Tårene bak psykiatriens låste dører

 

Hun våkner i institusjonssengen og ser seg rundt. Det er første gangen hun er på psykiatrisk avdeling post 2 Levanger. Veggene er minimlistisk innredet, og jerndørene er mørkegrønne. Hun står opp av sengen og tar et kjapt morgenstell, før hun går ut i korridoren. Der løper personalet forbi henne i full fart, og det er hektisk. Men hun ser ham i slow motion; pleieren som runder svingen så hurtig at navneskiltet hans flyr av ham. Iallefall ser hun han i sakte film i de vonde minnene. En dør låses av, og hun blir værende i stuen. 

 

Marie har ofte tenkt tilbake på båren. På beskjeden om at den unge gutten på naborommet hadde reist sin vei for evig og alltid på den andre siden av veggen. Hun fikk en kort beskjed om at han hadde tatt livet sitt. Så fortsatte hverdagen på psykiatrisk avdeling lukket post 2.

 

Marie Knutsen har anoreksi og lider i tillegg av tilbakevendende depresjon og panikkangst. Siden 2008 har hun vært ut og inn av psykiatrien. Hun har mye å fortelle om hvordan hun har opplevd dager, uker og måneder bak lukkede dører.

 

Man kan undre seg på om de herdes med årene, de som jobber på slike avdelinger. Marie har erfart mennesker som ikke har noe å gjøre innen helsevesenet hva angår arbeid. Likevel jobber de der. 

 

-“Hun verste var en stor, lyshåret dame oppi årene. Hun kunne få meg til å føle meg verre enn dritten på bakken” forteller Marie. 

 

Hun snakker om gjøkeredet’s kyniske dronning. Den fryktede. Den grovrøstede sykepleieren du aldri vet hvor du har.

 

Blant et utallig episoder med ren angst, glemmer Marie aldri den gangen hun fikk et forferdelig panikkanfall på rommet hun hadde til disposisjon på lukket avdelig. 

-“Jeg kastet ting rundt meg og laget et leven uten like, så jeg kan forstå hvorfor de puttet meg på skjermet, en liten del av avdelingen som er ekstra sikret og lukket. Men det er måten det ble gjort på. Jeg hadde for mange blåmerker etterpå til at det kan være greit. De tok tak i meg, og dro meg med seg mens de halvveis løftet meg. Det gjorde så vondt. Og jeg hadde vondt nok i sjelen fra før.”

 

– “Jeg husker en dag vi satt i fellesrommet. TV’n stod på, og de fæle nyhetene dundret ut i rommet. Jeg spurte om ikke vi kunne sette på noe annet, men hun store sykepleieren sa tvert nei. Nå skulle vi se nyhetene. Sånn var det bare”

Det ble hverken komi på TVN eller naturprogram på Marie den kvelden. Med hudløs kropp og alle sanser på stilk, måtte alle pasientene forholde seg til skumle nyheter, eller gå på rommene sine. 

 

Flere ganger ble den unge jenta Marie Knutsen truet av den kyniske sykepleierdamen. Marie prøvde flere ganger å si fra til de andre ansatte, men de trodde henne ikke. Ikke før en gang Marie hadde tvanstanker om å gå rundt og rundt gangene. Forbi vaktrommet, forbi kjøkkenet, forbi alle rommene og forbi stuen. Rundt og rundt, med et plaget sinn. Livredd. Over henne hang presset om å spise opp all maten, og i tide. Hvis ikke ble det sonde. I tillegg til all maten kunne sonde bli skummelt. Hun mintes en gang hun gikk opp 5 kg på 4 dager, og holdt på å får reernæringssyndrom. Da ble de ansatte redde for helsen hennes, og hun måtte gjennom ultralyd og andre undersøkelser oppe på somatisk.”

Reimene. De grusomme reimene de la henne i hver gang de skulle tvinge i henne sonden. For det kunne være at hun hadde igjen noen smuler på fatet sitt. Eller en halv brødskive. Noen ganger valgte hun å ikke spise. Hun skjønte at det kom til å bli sonde uansett. 

Hendene. De sterke hendene som holdt henne fast mens de presser den vonde sonden opp i nesen hennes med en slange. 

Knaselyden. Den gangen det knaset i nesa samtidig som hun gråt og lå der reimet fast. 

 

Rundt og rundt. Med tankene. Med minnene. Fortvilt, redd og desperat gikk Marie rundt og rundt i gangene, til hennes verste mareritt kom ut av kjøkkenet og stengte døren dit, før hun sa: “Marie! Nå slutter du å gå rundt og rundt i gangene, du kan forstyrre de andre pasientene. Og du, du VET hva jeg gjør hvis du fortsetter nå!”

Marie ble enda reddere. Helt stille. Så fortsatte hun å gå. Sykepleierdamen hadde kastet henne på skjermet før, så det gjaldt å være stille nå. Hun mintes en gang hun lå på skjermet og gråt så hun ikke greide å dempe seg. Bak sikret glass, i det lille observasjonskontoret, satt gjøkeredets verste ladie og fulgte med. Den store sterke sykepleierdamen og ropte: “Ti stille! Det er pasienter som skal sove her! Ti stille!”

 

-“Hun kunne kommet bort til meg og brydd seg. Jeg hadde det grusomt. Jeg gråt og gråt. Ja hun kunne virkelig kommet og snakker rolig med meg. Men hun gjorde aldri det, og jeg ble bare enda reddere.” Sier Marie stille.

 

Denne sykepleieren hadde glemt at døren til personalrommet var åpen da hun stanset Marie i å gå rundt og rundt i gangene. Da hun kunne spurt henne om det gikk bra. Da hun nok en gang kunne brydd seg, men gjorde det stikk motsatte. Da hun truet henne reddere.

 

Marie sitter oppgitt i en stol på kjøkkenstuen. En snill mannlig sykepleier kommer bort til henne og sier: “Du fikk litt kjeft i går hørte vi?” Marie nikker. Han fortsetter: “Vi skal ta det opp med henne mandag.”

 

Endelig trodde de henne. Et lysglimt i år med mørke. En engel av en sykepleier som så henne i mørket og holdt opp en fakkel for å gjøre veien lettere å gå. For de finnes. Englene i helsevesenet. Hvis bare alle var som han.

 

For slike som ham kunne aldri gjort det som er et at Marie’s verste minner. Da hun visste at den grove kvinnelige sykepleieren satt i kjøkkenstuen hun skulle gå inn i for å spise. Marie fikk så angst at hun stivnet utenfor døren til kjøkkenstuen. Hun ble 10 minutter forsinket til måltidet, og hadde fra før en halvtime på å få i seg maten. 

Det buldret i grov røst rundt henne mens hun prøvde å spise: “Du må skyndte deg å spise opp!”

-“Men jeg rekker det ikke!”

-“Du kan få ti minutter til.”

-“Men jeg rekker fortsatt ikke å spise opp!”

 

En annen sykepleier kommer og sier at Marie skal bli med. Marie nekter livredd. Hun tror det er sondetvang på gang. Behandleren hennes kommer, og da tør Marie bli med. På rommet hennes spør de henne om det ble vanskelig under måltidet med den kvinnelige sykepleieren. En annen ansatt hadde hørt det hele, og Marie får en ny sjanse til å spise. Og en sjanse til å fortelle tidenes mest malplasserte sykepleier at hun ikke skal mase på henne. 

 

Noen bør ikke jobbe innen psykiatri, og Marie har ikke ord for hvor stor skade det kan gjøre. Men takk og pris for alle de som virkelig gjør jobben sin. De gjør en fantastisk innsats hver dag, og Marie vil alltid huske dem, i det hun går videre i livet sitt og holder hodet over vannet.

 

Så mange pasienter dukket under og mistet pusten for alltid. Marie overlevde alle stormene, holdt ut alle tårene, og kom seg videre. Men hun kjemper fremdeles. Følg henne på bloggen hennes:

http://m.marieknutsen.blogg.no/

 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no, for Marie Knutsen.

Denne blondinen skriver mens hun går. Og HVA skriver hun? CkeckitOUT!


 

Ja jeg innrømmer det. Jeg er en original type skribent, som skriver mens jeg går og lytter til musikk. Det er da det ramler ned i hue på meg, og her er fra dagens trippetur. Det er en slags ….rap-låt :

 

Typisk Norsk

 

Det er kjølig i lufta,
men kong Vinter har fordufta.
Jeg har møkkamann på øret.
Typisk norsk, det kan jeg høre,

 

som rødt, hvitt, blått og svartedauen.
Som det å hilse på ekorna i skauen.
Leverpostei og ostehøvel,
russefest og knuffeknøvvel.

 

Typisk norsk, typisk norsk

Som galhøpigg og torsk

Ingen skulle tro

At nokon ville bo

På bygda i ei rønne

med Tusvik og Tønne..

 

Yeah we’re the norwegians for sure.
Aint got Bieber, aint got Blur,
Donald Duck or Dumbo…
But we’ve got Åge, Tysland and Plumbo!

 

Ekorn i skauen på 17.mai.
Elgen vi later som vi er så glad i.
“Life is so good when I’m with you”
synger Lene Marlin; you know who?

 

Nordmenn, nord-damer
og fargerike samer;
Fra Oslo i sør
og Bergens nedbør,
til Tromsø i Nord:
Her i Norge vi bor!
Blant daler og fjell
bor Siri, Kari, Ola og Kjell.

 

Yeah, we’re the Norwegians for sure
Aint got Bieber, aint got Blur,
Donald Duck or Dumbo.
But we’ve got Åge, Tysland and Plumbo

 

Yeah yeah!
Ekorn i tre,
grøt med kanel og sukker!
Kuer og geitebukker:

 

Come on Norway wount ya show me what u got yeah!
Høyt i toppen av et tre:
Aint got Rancid, aint got offspring
but come on and sing:
Here is Dum dum and DDE
og ekorn i trær, yeah;

 

Skrevet av Helene Dalland, 2017

Den tunge tåren

 


 

Alltid bærer jeg en tåre for deg. Den bor i hjertet mitt, og den er heavy. For jeg glemmer deg aldri. Glemmer aldri da jeg spilte Elvis for deg på den lille høytaleren min. Ei heller alle de andre minnene vi opplevde i et nydelig vennskap. Det var humor og alvor i skjønn harmoni.

Du var alkoholiker, og slet med ditt. Ofte trillet tårene dine nedover slitne kinn, og det var som om tiden hadde stanset i stuen din.

Du snakket om å tenne lys heller enn å forbanne mørket, og du lærte meg å aldri fordømme. Kun bedømme.

Da du døde var du passert 60. En klok og snill mann jeg ofte besøkte nede i sentrum, og tente lys i mørket sammen med, hadde reist for godt. Den siste gave jeg kunne gi deg, var et dikt. Så jeg satte meg ned og skrev. I kirken var det vanskelig å reise seg og lese det opp foran den fine kisten din, men det kunne aldri falle meg inn å ikke vise deg den siste ære og respekt som du fortjente så inderlig.

Iblant dukker diktet opp på et a4ark sammen med et bilde fra den tiden vi var naboer, og jeg kjenner tåren i hjeret mitt. Å gråte av savn kan være vakkert.

Like vakkert er det for meg å forevige diktet her for deg i kveld. For å minne deg på at jeg aldri aldri glemmer deg.

 

Fly av sted, hvil i fred

 

Jeg kjenner at du har reist min venn,

og håper vi møtes igjen.

Sterke, snille sjel

du som gjorde oss andre hel

 

Jeg savner din humor,

dine tårer og kloke ord

Du sa: Tenn et lys i mørket

heller enn å forbanne det

 

Ja, jeg kan tenne lyset for deg

og la det vise vei

men tårene triller likevel

morgen som kveld.

For himmelen har fått en ny engel.

 

Fly av sted

hvil i fred.

Hils min far

nå som du drar

 

Men vent parat

på vår himmelske kaffeprat

en vakker dag

du og jeg i lag.

 

Skrevet av Helene Dalland til Arild Frode Evjemo

 

 

Da helse-Norge nesten drepte en pasient

 

 

Hvor langt må det gå før en lidende pasient med grusomme smerter får riktig hjelp i Norge’s land? Dette er historien om Ingrid Anette Hoff Melkersen, som ved et under fortsatt er her med oss. Hun og ektemannen Daniel har mange helsepersonell å rose og takke. Det jobber engler på St Olav som arbeider utfra varme hjerter. Både sykepleiere og leger. Men så er det jo som regel slik, at det alle steder finnes unntak fra regelen. 

Jeg gikk lenge med en følelse av at jeg ville ta kontakt med Ingrid, fordi jeg ønsket å sette mine ord på hennes opplevelser. Jeg er takknemlig for at vi fant tonen og hadde god kjemi, samt at hun ville åpne seg for meg og dele av ryggsekken sin. dette intervjuet ble gjort for et halvår siden, men var for tøft å publisere både for hovedpersonen og for meg som skribent. For meg ble det en påminnelse om deler av helsevesenet som jeg selv husker som tidligere pasient.

 

Bildet over er fotografert av An-Magritt Lerfald.

 

2011. St Olav sykehus, Trondheim. Mellom lyseblå vegger er en ung kvinne fanget mellom livet og døden, i desperate forsøk på å få den respekt, behandling og forståelse hun som pasient innen Norsk helsevesen skal ha krav på. Hun har vært her i 6 mnd nå. De har sluttet med både legevisitt og regelmessige blodprøver. 

Men Ingrid Anette Hoff Melkersen vet at noe er alvorlig galt. Hun kom inn hit med en utvekst på størrelse med en appelsin på magen sin. Som Morbus Crohns pasient ble hun stomioperert i 2004.

32 operasjoner senere ble hun altså innlagt på ny, og værende på sykehuset. Hun ser ikke ut til å bli frisk, selv etter enda en operasjon.

Nå er det en utvekst der igjen. Det gjør så innmari vondt, og Ingrid forsøker desperat å si fra om smertene. Til svar får hun: “Jeg har sett så mange kronikere bli narkomane. Vi dropper mer smertestillende enn du har fått. Du vil takke meg senere.”

Sykepleieren som sier slikt, er den aller verste for Ingrid å forholde seg til, og nå er hun ved bristepunktet. Det er helg, og sykepleieren skal ha ansvaret for henne hele helgen. Det eneste som hjelper på Ingrid’s smerter er å ligge i dusjen og la glovarmt vann renne på korsryggen. 

Hun tvinner rundt i sengen av smerter, men sykepleieren ser på henne med forakt i blikket og sier: “Vi tilkaller ikke legen for at du skal få morfin nå.”

 

Mens resten av verden opplever sine dager der ute, synker Ingrid videre ned i sitt mareritt. Hun får knapt puste, fordi smertene river henne overende, og hun vet at den siste timen er nær. Så hun gir opp. Nå greier hun ikke mer. Det er en desperat kvinne som ringer mannen sin, Daniel, og sier: “Du må komme til sykehuset. Jeg kommer til å dø i løpet av helgen. Jeg har skrevet dagbøker. Du finner dem i skuffene ved siden av sengen.”

Ingrid greier ikke å holde igjen tårene mens hun forteller: “Jeg visste at jeg var døden nær. I dagbøkene hadde jeg skrevet sangene jeg ville ha i begravelsen min. Hvem som skulle bære kisten og sånnt. Jeg hadde gitt mannen min tillatelse til å finne seg en ny kone, bare hun var en god mor for barna våre.”

Daniel får sjokk når han ser hvordan konen blir behandlet, men sykepleieren gir seg ikke, selv om han sier fra: “Ingrid har betent utvekst på magen og enorme smerter! Tilkall lege!” Men ingen lege blir tilkalt.

 

Det var som om ansvarlig sykepleier ikke var klar over alvorligheten, og man kan takke høyere makter for at sykepleieren ble syk den søndagen. Pleieren som overtok etter henne tok bare en titt innom Ingrid, før hun utbrøt: “HVEM i helvete har hatt ansvaret for Ingrid Anette i helgen? Hun er jo alvorlig syk! Hun har enorme smerter, brannsår og betent utvekst, få henne inn på operasjonssalen med en eneste gang!” Det skulle ta 20 minutter herfra og til operasjonsbordet.

 

Ingrid er på randen. Det er som om hun kan høre kirkeklokkene ringer for siste gang. Og ikke fra kirkebakken. Hun er halvveis til himmelen nå. Hun vet det. 

Veien til operasjonssalen er lenger enn lang for ei som har klaustrofobi, og nekter å ta heis. Hun er så sint. Det er ikke vanlig sinne, men temperamentet til en kuet, plaget og alvorlig feilbehandlet kvinne. Hun freser, mens hun prøver å gå ned trappen. Bare noen få trinn igjen. Nå revner magen. Det verst tenkelige skjer: den revner. Hun segner om. Nå står det om minutter. St Olav må redde livet hennes nå. 

 

(Teksten fortsetter under bildet)

 

30.06. 1982. Trondheim. Ei lita pie blir født. Hun vokser opp i Hegra ved Stjørdal. I barneskolealder er jenta frisk som en fisk, og spretter rundt ved feber på 40. I 13-årsalderen begynner hun å slite med at hun ofte må på do, og får på ungdomsskolen høre av lærere at hun må skjerpe seg. Ikke gå på do så ofte. Selv er hun livredd. En nær slektning hadde kreft, og symptomene var blod i avføringen. I redsel for at hun også skulle ha fått kreft, tier hun. Moren blir svært overrasket den dagen hun oppdager datteren’s tilstand. En livredd datter med blod i hyppig avføring.

Som 15åring får hun diagnosen. Hun lever med Crohns sykdom, som er en betennelsessykdom som kan angripe helt fra munnen og ut til endetarmsåpningen. Vanligst er betennelse i overgangen mellom tynntarm og tykktarm. 100-200 per 100 000 innbyggere i Norge rammes av sykdommen, og årsaken til Crohns er fremdeles ukjent.

Året er 1998, og Ingrid har allerede vanskelige dager å se tilbake på. Som da læreren stanset henne foran hele klasse idet hun var i ferd med å gå på do for 21. gang den timen. “Du får gå på do i friminuttet som de andre, Ingrid!” nærmest brølte han. Den unge jenta klarte ikke å holde seg. Hele klassen blir vitne til en så pinlig scene at ingen ord kan forklare. Det skulle bli en av mange ydmykende utfordringer for Ingrid å møte. 

Hun skulle måtte besvime i garderoben etter en totimers Coopertest før hun ble tatt på alvor.

-“Det var i 2.året på videregående, og jeg husker bare at jeg gikk på do. Der fant de meg en god stund etter, med blod på veggene og kutt i pannen.”

 

Ingrid blir kjørt til Meråker legevakt, der hun blir møtt av en lege som bestemt mener hun har menstruasjonssmerter. Ingrid og venninnen forsøker å forklare legen at hun har diagnose Crohns, men legen vil ikke høre. Det finnes ingen journaler på at det var legen som tilkalte sykebil. Så det må være telefonen fra Ingrid og venninnen som gjør at ambulansen kjører Ingrid til sykehuset denne dagen.

 

I et møte med NAV får 16årige Ingrid høre at hun bør la papirmølla ferdiggjøre seg, og motta uføretrygd. Men hun trygler og ber. Gråter og forklarer; hun vil jo bli frisør. Da får hun høre av navkonsulenten: “Men Ingrid. Hva skal du gjøre hvis du fikser håret til en brud? Gå på do mens du jobber?” 

Hun gråter seg til å unngå uføretrygd, og får til slutt studere til å bli ingeniørkonsulent i Telemark. I mellomtiden har hun møtt sin store kjærlighet, Daniel, og fått sin første sønn. Et halvt år etter er hun gravid igjen; denne gangen med tvillinger. De tre barna er hjertelig velkommen. Det er slik at den unge paret ikke vet at p-piller ikke fungerer som de skal inne i en syk tarm. 

 

I 2004 får hun operert inn stomipose på magen. Det offentlige forholder seg avvisende til henne, og mener at nå får familien trå til. Dette er en hittil ukjent sykdom, som bringer frem fordommer hos både helsevesen og folket ellers, får Ingrid lære. Paret Melkersen har flyttet tilbake til Trøndelag.

 

2008. Sona, Nord Trøndelag. Ingrid Anette henter barna sine i barnehagen. I garderoben kjenner hun noe varmt renner ned lårene. Angsten griper henne, og hun aner ikke hva hun skal gjøre. En lekkasje nå, som det passer dårligst av alle steder? Væsken fra den utlagte tarmen er etsende, og hun vet hun burde stelle seg nå. Det dannes en pinlig dam på gulvet. Ingen hjelper henne. Ingen sier noe. Hun begynner å bli vant til stillhet, blikk og fordommer nå.

-“Barna eller meg? Hvem skulle jeg ta meg av? Jeg valgte barna, og jeg husker ikke bilturen hjem.”

Vel hjemme hylgråter Ingrid stille. Hun går opp på badet og faller sammen som en potetsekk på gulvet. Avføringen som omgir henne er det siste hånet. Den siste langefingeren. Nå har hun opplevd så mange ydmykelser at hun gir opp. Hun ser ingen annen utvei enn at hun virkelig gir opp her og nå. Hun er klar. Det er best at hun forsvinner. Men rett før hun drar sin vei for godt, kjenner hun noe varmt i nakken bre seg nedover ryggen, og drar henne opp. Hun dusjer. Steller seg. Går ned på kjøkkenet og setter seg foran pc’n. Der kommer VGsiden opp, med overkriften “Er du Norge’s flotteste kvinne?” 

-“Jeg meldte meg på på pur f. Så kom jeg videre, og endte til slutt på 4.plass etter å ha vunnet den første delkonkurransen som gikk ut på kreativitet innen 80tallet. Alt dette bare for å plage meg selv. Straffe meg selv med enda flere ydmykelser fordi jeg hadde vurdert å ta mitt eget liv. Ydmykelser som da den ene dommeren sa han mente jeg var egoistisk som hadde satt unger til verden. Jeg kunne jo dø fra dem. Men alle kan vi dø.”

 

Ingrid var ikke den eneste som straffet Ingrid. Fra alle hold skulle det pepres. Som i en ulveflokk skulle Ingrid bites til blods og halvdøds, før ulveflokken fra alle kanter ga seg. Som om de ga seg bare en stund for å la henne overleve, slik at de kunne hakke videre. Plage henne med den doble hersketeknikken “all is wrong!” der alt ble galt, uansett hva hun gjorde. Vi andre kan undre oss: er Ingrid for vakker? For pen? For smart? Får hun ikke lov til å være et menneske? Fortjener hun å lide, bare fordi lokalsamfunnet’s misunnelse skinner gjennom bygdedyret’s kritiske pekefingre? De vet ikke. De aner ikke. De er så dumme, at de kun ser på den vakre fasaden, dømmer hoderistende og sier: “Ingrid du ser jo så frisk ut. Du kan da ikke være så syk!”

Hun nekter å blø ihjel på bakken foran en sulten ulveflokk. Hun begynner å blogge åpent. Holder foredrag og kjører på. Samme hvor vanskelig og smertefullt livet er, er hun en tøffing.

 

Ingrid og Daniel gifter seg i 2008. I 2010 er det på tide med en bryllupsreise til syden. De tar med seg barna. Ingrid ligger for det meste på stranden og soler seg. Hun vil ikke plage mannen sin med den vonde hemmeligheten hun bærer på. Til slutt sprekker Daniel:” Hjelp til med barna, Ingrid! Det kan da ikke være så viktig å bli brun!”

Da skjønner Ingrid at hun må snu seg over på ryggen og vise Daniel den grusomme sannheten; en illrød utvekst på magen. Størrelsen på den store slags kvisen er golfball, og plasseringen er rett ved stomiposen, en abcess fra tarmen. Hun gråter oppgitt. Vil ikke være til bry. Men hun er ingen pingle, så når de kommer hjem til Norge må hun sette på en klesvask før de drar til St Olav sykehus, Trondheim.

Hun skal på utflukt til helvete. Hun skal opereres, og opereres igjen. Hun skal få høre at hun er narkoman som vil ha morfin. Hun skal ligge i to døgn uten smertestillende etter en av operasjonene, og Daniel skal sjokkert si fra om at slangen har ramlet ut av ryggen hennes og all morfinen renner ut i sengen. 

For Ingrid har så vondt at hun holder på å klikke; og sier: “Jeg greier ikke mer, Daniel, der er så vondt. Og jeg er så klam og våt på ryggen.” Da er det samboeren finner ut at hun ligger der uten smertestillende.

Hun skal stikkes i ryggen så mange ganger at hun skjærer seg til blods på hendene av neglene sine. Det er så vondt at de lyseblå veggene forandres til røde vegger, og Ingrid tror hun har fått nytt rom.

 

Men først skal det feires jul. Det settes av en hel dag på st Olav der en spesialsykepleier skal lære opp to fra Stjørdal kommune i skifte og stell av Ingrid’s operasjonssår, samt bytting av smertepumpe. Men ingen dukker opp fra kommunen, og Ingrid får beskjed om at Stjørdal kommune ikke kommer til å stille opp med stell denne julen. Hun får klare seg selv på perm fra sykehuset. Det ender med at Daniel kjører henne til St Olav sykehus to ganger om dagen. På julaften kommer heldigvis en venninne, som er sykepleier. Hun tar på seg å gjøre stellet på privaten for at vi skal få litt fred.

Natt til julaften ligger Ingrid på plastunderlag foran peisen. Hun ligger på siden, slik at avføringen kan renne ned på en håndduk, og siden smertepumpen er innstilt på 3 timer, får hun hver tredje time en liten smertefri stund. Hver gang hun må på toalettet, roper hun på moren, som er på besøk. Ingrid velger dette opplegget for at mannen Daniel skal få seg en natts søvn uten å bli forstyrret. Det er en tøff og vanskelig jul for familien.

 

For Ingrid blir dette marerittet hverdagen. Hun skal måtte være på sykehuset i 9 måneder, og daglig opplever hun det utfordrende at sykepleieren tar seg den friheten å sette henne i båser hun ikke hører hjemme i. Ingrid er av den oppegående typen som gjerne sier fra dersom hun mener en behandling og en medisin er bra for kroppen hennes. I en slik setting er det at en lege sier til henne: “Du må huske at det er forskjell på pasient og lege, fru Melkersen!” 

 

Den fatale helgen nær døden, holdt på å ta fra en familie en høyt elsket mamma. Hvordan skulle det gått dersom den brutale sykepleieren ikke ble syk den søndagen? For ja, magen til Ingrid revnet, og det kunne den like gjerne gjort mens hun lå i dusjen under glovarmt vann. Alene; helt alene på et sykehus. Hvor lang tid hadde sykepleieren brukt på å komme inn til henne dersom Ingrid hadde nådd opp til nødknappen?

Hun overlevde operasjonen, men såret må forbli åpent. Der er infisert av bakterier, og Ingrid må leve med skadene som kunne vært unngått. 

 

En barsk kvinne fra Trøndelag gir seg ikke. Hun stiller til fitness i 2015, og kommer på 8.plass. Ikke alle forstår hva som ligger bak hennes avgjørelser innen det gruse på innen slike konkurranser. Fasade er fasade, men samfunnet forøvrig ser ut til å late som om medaljens bakside ikke eksisterer. Bare Ingrid og familien vet om den. Det samme året gjennomføres en endetarmsamputasjon på Ingrid. En operasjon ikke helt uten komplikasjoner.

 

Det er på tide å brenne fordommene på bålet, framfor de moderne og usynlige heksebålene som brenner her og der. Ingenting brenner mer enn et brannsår pgr av egenkomponert smertelindring på et sykehus der en sykepleier unnlater å gjøre jobben sin. Risikoen gjelder livet sådan. Usynlige heksebål brenner bare i sjel og sinn, og man blir til herdet kull. 

Søndag 7.mai kan man få med seg reprisen av Dokument 2 “Crohnprinsessen”, der Ingrid Anette viser åpent hvordan det er å leve med Crohns.

 

Og kull; kull blir til stein. Du er steintøff, Ingrid, og jeg gråter mens jeg skriver om deg. Du er rå, rå, rå, og alle vi andre bør være takknemlige for alt ved deg. 

 

Bildene i innlegget er Ingrid’s private.

 

Ingrids blogg: http://www.ingridanette.com/tag/crohnprinsesse/

 

Som skribent er jeg skremt over måten Ingrid Anette Hoff Melkersen har blitt behandlet på. Jeg har grått mange tårer, og blitt forbanna. For slik som dette her, skal det ikke være! Jeg kommer ikke til å legge fra meg Ingrid når jeg nå legger fra meg penna. Jeg har blitt glad i henne, og har uendelig stor respekt for henne. Nå håper jeg sykehuset St Olav reparerer feilen som gjør at Ingrid må leve med ydmykelsen det er å oppleve lekkasje, og gir henne den behandling hun har krav på; nemlig å bli behandlet som menneske.

 

Til Ingrid fra Helene

 

Tear

 

I give to you a tear

and I hope it heals your fear

I know you are tough

so God damned rough

 

But tears are power

of pain in the shower

So take this tear

and I will be there

 

I wount let you walk alone

woman made of stone

They can’t burn ya again

We’re too many now, my friend.

 

 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no, talerlisten.no 

Dette er ikke bare en ting. Derfor presset tårene på da jeg fikk den.

 

Jeg har fortsatt tårer i øynene, og hver gang jeg ser på den blir jeg fylt med både trygghet og salig takknemlighet. Det første jeg gjorde da jeg løp inn døra i dag, var å sette den oppe på ei hylle. Men det var feil hylle. Den måtte få en annen hylle med bedre plass. Nå sitter den der med lukkede øyne og passer på oss. 

 

For et og et halvt år siden begynte jeg å lete etter henne. For en gang i tiden mistet hun sin sønn. En dag i 1990 rant det over for et mobbeoffer på Stjørdal, og han reiste sin vei for godt. Det betydde alt for meg å finne mamman hans for å spørre om jeg kunne få skrive denne historien. 

 

Jeg har ikke sett henne på et år. Ble så glad i henne og søstra til Johnnis da jeg ble med på reisen tilbake i tid, og fikk skrive om noe som egentlig var ubeskrivelig. 

Vi skulle møtes igjen i dag. Ta en kaffe på en kafé i Stjørdal sentrum. Prate om akkurat det vi følte for å snakke om, og planlegge veien videre. For vi gir ikke slipp på hverandre så lett, nei. 

 

Plutselig satt jeg der med en stor, hvit, nydelig engel i fanget, en vakker, hvit duk, og tårer som presset på. For ikke å snakke om frysningene på armene mine. Tenk at mamman til Johnnis ga meg en stor engel, og en hvit duk.. 

For meg betyr det mer enn noen ord kan beskrive, og denne engelen skal jeg aldri sette ute. Den hører til inne her hos barna og meg. 

 

Tusen tusen takk, Marianne. Alle har noe å lære av deg. Du er jo som en engel selv. Og alt du bærer på er du villig til å vise oss andre, selv om det krever mye av deg å åpne den sekken. Nå gleder jeg meg til å ta en kaffe hjemme hos dere. Du er et varmt menneske, og jeg skulle ønske alle var like hjertelig klok som du. Så jeg sender en klem fra Stjørdal og over fylkesgrensa i kveld. Det er en engleklem. 

 

Lille Johnnis sin historie kan leses inne på denne linken: http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html.

Les hva som fikk renholder til å si opp på dagen

 

 

Når et beger er fullt, renner det over. Sånn er det. 

 

Dette er en av anonyme Iben’s historier. Som boheme nærmere 40 enn 30 har hun opplevd mye, og jeg får høre det meste. Hun er en av mine nære venninner, og det hun forteller limer seg fast i mitt hjerte. Hun er rett og slett naturlig interessant. Noen ganger får jeg lyst til å gjenfortelle hennes opplevelser her inne, og Iben lar meg gjøre det, så lenge det er anonymt. Jeg er så glad i henne for alt hva hun tviholder på. Som for eksempel det at hun dropper facebook. 

 

Det var på den tiden at Iben bodde på Steinkjer. Hun studerte, og måtte jobbe i tillegg for å få endene til å møtes. Renhold var hun god på, so why not. 

Hun fikk jobbe for et par som drev et renholdsfirma, og skrubbet og vasket for alt pengene var verdt. Dager hvor folk ikke hilste, timer der hun var usynlig, blandet seg med minutter hvor hun møtte sure blikk og nedlatende uttrykk. Var det dette som het studietid? Hun bet det i seg og fortsatte. Men hver dag var hun sint og irritabel etter jobb.

 

Paret som drev renholdsfirmaet forlangte at Iben skulle vaske hjemme hos dem også. En dag kunne hun ikke unngå å overhøre en diskusjon mellom ekteparet mens hun vasket toalettet deres. De hadde hatt et innbrudd i renholdslokalene, og nå var den penere fruen sint. Om og om igjen gnagde hun på noe som fikk Iben til å reagere, nemlig at det måtte være Romjenta som brukte å sitte utenfor kjøpesenteret i byen som hadde stjålet av dem. 

-Den fisefine damen klagde: “Det må ha vært den tiggerjenta der, ingen tvil om det! Alle vet jo at romenerne stjeler. Hun har brutt seg inn, og stjelt av oss; sånn er det!”

 

Det var dråpen. Selve kokepunktet. Iben reiste seg for første gang etter hun begynte å jobbe for dem. Hun kastet fra seg kluten og svampen, og gikk helt bort til kjøkkenet der ekteparet stod.

Rasende sa hun høyt: “Jeg nekter å jobbe et eneste sekund for dere! Dere er noen rasshøl! Føsj! Dere er ikke bra folk, men avskum! Selvfølgelig kan det hende at hvem som helst har stjålet fra sleipe åler som dere, men å primitivt påstå at det er ei lita romjente utfra uintellegente fordommer, er å dra det lenger enn fantasi! YOU SUCK! Get a fucking life! Hade!” 

 

Hun ga blaffen i oppsigelsestiden, men fortalte det smålige paret at hun hadde tatt opp alle deres diskriminerende antakelser om den stakkars tiggerjenta, før hun gikk innom jenta og ga henne en tier.

Noen ganger er de ikke fine folk, de som prøver å være finere på det. Iblant er de den siste skitne dråpen i et beger som var altfor stort i utgangspunktet. 

 

 

Les mer om Iben’s opplevelse her: http://m.forbipolene.blogg.no/1480363126_28112016.html

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Talerlisten.no:  https://talerlisten.no/profil/helene-dalland/

Da pappa døde på bursdagen min, raste verden sammen i skjelv.

 

Kjære pappa. Noe sier meg at du kan lese dette fra der du er nå. Hvordan en superpappa som du kan bli enda med super, er vanskelig å forestille seg, men jeg tror tankene og følelsene dine dro videre. Slik vi snakket om da farfar døde på midten av nittitallet. Du vet, jeg skrev denne teksten til deg i fjor. Du skal få den på nytt i år. Jeg har lest og finpusset. Det er din gave fra meg. Du vet, dette er ikke bare min dag. Fine, snille pappa:
 

Jeg står i dusjen og skjelver i slow motion. Det er ikke sant at jeg står, forresten. Jeg prøver å stå, men det er umulig. Må sette meg ned.

Hvisker “Nei.. Det er for tidlig..”

Roper “DU FÅR IKKE DØØØ!!!”

 

Kvelden før:

13.april 2011 er i ferd med å munne ut i vårkvelden. Det er mine siste timer som tredveåring.

Leiligheten er rundvasket, og alt serveringsklart står i kjøleskapet og venter. Det er oppholdsvær. I morgen kommer familen og feirer bursdagen min. Vi skal drikke kaffe og spise kaker. Pappa liker best å steke vaffelkaker, for det mestrer han, så det doble vaffeljernet står framme. Etter det tredje slaget for 8 år siden er han ufør og har afasi. Han greier ikke å snakke. Men han er en kløpper på vaffelsteking.

Jeg legger meg. Får et forvarsel uten at jeg vet det. Ringer pappan til sønnen min.

“Du, jeg har helt angst. Tenker på at vi alle skal dø. Så fælt å tenke på. Hvis jeg ikke dør først, må jo noen dø før meg. Tenk å oppleve at mamma og pappa dør før meg!? Eller at dem må oppleve å miste meg.. Jeg holder ikke ut tanken…”

Jeg sovner livredd den kvelden. Av en eller annen grunn har jeg tanker om døden konstant.

Det er tidlig på morgenen når telefonen ringer. Det er min mor, ser jeg. Hun vekker meg. Jeg tenker at hun nok kunne ventet litt med å gratulere meg med dagen.. 

Stemmen hennes. Det er noe alvorlig galt med den stemmen. 

-“Gratulerer med dagen, Helene. Jeg har noe jeg må fortelle deg.”

Hun puster tungt. Stemmen høres ut som den gjør når hun holder tale og blir rørt. Den skjærer. Hun er på gråten. Jeg skjønner at noe er galt, og setter meg kjapt opp i sengen. 

“Er det noe med pappa?” Spør jeg

Stemmen til mamma brister:  “Ja han Hans er blitt veldig alvorlig syk. Beklager altså. Jeg skulle ønske jeg ikke trengte å ringe og vekke deg med dette på bursdagen din..  Men det er..  det er veldig alvorlig. Han er veldig syk.” Hun hulker. Gråten til mamma skjærer meg i hjertet. Hun forteller at pappa skal sendes med luftambulansen til st.Olav i Trondheim, og at noen kommer til å hente meg.

 


Fine mamman og pappan våres, på fjellet Galten i Sigerfjord.

    …

Vettskremt løp jeg på badet. Måtte dusje. Om så bare for et minutt. Det var lettere sagt enn gjort.

Først måtte jeg ringe faren til barna mine. Jeg tryglet ham om å be for pappan min. Han trodde jeg hadde drømt, men han sa ikke noe om det akkurat da.

Jeg var i sjokk. Og håpet rant ned med dusjdråpene, og det faktum at jeg ikke hørte noe helikopter. Tiden hadde stoppet, og jeg greide ikke å styre bevegelsene mine mellom skjelving og gråt. Jeg ba.

“KJÆRE GUD! KJÆRE ALT! DU FÅR IKKE TA PAPPAN MIN NÅ! DU FÅR IKKE! LA HAM LEVE!”

Jeg måtte sette meg ned i badekaret under dusjen, for jeg greide ikke å holde meg oppe. 

Hvisket: “Pappa. Du må leve. Pappa du må leve. Pappa. Du må leve. Du må leve. Vær så snill. Jeg gjør alt. Du mååå leve videre!!! Er så glad i deg pappa. Såååå glad i deg. Du må ikke dø!”

Jeg skrudde av dusjen. Lyttet. Nå måtte jeg få høre det helikopteret. Mamma og pappa  bodde i byggefeltet rett ovenfor det jeg bodde. Jeg skulle kunne høre helikopteret som ville frakte pappan min trygt til sykehuset, godt.

Kledde på meg bukse. Lyttet. Kledde på meg jumper. Lyttet. Ingen helikopterlyd. 

Jeg var desperat. Prøvde å fokusere på noe annet. Noe random og normalt som å ta på noe mascara. Men det var umulig. Jeg hadde panikk, og null kontroll over skjelvingene. Jeg ristet i store tak.

 

Tiden stanser helt nå. Jeg går inn i stua, ser ut av vinduene på himmelen mot Trondheim og griper telefonen..

 

 

 

Mamma må være ærlig med meg i den andre enden: “Helene… kjære deg.. Han er død. Vi kommer og henter deg nå. Beklager så mye…” Hun greier ikke å snakke mer, hun bare gråter. Det er så mye mer i kulissene mamma må takle disse minuttene. Jeg kan bare tenke meg hvordan det var å finne mannen sin død. Sjokket og presset ved å organisere helsevesen samtidig med nytteløs gjennopplivning. For hun ville ikke utsette meg for det under den første telefonsamtalen. Jeg var allerede i en type sjokk som jeg såvidt var i stand til å takle. Jeg kunne iallefall klamre meg til et visst håp. Et håp om en helikopterlyd..

Som jeg aldri hørte.

 

 Han hadde allerede begynt på sin siste reise veldig tidlig denne dagen. Men siden dette varme pappahjertet hadde en sterk hjerteklaff operert inn, greide ambulansepersonalet å støte i gang en liten hjerterytme, en knapp stund. Men det var ikke håp. Mamma måtte ta farvel med sin kjære.

 

Nei, ingen helikopterlyd var å høre over Stjørdal denne dagen. Det var for sent nå. Og ikke til å endre på. For evig og alltid.

 

Jeg faller ned i sofaen. Tårene fosser. Så stopper alt, og jeg roper: “Neiiiii! NEEEEIIIII! ÅÅÅÅÅÅH!” Jeg dæljer løs på sofaen i et utbrudd av alt på en gang. Har aldri følt meg så fortvilt. Alt er annerledes enn før. Ingenting kommer noensinne til å bli det samme. 

Parallelt prøver min søster og min bror å takle sjokket på sine måter. Hans Even må komme seg fra Meråker til Stjørdal, mens Silje kjører opp til mamma og hører på en cd i bilen som hun aldri siden har hørt igjen. 

 

Pappa våres har dødd. Han har dødd på bursdagen min. Vi skal ha denne dagen sammen nå. Familie og slekt skal slå røtter omkring denne dagen. Vi skal dele den. Den bursdagen er annerledes fra nå av. Det viktigste er at jeg skulle ønske meg pappan min tilbake. Tilbake for alltid. Den som nå gjør denne datoen  verdig for meg, er min pappa i himmelen, og håpet om å treffes igjen. Vær så snill, få møtes igjen en vakker dag.

 

 

Jeg går i transe. Resten av dagen er ikke virkelig i mitt hue. Vi møtes hos mamma, hele familien, og ingen av oss har vel egentlig tatt det innover seg. Vi rister og gråter, skjelver, ler hysterisk latter og prøver å forstå at dette fæle her faktisk har hendt. Det er ingen vei tilbake nå. Vi må kaste oss ut i det. Sammen. Sammen, men så ensomme inni oss. For pappa, han er ikke der mer. Med klemmene og smilene sine. Varmen sin. Vi må finne en annen måte å holde varmen på..

 

Det begynner å komme kommentarer på facebook, siden det er bursdagen min. Vi blir enige om at vi snart må gå ut offentlig med det forferdelig triste at pappa har tatt sin siste reise, så folk slippet å uforberedt få vite det i en bursdagshilsen på min side.

 

Mamma og pappa ga meg livet 14.april 1980. Samme dag skulle han altså reise 31 år senere. Jeg fikk livet denne dagen, pappa mistet livet denne dagen. 

Men han kan ikke være helt borte. Jeg nekter å tro det.

 

Begravelsen er en forferdelig prøvelse. Noe driver meg til å lese opp et dikt jeg har skrevet i sorgen, til pappa. Det er det fineste diktet jeg noensinne har skrevet, og året etter skrev jeg de to siste versene. 

Jeg mister følelsene i føttene mine, og er et skjelvende nervøst aspeløv. Men jeg reiser meg og stiller meg foran kisten der min far hviler i Værnes kirke, og leser de 4 versene jeg hadde skrevet. Det er noe av det vanskeligste jeg har gjennomført. 

 

 

Hans Even er den yngste i søskenflokken vår, og han har laget en låt til pappa. Gå gjerne inn og hør på den inne på denne siden:

https://m.facebook.com/HansLeven.musikk/
 

Året som følger gir meg noen usedvanlig merkelige drømmer. Som denne: Jeg sitter og smiler på et sykehusrom. Det er veldig hvitt, og jeg holder en baby i hendende. Det er noen i rommet der med meg, men jeg ser ikke vedkommende. Det er for hvitt. En stemme sier mykt: “Nå kommer han.” Jeg reiser meg med gledessprengt bryst, og går mot døra i rommet mens jeg smilende og glad bysser ungen i hendene mine. Utenfor døra går sykehusgangen på tvers, og en rett fram. Jeg ser på babyen, og så ser jeg mot høyre gang. Der kommer min bror Hans Even slentrende med et gledelig smil. 

Så ser jeg ned på babyen, og så ser jeg opp.

Der står pappa! Jeg lover dere, at der står pappa og smiler, mens han holder sin lamme høyrehånd (pappa hadde altså afasi og lam høyrehånd etter slag, de siste 8 årene han levde). Alt er enda hvitere, mer overveldende og lysere, og han smiler og nikker. Veldig tilstede. Jeg sier: “Men pappa? Er DU her? Døde du ikke?”

Det suser. Jeg snur meg og går inn i rommet igjen, sammen med pappan min og broren min.”

 

9 mnd etter pappa døde, kom vårt lille mirakel Tuva, til verden. Hun er datter av min bror Hans Even og min svigerinne Astrid. Jeg er hennes fadder. Det 3.året etter pappa døde, fikk vi alle tre søsknene hver vår baby de siste tre månedene av året. Først kom min Even 20.oktober. 22. November fikk Astrid og Hans Even Johannes i sine armer. Så fikk vår søster Silje, sin Maria Louise 22. Desember.

 

Jeg hadde flere drømmer det jeg traff pappa. Men så tok det slutt etter et års tid. 

Pappa var en meget spesiell mann. Jeg så ham aldri sint i barndommen. Han og mamma gikk inn for et stabil og sunt barndomshjem, og ting gikk rolig for seg.

Spesiell, på den måten at jeg ikke fatter hvordan han greide å være så utrolig snill mot alle. Rettferdig og real. Han var så godt likt. Alle husker ham som en hjertelig grei mann. 

Han ble født for tidlig, og altfor liten, i det gamle huset på Revhaugen i Sigerfjord. 28.desember, 1950.

Jordmoren ymtet frampå om å la den lille babyen slippe livet… Min godhjertede farmor ble sint, og sa: “Nånei! Ikkje denne gutten nei! Han skal leve!” Hun varmet han med huden sin, og førte ham varsomt inn i vinterlivet, oppe på haugen. Han fikk navnet Hans Ernst, den bitte lille bylten.

 

Det var farmor Nancy, farfar Harald, storesøstrene Solfrid og Ingeborg, og resten av bygda. En familie i kjærlighet. De lot bygda krite varer i den lille butikken til farmor og farfar nede i kjelleren, og hjertene var rike på nestekjærlighet selv om krona måtte vendes på.

Den lille gutten Hans Ernst vokste til, og ble en del av rakkarungene i fjorden. De fyrte på kinaputter, helte honning i nakker og fant på annet sprell. Det skulle være gøy, og det skulle være moro. Men dog uskyldige rampestreker.

Han var 8 år da har ble sint inni seg pgr av urettferdighet. En dame i bygda satt i stua og slarvet sladder om noen andre i lokalsamfunnet. Han husket det godt da han ble eldre, hvor provosert han ble den gangen, den falske baksnakkingen. At han syntes synd på de det ble snakket om.

 

Jeg er glad du fortalte meg dette, pappa. Så glad for alle de geniale verktøyene du og mamma ga oss tre søsknene under oppveksten vår. Dere ga oss forskjellige kunnskaper, like viktige fra mamma som fra deg.

Og nå er du død. Vi har savna deg i 5 år, selv om vi føler deg her sammen med oss. Nå tar vi i bruk alt i lærte fra deg, etter beste evne. Helt ærlig er det din fortjeneste at det går så bra med meg den dag i dag, pappa.

Tanken på deg og mamma, på midten av 80tallet.. med alle oss tre barna å skjerme, skulle dere gjennom det faktum at du måtte hjerteopereres. Falsk hjerteklaff måtte legene operere inn, og risikoen var stor. Jeg husker tiden etterpå. For du deltok i en sånn trimgruppe, for å leve best mulig etter operasjonen.

Mamma som stod tøff og stødig ved din side.. All kjærligheten. Det stabile, trygge hjemmet dere ga oss. Alle turene til Sigerfjord der du kom fra, og Ytterøy, hjemstedet på mamma’s farsside. Fisking, bading, masse slekt og venner. For en tid å minnes. 

 

Vi vokste opp i barndomsparadis, Oluf, Åge, Casino og frokost på senga. Jeg skylder mine foreldre en stor takk 💖💙

 

Det skulle bli tøffere. Vanskeligere. Du skulle få slag. Og du skulle få enda et slag. Så skulle vi alle rystes med ditt tredje slag. Det var såvidt du overlevde. Året var 2005, og vi var en livredd familie som reiste innover til Levanger sykehus i all hast. Du snakket aldri mer etter det tredje slaget, pappa. 

Men du fortalte oss så mye likevel.

Selv om du måtte legge jobben som ingeniør i Polymoon, fra deg for alltid, og hele din og mamma’s tilværelse ble snudd på hodet, smilte du gjennom tårene, reiste deg fra rullestolen, og begynte å male vakre malerier. Dette begynte da min søster Silje la fram pensler og papir. Det skulle føre til mange fine bilder. Veldig mange.

 

Livet ga oss som familie veldig mange flere utfordringer. Vi taklet dem hver for oss, og vi taklet dem sammen.

Så kom denne forderdelige bursdagen min. Den er hele familien sin dag nå, og dørene er åpne i mitt hjem for alle denne dagen. Det er fordi du var så sosial og vennlig av natur, pappa. Du som ble med oss barna på runder i nabolaget for å ringe på hos folk. For kanskje hadde de unger vi kunne bli venner med der inne i varmen.

 

 

Men du pappa.. Dette er din dag. Dagen da du la ut på din siste reise. Vi lar tastaturet være ditt her nå. Jeg sitter her med en bunke med papirer. Jeg vet du ønsket at disse skulle brukes til noe. Fortelles videre.

Det er dine egne historier fra barndommen din oppe i Vesterålen, jeg har i fanget mitt her. De heter

“BARNDOMSMINNER MED LATTERKRAMPE FRA SIGERFJORD”

 


 

 

 

You aint really gone

 

I’m a tough girl because of you

Cuz you told me how to

You’re my angel in the sky

I never need to ask why

I miss you, oh I miss my dad

And the best childhood someone ever had

But I know a spirit

when I feel it

Dad, in every tear

I know you are here.

I say to you, hey,

this aint mine, it’s our, day.

Oh father good one

You aint really gone.

You aint really gone.

 

Så er vi her igjen. Det er 14.april, og seks år siden han pappa døde. På en merkelig måte elsker jeg denne dagen. Vi søker sammen i familien, og klikker på et bånd som vi alle forstår hverandre på. Det er den dagen i året vi kjenner nærværet til en som vi elsker guddommelig høyt. Mange kjente ham, og alle sier det samme: for en mann. For en god, snill, fantastisk mann. 

Vi sprudler over av ord, for vi vil så gjerne fortelle om han pappa. 

Og hva betyr vel en bursdag, når det aller største ønsket mitt kun kanskje vil oppfylles på min dødsdag.

 Tenk for en gave: å få møte snille englepappan min, et vakkert, vakkert sted der ute.

 

Sannheten om Merete Hodne

 

“Jeg så de kom gående. To damer. De hadde Chador på seg. På den tiden visste jeg ikke at det het Chador, så jeg kalte det hijab. De hadde hver sin barnevogn med seg. Hun ene, Malika, spurte: “Hvor mye koster det å få stripet håret sitt?” Jeg svarte at jeg ikke kunne behandle dem. Med fullt innsyn gjennom 2 store vinduer ut mot gaten, og mannlige kunder, kunne jeg jo ikke det.”

-“Hva gjorde de da?”

-“De så på hverandre, smilte, og gikk. De svarte meg ikke engang. Bare gikk.” 

Dette skjedde torsdag 1. oktober 2015, på dagen da Norge offisielt fikk endret diskrimineringsloven. Malika Bayan har aldri hverken før eller siden stripet håret sitt. Var det en provokasjon? Lagmansretten mente det var det.

 

Hvem er egentlig Merete Hodne, denne frisøren du så ofte har sett i media? Hva er sannheten bak alle overskriftene? Jeg undret på det samme, så jeg bestemte meg for å være gravende blogger, og bli så godt kjent med Merete Hodne, at jeg kan videreformidle sannheten om henne her inne på forbipolene. Merete og jeg har de siste ukene pratet sammen flere ganger. Vi har gått i dybden av henne som person og hva som egentlig skjedde omkring frisørsalongen og privatlivet hennes fra og med oktober 2015 og fram til nå. Alt du nå skal få lese er gjengitt med Merete Hodne’s tillatelse. 

 

I 1969 blir ei odelsjente født på Jæren i Rogaland fylke. I kystlandskapet med de åtte kommunene skal jenta vokse opp på en gård blant hvite strender og flatt landskap. På gården får hun med tiden plikter og oppgaver. De har griser, kyr, høns, hester, kaniner, katter og hund. Merete opplever en barndom ganske så tøff. Hun blir mobbet på skolen, men holder ut vonde dager, og er pliktoppfyllende hjemme på gården. Hun er nysgjerrig på de adopterte barna. De med den gyldne, nydelige hudfargen. 

-“Jeg har alltid hatt utenlandske venner. De er lettere å komme i kontakt med enn kalde, innadvendte nordmenn. Det er vel få som har hatt positiv omgang med så mange innvandrere her, som meg.” forteller Hodne. 

 

Årene går, Jæren nærmer seg 313 889 innbyggere, og hun bestemmer seg for å ikke ta over gården. Små gårder lønner seg ikke økonomisk, viser utviklingen i Norge. Hun utdanner seg til frisør, og starter frisørsalong. I salongen ansetter hun en dame som kommer fra Kenya. Hun jobber et helt år i salongen.

I 11 år var Merete gift med en mann, og de fikk 4 barn sammen. Som med så mange ekteskap, ble det en dag på tide å gå videre i livet for paret. I hver sin retning. 

-“Jeg har nå vært gift med flotte Sissel i 2 år, og vært sammen med henne i 6 år. Hjemme hos oss har vi 2 barn, og et bonusbarnebarn boende.” Merete beskriver et varmt og morsomt hjem. Hun er allergisk mot krangling, og liker ikke uenigheter. Det blir best stemning med humor og respekt for hverandre, mener hun. Det er et gladhjem de bor i, familien på Jæren. Kona har 2 voksne barn og 1 barnebarn. Merete har 4 barn, hvorav 2 har flyttet ut. 

 

Hun forteller at datteren hennes snart skal konfirmeres; og at hennes gode venninne fra Kongo skal servere i konfirmasjonen. 

-“Jeg er så glad for at akkurat hun vil være med å servere, for hun er en ekte humørspreder.”

Merete har vært aktiv i lokalmiljøet, og hjulpet til med integrering gjennom frivillighetssentralen. Med sine flerkulturelle venner fra Iran, Afganistan, Kongo, Kenya og mange flere nasjoner, er hun interessert i et godt felleskap, og god integrering.

Merete og kona eier en leilighet i en bygd et stykke unna der de bor. Denne leiligheten er leid ut til en mann fra Eritrea.

 

 Det har lenge vært kjent i lokalmiljøet at den fargerike frisøren tør å si sine meninger. Og meninger, det har hun like mange av, som flerkulturelle venner. Hun var aktiv i “Stopp islamiseringen av Norge”, og holdt tale på Stortinget. På TV2 fikk folket se og høre henne uttale: “Islam jobber for verdensherredømme..” 

 

Det er 2015, og det koker i kulissene på Jæren. Merete blir mer og mer upopulær blant organisasjonene Sos rasisme og Antirasistisk senter. Den integreringsaktive kvinnen blir lagt for hat, og ytringene hennes vris i farlig feil retning. 

Er man rasist dersom man har meninger om politiske religiøse ledere, og venner fra flere nasjoner enn de fleste andre i landet vårt? Hodne vet svaret så godt; hun har fra barnsben av aldri vært noen rasist, men det stikk motsatte. I hverdagen er det ikke tid for de fleste til å sette seg inn i religion og politikk slik denne damen har gjort. Det er ikke slik at hun ikke har peiling på det hun snakker om. Hun har ikke funnet opp det. Det er kunnskaper de fleste Nordmenn burde sette seg inn i. For hva er religion, og hva er politikk?

 

-“Jeg mener at det er en Gud for alle, og at alle har rett til å tro på Gud. Muslimer, kristne og alle andre har rett til å kjenne Gud. Jeg har i ettertid gått bort fra å bruke ordet “Islam”, og bruker nå betegnelsen “Muhammedanismen.” forteller Hodne, som har skaffet seg mer peiling på religion og politikk enn mange av oss andre.

 

Hun fortsetter: “Islam het Muhammedanismen frem til revolusjonen i 1979; årstallet det ble bestemt at hijab skullle være påkrevd innen Islam. Muhammedanismen går utfra koranen og Hadith – læren om Muhammad, den politiske og religiøse lederen som ble født i Mekka i år 570, der han mottok en åpenbaring fra Allah i år 610. Han ble ikke tatt godt imot i Mekka, og inntok byen Medina, før han som statsleder med stridigheter la under seg den Arabiske halvøya. Samme år som hans kone døde laget han seg et harem der den yngste konen var 7 år. 20 år etter hans død ble Koranen skrevet om Muhammad’s liv og lære. Herfra spriker mange forskjellige varianter av mer eller mindre praktiserte Sharialover, der straff er pisking, stening, amputasjon og gjengjeldelse. Før Muhammad’s grunnla Islam og bestemte at man skulle se på jøder og kristne som aper og griser, var muslimene troende på den samme Gud som de kristne. En Gud for alle. Nå lærer både voksne og barn i Moskéene det den politiske lederen som skal ha levd 600 år etter kristus, messet om: at jøder og kristne er aper og griser og ikke verdt noe.”

 

Det er torsdag 1.oktober 2015, og en spesiell dag for Norge. Fra nå av skal det ikke være lov å kritisere religion. Politikk kan man kritisere, men ikke religion. Den nye diskrimineringsloven har tredt i kraft, og Merete Hodne har lenge følt på seg et ulmende hat under overflaten. Denne dagen tenker hun at “Nå skjer det. Nå kommer det noen snart for å ødelegge for meg.” 

Derfor er ikke frisøren overrasket i ettertid. 

Denne dagen driver Hodne og steller en kunde på håret. Blant de hvite veggene lyser den ene knallrøde veggen som Merete falt sånn for da hun kjøpte salongen. Salongen har til sammen 7 vinduer, og her jobber hun nå alene på 80 kvadratmeter. Hun liker den åpne, lyse løsningen på salongen. Den gjenspeiler henne; åpen, lys og med litt rødt krutt.

 

Hun ser dem tydelig der de kommer gående. Hun aner hva de vil. Hele lokalsamfunnet vet hva Merete mener når det kommer til politikk kontra religion; så hun vet så godt hva som kommer nå. På denne dagen da akkurat denne loven i Norge er endret. Loven som omhandler det Hodne har vært åpen omkring.

Hva annet kan hun gjøre, enn å fortelle dem at denne salongen ikke egner seg for dem? Hun kan jo ikke utsette dem for menn som ser inn fra gaten, og hun har ikke skjermende brett. Så hun må gi beskjed ved inngangen, før de går inn med hver sin barnevogn.

De svarer henne ikke, men smiler til hverandre, og går videre. De er ikke interessert i forklaringer, men går altså smilende videre. Kunden i salongen bemerker at de Chadorkledde damene jo snakket norsk. 

 

Det var striping av håret det gjaldt, og det var på lovendringsdagen det skjedde. Man kan undre seg på hvorfor ikke Malika og venninnen hennes gikk videre og fikk stripet håret sitt en annen plass. Hvorfor det skjedde en slik provokasjon, som lagmannsretten kaller det, akkurat på denne lovendringsdagen. Ved nettopp Hodne’s salong.

 

Nå ulmer ikke hatet lenger under overflaten, men viser seg i full storm for Merete Hodne. Hun publiserer et utsagn på facebook om hendelsen og ytringsfriheten. Mange i omgangskretsen hennes mener Hodne har udiagnotisert ADHD, og at hun derfor mangler litt impulskontroll. 10 dager etter hun forklarte de to Chadorkledde damene at hun ikke kunne hjelpe dem med den åpne salongen sin, blir hun anmeldt. De har fulgt med henne på facebook, og ventet på dette. Nå venter Tingretten, med bot på 10 000 kr, og tap. Så venter Lagmannsretten etter anke. Der mener retten at dette var provokasjon fra Malika’s side, så boten senkes til 7000 kr.

Men Hodne, som kjenner såre minner fra en barndom der 4 gutter mobbet henne gjennom tøffe skoledager, begynner å kjenne at media henger ut henne. Det florerer falske nyheter, og hatkommentarer. Hodne trykker flittig på blokkerknappen på facebook. Hun har jo aldri vært noen rasist, og hverken hun eller de utenlandske vennene hennes kjenner henne igjen i hvordan media framstiller henne. Ordet heksejakt får ny betydning i det det stormer over landet vårt. Har alle som uttaler seg, viten om religion og politikk slik Hodne selv har? Vet de om religiøse politiske ledere og historikken før og etter år 570, samt det avgjørende år 610? Eller er det godt å ha noen i ulveflokken å hakke på, fordi man jo behøver noen å hamre løs på?

 

Det er rett før jul, og 2016 går snart over i 2017. Merete er på julebord. Der møter hun en person som sier: “Vi har akkurat vært på revy med Løgnaslaget, og der blir du kalt “nazifrisør”. 

-“Jeg ble fly forbanna. Tenk hva dette kunne gjøre med levebrødet mitt. Nå kunne jeg vel like gjerne legge ned hele salongen min. Hvem vil til en “nazifrisør” og fikse håret sitt?” Merete forteller om slaget i magen. Nå kjente hun seg ytterligere tråkket på. Men det var hun vant til, så hun lot være å foreta seg noe. Til slutten av januar, da hun fikk en melding på facebook der det tydelig kom frem at hun ikke burde finne seg i det vedkommende nettopp har sett og hørt på revy. Denne personen var sint på hennes vegne, for det var ikke morsom å høre såkalte komikere kalle en godhjertet venninne for “nazifrisør”.

Merete kjente på at hun ikke kunne bli stemplet med løgn på denne måten. Man kunne kalle henne det meste; hun har selvironi og humor som få; men “nazi”, det var hun ikke. Uansett, hun ønsket ingen ny rettsak. Det var nok nå.

 

Den nå så kjente frisøren spør advokaten sin om hun bør finne seg i det hun blir kalt av revylaget som prøver å være morsom på hennes bekostning. Advokaten svarer at hun slettes ikke bør finne seg i det. Det kan gå utover Meretes arbeid og inntekt med det rykte en slik forestilning vil påføre henne. Merete gir tydelig uttrykk for at hun ikke vil i retten. Likevel får hun snart beskjed: Møt opp i rettsmøte. 

Norge elsker å hakke på Hodne, og begynner på ny å nå kokepunktet. Dette er spiselig drama for de fleste. 

Selv om hun vinner en halv seier i rettsmøtet, framstiller media det hele på sin egen måte. I virkeligheten het det seg at Løgnaslaget hadde hatt 50 forestilninger, og skaden allerede var skjedd. Å fortsette innslaget i forestilningen ville likevel gå på eget ansvar, da Hodne kunne kreve oppreisning. Hun kunne dessuten kreve et enda større beløp i oppreisning dersom Per Inge Torkelsen, Rune Andersen og Dag Schreiner i Løgnaslaget fortsatte å kalle Hodne det svært lite tiltalende kallenavnet “Nazifrisør”.

Det er snakk om et stort, og foreløpig hemmelig, beløp, og media har slettes ikke all sannhet innabords. 

Advokaten var fornøyd, og kalte det en seier, mens Merete var på jobb den dagen dommen kom. Hun hadde ikke tid til å lese før på kvelden. 

Foran dataskjermen utpå kvelden faller hun sammen. Overskriftene håner henne og banker henne sønder og sammen. Hun er hele landets hakkekylling igjen nå. “Det er lov å kalle Hodne nazifrisør”, “Nazifrisør tapte mot Løgnaslaget” og så videre. Hun setter seg med blokkerknappen igjen. Før hun legger ned hele facebookprofilen sin. Landet pepres med løgn, og det som skrives er totalt tatt ut av sammenheng. 

Gunnar Larsen, leder for SOS rasisme, skriver på sin facebookprofil: “Endelig har vi klart å knekke Merete Hodne. Det har vi prøvd i mange år!”

“Jeg var aldri redd, men den kvelden ble det for mye for meg. Jeg rakk å kalle Per Inge Torkelsen “pedo”, og pedo betyr barnslig. Ikke pedofil. Det står tilogmed på Google. Alt fra meg ble vridd på. Jeg var klin edru, avholds som jeg er, men nå følte jeg meg drita full av utmattelse. Jeg hadde møtt veggen.”

Frisør Merete Hodne var glad i jobben sin, men nå bestemte hun seg. Hun måtte legge ned frisørsalongen sin. Med rykte på seg som “nazifrisør” ville ikke salongen kunne la seg drifte i lengden. Hun kjente på alvoret bak den såkalte humoren fra et revylag som tjente grove penger på å henge henne ut. Men da hun ringte NAV var beskjeden klar: Hvis Hodne valgte å legge ned salongen, ville hun ikke få en krone av dem. Ikke Arbeidsledighetspenger eller noe. Det var bare å fortsette driften, og håpe på det beste.

En hersketeknikk er å være morsom på andres bekostning. Å tjene penger på det som ødelegger andres livsbrød er også noe. Men å være klovn med hatt og gå ut i media for å skylde på offeret for selv å ha satt fokus på det, tar det hele til et nytt nivå. Er det humor da, når et av våre mennesker må forsøke å stanse et rykte som kan bringe konkurs og alvor inn i livet hennes?

 

Det Norske folk samlet inn 160 000 kr til Hodne slik at hun kunne betale saks- og advokats-omkostninger i alle tre sakene. Kjapt var haterene ute med nye rykter om hva Hodne skulle ha brukt de pengene på. Heldigvis kan regnskapsføreren hennes dokumentere hver krone: alt har gått til advokat og sak. Nå kjenner Hodne seg klar for at dersom det ikke stod på pengene, ville hun tatt det hele til Strasbourg. Mer og mer ny informasjon dukker stadig vekk opp omkring Hodne og hennes rettsaker, det har du kanskje fått med deg. Mye har enda ikke nådd offentligheten. Dersom du er interessert i å støtte Merete Hodne’s sak videre til Haag, kan du trykke på linken her  https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=10154327802276302&id=644421301

 

-“Dagen etter Løgnaslags-dommen var en travel dag på jobb. Media ringte i et kjør, og jeg hadde ikke tid til dem. På internett var det bare å hamre løs på meg, og fremstille meg som de ville. Jeg følte meg så mobbet. Det var ikke behagelig. Nå skriver jeg min selvbiografi. Den er nok ferdig til jul, den boka.”

 

I kulissene bak overskriftene skjer det mye. Du må virkelig grave for å finne skatten. For det er sannheten som er skatten. Intet annet enn sannheten. Ærlighet varer lengst. Søker og sprer man løgn og falskhet, vil man til slutt oppleve hvordan livet er laget av bølger. Sannheten er ren og grunnfestet.

 Ok. Så har man tydeligvis brutt en lov som var gammel, men som “tilfeldigvis” tredte i kraft offentlig samme dag, og som er tolket videre i retten. Hadde det skjedd onsdagen før denne torsdagen, ville det ikke blitt noen sak. Men hvorfor er provokasjon og svindlende skuespill lov så høyt som oppe i rettssystemet i landet våre forfedre bygde opp? 

 

Hodne visste hele tiden at det var planlagt. I Norge er det altså lov med slik provokasjon, men fra nøyaktig torsdag 1.oktober 2015 var det ikke lov å kritisere religion. Dette hadde de venta på. Men hva med å ta vare på hverandre? Hvem i denne historien tar vare på sine medmennesker? Jeg har lært i ukene bak meg, at nettopp den erfarne frisøren Merete Hodne er en slik person som tar vare på samfunnet omkring seg.  Hun viser omsorg for sine barn, sine bonusbarnebarn, sin kjære, kyr, medmennesker og venner fra Kenya, Kongo, Afganistan, Iran, Norge og resten av verden. Og hun har aldri vært voldelig mot noen, eller faret med løgn.

Det er ingen “nazi” jeg har blitt kjent med her. Varmere og mer humoristisk menneske enn dette skal man lete lenge etter. Jeg håper dere på Jæren er stolt av, tar vare på og setter pris på dama som med hele sitt hjerte inkluderer og integrerer deres, og våre, nye landsdamer og landsmenn. 

Merete Hodne har egen blogg, trykk på linken for å besøke den: http://m.meretehodne.blogg.no/1491031503_mer_om_muhammedanisme.html

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Forbipolene på facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Les også:http://m.forbipolene.blogg.no/1469225145_23072016.html

 

Takk til Merete Hodne. Skrevet av Helene Dalland for forbipolene.blogg.no

 

Christina (17) ble blind av sjokk da det smalt

 

Den tunge traileren kommer hurtig mot dem. Den har stor henger, og enda større fart. Alt skjer så fort, og hun havner i sjokk. Men hun er bevisst hele tiden. Det smeller, og panikken inntar ungdommen, i det uvirkelige smerter tar over kropp og sinn. For den unge sjåføren ville ikke høre på henne. Hun sa fra, men han tullekjørte videre som om det hun mente ikke betydde mer enn lorten på bakken under glattisen de kjørte på. Som om livet hennes ikke betydde noe. Som om han hadde noen rett til å avgjøre at framtida hennes var verdiløs.

 

Den isen, den skulle smelte med våren. Den skulle renne bort i grøfta og videre ned i bekker og elver. Kanskje ut i havet. Livet skulle gå videre. Men nå var det januar og nullføre, og 4 liv holdt på å renne bort som sand mellom fingrene til en 18 år gammel gutt bak rattet. Denne natta frøs verden til istid for ei ung jente som hadde store drømmer for framtida.

 

Det har gått 10 år siden Christina Johansen (27) på mirakuløst vis overlevde bilulykken som tok fra henne så mye annet enn selve livet. 10 år siden intetanende foreldre fikk en grusom telefon midt på natten, og skjelvende måtte forholde seg til uvissheten i flere timer: ville gullskattene deres overleve? 

 

På et rom i en enebolig i Fauske, sitter Christina 17 år og ser på Titanic. Om noen år vil hun være ferdig utdannet reiseleder, og guide turister i fjerne strøk. Derfor går hun salg og service i Bodø, og pendler med buss til sammen 12 mil hver dag. Hun gleder seg til framtida, for det er den store drømmen hennes. Å utdanne seg innen det hun liker best; reising. Nå leier hun et hus sammen med kjæresten sin, tvillingbroren hans og to kompiser. Klokken er 23.30 da det banker på døren til rommet hennes. Det banker videre inn på hjertedøra hennes, for en annen kompis har ringt de andre i huset. Han har kjørt ut i grøfta, og trenger hjelp. Christina hiver på seg den styggeste dongeribuksa hun har, siden de skal ut og dytte bil. Selvfølgelig vil hun hjelpe. Hun pauser filmen. Lite vet hun om at hun nå skal sette hele livet på pause. Lenge. 

 

Ute er det nullføre og isglatt. Sjåføren er en umoden gutt på 18 år. I passasjersetet foran sitter tvillingbroren til kjæresten hennes. Christina sitter i midten bak, med kjæresten sin til høyre, kompisen til venstre; og hele livet foran seg. 

De hjelper vennen som har havnet i grøfta, og setter kursen hjemover igjen. Sjåføren stanser, og slipper av broren til Christina’s kjæreste. Passasjersetet foran er nå tomt. Så fortsetter han å kjøre den eldgamle Volvoen med de sterke bærebjelkene på sidene. Det er henne, tre unge menn og den ravnsvarte natta. De har ikke bilbelte på.

 

-“Jeg var tøff og uredd av meg” forteller Christina. “Men da han begynte å tullekjøre på glatta, ble tilogmed jeg redd. Så jeg prøvde å si fra. De andre likte heller ikke idiotkjøringen med sladding på isen. Vi prøvde virkelig å si fra.”

Det er ikke tøft å tøffe seg på glattisen. Det er noe alle med vett i hodet vet. Men enkelte sjeler er for unge til i det hele tatt å burde ha førerkort. Akkurat denne natten i kalde nord, skulle skjebnen forsøke å vekke opp et umodent, ungt guttesinn. Om det funket, må gudene vite. Vi vet bare at det skremte vettet av de tre som satt i baksetet. De som fortvilet forsøkte å forklare ham at dette.. ..dette handlet ikke om mot, men om idioti. Slik sladding på isen i stor fart er idioti. 

 

Etter det som for Christina framstår som et minutt, får bilen sleng, og kontra. Sidelengs sklir de rett inn i autovernet, og på grunn av den store farten, kastes de ut i veien igjen. De er 200 meter unna hjemmet; men så langt unna hjem har hun aldri før vært. Ingen kan stanse lastebilen som er på vei mot dem nå. Ikke engang trailersjåføren kan det. De er overlatt til skjebnenatta i nord nå.

Hun husker fargene. Minnes smellet. Glemmer aldri hvordan panikken blandet seg med de voldsomme smertene, i det den svære traileren kræsjet inn i høyre side foran. Akkurat der han satt for litt siden, tvillingbroren til kjæresten hennes.

“Jeg tenkte alltid at slikt ikke skjer med meg. Nå skjedde det, og jeg får ikke til å forklare hvor vondt vondt det gjorde. Jeg ble klemt og smadret.” sier Christina sakte. Det er ti år siden, men minnene sitter i hodet hennes som om det var i går.

 

17åringen har uutholdelige smerter, og livet rekker slettes ikke å passere i revy. Hun har panikk, og ren angst. Nå skjer det hun aldri i livet trodde kom til å hende med henne. Og aldri skal livet bli det samme igjen. På mange måter er det for sent nå, der hun sitter sammenklemt i en ulykkesbil. For sent for så mange deler av den framtida hun gledet seg sånn til. Tårene fosser og hjertet dundrer.

Rett bak dem kommer noen venner straks til ulykkesstedet. De er unge, og aner ikke hva de gjør. De tenker bare at de må få ut vennene sine av ulykkesbilen i tilfelle det begynner å brenne, så de bærer ut en Christina med store skader, og setter henne opp mot autovernet. Hun knekker fysisk sammen. Det mangler feste fra den ene foten og opp til ryggen, så hun faller og blir liggende på isen. Hun ser ned på foten sin, og blir redd. Den er vridd, og hun kjenner at noe er skikkelig galt. Den et løs, den foten. Helt løs. Panikken når nye høyder. Nå er hun blind av sjokk, og må kjenne på umenneskelige smerter, mens tårene hennes fortsetter å renne ned på nordlandsisen. Hun begynner å rope.

-“Jeg gråt og ropte på kjæresten min. Trodde han var død. I tillegg var jeg sikker på at jeg hadde mistet synet. Jeg kunne jo ikke se noe, og visste ikke at man kan bli blind av sjokk.”

 

Det tok en stund før ambulansen kom. I løpet av den tiden rakk Christina å bli så kald at ambulansepersonalet ikke greide å finne blodårene hennes; ergo fikk de ikke gitt henne noe morfin før de kom inn i ambulansen.

-“Legen hadde snurrebart. Jeg husker at jeg lo av det da morfinen begynte å virke..”

Der hun ligger i ambulansen, kommer endelig kjæresten hennes bort til henne og forteller at de møtes på sykehuset. Han lever. Og det hun enda ikke vet, er at det er nettopp henne selv som er hardest skadd av dem alle.

 

Sykehuset. Legene. Alt det hvite. Sykepleierene som klipper opp klærne hennes, og det paradokse i det at hun forsøker å dekke seg til der hun blir liggende naken. 

De uutholdelige smertene i det så mange sykepleiere må løfte henne fra båren og over i opp på en benk. Den heslige kontrastvesken som gjør henne så varm. Røntgen. Alle de grusomme beskjedene. Minnene fra 2007 kan Christina aldri bli kvitt. 

 

Legen ser på henne og knuser framtida hennes på lik linje med en idiotsjåfør som nettopp har knust mer i hjertet hennes enn i kroppen hennes.

-“Christina Johansen. Du er 17 år. Dette var en alvorlig krasj, og du er veldig skadet. Vi må vente på en kirurg som vi må fly ned hit til Nordlandssykehuset i Bodø fra Tromsø. Du har brudd i halebeinet/korsryggen, bekkenfraktur og knærne dine er klemt. Fraktur betyr brudd, Christina. Skadene dine er altså så omfattende at vi må vente på kirurgen som befinner seg i Tromsø.”

Hun skal snart få vite at hun mest sannsynlig aldri vil kunne gå igjen. Aldri føle føttene sine igjen. Aldri mer danse med vennene sine. Aldri få barn. Sitte i rullestol resten av livet. Denne sommeren skulle hun ikke løpe i møte. 

 

Utpå morgenen opereres den unge jenta. Og da, i disse timene, er det det skjer. At foreldre milevis unna sitter panikkslagne og skjelvende etter telefon om at barna deres er skadet, og at ingen vet hvordan det komme til å gå med dem. Sine kjæreste. På grunn av idiotkjøring. Fordi enkelte ikke skjønner at stopp betyr stopp. Det er dessuten januarstorm i Trøndelag, og foreldrene kommer seg ingen steder på flere timer.

 

Men det var ei mor som kom oppover til Bodø så raskt hun bare kunne. Hun ville være hos sin lille pie og passe på henne. Pleie datteren sin. For der, mens alle de andre som satt i ulykkesbilen ble utskrevet med små skader, lå Christina lenket til ei sykehusseng. Og mens dagene gikk, tenkte 17åringen på framtida si i rullestol. 

-“Det gjorde noe med meg. Å være 17 år og avhengig av pleie. Med ei mørk, stillesittende framtid foran meg. Men mamma var der. Hjalp meg, dusjet meg, pleiet meg og gjorde litt av en jobb.”

Christina forteller om det eneste positive ved å røyke sigaretter. Hun kom seg iallefall opp i en rullestol for å trilles ut. -“Jeg skal love deg det kosta meg mye å kave meg ut av den sykehussenga. Men det var verdt det. Jeg kom meg opp og ut.”

 

Etter 2 uker skal hun overføres til Namsos sykehus med et ambulansefly. Da de skal lande i Namsos er det for dårlig vær, så de må rett opp igjen og fly til Værnes flyplass for å lande der. Men da de flyr over Stjørdal er det like dårlig vær der. Problemet er at de må lande likevel, for nå er de tom for drivstoff. Christina ligger fastspent og kan uansett ikke røre seg. Det lille flyet kastes hit og dit, men landes må det. 

Hun overlever dette også. She’s a survivor. I ambulanse fra Værnes flyplass bærer det til Levanger, der hun på ny må bytte ambulanse. Hun lengter ikke lenger til framtida, der hun engstelig og trist fraktes hit og dit. Tomheten i hjertet er tyngre å bære på enn en eldgammel volvo. Sakte begynner hun å bli sint. Forbanna på han som ødela alt for henne. Hvorfor kunne han ikke bare ha hørt på dem i den forbanna bilen sin? Respektert at hun ikke hadde lyst til å leve resten av livet sittt i rullestol, men reise rundt og guide turister.. Bare respektert henne.

 

(teksten fortsetter under bildet)

 

 

Det er vår 2007. Christina bor på et rehabiliteringssenter på Høylandet. 

Med galgengumor forteller hun: “Jeg dro ned gjennomsnittsalderen ganske kraftig der for å si det sånn. Alle andre var betraktelig mye eldre enn lille meg. Det var tøft å være der. Det var ikke dette jeg hadde tenkt.”

Sakte men sikkert har livet ruslet videre, og hun satte fra seg rullestolen i februar. Fra da av har hun hinket videre på krykker. April og mai kommer og går, før juni blomstrer. Hun har reist tilbake til Fauske som ei helt annen jente enn den gladpia hun var før hun satte Titanic på pause og dro inn i uviss framtid 200 meter unna hjemmet sitt. Temmelig redd, og temmelig forandret, forsøker hun nå å stable både seg og den nye hverdagen på beina. 

-“Jeg var ikke lenger noen hyggelig person å være sammen med. Sur og gretten. Jeg hadde blitt til ei usmakelig jente.”

 

Mye annet var også forandret. Tvillingbroren til kjæresten hennes hadde fått seg ny dame, og hun gikk aldeles ikke overens med Christina. De to var stadig i tottene på hverandre.

Akkurat i det Christina trodde hun hadde nådd bunnen og såvidt begynt å klatre opp igjen, hadde livet enda flere utfordringer i ermet. 

 

Christina er på fest på Grong, med kjæresten og broren hans. Nydama til kjærestebroren er også med. Hun er trollete og slem mot Christina som vanlig, og utenfor vertshuset med festen inni, freser hun mot Christina: “Typen din vil ikke være sammen med deg, han, bare så du vet det!” Så gjør hun noe som Christina aldri glemmer. Hun dytter ei som fra før av står og vakler på krykker. De andre hisser seg opp. -“Hun har akkurat vært med i ei trafikkulykke; du kan ikke dytte henne!!” Roper de. Og akkurat da trenger ikke Christina bare krykker, men nettopp det at noen står opp for henne.

Det blir slutt mellom Christina og kjæresten, og han kjører henne til hjembygda hennes, Flatanger. I bilen gråter hun hele tiden, og når bunnen for fullt. Nå har hun mistet alt, og vakler ikke bare på føttene, men på ei tynn line over mørket i et altfor sårt punkt i livet. Av alle låter de kunne spille på radioen i bilen, er det “Finast eg veit” med Hellbillies som fyller den tunge lufta, husker Christina. 

 

Hjemme hos mor og far er alle bekymret for henne. Hun ligger bare der og gråter og er redd. Hvor ble det av jenta deres? Hun vet ikke om hun noensinne kommer til å gå som alle de andre på hennes egen alder, og nå har hun mistet kjæresten sin i tillegg. Bakken på bunnen er hard og vond. Stiene opp derfra kan dessuten virke usynlige. Man kan bli blind på så mange måter når man rammes av ulykke. Og at en ulykke sjeldent kommer alene, fikk den unge jenta smertelig erfare.

-“Jeg var så lei meg. Så veldig veldig lei meg.” Sier Christina stille.

 

Hun velger å reise seg med krafttak. Det er fortsatt juni, og retten venter. Sjåføren skal dømmes og Christina skal grilles. Den hensynsløse advokaten hans kan dette med å bruke latterliggjøring som taktikk. Men Christina forteller sannheten, og sjåføren dømmes. I ettertid aner hun ikke om han sitter inne, men hun vet han var uten førerkort i to år. 

Hun aner så mye annet. Som at det er smart å ha ham på facebook slik at hun hver 9.januar kan minne ham på det som skjedde den mørke nullførenatta, med en tydelig status.

 

Hun aner flashback og skam, hver gang hun hyler av skrekk fordi en tyrkisk taxisjåfør skremmer vettet av henne. Hver gang de tror hun tuller, men ser på henne og skjønner hvor redd hun er.

Hun aner at noe er ugjenkallelig forandret med henne, hver gang angsten river henne i fillebiter. Hver gang flyskrekken lammer henne, og hver gang hun må innse at hun tilogmed har både båtskrekk og togskrekk. 

 

Hun aner hvor heldig hun er når hun ser inn i øynene til barna sine. To mirakelgutter som hun gjør alt for. To nydelige sett med vakre øyne. Øyne legene sa hun aldri kom til å få oppleve å se inn i. For den 9.mars i 2010 får Christina holde en vakker liten babygutt i armene sine. Nå er det gledestårer som renner ned kinnene hennes. Lillebroren kommer til verden 22.mai fem år senere, og Christina motbeviser nok en gang legene. Med ydmyk takknemlighet er hun nå mamma til to vakkerskatter.

Hun aner hvor sterk hun er som greide å reise seg og gå. Men hun aner ikke om sjåføren noen gang tenker på hva han stjal fra henne. Om han kjenner noen form for samvittighet. Om han fortsatt gir glatte blanke i passasjerene sine når de sier stopp. Hun håper han lærte noe den natta i nord.

-“Jeg tenker på ham hver gang det gjør vondt i ryggen min. Da tenker jeg på han idioten som ikke klarte å oppføre seg. Og så tenker jeg på hvor jeg hadde vært i livet, ja, hvordan livet hadde vært hvis jeg ikke hadde blitt utsatt for ulykken. Hadde jeg fullført utdanningen min? For da jeg ble liggende på sykehuset hadde jeg allerede vært så mye borte at det ikke var noen vits i det skoleåret. Uansett hvilke jobber jeg har hatt siden, har jeg alltid vært hemmet av skadene. Etter hvert kunne jeg tenke meg å bli kokk, men pgr av ryggskadene mine kunne jeg bare gi opp det før jeg i det hele tatt hadde tenkt tanken på å prøve.”

 

I dag har Christina Johansen funnet mange måter å leve på. Men ikke alle forstår den tunge byrden hun fortsatt må bære for alle som satt i den Volvoen for ti år siden. Hun utvikler lavkarbomat og blogger om det, hjemme i huset til henne, samboeren hennes og de to sønnene sine. Stadig vekk får hun sviende kommentarer om at hun “greier å lage mat, men ikke jobbe”. 

-“De vet ikke om alle timene jeg må hvile ryggen min for å greie resten av dagen. De aner ikke noe om skadene jeg må leve med. Likevel slenger de ut kommentarer som sårer.”

 

Christina’s blogg er ren kvalitet, og kanskje er det akkurat det som vekker misunnelige krefter. At denne dama leverer nettopp kvalitet, samme hvor mange som forsøker å knuse henne. For denne damen er ikke laget av pinneved, men ren styrke. Bloggen meglerfru1 er verdt et besøk: http://m.meglerfru1.blogg.no/

 

Livet er skjørt som porselen, men du er sterk som betong, Christina. Jeg takker deg fra dypet av mitt hjerte for at jeg fikk skrive din historie. Alle kan vi lære noe av deg. Du skal vite at tårene du gråt, gråter vi med deg, alle vi som får vite om det du ble kastet gjennom for ti år siden. For du er en stor inspirasjon, og selve symbolet på styrke. Nå holder jeg hånda di i tankene mine, og gråter med 17åringen i deg, i det jeg publiserer historien til den tøffeste mamman jeg vet om. Jeg er så lettet over at du overlevde. Er så glad du reiste deg. Supermamma tøffe dama, det er du det!


 

Skrevet av Helene Dalland for Christina Johansen, 2017, på forbipolene.blogg.no. Fb: forbipolene.

 

Bærer DU på en historie som du ønsker å dele?

 

Er du en av de menneskene i samfunnet som ser tilbake på minner du tenker på med klump i halsen? Skjedde det noe i ditt liv, som du tror andre kunne lært av, eller blitt truffet av, hvis du valgte å være åpen om det? 

 

Jeg er en skribent som har erfaring med å sette meg ned og lytte, spørre, gråte med, notere og skrive.

Jeg ser dem med hjertet. Øynene mine er kun et gråtende speil. De har en historie å fortelle, som de er villige til å la meg komme så tett på som overhodet mulig, slik at jeg kan gjenfortelle den. Sånn at jeg får lov til å sette ord på en svunnen tid, og la dere få lese om den.

Dagene omkring et slikt verk kan være spesielle. Det mørkner omkring meg, og mens tårene fortsetter å svi i øynene, blir jeg stille. Jeg som prater så mye, ler så høyt og lever så intenst, trekker meg inn i meg selv og blir trist. Noen ganger må jeg jogge raskt og lenge for å worke av meg sinne. For i blant skriver jeg om urett som er blitt gjort. Noen ganger må jeg bære på det alene; andre ganger blir historiene publisert her inne, og dere får se. 

 

Jeg skriver om alt det man helst ikke skal nevne høyt, og det har jeg gjort i 2 år. Jeg belyser selvmord, og jeg skriver for folk som har blitt mobbet. Jeg gjenforteller rushistorier, og jeg har skrevet om andre tema man helst hysjer om. Som vold og det å reise seg fra tragedier. Stadig vekk skriver jeg, samtidig som jeg har prosjekter på gang ukentlig, og hele tiden er jeg på søken etter flere historier å skrive. 

Jeg tåler mørket, stillheten, tabuene og tristheten. Jeg lever frisk med bipolar 1, og har en naturlig evne til å boble over i godt humør. For meg er det sunt å trekkes ned og dempes for noen dager. Og jeg er nøye på skrivingen, slik at de jeg skriver for selv blir overveldet av sine egne opplevelser på en verdig og god måte. De føler trygghet og lojalitet mens de åpner seg for skribenten i meg, og jeg viser dem respekt.

 

Kanskje går du rundt med tung ryggsekk. Dagene har muligens gitt deg utfordringer du aldri snakker om, men som du lenge har villet dele. Hvorfor ikke prøve? Jeg lager en blogg utenom det vanlige, der mange før deg har valgt å dele sine opplevelser med meg og mine lesere. For å være sikker på balanse, veksler jeg mellom å publisere innlegg med alvor og innlegg med humor.  Vi kan ta en prat og finne ut hva du ønsker. Det jeg brenner for er å få skrive, og åpenhet.

 

 Send meg gjerne en mail: [email protected] eller kontakt meg på bloggens fbside forbipolene.

Sjekk gjerne ut historiene jeg har skrevet for andre her inne på forbipolene.blogg.no , til høyre på headeren. Inne på kategorier finner du “sanne historier, skrevet for andre med respekt for liv”.

Jeg tar godt imot deg, og du kan stole på at jeg faktisk ser deg med hjertet.

Mvh Helene Dalland, forbipolene.