Jeg kjenner et vakkert menneske, en erfaren mamma som har bursdag i dag.  Den største gaven jeg kan gi henne er en tekst om hennes nydelige himmeldatter som har reist sin siste ferd nord der alvene danser og synger med henne. Jeg beundrer min venninne som står igjen så tapper og sterk. Til henne og pia hennes i nordlyset:

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

SPOR

Du sitter på bakerste rad

og gråter, du er ikke glad.

Jeg ser deg i sidesynet, det er dine tårer.

Skulle spurt deg, vennen: “Hva er det som sårer?”

Nå har du reist, så jeg pakker tingene mine

for her er sporene dine.

Jeg ser deg overalt i dette huset.

Minner i spor, jeg er gruset.

Hadde bygget en borg,

men den ble til gjørmete sorg.

Nå skal du lage spor i himmelen, du skal gå,

og jeg prøver å forstå.

Slår løs på sofaen når ingen ser meg,

for du virkelig dro din vei.

Vi hadde jo planer, hvorfor reiste du?

Det er for seint og greier, du kan ikke snu.

Spor overalt i denne kåken.

Jeg løfter blikket og ser kråken

ut av vinduet, i tretoppen.

Er den der, den kråkekroppen?

Eller er den en hilsen fra himmelen blå;

et hviskende: “Vær så snill å forstå.”

Hyler, gråter og vræler

som å vakle på skyhøye hæler

men kan ikke falle sammen med

så jeg synker ned

på sofaen der du satt

før du snublet og datt.

Du var jo her nettopp med det vakre blikket

jeg fatter det, bare skjønner ikke.

Du danser i dødens daler nå

med alvene, i himmelen så lys og rå

synger med den fine stemmen din

passer på mamman, pappan, søsken og lille jenten sin.

Passer på mamman, pappan, søsken og lille jenten sin.

Løft vingene nå

jeg lover å forstå.

Du satte dype spor,

fly nå, verdens snilleste mor.

Livet ble altfor kort

men noen alver er av himmelsk sort.

Skrevet av forbipolene, januar 2019.

Vennen vi savner deg. Har skrevet så mange tekster til deg i dette sorgarbeidet. Sporene du satte etter deg var kanskje så dype fordi du hadde så tung bagasje. Men tomrommet i disse sporene kan aldri fylles. Bare lov meg å bade i himmelens lys, og vit at du var så spesiell for oss. Det er som om du er her nå som mamman din har bursdag. Pass på henne. Omring henne med kjærlighet. Vær med jenten din og ta henne under vingene dine nå. Se til pappa, søster og brødrene dine. Og besøk meg og gutta iblant.

1. Klem til himmelens sangstjerne og familien hennes, fra forbipolene.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Noen ganger er det enklest for meg å skrive på rim. Samme hvor irriterende det er, har jeg dager hvor jeg bare må skrive ord som rimer. Ja, det er så irriterende at jeg innimellom skriver tekster der jeg med vilje slenger på noen setninger som ikke rimer. I dag har jeg desverre ikke gjort det; warning: her rimer ALLE endingene.

 Løpe, løpe, ikke gå

Du lener deg inn til mamman din,

som er så glad i gutten sin.

“Hjæm, ikke barnehagen…”

sier du, og ser for deg dagen.

Noen ganger må en liten kropp

få bestemme hva som er topp.

Ja, det er verdt det,

når jeg ser ham smile og le.

Vi tok dagen fri sammen

i fryd og gammen.

Dro på eventyr i fantasiland,

noe bare vi kan.

Spiste god mat med saft til

Han sa: “Mamma e snill.”

Vi leste bok før duppetid.

Det var Mikke, Pluto og vi.

Nå ligger han der og sover trygt

og været ute er stygt

Vi kan fortsette dagen her inne

og skape et trivelig minne.

Hvert minutt teller i mammahjertet.

Hvert lille skrubbsår med plaster og smerte,

hver kos og hver eneste klem,

hver time sammen med dem

som betyr alt for en mor.

To gutter som en dag skal bli stor.

I blant tar vi fri og gjemmer oss

fra tiden som gleden til tross,

en dag skal skille hjerter ad

på rekke og livets rad.

To barnekinn.

To guttesinn.

To livlige smil.

En liten hvil.

Jeg elsker dere, elsker dere,

Høyere en høyt, og mer enn mere.

Don’t you ever forget the love

if tomorrow I’m a dove:

Kjærligheten fra mor

er større enn stor.

Den kan blø

men den kan aldri dø.

La oss holde hendene.

La oss mate endene.

La oss løpe om kapp med solstrålene,

og studere gnistene i bålene

på stranden en midtsommerdag,

i varme og velbehag.

Vi må leve, kjære barn;

høste livet og sette ut garn,

plukke blomster, krabber og skjell.

For tiden er alltid på hell.

Kanskje er det travelt, det vet vi ikke nå

Men vi må løpe, løpe, ikke gå.

Ja vi må løpe, løpe, ikke gå,

få med oss livet, så godt vi kan

Så hold fast i ei mammahand.

Len dere inntil meg

og la meg vise vei.

En dag skal jeg bli til en vakker due,

og bruke blikket til å skue

ned på veien der dere går,

og plastre hvert et skrubbsår.

Mama’s love can never die

It’s the truth; it aint a lie

Løpe løpe, ikke gå.

Fly senere, ikke nå.

Skrevet av Helene Dalland, 2017. 

Forbipolene tekster:

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

“Rampat faen under lua”

Følelsan, alle følelsan,
Prøv å deale med dem om du kan, om du kan.
Prøv å ligg under en benk
og tenk
når du har tusen av dem.
Stormen i hue, den blæs,
og stemmen e hes 
Du trur du vet ka bipolar e,
men du e blind og kan ikke se.
Du må vær sterk for å takle det her,
og det hjelp itj engang om du ber.
Det vil aldri aldri forsvinn,
men en rampat faen ska vinn.
 

For når du e en bipper
Da e du en vip’er,
inn i all exclusive idea zone
from the flesh to the bone,
the head to the toe;
That’s where you can never go.

Prøv å se sammenheng
Mellom gråstein og pæng.
Prøv å våkne på natta og ha det klart
Ommøblering klokka midnatt e itj så rart,
når du itj greie å ligg i ro,
men legg sammen mer enn to og to.
Steike det e action i hue
under ei glovarm vinterlue.

You get it? You got it?
Det e hverken svart, grått eller kvitt.
Små grå går itj bort med en kam
Og det e for svarte ingen skam.

Du bruke bare lampa inni pakken
og kaste pappen sammen med takken.
I en gave e itj det alt du behøve,
så du hive det sammen med støvet,

itj sant?

you understand, or you can’t?

Æ slikke ikke gamle sår
og e slettes ikke født i går.

Det bor en rampat faen under lua,

trenge sæ inn i den bipolare stua

Velkommen som julenissen

og det som måtte rime på det.

Tankan, alle tankan.
Prøv å deale med dem, om du kan, om du kan.
Prøv å føl at du har svaret,

men å få det ut e mer enn du klare
For du e dømt av samfunnet nord og ned
selv om du lett kan se
at sjøl om du e en rampat faen,
e det lyst om natta og mørkt på da’n.
Det e varmt på vinter’n under ei lue
i et intenst bipolart hue.

Så kast den pappen

Skru på lampa inni pakken

Kjenn at det godt

å bruk bare det du treng av gaven;

lampa, gråstein og den velkjente staven.

Skrevet av Helene Dalland, mai 2017.

I dag møtte jeg en god kompis, og som vanlig ble jeg inspirert til å skrive en tekst bare av å prate med ham. For det er slik å forstå, at mangfold er genialt. Noen sliter med rus, andre med nattesøvnen. Noen sliter ikke, andre er på helt andre steder i livet. I mine øyne burde alle respektere at alle er på disse forskjellige stedene i livene sine. Vi er ikke her for å fikse på hverandre, forhøye oss selv og våre valg over andre’s private valg, eller dømme. En klok venn av meg var alkoholiker. Han brukte å si: “En kan bedømme, men ikke fordømme.” Han er en av mine kloke venner på den andre siden nå, og ville satt pris på respekt for mangfold. At vi gjorde vårt beste iallefall.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Jeg kommer til å ta en kaffe med kompisen min innimellom, selv om lokalsamfunnet har dømt ham nord og ned. Jeg kjenner sjelen hans, og bryr meg ikke med å blande meg i hvilke valg han tar i livet. Hvilke klær han går i eller hvor mange piercinger han har. Hvilket er hva denne teksten handler om: at han er ikke et freakshow. Han er en freak som meg, men ikke et show som alle kan glane, hakke og peke på, bare fordi han kjører et annet løp. Aksept og respekt, my dear. 

FREAK SHOW

I was just an awesome freak,

and you the beautyqueen of the week.

You were doing so good,

while it was me and Rob in the hood.

You went down from high school

the normal road.

I was institution stucked,

yeah, my life was fucked.

You loved the freak show.

Loved my down ride,

down ride and hide,

hide down and ride.

It aint a secret;

I’m back, Mary Beth.

Now you’re the fucked up frustration,

While I am loving this nation.

It’s the bitch karma, karma bitch,

the power of the mind witch.

This aint a freak show no more.

No witch burning on the shore!

Don’t look down on my friend,

it wount do ya karma good in the end.

Soon he’ll be the sober one,

and you’ll be done.

You’ll be freak show’s heavy stone.

Done, like the done in the done.
 

Butterfly sea

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

If you see me from where you are,

wait for me by the star.

It’s been a while,

all gone viral.

Life turned out to be great.

I wish it was’nt too late

for you to feel the water with me

down by the sea.

You’re all gone, and never can I see you.

But all the days we had, I carry.

If I ever see you, see you, again

I’d be crying butterfly tears. Butterfly tears.

Butterflies leave too soon,

to hide behind the moon,

and now I can’t see you

or smell your blue.

It’s too late now, I see,

but I’ll be down by the sea

looking at ocean pearls,

thinking ’bout them angel girls.

In the yellow past, we

sat down by the sea.

Leaning on the tree

you and me, you and me.

You’ll be waiting in the sky

don’t ever ask me why.

Wait for me, dear,

and I’ll be sitting here.

Blow me with your wings,

Whisper to me things

to remind me ’bout them days,

before the hidden ways.

By the butterfly, butterfly sea.

Til Nina, Eivind, Une, Thor, Heidi og alle de andre sommerfuglene, fra Helene D.

Tilogmed solstrålene vises ikke alltid. Noen ganger skyer det for, og vi ser dem ikke. For noen er det en lettelse. For andre kun et savn. Jeg tilhører visst den siste gruppen, og gjemmer meg i noen timer for å skrive en tekst, mens jeg venter på at det går over.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Teksten goes like:

Barnefri

Er så deppa

henger med leppa.

Gråten presser på

og jeg kan ikke helt forstå

Hvorfor så trist

som et hjertebrist

Når du trenger barnefri

og alt du ønsker er ei barnehånd i handa di

Når du nesten stuper utslitt

men du gråter av savn i hjertet ditt

Jeg pirker på lakken

neglen roper: “Er det takken?”

Kunne grått i evigheter

deppings er hva det heter.

Sånn er det  være mamma

når bildet faller ut av ramma

Og du savner dem savner dem savner dem

mens du lengter mot en kos og en barneklem

Skjuler deg på restaurant alene

mamma Helene

Du trenger alenetid nå

Så tørk tårene, reis deg og gå

Søndag får du klemmene du lengter etter

Frem til da: venner, uteliv og gode retter

Barnefri barnefri barnefri..

fanget i savnet, kan man heller trygt si. 

Jeg har gjemt meg på en restaurant i hjembyen. I helgen skal jeg jogge, se film, ut med ei venninne, ut med enda ei venninne, skrive og ha det gøy. Likevel sitter jeg her og henger med leppa. Ingenting av dette kan muntre meg opp nå. Noe skjer inni meg hver gang barna reiser fra meg. Det er sikkert en naturlig reaksjon. En livredd mamma i hjertet mitt tenker alltid på alt som kan skje. Livet er skjørt, og jeg er bare et fnugg. En mor fyllt til randen av kjærlighet.

I går kveld mumlet toåringen i søvne og smilte. I mammasenga fikk han slappe av i natt, den lille kroppen. Senga hans stod tom inne på rommet hans. Siste natt før pappahelg. Jeg så meg tilbake på nok en trivelig dag med en munter men bestemt liten tass. Snille vakre Dagmar kom med masse klær han fikk arve, og vi bakte kake til henne før hun kom. Selve kakebakingen var nok mer stressa enn idyllisk, for jeg er av vaskerydde-slaget hvis jeg vet jeg får besøk. Multitaskemamma, heter det.

I går mårest ble jeg vekt på en litt spesiell måte. Lille mister helte plutselig et glass kaldt vann bak i nakken min mens jeg fortsatt var i drømmeland. På min varme, sovende kropp kjentes vannet freezy iskaldt, og jeg spratt opp i vinkel mens jeg snappet etter pusten. Jeg lo inni meg da jeg så de store farskøynene hans, og greide ikke å bli litt streng på ham engang. Aldri vært så lys våken på mårran før, dette var jo genialt. 

-“Vi får stå opp da, du og jeg..” sa jeg omsider.

Han tok ut smokken og sa morskt: “Ja. Då opp!”

Jeg er vant til at toåringen min er her sammen med meg, så å kalle det “fri” blir litt rart når både han og storebroren er hos pappan i helgen. Jeg vet jeg behøver å være et par døgn uten ansvaret jeg alltid ellers har, og at jeg iallefall trenger det nå etter en måned som alenemor med barn i hus hele tiden. Men jeg liker ikke å skilles fra barna mine. Savnet river i hjertet mitt hver eneste gang, og jeg fullbooker helgen, mens jeg prøver å fylle enkelte kvelder med film, tarot, god mat og maling av glass og bilder. 

For å være ærlig lengter jeg frem til søndag, da jeg kan holde den lille søte gutten min inntil meg og gi ham en laaaang klem. Så kan vi sammen glede oss til storebroren kommer hjem neste helg. Da blir det kidzparty med taco og latterkrampe; de aller beste helgene med andre ord. 

Det å være mamma handler om å gladelig motta et glass kaldt vann i nakken mens man sover, samme hvor varm og god den senga var. Samme hvor deilig den drømmen var. 

For barna er den store kjærligheten. Og den går aldri over, men vokser og vokser. Jeg fascineres, imponeres og overraskes, hver eneste dag jeg får med dem. Og savnet er så enormt, når de ikke fyller huset med herlig barnebråk.

Men NÅ skal jeg ta meg sammen og trøste meg med at jeg vet at de har det bra begge to. Jeg snakket nettopp med pappan, og han kunne fortelle at de leker seg og er lykkelige. Og DET er det viktigste 😉

Noen mennesker tenner ikke bare et lys i deg, men bringer fram din riktige kind off “aah..”. Disse behandler deg med respekt, og lar spiren i deg pent få være i fred. Du skjønner at dem er omkring deg fordi de liker deg som du er, og fordi de vil kommunisere med deg. Ikke for de ønsker å kommunisere til deg. Men MED deg.

Yin har jang. Svart har hvitt. Og disse positive menneskene har sine motstykker der ute. Du vet, dem som får deg til å tenke: “aah.. rrrgh! Did he just say what I think he said??” Med ubevisste hersketeknikker og vurderende tone i sitt “Kremt, …javeeel..”, himlende øyne og morsomheter på din bekostning. 

Slike bare skriver du en tekst om, og så legger du dem i arkivet. Du vet, du trenger ikke å tenke på dem engang. Bare tilgi dem deres uvitenhet, and move along 😉

Det kan hende du oppholde deg i tåkeland, der skyggeverden hersker med sin ensomhet. Kan hende er det et tøft liv du lever. Men klamre deg fast og hold ut alt uværet. Reis deg sakte men sikkert, og se på det hele som når et fly trenger seg gjennom skylaget og himmelen over der er blå.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Først da ser du dem. De var der hele tiden, men du kan ikke se vennene dine nede i tåkeland.

Hvilket er hva denne teksten handler om. 

Du leser forbipolene.blogg.no 

Har du noensinne sett en stjerne i en venn? Sett stjernestøvet i levende øyne glinse til, og kvalitetene danse omkring talent etter talent, mens du desperat prøver å overbevise din venn om at she’s a star? 

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Det er hva denne teksten handler om. Samt det faktum at stjerner lyser tydeligst om natten når det ser mørkest ut, og det uvisse i om slike stjerner greier å se seg selv skinne på denne måten. 

Min venn, you rock for real!

forbipolene tekster, inne på forbipolene.blogg.no

Fra 1997 til 2007 var jeg det man i gjøkeredespråket kaller “svingdørspasient”. “Klippekortpasient”.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Langt det bak i fortiden skimter jeg en umoden og ensom sjel med mange venner. Ei jente som skrev dagbøker jeg den dag i dag ikke kan forstå helt. Var det virkelig jeg som hadde alle disse nedmedisinerte tåketankene? Så primitivt et språk. Så innsnevret en innlagt verden. En desperat skam og forsøk på å fornekte alt det tragiske. 

Det inspirerer til å skrive, for min del. Denne teksten handler om å ha been there, done that. Vært svingdørspasient, og ferdig med det gjøkeredet. For jeg var sterk, og holdt ut  Hadde lærsko å gå med. 

…om at nå er det ukjente sjeler som er der, og går gjennom det samme som jeg gjorde. Om at de må ta på seg lærsko og flower power. Være kreative, og alltid finne nye måter å gå de tøffe veiene på.
 

Det er fortsatt skam i det å lese dagboka til ei jente som “feiret” 18årsdagen sin på en psykiatrisk avdeling, og som ikke maktet å skrive sannheten om hvor vondt det gjorde.

Sirkelen ble brutt, og jeg modnet til i et bråkete sinn. Heldigvis og takk og pris for det 😉