Jeg duger. Til mye. Jeg vet jeg duger, for det har dere lært meg.

Jeg kom til dere som vikar, våren 2013, som en Olivia Twist, med frynsete selvtillit og lurvete selvbilde. Jeg har lenge tenkt å skrive om den arbeidsplassen dere tilbød meg, og om hvordan jeg blomstret opp på de to årene. 

Klokka tikker mot lille julaften. Det er duket for siste innsats i morgen, og vi gleder oss til å komme i mål her oppe på Lykketoppen, alle 4. 2 små gutter, og 2 stolte foreldre. Jeg vil skrive dette innlegget i julegave til arbeidsplassen som bygde opp store deler av selvtilliten min.

Jeg var langt nede. Hadde forsøkt å reise meg innen arbeidslivet flere ganger, da dere tilbød meg å få jobbe hos dere. For å belyse hele bildet, må jeg nesten fortelle hva som hadde hendt årene før jeg havnet hos denne fantastiske arbeidsplassen.

 

To å tidligere holdt jeg på å gå på veggen av desperat kjedsomhet. At NAV uføretrygdet meg som 21åring var kanskje bra for noe. Hvem vet, men det var definitivt ikke bra for mestringsfølelse og selvtillit. Noen ganger gjemte jeg honnørbeviset i kollektivtrafikken. Latet som om jeg var en av de arbeidende. Betalte og fullpriset meg ut av skammen for et øyeblikk. Jeg husker godt den gangen konduktøren i toget var en gammel klassekamerat. Jeg betalte fullpris, for å slippe å vise fram beviset på min arbeidsuførhet.

 

En dag jeg gikk forbi noen veiarbeidere nede i byen, tok jeg meg selv i å tenke: “Please, gi meg en jobb jeg kan gå til på morgenen. Whatever. Trenger ikke lønn engang. Lønna kan være mestringsfølelsen!”

For det er livsfarlig å stå opp om morgenen bare for å se resten av verden haste til noe. Til jobb. Til skole. Til noe. Noe som gjør dem viktig. 

Uten å ha noe å gå til selv. 

Tomme tanker som; “Hva gjør lille jeg her på klodens venterom? Hva er min misjon? Alle andre gjør noe her, unntatt jeg og noen til som sitter her på venterommet sammen med meg.”

Den dagen hastet jeg innom Nav. Hadde 5 minutter før et møte, så jeg løp inn og ba om fem minutter med Nav. 

-“Gi mæ en jobb. Please, gi mæ en jobb!!” sa jeg.

Jeg fikk gå på et kurs ledet av to spreke damer. Optimister. Siden jeg sa jeg var desperat som fy, fant vi ut at jeg kunne jobbe gratis. Vi kalte det praksis, som for å få referanser til å søke arbeid videre.

 

Jeg ønsker ikke å gå inn på hvilken type arbeidsplass dette var. Fordi jeg mener jeg ble utfryst og på en måte mobbet av enkelte som jobbet der. Til å begynne med fikk jeg høre av avdelingsleder at jeg var som skapt for jobben. Men så endret mye seg, og jeg ble gradvis tristere og tristere inni meg. For jeg kunne oppleve at de ansatte ikke svarte meg hvis jeg snakket til dem. Det var helt tydelig at de hørte hva jeg sa, men de tidde stille. Med mørke, alvorlige blikk. Jeg ble rammet av ondsinnede rykter, og måtte alltid bevise at jeg dugde. 

 

Til slutt brast det for meg. Tårene trillet inne på kontoret til sjefen, og jeg fortalte hvordan det føltes. At jeg følte at ingen likte meg på arbeidsplassen. 

 

Noen dager senere fikk jeg gjennomgå av avdelingslederen. Hun regelrett kjeftet meg huden full fordi jeg hadde gått til sjefen med dette, mens jeg gråt og kjente meg liten.  Hun hadde aldri hørt om noen som jobbet så lite som jeg, nei ærlig talt, det fikk være måte på latskap, og jeg burde vite at hun var den jeg skulle gå til dersom noe plaget meg.

 

Problemet var bare at DU var en av dem som behandlet meg respektløst, avdelingsleder.

 

Jeg valgte å slutte å jobbe gratis for dem. Og da forsvant klumpen i magen. 

 

Så hoppet jeg videre ned på samfunnets rangstige. Ville jobbe. Kjempet for å ha noe å stå opp til, jeg som resten av verden.

 

Det var lett å få seg jobb innen renhold, men det var ikke så lett å takle mobbende bemerkninger, stygge blikk og sinte folk som mente jeg var like lite verdt som dritten jeg vasket. Så glad som jeg var for å ha noe å sykle til grytidlig på morgenen den sommeren, like glad var jeg for å slippe ydmykelsen, da høsten kom og jeg krøp i hi.

 

Så kom våren da vinteren ga slipp, og jeg hadde gitt opp å være en viktig del av morgenfolket. Det kom ikke til å bli noe av meg. Ingen ville ha ei dame med så mange ondsinnede og like usanne rykter, i en så liten by. Og avdelingslederen ved den arbeidsplassen jeg hadde brukt 6 mnd av livet mitt på å jobbe gratis for, hadde bestemt seg for å gi meg dårlige referanser. Jeg krympet meg hver gang jeg så henne på treningssenteret. 

 

Så ble jeg tilbudt å komme å jobbe som vikar for en barnehage her i Trøndelag. Jeg takket pent for det, men sa at jeg nok ikke hadde noe særlig til cv å vise til. Det gjorde ingenting, fikk jeg vite. For på denne arbeidsplassen ville de selv vurdere hva de mente var bra og ikke bra, og folk fortjente en ny sjanse.

 

 Tårene som presser på idet jeg skal til å fortelle om denne arbeidsplassen, er gode tårer. 

 

Jeg kom dit som en redd liten fugl, med brukne vinger og manglende tillit til meg selv; og entret en verden av klapp på skuldra, oppmuntrende smil fulgt av vennlige setninger, og mangfold. Mangfold og atter mangfold. Jeg fikk komme som jeg var. Med de klærne jeg hadde, og som jeg ellers var. I begynnelsen turde jeg nesten ikke prate med de ansatte der. Jeg var livredd for å bli tråkket på, og overbevist om at de andre ikke likte meg.

 

Jeg er i verkstedet og aktiviserer noen barn. En av de faste ansatte går forbi. Så stopper hun, peker på arma si, og sier: “Sjå her, Helene! Æ har frysninga! Vet du koffor?? Det e fordi du e så innmari flink!..”  Jeg glemmer aldri alle disse gjennomtenkte, rosende kommentarene.

 

Jeg kunne bli stoppet av en av de pedagogiske lederene, bare for at de ville minne meg på noe bra som de mente jeg hadde gjort. “Jeg så hva du gjorde tidligere i dag, Helene; steike det var en bra måte du samlet ungene på!”

 

Jeg husker hvor redd jeg var første dag. Nærmest for sosial angst å regne. Det var så skummelt. Og jeg husker en sommer som kom og gikk. I det den gikk, kom en høst med god selvtillit. Oppriktig stolthetsfølelse og glede i brystet.

 

Dere vet selv hvem dere er. Og nå skal dere få tidenes TAKK i julegave, fra ei som gråter av takknemlighet når hun skriver om dere. For jeg hadde virkelig mistet troen på meg selv, og jeg tror ikke jeg kunne funnet den alene. 

 

De snille ordene deres, aksepten, klappene på skuldra mi, og fokuset deres på mangfold, bygde meg opp igjen. Dette arbeidsmiljøet deres burde være mal for alle andre arbeidsplasser, og jeg kommer alltid til å være skikkelig, skikkelig glad i dere. 

 

Nå vet jeg altså at jeg duger. Jeg duger til å jobbe med barn, og hva enn jeg ønsker å få til. Jeg duger som mor, det vet jeg, for flere av dere sa det til meg.

 

Det hadde ikke blitt noen blogg, hadde det ikke vært for en vakker verden av en fantastisk barnehage. Der fikk selvtilliten min gro i fred og ro, og der møtte jeg ekte aksept i så mange øyne, at jeg til slutt begynte å tro på meg selv igjen.

 

Hjertelig takk til verdens aller beste arbeidsplass, fra verdens aller heldigste meg.

 

Du leser forbipolene. For oppdateringer, lik facebooksiden https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/