Ord kan være kjipe. Eller smarte. Riktig dype og kloke. Eller minne oss på noe som ligger der inne og behover en glad trigger. Ord er kunst, både uttalt høyt og lavt, og skrevet på papir. Hugget i stein eller skrevet i snø; lytter du så hører du det.

Skal vi danse? Skal vi leke? Skal vi jakte?

Det erJørgine og Viktor jeg heier på. Så til de grader at jeg hopper på gulvet med tårene i øynene og kribling i magen i dét de starter. Skal vi danse all stars. Og jeg er fem år eller noe sånnt. Håper fluene på veggene koser seg.

7åringen og jeg, vi er så happy.  Klapper i hendene og yeah yeeee, endelig skal de danse og greier. Vi har spist enchilladas og drukket grønn brus. Klare som fy for høstfest!

Men dansene går meg nesten rett forbi, for jeg er så glad om dagen at jeg blir kreativ. Så jeg sitter der og tegner med water pencils. De blir til enkel maling når jeg finpusser med pensel og vann. Minsten tegner en regnbue og maler både den og oss to, før han stikker inn på rommet for å spille med en klassekamerat på telefonen sin.

Og sånn går kvelden. Jeg får med meg tre danser: Jørgine, Viktor og enda et show.

Minsten må legge seg og jeg får en telefon fra ei venninne. Vi bla bla verre enn bla bla bla.

Så er det bye og natta, og jeg kan spole tilbake og se siste rest av Skal vi danse. Prøver å få det med meg nå, for maleriet er ferdig for i kveld.

Kathrine Moholt er sist ut. Hun treffer en av de få spikrene jeg har i verktøykassa, i dét hun sier: “Jeg tror at vi må bli flinkere til å jakte på moroa!”

Alle skruene i den verktøykassa er løse, og jeg kunne ikke vært mer enig: Vi MÅÅÅ jakte på moroa her i gården, hvis ikke mister livet menig. Om det så bare er en liten fis av noe morsomt, ja så er det verdt å jakte på.

Vi må kunne tørre å være glade, i en verden som; hvis vi ser oss bak, alltid har hatt både triste og morsomme sider. Det er LOV å være glad likevel, og det hjelper ikke å deppe der du bor, for de som sliter en halv klode unna deg. Kreativitet er en blomst som vokser ut fra et følsomt sinn, så vær så snill, legg merke til Kathrine Moholt sine kloke ord, og omfavn både tårer og latter, smerter og smil.

Moholt, nå heier jeg på deg også! La oss jakte både moro, spenning og ren glede! Kjør på.

Let us DANCE, også når vi tror naboene ikke ser oss 😉

 

Velkommen til forbipolene. Hvis du er like outsider som meg, er du sikkert i egne øyne en slags skaper av ditt eget, uten å følge saueflokken. Da har du kommet til riktig adresse, mens den saueflokken, hvor ble det av den? De kan ha falt utfor stupet alle sammen, fordi lederen førte dem dit. Men du er altså her, så bra, velkommen til ditt og mitt veikryss i noen minutter. Keep on using your own brain to avoid pain.

“Det haindle om å leveee” med galskap i topplokket på en kreativ måte.

Dette er en rufsete blogg i mangel på glam og pen fasade, alvor pakket inn i humor, og en dært bipolar. Som i for-bipo-lene. Forbi polene, bipolar, Helene. Det er enkelt, men samtidig like komplisert som meg på shipping (autokorrekt sin versjon av shopping) i en spennende gjenbruksbutikk.

“Wannabe bitch”? Jeg kommer til det. Skal bare, først.

Jeg er en slags klumsete og weird mamma til to tøffe gutter som jeg er stolt av. Men helt ærlig: de er ikke alltid like stolt av meg. Derimot ganske flau. Sist jeg satte på musikk med telefonen min i Kimenparken i sentrum her, gikk 7åringen min laaangt unna meg. “MAMMA! Slå av! Nuh! Skjærp dæ mamma!” Han “ropehvisket” og så på meg som jeg var en unicorn alien med dinosaur-trekk som akkurat hadde landet på jorden. I Stjørdal. På Kimenparken en solværsdag med mange folk in the sun. In the park

Jeg skjønner dem godt. Jeg er også ofte flau av meg.

Sist var denne uka i Trondheim da jeg knuste en svær, dyr vase inne på en butikk jeg hadde forvillet meg inn på. En sånn med dyre priser på stygge ting, mens jeg hører hjemme i en bruktbutikk eller på salg. Whatever. Butikkdama prøvde å forklare meg at det var helt ok. At det skjer ofte, mens jeg satt og plukket glasskår og “unnskyld assa, unnskyld,  skikkelig sorry.” Til slutt ble jeg så stum og flau at jeg listet meg ut av butikken.

Katten vår heter Diva. Hun sitter på rumpa si som et lite menneske, kommer løpende og trøster hvis noen er lei seg seg. Og hun må ha litt av en intuisjon, for ofte kommer hun hoppende inn katteluka i slike tilfeller. Hun har sikkert chippa oss, eller hur? Den stakk, for det er hun som er chippa. Hun har tilogmed sin egen chip-katteluke der bare hun kommer inn.

Diva kappløper med meg på joggeturer, og følger 7åringen min til skolen rett borti her. For hun er Sibirkatt, rasen som ble opplært i sirkus før i tiden. Og det er et bra sammentreff, for hjemmet vårt er et sirkus. Hvem har lilla rom i en alder av hysj? Sjøgrønn vegg, batikk, batikk, batikk, peace, røkelse og drømmefangere. Aller helst vil jeg ha alle vegger i en farge per vegg. Og det er sant, jeg mener det.

Når jeg gidder, da skjer det. Jeg må bare bestemme meg for hvor den gule veggen skal være. Og den røde, den grønne, den turkise, den orange; ja og vi har ingen lilla vegg ute i stuekjøkkengangen (Det er ei lita leilighet. En X av meg sa det så søtt: “Du har no bættere kjøpt dæ et kott å ja!” 😂 Not hurt, promise. I like it large, det er derfor han er X. Men når det kommer til hjemmet mitt, kan jeg godt bo i et fargerikt “kott”)

Jeg har venner som ikke i det hele tatt synes det er en god idé med en farge per vegg, men vi er enige om at vi ikke er klonet. Vi har egne stiler, og ingen av oss kan slavisk følge mote. Da vil vi heller skape vår egen mote. De gangene denne bloggen handler om interiør eller klær, må det anses som alt annet enn glam. More like “whaaat is thaaat?”

Jeg begynte langt under null selvtillit 5 år før jeg startet å skrive forbipolene. Jeg var så langt nede i år 2010 at jeg satt på gulvet med foldede hender og ba.

Det var ikke rock bottom, det var langt under det. Jeg var ikke suicidal, men automatisk kom temaet selvmord opp i livet mitt daglig. På TVn, radioen, andre folk som snakket, eller i tankene mine. Jeg hadde gitt opp, men klamret meg altså fast til Gud, gulvet og dyna jeg tviholdt over hodet hvis telefonen ringte. For jeg skammet meg så dypt og inderlig over meg selv, bare det å være meg, at jeg ikke turde å ta telefonen.

Hva skulle jeg fortelle dem om av fiaskolivet mitt? For alt hadde virkelig bare gått på rævva. De sluttet etterhvert å gidde å ringe så ofte, og da fikk jeg for meg at jeg var ensom.

Det var ikke sånn at jeg bestemte meg for å bli sterk, selvstendig, økonomisk uavhengig eller i det hele tatt smilende til livet.

Alt jeg visste var at jeg skulle leve.

Og jeg tror at når du velger å være her, får du til gjengjeld belønning av livet for i det hele tatt å velge å holde ut. Det er sikkert vakkert i himmelen, og jeg dømmer ingen av de jeg kjente som ikke maktet mer, og reiste sin vei for godt. Men jeg opplevde altså å sakte reise meg opp, og børste støvet av ruinene. Jeg limte, snekret, muret og bygde alt opp på nytt. Og da blir aldri alt som det var før. Forandring fryder, jeg skjønner det nå.

Helt siden jeg var lita har jeg levd med selvutslettende snillisme. Det er ingen diagnose, bare mine ord. Just saying, flirefjes, smiley, apemedhenderforanansiktet.

Snillisme = en bittelitt småkomisk figur som plutselig får overveldende følelse av sympati, medfølelse, medlidenhet; alt i ett, i et hav av empati. Rent ironisk, men samtidig; det er den type hav du kan drukne i hvis du svømmer deg bort.

Jeg husker episoder da jeg var lita, der jeg prøvde å lære meg å svømme i dette havet av snillisme-tårer.

Farmor og farfar i Vesterålen skjønte ingenting da jeg som 12åring kom gråtende inn i stua, og desperat prøvde å fortelle om ei jente i bygda som var ensom og utenfor “gjengen”. At vi måtte gjøre noe. Holde et møte. Tvinge de andre jentene til å være sammen med henne. Fikse det. Få bort smerten hennes.

Men jeg begynte å hyperventilere, så jeg fikk fram bare et par ord. De trøstet meg så godt de kunne, mens jeg kjente på den trygge lukta av salt og mat. Farfar laget tørrfisk i kjelleren, og jeg elsket lukta av salt oppe i gangen. Mens de prøvde å oppmuntre meg uten at de ante hva jeg bablet om, tenkte jeg at det var ikke jeg som trengte trøst og trygghet. Ei jente var jo trist og ensom, rett borti veiene der. Det rev meg i stykker innvendig.

Hun var ekte. Fortvilelsen til ei ensom pie på 80tallet.

Men ikke alle er ekte.

Man bør lære seg å leve med altfor mye empati, og å sette grenser der empati blir malplassert og feiladressert. Lære seg å svømme, sette seg i en båt, ta på flytevest, you name it; bare man redder seg selv fra å drukne av ren medfølelse.

For det finnes mye som skinner, som ikke er gull. Det glitrer like mye i krokodilletårer, som i ekte tårer og jeg måtte til slutt innse at jeg ikke merket forskjell.

De som sugde all kraften ut av meg, svikta, for så å komme tilbake med unnskyldninger, og suge mer blod, som en slags virkelighetens vampyr.

Det går utover både fysisk og psykisk helse, å gang på gang gi av deg selv til et stort, mørkt sluk som aldri får nok. Så jeg begynte i årelang veiledning for å lære dette med totale grenser. Det betyr null kontakt med de som suger, for resten av livet. Deilig, spør du meg. Å sette grenser er digg.

Ok. Here we go. Really?

Jeg er ei ond heks, ei bitch, psycho, dum og alt som er fy.

For det er nemlig virkeligheten for de få vampyrene som tasset rundt i min verden tidligere, akkurat som det passet dem. De hadde enkel tilgang til alt de ville ha av sympati, mens jeg alltid satte meg selv og mine behov til side.

De har ikke lenger adgang til min verden, og kommer heller aldri til å få det.

Nå er kreftene tilbake, tryggheten er på plass, og jeg sender rikdom fra hjertet mitt til riktige adresser: Mine barn, mine venner og slekta. Det som skjer da, er at man husker hvem man er.

Selv om jeg er alle de kjipe ordene i hodene på de som hamret løs tvert jeg prøvde å hvile heller enn å overrøse dem med krefter jeg trengte selv,

…så er jeg ikke de ordene. Det er kun ord.

Jeg forstår nå at jeg godt kan være de ordene i dems verden. Det gjør meg ingenting. De lever i sine falske verdener, og jeg bruker aldri empatien min på dem lenger, så hva kalles da det? Ei “bitch”? Ei som “ikke bryr seg?” Whatever. Men det er fortsatt ikke ekte.

For i virkeligheten vet jeg om en dyp sannhet rundt det å ha levd med et tungt hjerte av gull siden jeg kan huske tidlig på 80tallet. Det å bære på en samvittighet, medfølelse av dimensjoner og en heavy tendens til å glemme meg selv, er sannheten.

Og nå som jeg har funnet ut hvordan jeg lever med det, kjenner jeg på det å ha overskudd.

Jeg er en mamma. Jeg er en venn. Vi er lykkelige, og vi ler mye sammen. Får lyse idéer og gjenomfører dem.

Men jeg kan ikke la være å smile litt over det å få lov til å være ei tøs av ei bitch i noens liv. Det er jo spennende, så kan noen lære meg det? Hvordan jeg “er det med stil”?

Because I wannabe bitch.

Glem ordet tøs, for jeg har ikke tid til annet enn sølibat. Jeg får heller ta det igjen som “cougar” når jeg nærmer meg 60. Hvis jeg gidder. Lite trolig.

Det er noe med denne bitcha som greier å la være å bry seg om blodsugere, altså de som suger bigtime innom lammedrakten sin. Det er henne jeg gjerne skulle øvd meg opp til å bli.

Ei “psycho” som er “psycho” fordi hun gjennomskuet en ond blodsuger, og lot være å bry seg, men gikk videre uten dårlig samvittighet. Uten så mye som å tenke på det. Ei smart dame med mysende øyne som ikke lar seg lure av alle skuespillerene der ute. Alle med samme rolle: Wannabe offer-rollene.

Da vil jeg heller være ei psychobitch i wannabeofrene sine dramaøyne, enn ei dumsnill, selvutslettende, treg snegle i mine egne øyne. Det siste har jeg rett og slett ikke tid til. Klokka tikker, hele døgnet, og jeg vil leve.

Og ovenfor alle som kjenner meg, kan jeg værra meg sjæl heller, takk og pris. De vet at en selvstendig, grensesettende og lykkelig kvinne, ikke er hverken “bitch”, “psycho” eller “ego”, men smart og sterk 😉

For all del, la dem kalle oss hva dem vil, vi er på forskjellige steder, de ser oss ikke slik vi er.

Vi blogges, god helg fra oss i forbipolene 🌺🍃🌸🍃🌼🍃

 

 

Synet blender meg. Jeg er i øyeblikkets Nirvana. Paradis. Han sitter der som en sort, nydelig silhuett, sett fra siden. Sandbankene rundt ham skinner i gull, sola lager hvitt glitter, og sølvhav. Han sitter midt i alt det hvite gitteret nedi 5 cm med sølvsjø i ferd fra fjære til flo. Han putter våt sand fra havbunnen oppå en dynge som han lager større og større.

Jeg vet at han lager mønster og heller på vann etterpå, for det viste han meg før jeg sa at jeg ruslet litt mot land for meg selv.

For å be en stille bønn, som vanlig. Det er jo så mye å takke for, kjære Gud.

Så mange å be for.

Og da jeg snudde meg, så jeg magi.

Det var fantastisk vakkert den dagen han kom til verden, og de la min lille skatt på brystkassa mi. Jeg møtte blikket til min sønn, og i et sekund visste jeg at jeg kjente denne lille karen godt fra før.

Da han satt i vann og sand foran glittersol og gullsandbanker i dag, ble jeg stående.

Jeg tok bilder med øynene. Blunket og studerte gutten min, glitter, gull, sølvhav og de fjerne fjellene. Jeg var satt ut, og stod slik lenge.

Vi hadde syklet til stranda, kastet våt sand på hverandre, ledd og hylt de rare lyse lydene vi begge får når vi ler latterkramper. Han må ha arvet de lydene av meg. Han blir så glad og full av latter, at latter går over til søte små iiik

Han gjorde lekser, og de handlet om Astrid Lindgren og Emil i Lønneberget. Så syklet vi hjem, for vi skulle rekke å dusje; spise, og så skulle vi male med akvarellblyanter som blir til maling, før leggetid.

-“Mamma, ska vi mal på samme ark du og æ?”

Han er verdens mest inkluderende, kompisvennkamerat med armen rundt skuldra di, og han er min lille megaskatt. Selvfølgelig ville jeg male på samme ark som han.

Det er 13 minutter til vi skal være ferdig med starten på vårt kunstverk. Etter det må han legge seg. Alarmen er satt på. Jeg finner fram ei notisbok og sier; ” Æ så noe av det vakreste æ har sett i hele mitt liv, da vi va på stranda i dag, og æ ønske gjerne male det med dæ. Men æ vil jo itj bestemme ka vi ska male, så æ ska kladde det her i notisboka mi.”

Jeg tegnet kjapt strekene av gullgutten i hvitt sølv blant strandbankene.

-“Men mamma!? Kæm e det der?”

-“Han hete Even..”

-“E det mæ?”

-“Det e dæ ja vennen, æ stod leeeng og så på dæ, for du va helt nydelig…”

Han ville også male akkurat det bildet. Jeg spurte hva det skulle hete, og han svarte: “Masterpiece”.

Tilbake til gyldne tider på stranda i dag.

Like etter moment of masterpiece; la vi oss ned på ryggen og med bakhodet rett ned i sanda under et par cm med saltvann. Der lå vi og så på blå himmel og kjente hvordan tyngdekraften var kraftigere enn noensinne. Så mykt og så deilig, med strømmende flo midt i gratis glitter og glam.

Vi er ikke ferdige med Even sitt masterpiece.

For når er man egentlig ferdig? I det øyeblikket vi har levd et helt liv her på jorden?

Aldri ferdig, aldri.

 

 

Tung bagasje er heavy å bære på. Jeg vet at en må være sterk for å drasse på slik bagasje, for jeg er en av dem som fikk en ryggsekk av dimensjoner. Livet var veldig tøft, mang en gang. Og jeg løfter sekken opp stolt hver dag.

En ting har vært viktig for meg, og det er at jeg ikke er et offer; men sterk. Jeg bærer ikke tung last for at folk skal synes synd i meg. Sitter ikke i gågata og gråter midt på dagen for å få sympati.

Tvert imot lærte jeg av mine foreldre å være en tøffing, og å se med humor på det meste.

Folk ser meg smile, de ser meg gå med rak rygg og sterk kropp. Og spør de hvordan det går, sier jeg at jeg velger å ha det bra. Toppers. Knall, in fact. Som en svær happy emoji. Yeah baby.

Derfor er jeg utsatt for et farlig våpen.

For noen år siden trodde jeg ikke at slemme folk kunne gråte. Dersom et menneske satt foran meg og skalv gråtende, tok jeg det som et tegn på mye ekte følelser, og et snilt hjerte. Som jeg måtte trøste. Dette var hverken psycho eller narsissist siden vedkommende viste alle disse intense følelsene.

Jeg visste ikke at slike gråt fordi de syntes så synd på seg selv, dreit i alle andre, og trodde så intenst at de var et offer uten like, at krokodilletårene kom automatisk.

Jeg var borti et tilfelle der vedkommende støtt og stadig tok seg plutselig til hjertet sitt, mens hun brakk seg ned i knestående og sendte meg stakkars meg – blikk. Det gjentok seg, og jeg ble lei. Tok henne med til legevakta, der de selvfølgelig ikke fant noe galt. Jeg ringte til nødtelefonen en gang hun ringte meg og lå angivelig på gulvet sitt og hadde smerter i brystkassa. Ambulansen kom og dro tom derfra.

I ettertid ser jeg det komiske i mine egne handlinger. Tenk å være så naiv og dumsnill, at jeg ikke tenkte på hvorfor hun ringte meg. Ringte hun meg kunne hun vel også ringe nødetaten? Må nesten smile av det hele.

Hun ville ha kontroll over meg. Holdt hun på å miste grepet, flytter hun grensene og spilte offer uten ansvar.

Nå som jeg har gått videre i livet mitt, blir jeg bombardert med usanne rykter etter meg. Slike som hu kjerringa der får jo ikke noe mer sympati fra meg, og da er det mest effektive våpenet å gråte for harde livet til alle og enhver, og riste av “angst” mens hun framstiller meg som alt fra psykopat til kynisk bitch.

Hun pisser i det meste, men skylder på andre.

Og det er der våpenet blir farlig. For de ser jo ikke meg ligge og riste og grine. De ser meg sterk.

Mange tenker slik som jeg gjorde før. Sterk er lik kynisk. Tårer og angst er lik følsom.

Og så er det stikk motsatt. Det er jeg som gråter mest. Men jeg gråter av medlidenhet når jeg ser bilder av barn i fattige land. Jeg får øynene fulle av tårer hvis barna mine har det fælt og jeg holder rundt i klem for å trøste. Jeg gråter av nyhetene. Av gamle ballader.

Men å peke på andre mens tårene spruter, altså det vi på 80tallet kalte “tissa i buksa og skyldte på meg”, nope! Synker ikke så lavt.

Og det er ikke synd i meg, jeg som alle andre er ansvarlig for mine egne handlinger og ord, og jeg har intet behov for å skylde på andre.

Hennes latterlige våpen for å sverte meg, merker jeg i en smalltown som denne. Enkelte som har link til henne, viker unna meg. De tror alt fra at jeg er en dårlig mor, til at jeg er ei hore. Jeg dømmer ikke de som sliter med det, men når sannheten er at jeg har vært i tilfeldig sølibat i to år, og det er fordi jeg er opptatt med å være alenemamma, ja så blir det malplassert.

Valgene jeg tar som mamma, har dype røtter. Barn trenger trygge rammer og stabilitet.

Vil jeg kjenne de som tror på ondsinnede og utspekulerte rykter?

Vel, jeg var jo også like uvitende om våpenet “stakkars meg – tårer” og “offerrollen”. Jeg trodde også på at dette var ekte. Men å kjenne de som fortsatt tror på julenissen hadde kjedet meg, så nei, jeg har mine venner og er fornøyd og trygg.

Men nå vet jeg hvor pinlig det er at flere desperat søker både sympati og anerkjennelse, mens faktisk enkelte av disse wannabe-ofrene tar seg kjapt til hjertet sitt i en bevegelse som kunne vunnet Oscar i seg selv!

Kjære smalltown, når jeg har det tøft, så tar jeg en joggetur. Så danser jeg. Så trener jeg styrke. Så dusjer jeg. Og først da ser du meg smilende i sentrum eller på et utested når jeg har barnevakt en sjelden gang. Jeg har da tatt ansvar for min psykiske helse, så slipper du å høre på sutring du ikke vil høre, for vi gidder ikke baksnakking og sladder, ikke sant?

Kjære smalltown. Det er nærmest krise i følge mine venninner, de ville tryglet deg om å finne en mann til meg. Ikke at det er så nøye for meg, for jeg har det fint. Men mange som kjenner meg skulle ønsket at jeg nærmest var litt “horete”. Been young, done, tenker jeg, for jeg er halvgammel alenemor og liker trygghet, å ta meg av barna mine, male bilder sammen med minsten, skrive, rydde, ommøblere, henge med nære venner, reise og le mest mulig.

Jeg er fullstendig klar over at det stakkars offer – våpenet har blomstret opp og vært rettet mot meg ovenfor mange de siste årene. Og jeg føler ikke behov for å forsvare meg selv. Jeg har barn, og de skal slippe å vokse opp med slike rykter om mamman sin. Jeg kommer alltid til å forsvare ungene mine.

Og så er det litt sånn latterlig, når du vet det har gått så langt som til hacking og stalking.

Jeg opplyser deg, og setter fingeren på hvor farlig slike selverklærte ofre er. Jeg har gått i veiledning i mange år for å forstå spillet bak slik farlig svartmaling og uthenging.

Du merker det i dét de har tissa seg ut og begynner å skylde på andre. Tenk deg om. Gidder du det falske pisset? Orker du? Hvorfor stinker det der og da hvor dere står, hvis det er en person flere kilometre unna som angivelig har tissa seg ut?

Fordi det et offerrollen rett foran deg sin tissetabbe. Du kan jo hinte om at vedkommende kan ta ansvar, komme seg hjem, bytte bukser, vaske bukser og komme seg til granskauen videre i livet sitt 😉

 

 

Hey høsten, her er jeg. Og jeg er en bitteliten fis i historien, det vet vi jo alle. Ikke en tøff huleboer med Flintstone-outfit, ikke engang en dinosaur ble det av meg. Bare såvidt et glimt av et kvart støvkorn med ulyd som heldigvis ingen husker om 200 år.

Hey.

Men er det så galt å være meg, tenker jeg?

Jeg pisser værtfall ikke i motvind. Nei, når det stormer og vinden danser i alle retninger, er jeg ikke så dum at jeg tisser da heller. Men det hender seg jeg spytter i motvind.

Du vet. De som lyver så de tror det selv, og produserer drama over en lav sko av typ gossip. De pisser i motvind. Right back at ya, biatch! That karma is a bigger bitch, you know. Laughing out loud. Seriøst. Ikke noe LOL og serr, men seriøs latter! Med alle bokstavene inntakt, yo.

Velkommen til en verden der vi akkurat nå har valgt å fokusere på mammarollen, det positive, det gode, det snille og det som gjør oss glade. Det vil alltid finnes noe vondt i verden, men det vil samtidig være lov til å se alt det gode som er.

Blogging. Personlige vinklinger på en liten prosent av hva livet har å vise seg å være.

Humble, I know,

Like ydmyk som vi har svevd hit og dit i uønset medvind i hele sommer.

Vi var fatalt slitne, og ville bare hvile. Minsten og jeg hadde sitti på fly, løpt etter tog, sitti på tog, bada i Bø sommarland to dager på rad, så sitte på tog, og i mitt hode klamret oss fast på ene vingen da flyr flydd oss tilbake fra Oslo. Sommarland went like this:

Etterpå gikk lufta ut av meg. Vi sa til hverandre, mine venner og jeg: det blir avslapning resten av sommerferien, oh yeah! Relax, we aint going nowhere! Dette skulle bli smalltown-sommeren vi bare lå og mugna som ost i en stille og mørk kjeller. Heeelt i ro.

Det var dessuten på tide å avbestille hotellrommet på Hunderfossen, det kom ALDRI til å skje at jeg gadd en tur til. Jeg har behagelige venner som aldri ville vært så dumme at de tissa i motvind. Litt spytting, derimot. Som sagt.

Vi var søkke enige; SOM vi skulle HVILE! Netflix med Virgin river, The Bridgetons, Manifest osv, ja nå skulle vi innta sofaer og myke senger. Bare ligge som for oss eldre; ikke ligge som i “ligge”.

Det gjorde forresten husarbeidet også. Lå der og hvilte seg. Til det nesten ble pinlig.

Så braket det løs.

Alt raknet på 10 sekunder.

JEG hadde spytta i motvind og fikk spyttklysa rett i retur.

Hunderfossen! 2 dager til innsjekk! For sent å avbestille! Betale og glemme? Dra dit? Tog? Hunderfossbilletter!?

Jeg ringte Solfrid og hvisket “du”?

-“Ja?”

Jeg ropte: “KAINN DU OG ISAK BLI ME EVEN OG MÆ TE HUNDERFOSSEN OM TO DAGA???”

-“Eeee ja æ trur det. Kanskje. Ska sjekke. Snakkes.”

Hele sommeren tok en usving, og det ble jentetur med gutta på 7 og 5 år, etter en heftig budsjett-sjekk, togbilletter og park-billetter. Og det forbanna hotellrommet Som jeg var 3, 4, 5, I do not know; dager for sen med å avbestille.

Eventyr, men FOR EN JOBB!

Tenkte vi, mens jeg prøvde å tørke av meg spyttklysa mi.

Vi bestemte oss for å være smarte som fy. Pakket med matpakker, for no way om vi skulle bruke penger på togkaféen. Derfor kommer vi nok aldri til å glemme vaffeldama. Jeg ga henne et kompliment da hun gikk forbi setene der vi satt bak en potte sur svensk far med to englebarn. Tydelig selvutnevnt ekspert innen pedagogikk han pappan, og vi var sjeleglade da det viste seg at han IKKE skulle på Hunderfossen med englebarna.

Jeg sa til dama: “steike fine nægla!”

-“Åh hoi, takk!”

Så kom hun tilbake med vafler til Even. Da fikk hun øye på Isak, og hastet ivei for å kjøpe vafler til ham også. Gutta elsker vafler, og min venninne og jeg elsker vaffeldama på toget 4ever.

Vel framme på Hunderfossen hotell ble det krise. Jeg hadde bestilt et rom til meg selv. Og bare meg. Av alle… ja, nei hva skal man si til ei sånn mor?

Vi lot barna leke på lekeplassen mens vi satte oss ned og la huene i blødt. Så ringte jeg til hotellsjefen og begynte å grine som en av politimennene på taket til Pippi Langstrømpe. Som en nyfødt beibi. Som alle som tråkker på lego. Som meg da jeg ble rørt av Hotell Cæsar. Som trønderværet i sommer.

Hotellsjefen var ei hyggelig dame som sa: ” Dette går sååååå bra atte. Dere får sjekke inn i Midtgard nr 1, til samme pris selvfølgelig!”

Og Midtgård nr 1, hva var det? Jo, en leilighet for 8 personer, med stort loft, masse deilige senger, bad, kjøkken, stor stue, åååååh som vi plutselig fikk en digg ferie levert rett i armene.

Iiiiik. Det er vel ikke stort mer å si enn iiik.

Pippi-politimenn, nyfødt beibi, autråkkapålego, trønderværet 22 eller Cæsar: Nå var jeg fortsatt flau over grininga, men oi oi what a place!

Vi fikk hvile, rocke parken, bade i Svanesjøen, spise god mat i hotell-restauranten, der de hadde universets beste soppsaus, ja og så fikk jeg meg en laaaang trimtur til Øien sentrum for å finne “nærmeste” dagligvarebutikk. I Solfrid sine rosa joggesko.

Magisk, det ble rett og slett en magisk og morsom tur, og da vi kom hjem til vår smalltown var vi totalt utmattet.

Så kom regnet til Trøndelag for alvor. Og vet du hva? Det gikk helt fint. Da energien kom tilbake, sa vi ja til barnepass, gikk ut på byen et par turer, og til slutt tok vi en tur til Trondheim mens barna var godt ivaretatt hjemme hos Solfrid sin ♡

Unger bråker, (alle unntatt svenske barn med sure pedpappaer) Så vi bruker å kalle det at vi “stikker av”. Slitne mødre på rømmen kommer alltid tilbake som rene drømmen.

Vi splittet oss på togstasjonen. Solfrid tråkket rundt i midtbyen og koste seg der, mens jeg oppfylte min store drøm: Pirbadet UTEN barn! Jeg fikk rett, det var fantastisk, avslappende og deilig. Jeg floata, bobla, hadde i Olaplex hårkur i håret i damprommet, tørka det i badstua og klinte oppi olaplex balsam. La meg på solsenger og slappet av. Tidløs.

Og nei, nå er ikke dette reklame for hverken olaplex eller pirbadet. Dessuten er bildet fra Bø, moh a ha.

Jeg kosa vettet av meg på Pirbadet alene, og visste at akkurat når det passet meg, skulle Katerina treffe oss akkurat når det passet henne, og akkurat da det passet Solfrid.

Fargerike coctails og den bruneste puben vi kunne finne. Vi er ikke særlig classy av oss, more like clumsy, så vi føler oss mest happy der andre freaks med egne stiler heller ikke følger mote og fasade. Bare er seg selv.

Mange folk klager på den regntunge greia, og sommeren som aldri kom.

Jeg, for min del… (=me on the other hand.. ) har ledd mye i sommer, og vært like sosial som 7åringen min. Og DA er du sosial da, for han er glad og fornøyd han. Jeg har ikke telling på alle de vennene han har og som han er så glad i. Nettopp dem er en rikdom vi i dette alenemammhjemmet er takknemlig for.

BOOM så startet skolene igjen i dag! BOOM, hverdagen traff meg hardt og deilig. Hvis du tenker koffert er det din koffert, ikke min. Den ligger forøvrig igjen i Bø, for den mangla hjul, fant jeg ut i siste liten.

BOOM, nå har vi sovet mange nok morgener bort i behagelige drømmer. Nå vil jeg sprette opp og møte den berømte hverdagen, med et smil.

Det var akkurat så rørende som jeg tenkte det kom til å bli, da 7åringen min gikk inn som 3.klassing med sekken på ryggen. Med matpakka si full av brødskiver, minipålegger, smørekniv, poseyoghurt, rosiner, og javisst glemte jeg frukta. Husket jeg nå. Men jeg er ingen svensk vidunderpappa, jeg er en mf norsk vimsemamma.

Oboy i flaska. Matboksen som klaffer rundt flaska. Even kjøpte den i starten av sommere, i den morsomme butikken i Bø sommarland, ved inngangen.

-“Mamma, æ tar på den gule jumper’n æ..” sa han i mårest, før skoletakeoff. For den står det Bø sommarland på, og det var visst viktig.

Jeg hadde min egen lille takeoff, og jogget, uten å falle på tryne

(Har lært meg at man aldri skal se euforisk og lenge opp på himmelen fordi den er blå og fin). Anyway, det hodet mitt behøver trening, hvis ikke tar det av i hele alfabetet.

En halvtime før skoleslutt var jeg på plass utenfor skolen. Holdt på å hoppe av glede da han kom ut av klasserommet, det er sånne gleder en unge og ei alenemor får dele. Og tullinga og tøysinga. Jeg prøvde å beatboxe på vei hjem, og da gikk han laaangt unna mamman sin, med et lurt smil: ” Æ kjenn itj dæ, kæm sin onge e du?”

Fint det, gutten min. Se på meg som “en unge”, helst ganske ofte. For vi har det dønn morsomt med mine herlige venner og dine coole beatboxe-venner.

Et av de store høydepunktene i sommer for oss var å få møte igjen Finnmark’s Alva, Solfrid sitt barnebarn. Even og Alva var småkjærester for noen år tilbake, da vi bodde oppi høyden bak Stjørdal smalltown. Det var vanskelig å ta farvel, så vi håper på gjensyn snart.

Takk og pris for en ellevill sommer. Det ble mer enn nok Netflix i tillegg, og da vi gadd oss opp av sofaen hadde vi det minnerikt morsomt.

Let us stay that way! Og vi er klare for skoleåret nå, noe jeg aldri trodde da sommerferien endelig kom.

Nå er den ferien endelig over, og jeg er fornøyd med min måte å spytte i motvind på. For det var en tur som aldri burde vært avbestilt uansett. Den traff oss rett i våre sjokkerte ansikter som magiske tryllestaver.

Stupid people pisser sladder. Smarte folk spytter enten selvironiske spyttklysee av ren klumsete personlighet, eller i medvind 😉

Vi håper alle at DU har hatt en like magisk sommer som oss. Og nå når vi har fått dilla på det å finne på altmuligrart, etter en stille pandemi, vil vi fortsatt ha støy, og masse gøy, vi kan nemlig kombinere det med fargerike høstdager! Høstferie! Julestri! Vinterdager! Vinterferie! Vårdager! Nye sommerferier 😍

Farvel sommer, see you next year:

 

Back to hverdagen: hvilken mamma har det barnsligste rommet? –forbìpoléne —