Å være bipolar mamma

 

Se for deg en slags bipp in the air. No really. Sånn skikkelig, se det for deg: en hissig propp eller en glad bipp. En hoppende, fresende dært som lander trygt på ei stripe i stuggu. Så var det bare en mamma med et bipolart slags anfall. Det være seg et furtent sinneutbrudd, tårer som spretter fordi hun er rørt, eller tivoli i hue.

Det kan også være en bråkete god idé, eller morgenen etter den gode idéen: “Hva har jeg gjort nååå?!?” I det tilfelle hadde jeg dagen før bestilt Mallorcatur i bursdagsgave til minsten, og laget et budsjett som gikk ut på å snu på hver krone.

Nei det er ikke småtteri, å være bipolar mamma. Ofte analyserer jeg hvordan det hele må føles for barna. Som da jeg fikk for meg at 10åringen mente å være frekk da han fikk for seg at at mammas nye poncho (eller hva pokker det var) var laget av et laken. Vi stod ved hotellet på Gran Canaria tidlig på mårran, jeg søvnløs og med flyskrekk, og han altså med hyggelige og kreative kles-idéer. Det ble en fresende tur til flyplassen, å fyameg, helt til vi landet i setene våre i et av tidenes siste Thomas Cook fly, og jeg innså hvor nærtakende jeg hadde vært. Et laken liksom, well hello?

Unnskyld lille venn, for verdens verste mårragrettentilfelle.

Joa mamma, jeg skjønner, smiler gutten min og så ler vi litt.

Stakkar. Han kan vel ikke noe for at klærne mine ser ut som laken, og hva pokker er galt med laken? Hello bipolar, earth is calling.

Ta med deg den hjemmelaga spraylakkerte kofferten og huk deg hjem in shame, mama. No drama.

Noen uker senere fikk jeg altså for meg at det var kjempelurt å bestille en ny sydentur. Denne gangen til minstemann og meg. Morgenen etter ville jeg bare begrave meg nedi puta. Disse lyse idéene mine. Disse forbanna, kruttfulle, plutselige innfallene mine…

Mallorca med en 4 år gammel tassi. Og jeg skal gjøre alt for at han skal få seg en heidundranes tur. Alt er pakket og klart ei hel uke i forveien. Thomas cook er konkurs, og Ving vaier videre. Joa, tur blir det. Jeg var nesten lettet en stund her, da det så ut til at vi kunne utsette hele greia.

Jeg er en supersaver uten å være omgitt av luksusfeller, og det ikke akkurat medfølger min diagnose å være noen diva for min del. Ikke har jeg bil, ikke røyker jeg, ingen snusposer i min munn, og sjeldent rører jeg alkohol. Så å spare penger har blitt min hobby.

Nå ble det en besettelse helt ned til typ pant 50 kr, 21 kr cash, og alt som kommer inn på konto flyttes over på sydenkontoen, bortsett fra den kontoen med midler vi skal leve av når vi lander på norsk jord igjen. Alt regnes med i sydenstykket.

Sånn, nettopp slik er det å være ei bipolar mamma. Veldig spennende, og jeg tror ikke barna kjeder seg heller. Virkelig ikke. Mamma kan plutselig få for seg at det ikke gjør noe at vi ikke har hytte. For vi kan lage ei på stua og overnatte i den. Oisann, vipps så var vi på Gran Canaria med hendene fulle av papegøyer. Hjemme igjen, åh vi tar en lat dag da gutter? Bare chille med nettbrett og TV, og proppe i oss usunne greier. For i mårra er det søndag, og da kan vi spise lunsjen i parken, mens dere leker og muttta ligge lang og flat på et pledd.

Jeg forlanger nemlig innimellom at vi skal “kjede oss” barna og jeg. Ta livet med knusende ro. Dette er fordi vi med bipolar også har mørke dager. Det kaller bipolar fatigue, og er de stundene da all energi er oppbrukt. Da alle idéene har forlatt oss og lagt oss ned i hvilemodus.

Så lenge jeg er frisk, tåler jeg fint at verden blir grå. I 10 år har jeg fått den gaven det er å være frisk på stabil medisinering. Og jeg kommer til å fortsette sånn. For hvis denne diagnosen med alle sine rare innfall, kan gi mine barn en spennende og fargerik oppvekst, da er jeg villig til å gjøre alt for å holde meg frisk.

Jeg sier ikke at det alltid har vært så lett. Tiden før jeg tok valgene som måtte til for å kunne leve frisk med bipolar, var fobisk tårevått og ganske så mørkt. Jeg gir mine varme tanker til de med denne diagnosen for fortsatt er der. Det handler om valg og om å knekke sine koder.

Det var ikke sånn at jeg egentlig gadd å jogge i går, og å i tillegg ta en joggetur i dag. Jeg grua meg, men jeg vet jo hvor mye de joggeturene har å si for min mentale helse. For ikke å snakke om det å motvirke bivirkninger av medisin. Jeg må kjenne min kropp og vite hva jeg skal spise.

Bak skrullete idéer og latterlige sinneutbrudd ligger altså rene hardjobben. Men jeg VIL være en bipolar mamma. Fornøyd med det, er jeg virkelig. Tenk så kjedelig uten da?

 

Venner i gode og onde dager

 

Hun gjemmer seg i et dypt strutsehull og tør ikke å se.

Tør du å se for henne?

Greier du å vente?

Kan du legge fra deg idéen om at tiden leger alle sår, fordi det ikke finnes tid nok til enkelte sår. De sårene er for store, og kan aldri rekke å lukkes helt.

Jeg har ofte hedret mine venner her inne på forbipolene, og dere skulle bare visst hva enkelte av dem bærer i bagasjen. Akkurat nå ønsker jeg å gå inn på et tema som er så sårt og grusomt, at få snakker om det. Det er så vondt, at man nesten ikke kan degradere det til et “tema”.

Jeg snakker om de som har mistet sine egne barn. Selvmord og dødfødsler er så forferdelig å i det hele tatt snakke om, at når en venninne står der med knust hjerte mens hun sakte faller i sorgens tusen knas av uendelige smerte, da krever det venner som tør å stå i det. Som tør og orker å sørge sammen med. Tåle alt av hva som nå kommer. Og tro meg, du vil være en sånn venn, det er nettopp denne reisen du vil klamre deg fast til, om du så må svømme etter for å være en av klippene i havet hennes. I verden hans. Just be there.

Sitt eget lille barn har de rett og slett mistet, og så mister du alt du har i hendene og kommer løpende. For det gjør du. Men du kommer til lukket dør. Sånn er det. Den døren er huden du ikke skal borti akkurat nå, og du skal respektere at døren vil være både lukket og låst ganske ofte fra nå av.

Men hva med tiden etterpå?

Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg er ei sånn venninne, og jeg vil på det sterkeste anbefale å stå i det, stødig og sikker. For det kan komme så mange dager da hun ikke vil at du skal komme løpende. Da han bare vil være i fred. Dager med sinne da de har mer enn nok med å klamre seg fast i den harde asfalten livet plutselig ble til, og tider da hun ikke orker å løfte sine egne hender engang, mens han ikke makter å lage en eneste kaffekopp til deg. Nei hun har ikke stått opp, for hun vil ikke ha disse dagene, og nei han har ikke giddet annet enn å prøve å sette føttene på gulvet.

Men gulvet gynger, selv om fuglene utenfor synger.

Og tro meg; da makter hun værtfall ikke å lage kaffe til deg. Prøve å formulere et par ord til deg. I det hele tatt åpne øyenlokkene sine for å se på deg. Sorg er heavy, ja det er fysisk tungt. Og når du har vinket farvel til ditt eget barn, da har du brukt all styrke du hadde på å løfte den hånden.

Men.

Hun behøver å vite at du er der.

Ikke gjennom 10 meldinger per dag, men gjennom din eksistens: du finnes. Du er en klippe i stormen når hun vet at orkanen banker på døren.

Hun trenger å vite at du forstår.

At når du spør: “Vil du ha besøk i dag?”

Så skjønner du greia når hun puster tungt og sier: “Nei faen heller, ellers takk.”

Nå er ikke tiden for å late som om du har gode råd å gi. Du kan aldri gi henne tilbake barnet hennes, så gråt med henne og si det som det er: “Vennen min, jeg aner ikke hva jeg skal si, men jeg er her og står stødig ved din side. Skulle så inderlig ønsket det lille hjertet ditt tilbake, men alt jeg kan er å være her på den måten du trenger meg her. På din måte. Let’s do it your way.”

Du kjenner nok på sorgen selv også. Siden det er din venn, har nok hennes barn vært en del av din verden. Du kjente babyen sparke da du fikk legge hånden på magen hennes. Du hadde fine samtaler med ungdommen hennes. Ja, du er glad i den unge engelen himmelen nettopp fikk møte, og du er selv rammet av lite energi, plutselige tårer og forvirrede dager.

Da kan du mangedoble reaksjonene og sette deg inn i sorgfasene din venninne går gjennom. Forleng fasene, og mangedoble reaksjonene. Der er hun akkurat nå, som du var for 2 måneder siden, bare at hun orker ikke engang løfte på øyenlokkene sine. Bare at hun opplever det så fortvilende at hun ikke aner hvordan dette skal gå. Framtida hennes er borte akkurat nå.

Det er et mørke du bør tørre å møte sammen med. Vær en venn som tåler alt akkurat nå. Det er ikke avvisning, det er sorg. Vis kjærlighet.

Etter et halvt år kjempes det om å snuble tilbake til livet, og jeg ber deg: snuble sammen med. Vi har det ikke travelt. Sammen kan vi grine noen tårer når det spilles feil musikk på kaféer og utesteder. Sammen snakke om barnet som ikke fikk lange stunda her på jorda. Savnet og trangen til å bygge en tidsmaskin.

Rope “vær så snill, ikke la dette være sant”, sammen.

Du kan være en venn når du vet at hun faller, og du kan være en venn når du ser hun forsøker å reise seg igjen. Om og om igjen. You can do it. Aldri tenk tanken på å stikke av noensinne, for vennskap handler om så mye mer enn å le. Latteren vil dessuten med årene bli mer ekte hvis dere tillater dere å kjenne hverandre på ordentlig.

Helbred vennen din ved å føle så mye med henne og ønske henne så godt, at du flommer over av varme følelser. Da står du der og vanner all verdens vakre planter og blomster i en magisk hage som du gir til vennen din. Vær raus og gi kjærlighet. Har typen hennes vært ekstra cool med henne? Vis ham at du setter pris på det, for du vet at hun trenger kjæresten sin nå. Han gjør sitt beste, og mer enn det, på sine egne måter.

Vær en venn som vanner med hjertefoss gjennom alle sorgfasene. Vær til å stole på og hold kjeft om alt du får høre i betroelsestidene. Tør du å være der, så få du lov å være med på et prosjekt som tar resten av livet: å reise seg sammen.

Til mine kjære englemammaer, jeg gråter for dere og savner barna deres. De tårene skal jeg bruke til å vanne dere med uendelig kjærlighet og respekt. Dere er fantastiske, ja dere vet når det ikke er funnet opp dekkende nok ord. Det dere har opplevd kan jeg som venn bare aldri helt akseptere at skjedde, fordi jeg er så fortvilt glad i dere.

Men jeg stikker aldri. Jeg er her.

Sitter her med et eneste ønske, og det er at dere får møte dem igjen en vakker dag.

Man kan ikke glemme selveste sola. Alle merker når den forsvinner.

Hold hånda mi de dagene dere orker. La den hvile de dagene dere ikke makter. Jeg vil være en venn, og jeg skal ingen steder.

 

Sneglefart

 

Dagene snegler seg sakte avgårde her på lyckliga alléen, og da mener jeg snegler seg som i sakte for real. Mye dreier seg om bygging av soverom for minstemann, og nå som søknad om vindu og fjerning av innebod har gått gjennom, venter jeg bare på at snekkeranbudet også godkjennes når det kommer til lån. Praktiske greier altså, men spennende. Samt husarbeid, matlaging, sånne dagligdagse alenemammastuff, you know. I sneglefart.

Jeg har aldri vært særlig glad for å være uføretrygdet. Særlig når grunnen er bipolar, og jeg innimellom føler meg så full av energi at jeg synes også kunne jobbet. Å ha en jobb å gå til hadde vært awesome, for det å føle seg nyttig til noe er så viktig. Men nå for tiden er jeg takknemlig for å ha mulighet og tid til å stille opp litt ekstra for 4åringen min, de dagene han gråter og bare vil være sammen med mamman sin. De morgenstundene han våkner med et smil, men faller sammen i gråt når han skjønner at jeg har tenkt meg til barnehagen med ham. Som regel jubler han jo når han skal dit, men kanskje innhenter fortiden ham i drømmeland, og virkeligheten kan bli tøff å stå opp til.

For det er ikke vanlige trasstårer, det vet jeg jo. Etter traumen han opplevde i den forrige barnehagen han gikk i, har jeg forståelse for tryggheten han søker. Det var skremmende for minsten å havne på sykehuset pgr av opphovnet hals, etter han nesten ble kvalt i barnehagen. Iblant snakker han om det, og forteller hvor glad han er for å gå i den nye barnehagen. Men så våkner han altså til dager da det så tydelig plager ham å skulle ut til den store barnehageverden.

I dag var en sånn dag, og glad er jeg for at jeg kan gi ham den tiden han behøver, og for at vi har et helt år på oss før han må på skolen slike dager som dette. Innen da har nok også ting blitt bedre. Kunsten er å ikke åpne lukkede kister for ham. Hvis det er meningen han skal lukke denne kisten med minner, så må han få åpne den akkurat når det passer ham, og ikke oss voksne. Jeg minner ham ikke på det, men setter han i fanget mitt med en god frokost før vi tar sparkesykkel og sykkel bort til lekeplassen. Noen dager behøver han ikke å leke med mange andre barn, så han får være sammen med meg og søke all den tosomheten han bare vil.

Etterpå rusler vi til butikken og han får bestemme middag. Hamburger, rett og slett. Med popcorn, faktisk.

Så spiser vi burgere og ser tegnefilm, før vi finner fram blyant og papir. Han elsker å skrive bokstaver, så da gjør vi det. I sneglefart. Tålmodighet er kun et ord, og ja det er mye muttern her skulle gjort, men alt kan stå på vent til i morgen. For innen i morgen har nok sneglefart blitt for kjedelig for minsten.

Høsten 2019 er ikke tiden for å tvinge en liten tøffing på snart fem år, som ikke kan noe for at enkelte dager kommer med en stor dose behov for trygghet. Så vi møter behovet med ekstra mammatid her i byen, og ekstra pappatid hos faren til gutta.

Alt i alt er jo det viktigste at det gikk bra med gogutten lillebror. Han skulle ikke bli en av trist barnehagestatistikk, men en som snart har bursdag, og nye venner i ny barnehage. Og ganske mye mer tid med foreldrene sine enn han hadde før.

Ja, det går i sneglefart og ting tar tid for tida. Men jeg har tid til deg lille venn. Så du vil danse sier du? Ok så gjør vi det. La oss danse litt. Du og jeg.

Heldige er vi som har barn, heldige er vi som vet hva sneglefart er.

 

I love you

 

Vi danser oss inn i høsten og koser oss med mørkere kvelder og klarere luft. Verdens beste barnevakt passer barna når jeg skal ut og ha det gøy. Ungene elsker henne. Hun ruler med putekrig og lager hytteslott i stua mens mamman her er ute og rocker. Å være klin edru på byen betyr dansing, og i går hadde vi Skei og PT på scenen midt i sentrum. Makan til morrokveld; innom to forspill og så ut sammen med resten av trønderbyen.

Bølgene i havet er ikke tilfeldige. De er selve symbolet på hvordan livet er; etter en nedtur kommer en opptur. Det er balansen i universet.

Livet smiler og vi har reist oss sammen. Er det ikke vakkert, når man finner enda tettere sammen i vanskelige tider, og bygger seg opp i lag? Vi kan si det rett ut, hvor mye vi betyr for hverandre. Vi kan snakke i timesvis og eie tilliten for alt hva vi kommer til å ta med oss i graven. Livet ga meg venner, og det er mange av dem. Latter og tårer går hånd i hånd, og nå er tiden inne for å feire vennskap og liv med reiser, konserter, kaffetreff, byturer og lange samtaler.

Jeg får være mamma, og jeg får være en venn. Barna og jeg får bo i et koselig hjem, og vi får reise rundt i verden. Hva mer kan man ønske seg?

Jeg er mer enn fornøyd, og særlig nå som tiden har leget litt, og avstand har helbredet en del. Savnet kan vi aldri fjerne, men minnene er så mye lettere å forholde seg til når bølgene har renset såret om og om igjen i løpet av noen fullmåner.

På tide å sende mld til en kompis og finne på noe sprell sammen med barna. Sunday’s funday, og jeg er bare innom en tur for å takke alle mine venner dypt og inderlig for den rikdommen dere er for meg. Jeg kan ikke tenke meg livet uten noen av dere, fra nord til sør og øst til vest. Dere er uvurderlig, alle som en. Hver latter og hvert smil, hver tåre og hver klem, er verdifulle stunder sammen med gode venner.

Livet er godt å oppleve sammen med dere, søstre og brødre: I L♡VE YOU 🤩

 

Er du et sort får?

 

Får du nesten ikke plass i bildet? Alltid annerledes, men uten å makte å endre deg for at resten av bildet skal trykke på likerknappene sine? For noen mener det, ikke sant, at du burde tilpasse deg og at du har vansker med dette. La dem mene, la dem synse, for hva var universet uten de mystiske sorte hull?

Har du noensinne tenkt på hvor mange sorte får som beiter rundt omkring på denne kloden? Eller noen gang undret på om a4-gresset på den andre siden virkelig smaker bedre?

Du vet, borte der på den andre siden av gjerdet, hvor alle tilsynelatende ser vellykkede ut hver gang de reiser til facebook for å spise seg mette. Eller har det falt deg inn at det å være outsider ikke betyr at man står alene? Like barn leker best, og det er verdens mest kreative og spennende mennesker du henger med. Ja, på outside er det mange outsidere å leke med, og sorte får ser renere ut enn hvite, you know.

Det var en gang en selvtillit som krasjet med et selvbilde, and all that.

Du har vært gjennom alt dette med sorte får, outsidere, selvtillit og selvbilde, og likevel henger du med leppa.

For selv om politikerene skryter av en kamp om at “alle skal med” og så videre, vet du godt at det ikke skjer i praksis. Det er bomringeløgner pent pakket inn i malplassert empati. For det er hverken sympati eller medfølse du behøver, men et spennende yrke, interessante folk å snakke med og space til å utvikle idéer for å berike samfunnet med en annerledes typ intelligens.

Men hvem ansetter en skolelooser med flere hull i cv’n enn ord? Enn ord kan forklare, med andre ord; du er fucka. Og du har vært det i alle de år, så når mener Erna og co at det skal bli like mange hull i samfunnet som i cv’n din, slik at det blir plass til deg og alle de andre fårene du kjenner outside?

Ja man kan så spekulere, mens man forfjamset prøver å finne sin plass i samfunnet, men en ting kan du banne på: er du et såkalt sort får, så er du en kreativ krøllalfa. En kunstnerisk m@therf@cker, for sure. Det er bare det at du tar med deg rollen som sort får fra ungdomsida og videre inn i samfunnet som voksen.

Du skiller deg ut i mengden uten at du egentlig vil det. Du er den i flokken som er annerledes, for du kan ikke svikte deg selv ved å forsøke å være som alle de andre. For du er mer artistisk enn de noensinne kommer til å være akademiske. Og det er stort sett det akademiske som teller i den moderne verden, selv om den samme verden ble bygd av kunstnere.

Bare husk en ting: Du er mer enn bra nok for alle oss andre hundretusenvis av sorte får, outsiders on the sideroad, vi som har hatt mer enn nok komplekser. Verden var ikke det samme uten nettopp deg, og vi har mistet mange nok selvstendige annerledestenkende, mens den uskyldige saueflokken har vandret uvitende i motsatt retning.

Dyrk den du er og aldri gi opp å tråkke nye stier. Sjakkbrettet var aldri fullstendig uten de sorte rutene, og selv om det ikke alltid føles slik, er det like mange sorte ruter som hvite. Du må bare ha akseptert mørket som noe vakkert for å se dem.

Er du et sort får, er du en skaper. Du er den som skaper det som skal brukes i undervisning i framtida. Noen må studere, men husk at andre må skape det noen skal studere. Du er musikdronninga, malerikongen, prince of art og prisessedanserinna. Forskerhuet og forfatterhjernen, yeah, med svart ull uten dramatull. Be proud and go loud!

 

God nok som du er

 

Noen ganger undrer jeg på noe som jeg spelulerer litt på i et par sekunder før jeg rister det av meg og sier til meg selv: “Neeh! Sånn er jeg, og great awesome så fornøyd jeg er med akkurat det.” Det skal nemlig abnormalt lite til før jeg føler meg både takknemlig og tilfreds, you know; langt fra kostbar i drift.

Ingenting overgår gleden mine nærmeste gir meg. Jeg setter meg tilbake i sofaen etter å ha laget milkshake til minstemann av billig is, melk og oboy. Han er så imponert at han ikke greier å slutte å si det: “Æ e virkelig veldig glad i dæ mamma. Hele tida e æ glad. Glad i dæ.”

Jeg ser på en verden der så mange prøver å kjøpe seg lykke, skape seg lykke og atter handle seg lykke. Hvorfor gjør ikke jeg det samme? Tanken faller meg altså inn, sånn rent innimellom; er det ikke noe jeg behøver? Aint it funny at jeg ikke har ting og tang på handlelista mi, eller i det minste kjøper masse dilldall utenom den handlelista mi?

Jeg burde kanskje i følge mange strengt tatt være sånn jeg også, at jeg hele tiden trenger, behøver og bare må ha noe svindyrt, noe heftig moderne og awesome lekkert? Et eller annet som koster flesk og som svir i lommeboka?

Men nei.

Jeg bobler over av lykke når 10åringen min gliser til meg og vi faller inn i latterkrampe sammen. Når lillegutt nusser meg på kinnet så er verden perfekt.

Jeg legger meg i badekaret med eksotiske pledd som forheng, levende lys, hjemmelaget ansiktsmaske og balsam i håret siden hårkuren er tom. Nesten griner av lykke. Greier ikke å fatte hvorfor akkurat jeg skal være så heldig at jeg får være mamma, bo i en trivelig leilighet og ligge der i et varmt bad mens jeg nyter nuet.

Det skal virkelig ikke mer til for at jeg er mer enn fornøyd, og når jeg tenker litt grundigere på det, er det nok ikke så rart. Kjøpesentre og internett har ikke eksistert i mange år. Vi kommer i realiteten rett fra åkeren, sletta, skogen, fjøset og kaffekroken, og inn i the magic future. Det er bare det at jeg finner det ikke magisk å stresse rundt for å kjøpe, kjøpe, kjøpe, og så shoppe vettet av meg. Jeg mangler det vettet som lar andre velge ut hva jeg skal like. Du vet, det vettet som følger sesonger i form av årstider. Mote. Inn. Ut. I min verden varer sesongene i flere tiår, og det er kun jeg som bestemmer hva hjemmet mitt dekoreres med. My style, yeah.

Jeg er bra nok i skogen. Der kan jeg finne fine røtter å lage en eller annen hengekrok av. Bra nok i åkeren, der jeg kan høste mine naturlige goder. Bra nok uten alt dilldallet som er på mote nå og som straks er ut.

Verden roper mot deg, og du føler nesten at du bør kjøpe værtfall noe av alt dette materialistiske fjaset. Du trenger det ikke, hører du? Bare den ene lille tingen som du faller pladask for. Sist det skjedde meg var da jeg fant en dekorativ, stor stein i fjæra.

I en verden i forvandling er jeg kjerringa mot strømmen, og magien er det barna mine og vennene mine som står for. Legg merke til at ingen av dem kan kjøpes.

Bra nok, god nok, akkurat som DU er uten alt som internett prøver å innbille deg at du behøver å kjøpe. Vi blir ikke lykkelige av moderne mindfuck. U need reality uten at det er noe du ser på skjermen. The real nature YOU, og et par småting som DU bestemmer at du liker, pluss noe hjemmelaget samt noe du har fått. Men mest av alt er det opplevelsene livet gir deg som løfter deg opp.

Livet er deilig og naturlig, og tiden min er mer enn verdifull nok for disse, over en god gammeldags kaffe:

 

Svar på rykter og update

 

Når sant skal sies, kan det noen ganger være greit å male bort løgn med sannhet. Særlig når folk sprer ryktemøkka si rundt omkring så det spruter helt bort til den det gjelder. Løgner er jo ikke allrigt. Jeg har bare ikke giddet å svare på disse påstandene før nå, for jeg er godt vant til usanne rykter i byen her vi bor, rett ved Trondheim flyplass der vi tross alt lett kan stikke fra det hele.

Jeg kommer til det.

Først en liten update.

Høsten sniker seg inn med crispy luft, og man gjør seg flid med å tenne telys og røkelse. Snart er det på tide å fyre i peisen, men før det skal den nye sesongen av 13 reasons why spises opp. Selvfølgelig mens man undrer på hvordan det hadde vært å tatt en kaffeprat med han som spiller Tony. For ikke å snakke om Justin.

10åringen min ønsket seg alenetid med muttern i bursdagsgave i juli, så da sommerferien var over, sang vi granca granca granca i bassenget i Arguineguin, dro i dyreparken Palmitos park og shoppet i Puerto Rico, noe som var rene kondistimen.

Jeg gjorde kloke prioriteringer hele sommeren for å få råd til turen, og vi sitter igjen med verdifulle minner. Som da vi kvelden før vi dro kjøpte en brukt Samskoffert til 50 kr og spraylakkerte den crazy. Mor og sønn, dønn! Men Spanjolene elsket den da vi brukte den som handlekoffert i det gamle kjøpesenteret i Puerto Rico.

Lille Even begynner å bli stor, og da han fyller 5 år i oktober er han stolt skolestarter i år. Det har blitt null barnehage i sommer, og han har hatt en liten start, før han dro på samvære til pappa igjen. Med en så bra barnehage som den han går på, skal vi kjøre på med masse gøyale barnehagedager neste uke.

Så var det meg. Jeg blomstrer og har det fantastisk. Tenk å få være så rik på gode venner som jeg er, og jeg kaller dem søstre og brødre. Vi er sunt sosiale og jeg kjenner meg trygg. De av dem som ikke bor i byen snakker jeg noen ganger med i timesvis på telefonen, og vet alle at vi går inn i ei framtid der vi slipper tung ensomhet. Et vennepar av meg og jeg vurderer å skaffe oss sydenbilletter for slutten av desember. Vi har barnefri jul og vil ut på eventyr.

Nylig døde min mormor med sine 90 års erfaringer, og jeg tar med meg minner og lærdom i dyp respekt. Mine gjester skal, som alle mormors gjester opp gjennom årene; få føle seg velkomne og verdifulle.

Det er klart at sorgen over mormor og sorgen over alvejenta vi mistet så alfor tidlig i januar, har forandret meg. Det er murstein for murstein, ikke strå og ikke pinner, jeg har bygd opp på ny. Og det er ikke alene, men sammen med mine nærmeste venner, at jeg har reist meg.

Nytt er at jeg etter nesten 3 år som totalavholds fra alkohol, har begynt å lytte på min kloke lege når hun sier det jo ikke er noen grunn til at jeg ikke skal kunne ta meg et par voksne glass innimellom, uten at man blir full av det. Safe lander jeg på at jeg aldri rører alkohol når jeg har barna mine, og at jeg for det aller meste er avholds. Barnefar og jeg har faktisk skriftlig avtale på at ingen av oss skal innta alkohol når vi har barna i hus. Den av oss som har ungene er alltid edru til å ivareta ansvaret, og jeg er takknemlig for at pappan til barna mine også tenker på denne måten. Vi har bare sikret barna våre på vår måte siden dette er viktig for oss. Hvordan andre gjør det er deres sak, siden folk er forskjellige når det kommer til stykket; noen tåler alkohol bedre enn andre, og de fleste har ikke en diagnose som meg.

Nå kan jeg altså kalle meg måteholden.

Ja, livet er i ferd med å falle på plass her på alléen i Norges midje, og kanskje begynner jeg å få litt lyst til å flytte skrivingen min fra papiret og hit igjen. Denne bloggen var jo aldri ment som noe annet enn et sant arkiv for mine etterkommere. Et arkiv til kontrast på alle de falske ryktene jeg ble utsatt for i over 20 år i byen der jeg bor, før jeg begynte å blogge. Jeg var redd for å aldri få fortalt sannheten om livet mitt som fra 1997 til da var preget av bipolar, for folk sa jo så mye rart. Tilogmed enkelte som burde vært mine nærmeste kunne så ryktefrø om ting som at jeg var narkoman, mens jeg i virkeligheten hadde slitt med effektene av bipolar uten medisin. Det var så mye som ble sagt, at mange tok avstand fra meg, så jeg følte meg kallet til å skrive ned sannheten uten at den ble brent eller visket ut. Det var bankboks, safe eller blogg. Men papirer kan brennes. Internett tar ikke fyr annet enn rent usynlig.

Dette et ikke noen businessblogg, selv om det har kommet for mine ører at de som ikke har lest mitt arkiv godt nok, har fått idéer om at jeg “begynte å blogge for å tjene meg søkkrik”. Nye rykter altså, ja er ikke enhver by egentlig Danmarks Jante by?

I virkeligheten begynte jeg å blogge fordi jeg etter et års vegring trodde at ingen kom til å lese det uansett. Takk og pris for håpet om knappenåls bitteliten blogg. Da kunne jeg “gjemme meg her på forbipolene”. Problemet var at det eneste jeg kan er å skrive, og mange likte å lese det.

Og visste du at jeg først takket nei til å bli intervjuet på God morgen Norge? Da TV2 kontaktet meg, var det torsdag og intervjuet ønsket de å gjennomføre dagen etter. Altså fly meg nedover samme dag, og intervjue meg neste morgen, på direkten. Jeg turde ikke, for jeg er for sjenert, og har alltid vært det. Så jeg skyldte på at jeg hadde minsten alene, men lot meg overtale av venner og familie omkring meg, og opplevde slik støtte at jeg kvinnet meg opp over helgen. Derfor ble intervjuet gjennomført mandag. Jeg døde litt i forkant, for å si det mildt, og det kostet meg mye.

Hva angår dette med businessbloggene, har jeg mine meninger, jeg også. Jeg har bloggsøstre og bloggbrødre som tjener penger på bloggene sine, og personlig kan jeg virkelig ikke se at det er noe galt i dette. De jobber hardere for det enn de fleste aner, men jeg vet. Selv skriver jeg helt gratis, derfor skriver jeg aldri et innlegg uten at jeg virkelig har skrivelysten over meg. Å legge det ut gjør jeg for å stå ved hva min far lærte meg: “ikke bry deg om hva andre mener jente, vær åpen!” Jeg skriver når det gagner mitt personlige arkiv, og når det er tjeneste mot tjeneste. Penger i samarbeid hva angår reklame, har jeg ikke tatt steget til.

Jeg synes ikke det er smart å uttale seg om det man ikke har peiling på, og beklager, men det å bare bestemme seg for å tro at du blir rik bare du oppretter en blogg, er helt vanvidd i mine øyne. Sette seg inn i fakta kanskje?

Når vi blogger på plattformen blogg.no gjør vi det gratis mot at blogg.no har sine reklamer inne på bloggene. Det er ikke slik at vi automatisk tjener penger på tastetrykkene dine. De som vil tjene på blogg må jobbe for det i form av å opprette reklamesamarbeid med lønnsavtaler. Selv har jeg kun hatt reklamesamarbeid med bytte av tjenester mot å skrive enkeltinnlegg. Nei dette har aldri vært noen businessblogg, og ikke vet jeg om det noen gang kommer til å bli det heller. Hvis jeg skulle bestemme meg for det, kommer iallefall ikke jeg til å gjøre narr av andres yrker.

Det er uansett på tide at mediet blogg likestilles med annen type media når det kommer til bruk av headlines. Overskrifter som lokker deg til å kjøpe magasiner og aviser i butikken har du sett i ages, men har du tenkt på at de fleste bloggere ikke tjener et rødt øre på at du klikker deg inn på deres overskrifter?

Clickbites my ass; headlines har du vokst opp med.

Og så til det som virkelig er gøy. Noen innbiller seg også at jeg er en offentlig person. Dette er jo rent komisk. Hvis jeg går gjennom Oslo, Bergen, Tromsø, Sarpsborg, Levanger, Sortland eller Mo i Rana, kan det hende at noen kjenner meg igjen. Og vet du hvem? Jo, det er slekt og venner, ingen andre. Dersom jeg var en offentlig person ville jeg blitt kjent igjen i minst 3 av disse byen, av folk jeg ikke kjenner. Dette skjer ikke, med mindre jeg velger å gjøre bloggen stor.

Blir du en offentlig person hvis du oppretter deg en offentlig åpen facebookprofil, snap eller instagramkonto? Nope.

Du blir heller ikke en offentlig person av å opprette blogg, bli intervjuet noen ganger, bloggervjue andre, være på 1.plass på blogg.no lista 2 dager, og skrive fordi du elsker å skrive og ønsker å nå dine etterkommere med sannheten for å overdøve desperate rykter.

 

Er det ikke snedig hvordan noen mennesker er som snytt ut av nesa på Jante by’s verste sladderkonger og dramaqueens? Hvorfor ikke snakke om noe mer interessant enn gossip, f eks noe med bunn og grunn i fakta, og ikke fantasifulle antakelser?

Når jeg hører dem hviske og hvese de styggeste påstander om folk i byen her, snur jeg det opp ned. Da får jeg lyst til å bli kjent med alle dem de påstår er “dumme”, “falske” og “slemme”. And guess what?

Det viser seg

at de alle

er både

smarte

tillitsfulle

og snille.

 

Når damer har manflu

 

Jeg legger meg ned på sengebenken jeg har hulket ja takk til. Legevakta oser av skumle hvite vegger, og hva blir det neste nå? Jo, det må bli sykehuset! Dette må være crp på høyt nivå. En eller annen supersvikt i kroppen. Jeg holder på å sovne av slapphet, mens sykepleieren ser rart på meg og forsikrer meg om at legen snart er ledig.

-“Snart din tur nå, gi meg fingeren så måler jeg blodsukker.”

-“Mål crp å da..”

Hun ser rart på meg igjen, og sier hun skal snakke med legen om det.

Hun ser nok rart på meg fordi jeg er dødssyk, tenker jeg. Huff altså!

De måler ditt, de måler datt, og inne hos legen ligger jeg livredd og venter på det skremmende svaret. At jeg må rett inn i en ambulanse i all hast snart, vet jeg jo.

-“Det er ingenting annet som feiler deg enn av du har litt feber. Vi har sjekket det vi kan sjekke. Du har nok influensa.”

Legen og sykepleieren står ved liggebenken og ser på meg. Jeg krymper og synker ned i et hull, og så gjemmer jeg meg der. Hadde det bare vært så vel. Men jeg må walk the shame og komme meg til h……e hjem. Hjem til sofa og pledd, selvmedlidenhet og skam.

Vi damer ler så vi rister av “manflu”, nei ingen blir så sjuke som menn. Men sannheten er at noen av oss ladies er like ille. Om ikke verre, slik som meg som ikke hadde hverken høy crp, høyt blodsukker, lavt blodsukker eller noe som helst annet enn litt feber inne på skrekkvakta. Jeg hadde rett og slett manflu, hadde jeg. Ei sutrete pingle preget av bittelitt influensa, med “noe som gikk for tida”.

Jeg nevnte det for fastlegen min, at kanskje jeg er hypokonder. Men hun lo og mente hun nok hadde sett meg oftere på legekontoret da. Likevel vet jeg, at ingen menn blir så dødssjuk som meg når jeg er forkjøla.

Forkjøla er nemlig nesten like scary som influensa, for denne dama. Og jeg griner nesten av ubehag, der jeg igjen ligger på sofaen og snufser. Dakar, ja, dakar.

For landets mest ivrige feminister’s del skulle jeg gjerne hånledd videre av “dausjuke menn med influensa”, men sannheten er at jeg må feie for min egen feberhete dør, først. Og det må jeg gjøre FØR jeg hangler ut den døra og snubler meg til legevakta fordi jeg innbiller meg at jeg må livreddes i en ambulanse som skal sørge for at jeg ikke dør før tida mi. God damned, det må bare ikke skje igjen, at jeg dummer meg ut med å ligge på legevakta som en skjelvende klump av shame.

Så alle menn med manflu, I feel you. En av dere kan kanskje ta andre delen av sofaen her, og så kan vi sutre sammen eller? Det hadde “sikkert gjort oss så mye friskere”, og kanskje kan vi le sammen av legevakt-flauser?

But I know. Jeg vet. Straks denne womanfluenseren blir frisk, ler jeg så jeg rister av manflu. Shake it real bad, man, yeah. Helt til neste gang jeg vurderer legevakta fordi jeg nesten ikke greier å reise meg den mårran fordi jeg skjelver sånn av feber. Huttet, da er det manflu. Igjen.

Når damer har sånn kind off flu, er det bare å strutse: gjemme hue i sanda og bli der!