Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Han står i skolegården alene og tenker. Undrer på om de andre barna har rett i det de sier. Er han ikke verdt noe? Han går hjem. En liten gutt som har bursdag om ti dager. Men han vet ikke helt om han vil ha den. Vil ikke fylle 12 år. Han greier ikke mer hvis denne mobbingen skal fortsette slik…

Jeg hørte om deg etterpå. Gråt for deg og tenkte mye på deg. Vi må på et eller annet tidspunkt ha sett hverandre i skolegården mellom 1987 og 1990. Men jeg husker deg ikke. Nå får jeg den store æren av å skrive din historie. Takk, hjertelig takk. 

Fv: Line Wiklund og Marianne Wiklund.
 

Etter mye leting, fant jeg endelig Marianne Wiklund, mamman til John Ivar Vennatrø Olsen, som denne historien handler om. Skrivende dag har jeg truffet Marianne, samt John Ivar’s søster Line Wiklund, og fått svar på mine spørsmål. Jeg presiserer at alt er skrevet med full tillatelse fra Marianne og Line Sofie. Takk til familie og slekt av John Ivar. Takk til Siw, som hjalp meg å finne Marianne og Line.

Dette er historien om en tøff gutt ved navn John Ivar. Fortellingen om hva mobbing kan føre til. Dette er et verk til ære for himmelens lille fuglunge, dypt dypt savnet og nært senset. 

Klokken 00.32, 15.mars 1978, fødes en høyt elsket guttunge på det som da het Regionsykehuset i Trondheim. Mamma Marianne er forelsket og overlykkelig hver gang hun holder goungen sin, den førstefødte, i armene. Hun er velsignet med en sønn som er 52 cm lang, og som veier 3640g. Tiden står litt stille, og hun passer på sin lille gullskatt med en dyp og inderlig kjærlighet. 

Kjærlighet skal det bli mye av hos mamma for den lille, som får navnet John Ivar. Marianne gir han en lillebror allerede året etter. Denne mammaen er av den tøffe sorten, og hun kommer etterhvert til å måtte takle umenneskelige utfordringer.

I 1982 kommer gutt nr 3 til verden, og den da 4 år gamle John Ivar, er allerede skikkelig glad i brødrene sine. 

John Ivar begynner i 1.klasse ved Elvran barneskole. Nå tar det slutt på en god del av moroa som mamma Marianne har klart å skapt i hjemmet, der dans, musikk, utkledning og gøyal herjing er en del av hverdagen. 

Nå venter vintrer med harde snøballer, og fysisk mobbing, og i det våren var i anmars, la mamma Marianne merke til barne-bursdagsselskaper med kun 2 gjester. De andre ville ikke komme.

En dag får Marianne nok. Mens sønnen hennes er på skolen og får juling av de andre barna, triller hun tur med barnevogna. Plutselig blir hun og barnevogna bombadert med snøballer. Hun går bort til den ene gutten, og sier til ham:”Nå gidder jeg ikke mer av dette tullet!”

Marianne visste at John Ivar ble mobbet. Han var åpen om det hjemme, og fortalte at de andre barna var slemme. Hun prøvde å hjelpe, men det var umulig mot et lokalsamfunn som allerede hadde dømt henne nord og ned.

Kanskje det ble bedre hvis hun tok med seg barna og flyttet til Stjørdal? En typisk mor som gjør alt for barna. Hun fant frem styrken, for nå var hun veldig sliten. I tillegg til sine kjære tre sønner, hadde hun også båret fram en høyt elsket datter. Hun skulle vise seg å ha sykdommen CP. 

Nå var datteren 2 år, og brødrene 6 og 9 år, John Ivar 10 år. Marianne var veldig sliten, men en dyp kjærlighet for barna sine drev henne gjennom hverdagen. Hun hadde husmorvikar inn i bildet, og barnevernet fulgte henne med henne med argusøyne der de satt i stuen hennes og bommet røyk og drakk kaffe.

Så møter hun Arve. En kjekk kar som ikke bare faller for henne. Han faller for alle barna også, og de flytter sammen i et rekkehus i Stjørdal sentrum. Med på lasset er en voksende mage. De skal få enda et barn å være glad i. Nå behøver de ikke lenger husmorvikar. Barnevernet liker ikke helt dette med at de skal fungere uten husmorvikaren. 

De skaper er så ryddig og rent hjem de overhodet kan. Det er ikke lett, men de gjør sitt aller beste med de ressursene og den energien de har. Et hjem med utfordringer i hverdagen, men også innimellom humor og glede. Det danses og det utkledes. De ler og har det gøy. Hver lørdag prøver de å gjennomføre kosekveld. Lille Line Sofie kommer til verden, og de er en stor og lykkelig familie. Innom veggene.

Men det mørkner i horisonten. Et mareritt uten like er på vei. 

John Ivar begynner i 4.klasse ved Halsen barneskole i stjørdal. Han er den nye, lyse, lange, fine gutten i klassen denne augustdagen. Nå skal det nok bli bedre. Men han kan med en eneste gang legge det håpet vekk. For nå gjelder helt andre regler. Mobbingen ikke bare fortsetter, den eskalerer hva angår nedpsyking. Terror. Daglig tortur i form av drapstrusler, ramponering av klær, og systematiske ordre om å ta livet sitt. “Heng deg, John Ivar, du er ikke verdt noe!” roper de andre barna, mens de aller verste truer ham med kniv. “Hvis du ikke tar livet ditt selv, kan vi hjelpe deg!”

Snille stefar Arve kjøpte dyre Cowboysko til John Ivar og brødrene. De kostet 500 kr, og guttene var elleville av glede.

Hånlig tok de andre gutta grep, og påstod han hadde kjøpt skoene på Fretex. Så ødela de dem. Så ødela de ranselen hans. Så klærne. 

Så ødela dem hele Johnnis…  Han sluttet å snakke om det noe særlig. Det var vel best å bare akseptere det og skjule hele greia etter beste evne. Alt var visst galt i følge mobberne. Det hjalp ikke å si at ranselen var av typisk skinn, når mobberene hadde bestemt seg for at den var rosa. For Johnnis var det bare å prøve å gå i ett med tapeten.

For han har jo sagt fra. Og da troppet mamma Marianne rett opp hos helsesøster for å ta grep.

Bekymret og redd for ungen sin, forteller hun helsesøster at de andre elevene sier til John Ivar at han må ta livet sitt. At de ødelegger skoene hans, klærne og ranselen hans. Men helsesøster og lærere overser det. I stedet bestemmer de seg for at problemene ligger i hjemmet. 

I hjemmet, der ungene nøye blir fulgt opp. I det gledesfylte hjemmet, der de sminker mamma som klovn og herjer litt moro for å skape stemning. John Ivar digger Michael Jackson, og elsker musikken hans. Mamma Marianne opplever han som en gutt full av musikk, dans, skateboard, fisking og liv.

Det er utenfor hjemmet det er jævlig. Ikke bare på skolen for John Ivar, men også i gata der de bor. Utenfor stuevinduet er det en lekeplass med et klatrestativ i tre. Der sitter nabobarn som ravner og ser inn gjennom vinduet med morske blikk. Man skulle ikke tro det var mulig, men Marianne kunne ikke sette babyen sin ut i vogna for å sove, for da fant hun sand og gress oppi vogna hos lille Line.

De kunne ikke engang sette de minste barna ute i sandkassa, for da ble de kastet grus på. 

To familier i nabolaget blir husket med hjertevarme og glede, av Marianne og familien. Nabojenta som trillet lille Line, og mamman til den eneste kompisen John Ivar hadde. Glitrende gull blant gråstener. Folk som brydde seg er lett å huske med respekt.

Mamma Marianne beskriver John Ivar som en veldig snill gutt som var oppriktig glad i søsknene sine. Han elsket å stå på skateboard, spilte fotball, svømte, fisket, rente ski og gikk på tae kwon do. John Ivar fikk mye kjærlighet, og hjemme hadde han det godt.

I tillegg til foreldrene stilte tanter, onkler og farfar opp for barna. De tok med dem på bilturer og fisketurer.

Men noe vondt er i ferd med å trampe John Ivar sakte men sikkert sønder og sammen. Gutten lider. Hvordan skal han holde ut mobbingen i den store skumle skolegården? Den vakre gutten aner ikke hvordan det skal gå med ham hvis dette skal fortsette resten av barneskolen, hele ungdomsskolen og lenger enn han makter å forestille seg. For en ting er bombe sikkert: hverken lærere eller helsesøster ved Halsen barneskole gjør noe med dette smertefulle som han må bære på alene gjennom dagene. Det bagatelliseres og skyldes på hjemmet. Han tier og lider.

Det er mandag 5.mars 1990. Nå er John Ivar 11 år. Han gruer seg til å fylle 12, for han vet det så godt. Ingen kommer i bursdagsselskapet. 

Den lyshårete, nydelige, litt lange gutten, går til skolen. Få vet hvordan hans siste skoledag arter seg. Men mamma Marianne vet at når han kommer hjem denne mandagen, gjør han lekser, og etterpå sitter han og lillebror og snakker om hvordan de gleder seg til dagen etter. For tirsdager bruker favorittbladet Fantomet å dumpe ned i postkassa. Det er noe av det gøyeste guttene vet, at de får lov å abonnere på yndlingsbladet sitt. 

John Ivar tar med seg ukelønna si i lommene, og hiver seg på sykkelen sin. Han skal i svømmehallen. Men etter en liten stund kommer han tilbake og er sint. Sykkelen har revnet hull i bukselommene hans, pengene har falt ut, og han fikk ikke betalt seg inn i svømmehallen. 

Frustrert går han ut og ramponerer sykkelen sin. Han er sint på den, og han er sint fordi han ikke får mer penger. For nå må han vente på neste ukelønn før han kan bade.

Kanskje følte han seg flytende fri i svømmehallen. Kanskje var det et fristed. Men mamma Marianne er opptatt av å lære barna sine at penger ikke vokser på trær, slik man bør vise barn at økonomi fungerer.

John Ivar går på rommet sitt.

Det ringer på døra. Johnnis sin kompis står utenfor for å spørre om vennen vil leke. Stepappa Arve går for å se etter John Ivar, men finner ham ikke.

En av brødrene kommer hjem, og de spør om han har sett storebror. Han har ikke det.

Det er tid for kveldsmat. Da skal familien samles, og Marianne går ned trappetrinnene som skal føre henne rett inn i hennes verste og mest utenkelige mareritt. Hun rusler bort til den eldste av sine gullskatter’s rom, for å hente ham opp til kveldsmaten. Hun åpner døren, men ser ham ikke. Går litt rundt i rommet, og bøyer seg for å se under køyesenga. 

Det ser ut som om han sitter der. Under, på siden av køyesenga. Hun spør: “Hva holder du på med under der John Ivar?” 

En mor som elsker sine barn over alt på jord, ser sannheten rett inn i hvitøyet, der og da. Hun skvetter til da hun ser tauet. For lille Johnnis, hennes elskede sønn, har hengt seg. 

Hun får det veldig travelt, og roper alt hun makter: “John Ivar har hengt seg!” 

Arve sklir ned trappa i en fart, får ned John Ivar, og starter gjennopplivningen.

Tiden har allerede løpt langt fra dem, og det er umulig å skjerme barna fra det. Det er som en grusom scene fra en uendelig trist film. Ungene får det med seg; det er uungåelig. Storebror ligger på gulvet, mens mamma og Arve har panikk.

Line på ett år sitter på et trappetrinn og ser på. Hun husker ikke noe annet, men hun husker dette. Hun sitter der og er livredd. Ser storebror ligge der, og pappa gjør noe hun aldri har sett før, i all hast. Men John Ivar bare ligger der stille. Akkurat dette begynner Line å huske da hun er 12 år.

Line kjenner sterkt at storebroren, som skulle fylt 38 år i 2016, alltid siden har vært med henne, på mange måter. Hendene er tatovert med englevinger, der det står en forkortet versjon av teksten på gravstøtten til John Ivar, “Elsket” på den ene hånda, “savnet” på den andre.

Tilbake i tidens verste mareritt en nådeløs mandag i mars 1990, må mamma Marianne ringe nødtelefonen, men får ikke til å snakke. Arve må ta over. Mamman til Johnnis er i en type sjokktilstand man bare kan tenke seg til. Hun går ut av seg selv, og opplever at det er for sent. Guttungen hennes på 11 år har tatt sitt eget liv som følge av all mobbinngen. 

Politi og luftambulanse. Tilbud om psykologhjelp og sovemedisin. Alt det vonde, mikset inn i et eneste stort og farlig virvar. De får sovemedisin for å greie å falle til ro den natta. Psykologhjelp fortonet seg som rene avhør, og i ettertid synes Marianne det hele virket merkelig. Hun satte ned foten da de ville at lille Line på 1 år skulle snakke med psykolog. 

En viss helsesøster var freidig nok til å dukke opp i tiden etter den elskede gutten hennes var reist sin vei for alltid, bare for å fortelle at hun mente dødsfallet ikke hadde noen sammemheng med “den innbilte mobbingen”. Lærerinnen til John Ivar dukket også opp. Hun gikk stillere i dørene. 

I Værnes kirke er det begravelse for en altfor liten guttunge. Kisten er altfor altfor liten. Det er onsdag 14.mars, dagen før gutten skulle fylt 12 år. Sorgen er tung, uendelig dyp. Som en avgrunn, og til å ta og føle på. Er det virkelig, virkelig sant? Har all mobbingen ført til at mamma sin eldste gullskatt har dødd? Tatt livet sitt… 11 år gammel..  Han fikk aldri oppleve at fantomet-bladet lå i postkassa den tirsdagen. Og nå kommer morgendagen, og Johnnis vil aldri fylle 12 år likevel. Han er død. Ugjenkallelig død. De synger om at Jesus elsker alle barna. Om at ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare. Solen lukker sitt øye, synger kirkens målløse sorgtyngede. John Ivar begraves, nå er det ingen vei tilbake. Det er for sent.

Gutten til mamma som var så umistelig.

Historien skulle endt her. Nå var det nok for den hardt prøvede familien. 

Men hverken skolen eller kommunen ville ta noe slags ansvar for dette grusomme som hadde hendt.

Selv om Marianne var og er en god mor som alltid gjorde sitt beste for sine barn, aktet nittitallets barnevern å skylde på henne nå. 

April, 1991. Det har gått et år og en måned etter John Ivar tok sitt unge liv.

Barnevernet banker på døra. De vil ta barna fra Marianne. Grunnlaget for vedtaket, er at John Ivar tok livet sitt året før. Det må være hjemmet det er noe galt med. Marianne kan ikke se barnas behov, siden en av dem tok selvmord, mener barnevernet. 

Man kan saktens undre seg hoderistende. For kanskje var ikke dette hjemmet det ryddigste til enhver tid, uten husmorvikar, med fra 7 og ned i sorgen til 6 mennesker under samme tak. Kanskje rakk man ikke over alle flekkene. Jeg arvet klær gjennom min åttitalls barndom, det var vanlig,det. Kanskje arvet barna klær. Muligens hadde de sine problemer å stri med de, som alle andre. Men ingen kan komme og påstå at de ikke var glad i barna sine, eller at de ikke forsøkte sitt beste å få hverdagen til å gå rundt.

Nå i dag vet vi at en god mor ikke nødvendigvis har striglet stuggu, tellekanter og flekkerie barn. Den gang da var det andre tider. Vi kan jo spørre oss selv hvor lett det kan ha vært, å prøve å holde alle klærne perfekte og flekkfrie, å ha det skinnende ryddig i enhver krik og kontrollert støvfritt i hver krok, mens kritikken haglet og pekefingre distraherte.

Marianne var en sliten mor, men kom ikke her og påstå at hun ikke elsker barna sine. Jeg har fått sett tre store permer  mens jeg skriver dette, og alle er fylt opp med masse bilder, tekster, minneord, nøye laminerte kondolansekort og tegninger, samt alle dokumentasjoner. Hver minste lille detalj i John Ivar’s live er bevart under en såret mor’ s sørgende vinger.

Kommunen ville ikke vedgå at et mobbeoffer’s selvmord var skolen sin feil. For at kommunen skulle kunne skylde på Marianne og Arve, måtte de stå for det. Hvis de skulle stå for det, var de alvorlig talt nødt til å vise dette. Peke på det de mente var Marianne’s feil . En fortvilt mor i dyp sorg som hadde utviklet støv på hjernen i kombinasjon med en utmattende kamp hun kjempet mot alle som skulle hakke på henne. Naboer som kritiserte henne for hver minste ting og et gammeldags barnevern som pirket på alt. Nå banket de på døren.

Familien blir kastet ut i et helvete midt i denne uutholdelige sorgen. En orkan der de må kjempe med nebb og klør.

Arve løper og henter advokat. Han rekker å berge jentungene. Men hjemme har den ene gutten gjemt seg på soverommet til mamma og Arve, og nekter å bli med. Men han må. Det er avgjort. 

I barnehagen slår de ring rundt jentene. For der har de har ingenting å utsette på Arve og Marianne. Barnehageansatte ringer til barnevernet for å si fra at de ikke får komme dit og hente Marianne’s barn. De er ikke med på dette!

Marianne og Arve må finne seg i at guttene blir plassert i fosterhjem, midt i sorgen over John Ivar. Hjemmet deres er knust til fillebiter av et lokalsamfunn der det helst skulle fasadespilles og ties ihjel. Mobbes ihjel.

Hjemmet deres er ødelangt, og de må redde restene. 

De flytter til en annen gate. Marianne tror at Line slipper å gå på Halsen barneskole hvis de bor der. Men det stemmer ikke. De bor tre hus for kort unna. Arve har personlige problemer å ordne opp i, så nå bor Marianne og jentene alene en periode.

Nok en gang reiser Marianne seg sine barn, og tar med seg jentene og flytter til Prestmoen.

Er de bare barn, de som mobber? Line mener de er barn når de går i første og andre klasse, men når de har passert en viss alder, skal de begynne å forstå at dette er farlig.

Og jeg, skribent av denne historien om John Ivar, er helt enig.

For. Var de bare barn, da de skjendet graven hans under konfirmasjonen også? Da de hoppet på graven til en liten gutt? 

Var de bare barn, da de oppsøkte graven hans for å stjele de fine små statuene og flytte på blomsterbuketter, også?

Skal man tie om dette? 

Nei. Det bør man ikke. Taushet og bagatellisering kan føre til både sykdom og død når det gjelder mobbing.

Stille taushet kan være farlig. Og vi bør ikke ha det slik i vårt samfunn, at det eneste valget man har er å tie…

Line lillesøster forteller: Hvor vondt har ikke en 11åring det, når han med all sin kraft drar seg i tauet for å sitte slik at han kveles? Jeg undrer på hva det er foreldre egentlig lærer barna sine av atferd! Nå til dags kan det være så lite som å gjøre narr av noen på nettet, vise telefonen til hverandre og le av det, ovenfor barna. De får det med seg, og kopierer oppførselen. Vi voksne må bli flinke til å lage tøffe barn! Barn som ikke bare sier fra til læreren, men som sier fra mot mobberene også, der og da, at det der er ikke greit!

Lillesøster Line Sofie vet godt hva hun snakker om. Hun ble nemlig selv mobbet under sin egen skolegang. Hun kan dette, og har peiling på hva som hjelper og ikke hjelper når det kommer til mobbing. Hun minnes fattigslige, ensformige setninger fra en lærer i Lillehammer. “Dere må ikke mobbe Line, for Line’s bror tok livet sitt pgr av mobbing.” 

Hun fikk også en skolegang fra helvete. Læreren var med på mobbingen, også. Men denne jenta, hun hadde en storebror i himmelen som passet på henne. 

Denne teksten har jeg skrevet til deg, John Ivar:

Kjære John Ivar.

Takk for at du ga meg himmelsk hjelp til å finne familien din. At du følger med dem fra der du er nå, er jeg ikke lenger i tvil om. Jeg har fått svar. Og jeg fikk endelig bli kjent med deg, nydelige guttungen. Jeg har så lyst til å reise tilbake i tid og endre på dette vonde, fæle, mørke. Alt jeg kunne gjøre var å bli kjent med deg gjennom mamman din og søstra di. Og nå er historien lysere. Det er liv etter døden, ingen tvil om det. Og nå vet jeg iallefall at gutten som døde så altfor tidlig, hadde familie som var glad i han. De hadde sine utfordringer, men de gjorde sitt beste 

Kanskje du kan prøve å slappe av nå, gutten i himmelen? Vel vitende om at vi er mange som aldri glemmer din historie, og som tenker masse på deg og de fine tegningene dine. 

En varm klem til deg John Ivar.

Tusen takk til verdens herligste og tøffeste familie, for modig åpenhet, og hjertelig deiling. Måtte det gå dere vel resten av livet. Måtte deres hjerter helbredes. Måtte dere alle endelig 

få fred.

Måtte dere endelig få et par unnskyld

….og noen angrende ord.

For jeg vet.

Jeg vet det ville betydd mye.

💙 

Jeg går inn i den neste timen med en blanding av dyp sorg og den største ekstase. Jeg hadde aldri drømt om at denne dagen noensinne skulle komme. 

Håpet, ønsket og bedt, har jeg. Men aldri drømt om at denne dagen skulle gå i oppfyllelse.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Jeg synger høyt og danser. Rett og slett. For jeg kjenner dette ….nærværet.. 

Oppgaven er stor, og fylt med respekt. Reisen jeg nå skal få være med på, drar jeg ut på med sterk æresfølelse i brystkassa. 

Tenk at jeg får… Tenk at de lar meg være med….

Mennesker jeg har tenkt på i 25 år…

Gråten sitter i halsen og øynene er våte. Jeg har pynta meg i dag. Har kaffe og kaker klar, og Klump i magen.

Kjære deg. Jeg vet det nå. At du er med oss. Du har overbevist meg. Og jeg lover deg, gutten, at nå er jeg klar. 

Madonna, Metallica og Pink, beklager… Å møte dere alle på en gang hadde ikke vært i nærheten av så stort for meg, som å møte dem jeg får treffe i dag. 

Dagen er stor. 

Diagnose Helene Merethe Dalland, er ei snedig greie å leve med, gitt. Den slår til under samtaler med andre mennesker, med ca 15 bråkete tanker om gangen, som går over i 30 tanker om gangen etter et minutt eller to.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

…og believe it or not: Jeg hører hva du sier. Langt uti det fjerne. Hører det skikkelig etter ca 40 sekunder. 

Da synker det sakte og usikkert inn i et bråkete sinn…

Det er ikke det at dette går inn på meg på noen som helst måte lenger. Jeg synes bare det er ei interessant greie å skrive om. 

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Let’s start with fact before bull and shit. 

Jeg har vokst opp på et lite tettsted som etter hvert fikk status “by”. Gata her kunne vi nå kalle downtown hvis vi ville. Men det skjedde aldri. Vi fikk et bra utested kalt Uptown. Men gata forble “gata”. Og litt av den ble etterhvert til “gågata”. 

Det er ikke slik at bygdadyret kun flytta inn her for lenge lenge siden. Temaet jeg skal inn på nå, gjelder for alle steder, ikke bare spesielt for Shørdarn. Aldri kall det “Stjørdal”. Det heter ikke “Likes” heller. Det heter “Laiks”.

Dere vet. Disse fjærene. 10 stk fjær. Så ble de til like mange høns. Til slutt sprakk ei megahøne rett over hele byen som et svært troll i drepende dagslys.

Jeg finner det interessant hvor lettlurte folkens er. Hvordan et eneste menneske kan tolke ei lita greie, et syn eller en setning, for så å konstruere opp ei slik fargerik fjær. Som formerer seg til ti av dem med lynets hastighet. Vips, en hallis i form av ei høne. Oi! Ti høner! Shit, ei megahøne! 

Og vet dere hva høna heter? Hun heter Sladderine Ryktesen. Hun stinker, og har aldeles ikke hørt om hverken Yerka eller dusjsåpe. Du kjenner lukta av henne på lang avstand, og du kjøper henne selv om hun ikke akkurat dufter roser. For du vil ha shiten hun er å servere syforeninga. Dritten hun kan by på under tippelaget. Yeah, yeah, du vil ha ei sånn Sladderine Ryktesen å steke til middag og nyte rundt bordet. For dine venner er ikke veggiser, de vil ha høner og skrøner!

Hvorfor vil du ikke ha fakta heller? Den duftende svanen Sannhetine Faktasen?

Jeg har en svane å servere her og nå. For jeg finner følgende stinkende høner som er severt om meg opp gjennom årene, meget komiske i sin helhet. 

Skrøner er herved å betegne som “høner” i den følgende teksten. Ikke engang gidd å tenk koffert, for disse hønene er langt fra sexy. “Svaner” er sannhetsfaner.

1. Høne: Hun er narkoman. Har iallefall vært det…

Svane: Nope. Aldri hatt en eneste abstinens jeg. Men jeg har noen venner som har slitt med rus. Siden naive ryktespredere så meg sammen med dem, trodde dem korttenkt at jeg også var narkoman. Hadde jeg vært det, og kommet meg ut av det, slik flere av mine venner har prestert, skulle jeg vært så stolt at jeg hadde ropt det ut høyere enn kaklende høner.

2. Høne: Hun er gal. Helt crazy.

Svane: Stemmer litt det. Jeg har VÆRT det to ganger. Hvis man kan kalle det splitter pine gal, så var jeg psykotisk manisk for 6 år siden og for 11 år siden. To episoder. Jeg er symptomfri nå. Frisk. Men litt sunn og herlig galskap i hverdagen… hva er livet uten det? Ørlitegrann impulsiv kraft blandet med originalt mot..  mmm, I love it! DET er friskt, det..  I min verden er det galskap å kjede seg gjennom livet.

3. Høne: Hun er en slem dame som sårer andre.

Svane: Alle som kjenner meg vet at jeg har et hjerte av gull. En psykolog ba meg bli mer ego, tenke mer på meg selv. Jeg er ikke slem, og har aldri såret noen med vilje. Men jeg har blitt tråkka på. Har måttet hatt voldsalarm pgr av han ene. Disse menneskene har ikke tålt at jeg satte ned foten og kom meg unna, så de spredte skitne høner om meg årene etterpå.

4. Høne: Hun har dårlig karma.

Svane: Jeg har god karma. End of story. Jeg har gang på gang jobbet meg opp fra livets utfordringer, og selv i de dypeste daler har jeg delt og stilt opp for andre. Livet har vist meg at det alltid ordner seg for meg. Jeg må ha mange beskyttende engler, og jeg takler alltid motgang. Naturlig motgang er ikke dårlig karma. 

5. Høne: Hun har bipolar, derfor har hun en viss atferd. 

Svane: Jeg har bipolar i REMISJON, hvilket betyr SYMPTOMFRI. Og ja, jeg må innta Lithiumsalt-medisin resten av livet, for å holde meg frisk.

6. Høne: Hun tror hun er bedre enn andre.

Svane: Kremt. Jeg har sååå mange ganger stått på samfunnets laveste trinn i rangstigen.. Jeg har skrapt tyggis på gulv i renholdsjobber og  blitt oversett av dresskledde importne. Jeg har fått juling og følt meg liten, jeg har fått elektrosjokk, jeg var en drop out, jeg har en sinnslidelse. Desverre, høner, dere får ikke kakle denne her ferdig. Jeg stopper den her og nå. Slik jeg har traska meg gjennom livet hittil, har jeg fått prenta inn i underbevisstheten at jeg ikke akkurat er for important å regne i bygdadyrøynene. Men jeg elsker å prate om det jeg brenner for. Kanskje kan det forveksles med skryt. Kanskje har slike som meg behov for å fokusere på det positive for å glemme fortidens dype daler…

Jeg hører dere kakle. Kjenner stanken av sladder. Og måten jeg hører det på, er fra endestasjonene. Folk som har blitt kjent med meg, som har sagt ærlig talt til meg hva de fikk høre før de ble kjent med meg. “Men Helene, du er jo hyggelig. Du har sunn livsstil.. Du er snill.. Det var ikke det dem sa..”

For dem kommer alltid til en slik smart endestasjon, slike hønsefjær. Og sånne stasjoner ligger øde til. De har space til å riktig Trond Viggo Torgersen – tenke sjæl..

Og hva betyr dette for meg nå i dag? I 2016? Ingenting, skal jeg fortelle deg. Jeg skal si deg det, glitrende, glamorøse hønedyr, at jeg er sterkere enn 20 Pippier, 30 Peter Pans, og 40 sånne hønsete bygdatroll som deg. Det er meg helt revnende likegyldig hva som sies om meg. Jeg får meg en god latter hver gang. Dessuten skjer det sjeldnere nå, siden jeg har sprukket så mange troll på de 8 mnd jeg har blogget, at det ble riktig så hønsepinlig for Sladderine Ryktesen, dette. Hun kunne jo ikke lenger påstå det hun trodde hun kunne stå der og trippe slik for… 

Jeg skriver det fordi jeg vet akkurat hvordan det er å være 18 år og bombadert ned til bakken med usannheter fra slike lettvektige fjær, til tunge heavy ryktehønsekropper å leve med. 

Ikke alle greier å reise seg. Og jeg blir så forbanna av at de i det hele tatt befinner seg i en rykteskapt situasjon hvor de er nødt til å reise seg for å renvaske seg. Mange av dem har tatt kontakt med meg etter jeg startet denne bloggen, og fortalt meg at jeg skriver for dem også. Ikke kun for meg selv. Å få slike ord fra så originale, kreative tøffinger som DEM, er kompliment fra meg.

Men dem føler dem må renvaske seg lell…

For det er skittent i hønsegården din! Det er mye å renvaske seg fra, skal jeg si deg. 

Be a brain withouy causing pain, og skaff deg faktum, så du ikke risikerer å stinke som et annet surmaga hønserektum. Det kommer en dag hvor Sannhetine Faktesen kommer spradende, og da er ikke den høna di verdt ei eneste fjær. 

Hei hopp, god mårning fra vår Lykketopp.

Her disneyfiseres det, etter polarbrød i munn. En riktig god kosestund.

Jeg sitter her og leser på Styleconnection sin blogg. For jeg skal innrømme, at etter jeg så hennes innlegg vedrørende plastisk kirurgi, fikk hun seg en ny leser!

Klapp klappeti klapp, lady! Kunne ikke vært mer enig. 

Hun sier i videoblogginnlegget at hun forstår godt dem som fikser litt på puppene for å føle seg mer kvinnelig. At det er ikke det hun mener, å gjøre det svarthvitt. At det er denne totalforandringen som har tatt av. Unge jenter på 20 år som opererer bort sinnarynker som ikke er der og så langt videre som det er mulig å operere bort sitt utseende. For det finnes to sider av dette. Å bruke kirurgi for å reparere på keisersnittarr, forminske tunge bryster som gir vondt i ryggen, gjøre seg kvinnelig, operere bort løshud og tunge øyenlokk, …det er innafor, hva? Men disse kirurgiske takeoffs. Katastrofer fra en annen verden.. Ugjenkjennelige ansikt som en gang hadde mimikk, men som nå er en stillestående 3dtegning ..

Jeg ser på barna mine. Tar av Even jumperen, for han har sølt litt for mye vann på den. Lar han trippe rundt i bare strømpebuksa. Det er varmt nok i stua.

At det er varmt nok i stua til at ettåringen kan sprade rundt i strømpisen. At barna er mette. At dem smiler og er glade, som Pappahjerte skriver om, DET er VIKTIG. Ikke sinnarynka mi! Ikke den rare nesa mi. Ikke de små leppene mine.

Og Styleconnection, det er der du rocker villt: vi må lære barna våre de viktige verdiene. Ikke alt dette hysteriske fokuset på et “perfekt utseende”.

Jeg kan elske meg selv, jeg. Kan tilogmed elske mine komplekser og humre litt med meg selv. 

Så jeg gir min støtte til Styleconnection’s fokus på overdreven plastisk kirurgi med et ekte sminkefritt sinnarynkisert mårratryne: 

Ha en natural born crazy lovin day!

Fortidens relasjoner. Da jeg  var liten. De ville jeg skulle skrive.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Farmor, farfar, pappa, Arild, Eivind, Nina, Heide og alle de andre som reiste før meg. De ville jeg skulle skrive.

De ville det. De ønsket at jeg skulle skrive. Brette det sammen og legge det i en konvolutt. Slikke på frimerker og sende dem ordene. Ord som skulle reise langt. Skrive fortellinger, dikt, tekster og reportasjer.

Nina. Jeg visste ikke at jeg nærmest var din eneste venninne. Fine tremenningen min. Brevvenninna mi. Sannheten om din egentlige tilværelse der oppe i Bodø, fikk jeg høre flere år senere. Dem frøs ut deg. Du ble utstøtt og mobbet. Hadde jeg bare visst det, Nina. Hadde jeg bare visst… For du holdt hverken ut mobbingen eller senere traumatiske hendelser. Du tok livet ditt. 

De andre. Mine inspiratorer. De ville at jeg skulle skrive. Dem stod på for å lære meg grammatikk, og snakket med meg om skriving med iver, glede og klokskap. Til slutt forbandt jeg ord og setninger med spenning. Det var spennende hver gang en av mine omkring 30 brevvenner sørget for at et brev dumpet nedi postkassen, og det var spennende å lese sine egne reportasjer på trykk i lokalavisen.

Endelig hører jeg etter dem. I et helt år før jeg startet å blogge min forbipolene, overhørte jeg den indre stemmen. 

Jeg er en blanding av en åpen skeptiker og en pessimistisk optimist. Så da jeg her om dagen snakket med en dame som kaller seg synsk, kjente jeg skeptikeren i meg dundre høyere enn hun snakket. Men blant mine shoutende teorier om parallelle verdener og naturlig reinkarnasjon, hørte jeg henne si:

“Helene. Tro det eller ei, men det er ikke du som skriver. Du er bare redskapet. Og du; de står i kø på den andre siden for å fortelle sine historier. Han yngste gutten også, og han synes du er treg..”

Tårene presset på da hun sa dette. For denne gutten ble bare 12 år. Jeg leter etter familien hans for tiden. Mobbing førte til at han tok sitt eget liv da han var kun 12 år. Jeg har tenkt på ham så mange ganger disse årene. Gikk bare i 1.klasse eller 2.klasse, da vi hadde minnestund for ham. Jeg visste ikke noe om mobbingen, var for liten.

Men jeg husker ditt ettermæle, gutten. Alvoret i din historie griper meg. Jeg vil finne familien din og skrive den. For jeg er sikker på at noen av landet’s mobbere ville stoppet hvis de leste om deg. Lille gutten…

Medmenneske:

Du trenger næring. Du trenger hygiene. Du trenger nære relasjoner, søvn og trim.

Jeg trenger alt det der, jeg også. Men jeg trenger også å skrive. Lede ordene i riktig retning, tilføre de nerdete setningene mine spenstig grammatikk, og redigere linjene til de er perfekte i mine sanser.

Når jeg hører en historie med original karakter, får jeg så inderlig en trang til å videreformidle den. Pakke den inn i respekt og forståelse. For jeg ser historier i farger, tall, natur og ren indre film. Jeg ser en levende verden bak ordene. Bokstaver er magiske for meg. 

Håper jeg finner mammaen din, broren din eller søsteren din, lille gutten på den andre siden. Håper jeg får æren av å sette ord på dette tragiske, triste, vonde. Hvordan kunne det skje? Så liten og ny i livet. Helt siden 80tallet har jeg altså tenkt på deg. Det har vært mørke, fortvilte tanker, selv om jeg ikke kjente deg. 

Jeg kjenner folk som kjente deg og din familie, som flyttet herfra way back there. De forteller om navn, og jeg leter. Men jeg finner ikke… Kanskje er jeg treg. Du har nok rett.

Men jeg er seig og sta. Samme hvor treg jeg er, er jeg både stolt og utholdende. Jeg gir aldri opp. Er en sånn altfor maskulin og tøff type, som aldri aldri gir seg. 

Ikke vet jeg, om den synske dama har rett. Men vi kan ha forskjellige ord på det. Jeg er åpen for at tiden ikke er lineær, at flere parallelle verdener eksisterer her samtidig, og at de som lever der og i andre tider på samme sted; kan oppleves energimessig som “spøkelser”. 

Tro er en ting, men jeg tror vet at det er meningen jeg skal videreformidle hendelser, historier, teorier og også fantasi, med ord. 

De ville jeg skulle skrive. Jeg ville skrive. 

Men jeg måtte lære mye mer før jeg var klar.

Jeg er klar nå, parallelle side. Led meg inn i ordenes fristelser, la historier fortelles hellig, og i ettermælens navn: la meg få sette setninger på det.

Aldri kan jeg slutte å skrive. Jeg kommer til å skrive meg gjennom resten av livet. Det er som en evig foss som endelig trenger gjennom et elvefar. Den blir til ei elv som ikke kan hverken bremses eller stanses. Veien dit kunne heller ikke forhindres.

Jeg er her for å skrive. Og ikke bare her. Jeg ønsker sterkt å forfatte bøker, skrive sangtekster og lage reportasjer. Fordi det er det som er gir næring og søvn mening for meg. Det bare er sånn.

Hun sa jeg er her for å skrive. At mine kjære på den andre siden støtter meg i min intense trang til å forfatte setninger. Hun snakket om pappa. Hun fortalte om den køa med døde folk som vil jeg skal skrive om deres historier. Jeg ønsker så inderlig at det er sånn. At dem er med meg. 

Selv har jeg aldri sett dem. Kanskje er det sånn. Kanskje er det fantasi. 

Skulle bare ønske den bevistrengende skeptikeren i meg kunne være overbevist om at det er sånn. For lite ville vært så vakkert….

…som en engleskare med pappa, farmor, farfar, Nina, Eivind, Lisa, Arild, Heidi og alle de andre, i ring omkring meg i skrivende stund..

La meg starte dette innlegget med et faktum, direkte fra det gyldne senteret i mitt indre landskap som heter ærlighet: 

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Jeg trenger ikke din glamour.

Som en av disse som alltid kjenner seg styrtrik, skal jeg nå gå i dybden av et tema som mest av alt kun er belyst fra blitz og spotlights. Nemlig all denne glamouren verden vil selge oss. Alle disse kremene vi “må ha”. De svindyre klærne reklamen døtter inn i hue ditt mellom linjer som banker på med: “Du blir ikke akseptert uten DETTE! Du må kjøpe kjøpe kjøpe dette her sånn, hvis ikke er du ikke bra nok!”

Stopp litt. Du trenger ikke aksept fra falske folk som tillater seg å bedømme deg utfra fasade, for så etterpå å fordømme deg fra sitt frekke dommerpanel med trillende terninger.

Face the fact. Verden vil selge deg noe. Alltid. 

Et annet faktum, om verdens rektum: de som skiter penger, er dem som tjener på folk sine avhengigheter. 

Dem som forbruker seg fattigere og fattigere, er alle de avhengige. De avhengige er dem som kjøper det de som skiter penger finner opp, produserer og selger.

Jeg har forlengst stoppet opp. Verdens bakside av den store medaljen, lurer ikke meg. Jeg er ikke av de avhengige. Trenger ikke den dyreste dusjsåpa. En av disse flytende såpene som selges, koser 7 kr for ei svær flaske, og er i samme serie som testet best i test i VG for noen måneder siden. Den renser og gjør huden frisk. Nei jeg lar meg slettes ikke lure. Barna mine girer etter å oppleve nye greier. Jeg legger heller penger i en bra ferie med dem.

Jeg er altfor smart for buttikkfolka. De ser på meg med nedlatende blikk når jeg spør etter salg. Overser meg plutselig etter overstrømmende service, i det jeg informerer om at jeg ikke kommer til å kjøpe de 5 ekstra produktene de glam glatt fake forsøker å selge meg. Forsøker å innbille meg at jeg trenger. Like I got more needs than I knew before the store. Oh my goood…  respekt, where did it go. 

Butikkfolka vil få deg til å “føle deg fattig”. Men hva faen er “fattig”? 

Min farfar drev en liten kollonial i sin tid, i ei lita bygd i Vesterålen. Jeg er stolt av å kunne meddele at min farfar Harald på sine eldre dager, skrev brev med meg, akkurat som farmor. De lærte meg verdier med skrivekunst. Stolt ja, for hva gjorde de da de drev det lille handleriet sitt der langt tilbake? Jo, de lot bygdafolket krite. Skrev opp, og hjalp dem gjennom trange tider. 

Jeg hørte en busssjåførpappa fortelle om sin datter, som hadde bodd i sørAmerika. Det var folk uten penger hun menget seg med. Og da hun kom hjem, kjente hun et sårt savn. Hun ristet på hue av jevnaldre som sammenliknet dyre mobiltelefoner og vesker, og ville tilbake til den pengeløse fattigdommen i Søramerika.

Jeg gir blanke i hva folk skulle mene om at jeg handler smart. Det er ikke mye jeg selv behøver. Det jeg legger mer penger i er hårkurer, og en del matsorter. Men også i matveien er jeg intellegent nok til ikke å la meg lure av trollgull verden blinker med. Jeg prioriterer bra kvalitet i uteklær til barna, så dem holder seg tørre og varme. Ellers er det toppers å handle jumprer og bukser på salg. Jeg vil være en mamma som bruker hue, ikke en glinsende, naiv glamfake.

Om jeg kommer til å leve slik dersom jeg håver inn penger om noen år? Jepp. Jeg er ikke ute etter desserten, nemlig. Javisst kan vi bruke penger på reiser og sunn mat. Men hva om vi kunne reist til fjerne steder der de trenger pengene mine, og hjulpet noen med slik form for rikdom? Lært barna mine at de kan bruke penger fornuftig. 

Nei jeg er ikke her for å kjøpe dine ideer om hvordan min indre rikdom skal bedømmes. Jeg er styrtrik på ren og gold lykke. Du kan ikke selge meg skiten din, butikkfake. Jeg trenger ingenting mer enn akkurat det jeg kom for.

Inni meg bor en grunder og en investor. Tanken på hvor mange middager man kan kjøpe til hele  Norge’s tiggere for masse penger, er svært motiverende. 

Å følge sin intuisjon der ute i verden, kan koste en del penger. Slike reiser må finansieres. Da må du vel skjønne det, butikkansatte miss glamfake, at jeg ikke er interessert i å bruke spenna mine på alt det glitteret du har å selge meg! Kremer til 1000 kroner krukka, når jeg er glad i alle de tryneskrukka? Hver rynke er velkommen, og jeg er da virkelig ikke så dum at jeg ikke er opplyst om at det er kun solfaktor som funker mot rynker. Ikke alt dette dilldallet du så desperat dytter på meg…

Dessuten; jeg skal ikke tilbringe alderdommen min i et utstillingsvindu. Nei nei, …. jeg og de kloke rynkene mine skal ut og reise rundt i verden, langt bort fra både deg, butikken din og alle de dyrebare krukkene dine.

Hvem søttan sa vi skulle skjemmes over å kjøpe billige merker? 

Ikke min oldemor iallefall, der hun la sin stolthet i å tenke fornuft innen familiens økonomi og kosthold, blant fjøs og åkrer. 

Ikke min oldefar heller, der han helst så at min oldemor var naturlig og ekte, ikke glinsende og fake. Vel… …dem visste jo ikke om “glinsende og fake” den gang da. Visste ikke om fremtidens galskap og hurtighet. Fly, tog, kjøpesenter.

Dem visste bare om et knippe handelssteder. Og lykken lå ikke bare der. 

Javisst kan man kjøpe mye lykke for penger. Så hvorfor i alle dager skal jeg bruke dem penga på jøggel, glamour, tull, tøys og ting som ikke akkurat ville gjort oldeforeldrene mine stolt?

Dem vile vært stolte av meg og min sans for det ekte. In fact betyr det faktisk noe at dem ville vært stolte. 

At du, miss butikk glamfake ser ut til å overse meg hånlig dersom jeg ikke går på salgstrikselimpinnen din, er derimot av glamorøst lite betydning for meg. Jeg blir ikke stolt dersom trollgull liker meg i er halvt minutt, hele veien fram til butikkdørklokka ringer på vei ut. Jeg er stolt av at de ville klappet hender for meg den gang åkrer var grønne og fjøs lagde leven. Og der ville ikke glam’en din passa helt inn. 

Så bare hån meg på vei ut av butikken din, tøs. Jeg hører hjemme i mormor’s fjøs. 

Jeg vil ikke kjøpe glam’en din.                          Men kanskje du vil lese teksten min?

I don’t need your glamour

I’ll walk my shoes

and do my does

Just the way I like it yeah

You better say goodbye

I’m in a hurry, don’t ask why

I don’t need your glamour

You see, this heart aint poor

I’m hungry for life

And like Anouk: Nobody’s wife

Free like birds

Mark my words:

I don’t need your glamour

My heart is rich, your glam is poor…

Vi sitter her hjemme på lykketoppen og high fiver over en sabla bra dag. Om litt kommer Even og superpappan sin, og vi skal dekke på kveldsmat for alle fire. Etterpå skal Tore dra hjem til sitt, og jeg blir igjen alene med barna, før de torsdag skal ha guttedag bare de tre. 

Slik funker det for oss. Vi sjonglerer en tilværelse omkring det viktigste vi har: to gutter som har kapret et mammahjerte og et pappahjerte, og som kun fortjener det aller beste bigtime.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

….i dag var det Mathias sin tur til å ha eventyrdag med mamman sin. Bare vi to.

Først rocka vi lekebutikken, og Mathias brukte pengene sine på en liten pakke med lego.

Den bygde han på null komma nks inne på burgerkroa, mens vi spiste pizza og burger.

Oi, her har jeg hoppa litt tilbake gitt. Jeje. Venta på bussen med en panda..

Fineste, cooleste panda’n i heile værla!

Back to basic burger: 

I følge Mathias er jeg den røde. Han er den blå.

Vi rusla noen meter fra burgersjappa og over til en kafe. Der drakk vi slush og milkshake til dessert, mens vi gledet oss til å dra på Kimen kino for å se Alvin og gjengen.

Inne på Kimen rakk vi å sjekke ut Newton-rommet, og lese litt i ei bok ei eller anna kråkebollejente, før vi digget kinokiosken.

Sånne dager er urviktige og spesielt verdifulle for en skolegutt med en buzy hverdag. Vi må ikke glemme sånne gull. Og har man ikke råd til lego, kino og pizza, så finnes det tusen gratisgreier man kan finne på sammen. 

Tusen takk for eventyrdagen, vennen. Ikke lenge til neste gang!

Ja, hva er det jeg driver med? HVA er det jeg fjør, nei, GJØR?

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Jo,  det skal jeg fortelle dere! Jeg sitter her og lager en gave fra min sønn til min svigerdatter. Actually…

Min eldste gogutt på 6 år har endelig kommet hjem til lykketoppen, etter en fabelaktig guttetur sammen med pappan sin. Gutten stråler, og har tydeligvis hatt det helt topp hos yndligsonkelen sin sammen med pappa. 

…jodda såh.. …kunne han fortelle det da, seksåringen våres, at han har fått seg kjærest. Og han har både lyst til å ha besøk av henne og gi henne alt i hele verden. Så jeg foreslo at jeg kunne samle sammen noen perler i en boks som han kan få ha som kjærestegave å gi henne. Og blant mye annet, ja, så vil han gjerne gi henne perler.

Hehe… Jeg rødmer nesten på deres vegne, helledussan så søtt altså. Dette liker jeg. Framtidens svigerdøtre, ya r all welcome, I allready love u 😉

Ok. Her kommer et pinlig kapittel igjen..

Jeg trodde aldri jeg skulle ha lyst til å date igjen. For meg innebar det mang en uanstendig og upassende latterkule, og jeg gikk for to år siden fra datefronten og inn i et forhold, med så mange helsprø datefiaskohistorier i sekken, at jeg nesten kunne le meg gjennom de tre årene som fulgte.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Etter disse tre årene har jeg i tillegg totalt mistet troen på at vi pattedyr fra havet av noen apemennesker fra rommet, skulle være ment til å leve våre tettpakkede, monogame liv presset sammen i felleshuler kalt “hus”, “kåk” og  “leilighet”, der vi skal svette, prompe, spise og rape sammen i romantisk harmoni.

Så. Jeg er i realiteten mest klar for en heidundranes singeltilværelse for the rest of my life. Me, myself and I, i skjønn forening. 

Men det er så gøyalt å treffe nye folk! Timene før en date er spennende, og de sommerfuglene kan forveksles med amors piler. Et lovekick, som du vet snart skal gå over til et pinlig hikk.

Nå er det klart for moroa. To stk barnevaktjenter er på plass for oppringning hvis jeg trenger dem. For dem er mer enn godkjent av Even, og med gode referanser fra andre familier som er kjempefornøyd med dem som barnevakter. Jeg skal ut med venner, trene, gå på kino, shoppe, og altså ….date.

Alt annet er på plass også. Følelser gikk over til et slags vennskap, iallefall en vennlig tone. Jeg føler meg fri for første gang på tre år. Ingen kjærlighetssorg. No hard feelings. Det er over, og det er så innmari godt å slippe de følelsene. Dagene er muntre og glade igjen, og lite kan ta fra meg denne energien nå.

Jeg er ei samvittighetsfull dame, og jeg hadde nok ikke kunnet begynt å date noen før jeg var sikker på at det ikke såret en annen. Nå er jeg klar som et rått egg, klar for å bli kokt av latter, liv og røre. Det er bra jeg ikke er et råttent egg, iallefall. Er altfor snilt …egg, faktisk.

Ordet “date” maser meget pinlig i mine ører. Men hva annet kan man kalle det, når ordet “stevnemøte” klinger som “1916”, og ikke 2016..

Er jeg “heldig”, får jeg blogge noen dater også. Flauere enn DET, blir det ikke.. Men forbipolene lar det være grenseløst der hun kan, så ja, jeg kommer til å spørre noen av dem om det.

Men først må vi jo se om noen av disse nettfolka VIL date en sånn forbi polene einstøing av en eneboer. Kanskje EN date. Men strengt tatt er det tvilsomt om dem har runde kuler til flere enn det..

Blir jeg glad av dette? Jepp. Av erfaring vet jeg at dating gjør meg sprudlende happy, meget lattermild, og flau som fy.

WiSh Me VeRy LuCk 🙊 🙆🙈