Dusjkabinett i fjøset og bass under vann

 

Det uler i hue. Å ligge sånn og glo i taket uten å stresse, er så nytt at jeg finner ut at jeg ikke har opplevd det siden tidlig barndom. Stresset stresset sin vei rimelig kjapt på dag nr 3 for å si det sånn. Eller var det dag 4? Uansett er det borte nå, siden ikke bare Norge, men verden, har stengt.

Dusjkabinettet på vaskerommet i åttitallsfjøsen til mormor på Ytterøy, hvorfor ligger jeg der og plutselig tar meg selv i å tenke på det? Hvor kjøpte de det dusjkabinettet? Og hvem bringte det over fjorden med ferja og fram til gården? Og “fjøset”, det er jo rene fjaset. Vi brukte å si “fjøsen” synes jeg å huske.

Heldigvis har vi to dasser her. Etter en runde flytende, og to pulveriserte, plumbo, kan vi faktisk bruke begge også. Ikke bare den ene. Det er noe med det, når verden er i korontene (sitat venninne), og du går rett på den tette dassen og tisser der i halvsøvne. Neiii! Da våkner du raskt. For det hjalp ikke da stakkars muttern var innom med litt plumbopulver og en vakumstake. Staken satte seg fast og badet ble litt sånn fjøs med dusjkabinett.

Men. Så ble det årninings, da naboen kjøpte med mer plumnopulver. Lykken er en frisk do!

Hele Norge klapper. Men det er på tide å tilstå:

Jeg får latterkrampe når ungene krangler, og når minsten kjefter på meg. Prøver å ta dem på alvor, og skjuler latteren så godt jeg kan.

Når jeg bader, har jeg funnet ut noe nytt. Når du hører høy musikk på Hardon Carbon, dundrer bassen så høyt under vann at det gjør vondt i ørene. Og det ikke engang på fullt volum.

Jeg skulle åpne vinduet til 10åringen i dag. Plutselig hadde jeg stått i over et minutt og bare lent meg mot vinduskarmen. Jeg så på verden utenfor uten noen spesiell grunn til det. Bare stod der og hang som en fjortis uten ansvar for annet enn sin egen tilstedeværelse. UTEN å bli stressa og uten å tvinge meg selv til det med sånn påtatt roe ned – tiltak you know.

Nei faktisk, jeg stresser ikke lenger. Til og med stresset med å ikke kunne stresse er over. Det er ok.

Alenemamman jeg er her alene med de to skjønne guttungene mine på 10 og 5 år. Hver dag tråkker vi ut på landeveien og jogger en tur. Eller jeg jogger, 5åringen spurter, og 10åringen rusler.

For jeg rømmer automatisk. Nyhetene fader hviskende lenger og lenger bort. Kanskje jeg ikke tør. Kanskje noe inni meg prøver å fortelle meg at redsel er det siste jeg behøver for å være ansvarsfull mamma nå. Så nå er rommet til 5åringe  vasket og ommøblert. Rommet mitt også. Verandaen er vasket og pyntet, vi har lekt sisten på plena våres, vinduene på den ene siden er vasket, middagene er alle laget fra bunn. Hvilket fikk meg til å framstå som en forbanna hamstrer i butikken; man skal ha en del ingredienser. Jeg har lekt med katta, shinet kjøleskapet, vasket gulv og det er ikke det at jeg gidder.

Noe driver meg, for verden har stoppet, og jeg vil ikke alltid huske hvorfor, for jeg synes det er grusomt.

I natt døde langt over 600 italienere. Men før frykten sluker meg fader altså nyhetene ned i hjemmeskolebarnehage, klesvask, boklesing, monopolspilling og aerobic med styrketrening på stuegulvet.

I går sa jeg ja. Ja, kjære 10åring, vi dropper trimmen. Han laget taco og jeg trodde jeg skulle få slappe av. Men nope, når en 10åring lager mat, da kan du ikke bare lure deg unna, hvordan kunne jeg engang tenke det.

Så. Nyheter? Det var en tid for ei ukes tid siden, at jeg fikk med meg alt. Nå bruker jeg tiden jeg har til overs på å ligge i badekaret/ senga mi, og be. Spekulere på hva i alle dager jeg ka bidra med for å hjelpe folk som er i en vanskelig situasjon nå. Og på å se Askeladden i Soria Moria slott. Alene mens ungene er på rommene sine.

Det var torsdag 12.mars: Vi lå alle under samme himmel, og de fleste av oss kjente grunnen fortsatt riste litt under oss. Ba en liten bønn. Til høyere makter eller noe. Måpte og undret på hva morgendagen ville bringe.

Nå er morgendagen long gone.

Norge har stengt, og for første gang er vi en del av en pandemi som har gitt oss en krisetilstand. Liv og helse. Økonomisk rødt lys. Psykologi. Vi binder oss selv fast på hender og føtter, og stenger ned fedrelandet vårt.

Folk hamstrer, og jeg forstår dem godt. Noen mener hamstring nå er en dødssynd. Andre mener at det å dømme og ikke gidde å tilgi, også er dødssynd.

Samme hvor mye man panisk hiver kritikk fra seg mot hver skyldige lille fis man lukter på og roper ut om på internett, funker det ikke. Det eneste som nå kan virke, er å stå sammen i det de kaller dugnad.

Det dundrer egentlig i hele meg. Noe større enn dødssynder rammer hodet mitt, i det jeg undrer på hvem jeg ikke kommer til å gå ut av denne pandemien sammen med. Hvem skal rives opp og kastes ut av livet mitt for evig og alltid. For dødsfall må vi visst forberede oss på nå. Kan det være noen jeg kjenner som rusler over på den andre siden i nærmeste framtid?

Når barna sover, kommer tankene. For hver morgendag skal jeg igjen bite tenna sammen og være så munter som jeg greier.

Det ble lørdag 14.mars: 3 av oss lå ikke lenger under samme himmel, og vi visste at det var minuttene før klokka slår 00.00 på nyttårsaften. Vi bare vet fortsatt ikke om rakettene har rukket å forbys. De tøffe piper om å få sende opp raketter. De kloke vet at hvis det skjer, så kan vi ende opp i Italia.

Det var den dagen vi fikk beskjed om at 200 mennesker døde av koronaviruset i Italia det døgnet, og vi trodde det var enormt mye.

Danmark, Polen og Spania stengte grensene, og slukøret ruslet Norge etter.

Det er mye som er skummelt når liv, helse og økonomi trues på denne måten. Det finnes ingen kontrollspake her nå, og ingen vet om vi greier å lage en ny kontrollspake og lande flyet trygt.

Men alle flyplasser er locked down.

På mange måter er jeg heldig nå, for jeg har disse to gulle gode solstrålene å være sammen med. Jeg får gleden av å lage mat til dem, bade dem, le sammen med dem, spille monopol, gå isolerte turer sammen med de, og ta vare på dem.

Så jeg klapper hver dag for Even 5 år og Mathias 10 år; mine helter, mine superhelter 💙💚🏃‍♀️🏃‍♂️🏃‍♂️💚💙

Jeg har blitt mamma igjen

 

Hun er like lat som meg. Og like aktiv som meg når hun bestemmer seg for å hypre littegrann, med power on. Det finnes ingen powerknapp på henne, hun kom uten. Jeg også. We are one. Two, three and four.

Hvis du er fast leser av forbipolene, undrer du kanskje på om jeg har glemt at jeg er en blogger. Svaret er; ja, iblant, eller ganske ofte, glemmer jeg det. Tidligere kunne jeg skylde på depresjon. Nå som jeg er på god vei ut av den, aner jeg ikke hvorfor jeg hverken leser eller skriver så mye for tiden. Det kommer tilbake, jeg husker jo det. Og innerst inne vet jeg godt at ting tar tid, tid og atter tid.

Men jeg har hele tiden hatt vansker med å takle oppmerksomhet, jeg som aller helst vil gå i ett med tapeten. Uansett betaler ingen meg for å blogge, så mitt eget tempo betyr et til tider tregt tempo. Men jeg kommer alltid tilbake, for penger har aldri vært motivasjonen min for å skrive her inne.

Anyway. Forandringer har preget barna og meg hele dette året, og til slutt greier jeg sikkert ikke å holde det inne stort lenger; den nye leiligheten vår har blitt så koselig. Før eller senere kommer jeg nok til å oppdatere dere. Jeg akter bare å skaffe tilbake overskuddet mitt først, for jeg er nok litt sliten og vil ta livet med ro for tiden. For vi har flyttet, pusset opp fra to soverom til tre soverom, reist hit og dit; og nå som vi har landet er det ei greie som er viktigst av alt. Jeg er nå mamma til tre: To gutter og ei lita pie. Og hvis det var jeg som leste noen andre skrive dette, hadde jeg syntes det hadde vært så innmari teit. Tro meg. Jeg vet.

Jeg hadde fortrengt det. At jeg er ei sånn derre crazy cat lady. At barna som gikk på skolen ved siden av der jeg en gang i tiden bodde, kalte meg “kattedama”. Hybdrid mellom menneske og katt? Noe sånnt.

Siden den gang da jeg nøt tittelen “Crazy cat lady”  har vi bodd med Evine, threecolour pusa som dro i sinne og forakt for sin siste kattunge. Vi fant et nytt hjem til kattungen, men Evine var for alltid fornærmet, nydelige pusa våres som hadde hatt så vanskelig start på livet. Hun fant aldri helt roen, og kom fra et hjem der hun ikke ble respektert, før hun gjemte seg under sofaen våres i ei uke. På Lykketoppen. Hun ble ikke med oss på flyttelasset, og vi savner henne fortsatt.

Jeg tenkte på det i et år. Ville drøye det, og gjøre noe annerledes denne gangen.

Lille Luna Blue kom til oss for snart 2 uker siden. Hun er ei rasekatt av rasen Sibirkatt, og vår nye baby girl her på happyalléen. Hun er den nydeligste lille nurkejente du bare kan forestille deg, og jeg har ikke kjent så myk en pels siden kaninungene i fjøset til mormor på Ytterøya på 80tallet.

Luna har sin egen pelsbørste, mat kun fra dyrebutikken, sitt eget rosa klatrestativ, og …ja sånn ellers så har hun domene nesten overalt her hos oss.

Jeg er forvert for Dronningberget Siberian cats, noe jeg opplever som trygt, dyrevennlig og godt. Vi skal samarbeide om katteutstillinger og to kattekull. Jeg har møtt mange dyreelskere, men aldri har jeg møtt noe som minner så mye om den milde kattedama i “Aristokattene”, som den snille og varme dama bak denne forvertsavtalen. Vi er verdens heldigste, og ja; jeg er faktisk så “kattedame” at tårene presset på første gang jeg møtte Lille Luna Blue.

Silkepusen ligger her ved siden av meg. Hun kan ikke utsettes for fare eller sykdommer, så hun må være inne. Vi har kjøpt et eget kattebånd til henne, og vi er forberedt på å gå turer med verdens vakreste lille kattepie. En egen uteplass skal hun også få.

Som rasekatt både sitter hun, og ligger på ryggen og avflatet på magen sin som om hun var et lite menneske. Hun elsker å leke med vann, liker å løpe etter alt som kastes, og minner mer om en liten hund enn en 3 1/2 gammel kattunge. Teksten fortsetter etter bildet, men akkurat nå ligger hun på ryggen sin, den Sibirske stilen:

 

Utenfor vår trygge tilværelse her på happyalléen snakker vi om å skrive bøker. Vi er flere som ruger på forfattersamarbeid, og som har lyst til å gi dere så mye mer enn en blogg.

Tid. Tid eksisterer egentlig ikke. Men tid er alt vi behøver, you know. Eller nuet. Er ikke nuet alt vi har? 🤜🤛😉😎🤜🤛

 

Lille Luna Blue, Siberian style girl: