En gammel utdatert nittitallsfreak fra åttitallet har det best. Iallefall er det sånn i min verden.

Kids skal ha selvfølgelig til å bli “seff”, vennene heter bff og bfabcdef et eller annet. Latter heter LOL. Men å “ta ut koppene av oppvaskmaskina” er nonsence. Det er glass, bestikk, fat og et par kopper. Mamma, din gamledagse, utdaterte 80tallsfreak.

“Hold linja”, “Hold røret” …mamma, hold kjeft.

Jeg klør meg i hue. Skal jeg holde kjeft? Ja men så gi meg den da. Saftboksen. Kjeft. Kan godt holde den jeg.

Aha. Safta kjeft finnes ikke lenger. Var det for mye sukker i den? Too much jabbsaft? Anyhow. Anyway

Slikt som en sjelden pandemi gir deg god tid til å spekulere over.

Til slutt begynner du bare å le. Flire litt med deg selv hver dag, for det er så digg å tenke på gamle mr freeze, det å sende et brev med frimerke på, nei make that minst 5 brev i slengen, hva telefonkiosker var før i tida, og det faktum at assholes were not allowed. Det var bare så enkelt i vennegjengen, som at man var snille mot hverandre. Tok vare på hverandre og brydde seg. Ingen av oss var assholes.

Selv om media eller noen, spiste opp ordet pandemi og svelget både det og munnbind elegant og nesten ubemerket. Bare ikke håndspriten. Nei den er der fortsatt, hvor enn du snur deg på kjøpesenteret. Ja selv om det, så henger vanene i. Alt går tregere nå. Og det gir tid og rom for å drømme seg bort og tilbake til gamle dager.

For ikke å snakke om bronkitten som kom etter positive tester, tanker om flaggermus, isolasjon og alt du burde gjort mens du var i isolasjon. Men som forble de samme kapitlene i boka du skulle skrive.

Du holdt på å klikke på Netflix, noe du aldri hadde trodd skulle skje. Du er nesten allergisk mot serier nå. Alle slags serier og filmer. Tilogmed grøssere er ikke morsomme lenger.

Så lander Johnny Depp i stolen og smiler. Kan vi få ham tilbake? Han som fikk oss til å le så vi ristet og glo til vi mistet pusten? Med de nittitallsøynene sine. Han som utførte mesterverk til vi dånet. Du finner en kis på byen og ser Johnny Depp sine øyne. Kline som om du var fjortis igjen. Helt til nars. Da er han så full at du ikke lenger kan se de fine brune deppa øynene. Så det er bare å følge med på rettsaken og kjefte litt på hu der Amber.

På vei ut av en pandemi er tilbake til framtiden med all sin sjarmerende fortid.

Du tar rare bilder og skriver det samme som venninna di ga deg på ei herlig fjøl i fjor: “No assholes allowed!’

For samme hvor mange trege vaner og rare tanker du har lagt til deg i løpet av dager, uker og år med en verden stengt ned angivelig pgr av en flaggermus eller hva det var, er det en ting du lover deg så det suser i 2022: Du tar ikke med deg assholes videre.

Det er derfor du ler som en annen LOL, “seff”. Derfor du flirer så du hikker opp pulverkaffen: Fordi du vet at du har hatt tid til å tenke over hvem du velger å henge med.

NO ASSHOLES ALLOWED 😆 Akkurat som før i tida hva?

Er det ikke deilig? Om ikke annet enn dårlige vaner fra 2020, kom iallefall et rent svar:

“No assholes allowed!”

En gang for alle 😎

 

 

 

 

Laura aura

 

My oh my, Laura…

how I would adore ya.

But how could you do that to him?

You better swim,

swim for you life.

Because you were an evil wife.

 

You’re on that long run

and you aint got only one gun.

But you can’t run from your heart,

crawling back to the start.

 

Laura, Laura

how could ya?

a man called me a fool today

and I say

maybe I’m a fool

but I aint your tool.

 

And I did’nt run away,

did’nt even say hey.

Because I lay it in my heart,

maybe a bit of me was a fool from the start.

 

My oh my

can you tell me why?

Why you break and dance

away every chance?

 

She could’nt feel it.

The man she lived with.

And maybe her name was Laura

with a magic kind of aura.

She’s perfect and I’m a fool today.

Laura shakes her head and says hey;

 

“It’s magic, I say so

my aura says no,

but I’m swimming for my life

like nobodys wife

in the old days yo,

I would run and say no.”

 

 

forbipolene 2022

 

Kjære råtne stubbe i skauen, med null respekt. Vi er en egen familie her i denne kroken av kongeriket. Du ser oss som hekser. Vi ser deg, og sannheten din. Og hekser har aldri vært redd troll.

Åh som trollmor godter seg. Fryder seg over alle oss som ikke er som henne.

Lite vet du, om hvor inderlig lettet vi er over å ikke være som deg. At vi er fornøyde med å være både eiketrær og buskevekster. At vi ikke streber etter å være grantrær, bare fordi langt inni granskauen er alt du godtar.

Du er komisk, men tror mobbing av andre er gøy. Jeg tenker på karma og halen din. Du burde passe munnen din, så du ikke blir bitt i rævva di. Nei, halen din

For det er bare det at jeg har hørt nok fra deg til å greie å ta deg på alvor. After all, svake strå snur kappa etter vinden etter hver eneste megafjert du fiser ut over dem.

Du og tårene dine. Etter å ha grillet alt av buskevekster, i kull og brennvæske, slik troll jo skal. Troll kan også gråte, bare det svir nok i øyekroken, av ren selvmedlidenhet. Stakkars, stakkars trollskap.

Det er alltid noe galt med alle andre, hva? Og innerst inne vet du at det var du som valgte å være det bitre offeret, til evig tid, med baksnakking og mobbing av resten av bygda som du skylder på. Som du kritiserer og sladrer om til tunga di størkner.

Men.

Å gjøre narr av de som ligger nede og gråter av smerte, er ikke humor.

Punktum.

Du forstår det fortsatt ikke?

Ok.

Å le av folk som har det vondt er ikke morsomt.

End of story.

Ikke det?

Jeg skremmer deg. Jeg vet det. Jeg med min godhet og kjærlighet forvirrer deg. Alle mine følelser fikk deg til å tro at jeg med en dyp diagnose var mindre verdt. At jeg sådan var dum og naiv.

Og så var jeg visst ikke det likevel.

In fact:

Ingen er mindre verdt enn deg. Tenk det da? Man lærer alltid noe nytt, ikke sant?

Jeg var visst smart og oppegående, selv etter du hadde prøvd i mange år å treffe meg med trollfoten din. Du traff aldri, og det må man jo humre litt av, din frekke gråstein.

Nå har du ingenting å gjøre med meg.

Fordi empater som meg ikke ønsker kontakt med iskalde vesener som deg. Og det kanskje plager deg, at du ikke kan plage meg.

Beklager, men jeg lar deg ikke plage meg. For du har aldri lært deg kunsten å utstråle trygghet og respekt. Du søker drama og du elsker å sette ut falske, stygge rykter. Du speiler deg i hva du tror andre er, et speil laget av ti fjær, ti høns og et par hundre knuste egg.

Det du selv er.

Men den huldra du ser i speilbildet finnes ikke. Du skaper henne i fantasien din.

Det er trollmor i et råttent nøtteskall.

Intensjonen var aldri å skremme deg. Du møter ikke meg i døra, men deg selv. Du greier fint å skremme deg selv.

Og hvis varm kjærlighet skulle skremme deg til tårer kan jeg godt forstå. Iskalde deg, møter frosne deg selv i døra på slutten av ditt bitre liv. Du vet det er for sent å smelte, for da ville alt velte.

Beklager, men jeg beklager ikke. Du har ikke tatt ansvar. Du har aldri skjermet dem som burde skjermes. Du tenkte kun på deg selv. Så skapte du en virkelighet du fortsatt prøver å skylde på alle andre for.

Jeg er ikke deg. Jeg gjør ikke dine feil. Der du forlengst burde dratt din vei og tatt ansvar, tråkker jeg mine egne stier og tar ansvar. Jeg gjør mine egne feil, og lærer av dem. Ydmykt.

Mine, ikke dine feil.

Så se deg selv i speilet ditt, på tampen av det hele. En forestilling du er fornøyd med? Kanksje stoppe i et brakende hvin, ditt eldgamle behov for syndebukker og andre som kan feie for døra di?

Når du over skog og hei med kilometre oss imellom, ønsker å snu. Kall ikke på meg, men glem meg. Ta og folde dine hender. Jeg har mer enn nok med å folde mine egne.

Vend deg til lyset, det er en god idé. Da kanskje du sprekker også. Se inn i deg selv og lytt. Hva er det du sier og gjør på tampen av livet ditt? Kan du snu? Kan du reparere? Endre det du har dømt til ubrukelig materiell klar for ødeleggelse?

Hvem er du til å dømme?

Ta ansvar.

Pray.

Det er alt jeg har å skrive til deg. Og kanskje leser du det ikke.

Jeg bare så deg. Og gadd ikke å se mer, for sannheten er at jeg fant bare løgner. Bare hørte deg sladre med trollskap i latteren din. Så jeg gadd ikke høre mer.

Men trollmor da. Ikke le av andre når de møter livets motstand eller ikke er utstyrt med alt her i livet. Karma kan jo bite deg hardt i rævva di. Unnskyld; halen din.

🌲🐞🌳🌲🪲🌲🌳🕷🌳🌳🌲🦋🌲🌳🌲🐜🌳