🤸‍♀️

Jeg ordna opp i det, og bytta bamse mens jeg svelget en superstor kamel. Barnslig? Ja🙆‍♀️

Så barnslig at jeg for 3 år siden, da de to rommene i vår nye leilighet var ferdig snekret og skulle males, bestemte at jeg selv skulle ha lilla rom.

Hvorfor det var barnslig?

Fordi “Jeg igjen visste like best som da jeg var gravid første gang for 14 år siden, og nei du får IKKE rødt soverom, gutten min. For da får du ikke sove!  Rødt er ikke bra nei”

Noen måneder senere satt jeg igjen med det usynlige skjegget i postkassa, vel vitende om at gogutten min hadde fått kjedelig rom med babyblå farge på, mens jeg kavet rundt i et coolt lilla rom med personlig preg.

Cruella De Vil eller stemora til alle askepottene og snehvitene i hele verden, sånn har jeg følt meg i noen år, sånn omtrent hver gang jeg gikk inn på mitt eget rom, og hver gang jeg forsøkte å gå inn på minsten sitt rom, med en slags samvittighet💩

Kalde, isblå vegger. Ingen flere babyblå vegger, huff de var mer kalde enn babyvarme, og greier.

Mamma hvordan kunne du? Jo, fordi jeg glemte helt den teite forskjellen mellom lilla og babyblått, i forhold til rødt på ditt og lilla på datt😣🤷‍♀️🧏‍♀️🙆‍♀️🤦‍♀️

Fordi mamma er mer 5 år i hue ganske ofte, enn du er snart 8 år, vennen 🙈

Så jeg satte meg ned og snakket med han. Hva hvis HAN fikk bestemme, og JEG gjorde alt godt igjen ved å la ham bestemme over veggene jeg skyldte ham, for i det hele tatt å kunne si ordet “lilla” igjen?

Han hadde det helt klart 😁🥰😍

En rød vegg. En orange vegg. En murvegg og en trevegg. Gamingrom, med personlig stil. Du vet, disse liksom-mur-eller-tre-tapet-firkantene du bestiller på wish eller i den gata der. De funket på hybelen her, så hvorfor ikke? Uansett var det tid for å høre på ham, og ikke tråkke i en grønn salat når han ville ha rødt, orange, tre og mur.

Så vi satte i gang 😉

Det males inne på rommet hans, det sprayes ute i carporten, det skrapes i sprayen for å lage effekter, og det ventes. Ventes på tapetfirkantene og ventes på sengebunn.

Den røde bruktkommoden fra finn.no er på plass, og vi venter altså på den brukte sengebunnen, også fra finn.no. Minsten min har hatt splitter nye madrasser og overmadrasser i et halvt år, men hvorfor skulle han bruke dem i ei seng han ikke likte, omfavnet av isblå vegger han ikke kunne forakte?

I natt sover Even på sitt halvferdige gamingrom, som han allerede elsker.

Hvis HAN  kunne bestemme, kan jeg allerede se at det er KJEMPECOOLT!

Helt RÅTT!

HAN, han har stil han. Han VET hva som funker.

Det er så mange ganger jeg skulle hørt på barna mine først, før jeg prøvde å bruke det slitte hue mitt sjøl. Og det skriver jeg ikke fordi jeg prøver å være ydmyk. Det er sannhet.

Det er ungen din som vinner over deg tre ganger på rad i monopol. Det er kiden din som tålmodig lar deg gjøre det på den vanskeligste og nesten umulige måten, før han enkelt og lett klipser det på plass som det skal. Noe du burde skjønt om du bare pustet dypere og var mer til stede.

Det er fargene du roper “vik fra meg” til, som kanskje nettopp handler om det: Vik fra meg, la meg værra i fred i min egen stil, kjære forelder. Ikke kom så ofte inn her på dette crazy rommet mitt, la meg være i fred.

Her i gården er det motsatt. 7åringen er snart 8 år og elsker at jeg digger stilen hans. Fargene hans. Han vil at vi skal samles der inne i en crazy verden, game, lese bøker, style, og bare være sammen.

Og ellers?

Bare få være i fred med sin herlige stil😤

Jeg DIGGER stilen din, snart8åringen min, du er et geni. Det er så mye du kan bestemme over selv, i ditt hjem, og jeg lover at ALT du kan, får du bestemme selv.

For når jeg bestemmer meg for det, så får du bestemme 😉🥳🤠

Hilsen salatmamman din, med bønn om tilgivelse for alle framtidige grønne greier, give me some green brain space, my dear 🥬🥬🥬🐒😉❤🥬🥬🥬

 

You rock, boy ❤👀🧡

 

Vi var spente og følte at vi skulle ut på en stor reise. Hvor lenge ante vi ikke, men hva med ei uke-ich på 80 og 90 – tallet? Ja takk. Vi skulle starte mandag!

Det var fredag og 17 minutter til smalltowns store gjenbrukshall stengte, to dager før den store reisen tilbake i tid. Jeg tenkte å skaffe kasettspiller og vhs-spiller, men som vanlig er det lite som går som planlagt, så vi endte opp med en cdspiller og en dvdspiller. Til slutt hadde vi 4 minutter på å røske med oss brukte cdplater og dvdfilmer.

Problemet var bare at Even snart 8 år, ikke ante hva det var slags opplegg jeg drev med. Hva var disse flate firkanta pakkene, og hva skulle vi med dem?

-“Sjå her da Even, (pustepese stressamammatryne) sjå, her e KASÆTTA! Wow, sjå!”

Gutten min tok opp en Lasse Stefans og glodde litt. Snudde litt på den og la den tilbake.

-“Hm ja ok mamma…”

-“Ja detskavifiksenæstegangvænnen, enkasættspæller, nomåvibetal, åsså må vi færra!”

Jeg har aldri sett ungen min så forvirra stakkar. Hva skjedde med den værtfall WANNABE kule mamman hans? Hun som prøvde littegrann å være nedpå jorda, var plutselig blitt til en slags alien med store øyne som snakket om strå som kunne lage pipelyder og flate greier som skulle spille musikk og filmer som Pippi og Emil.

ÅTTI OG NITTI!

Ja, det var fredag.

Søndag kveld gadd jeg ikke mer. Jeg slo av alt som kunne slås av på mobilen min, slo på gammeldagse vekkerklokkelyder på alarmen, og sa: “No gir æ mæ, gutten min. Æ gidde itj mer, no reise æ i forveien.”

Han kom flyvende etter, spent og glad.

 

 

♥ Vi så Pippi Langstrømpe mens vi spiste frokost sammen. Uthvilt på en helt ny måte. Ingen mobil på Even, og bare høyst nødvendig stuff som nettbank og mail for min del. Det var ukeblader og bøker, cdspilling og filmer på DVD.

 

Nå vet Even hvordan man får et stråblad til å pipe høyt. Han vet hvordan vi maler glass med svamper, og han vet hvordan han håndterer cdspilleren og dvdspilleren.

Jeg hadde en idé om at hele leiligheten kom til å skinne og bli ryddig som aldri før. Jeg skulle jo få så god tid uten den forbanna masetelefonen.

Men det er søndagen uka etter, og jeg sitter her i et svært lass som minner mer om Gorgenes skraphaug utenfor fraggleberget enn en ryddig og fin leilighet. Her er totalt kaos. For med all den konsentrerte tida kom kreative innfall, anfall og utfall. Rommet til Even er tømt, og tingene hans er over alt i stua og på plattingen. Senga hans er solgt og henta, en av veggene på rommet hans er malt rød (yes we can!) og en annen er malt orange (oh yeah) Bestemme og tenke sjæl, sa Trond Wiggo Torgersen på 80tallet. Tenke sjæl.

Den kreative, selvstendige ungen fra før i tida:

 

Mens veggene tørker og gorgemamma vaser i rot, venter vi på wallstickers som vi har bestilt, for de to andre veggene skal være murmønstret og tremønstret. Har eieren av rommet bestemt. Og den gale 80tallsalenemamman digger det digger det digger det!

Vi besøkte flere folk, vi ble mer kreative, vi gadd å gjøre mer, men var det kjedelig? Ganske det ja. Mindre forvirring av tusen apper i hue, mer lesing og flyt i filmer på dvd som aldri ble avbrutt av piping i telefonen. En stillhet som et stopp i tida, og veldig behagelig på mange måter.

Men ja, kjedelig. Og ja, jeg gjør det gjerne igjen. For kjedelig betyr tid til idéer og slow down modus. Kjedelig er viktig input, i en ellers opphakket hverdag der du til slutt ikke husker hverken hvorfor du plukket opp telefonen eller hva du gjør i det rommet du plutselig står i. Du husker det 5 timer senere, frustrert over at du i tillegg glemte å Google “tidlig demens”.

 

Å skulle velge mellom å lese Norsk Ukeblad, en dvdfilm eller å lytte til mr music, var ganske lettende. Vi har så mange valg å ta i 2022, og vi drukner i underholdning. Selv har jeg så mange serier jeg følger med på i streaminguniverset at jeg ikke har telling lenger.

Men det å leve tilnærmet som før i tida? Jeg ble ikke ferdig. 6 dager ble for lite tid. Jeg vil ha tid og energi til å male flere glass og vegger, legge igjen telefonen hjemme flere ganger og finne tilbake til tryggheten i det å fjerne tidstyver og forvirrende hakk i internett-plata!

Guttungen? Han digga det, og han elsker å være tilbake i 2022. Makan til tøffing! Snakk om å ta alt på sparket. Og aldri har lasagne smakt så godt for den lille kroppen som god gammel torolasagne og kneipbrød med smør på attåt. Kompisen lå og rullet i sofaen den kvelden, og ropte: “Ååh æ ælske kneipbrød! Mamma og pappa må kjøp kneipbrød!”

Ikke for det, jeg lå der og rulla jeg også, på den andre sofaen. Akkurat like stappmett av før i tida som ungene.

Men du vet, man blir fort sulten igjen. Spesielt på mer ro, harmoni, ukeblader, bøker, cd’er, dvd’er, ringe på døra heller enn telefonen, frokostbord, Pippi, Emil og gress-piping.

 

 

Vil barna virkelig det? Ja, våre barn er gira, for mandag 19. september 2022 setter de seg inn i tidsmaskina: De skal tilbake til 80 og tidlig 90 – tallet!

-“Mamma! Æ glede mæ te før i tida!”

Det var torsdag 15.september, og to frustrerte fruer satt og drakk kaffe så fancy at 80tallet hadde fått fnatt.

Det var henne, og det var meg. Vi snakket om disse forferdelige skjermene, og om hvordan vi stadig taper kampen. Vi er bekymret for spillinga,  bekymret for synet til ungene våre, og hvordan den usynlige verdenen internett kom og tok over alt.

Plutselig falt brikkene på plass. Vi kan samarbeide om at barna våre får ei uke tilbake til våre 80talls barndomsår, ja og så litt av 90tallet. Vi kan sammen avtale hva de skal se til barneTV kl 18.00, en halvtime hver dag. Fraglene, Sesam stasjon? Borgen skole? Og rekker de ikke barneTV, så rekker de ikke det, sa hun. Jeg nikket, og kjente meg nesten veldig streng. Men sånn var det: Rakk vi ikke barneTV så rakk vi det kanskje neste dag.

Få med flere!

Vi kan få med flere!

De yngste barna våre er 8 år i år, og begynner å ha fått med seg en del fancy stuff om våre “gamle dager”. På Internett, selvfølgelig. The magic 80’s (for noen av oss også litt “tragic”, men det er ikke verdt å fortelle de små, det er long gone.) The 90’s, wow the 90’s!

Minsten min går i 3.klasse, og han har sagt det før: “Mamma kan vi vææær så snill og reis tilbake te før i tida? Det virke som at dåkk hadde det så my bedre da..”

I dag eksploderte han i glede da jeg fortalte om våre foreldre-gone-80’s- planer, og han ville starte i dag. Men vi voksne har litt å forberede.

Mye

Nesten alt er annerledes. Fra å komme på uanmeldt besøk, til lek ute i skauen, skoledagbøker, mer lesing enn før siden telefoner og nettbrett forsvinner, impuls, se hverandre i øynene i stedet for en skjerm, ringe hverandre med foreldres telefon, og en gammel kind off stillhet. En deilig stillhet.

Musikk. Klær? Klær også? Hva synes du?

Jeg vet at jeg også må logge av for å kunne gi 8åringen min ei uke med “før i tida”. Jeg kan bare bruke nettbank og svare på det aller viktigste på telefonen. Uten leksikon kan Google bli en vanskelig vane å fjerne. Det må ligge igjen i 2022, og vet du hva?

Jeg har tårer i øynene av glede. Det skal bli så godt.

Er du forelder, og vil være med oss når vi nå skal gi fortida vår i gave til ungene våre som så inderlig behøver det? Del gjerne denne trenden, vi oppretter en ny gruppe på Facebook som heter “Tilbake til eventyrstien”

Vi skal tråkke den stien sammen med barna våre tilbake til fjern fortid.

Og vi ønsker idéer, for vi lever i ei tid der noe gjør oss mer glemsk enn til stede i nuet. Skjermen tar oss med til ingeannsland, og mye er glemt. Det lille vi har kommet på fra barndommen nå, er nok en brøkdel, og først og fremst: bort med skjermene.

Og plutselig gruer jeg meg litt også. Til å ikke streame, Google og sjekke sosiale medier. Så det er nok ikke bare ungene som trenger seg ei tidsmaskin, si 🙈

DINE idéer og DIN hukommelse teller. Finn oss på Facebook (ironisk nok på nettet), og bli med oss på en magisk reise.

Siv & Helene

 

Tilbake til eventyrstien