Den indre feberen. Heten. Langt forbi sjenanse, og over alle hauger fra sosial angst. Varmen er verre. Den livredde varmen som flammer og brenner opp deg. Du må rømme, stikke, fly. Komme deg vekk, og helst aldri bli såret igjen. Og igjen. Og igjen.

 

Se for deg at du har sceneskrekk, og du skal holde en tale i et bryllup.

Du er kvalm, du er glovarm inni deg og iskald på hendene. Livredd som om du er i Løvens hule og håper du snart dør av hjertebank før du blir spist levende.

Munnen er tørr, og nå har du mistet følelsen i føttene dine. Vil de føttene virke når du reiser deg? Hva om ingen ler av de to poengene dine? To ekser av deg sitter i hesteskoa av mennesket på begge sider av brudeparet. Siden de to eksene dine er der, er også dine tidligere svigerforeldre der. Det var ikke pent, nei ikke noen vakre brudd, så du vet at minst 20 stk til stede ikke liker deg. Du som er så snill, det er sårende.

Daten din har du nettopp møtt, og oppi holde tale-nervene er du styrtforelska. Du svimer nesten av sittende av alle følelsene. Det gjør heftig vondt, og du ville heller hoppe i strikk enn å klinke på et glass med ei skje og reise deg.

Det er brura som er venninna di, og det er viktig for henne at du sier noen ord. Etterpå husker du ingenting. Resten av kvelden og dagene som kommer er du fortsatt preget. Du får nesten ikke sove. For du fortsetter å tolke hvorfor ingen smilte til deg under bryllupsmiddagen. Sa du noe galt? Ikke at det er så nøye hva andre mener, djises, alle skal vi jo dø en dag. Men det gjør så vondt å ha sceneskrekk. Så vondt å i tillegg bli hata uten grunn av andre mennesker. Så misforstått. Så ofte.

Sånn er deler av bipolar. Så intens kan hver dag være dersom jeg som har bipolar 1 omgir meg med mennesker som sårer meg. Heten inni meg følger med. The price to pay for de fine ukene og månedene der jeg drar nytte av de like sterke positive følelsene denne diagnosen også gir meg. Den ekstra motoren som er så glad.

Hide, hide, and do nok seek. Do be strong, let it last long. Bad asses will make you weak. So run, run, until you can’s see their gun.

 

Keep rolling!

Du sitter i rullestol. Og kun de som selv sitter i rullestol vet hvordan det er. Bare dere. Ingen andre.

Jeg har også overlevd. Min minirullestol satt lenge fast oppe i hodet mitt, og samme hvor mye jeg trodde jeg fikk den til å rulle i vei for et par år siden, viste den stadig nye sider.

For den må rulle rundt på bipolar 1. Til slutt skjønte jeg at den bare vil rulle rundt i et halvår av gangen, og da fort som fy i utforbakke. Så nekter den. Da er det ikke krefter igjen i de to hjulene høyre og venstre hjernehalvdel er. For noen dager; eller uker.

Jeg visste ikke at så mange uvitende trodde de var eksperter på min diagnose. Ei heller at de for enhver pris skulle analysere min livsnødvendige medisin, og dømme den nord og ned. Det skulle komme dager hvor skrudde tullinger skulle analysere meg også. Hvordan våger de å late som om de har levd mitt liv? Som om jeg er et freakshow de må forske på, så lenge de ikke forstår seg selv samme hvor mange ganger de har forsøkt å forstå ting som hvorfor de ikke ble til en elg, men til et menneske. Eller som hvorfor naboen er så merkelig; er det en alien? Klart det. Diagnosen er alltid på plass. Alien eller ikke-elg; “humørsvingninger” er et eneste ord de tror de kan om bipolar.

Men bipolar 1 er sårbarhet og mangel på en sunn mur. Det handler om riktig medisin og å lære seg grensesetting.

Humørsvingninger tilhører pms og bipolar 2 uten medisin. Bipolar 1 medfører altså medisin, sove jevnlig, trene og spise riktig, og å sette opp store grenser så man slipper den vonde, bankende, sårbare følelsen enkelte mennesker gladelig forsøker å gi.

Likevel er alle de forsterkede følelsene fortsatt der.

Det gjør for vondt. Det er jo hele pakka ved å leve med diagnoser som bipolar 1; der andre rister på hodet og tripper videre, får jeg vondt i magen og blir så fylt med sorg at det nesten ikke er til å bære. Man er hårsår så det holder, men det skammer jeg meg ikke lenger over. Jeg kan faktisk ikke noe for det.

Samtidig vil jeg ikke oppføre meg som om jeg tilhører en offerrolle. Denne sorgen kommer jo også dundrende dersom folk omkring meg har det fælt.

Det har vært mang en wannabe stakkar som har manipulert meg opp gjennom årene. Menn kan gråte de også, og de kan tilogmed ligge på gulvet og riste av angst. Men så var det ikke reell angst, men alle mulige knep for å få en dose av min medlidenhet. Min altfor svære kjærlighet. Som jeg gjerne skulle krympet litt for å fordele den riktig.

Såra vettu, du blir så altfor lett såra når du lever med diverse diagnoser. Jeg har forstått det slik at det også gjelder ADHD og noen innen boarderline, og hva skal du gjøre når du lever i en digital verden stappet full med sinte, sårende kommentarer?

Bipolar er følelser. Bipolar er det motsatte av et psykopat-trekk preget vesen. Jeg har lite å stille opp med i møte med de, det er bare å flykte. Fordufte, man blir god på det med årene.

Det må en unicorn til, og som du vet finnes ikke dem. Jeg er en eventyrmamma som aller helst søker trygghet rundt barna og meg. For da kan vi nyte vel av de positive forsterkede følelsene jeg også dealer med. Får jeg være i fred for dramaqueens og skjermet fra bygdatroll så er det bare å kose seg oppover og fram, inn i nye land og leende gjennom fornøyelsesparker. Sommer og sol, basseng på plattingen og mange gode venner på besøk. Badeland på vinteren, og konkurranser når leksene skal gjøres. Førstemann, sisten og iha, life is great.

Jeg lærer stadig vekk.

Lærer å holde meg unna wannabe eksperter fylt opp med drama. Det er så behagelig å få slippe. Hvis jeg var uten de ekstremt vonde følelsene denne diagnosen bringer med seg, kunne jeg lett delta dypere i samfunnet. Klatret karrierestigen  jeg drømte om før jeg som 17åring ble båret inn på psykiatrisk. Jeg var så redd. Så psykosenær. Sovna jeg så daua jeg, ingen tvil.

Der stanset jeg i lange tider. Jeg stod fast i skammen, og godtok ikke noen diagnose før over 20 år senere.

Ja, jeg er i stand til å føle mer enn vanlig, og det er en last å bære på som jeg må jobbe med hver dag. Det å unngå ubehageligheter kan høres feigt ut, men om du opplevde det som meg, ville du forstått hvorfor jeg alltid forsøker å lete etter humor. Hvorfor jeg gjemmer meg og svømmer unna negative folk i en utrygg robåt fylt med sladder og ondsinnede rykter. I need the calm ocean around the mediteranian Islands.

Hvorfor jeg gråter bare jeg ser en trist nyhet på nyhetene? Som i utgangspunktet ikke angår meg i det hele tatt? Alt for mye empati. En gang jeg var i en depresjon der jeg ville være usynlig, kunne jeg ikke tråkke på gress av frykt for å drepe de små dyrene som bor i gresset. Jeg kunne føle, lukte og oppleve alt og alle.

Å være altfor snill kan føre til selvutslettelse. Men jeg har trua på at jeg en vakker dag skal knekke hele koden. At jeg skal kunne gi blaffen og ikke la meg såre. I mellomtiden er det godt å bare være mamma med et fantastisk nettverk av kloke og erfarne mennesker som jeg kan stole på

at hvis jeg holdt en tale, ville de reist seg opp og stått stødig sammen med meg

så jeg ikke falt.

Og takknemlighet er en følelse proppfull av pure power og kreative krefter!

 

 

• ♥

 

Ingen å ta hensyn til. Pælme hva du vil på veggene. Vegger med den fargen DU vil ha …haha! Yes! Det er digg det!

Det finnes et rom på denne kloden, som jeg elsker. Jeg låner det så lenge jeg lever. Selv om jeg eier det rommet som alle de andre rommene i denne koselige leiligheten, får det ikke plass i grava mi når den dag kommer. Derfor ser jeg ydmykt på det som at jeg låner det.

Her finner jeg fred. MT byggteknikk greide å bygge et spesielt rom der senga er i ei slags hule, siden inngangen til senga er en bærevegg. Flinke Tea malte den ene delen av rommet i lilla farge “Karma”, og jeg husker ikke hva den andre lillafargen heter. Var det “fortune” tro?

 

 

Kanskje er det det rareste rommet du har sett, men hele soverommet er my style, og det er gjerne i hulesenga jeg setter meg for å skrive på pc’n. Fordi her er det trygt. Her er jeg en del av rommet. Og inne i bedroom-delen kan jeg virkelig slappe av.

 

 

Det er langt fra ferdig dekorert. Likevel kjenner jeg det som å ligge i et englefang mens jeg sakte bygger på garderobedelen, pynter, og drømmer om hva mer jeg skal gjøre her.

♥

Et peacetegn må en gammel nittitallsfreak ha. Denne fant jeg på Indiska i Trondheim for mange år siden.

 

Fordelene med å bo alene med barn er at ingen behøver å godkjenne dine innfall når du får et anfall av kreativitet. Ingen å ta hensyn til. For eksempel  har minsten på 7 år fått dekorere den ene vinduskarmen på stua med Mario-lego og andre Marioleker. Jeg synes det er råstilig. En genial lekeplass er det også. Han har også “kontor” på stua, med knallrød pult. Der lager han ting og gjør lekser. På rommet hans har han sofa, TV, leker og loftseng. Men jeg synes han fortjener plasser på stua der han kan sysle med sitt der også.

Drømmen min er å male veggene i stua og gangen i forskjellige farger. En gul vegg, en lilla, en rød, en grønn osv. Når jeg gidder.

Uansett har vi et trivelig hjem der vi kan være oss sjøl. Vi har fred her. Ingen kan plage oss, vi er trygge og kan gjøre hva vi vil. Kanskje vil en uvitende stakkar tro at det å male hver vegg i en farge er vel manisk for ei som har bipolar. Hvis det var på impuls kunne vi nærmet oss “hypomanisk”. Men dette har jeg tenkt på i to år, og jeg liker tanken bedre og bedre.

I mellomtiden får jeg nyte det lilla rommet mitt, og tørre å være så barnslig som jeg bare vil. Jeg er kun ekspert på min egen stil, og det eneste tipset jeg har er: IKKE følg moten. Dersom moten har noe å tilføye DIN stil, kjenner du igjen det. Da er det du som styrer, og ikke moten som styrer deg.

Mine venninner og jeg har totalt forskjellig smak. Det er til tider urkomisk når jeg skal vise fram noe jeg digger. Det er bare arti at dem ikke digger det samme. Men. Vi liker helheten i hverandres stilarter. Vi ser sammenhengen. Men vi kjenner oss selv for godt til å gidde å følge med på hva som “er in nå”.

 

 

God helg fra verdens heldigste mamma som fikk denne av goklompen min i dag. Han hadde laget den på skolen. Den henger selvfølgelig allerede på favorittrommet mitt: My purple bedroom  💜💜💜

 

 

 

Alenemamma.

….

Hvor kom ordet alenemamma fra? Jeg har aldri følt meg alene som singelmamma.

Alene følte jeg meg de gangene jeg hadde samboere opp gjennom årene.

Krangler.

Sjalusi.

Promping, snorking, søl, raping, sure sokker. Diaré med billig duftspray. Maaasse klesvask. Og tørk. Og brett. Og pust og pes. For ikke å snakke om giftig stemning av silent threatment.

Den sakte oppvåkningen. Etter noen måneder med samboerskap begynner du å se kjæresten din som han er. Han går så rart. Mammaen til han ene kjøper brune fløyelsbukser til ham, og ellers alt annet han behøver, som om han er 10 år gammel.

Sannheten flyter opp til overflaten. For ikke å snakke om alt det snåle han oppdager ved meg. Jeg høres ut som en elefant når jeg snorker. Jeg vet det, fordi en kompis tok det opp på telefonen sin i 2003. Jeg spurte om han hadde vært i Afrika. Om det var opptak derfra liksom. Det kan bare ha blitt verre når du selv tror du er en ekte elefant. Latteren min er ambivalent og merkelig. Sjalu by the way, så lite sjarmerende sjalu. Komisk i ettertid, men au så aua det var dengang da.

En annen darling forandret seg fra Brad Pitt til en lys utgave av mr Potter.

Så var det han som var hissig som en okse.

Og han som var snill som et lam. Men lam er noe jeg spiser til jul.

Og midt oppi disse samboerskapene og kjæresteriene skulle altså de også forholde seg til en bipolar kakkerlakk av ei burugle som meg.

Ja midt oppi aleneheten, deala vi med alt det der, husker jeg. Never again.

 

 

Samboere fra tidligere liv ja. Hm. Vi klødde oss på, under og ved haka, og vi klødde oss i hodene våre. Wanna be what? Singel? Ja, puh det var heldigvis alltid en dør ut som jeg kunne løpe ut av.

Hvem hadde kommet fram til det “unike” faktum at vi mennesker skulle bo i SAMME hule?

Hvorfor ikke HVER SIN hule heller?

Gang på gang lærte jeg. Mer og mer.

Og så ble jeg mamma.

“Alenemamma”. Som om da har jeg all verdens tid til all the issues. Nå fikk jeg endelig den fulltidsjobben jeg alltid hadde ønsket meg: mamma! Singelmamma! Frihet og ekte kjærlighet. Tenk jeg fikk 2 gutter! For noen gaver!

Og nå. Nå skal jeg ikke skremme deg i dét du leser videre, bare husk hva Madonna synger: “Those who run seem to have all the fun.” Det betyr at dem som har fylt opp livet til randen med meningsfylte oppgaver, opplevelser, pustepauser, trening og gjøremål, har det aller best. Det betyr også ordrett at dersom du har helse til å jogge, putt på noe musikk i ørene og jogg når du har noen glipper i den fancy nye hverdagen din som alenemamma.

Ja og så trenger du en “koffert” om du skjønner hva jeg mener. Det finnes butikker for single damer som deg. Fyll opp kofferten din med leketøy. Mer økonomisk vennlig: sparedusj som vibrator er også noe du kan teste om funker for deg.

Gidder du ikke gå turer med en hund hver dag, men ønsker deg en hund? Skaff deg ei herlig rasekatt. Main Coon, Sibirkatt, Raggdoll eller Hellig Birma. De oppfører seg aldeles morsomt og hundeaktig, men de er selvstendige.

På bildet under her sitter Luna Diva Blue, sibirpusen vår. Det er hun som går turer med oss, og det er hun som tror hun er alenemamma til oss alle her i kåken.

 

 

Her om dagen møtte jeg en fisefin dame som trodde jeg hadde tid til alt. En fordomsfull, fjasete og tullete holdning, midt i min travle hverdag. Dama vet det ikke, men mitt nettverk og jeg har mer enn nok på gang. Hennes utad perfekte A4-liv er bare er for kjedelig for freaks som oss. Vi behøver latter og glede hvis vi skal stå stødige som mammaer, vi trenger ikke noe A4ark å skryte av. Vi har blanke ark. Vi skriver komibok med sanne historier, og ler så vi griner.

Be silence, og tre inn i ditt A4 uten oss, for A4; we really find 1 % funny and all over 99 boring %.

Got to run, need that sun, cuz to run this home, oh you need more that a gun to shoot time, eller noe i den duren der. Yeah! Yeee…

Hele dette hjemmet styres av en singelmamma. Hele hjemmet. Alle gulvene. Alle middagene. All bretting av klær. all planlegging av måltider; and they better be næringsrike, you know. Styring av økonomi.

You name it.

Jeg har med vilje kjøpt en leilighet som jeg fikk bygget om slik at det er nøyaktig plass til mine to barn og meg. 3 soverom, to bad, lita stue og et enda mindre kjøkken. Her er ikke plass til noen kjærest.

Det er mye ansvar å være alene om å gi omsorg til barn. De skal tas godt vare på, derfor trenger du å ta vare på deg selv også.

Og når du merker at minsten har tissa seg ut i DIN seng, ja da nytter det ikke være ei sånn prippen prinsesse som verdsetter den svindyre  overmadrassen skyhøyt.

Du verdsetter UNGEN DIN. Som kanskje er lei seg og skjemmes litt over sånne uhell.

Overmadrassen?

Ikke beskytta den? Blame you. Yourself. Myself.

 

 

Neida. Å skifte tissesengetøy midt på natten er ikke hipp hipp hurra og ja vi elsker.

Men hvem andre skal gjøre det? Det må fikses. Alene. Takk og pris for at ingen potte sur fyr har stått over meg i slike situasjoner opp gjennom årene.

Jeg har ikke mer å si til det, men finn dått enno.

Og akkurat som alle tingene på Finn.no; Du finner etterhvert ut at det ikke er mulig å holde hjemmet ditt prikkfritt.

Enten har du latt kjøkkenet reise sine egne veier i kaosland, eller så er badet, soverommene eller hjørnene pyntet med hybelkaniner og lego. Skikkelig strikkagenstete fulle av støv. Og så? So what? Du gjør ditt beste, ikke sant?

 

 

Du kommer til å tviholde på en hverdagskarusell, og du vet at du aldri kommer til å henge helt med så du trygt kan sitte i karusellstolen heller.

Den skittentøysdunken kommer nok til å by på juledukene fra i fjor i år også. Samme hvor mange web seminar – dolls på fb som forteller deg med irriterende stemmer hva du skal gjøre for å bli en superpositiv superavslappet supermamma i en superkarusell med alle slags superfarger på. Så henger du med på DIN måte! Det er Unicorns, trollgull og dinosaurer: finnes ikke.

“Hærregud, æ trængte jo bærre å bytte på måten æ snakka tell dæm på🤷‍♀️!”

🤦‍♀️

Ja så gjør det du webseminarqueen, så gjør jeg det på min måte, mens du håver inn penger på å lure foreldre til å tro de må gjøre alt du ikke gjorde.

Tror du, webqueen, virkelig at du hadde hatt samme tålmodighet i dag?

Kjære singelmamma, ikke tro på alt. De tjener penger på å prøve å lokke av deg all dårlig samvittighet, og så sitter du bare igjen med enda dårligere samvittighet når du finner ut at “hærregud det var ikkje bærre bærre næi. Å bytte måten æ snakka tell dem pååååh!”

Plutselig kommer kvelder der du bare digger å fikse kjøkkenet helt mega. Så kommer kveldene da du ikke tør å nærme deg det kjøkkenet, av frykt for alt bare aleneforeldre vet om: å gidde.

Du sitter der og glor på den sjøgrønne veggen din og tenker på boden. Den der uteboden. Du vet at det er peace of cake; men åpner du den boden, så åpner den seg for deg, for å si det sånn, med alt den har å velge over deg.

Tomorrow, synger Annie, og jeg er så enig: Tomorrow.

Og middag. Middagene står skrevet på papir, de. Men i hverdagen havner de hulter til bulter. Tacofredag blir til grøtfredag, lørdagstaco, søndagskjøttkaker and you name it huh? Mandagsgrøt. Det er ikke så nøye faktisk. Tenke sjæl.

Prøv, bare prøv å senke lista. Rist av deg dårlig samvittighet. Jeg vet det er vanskelig dersom du er altfor snill slik jeg er, but fake it til you make it.

Anyway, du kommer til å ta feil som alle oss andre; det var FISKEBOLLER og FÅRIKÅLKJØTT (ikke kålen) han spiste mest av. Ikke tacoen, pizzaen og lasagnen.

Plutselig er Fjordland hjertelig velkommen når det stormer i dette fjorlandet som verst.

 

 

For å oppfylle rollen som singelmamma må du nesten slutte å spise 50 % av alle måltider, for du har ikke tid. Got to run. Det holder værtfall med et par skjeer før hverdagen suser videre. Bare du får i deg nok næring. Så kommer timene han/hun/hen er i barnehage eller på skole. Du jogger en tur, og så dusjer du. Du skulle lest for den lille søtinger din når kvelden kommer løpende, men plutselig leser han selv den gogutten.

Wow.

Nå er det gullungen som leser for DEG på senga.

Du skriver budsjett hver måned. Med is i magen skriver du og teller du, så barnet ditt også får is i magen sin.

 

 

Ja du kommer til å gjøre ditt aller aller aller beste. Hver kveld ber du kanskje som meg takknemlighetsbønner, for tenk å få være så heldig, hva? Du ber om tilgivelse for at den stakkars tøffe 7åringen din fikk ei bowlingkule på foten sin kvelden før av en uheldig klassevenn og for at du ikke så hånda hans da du skulle hjelpe til å slå av kranen på badet. Huffålell det er fælt å gjøre uhell som går utover barna. Særlig hvis du er en klæbb som meg.

Med de hoftene mine velta jeg minstemann ukentlig av feilberegning da jeg skulle gå forbi stakkaren som nettopp hadde lært seg å gå. Rett på rævva på grunn av rævva til mamma.

Å få lov til å være en mamma eller en pappa, som får gjøre sitt beste?

Det er fantastisk. Det er et hjem uten krangling. Et hjem med fred og ro. Det er nøyaktig

nøyaktig

akkurat

hva du vil gi til ungen din ♡♡♡

Lykke til. Du trenger det ikke, nei du behøver ikke lykke til. For det kommer til å bli så gøy. Sørg bare for å finne fram business-nesa di, så du kan tjene litt ekstra spenn, eller bli en mester på sparing, brukthandel og billige matvarer. Ei uke på Mallorca med barna for 6000 kr gjør godt. Restplass.no has it.

Særlig er det digg å finne på livete greier sammen med smårollingene når det ikke er en voksen idiot å krangle med som stinker sur stillhet rundt deg. Da er det bedre med kvalitetstid i paradis bare ungene og du.

Ooops, nå kom andreklassingen hjem fra skolen i den nye dressen sin og ropte: “Æ MÅ TIIISS!”. Bra ingen andre enn han hørte meg da jeg hjalp ham av med dress, votter og sko på 15 sekunder eller noe sånn. Det kom noen fraser 🙈 Men ingen er perfekte. Vi ble født perfekte, men hu mamman her er værtfall lykkelig uperfekt og fri til å være så uperfekt hun bare vil.

Love life and life loves you ♡♡♡

 

 

 

Det er sommer i Norge i noen minutter, og du ser dem over alt. Plutselig har de lov til å blotte sine fortsatt uidentifiserbare brystvorter. Ingen vet hva de vortene er der for. Er det en reservetank eller to tro? Skulle de bli kvinner, og utviklet to dotter der, men så ombestemte naturen seg og laga en mann heller? Og hvorfor må jeg se dem hele sommeren, samme hvor jeg går?

Dem behøver ikke å smøre seg med olje mannfolka. Neida. De er svette og stolte, nesten vandrende rundt i ei truse. Nei jøss, det var shorts det der ja? Truseshorts. De blir mindre og mindre der i gågata for hvert år, de truseshortsgreiene der.

Hårete, ikkehårete, svette og litt av et syn. Og da mener jeg det ikke positivt: LITT av et syn.

Vi kvinner “seksualiserer oss selv”? Kom la meg ta deg med til Os os os os Oslooo? Nei, kom la meg ta deg med til virkeligheten. Jeg hiver meg med i debatten, jeg ble nemlig født med hjerne, ikke bare en kropp!

Hvis Celeste Barber “er med på å opprettholde seksualisering av kvinner”, og sexolog Iselin Guttormsen joiner Celeste i det, fortell meg da hva det er norske ikke halvnakne, men 80 % nakne, glinsende menn gjør over hele landet fra mai til september? Seksualiserer de seg selv? Og er det galt?

Jaaaa, selvfølgelig er det galt! Så lenge det er galt at jeg tripper rundt i bare trusa jeg og mine medsøstre også!

Det ville vært riktig dersom vi kvinner fikk gjøre det samme en svett og varm sommerdag i juli, eller helst hele sommeren, slik mannfolk kan med puppene sine, hårete vortene, bollemagene og vaskebrettene sine:

Nemlig sprade rundt i truseshortsene våre, naturlig glinsende pgr av solkrem, med lett forklarende vorter på brystene: matfat. Babymat. Verden totalavhengig  av – vorter, for å opprettholde humant liv på kloden. Bryster. Pepper, nei pupper, det var autokorrekt, men det stemmer: Vi får søren så mye PEPPER FOR Å VISE FRAM VÅRE PUPPER!

Hvorfor?

Hvorfor i 2021?

Hvorfor er FORTSATT en halvnaken kvinnekropp skam å vise fram, mens en halvnaken mannekropp hysjes bort i noe vi bare skal godta som om akkurat den synlige forskjellsbehandlingen av de to kjønnene er OK?

En offentlig “krangel” mellom tre influensere blåses selvfølgelig opp i media, fordi temaet er kvinnekroppen. Den “rare, mystiske kvinnekroppen” som for enhver pris må skjules så ikke aliens får ståtå og erigrerte fingre av å se en naken kvinnearm hvis de dukker opp innafor Area 51. Ja, i 2021 må vi virkelig forberede oss på det verste, og det er altså nok en gang kvinnen sin egen feil.

NEI!!!

Det er DIN EGEN FEIL, din truseinnlegg i juli. (Det var også autokorrekt:) Din trusefyr i juli, hvis du voldtar en kvinne. Det er DU som burde vurderes under lupen, der du står foran meg på butikken i køa mens sommervarmen nesten svetter i stykker BH’n min. Under der lider to uskyldige MATFAT! Ja la oss ta en KROPPSPRAT.

Men la den for en gangs skyld handle om truseshortsmenn heller. Sommerskapningene. Tross alt kan jo aliensdamene bli horny når de kommer en sommer, og er det da mannfolka med vaskebrett sine egen feil dersom disse trusefyrene blir voldtatt av damer med agurker fra space?

Hele denne krangelen er space for meg. Ser dere ikke hvor urettferdig det er at mannen kan gå fri fra å gjøre alt kvinnen får pepper for å gjøre?

Shame on the blame! Shame on the blame!

Og jeg har herved “seksualisert min egen albue.” Beklager så mye, men det bildet over her er ikke ei rumpe og har heldigvis aldri vært det. Det hadde vært slitsomt med ei rumpe på albuen min. Det er både redigert og klippet ut fra disse som er blottet for filter: