Tilogmed solstrålene vises ikke alltid. Noen ganger skyer det for, og vi ser dem ikke. For noen er det en lettelse. For andre kun et savn. Jeg tilhører visst den siste gruppen, og gjemmer meg i noen timer for å skrive en tekst, mens jeg venter på at det går over.
Teksten goes like:
Barnefri
Er så deppa
henger med leppa.
Gråten presser på
og jeg kan ikke helt forstå
Hvorfor så trist
som et hjertebrist
Når du trenger barnefri
og alt du ønsker er ei barnehånd i handa di
Når du nesten stuper utslitt
men du gråter av savn i hjertet ditt
Jeg pirker på lakken
neglen roper: “Er det takken?”
Kunne grått i evigheter
deppings er hva det heter.
Sånn er det være mamma
når bildet faller ut av ramma
Og du savner dem savner dem savner dem
mens du lengter mot en kos og en barneklem
Skjuler deg på restaurant alene
mamma Helene
Du trenger alenetid nå
Så tørk tårene, reis deg og gå
Søndag får du klemmene du lengter etter
Frem til da: venner, uteliv og gode retter
Barnefri barnefri barnefri..
fanget i savnet, kan man heller trygt si.
Jeg har gjemt meg på en restaurant i hjembyen. I helgen skal jeg jogge, se film, ut med ei venninne, ut med enda ei venninne, skrive og ha det gøy. Likevel sitter jeg her og henger med leppa. Ingenting av dette kan muntre meg opp nå. Noe skjer inni meg hver gang barna reiser fra meg. Det er sikkert en naturlig reaksjon. En livredd mamma i hjertet mitt tenker alltid på alt som kan skje. Livet er skjørt, og jeg er bare et fnugg. En mor fyllt til randen av kjærlighet.
I går kveld mumlet toåringen i søvne og smilte. I mammasenga fikk han slappe av i natt, den lille kroppen. Senga hans stod tom inne på rommet hans. Siste natt før pappahelg. Jeg så meg tilbake på nok en trivelig dag med en munter men bestemt liten tass. Snille vakre Dagmar kom med masse klær han fikk arve, og vi bakte kake til henne før hun kom. Selve kakebakingen var nok mer stressa enn idyllisk, for jeg er av vaskerydde-slaget hvis jeg vet jeg får besøk. Multitaskemamma, heter det.
I går mårest ble jeg vekt på en litt spesiell måte. Lille mister helte plutselig et glass kaldt vann bak i nakken min mens jeg fortsatt var i drømmeland. På min varme, sovende kropp kjentes vannet freezy iskaldt, og jeg spratt opp i vinkel mens jeg snappet etter pusten. Jeg lo inni meg da jeg så de store farskøynene hans, og greide ikke å bli litt streng på ham engang. Aldri vært så lys våken på mårran før, dette var jo genialt.
-“Vi får stå opp da, du og jeg..” sa jeg omsider.
Han tok ut smokken og sa morskt: “Ja. Då opp!”
Jeg er vant til at toåringen min er her sammen med meg, så å kalle det “fri” blir litt rart når både han og storebroren er hos pappan i helgen. Jeg vet jeg behøver å være et par døgn uten ansvaret jeg alltid ellers har, og at jeg iallefall trenger det nå etter en måned som alenemor med barn i hus hele tiden. Men jeg liker ikke å skilles fra barna mine. Savnet river i hjertet mitt hver eneste gang, og jeg fullbooker helgen, mens jeg prøver å fylle enkelte kvelder med film, tarot, god mat og maling av glass og bilder.
For å være ærlig lengter jeg frem til søndag, da jeg kan holde den lille søte gutten min inntil meg og gi ham en laaaang klem. Så kan vi sammen glede oss til storebroren kommer hjem neste helg. Da blir det kidzparty med taco og latterkrampe; de aller beste helgene med andre ord.
Det å være mamma handler om å gladelig motta et glass kaldt vann i nakken mens man sover, samme hvor varm og god den senga var. Samme hvor deilig den drømmen var.
For barna er den store kjærligheten. Og den går aldri over, men vokser og vokser. Jeg fascineres, imponeres og overraskes, hver eneste dag jeg får med dem. Og savnet er så enormt, når de ikke fyller huset med herlig barnebråk.
Men NÅ skal jeg ta meg sammen og trøste meg med at jeg vet at de har det bra begge to. Jeg snakket nettopp med pappan, og han kunne fortelle at de leker seg og er lykkelige. Og DET er det viktigste 😉
