Jeg har en nyttårstale å komme med. Og den handler om pappan til barna mine. Dere har lest om han før, her inne, under navnene “Multikunstneren” og “Superpappan”. Så av alle temaene jeg kunne skrevet om, vil jeg skrive  han som reiste seg mot alle odds, over alle forventninger, og viste alle sammen at alle rykter kunne gå og tørke seg bak. Kaste det i dass.

Alle har vi en fortid. Noen har en fortid som gjør, at dersom man i det hele tatt overlever den, er det mer enn beundringsverdig. Slik ser jeg på Tore. Han har børstet støvet av seg, flere ganger, etter mange ras. Til slutt satt han igjen og følte seg alene. 

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Han la rusen på hylla. Oppsøkte hjelp. Og det var etter de tøffe ukene på avvenning at han og jeg skapte oss et liv sammen.

Jeg kjenner han. Jeg vet at han er den pappan her i verden som virkelig elsker, digger, liker barna sine. Den pappan her i verden som har ofret alt for dem. Historien har vist, at dersom jeg som mor blir syk, velger han dette: å stå stødig som en sterk klippe, og ta imot to små gutter som trenger den omsorgspersonen mer enn noe annet i verden.

Han har blitt dømt. Og det var ikke rettssystemet som dømte han. Der ble han en gang i tiden frifunnet. Men bygdadyret svelget ikke dette. De skulle ha en å hakke på. Skjule sine egne bjelker ved å peke på noen små fliser.

Han har blitt spytta på. Han tørket det av seg og gikk videre. Spyttet ikke tilbake.

Han har blitt slått. Han har blitt slått så hardt av bygdadyrets store hender, at han aldri glemmer. Han har opplevd en stygg rykteflom. Men han lot det passere. Reiste seg. Gang på gang.

Du som aldri gir pappan til barna mine fred…

Jeg sitter på isen og observerer. Ser på hvordan han fortsatt blir plaget. Truet. Innhentet av en fortid han har slitt nok med.

Jeg kan banke litt på den isen under meg, så raser alt, og sannheten kommer frem.

Og idet alt raser under meg, faller jeg, ikke sant? Nei kremt, hehe, jeg er jo ei heks, er jeg ikke? Jeg faller ikke, jeg flyr. Og DU kan ikke brenne meg, siden jeg er ei “moderne heks” …ikke sant?

Du som truer pappan til barna mine. Jeg er ei stolt løvemor, og jeg støtter Tore i alt. Du kan aldri “ta oss fra han”. Vi bryr oss nemlig ikke om fortiden hans. Han overlevde, og det er alt som teller.

Javisst, jeg kunne banket litt på isen, og inntatt vitneboksen. Med glede. 

Og jeg kommer til å gjøre det hvis jeg må. For ingen kødder med pappan til mine barn. Han er nemlig VERDENS BESTE PAPPA, en snill mann som fortjener å ha det bra. Og uansett hva folk har bedrevet med og ikke bedrevet med i fortiden sin, er jeg opplært til å ikke dømme. 

Vi er så stolte av deg, Tore. Takk for at du er nettopp den pappan du er. Du gir barna våre en slik unik trygghet, og en så dyp lære om naturen, at mitt mammahjerte banker av stolthet. 

Du kommer til å klare deg bedre enn de fleste, også i framtida. Kunstverkene som du skal lage, huset du har bygd opp og din evne til å holde hue over vannet, vil få bygdadyret til å knipe sammen munnen sin i stor frustrasjon. Og du kommer ikke til å legge merke til annet enn livets lyse side, i det du suser forbi og vinker, i farta 😉 

For samme hva framtida bringer; lov meg en ting. Hev hodet ditt, og senk det kun ned mot barna, når du får fisk på kroken, og når du lager kunstverk innen tresløyd. Aldri mer kjenn på at du skylder folk å senke det hodet ditt i ydmykhet og usikkerhet. Det er nå du skal være fornøyd med deg selv, og alt du har oppnådd. Det er nå du skal se misunnelsen i hvitøyet og blunke overbærende. Selv om vi bor fra hverandre, vit at jeg alltid er her for deg. Og fortid er fortid: ingen får tråkke på deg! Hverken på sosiale medier eller på bygda’s arena. 

For da. Da banker jeg lett på isen min. Så flyr jeg meg en tur på sopelimet mitt, plukker opp deg og barna, og suser oppover en tur. Så vi kan heve oss over bygdadyret’s verste “Sladder Goes Hank”.

Godt nyttår, superpappa multikunstneren!

Hilsen en heldig heldig løvemor.

Hjelpen er tilkalt, og krisen er et faktum. 

Hvor skal jeg begynne. Jo jeg kan begynne med klokka, som driver og kappløper med skillpaddelene. Evenentyret sier at tiden setter seg og hviler bak ei telle. Men dere, det ser ikke sånn ut her altså…

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

“Ser da ikke sååå ille ut på stuebildet nedom her!”, sier du.. Nei, på det lille feige bildet, nei, men:

*kjøkkenet er mer rotete og uoversiktlig enn ei viss dynge *barna må bades * Jeg må dusje * Jeg må spakle meg *  …mulig Even må slippe å bade, for han har feber, stakkar  * Sofaen er flekkete og må vaskes * Ribba …oh that pork!! Har aldri tilberedt ribbe før, kjøpte krydret, hørte den må saltes lell, men gadd ikke i går/glemte det i går/ga blaffen i går (velg det du synes passer best til meg) * finklær!?? Hjelp, finklær… hva skal vi ha på oss?? * + at jeg aldri skulle tatt hvilen på stua i dag, den varme gode stua våres. Sløv og sminkeløs blir jeg snart funnet her av nødhjelpen. 

…..og akkurat NÅ kom nyttårshjelpa! 

Jeg oppdaterer senere! Hei på oss og hei på ribba!

Ps: Nå skjønner jeg. Jeg har nok KVIET meg for den ribba.. Alt det andre, derimot, har jeg no exuse for..

Klokken runder straks 21.00, kvelden før årets siste dag, og jeg har vært i seng i en time allerede. Mathias og Even storkoser seg når mamma legger seg samtidig som dem. Og jeg synes det er avstressende selv en gang innimellom å avslutte kvelden tidlig. 

Mine to gullklomper, Even og Mathias…. Tenk, 2015 var det aller første hele året sammen med dem begge. Og jeg er overveldet. Konstant rørt. For noe så fantastisk, å få være mamma til disse to sjarmisene! 

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Jeg har sittet her i senga og spolt tilbake litt, etter guttaboiz sovna. Og da måtte jeg bare plukke ut noen krystallminner fra året vi legger bak oss, når det gjelder disse to søte barna mine. 

Selveste Even og ærede Mathias: Mamma takker og bukker for året som har vært. Med tårer i øynene, for jeg får det aldri tilbake. Det har nemlig vært det aller beste året jeg noensinne har opplevd, og det er vanskelig å forlate det.

Men. Jeg er klar som et stort egg til 2016 med dere! Vi skal lage one hellova year! Vi skal rocke til Metallica i stua, leke med biler og tulletøyse masse!

Dere er min store store skatt, og min rikdom uten like. Jeg skal fortsette å våke over dere som dragen i boka di vokter skatten sin, Mathias. 

Her er en liten selfietitt tilbake på året som har vært:

Så kom nå, 2016. Gi oss årets siste 2015, og skyt oss deretter inn i det nye året med topp utsikt og smilende latter. Jeg har på følelsen at dette også blir et sabla bra år…

💙Mathias💙Even💙

Jeg sitter ved baren.  Mannen ved siden av meg snøfter knirkende fra krakken ved siden av: “Det lukte KAFFE HER, og det va itj derfor æ kom hit…!” Kommentaren vekker ingenting i meg. Really could’nt care less. Jeg gruser han i hue mitt, og bryr meg virkelig ikke om hans latterlige, uintellegente kommentar. Dette liker han ikke. Så etter et halvt minutt spør han meg direkte: “Drekk du bærre kaffe? Eller e det sprit i det der som ser ut som vainn jahh..?”

Jeg forteller likeglad at, ja, jeg drikker bare kaffe. At, nei, det er ikke sprit i vannet mitt. Og at, tja, innimellom kan jeg sikkert røre ut et lite glass vin i plommesaft eller brus, og nippe til. Men da hjemme i stua mi når barna sover. Og med lav prosent. Men at dette er ytterst sjeldent, fordi jeg blir så trøtt av det..

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Jeg vet ikke om det er selvsikkerheten min som setter korka i munnen på folk. Men det er åpenbart at de ikke tør å snakke mer om det. Samtidig som de ser ut som et gap. Ja, pluss at det selvfølgelig er edrue JEG som er “weirdoen”. 

Nå skal jeg fortelle deg et par ting, barkrakkdude, og resten av den vaiende brisen som hver høytid og hver helg vakler over Norge i rødt, hvitt og blått!

Jeg HAR DET BRA! Jeg har aldri hatt noe alkoholproblem, og jeg er ikke “NØDT” til å holde meg edru! Jeg er ikke “spesiell” eller noe sånnt. Men jeg er LYKKELIG SOM EDRU! Jeg har bra funk av kaffe og litt energidrikke, OG SÅNN TRIVES JEG! 

For en stund siden kom jeg hjem fra puben. Lite liv i kveld, men alltid gøy å treffe folk på voksenarenaen. Jeg har lav terskel for å gå ut. Jeg trenger bare litt kaffe. Økonomien stopper heller ikke. Jeg kjøpte en kaffe der ute i kveld, og brukte bare 25 kroner. 

Uansett. Jeg kom altså hjem. Sendte de snille barnevaktene hjem, og gikk inn på stua. Jeg visste at det kom til å ta en times tid før koffeinet sluttet å holde meg våken, så jeg rydda, vaska gulv og shina kjøkken. Det er strøkent der nede nå, og alt er klart til å stå opp med to våkne gutter i morgen tidlig. 

Jeg åpnet ytterdøra og dro inn et friskt, dypt innpust, før jeg ruslet opp for å legge meg. Mathias på 6 våknet litt og ga meg en god klem. Så smilte han, og og la seg til å sove igjen. Jeg løftet litt på Even for å dra bort babydyna under han. For tenk hvis det kunne utgjøre en mer sikker natt for en liten liten kropp. De bør jo ikke ha for mykt underlag disse små. 

De er så mye mer verdifulle for meg disse to sønnene mine, skjønner du, barkrakkmann, enn dine synsinger og meninger omkring hvorvidt man drikker kaffe, sprit, redbull, melk, juice, pils eller brus.

Tryggheten omkring en liten gutt på 1 år, og en skolegutt på 6 år, er nemlig kun mitt ansvar i natt… Bare JEG kan sørge for disse guttene’s velvære her i hus.

De skal slippe. Slippe en drita full mamma som sjangler seg inn døra midt på natta, sender hjem nattevakta, og forhåpentligvis overlever den fordrukne natta nok til å stå opp til dagen derpå. Fordi to barn behøver henne. 

De skal slippe lukta av fyll. Slippe en mamma som våkner nærmest halvfull og skremmende sløv, langt utpå dagen, bare for å la rotete stue være grisete kjøkken. 

De skal slippe en mamma med flere personligheter og sinnstemninger enn de greier å følge med på.

AT DU SYNES DET ER KJEDELIG AT JEG VELGER Å VÆRE EN EDRU MAMMA, SIER MER OM DEG ENN DET GJØR OM MEG, barkrakkdude…

For jeg lover deg, jeg hadde aldri i livet satt sikkerheten til mine barn på spill, bare for å være “cool nok for deg”, brisne mann på krakk i baren.

De fleste nordmenn må absolutt drikke alkohol for å joine utelivet. Ikke rart det er folketomt det ute. For de har så høye krav for en kveld ute, at det blir sjeldent de er sosiale. Kravene er alkohol og nok penger til alkohol. Ergo blir de så fulle at det sosiale utgår. 

Jeg fnyser av hva de mener om mine valg. For meg er det mer enn et valg. Jeg liker bedre formen min på kaffe, enn pils og vin. Har der best sånn. Er fornøyd med meg selv sånn, OG HAR DER IKKE KJEDELIG. Få det inn i hodet ditt, barkrakkmann: Jeg kjeder meg ikke, og jeg bryr meg definitivt ikke om det dersom kaffelukta av koppen min kjeder DEG!

I morgen skal vi rocke stua. Mathias og jeg har begynt med noe nytt. Vi spiller Metallica for Even for å se om han danser til den musikken også, som han gjør med det meste annet. Helt ærlig? Mye, MYE morsommere enn sløve barkrakkdudes som må drekke alkohol for å ha det coolt!

Jeg vil ikke risikere tryggheten til mine barn. Og jeg er klar over at det finnes mange forskjellige livssituasjoner, der man er flere om ansvaret for barn, der det er tryggere dersom en skeier ut. Men mitt valg om å holde meg edru når jeg går ut, handler også om mitt eget velvære. Jeg TRIVES BEST SÅNN. 

Been there, done that. Jeg har vært full ute på byen før i tiden, jeg også. Og jeg vet at det ikke er noe for meg. Jeg fikk ingenting utav det. Og seriøst, livsuret mitt tikker og går; jeg har ikke EN ENESTE dag å kaste bort på fyllesyke og unødige nervespill.

Neste gang du gjerne vil snakke så høyt om hvilken type drikke jeg inntar i MIN munn, barkrakkfyr, skal jeg sette av noen minutter på å snakke med deg om hva du drikker, og hvorfor du drikker det.

Bare rettferdig det, vel? 

Stjørdalinger og omegninger! Are you really going to Lånke and Hell 2night?? 

På Hell i kveld?

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Hvorfor ikke bare stoppe sosifiseringen, lytte til Ramm og høre på Tørnquist, og gjøre som i gode gamle dager: KOM TIL OSS PÅ BAMSES PUB OG LAG FEST! 

Vi venter på dere her, og vi sladrer til Ramm og Tørnquist dersom vi ikke ser dere rocke inn døra her innen en time 😲

Det er dramatisk folkefattig her, come on, stay true to the good old Bear..

Jeg ble ikke døpt Helene. Mitt navn var Hege Merete. 

Nå skal jeg fortelle historien om hvorfor og hvordan Hege ble til Helene. 

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Det er enkelte ting som er lov, men som man bare ikke gjør. Det finnes uskrevne lover, regler og normer man bør holde seg innafor. 

Jeg var en av de som krysset en slik normete, reglete, lovete, usynlig grense. Uten å vite at den var der.

Jeg mistet henne. Jeg vet ikke når. Men jeg mistet henne.

Hun var den delen av meg som identifiserte seg med navnet sitt. Men da jeg fant meg selv hylende og ristende i senga av mareritt, natt etter natt, uke etter uke, visste jeg det. Han greide ikke å drepe meg. Men han drepte henne. 

Det er ikke normalt å leve i et fysisk og psykisk voldelig forhold. Det gjør noe med deg. Jeg har tidligere skrevet om disse tre årene i innlegget i arkivet ved tittel “Volden drepte noe i meg”. Nå skal jeg fortelle dere om tiden etterpå. Det var i år 2005.

Voldsalarmen var ikke på plass enda. Men den kommunale leiligheten var det. Og det var vel det eneste som var på plass. Ingenting i meg var på plass, og jeg ante ikke hvem jeg var lenger. 

Marerittene plaget meg natt etter natt. En morgen slet jeg voldsomt med å komme meg ut av en drøm. Han kom inn gjennom soveromsvinduet med en gjeng slemme folk, og gikk inn på stua for å vente på meg. Angsten red meg da jeg løp inn på stua for å be dem om nåde. Da våknet jeg. Gikk inn på stua, bare for å finne dem der. Så våknet jeg. Puh, bare en drøm! Men inne på stua, det fant jeg dem igjen, klare til å ta meg. Banke meg. Ikke bare han, men gjengen hans også. Slemme, onde, folk…

Jeg var så redd da jeg våknet. Livredd. For da jeg virkelig våknet på ordentlig, var stua mi tom. Og jeg var trygg? Nei. Jeg følte meg aldri trygg. Alltid var jeg rastløs og engstelig. Skvatt av ingenting. Prøvde å le det bort. Men jeg visste hvorfor jeg skvatt. Hver gang. 

Og jeg hatet det hver gang noen kalte meg “Hege”. For det var det han kalte meg da han sparket meg i hodet da jeg lå på stuegulvet til kompisen min. Det var det navnet han kalte meg da han slo på meg 7 blåmerker i ansiktet. Og det var det han kalte meg da ham sparket meg så hardt i magen at jeg mistet pusten.

Hege var død. Jeg var ikke henne. Jeg var faen ikke henne! 

Hege hadde sunket så lavt at hun druknet, desverre. 

Uke etter uke tenkte jeg på å skifte navn. Til slutt sendte jeg inn søknaden til folkeregisteret. 

En av pappa’s kusiner har tre døtre. Den ene heter Hege Merete, den andre Hedda Helene, og den tredje Heidi. Jeg visste ikke, og vet ikke, om jeg var oppkalt etter hun ene. Men jeg valgte å late som det, for så å kalle meg opp etter hun andre. 

En god varme bredte seg utover brystkassa mi den dagen jeg mottok brevet. Hege Merete hadde blitt til Helene Merethe. Og ærlig talt trodde jeg ikke dette kom til å bli noe slags problem for noen..

Men det ble det. Dette er straks 11 år siden nå. Og det føltes så riktig for meg. Men folk kan være både dumme, slemme og ekle. Voksne mennesker kan virkelig dette med småmobbing. Usynlige bemerkninger. Med ett hadde navnet “Hege” blitt til et mobbeord man brukte ca 15 ganger under en kort samtale bare for å terge. For å lete etter reaksjoner hos meg. For det var definitivt ikke greit altså, fikk jeg vite, at jeg hadde -gidameg: BYTTA NAVN! Hvem trodde jeg at jeg var, som kunne tillate meg å VÆRE så forbanna UVANLIG? Hadde “Hege” oppmerksomhetsbehov eller??

Voksne mennesker…

Jeg bestemte meg tidlig for å ikke gi dem noen reaksjon. De var som små barn som visste at de gjorde noe galt, ergo var det best å ikke gi dem noe slags oppmerksomhet for det. Inni meg visste jeg at jeg hadde gjort det rette, og jeg følte med dem. For hadde de bare visst hvor viktig dette navnet var for meg å skifte, hadde de ikke villet dumme seg ut på denne måten. Det var altså de som var “oppmerksomhetssyk”. Hver gang de sa navnet Hege litt for mange ganger og litt for høyt, og hver gang de kritiserte meg for valget jeg hadde tatt. “Attention please…”

Det var nemlig ikke bare den nedverdigene måten de snakket til meg på. Det var i tillegg alt tullet jeg fikk “høre igjen på bygda”. Det var ikke måte på for en kriminell handling jeg hadde foretatt meg ved å skifte navn.

Årene gikk. Voldsalarmen kom, og gikk. Etter 4 år leverte jeg den tilbake. Trente kickboksing, styrke, kondis, aerobick og mindbuilding. Bygde meg opp, sten for sten, år etter år. Sakte men sikkert ble jeg den beste utgaven av meg selv. Og en etter en stund begynte de å si “Helene”. Særlig etter en periode der jeg lo og sa: “Kaller du meg Hege, kaller jeg deg Magda/Bertha/Berthram/Vagdus, for jeg har nemlig ikke LOV til å kalle meg “Hege”, da jeg i folkeregisteret heter HELENE, og det VET DU…”

…..vi sitter i stua til gamle tante Ranveig i Sigerfjord i Vesterålen. Pappa’s flotte kusine Randi, som selv har skiftet navn til Ingeborg, fyller rommet med sin feminine og vakre tilstedeværelse. De to kloke damene er som rosebuskene utenfor, og det dype Vesterålsvhavet nedenfor; duftende og dype. Det som blir sagt inne i den stua den dagen, gir meg styrke og en påminnelse om mine sterke røtter fra nord. Tante Ranveig viser meg bilder fra Revhaugen, hjemstedet til min far, og hun peker på en dame som bodde hos familien. Så ser vi på flere bilder. 

De kaller meg Helene. Jeg bemerker det, og at jeg er takknemlig for det. At de viser meg den respekten så lett og naturlig. De er så rolige og behagelige. Det tar tid før Ingeborg svarer: “Helene, du vet, i enkelte andre kultura, e det vanlig å skifte navn når man når en viss alder. Det e en del av de kulturan, det. Du ska ikkje bry dæ om ka folk synes om det. Vær stolt av dæ sjøl og navnet ditt, du.” Hun smiler lurt og blunker til meg. 

Jeg lytter heller til mine røtter, en til falske folk’s besettende behov for å trampe på andre for å løfte seg selv. Dette med å flytte fokus fra den forbanna bjelken i en selv, og over til min flis kalt “navnebytte, gosh!”.

What to do about it? Nothing. Mitt navn er Helene Merethe, og sånn er det. Plager det deg? Haha så gøy! Det er faktisk det. For hvis du er et sånnt fordomsfylt, fordømmende type menneske med anti-det-meste-firkant, som rommer det meste utenfor a4-livet ditt… Vel, da har jeg ikke særlig mye til overs for deg. Og da er det bare morsomt for min del å kunne kile deg litt irritende på overleppa med ordet “Navnebytte”

Jeg brydde meg virkelig aldri noe om de arrogante holdningene. For meg var det jo så viktig å skifte navnet mitt til noe jeg kunne leve med. Jeg syntes ikke Hege-navnet var stygt. Det var ikke det. Men noe skjedde inni meg, hver gang han brølte det navnet før han slo eller sparket. Jeg ville ikke skvette himmelhøyt resten av livet mitt hver gang noen sa navnet mitt.

Skjønner du NÅ hvor viktig det er å skaffe deg riktig informasjon om et navnebytte, før du hånflirer og sier det gamle navnet tre ganger så mye som normalt i en setning? Før du etter 5 år, sier: “Jeg klaaarer ikke å venne meg til det nye navnet assa, for meg er du hu derre Kari Nordmann for evig og alltid!”

Hører du hvor latterlig det er å si noe sånnt, du som lett glemmer det meste annet, og som enkelt venner deg til nye ting, navn, steder og tang, pluss duppeditter, hver eneste måned…? Skaff deg ryggrad og viljestyrke nok til å støtte de i samfunnet som følger sine egne originale stier, heller enn å sette skjegg i postkasser. Det kler deg ikke å dilte etter flertallet i slik voksen alder, vet du 😉

Karma might become your bitch

Look in your mirror now

Find yourself, somehow 

Cuz my name 

Aint no shame

Say it loud

Cuz I’m proud

You should know

Facts before making a show

Use your mind

And try to be kind

Before Karma’s to show

How it feels to lay low

Skrevet av Helene Merethe på tampen av 2015

Vi har to røvere med øyne blå, med silkehår og med ører små. Og midt i fjesene, peker nesene, med så farskete blikk som så… 

Hils på virkeligheten’s Knoll og Tott…

Knoll Johannes ble født 22.november 2014. Han er lurere en de lureste luringene, og en stor, sterk og kosete 1åring.

Tott Even ble født 20.oktober samme år som Knoll Johannes, og er farsketere enn de farskeste farskene. Litt mer lettvektig enn sitt lure medsammensvorne søskenbarn. 

Eeey, talkin to ME?

…Det var ikke meg, det var Knoll!

Våre Knoll og Tott, er inspirerende oppfinnsomme, og fantastisk kreative hva angår fantestrekene sine. Livet hadde vært kjedelig uten dem. Og vi gleder gleder gleder oss, til framtida’s rampestreker 🙂

Jeg mener… Mette.   …ikke som i Marit, men  M E T T E. Ikke bare av PinneRibbeSurkålSintkålOgGladkål pluss FettSukkerSalt, men METTE av DETTE: JUL! Vi er mette av -j-u-l-   …her i gården jaffal.

Likevel skal dere få julaften-story’n våres, okay:

Vi begynner med slutten. Her ligger jeg som en annen Pink Blogger, og digger. Digger digger digger massasjeputa jeg fikk av morra mi. Det var så snilt det, mamma. Noe skjedde etter 5 minutter på den puta. Jeg ble treeegere.

Mathias brydde seg ikke særlig om hu pia her i fjor. Syntes det var teit med både aske og pott. Men i år. I år forelsket han seg tydeligvis heftig og begeistret i henne, og vi måtte minne han på flere ganger at han ikke måtte titte så nærme TV’n. …det hjalp ikke. Askepott måtte visst studeres nøye i år.

Superpappa Tore var på plass, og sammen lagde vi en trivelig og, seff, alkoholFRI julaften for KIDSA. ….menne.. maten kan jeg nok ikke ta særlig kred for. Det var mer “Nå har je vaska gølve, (men itte børi ved), så du får stå på kjøket, og hygge deg i fred. Neivisstsann, je skrelte potitan! Faktisk ganske typisk at andre lager mat på kjøkkenet mitt her..  bør jeg ta hintet,  maby baby?

Når sant skal sies, så ble jeg ikke mett. Jeg var for spent på at nissen skulle komme. Pluss at lille Even plutselig befant seg i alle tiders trassaldre, all at the same time, ved julemiddagsbordet. Jeje, gøy lell.

Hips ved juletella. No no my hips don’t lie, curves and big booties are all in ya. Som jeg skrev om tidligere: jeg kjøper ikke diettene deres, ukeblader 😉

Happybaby Christmas shady

Mamma bor rett nedi her. Hun og min mormor Alfhild, feiret julaften sammen der i år. Men, som i fjor, tok mamma seg tid til å leke nisse.

Vi avtalte tidspunkt, og etter julematen var inntatt, fant jeg henne ute på gårdsplassen. Hun var utkledd som nissefar, og stod i vinkel ved bilen, i et trillende latteranfall.

For jeg har noen herlige naboer fra Somalia, som har muslimsk tro. Disse stod der ute på gårdsplassen i det nissen kom kjørende og parkerte utenfor her. Mamma hadde akkurat greid å kjøre helt opp hit som nissefar, uten at noen ferska han/henne. Til h*n kom hit. Det var lite vi kunne si for å forklare naboene. Fikk ikke til å forklare noe heller. Bare stod der og lo. 

Jeg vet av erfaring hvordan det er å få latterkrampe før man skal gå inn utkledd som nissefant. Bare at da var det snø, og jeg ramla oppi den. Det var utenfor mamma’s hus, og jeg brukte flere minutter på å klare å dempe hysteriske lattertokter, før jeg gikk inn og HO HO’a til tantebarn Aron. 

Her ser dere Mathias akkurat i det det går opp for han at mormor er nissefar. Inntil dette øyeblikket var han livredd, stakkar. Det var fælest for stakkar lille Even…

Takk for en knall julefeiring gutta boyz og mormor. Nå-er-vi-Mette-, ikke sant Marit? Skikkelig norskete julestuggu-mette, og møkka lei av fargen RØD. Vi har priskriget oss gjennom trange butikker, stått og trippet i lange køer, juleboarderlinet oss på flaue dansegulv, og lagt på oss 3 kilo hver. 

Ja vi er mette av dette nå, og klare som tusenvis av sprekkeferdige egg, for nyttår og forsetter, vinter som glir over i vår med smeltende snø og lysere dager. Blomster som titter frem og..  ….men hey, de gjør jo det allerede, hva? Røde roser og blå fioler?

Og hey, jeg bare antok, men det gjelder ikke meg; jeg har ikke stressa mot lange køre i butikker og sånnt i år. Og de tre julebordene jeg deltok i, var edrue for min del. Langt fra juleboarderlinede. Og jeg som har en liten ettåring å løpe etter, glemmer å spise, så jeg har ikke lagt på meg de tre julekiloene. Formene mine henger på lell de. 

Og jeg har ingen nyttårsforsetter som går ut på å slanke bort de formene. Hvordan skal det gå til? Sager man av hoftene? Nei de bare er sånn de, og de skal få være i fred. 

Men jeg er M E T T. Mett av julesangevirvar i salgsdesperate butikker. Mett av rundvask fordelt på 3 etg. Mett av julerødt og stressetistressa folketifolksomt der ute i den glade glade jula…

I dag dro Tore og Mathias til Tore’s hus, og Even og jeg gikk ned til hun julenissen. Mamma. Mormora herself, og mormor-og-oldemor Alfhild. Vi spiste oss mette, og møtte søskenbarn som kom innom. Trivelige, koselige søskenbarn. Min fine tante Brit har gjort en fabelaktig god jobb, de tre ungdommene er eksellente.

Vel hjemme igjen, la jeg ned Even til å sove. Slo av lyden på telefonen og la den på lading i gangen. Så titta jeg på filmen “Butleren” på TV2, i fred, ro og harmoni. En hel film har ikke filmnerden sett siden Even kom til verden for 1 år og 3 mnd siden. Og jeg nøt det. Gråt litt, lo litt, og feiret 1.juledag’s peace på min egen måte. 

“…så når lysan tennes, og jula e her, ….send en tanke te mæ og aill sammen som går, alein gjennom gata kvar ei jul, kvart et år…” (hentet fra teksten til låta “Kan du sjå mæ” av Stjørdal Band Aid)

Jeg flytter aldri fokus fra det rørende, midterste, viktigste. Hverken før eller etter julaften. Aldri. Jeg ser dem, de som ikke har noen å feire jul med, hjemløse, ensomme, rusmisbrukere, alkoholikere…. , og hjertet mitt hamrer for EN eneste drøm: Å kunne tilby dem en drømmejulefeiring på et svært slott, med digg mat, julemusikk, plenty gaver, herskapelig overnatting hele romjula, og påfølgende nyttårsfeiring. 

Først DA, blir det skikkelig jul i hjertet mitt..

Jeg duger. Til mye. Jeg vet jeg duger, for det har dere lært meg.

Jeg kom til dere som vikar, våren 2013, som en Olivia Twist, med frynsete selvtillit og lurvete selvbilde. Jeg har lenge tenkt å skrive om den arbeidsplassen dere tilbød meg, og om hvordan jeg blomstret opp på de to årene. 

Klokka tikker mot lille julaften. Det er duket for siste innsats i morgen, og vi gleder oss til å komme i mål her oppe på Lykketoppen, alle 4. 2 små gutter, og 2 stolte foreldre. Jeg vil skrive dette innlegget i julegave til arbeidsplassen som bygde opp store deler av selvtilliten min.

Jeg var langt nede. Hadde forsøkt å reise meg innen arbeidslivet flere ganger, da dere tilbød meg å få jobbe hos dere. For å belyse hele bildet, må jeg nesten fortelle hva som hadde hendt årene før jeg havnet hos denne fantastiske arbeidsplassen.

To å tidligere holdt jeg på å gå på veggen av desperat kjedsomhet. At NAV uføretrygdet meg som 21åring var kanskje bra for noe. Hvem vet, men det var definitivt ikke bra for mestringsfølelse og selvtillit. Noen ganger gjemte jeg honnørbeviset i kollektivtrafikken. Latet som om jeg var en av de arbeidende. Betalte og fullpriset meg ut av skammen for et øyeblikk. Jeg husker godt den gangen konduktøren i toget var en gammel klassekamerat. Jeg betalte fullpris, for å slippe å vise fram beviset på min arbeidsuførhet.

En dag jeg gikk forbi noen veiarbeidere nede i byen, tok jeg meg selv i å tenke: “Please, gi meg en jobb jeg kan gå til på morgenen. Whatever. Trenger ikke lønn engang. Lønna kan være mestringsfølelsen!”

For det er livsfarlig å stå opp om morgenen bare for å se resten av verden haste til noe. Til jobb. Til skole. Til noe. Noe som gjør dem viktig. 

Uten å ha noe å gå til selv. 

Tomme tanker som; “Hva gjør lille jeg her på klodens venterom? Hva er min misjon? Alle andre gjør noe her, unntatt jeg og noen til som sitter her på venterommet sammen med meg.”

Den dagen hastet jeg innom Nav. Hadde 5 minutter før et møte, så jeg løp inn og ba om fem minutter med Nav. 

-“Gi mæ en jobb. Please, gi mæ en jobb!!” sa jeg.

Jeg fikk gå på et kurs ledet av to spreke damer. Optimister. Siden jeg sa jeg var desperat som fy, fant vi ut at jeg kunne jobbe gratis. Vi kalte det praksis, som for å få referanser til å søke arbeid videre.

Jeg ønsker ikke å gå inn på hvilken type arbeidsplass dette var. Fordi jeg mener jeg ble utfryst og på en måte mobbet av enkelte som jobbet der. Til å begynne med fikk jeg høre av avdelingsleder at jeg var som skapt for jobben. Men så endret mye seg, og jeg ble gradvis tristere og tristere inni meg. For jeg kunne oppleve at de ansatte ikke svarte meg hvis jeg snakket til dem. Det var helt tydelig at de hørte hva jeg sa, men de tidde stille. Med mørke, alvorlige blikk. Jeg ble rammet av ondsinnede rykter, og måtte alltid bevise at jeg dugde. 

Til slutt brast det for meg. Tårene trillet inne på kontoret til sjefen, og jeg fortalte hvordan det føltes. At jeg følte at ingen likte meg på arbeidsplassen. 

Noen dager senere fikk jeg gjennomgå av avdelingslederen. Hun regelrett kjeftet meg huden full fordi jeg hadde gått til sjefen med dette, mens jeg gråt og kjente meg liten.  Hun hadde aldri hørt om noen som jobbet så lite som jeg, nei ærlig talt, det fikk være måte på latskap, og jeg burde vite at hun var den jeg skulle gå til dersom noe plaget meg.

Problemet var bare at DU var en av dem som behandlet meg respektløst, avdelingsleder.

Jeg valgte å slutte å jobbe gratis for dem. Og da forsvant klumpen i magen. 

Så hoppet jeg videre ned på samfunnets rangstige. Ville jobbe. Kjempet for å ha noe å stå opp til, jeg som resten av verden.

Det var lett å få seg jobb innen renhold, men det var ikke så lett å takle mobbende bemerkninger, stygge blikk og sinte folk som mente jeg var like lite verdt som dritten jeg vasket. Så glad som jeg var for å ha noe å sykle til grytidlig på morgenen den sommeren, like glad var jeg for å slippe ydmykelsen, da høsten kom og jeg krøp i hi.

Så kom våren da vinteren ga slipp, og jeg hadde gitt opp å være en viktig del av morgenfolket. Det kom ikke til å bli noe av meg. Ingen ville ha ei dame med så mange ondsinnede og like usanne rykter, i en så liten by. Og avdelingslederen ved den arbeidsplassen jeg hadde brukt 6 mnd av livet mitt på å jobbe gratis for, hadde bestemt seg for å gi meg dårlige referanser. Jeg krympet meg hver gang jeg så henne på treningssenteret. 

Så ble jeg tilbudt å komme å jobbe som vikar for en barnehage her i Trøndelag. Jeg takket pent for det, men sa at jeg nok ikke hadde noe særlig til cv å vise til. Det gjorde ingenting, fikk jeg vite. For på denne arbeidsplassen ville de selv vurdere hva de mente var bra og ikke bra, og folk fortjente en ny sjanse.

 Tårene som presser på idet jeg skal til å fortelle om denne arbeidsplassen, er gode tårer. 

Jeg kom dit som en redd liten fugl, med brukne vinger og manglende tillit til meg selv; og entret en verden av klapp på skuldra, oppmuntrende smil fulgt av vennlige setninger, og mangfold. Mangfold og atter mangfold. Jeg fikk komme som jeg var. Med de klærne jeg hadde, og som jeg ellers var. I begynnelsen turde jeg nesten ikke prate med de ansatte der. Jeg var livredd for å bli tråkket på, og overbevist om at de andre ikke likte meg.

Jeg er i verkstedet og aktiviserer noen barn. En av de faste ansatte går forbi. Så stopper hun, peker på arma si, og sier: “Sjå her, Helene! Æ har frysninga! Vet du koffor?? Det e fordi du e så innmari flink!..”  Jeg glemmer aldri alle disse gjennomtenkte, rosende kommentarene.

Jeg kunne bli stoppet av en av de pedagogiske lederene, bare for at de ville minne meg på noe bra som de mente jeg hadde gjort. “Jeg så hva du gjorde tidligere i dag, Helene; steike det var en bra måte du samlet ungene på!”

Jeg husker hvor redd jeg var første dag. Nærmest for sosial angst å regne. Det var så skummelt. Og jeg husker en sommer som kom og gikk. I det den gikk, kom en høst med god selvtillit. Oppriktig stolthetsfølelse og glede i brystet.

Dere vet selv hvem dere er. Og nå skal dere få tidenes TAKK i julegave, fra ei som gråter av takknemlighet når hun skriver om dere. For jeg hadde virkelig mistet troen på meg selv, og jeg tror ikke jeg kunne funnet den alene. 

De snille ordene deres, aksepten, klappene på skuldra mi, og fokuset deres på mangfold, bygde meg opp igjen. Dette arbeidsmiljøet deres burde være mal for alle andre arbeidsplasser, og jeg kommer alltid til å være skikkelig, skikkelig glad i dere. 

Nå vet jeg altså at jeg duger. Jeg duger til å jobbe med barn, og hva enn jeg ønsker å få til. Jeg duger som mor, det vet jeg, for flere av dere sa det til meg.

Det hadde ikke blitt noen blogg, hadde det ikke vært for en vakker verden av en fantastisk barnehage. Der fikk selvtilliten min gro i fred og ro, og der møtte jeg ekte aksept i så mange øyne, at jeg til slutt begynte å tro på meg selv igjen.

Hjertelig takk til verdens aller beste arbeidsplass, fra verdens aller heldigste meg.

Du leser forbipolene. For oppdateringer, lik facebooksiden https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

 Du vet du er utenfor. Annerledes. Uglesett. Du har vært det helt siden samfunnets dører ble låst, og medisinskapene åpnet. Du knep munnen igjen, men de tvang det i deg. Du spyttet ut, og prøvde å gjemme deg, for du visste det var feil medisin. Da sprøytet de det inn i deg.  Alle disse forskjellige medisinene som gjorde deg så rar. 

Du har så mange gode venner, og takk og pris for det. Men Svarteper og Dramaqueen har mange ansikter, så gjemt mellom trofaste venner, ser du Judas og Cruella tydelig og klart. De Vil er bare et etternavn, i ei tjukk slekt. 

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Du merket det den gangen du var den eneste i vennegjengen som ikke ble invitert i et bryllup. Den gangen du ikke ble informert om heisannturen. Og alle de rare blikkene, nedlatende kommentarene og ignoreringen: du er del av et freakshow kalt psykiatri. 

De elsker deg. Elsker at du finnes, slik at de har noen å baksnakke. Sånn at de kan hakke på noen, og føle seg bedre selv. Særlig dagene etter at de har vært hos psykologen sin. For da har de ekstra behov for å flytte fokus over på noen de kan klage skikkelig på. Suge noen tom for blod. Selv er de ikke en del av freakshowet. For de har ikke kroniske diagnoser, eller svingdørpasient-historikk. Nei litt psykologtimer er jo bare in det nå..

Vi skal vise dem freakshow. Lære dem hvor feil de har tatt av oss. Som om de kjedelige livene deres hele tiden var det “rette”, noe å “hige etter”. De er svake, uten identitet, og på konstant jakt etter siste mote. For Gudene vet: de kan ikke tenke ut sin egen mote sjæl.

Noen ganger undrer du på om du skal slette dem fra vennelisten din på facebook. Men det er å slippe noe i vannet. Ringene som kommer etterpå, er mer dramatiske og større enn utgangspunktet var. 

Så du lar dem fortsette å behandle deg som om du er en outsider. For du vet. Og jeg vet. At en dag, skal du slippe dem inn som publikum til freakshowet vårt. Der kommer alle kreative talenter til syne. 

Har du rusa deg bort fra livet en stund, med en diagnose i bunn og grunn? Og nå er du på vei tilbake til samfunnet igjen, nykter, utstøtt og litt redd? Ansatt! Du har gått livets skole, og er i mine øyne høyt utdannet.

Har du diagnose Scitzofren, og har akkurat stabla deg på beina etter depresjonen som diltet etter psykosen? Ansatt! Du har den dybdefantasien som kreves, og du er på mange måter “synsk”.

Har du ADHD? Kanskje levd så lenge at du opplevde å få den diagnosen som MBD, minimal brain damage? Ansatt! Du er overintellegent, du vet det?

Har du Posttraumatisk stresslidelse? Ansatt! Da kan du se sider av en sak mange andre ikke kan se.

Har du Bipolar, og er kommet i mål med riktige medisiner og balansert livsstil. Ansatt! Vi trenger kreativiteten  og intellegensen din! 

Har du Asperger? Ansatt! Da kan du se detaljer vi andre ikke får med oss, og du har en hukommelse bare genier har..

Har du hatt spiseforstyrrelser, og blitt frisk? Ansatt! Virkelig? Greid å overleve? Slike tøffinger har vi mer enn bruk for! 

Har du vært selvskader, og nå har du lært deg å elske deg selv? Ansatt! En slik bragd det er å greie å vri hodet sitt fra selvhat til egenkjærliget, er hellig. 

Har du blitt mobbet på noe som helst plan i livet? Ansatt! Det sier seg selv at du har vært objekt for sterk misunnelse.. Vi trenger deg for alt du er, og du har nok så mange kvaliteter at vi ikke kan telle dem.

Ansatt til dype, spennende og kreative oppgaver, i et freakshow verden aldri har sett makan til: Det er klart for 2016, og det vil si at det er på tide vi begynner å bruke evnene og talentene våre nå.

De tok feil hva angikk lobotomi. Jeg mener de tar feil hva angår elektrosjokk også, selv om det foregår hver fredag i toppetagen på Levanger sykehus, og over hele landet. De tar også feil i at diagnosene våre kun er sykdom. Da var også mange genier, sangerinner, rockere, komikere, kunstnere og oppfinnere, syke de også.. Selv om vi nyter godt av alt hva de skapte.

Ja, vi skal vise dem tidenes freakshow. Alle dere som herved er ansatte: husk hva dere bærer på. Det må ikke ruses bort en eneste dag til. Og du må ikke finne på å gi opp livet ditt, fordi en eller annen idiot sa du er en tulling. Se frykten i øyet ditt i speilet, og kjenn at det er ikke noe du lenger trenger æ være redd for. Med de evnene og alle de overintellegente tankene du prøver å ruse bort; You don’t need no education! Rus kan være alt fra søvn, alkohol, dyna di, mat, selvskading, sykelig matkontroll og amfetamin, til heroin og alle andre ulovlige rusmidler. 

Støtt ut av samfunnet, i ødemarkens mørke, kan det være vanskelig å bli kjent med sine egne talenter. Eller å se på dem som talenter. Samfunnet peker jo nese..

Så er du med på Freakshow 2016? Året da du begynte å ruse deg på friskluft, trening og affirmasjoner? Året da du ikke behøvde flere innleggelser? 

Det er vi tullinger som får det til, nemlig. Det har historien vist. Så hopp ombord på din egen scene, og gi dem et freakshow uten like! som rabler, babler og freaker til alt de hittil har trodd om sånne som oss 😉