Det smeller. Jeg hører det smeller. Det er en time igjen av år 2021. Året som forsvant i 2020 et sted. Mange er ivrige etter å komme seg videre, med smellende, inspirerende fyrverkeri.

Og det har kostet meg så mye å komme hit.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Nå er det viktig å være usminket ovenfor dere, føler jeg.

Hit hvor jeg sprader rundt i superundertøy, mens 7åringer hopper rundt i tynnull fra pomp de lux. For det skal være perfekt i kveld hva?

Ok. Perfekt for oss var spaghetti og avslapning. Vi var invitert til min mor, og hun høflig forstod da vi høflig takket nei til slutt. Vi behøvde det vi kjente på at vi trengte.

Jeg ringte ei venninne: “Herregud for en slags mamma jeg er. Spaghetti og bare rolig feiring.. bla bla bla”

Hun blabla tilbake med at de skulle ha gryterett.

Jeg bla bla meg glad.

Takk og pris for gulle gode venner.

Blabla meg glad for at jeg greier å se gleden i ungen min. Han trenger ikke glam og glitter, han er stappmett og happy for å være våken så lenge. Nå er det 56 minutter til vi står der og ser på fyrverkeriet over byen.

Og jeg kommer til å føle meg som verdens aller beste mamma. Dette hjemmet er bra nok. Mer enn bra nok.

Nyttårsforsetter har jeg aldri hatt. Ikke nå heller, men i år kommer jeg til å fokusere på skriving og sparing. Vi har det bra. Vi har alt vi behøver, og jeg må tørre å møte dagene med den misjonen jeg har fått utdelt; å skrive.

Min nyttårstale er for min nye Psykolog. Han virkelig har allerede gjort en stor forskjell, og det bare på 4 timer.

Etter timer med psykologen har jeg håp. Et ussel menneske satte spor i meg, så dype spor at jeg må gå tilbake og viske dem ut så godt jeg kan. Stresset med akkurat det er i veien for skrivingen. But I Will be back, like BACK!

For det er så mye mer jeg vil gi dere, kjære blogglesere.

Vi er 44 minutter unna det nye året våres. Det er snart på tide å ta på seg ytterklær og glo på litt fyrverkeri.

For så å sove, drømme oss inn i det nye året.

42 minutter…

Jeg er ikke i tvil om at jeg skal greie å skrive mer, for det finnes så mange faktorer som spiller inn som jeg holder for meg selv. Når man jobber for harde livet så er det det man får: Livet.

38 minutter…

Jeg ønsker dere godt nyttår, mens jeg gjør min alenemammajobb: på med alt 7åringen og jeg behøver for å få med oss rakettene over byen våres♡

♡Stjørdal♡

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Du kan ikke tie ihjel en sommerfugl, for du kan ikke språket.

Dråpene henger på plastikkplanten. Jeg bader og hører på Jokke og Valentinerne. Og Roxette. Og Metallica. Og Miley, du vet hun tøffe Cyrus.

“Som å be aftenbønn” synger Joachim Nielsen så nydelig der oppe fra hvor enn han er nå.

Så stepper Ugly kid Joe opp: “I hate everything about you.”

Jeg synger med.

En eneste en er levende på dette badet. Det er den flotte palmen som trives best her inne på det andre badet. Så er det plastikkplantene og meg. Jeg lever ikke, og har kun eksistert på lenge. Plastikkplantene og jeg.

Mange ganger har jeg tenkt at dere blogglesere fortjener en oppriktig forklaring på hvorfor jeg poster et innlegg i måneden ca, i forhold til før. Og jeg griner når jeg skriver dette, for det sitter så langt inne. Jeg elsker å skrive.

Og jeg ønsker definitivt ikke å framstille meg selv som et offer.

Jeg ønsker heller ikke at han skal lese dette og tenke at “nå er Helene svak og jeg har vunnet kampen om å ødelegge henne og livet hennes.”

For det er motsatt. Jeg gir meg aldri, og jeg skal akkurat nå være tøff nok til å fortelle dere sannheten.

Hvorfor roa ikke er der til å skrive mye. Hvorfor jeg gråter i dusjen og i badekaret. Helst til Pantera med “walk”; så jeg kan grine så høyt at min 7 år gamle sønn ikke hører det.

Ok. Jeg har i det siste lært at jeg ikke taper noe eller er svak dersom jeg er åpen om det:

Jeg er, og har i flere år vært utsatt for grov og ekstrem psykisk terror innen metoder som har skapt stor forvirring og null selvfølelse. Truslene er endeløse og det tar aldri slutt. Sånn. Da er det skrevet i internettstein. Det betyr ikke at jeg er svak.

Det betyr at jeg begynte allerede for 6 år siden i terapi. Siden har de vokst seg til ei stor gruppe med familieteam, pårørendesenteret, lege, oppfølgingstjenesten og nå en veldig dyktig Psykolog. Jeg skal utredes. Fordi psykisk terror setter spor. Hvilke spor det har satt i meg aner jeg ikke, jeg vet bare at jeg var sterk og lykkelig før trakasseringen begynte.

Jeg orker ikke ting vanlige folk gidder. Jeg er stressa, blir livredd og stivner, av ingenting. Triggere, har jeg lært at det heter. En trigger og jeg sitter der og måper, superstressa og klar til å underkaste meg for å få fred. Men så er ikke det løsningen. Du setter grenser, du underkaster deg IKKE.

Måten jeg har sett på meg selv som, har vært så usynlig og mindreverdig, at jeg automatisk har tenkt, og fortsatt tenker, at alle andre tror jeg er en dritt på bakken.

Sakte men sikkert har jeg sunket mer og mer i redselen laget av gjørme, og det ble verre da jeg begynte å sette grenser for to år siden.

Grenser betyr trøbbel når du har å gjøre med et monster som kan lure verden med falske tårer. Det er DU som sitter igjen med jokerkortet. I et spill du aldri sa ja til å spille.

Det å se så lavt ned på meg selv og tro at jeg aldri kunne vokse meg større enn en dritt, gjorde at jeg har hatt en inderlig skam brusende inni meg før møtene med profesjonelle. Hun snille kloke fra oppfølgingstjenesten. Legen min som jeg noen ganger har brutt helt sammen foran. Psykologen som jeg ikke ante hva jeg skulle si til. Men praten gikk lett, det var bare så innmari flaut da jeg ikke greide å holde tårene tilbake under time 3. For jeg vil ikke havne på nivået til han som elsker å plage meg. Han bruker tårer til det meste.

Men det har hele tiden vist seg at de profesjonelle har mottatt meg på en forsiktig og velvitende måte. Alle sammen. Sammen med skammen.

For jeg holder alt inne. Jeg tenker ikke på det kjipe, jeg suser gjennom dagene uten å orke mer enn jeg gidder. Det er både et pluss og et minus ved det.

Jeg har venner og familie i tillegg til de profesjonelle, som hele tiden alle har stått der stødig.

Og dere lesere har ikke ant hva vi går gjennom. Jeg skriver vi, fordi vi er flere som berøres av denne psykisk ustabile personen. Ikke kan jeg skrive alle detaljene heller, av hensyn til personvernet til de omkring meg.

Jeg kan bare love dere at jeg vet at jeg kommer tilbake. Tilbake hit. Dette gjør meg bare sterkere på sikt, og han skal ikke få vinne over meg slik at jeg ikke engang tør å informere dere blogglesere om at det er, og har vært et rent helvete. For det tør jeg nå. Han kan ikke styre alt med trusler og stygge metoder.

Jeg lover at jeg gjør ALT. Jeg har meldt meg inn på mitt yndlings treningssenter, og selv om jeg forstatt sitter i sjokk og frys, hender det seg at jeg tør å slå meg løs i aerobicsalen. Jeg jogger også, og prøver så godt jeg kan. Men ikke mer enn jeg skal.

For det går grenser for hva man skal utsette seg selv for.

Og hvis du undrer på om ikke jeg bruker mine egne metoder som jeg har skrevet om på forbipolene, om å ta grep og komme seg ovenpå psykisk, er svaret: JA, snart orker jeg det. Jeg får så god profesjonell hjelp at jeg er der snart. Som jeg har skrevet tidligere: Læreren kommer når studenten er klar. Jeg er klar for alle de fantastiske lærerene som jeg alltid kommer til å være takknemlig for. Sendt fra himmelen eller noe sånnt. En dyktig lege, ei fantastisk dame i familieteamet, ei rå berte på pårørendesenteret, ei klok dame i oppfølgingstjenesten, verdens mest effektive saksbehandler i barnevernet, og en psykolog som kan sine saker.  Familie og venner laget av stål. Takk. Så inderlig takk og pris.

For at de ikke bare tar meg på alvor, men lærer meg mer om meg selv enn jeg kunne. Jeg er ydmyk.

Ja, det er en utfordring når den manipulative spykopaten (ja for det er til å spy av) altså bruker tårer og angst for å framstille deg som en ond person. De fleste gjennomskuer det. Men så har vi volden og minnene om den. Og vi har de nedbrytende truslene. En verden jeg ikke fatter bæra av, for å være konkret.

Det er en grunn til at vi ikke skjønner noe av slik terror. Det er fordi kjærlighet er styrke, styrke er oss, og oss er kjærlighet. Innen den sirkelen finnes bare godhet.

Og takk og pris for all godhet som omringer barna og meg. Og jeg synger med: Sorry men æ ikke hjemme… Sorry men æ e ikke hær…. Sorry men snart så e æ hjemme. Hjemme og gir blaffen.

Psykopater kan ikke fly. Men det kan sommerfugler som oss.

På bildet over: Ankie og forbipolene

🤸‍♀️🎶🎵”Jeg er så paranoid, jeg ER SÅ PARANOID!’🎵🎶🤸‍♀️

(Teksten til den legendariske låta finner du i slutten av innlegget. R.I.P. Joachim Nielsen)

Hvorfor ikke bare OWN IT? Den delen av deg som ikke vet. Hvem vet? Hvor vi skal? Hvorfor vi er noen komiske m@therf@ckers hele sauflokken? Alt du ikke aner noe om som du fabulerer omkring?

Jokke og Valentinerne hadde laget en perfekt låt for sånne som meg, og jeg hørte den om og om igjen. Den er så bra i mitt hue, så innmari bra laget.

Det er dusinvis av år siden, og jeg har lært meg hvordan hjernen min også digger denne låta hvis jeg lytter til den. Samtidig har jeg forstått hvor paranoide vi alle er anyway.

Si eller syng det om og om til hjernen din. Seigmen sang det så nydelig: “Hjernen er alene”.

Jeg kan plutselig prøve å kommunisere med ei kråke. Ikke sant. Uten en smule lokkemat. Og mens jeg gjør det, foruten annet resultat enn at kråka flyr og setter seg i et tre eller en lyktestolpe, kommer jeg et minutt for sent til møtet jeg skal i. Kråka sitter høyt der oppe og ser rart på meg. Og jeg prøver å si sorry for forsyrrelsen, på fuglespråket. Som jeg ikke kan.

Og ja, det er sånn at flere har sett meg slik, og da ikke bare fuglene. Mennesker, you know. Bedre enn å snakke med matvarene i butikken, men ikke når du gjør det i tillegg.

Joda. Ja. Selvfølgelig har jeg alle mulig slags teorier hva angår møtet jeg skal i. Nå er det ikke nok med hvorfor jeg er sen, nå stinker jeg sikkert svette og halvveis tissa meg ut pgr av ei kråke, og hele pakka. For jeg datt jo på isen i dét jeg  prøvde å telepatisere med kråka, eller hva det var jeg drev og drev med.

Stakkars fugl i vinterland. Jeg kan ikke regne med det var noe sexy greier som skjedde nedi 555 halvveis slengbuksa fra 90tallet kjøpt på brukten, god og gammel. På tide med sånne knipeøvelser, tenker jeg, i dét jeg forlater kråkemor/far, og skøyter meg bortover mot Rema 1000. Tyggis kommer til å redde hele dagen! Men hvem gidder knipeøvelser? Knipe der nede til du må finne kofferten fram, når du ikke har tid til porno? Åh!

Tyggisen! Alltid tyggisen! Og enda et minutt for sent til møtet når jeg merker at jeg er uten tyggis.

Ingen liker meg og alle synes jeg et rar, ikke sant. For vi er så paranoide, vi fra gamle dager. Vi, Jokke og valentinerne.

Han og hun, begge på rema synes jeg er megasnål. Yeah. Men tyggis that is! Jeg er vant til å tro alle synes jeg er en snodig skapning. En vane, altså. Tyggis er mye viktigere enn hva dem synes om mitt gamle dager gamle hue.

Så kommer helga.

For en og eneste gang på lenge har jeg barnevakt et helt døgn for barna, så da blir jeg med ut. På byen, sant. Danse? Aerobic eller hva det er jeg driver med. Nars? Javisst. Det står jeg og vasker kopper. Men farsken. På nars er verdens deiligste en fra alt annet enn vinterland. Vi glemmer alle andre og ser sikkert ut som om ja..

Nei…

Bli med hjem ja.

For å sove.

Stakkar.

Så jeg sovna, og hadde glemt telefonen min på nars. Det ble mer krise enn ei fjortiskvise.

Jeg er så paranoid. Jeg tror så mye rart, og særlig hva angår hva andre mennesker tenker om meg. For hvis jeg var dem. Damned. Ville tenkt “God all mighty for en snedig skapning in hurra hurra som bare fytti. Rakkarn.”

Ja. Jeg snakker med kråker, men ikke sånn som prinsesser snakker med hester. Jeg TROR i et par sekunder at jeg snakker med kråker. Det er noe annet det. Og ja. Jeg sovner. Det er 40årshipphurra; jeg sovner fra verdens mest sexy mann what so ever, og har glemt alt annet enn sølibat og sånn. Ingen vits i å bli med meg hjem. Så jeg ga opp den delen ved singellivet.

Jepp. Jokke og Valentinerne hadde rett, vi er så paranoide, for vi er fra 80 og 90tallet. Vi er pannekaker og kjøtthuer, ikke sushitasser og kinamatprat. Vi er hønsefrikasé og fiskeboller, ikke paradise og X on the beach-knoller. Vi vil ha Nirvana, Guns’n roses, Metallica, Rosetter og hveteboller. Og vi digger sushi og kinamat.

Men tenk om vi hadde vokst opp i dag, på Paradise hotell og X on the b(itch), altså i VG og Se og hør. Tenk så bra at vi er som vi er. Litt sjenerte pgr av kråkeparanoia, og litt sånn “hey how ya doin?”

Vi hadde jo bodd inni TVn, på Beverly hills, Dynastiet, friends-leiligheten og hele pakka.

Kanskje høye på pæra?

Så høye på pæra at vi hadde nådd opp til kråka?

Halleluja for 80tallet, fjøset til a mormor, båten til farmor og farfar, musikk man kunne kalle musikk uten desperasjon, og bunnen og grunnen i et helt annet liv enn man lever i dag. Hey ho for 70 og 90, vi slapp unna internett og lærte å tenne bål i fjæra. Pølsene smakte bedre da, på alle måter, jeg lover deg. For vi hadde Ingen behov for å være berømte på flekken. Vi likte skygger og vi digga mørke skoger.

Anyway. Kråka ville ikke snakke. After all, den er fra 2020. Eller 2021. Whatever. Annen tid, annet språk.

Møtet gikk bra. Jeg duftet vanilje slik farmor i Vesterålen duftet. Kråka satt fortsatt der da jeg gikk hjem, eller kanskje det var ei anna kråke. Som vanlig ble jeg sur fordi jeg ikke hadde brødsmuler å kaste rundt meg som en annen askepott. Hvorfor glemmer jeg alltid fuglematen i dét jeg går ut av døren?

Ja det er sånn at man er en raring, og det er deilig å ha akseptert det selv.

Men du skjønner. Vi kommer fra en annen tid. Så vi er vant til å være paranoide. Det var mye bedre enn å være ung i dag, å vokse opp slik vi gjorde for rundt 40 år siden. Å være paranoid er både smart og komisk. Vi lærte å le med oss sjæl. Selvironi. Ingen lange taler om oss selv på NRK i gamle dager; bare selvironi og livsnyt. Det å kunne le av seg selv og vår egen paranoia. That is; vi har vent oss til det så smashing pumpkins….that we do care, but we don’t care

…inside old days here.

Ps: Yndlingslåta mi fra Jokke og Valentinerne er “Aftenbønn” ♡