Jeg legger meg ned på sengebenken jeg har hulket ja takk til. Legevakta oser av skumle hvite vegger, og hva blir det neste nå? Jo, det må bli sykehuset! Dette må være crp på høyt nivå. En eller annen supersvikt i kroppen. Jeg holder på å sovne av slapphet, mens sykepleieren ser rart på meg og forsikrer meg om at legen snart er ledig.

-“Snart din tur nå, gi meg fingeren så måler jeg blodsukker.”

-“Mål crp å da..”

Hun ser rart på meg igjen, og sier hun skal snakke med legen om det.

Hun ser nok rart på meg fordi jeg er dødssyk, tenker jeg. Huff altså!

De måler ditt, de måler datt, og inne hos legen ligger jeg livredd og venter på det skremmende svaret. At jeg må rett inn i en ambulanse i all hast snart, vet jeg jo.

-“Det er ingenting annet som feiler deg enn av du har litt feber. Vi har sjekket det vi kan sjekke. Du har nok influensa.”

Legen og sykepleieren står ved liggebenken og ser på meg. Jeg krymper og synker ned i et hull, og så gjemmer jeg meg der. Hadde det bare vært så vel. Men jeg må walk the shame og komme meg til h……e hjem. Hjem til sofa og pledd, selvmedlidenhet og skam.

Vi damer ler så vi rister av “manflu”, nei ingen blir så sjuke som menn. Men sannheten er at noen av oss ladies er like ille. Om ikke verre, slik som meg som ikke hadde hverken høy crp, høyt blodsukker, lavt blodsukker eller noe som helst annet enn litt feber inne på skrekkvakta. Jeg hadde rett og slett manflu, hadde jeg. Ei sutrete pingle preget av bittelitt influensa, med “noe som gikk for tida”.

Jeg nevnte det for fastlegen min, at kanskje jeg er hypokonder. Men hun lo og mente hun nok hadde sett meg oftere på legekontoret da. Likevel vet jeg, at ingen menn blir så dødssjuk som meg når jeg er forkjøla.

Forkjøla er nemlig nesten like scary som influensa, for denne dama. Og jeg griner nesten av ubehag, der jeg igjen ligger på sofaen og snufser. Dakar, ja, dakar.

For landets mest ivrige feminister’s del skulle jeg gjerne hånledd videre av “dausjuke menn med influensa”, men sannheten er at jeg må feie for min egen feberhete dør, først. Og det må jeg gjøre FØR jeg hangler ut den døra og snubler meg til legevakta fordi jeg innbiller meg at jeg må livreddes i en ambulanse som skal sørge for at jeg ikke dør før tida mi. God damned, det må bare ikke skje igjen, at jeg dummer meg ut med å ligge på legevakta som en skjelvende klump av shame.

Så alle menn med manflu, I feel you. En av dere kan kanskje ta andre delen av sofaen her, og så kan vi sutre sammen eller? Det hadde “sikkert gjort oss så mye friskere”, og kanskje kan vi le sammen av legevakt-flauser?

But I know. Jeg vet. Straks denne womanfluenseren blir frisk, ler jeg så jeg rister av manflu. Shake it real bad, man, yeah. Helt til neste gang jeg vurderer legevakta fordi jeg nesten ikke greier å reise meg den mårran fordi jeg skjelver sånn av feber. Huttet, da er det manflu. Igjen.

Når damer har sånn kind off flu, er det bare å strutse: gjemme hue i sanda og bli der!