Hvordan kan de være så blinde?

 

Dette er det aller aller fineste jeg kan gjøre for deg, du som er både krystaller, gullklumper og ametyster i hjertet mitt. For evig og for alltid, vennen. Alltid. Det er er ingenting du kan gjøre for å fjerne ametyster, krystaller og gull, i hjertet mitt.

Emma Steinbakken synger. For deg. Fra meg. Jeg glemmer deg aldri. Vil så inderlig at du skal vite det der du ligger på togsetet. At du er verdifull for meg.

Så jeg gir deg airpods. Og så gir jeg deg ordene jeg ikke får fram.

Det er som om vi vet det, der på det mye tøffere toget, at det nok en gang kommer til å ta tid før vi får fred, og treffes igjen.

Nå har det gått omkring 50 dager, og jeg savner deg savner deg savner deg.

Men vi kan ikke tute høyere enn et tog, ingen av oss, så det er bare å høre etter.

Da du var liten gullklomp i armene mine, sovnet du på brystkassa mi, og jeg lærte meg allerede da, at jeg måtte innstille meg. Det kom til å ta tid før du fikk sovne inntil meg igjen. Og det har jeg bilde av, for du sovnet i armene mine og da du våknet så du opp på meg med de fine babyøynene dine. Så fine. Åh så fine.

De vakreste øynene man kan tenke seg. Dype tjern.

Så satt vi på toget da, for igjen hadde jeg prøvd å gi deg den ferien du fortjener. Jeg er ikke rik, og det er vanskelig for deg å godta at jeg prioriterer deg. Toget tutet i vei med deg så skuffa, for nå var ferien over. Du var så innmari skuffa. Og alt jeg kunne gjøre var å bare være der for deg.

Så kom høsten med stillheten igjen. Helt stille. Ingen av vennene dine som du feiret bursdagen din med her i sommer, roper og ler. Jeg digger at dere roper og ler. Savner dere, og vi synes alle det er merkelig at du ikke får lov til å slå deg løs her sammen med vennene dine. Jeg bestemmer ikke, vennen.

Jeg får ikke gitt deg nattaklemmen din. Jeg får ikke fortalt deg at øynene dine bare blir finere og finere for hver dag som går.

Nei, vennen, det er ikke sånn det skal være. Og jeg vet, etter alt du fortalte meg oppe i lyset blant karusellen, at du kanskje iblant undrer på hva jeg gjør med det du forteller.

Mye, skal du vite. Jeg gjør alt jeg kan.Husk at stillest vann har dypest grunn. Husk at jeg elsker deg over alt på jord her nede i dette stille vannet. Huske at du aldri er alene, selv om du føler at du er det. Vi er her i tankene og vil så gjerne løpe om kapp med deg på plena. Selv om vi vet at du vinner. Vil så gjerne spille monopol med deg, selv om vi vet du vinner. Gi deg koldtbord oppe hos ei som drar på årene som er så glad i deg. Leke med hønene på den derre gården du vet; og spise middag med folk som elsker deg. Le av humoren vi alle arvet av dem der oppe. Som du også definitivt arvet. Vi elsker deg.

Elsker deg, elsker deg, elsker deg.

Og Emma Steinbakken har rett; det er stor forskjell på lek og alvor.

Kanskje er du skuffet. Hvorfor gjorde ikke jeg alt jeg kunne, du hadde jo så mye å fortelle. Så mye å betro deg om. Du prøvde alt du kunne. Å fortelle meg.

Så måtte du dra din vei igjen.

Og jeg tror det tar sin tid før du og jeg får fred.

Men fred klarer jeg meg uten, lille vennen min. Du vet, selv om man lett blir helt blind, så har ikke jeg glemt hva det er vi leter etter. Jeg gjør så mye mer enn det som vises, langt nede i stille vann.

Jeg viker ikke en tomme, jeg er her alltid. Så hold ut. Sett deg mål. Jeg er her. Det er ikke flaks men klare tanker som styrer deg.

Se for deg at jeg jogger, trener styrke, trener aerobic og spiser sunn mat. Se det for deg, fordi jeg er alltid beredt på å ta imot deg. Jeg gjør det for deg. Med muskler. Muskler.

Du vet, jeg glemmer deg aldri. Jeg kan gå gjennom helvete tusen ganger for deg. Stødig. Ikke blind. Jeg er klar, og du er fortsatt den lille babyen som så opp på meg med undrende øyne.

Hvor er du, var det akkurat som du tenkte.

Jeg er her, og har ikke tenkt meg noen steder. Jeg smiler for deg hver dag. Iblant griner jeg i badekaret så han lille som savner deg sånn, ikke hører meg gjennom musikken. Jeg lover deg at han har det bra. Han savner deg, men han har det bra. Han har så mange venner som du skulle møtt. De hadde digga deg. Du skulle møtt dem.

Må du aldri glemme nå, at du er verdifull. Verdifull for oss. Og vi er mange mange. Så verdifull. Vi er ikke på bunn, husk det. Vannet er bare stille. Vi kan se på det så ofte og så lenge vi vil, for vi er sånne som holder ut, ikke sant? Yeah, husk det er umulig for meg å vinne. For hvem er vinneren? Jo, du er vinneren, vennen min, du er vinneren 🕶❤🕶

Hvordan noen kan være klin blinde kan jeg aldri forklare deg. Men med muskler og kjærlighet skal gull, diamanter og ametyster tas imot. Aldri glem det, vinneren min ❤🕶❤

 

 

Rock

 

1983, Metallica and me

 

So close, no matter how far.

 

Too close, no matter how close.

So

shocked

no matter how brave.

I am just a kid, and what you just did

showed you are one too.

You’re a kid so much bigger than me

And it’s 1983

 

Forever shocked

no matter how tall

So small,

no matter how old.

 

Never care for what they did. Never care for what they know   …but I know. I feel. I live.

Because there were 1983.

And I were three years small.

 

I never opened myself this way

All this words I don’t Just say

 

There is noone to forgive.

The unforgiven anyway, that is what you are for me.

Can you get naked now?

Well somehow,

I can’t.

Cuz I’m 3 years small and

shocked.

I hope you are rocked.
I hope you never have sex.
Like me.
Like having the fear
of being near...

Dagen da det skjedde

I’s been a double of decades ago.

Siden da har Calvin Harris sunget: “…wake me up when this is over…”

Men jeg kan aldri aldri glemme det. Selv om det alltid er en trøst høre Bruce synge om Streets of Philadelphia. Det er som å på en måte gå tilbake i tid.

I morgen. I morgen er det. At tiden minner oss på the streets of New York.

20 år har gått siden så mange må ha tenkt det: Wake me up when this is over..

Hvem var jeg da og hva var min opplevelse av det grusomme angrepet?

Ok let me tell you. Akkurat nå, I 2021 sitter jeg her og har foran meg en flat skjerm av en TV, jeg eier min egen bolig, har to barn, soverom nok til oss alle og et godt liv.

Hvis jeg skal stille klokka tilbake 20 år, så bodde jeg i en søt liten leilighet. Den hadde kjøkken, et bittelite bad og ei stue. Jeg hadde mørkt langt hår og var altfor tynn ifølge andre. Siden der ikke var noe soverom, fikk jeg hjelp av en snill kompis til å bygge opp en loftseng i stua. Nede på stua hadde jeg to sofaer fra 70tallet med de velkjente brune og gule stripene på. Jeg var bare 21 år gammel. Huset var eldre, for å si det sånn. Slitt, gammelt og med gjennomtrekk. Jeg har ikke telling på hvor mange mareritt jeg har hatt om at jeg har bodd der igjen.

Oppe bodde en spilleavgengig koraner og en heroinist, måtte vi alle ha respekt for utgangspunktet, er utgangspunkt vi alle har i bunn og grunn. De startet også et sted, og så endte de opp der.

Min nære venn ble en alkoholiker som bodde rett over gangen. Han og min pappa ble også gode venner. Jeg lærte at sånn var det; min kjære nabo drakk rødsprit hvis han ikke hadde øl. Pappa var avholds, og stilte opp for min kjære nabo ved å kjøre ham hvis han behøvde skyss. Rest in peace begge to. Savner dere.

11.september. 2011.

Jeg våkner på en av 70tallssofaene i min lille stue. Ser bort på en tv på størrelse av litt over en melon. Der ser jeg den beste actionfilmen laget noen sinne. Et fly inn i en skyskraper.

Denne må jeg se.

Jeg setter meg opp og er omtåket av søvn. Så kjenner jeg øynene mine åpne seg i stor flom. Jeg gråter og gråter.

For det er jo ingen film dette, det er NYHETENE!

Jeg løper inn til min kjære nabo. Der sitter han i stolen sin og sier: “Jeg vet kjære deg. Jeg vet. Det er nå det starter. Det starter nå.”

Sammen satt vi der og så verden gå under. For den gjorde det der og da for alle de vi så på.

Aldri ville noe bli det samme igjen, og vi visste det.

Jeg krøp under ullteppet i sofaen til naboen min, og flere ord hadde vi ikke.

Han satt i stolen sin og tørket tårer.

Jeg tørket ikke tårene mine, for det bare strømmet på flere likevel. Det var intet poeng i å stanse ei elv.

Vi var ikke trygge lenger nå. Nå hadde dommedag bringe oss inn i noe nytt og ukjent.

 

Hvis bare alle var som pappa Hans og min kjære nabo Arild Frode, da ville Ingenting så ondskapsfullt skjedd. Noensinne.

Fra her nede og oppe i himmelen: alle varme tanker til alle som her på jordkloden har mistet sine nære og kjære i noe så forferdelig og uforklarlig som terror; ord kan ikke beskrive vår empati og sympati.

For alltid i deres hjerter. For å varme dere.

Og vi lover å aldri aldri glemme. Aldri. Vi lover. Hvor enn vi er. I himmelen eller her nede. Vi glemmer ikke.

 

Husk du er ei MF Queen of your life!

 

Kjære navnesøstra mi, fine snille gode Helene N.

Jeg vet hvor du er. Jeg vet hva du dealer med. Og i kveld skal du sove alene.

Derfor vil jeg gi deg dette. Samtidig forstår jeg ikke hvorfor jeg aldri har skrevet noe slikt til deg før. Se på bildene fra 7 år tilbake. Jeg er på sykehuset alene med babyen min. Inn kommer du, og gir meg kjærlighet og feirer sammen med den lille skjønne gutten min og meg. Se, du holder babyen min som om du ville beskyttet han fra alt ondt i verden.

For sånn er du.

Og sånn er det.

Hvis jeg bare kunne gjort deg like glad nå, som du gjorde meg den gang da. Du og jeg, som gikk gjennom ild og vann, men fant fram til luft og jord, og holdt sammen. Det var din styrke, din telefonsamtale, kanskje en av de vanskeligste du noensinne har tatt. Jeg husker det som om det var i går. Vi slukket ild med vann mens jeg gikk på en sti full av røtter nedi jorda, og vi pustet lettet ut.

Du er sterk, husker du det? Veldig sterk.

Husker du alt vi pleide å rekke fingeren til, fordi vi var akkurat de snille heksene vi ville være? Og ingen onde trollmenn fikk skade oss?

Vel, snuppa! Nå er det på tide å heise de langefingrene høyt opp igjen, ok er du med?

Bildet under er tatt av flinke Christina Johansen (meglerfru1). Så. Er du med der du er, Helene N? (Helene Nordvik på Nouw)

Opp med finger’n! Opp med den andre! Sveip den hofta, og syng med:

I am the MF Queen of MY LIFE, nobody’s WiFi (autokorrekt, vi prøver på nytt) Nobody’s WIFE 👍🤜🤛🖕

 

Du er: helt rocka råtøff, snill tvers gjennom, morsom, dyp, klok og alt en alv ville vært. Så reis deg og jeg holder deg. Du holdt meg, nå er det min tur til å holde deg. Stol på alle oss som er glad i deg, og bli med videre for du er god nok akkurat som du er 🥰

Opp med fingrene tøffa:

 

 

 

Hold kjeft! Åpne den til våren!

 

Jeg har ikke tenkt å bite i noe surt eple, i det søskenbarna til Donald og Dolly skravler seg forbi meg up in the sky. “Varmere strøk”, roper de; “hot hot happy and hot, beaches and hot hot”. Hold kjeft. Jeg vil hverken deale med det sure grønne høsteplet, svelge kameler eller se dem fly sin vei for denne gang.

Kom tilbake, ellers kommer jeg med en tom trussel og kommer etter. Men de bare gakker i vei, og vet godt at jeg blir igjen her nede mens bakken snart fryser seg hard og kald.

Den eneste latteren hva angår heavens smallplanes, som jeg fikk meg her om dagen var borte ved brua, da en gjeng sånne goose wannabe ducks skravlet over meg. Så snudde de. Hadde visst flakset feil vei gitt. Kunne endt kaldt det, hva, motherflyers?

Jeg elsker sommeren, og om vinteren går jeg i hi. Jeg har verdens cooleste lilla hulesoverom å gjemme meg i, så det skal nok bli en rolig vinter i hiet mitt.

That’s a Lie.

Foreldremøter, Taekvondo-treningene til tøffingen på snart 7, mine aerobic, dans, jogging og styrketimer, i storm som stille før, bursdagsfeiring til snart 7åringen. Bokprosjektet som gjør at jeg flirer så jeg virkelig må knipe igjen down there. Komibok viste seg å være nådeløst valg av tema. Når du ler så du mister deg selv, og du forstår han goklompen Vedum godt. For hvilke lyder var DET liksom. Hvem sin latter. Jo, min. Faktisk.

Nei, det blir ikke noe hi, og det er akkurat som om Ronja Røverdatter-fuglene ler av det up in the sky, mens de roper: “Mohaha, det blir en stappfull vinter, bye bye looser.” Enn du a din gooser.

Neida. Så ille er det ikke. Vi skal nok finne på noe sprell, også når de første flakene faller den på oss. Den aller første snøen.

Denne vinteren skal du få angre, Canada goose og alle dere andre kvitre piper, fordi dere dro fra oss igjen. For nå blir det gøy her. Jeg skal le og knipe meg gjennom vinteren mens jeg skriver komibok; too bad dere ikke er her og kvitrer sammen med meg om morgenen. Too bad.

Ha en shit så lang reise, svikere, sees til våren, og DA: YOUuuuuh better kvitre høyere en fossefall og fjellfolk, huldre, prinsesser og Askeladder. Her i Norge. Kalde lille Norge. Når isen har smelta, jeg forhåpentligvis har overlevd bok-latter, jula er long gone og tok påska med seg. Du vet når alle vi med litt sosial angst har overlevd 17.mai, DA kommer dere rett hjem og piper og synger til jeg våkner!

…og jeg skal grine av glede når den dagen kvitrer på døra mi 😍

 

Dette er lykkepillen for deg nå

Noen dager kan være vonde, ikke sant. De fleste av oss har kanskje opplevd flere av disse dagene i tider som dette, da ord som pandemi, kohorte og karantene har blitt hverdagskost.

En slags ensom verden har overtatt kloden, selv om vi snakkes på telefonen og prøver å møtes. Er det ikke som før.

Jeg gjør alt for å krige mot ordet deppa. Den siste måneden har jeg jogget 8 joggeturer ute i joggestiene mine, og trent 2 aerobic, 2 dans og en styrketrening på 3T.

Det er nemlig sånn at trening er min medisin mot depresjon, og det var på tide å melde meg inn nå.

På det som het Spenst da jeg som aerobic-hekta alenemamma valgte å prioritere babyen min foran saltimer i noen år. Til han ble stor nok til å snakke og fortelle hvis noe var trasig. Han hadde nesten aldri barnepass disse 7 årene. Og jeg jogget, og jogget og jogget, mens han var i barnehage og etterhvert skole.

Work out is war. War and pain against every mental heart hurt pumping vain.

Derfor: Kjære Tor.

Jeg husker deg godt fra 7 år tilbake, og du ser akkurat likens ut nå som da. Torsdag 2.september 2021 var en mørk dag for meg. Jeg var så langt nede i humør, at jeg nesten ikke turde å vise meg ute. Jeg snakker vondt i hele håpet. Vi har hatt et tøft år i min familie, og det har ikke handlet om korona. Covid 19 kom på toppen av lasset.

Så hadde jeg booket timen din da, pluss en styrketrening i forkant. Jeg tuslet i vei, og skulle værtfall fighte krigen mot mørket den dagen også.

Timen før timen din løp jeg på tredemølla og løftet noen vekter. Følte at jeg nesten ikke betydde noe. Selv om jeg vet at jeg som mamma er viktig for barna mine. Mørke skyer kan lage storm i et sinn, det er vinn eller forsvinn. Og jeg er her for å vinne.

Så spratt du på ny inn i livet mitt, og hell yeah som du spratt hit og dit! Jeg fikk oppleve the dance time of the year, og det må være den aller beste timen i Norge akkurat nå. Funky moves, energy, fucking awesome! Sorry for ordbruken, men Tor på 3T Stjørdal: Du er ei lykkepille! Hører du meg gjennom teksten: TOR DU ER EI LYKKEPILLE!

Plutselig var jeg hip hop happy igjen! På grunn av deg og din enormt kreative måte å lære bort dans på. Du terger oss litt hvis vi er sløve og trege og du roser og inspirerer. Humor, hopp og sprett, og tøffe coole moves.

Og nå er jeg hekta på aerobicsalen igjen!

Vet du hva jeg gjorde i dag, Tor? Jeg fortsatte å skrive humorboka mi. Den dagen den er ferdig skal du få ei for free, for du fikk opp humøret mitt og jeg smilte og lo hele moderne dansetimen. Du også, Irene.

Takk.

Det er så mye mer enn takk jeg vil si deg, og dine kollegaer, men hvis folk visste hvilke lykkepiller som lå og venta på dem oppe på 3T Stjørdal, så hadde dere ikke hatt plass til alle. De hadde kutta ut all godis, brus, røyk and u name it, og heller glatt betalt for å trene på seg lykke.

Kjære folket: Tør å hoppe ut i aerobicsalen, sammen med Tor, Renate, Irene, Vibeke og resten av det trivelige folket som jobber på 3T. Ta en styrketime med Irene, og du kjenner det i dagesvis etterpå, akkurat som god trening skal gi deg.

Eller sett på bra musikk på ørene dine og jogg ivei. Ikke på asfalt for det er hofteskadende. Men i åkerveier og stier. Tren, tren og atter tren. For hodet ditt, for tankene og følelsene dine.

War agains sorrow pain!

…og nei, jeg er definitivt ikke sponsa. Og jeg hadde heller ikke villet det, for jeg vil bidra med pengene mine så dette treningssenteret får det de skal ha. Det heter balansepenger.

 

Endelig! Etter 7 år får jeg kinderegget 3T rett i hendene.

Skal jeg virkelig få oppleve disse herlige timene i salen om og om igjen – igjen? Jepp! Og det er bedre enn party 🤗

-forbipolene 2021

De vi har sviktet under pandemien

 

Men det er ikke for sent…

 

Det startet for et og et halvt år siden, da pandemien nådde Italia og lukket landet låst for uviss tid.

Ut av vinduene i Italia klappet, hoiet og sang de. For hvem? For sykepleiere og leger. Vi tørket et par tårer foran nyhetene og så på takknemlighet som rytmiske toner i Italia’s sjarmerende gater, der jeg selv trippet rundt som 10åring på ferie med familien og en familie til.

Klart de fortjente det, disse modige legene og sykepleierene. Men hadde de kunnet jobbet uten renhold på arbeidsplassen sin? Nope.

Så kom jubelen og respekten for alle butikkansatte. Heltene våre. Ja jeg skal selv innrømme at det var de jeg roste skyhøyt, som tok risken hver dag. For oss.

Men hvem hadde tatt den virkelige risikoen kl 06.00 på morgenen, lenge før de butikkansatte stod opp til pandemidagen sin?

Jo. Renholdspersonalet. De som utfører den tøffeste, fysisk og psykisk mest krevende jobben av dem alle.

Joda, så, vi bare hoppet over de som gjennom hele pandemien vasket og skuret vei slik at sykepleiere, leger og butikkansatte kunne redde liv.

For det kom aldri noen hyllest, applaus eller sang for de som gjorde det viktigste arbeidet.

Jeg tenkte aldri over det selv, før jeg her om dagen kom ruslende gjennom et kjøpesenter og skulle gi et kompliment til en dame som var så kul på håret. Tilfeldigvis var hun renholder, og i full sving med jobben sammen med en kollega ved vognene deres.

Vi ble stående i 5 minutter og snakke, og jeg kunne kjenne hvor blek og dum jeg måtte se ut.

-“Det er ingen som hyller oss, og det er så trist.” sa den eldste. -“De roser og hedrer butikkansatte og helsepersonale under pandemien. Men ikke oss.”

Plutselig husket jeg den knalltøffe sommerjobben min for 10 år siden. Hvordan jeg stod og vaiet på Kiwi en dag etter å ha jobbet siden før sola hadde så mye som vært på vei til å stå opp. Jeg var sikker på at jeg holdt på å svime av. Greide ikke tenke, og det var som om øynene så skyer.

Mørke-arbeiderene. Gjemme seg. Skammen ved å tørke støv på kontorene til dresskledde menn som aldri hilste. Gjennomsiktige meg med ei tralle. Hastverk. Sure folk. Jeg husket hvordan jeg gikk fra å juble over å ha fått meg en sommerjobb, til å ville synke ned i et kinahull hver eneste dag på jobb.

Interessen for menn sank for hver gang jeg vasket et herretoalett, for hvor grisete gikk det an å bli bak den dødens ille lukta? Jeg lærte meg raskt hvilke mannedasser som stinket verst. Dametoalettene var mer bitchy style, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg, en vaskekakkerlakk, og damene, de rosa prinsessene foran speilet, med regnbuefargede unicornbæsjer de aldri gadd å skrubbe av etter alverumpene deres hadde forlatt åstedet. De ble redde i blikket straks de så meg, og klappet seg så langt unna meg som mulig.

Selv følte jeg at jeg aldri ble helt ren. Jeg dusjet og dusjet, men følte meg som en mannedo på to føtter.

Respekten? Hvor pokker er respekten, hyllesten og sangen for renholderene som har tatt den største risken og holdt samfunnet i gang? De to damene på bildet er begge opptatte av å være anonyme. At jeg ikke skulle nevne hvilket kjøpesenter og hvilken by, og at bildet måtte være i sort hvitt.

De er vant til å gjemme seg.

Alle burde prøve å jobbe en uke som renholder. Det krever en bad ass mf tøffing, jeg lover dere.

Men jeg skal vedde på at denne hyllesten kommer aldri. Jeg kan håpe, men desverre lever vi i et vrengt samfunn der de mest avslappende jobbene ruler hiearkiet, mens de tyngste jobbene rett og slett blir sett ned på. På nederste trinn.

Så du tror “alle kan bli renholdere og taxisjåfører, fordi det behøver man ikke høyere utdanning til, derfor kan du ikke respektere det som ordentlig arbeid” ?

Well try me out, og prøv renhold ei uke. Uten å føle at du når som helst kan svime av på dag to. Uten å klage på mobbing og trakassering. Uten å nevne en eneste gang hvor sliten du blir. Uten å forlange at folk setter pris på det viktige arbeidet du utfører. Og samtidig gjøre jobben din hurtig, men hygienisk grundig. Den eneste stoltheten du vil merke at du fortsatt har etter en dag, er at du værtfall gjør jobben din raskt og presist, og jeg gjentar: Grundig!

Sorry, men jeg tviler på at du hadde taklet det.

 

Jeg herved hyller dere, kjære renholderene, og vit at hver gang jeg bruker et offentlig toalett, prøver jeg å vise dere respekt ved å ikke la det ligge igjen unicornavføring, regnbuepapir på gulvet eller grisete vask og speil.

Kjære renholder: Keep on rocking, you bad ass super cleaner!❤

Tør du å vise deg sårbar?

 

Dette innlegget inneholder eksempel på generelt psykisk haltende helse. Mental helse’s hjelpetelefon er åpen hele døgnet. Hvis du behøver å snakke med noen, ring 116 123     Intet er bagateller når du ringer de som vil hjelpe deg, så ikke nøl med å ringe.

“Sårbar uten å la seg såre, for det er nettopp da ingen kan knekke deg. Ærlighet og åpenhet er styrke” -forbipolene 2021

 

Hvis du bøyer litt på en løvetann, bøyer den seg. Den kommer til å vise deg at den bøyer seg, det er selve naturen. Så kommer den til å reise seg igjen når du holder fingrene dine av blomsten. Naturlig. Kanskje den aldri reiser seg og blir slik den var før du bøyde den. Men den fortsetter sitt planteliv utover sommer etter sommer. Akkurat som den har blitt. Tilpasser seg.

I kornåkeren står et strå og lar seg styre av vind og vær. Holder ut i det lengste, også gjennom de første frostnettene.

Litt skjev, but what to do about that?

Smile and put on a hat.

Neida. Dvele eller ikke dvele? Ikke dvele, ved det som ikke går an å forandre, bare være en God damned løvetann, og forandre sin egen innstilling. Dette har naturen innbakt i sin helhet. Det henger i et halmstrå.

Så, tør du å være en tøffing og vise deg sårbar?

Mest sannsynlig ikke med vilje.

De fleste av oss skinner som soler utad, og gråter som den ensomme man on the moon i dusjen eller regnet, når ingen ser. Når man ikke er til bry for noen. Så pinlig det ville vært å være så naken i hue. Så du skinner på Facebook i nuet.

Men så kommer det en høst, og ikke bare har du visnet. Underveis brakk stilken din også, den som rent fasademessig så stolt og rak ut.

Du skulle sole deg, men du ble svidd.

Du skulle tenke på minst mulig, men fikk vite altfor mye.

Du skulle rydde, men alt ble mer rotete.

Du skulle vaske mer, men du ligger på sofaen og nærmest peser etter luft som et uidentifisert vesen av en annen verden.

Du er på etterskudd uten overskudd og drukner i ting å gjøre. Men når du ser på klærne som skal brettes, gulvet du bare feide litt over i går, handlelisten, badet som skal ommøbleres, dusjen som skal skrubbes, rommet ditt som krymper og behøver rydding, rommet til minsten som skal få loftseng så alle møblene og tingene må bo i stua mens den nye senga monteres… og hvem pokker skal du ydmyke deg til å spørre om hjelp til å sette opp ei seng fortest mulig før skolestart?

Endelig fant du værtfall kilden til den fæle lukta. En burger gjenglemt i sekken til minsten fra sommerens klatreskole, midt i skittentøyet. Du brekker deg ikke engang, bare gjør det. Fikser det. Får det ut av hus, og tenner en røkelse.

Barna får alt. Alt går til barna. Du elsker dem høyere enn livet, og himmelen og hele pakka. Glemmer deg selv. Gjemmer deg selv.

Og nå er altså høsten her og prøver å legge deg i dvale. Høsten hvisker om en ny sommer. Nye sjanser. Andre tider. Ryddige, rene tider der du får dvitaminer når du legger deg under sola. Tider da du blir gylden og glad, ikke en klump med kull.

Litt sliten? Jepp, men sliten er ikke farlig tenker du, det får ryddes og vaskes i morgen. Eller en annen dag. Med stor tro på at overskuddet snart kommer seilende til deg, blir du og Netflix enige om at sånn er det.

Men du får ikke fred. Du vasker og rydder, mens du drukner litt for hver gang du finner noe nytt som må gjøres.

At høsten hvisker god natt, kan du ikke høre der du jogger i vei på en åkervei med musikk på ørene.

Kjører på. Du kjører på. Bad ass mf queen of the wannabe happy year: proud, loud, energy mom! Yeah!

Bare at hun superdama wannabe glemte å spise nå igjen. Barna får maten, og hun tar seg av praten. En halv avokado får duge, mens matlysten er på ferie.

Tegn etter tegn etter tegn etter tegn. Som du ikke ser. Hvordan skal du kunne se etter noe du aldri har sett før?

Men høsten hvisker og det begynner å bli kaldt snart. Naturen er frustrert over at du ikke lytter. Kroppen er adskilt fra toppen, og nå er det så mye du nekter å tenke over, eller snakke om, at det begynner å minne om et svært fjell som du bærer på. Uten å tenke over det selvsagt.

Veggen. Den berømte veggen de treffer på uten bomskudd, som du aldri helt har skjønt bæra av. Hvorfor folk bruker slike uttrykk har du aldri forstått. Det er jo bare å gråte i dusjen etter en joggetur, og passe på å ikke jogge seg på noen slags vegg, så tørker man vannet som fraktet bort tårene og setter på smile faktor 15.

Være sterk være sterk, alt annet er noe herk.

Sammenbrudd? Da må man falle, vel? Fra noe fysisk høyt. Disse uttrykkene er meningsløse i din verden.

Så kommer dagen da du selv ikke bare møter veggen; du mister all kontroll og løper rett gjennom den usynlige veggen som alt annet enn en superhelt. Og der sitter du med et eller annet komplisert brudd.

Hva skjedde? En stund var du borte, mens resten av verden befant seg på den andre delen av veggen. Du husker ikke, det er som du har vært død en stund. Svimlende fantasier og total kortslutning.

Du husker ikke at du sank så lavt som å sitte på et gulv og snakke med en dame, noen urfolk og en kort mann. Og du kommer heller aldri til å huske det. De rundt deg forteller. “Hææ..?!?” svarer du, om og om igjen. For det var ingen andre som så den damen, og heller ikke urfolk og korte menn. Og værtfall ikke du, for du har hatt kortslutning og husker en kvart prosent. Du døde litt, og det som er igjen av hue ditt er renset og klart.

Dagene etterpå har du blitt gjennomsiktig. Det er umulig å skjule øynene for de rundt deg, nei det vil tilogmed vises når du ser ned.

Det går ikke an å snakke med lys stemme når du har vært i mørkeland bak den berømte døra.

Du trodde du klarte alt, men det fantes ei grense likevel, og dag ble til kveld.

Du kan ikke smile i butikken når du holder på å briste sammen i gråt.

Munnen blir en strek, og stresset ligger utenpå deg.

Så kommer kjærligheten fra slekt, venner og profesjonelle. Du får ikke stå alene i alt lenger, de vil støtte deg. Hjelpe deg. Alt du har å gjøre alene med barn, skal du få slippe å gjøre alene. Sånnt er bra for unger: Foreldre som får tid til å pleie seg selv.

Så hvordan tar du imot det?

Stille og flau, men tåreøyne og takknemlige øyne.

Du trodde man måtte se på seg selv som et offer hvis folk skulle bry seg, og det var uaktuelt. Du er en tøffing. Så du spurte ingen. Superwomen kan ikke se seg selv, for de er ikke egentlig superdamer, bare slitne kluter på tørk i mormors gamle hage ute på øya. Det var tider det, men du hadde andre planer enn å bli en sliten klut wannabe superhelt.

Tør du å vise deg sårbar?

Nei. Men du er et løvetannbarn, og samme hvor tøff du prøver å være utad, har du glemt at brukne stilker vises godt i landskapet. De er der. Alle de andre planter og trær, busker og gress-strå, alle trår til, i en natur av samhold; de ser deg.

Nå er du så glad at du må holde igjen tårene og svelge klumpen i halsen hele tiden. Så lenge som du stod alene i stormen og holdt ut, la du ikke engang merke til at du knakk.

At du brente lyser i begge ender, altfor lenge.  Utbrent. Ingenting igjen. Det forsvant i gresset i stresset og alt du hadde å gjøre. Plutselig fant du ut at du ikke hadde kjøpt klær til deg selv på et år. Alt gikk til de høyt elskede ungene dine.

Men hva med å huske å elske seg selv også? Så du kjøpte noen plagg. Men det er et halvt år siden nå. Og det er løgn, for det var før jul en gang.

På tide å senke farten? Du er ikke alene. Du behøver heller ikke å vise deg sårbar; naturen gjør det for deg.

Det var bekmørkt på andre siden av veggen. Det var tap av hukommelse, hallusinasjoner og lyder som ikke tilhørte deg.

Jeg forstår nå at i et utbrent møte med en vegg, bør man akseptere og erkjenne at man ikke bare skal jogge eller trene annen workout for å hente seg inn igjen; man skal legge seg ned og hvile. Høre etter hva kroppen roper til deg.

 

Du behøver altså ikke å være så tøff at du viser omverden din sårbarhet.

Naturen sørger for at det vises uansett. Og når du er ærlig om all motgangen som prøvde å knekke deg, er det nettopp da de ikke kan såre deg. Løvetann-deg i kornåkervinden.

De kommer akkurat i tide til å ta imot deg når du faller. Så la det skje. Det som skjer, det skjer.

 

Ikke god nok for finsko-folket?

 

 

Har du opplevd å ikke være bra nok, fin nok, spennende nok, frisk nok? Var det kun rygger du så foran deg hver gang du prøvde å holde hue over vannet mens du prøvde å bære tung bagasje samtidig? Gadd de ikke å spørre deg hvor langt nede du var, selv om de hadde sett det på vei forbi, at du sank?

Så der kaver du med masse rygger og klakkende føtter i finsko foran deg?

Går de fra deg?

La dem gå, la dem gå. Reveenka hadde et poeng skjønner du. La dem gå, du trenger ikke deres råd. Det er nettopp fordi de er for premature til å bry seg om annet enn sine egne ego. I sine finsko. Au, høye hæler gjør vondt. Det koster å være fin nok.

Så reis deg nå. Opp og gå. Du skal ikke forlate denne verden enda anyway, så kom deg opp av hullene i bakken, svøm på land, og bare vent mens du vandrer din kronglete vei. Dine solskinnsdag kommer. Vær tålmodig, men husk at livet ditt krever andre type sko enn høye hæler. Løp, spring, gå, løp, spring, sov, spis, hold ut.

Noen få vil ta tak i hånda di, og så vil de gå sammen med deg. De har også heavy bagasje, og de har også joggesko på. De er få, men de er tusen ganger smartere og mer erfarne enn alle Reveenka lot gå forbi.

Ikke bra nok for dem nå? Da er ikke de bra nok for deg senere, og de kommer til å angre. De kommer til å late som om de kjente deg. Du kommer til å riste på hodet fra fjelltoppene dine.

De spurte aldri engang. Hvordan er ståa? Du spurte for mange ganger, så ryggsekken din ble tyngre. Men du hater å kalle deg selv “dumsnill”. Går det an å være for snill i en verden som denne?

Dit opp som du skal når ingen med høye hæler, ingen med finsko når så langt og så høyt.

Du holder ut, sammen med oss andre! Ta hånda mi, så tar jeg hånda di, og så gønner vi på til smilene våre kommer tilbake.

You can’t break a diamond. Only a diamond can. So walk with the diamonds like a real carbon [email protected] from mother earth.

“Du må ha lagt på dæ over ræva!” Les hva hun svarte

 

Jeg rusler rundt på Rema 1000 og regner tall i topplokket. Etter to ferieturer på budsjett med mine kjære avkom, måtte jeg nøye følge neste ukes budsjett. Snart. For pengene hadde ikke kommet enda, og for de hundrelappene som var igjen hadde jeg ei streng liste. Men det er sommer og jeg har lovet minstemann at han skulle få sjokofrokost eller hva det var den sukkerbomba heter.

Da skjer det. Akkurat i dét jeg står foran frokostblandingene og adder prisen av den fancy pappboksen til resten av handlevogna i hodet mitt.

Jepp. “Hun”, det var meg det.

Jeg hører plystrelyder, og bak meg kommer en tidligere nabo. Det første han sier er: “Dævven Helene! Du må jo ha lagt på dæ over rompa di, for rævva di hi jo virti (blitt) stæ’ær” (han er verdaling. Hi betyr har, og stæ’ær betyr større)

Jeg faller ut av tellinga. Hadde jeg kommet til 195 kr eller var det 210? Åh. Farsken farsken, det betyr at jeg må begynne PÅ NYTT. Damned.

Noen lesere husker kanskje at jeg syntes jeg ble for tynn på ren lavkarbo for 2 år siden. Jeg tullet litt med det der at rumpa mi hadde jaggu blitt helt flat, og jeg har alltid tydd til humor og selvironi her inne på forbipolene hva angår kropp, fordi jeg ikke fatter poenget med kroppsfokus, press og problemet med å få være litt feminist i samme slengen. Unge jenter og gutter kan få spiseforstyrrelser av å møte Værdar’n på Rema for å si det sånn.

Han stod der og fniste og sa: “Æ liiike son æ sjuh. Store rompa på daman hihi.”

Da innså jeg at jeg allerede hadde falt ut av tellinga mi. Samtidig fikk jeg en idé. Jeg ble jo ikke irritert over det han sa, jeg er 41 år og gir totalt blanke i hva en mann synes og ikke synes om kroppen min. Mitt tempel. Jeg ble irritert over forstyrrelsene av regnestykket utfra hva jeg hadde å betale med. Så jeg bestemte meg for at NÅ, nå hadde jeg sjansen.

Til å endelig ta igjen!

Jeg lo høyt og slengte hendene i været: “Jippi, si du det? Har æ endelig klart å lagt på mæ på rævva mi igjen? Oh thank you lord, si æ bare!”

Han fniste litt mindre og så ned til siden. En stor og høy mann.

Jeg studerte ham og sa: “Men kjære mæ! Steiki ta DU har jo blitt smellfeit!”

-“Henne hen nei, (dette her nei), det e itj flæsk, og det e itj fale (farlig) sei lægen” sa han mens han tok tak i magen sin og deiset den litt hit og dit.

-“Ja ka e det da trur du? Uansett ka det e så e jo ikke den svære magen der bra for helsa di, du må jo jogg, mann!” sa jeg.

-“Nææ hhh meen æ går mytti da!” Sa han alvorlig.

Kroppsfokus var visst ikke lenger så gøy.

Damer med helt normale rumper skal visst ikke svare. Vi skal vel bli så sjokkerte, krenket og satt ut at vi ikke klarer å svare nærmest.

Jeg så irritert opp på ham: “Ja jogg, gjør det, for du trenger det. Men vet du hva? Jeg datt ut av tellinga jeg nå, må nesten vite at jeg har råd vettu, når jeg kommer til kassa, ikke sant?!”

Han var fortsatt stor og høy, men krympet som en Donald Duck i en åttitalls tegnefilm, og peip: “Åkei.”

Jeg smilte, sa hade, og ønsket lykke til med kroppen og toppen.

Kjære leser: La dem ikke komme mot deg som et gammeldags lokomotiv. Det er på tide å ta igjen. Jeg har endelig fått tilbake en sunn og normal kropp, og ingen får redusere meg til en ting. En tingeling kan de se på tegnefilm. Jeg er en alenemammahjerne som jogger når jeg vil, spiser hva jeg vil, danser når jeg vil og gjør ellers nøyaktig hva jeg vil.

Men. Passe seg bør dem, før vi setter oss på dem with our big big booties og slipper en big big fart.

Tut tuuut fra meg til deg, ha en fin og sunn dag 🙂