Gaver fra dødsriket

 

En gang glemte jeg bursdagen min. Sent på kvelden den 13.april husket jeg at jaggu ta; jeg skulle fylle 39 år dagen etter. Kakebakinga gikk i vasken det året. Men det var ikke noe jeg brydde meg om. Vi var mange i familien som ubevisst glemte dagen.

Nå er nedtellingen i gang, og jeg føler du er her og passer på litt ekstra nå.

Du som er mitt idol som forelder, du er på den andre siden, og hver eneste dag gjør jeg alt jeg kan for å være like god mamma som du var pappa. Pappan min. Mitt forbilde.

Alltid hadde du et kort og enkelt, godt svar, fylt med kjærlighet. Hvis jeg klaget på en sjalu kjærest, sa du: “Det e vondt å vær sjalu.” Ingenting mer. Du så det fra ca 30 flere vinkler enn andre gjorde. Da jeg fikk en snill alkoholiker på din alder som nabo, ble du en venn for ham som han aldri skulle glemme. “Hansemann” kalte han deg. Da du fikk det 3. slaget 8 år før du døde, fikk han etterhvert et maleri som du hadde malt med din venstre, fungerende hånd. Uten tale. Afasi. Det var hellig for ham, det maleriet malt av Hansemann. Vi sørget for at han fikk møte deg en 17.mai. Han begynte å gråte av glede.

Hvem hadde vel jeg vært uten deg? Du oppdro oss til å være snille, ærlige og forståelsesfulle.

Så døde du, morgenen 14.april 2011. Akkurat da fylte jeg 31 år og falt ned i et sjokk jeg ikke kunne tro på.

Men det var ingenting å være redd for, skulle 10 år senere vise. Du øser gaver over oss. Gaver i familien i form av 4 barn, helbredende kurer mot livstruende sykdom, boliglån, suksessfullt firma for min kjære lillebror, og utallige opplevelser som kom ut av det blå.

Du er fortsatt hos oss. Ja du er det, pappa, jeg vet det. Jeg er ikke lenger lei meg for at det nærmer seg din dødsdag på min bursdag. Du ga meg livet den dagen, da måtte du vel også få lov å reise på den dagen, ikke sant? Hvis vi ser litt humoristisk på det, slik du alltid var så flink til.

Du og jeg på vei i bil mot Sortland for å se farfar en siste gang. Nittitallet. Sorg. Du spurte om jeg trodde på et liv etter døden. Jeg var usikker men ville tro. Da jeg sendte spørsmålet tilbake svarte du: “Tja. Kor du trur det blir av alle tankan og følelsan etter døden?”

Det gikk ok å si farvel til farfar etter du sa det.

For vi sa jo ikke farvel.

10 år er 10 minutter. Eller 10 sekunder. Men tankene og følelsene dine var klare til å reise videre, og hvem vet? Var det en bursdagsgave? Er døden noe vi skal feire? 10 sekunder, 10 minutter og 10 år senere er jeg klar for å bli med på feiringa di pappa.

For den natta for 7 år siden da du viste meg 6åringen min i en drøm flere måneder før jeg ble gravid, da behøvde jeg et år på å forstå helheten. Du var jo der. Og 6åringen er veldig opptatt av morfaren sin. Han nekter plent på at han aldri rakk å møte deg, selv om han ble født 3 år etter din død.

Ja, jeg vet at du er innom. Jeg tror ikke særlig mye på spøkelser som går igjen år etter år i det samme rommet. Men du er der en plass, og akkurat nå er du innom for å gi oss flere gaver; jeg kan sense det.

Tusen takk, pappa, du er den beste pappan som noensinne har vandret rundt på jordkloden. Du ga oss de beste verdiene og den letteste ryggsekken: Hva kan jeg gjøre for å gjøre andre glad? For det er jo den største gleden; å glede andre.

Ja den vakre ryggsekken jeg fikk av deg.

Som du nå fyller opp med alt som er lett å bære.

Takk.

Jeg er klar for en bursdag i ditt nærvær, og jeg er skikkelig glad i deg 🥰

Hva gjorde Erna egentlig på do?

 

Erna, er du helt fjern’a?

Det er på do du driter deg ut, så det er der vi starter nå:

Ta det med godt humør, Erna, men det må være lov å få uttale seg litt for oss nordmenn som har tusenvis av historier å fortelle om bursdager det siste året.

Hedda på nyhetene blir 6 år om 5 dager. Hun greier å vente. Kanskje egentlig ikke. Kanskje skulle hun og Sixten på 7 år ønsket seg en megafeiring? Kanskje hadde det holdt for dem med 6 gjester. Eller 5. Eller 4. Dem er to av landets store helter som gir en stor innsats for å bidra under denne koronakrisa som ikke ser ut til å eie noen ende.

“Hun må skjerpe seg litt” sier Hedda.

Kjære deg Erna, tror du at du er den eneste voksne som fylte runddag mens korona herjet husene våre her til lands?

14. april 2020 var det akkurat på dagen 9 år siden pappa døde på bursdagen min. I fjor skulle jeg fylle 40 år, og to venninner og jeg skulle egentlig sitte under Spanias palmer og kose oss. Riktig prøve å nyte livet for første gang denne dagen, siden pappa døde på morgenen 14.april 2011. Det var en av de to verste dagene i mitt liv.

Så la du hele landet ned, og det ble dugnad. Heldigvis hadde vi drøyet med å bestille pakketuren vår. Det ble ikke mulighet til å gå videre dette året heller. Ingen palmer, ingen basseng, ingen idylliske strender som skulle på en måte helbrede bursdagen min.

I stedet fikk jeg alt jeg ønsket meg på 40årsdagen min: en dag med mine to sønner som da var 10 og 5 år, og noen blomster på døra. Mine barn og jeg i vår lille leilighet. Hva er vel mer verdifullt for meg enn mine barn? Det gikk helt fint å følge reglene, Erna, på runddagen min. På min pappa sin siste reise – dag.

Det var lockdown og klare regler.

Men vi tok feil når det kom til framtida;

Vi kunne ikke reise til Spania i år heller. Det nærmer seg 10 år siden pappa døde, 14.april. En bursdag og en dødsdag i samme familie.

Hvem bryr seg vel om du har runddag, Erna? Kun du. Bare du selv bryr deg om det, mens alle vi andre flytter på alt vi kan for å følge reglene dine! Du må ikke la makten gå til hodet på deg, for høyest fjell betyr lengst fall.

“Alle kan gjøre tabber ja”, men det er så merkelig at barn under 8 år ikke gjør disse tabbene, mens du på 60 år fremdeles sitter i sandkassa og inviterer vennene dine på lek. Så legg fra deg spaden, Silasanda og klissklasset, og la oss andre ikke føle oss utenfor her vi disser alene, sklir på sklia to og to, og venter på at du skal tørke av deg klissklasset og gi oss reglene for fotballbanen borti der. Regler DU også kommer til å følge, ikke sant?

Det er så snedig at vi andre voksne med runddager dette året, forlengst har forlatt sandkassa…

.

Så jeg er enig med Hedda på snart 6 år: Skjerp deg Erna!

Sannheten om Meghan og Harry

 

Nettet koker over av gugge, og ingen kan stanse det før det fosser over. Over hele nettet.

“Megxit!” “Sutrete!” “Manipulerende!”

De pøser ut beskyldninger i kommentarfeltene som om de visste sannheten. Som om de alle er noen pompøse Guder med svaret på alt.

Som om søsteren til Meghan sitter med “the truth”? Hva om den oppmerksomhetssyke søsteren som elsker å gi intervjuer om lillesøster si, egentlig sitter med et speil? Kanskje er det søsteren til Meghan som har personlighetsforstyrrelser? Det er ofte den som anklager som eier det dem klager over.

Men hva er sannheten om Meghan og Harry? Svaret er enkelt; du kan høre det i intervjuet. Det er deres sannhet, deres opplevelse og deres historie hittil.

De flyttet ikke til USA for å unngå offentligheten. Det er ikke slik at de søker offentlig publisitet mot hva de tidligere har sagt. Dette med å trekke seg tilbake var kun en forklaring for å skjerme kongehuset for at verden skulle få vite sannheten. Ja, de tilogmed tilbød seg å fortsette å jobbe for kongehuset fra USA. Slike utplasseringen omkring i verden er helt vanlig, kan Harry fortelle.

Sannheten gnager ethvert foreldrehjerte. Det skumle var at Meghan allerede under svangerskapet med Archie i magen fikk beskjed om at sønnen hennes ikke skulle få noe som helst beskyttelse. Da den første gutten i kongefamilien med afroamerikansk mormor skulle bli født, endret kongefamilien reglene.

Meghan brydde seg ikke om noen prinsetittel for sin sønn. Hun brydde seg om at beskyttelsen rundt sitt ufødte barn ville forsvinne med tittelen, tredt i kraft ved første babygråt.

Harry sin mamma kunne ha dødd mye tidligere uten beskyttelse. Hele verden kan tenke seg til Diana uten bodyguards da det hele tok av med paparazziene som herjet rundt henne.

Kongefamilien tok beskyttelsen helt bort fra Meghan og Harry for et år siden.

Dette er fakta. Ren fakta. Likevel koker mobbesjuke suringer over i kommentarfeltene, like irriterende som når grøten din koker over, stivner til skrap, og brenner seg fast til brune små biter i bunnen av kasserollen din. En grøt til ingen nytte.

Kjære Meghan, Harry og Oprah. Dette intervjuet var til stor nytte og god opplysning. Til minne om Diana føler jeg med, og respekterer jeg deres sannhet, som jo faktisk er beviselig: Archie fikk ingen beskyttelse. Dere fikk ingen beskyttelse. Og nå må dere selv betale dyrt for en beskyttelse fra land over hele verden som har glemt å feie for sine egne dører. Vent. De mangler dører, de ser ikke sine egne trapper engang. Blinde for sine egne koster, med ufeide trapper.

De er ikke verdt deres mot, og så aldeles ikke kloke nok til å forstå deres smartefulle kamper.

Jeg håper den Britiske kongefamilien tar til vett og beskytter dere. Hvis ikke er det ikke verdt fem flate at de uttaler at de er glade i dere. Da må de skynde seg og vise det. Dere som familie uten beskyttelse tør jeg ikke tenke meg til, og nå må dere altså virkelig stå på for å skaffe bodyguards selv.

Og takk Meghan, for din åpenhet. Skammen du bar på var nok tung, og her til lands forventer jeg at man forstår hva du snakker om. Selvmordstanker er vanskelige å dele, så det må ha gjort deg sterk i ettertid.

Takk for at du valgte å bli, for barna, for Harry og for å åpne verdens øyne parallelt med din svigermor i himmelen. Hun ville vært stolt av deg og gitt deg mang en vennlig klapp på skulderen din.

Takk Harry, for at du lar minnet om din mamma stå i respekt og alvor.

forbipolene.

Er sykdommen egentlig en sykdom?

Du går forbi et tre. På toppen sitter to ravner. De sitter der fortsatt dét du går forbi, og du tenker ikke over det, men går videre.

Du ser ei høygravid dame, en mann som holder rundt henne og kysser henne i håret.

Du vandrer forbi og paret er glemt straks.

Du ser noen gråte på TV. Du skifter kanal.

Du er “normal” og diagnosefri”

Sånn er det ikke for meg.

Jeg er hu bipolare som griner av glede over hvordan sønnen til Linni, Dennis, beundrer mamman sin.

Jeg er hu mamman som gråter entusiastisk over at 6åringen graderer seg til sin første stripe gult i Tae kwon do. De andre foreldrene ser kanskje rart på meg. Blant dem kan jeg se et par øyne til som skinner. Jeg bare greier ikke å skinne elegant, det renner over.

Jeg er henne som hopper rundt i stua med tårer i øynene av takknemlighet over å ha fått et slags nydelig selvlaget eggeglass av selveste 11åringen min i morsdagsgave. For ikke å snakke om da minsten sang “happy birthday” til meg og ga meg kake på senga samme morsdag.

Takknemligheten er stor over at de to ravnene du så i treet viser meg så mye tillit, at de fortsatt sitter der i dét jeg forsiktig går forbi. Jeg ser meg tilbake, og hvis de sitter der enda, blir jeg rørt.

Om jeg kan bli rørt av en joggetur? Jepp. Med den rette låta så griner jeg så det tuter nedover og oppover jogge-åkerveien min.

Jeg blir skikkelig rørt av et høygravid par som ikke aner hva som venter dem. Det er ei framtid de aldri kommer til å tro at de noensinne skulle kunne vente seg. Det er ei framtid der, og med sviende øyne håper jeg at alt går bra for dem.

Det er mye som skjer i et bipolart hue. Sentimentale og lattermilde greier.

Jeg blir smittet tvert hvis noen gråter på TV. Da gråter jeg med. Best er det hvis jeg ikke har sminka meg, for jeg tuter til mascaraen går fra å være en venn til å bli en vond fiende.

Men det aller aller beste, er at jeg også lett ler. Vi har et hjem med mye humor og følelser i. Her er det latterkrampe hver dag, og 1.klassingen min Even har dilla på å få meg til å le.

Han setter seg helst på hue mitt og promper hvis jeg ligger i sofaen og glor TV, for da vet han at muttern ikke greier å la være: Jeg ler så jeg nesten tisser meg ut. Aner du hvor sterk en 6åring er, og hvor komisk latteren hans høres ut i lys tone når han er ivrig på noe ramp?

Well maybe. Og kanskje er det ikke så morsomt for “normale” folk. Ting er nok ikke så lettrørende heller.

Men ville jeg vært følelses-sykdommen bipolar 1 foruten?

Nope. Jeg vil leve. Være snill og empatisk. Kjenne meg i ett med universet og grine for hvert insekt jeg dreper. Skulle ønske jeg ikke hadde insektfobi. Bare latt dem krype og surre seg mette.

Klokka er halv sju på kvelden og jeg hører han synger inne på rommet sitt. Leksene er gjort og han har hatt besøk av en kompis. Det er klart for en ny dag i morgen, for en liten Even. Jeg lar ham synge litt mer. Må vel få litt mer tid før kveldsmaten inntas og natta skal soves.

Jeg tenker det hver dag.

At dette øyeblikket aldri kommer tilbake.

Den lyse stemmen hans skal aldri mer synge akkurat denne sangen på akkurat denne måten.

Jeg er ikke så stor fan av sentimentale folk, jeg bare er en sjøl. En kompis ringer 6åringen, og jeg gleder meg over at gutten min slipper å være ensom. Tenk å være så forbanna dyp, hva?

Sånn. Akkurat sånn er det å leve med alle følelsene bipolar serverer alle som skal motta de. Vi er de følsomme kunstnerne som forsvant for 150 år siden. Sangerne som gjemmer oss. Skribentene som ikke gidder mer, men tyr til penn og papir. Og resten er låst inne i Gjøkeredet med alle sine altfor mange talenter. Så mange at det ble rot og hue ble til skrot.

For ei stund.

Til de får rydda opp nok en gang. Til det blir en hit av en sang.

Jeg har mer trua på de psykiatriske pasientene enn statsministeren, for å si det helt ærlig.

Dette holder på å bli til en verden der vi snart kommer til å vekke dere. Der vi snart vil vise dere en verden av kunst, følelser og empati. Kunsten bør bli til yrker igjen snart, for hvor ble det av alle som laget statuene? De som dekorerte husene? De store multikunstnerne som Leonardo Da Vinci. Trodde du De døde med ham alle sammen? Forfatterne? Malerne? Alle disse yrkene.

Nei.

Men.

Noen bestemte seg for å kalle det sykdom.

Så alle tonene, strukturene og formlene er låst inne.

Man begynner heldigvis å finne grenselandene i form av nyttige medisiner for å rydde opp i alle talenter og følelser.

Sykdom og sykdom fru Blom.

Jeg vil si det stort sett har et en gave verdt alt strevet, mens sannheten altså ligger bak lås og slå. Vi er ikke annet enn fylt opp til randen og bredden med kreativitet, uten grenser. Forbi polene og tilbake. Snart tilbake. Til nyttige grenser og ny type kunst-yrker.

Even, den coole guttungen

 

Han aner ikke noe om at muttern er en skrivenerd av en sort som iblant ikke greier å slutte. Å skrive. Han vet ikke at forbipolene er et sted der han kan lese sannheten om mamman sin i framtida. I stedet for å høre på usanne rykter.

Men her om dagen fikk han med seg at “mamma er en blogger.”

Jeg prøvde å forklare til min 6 år gamle nysgjerrige guttunge, at mamma er en skribent.

Blogger; skribent, whatever. He could’nt care less. Alt han ville var at jeg skulle skrive om hvor kul jeg synes han er.

So here we are.

Som du vet er dette en tid da jeg skriver på papir (måtte kjøpe nye skrivesaker her om dagen), og bloggen ligger der og venter. Jeg ser meg tilbake og elsker bloggen min, min baby nr 3.

Even ja. 6åringen min. Hvordan i alle dager skal jeg kunne beskrive med ord hvor kul han er? Det er jo ikke mulig. Han og storebroren er like kule de, men nå har altså 1.klassingen min bedt meg om å blogge om ham.

For det første. Han er helt awesome å våkne sammen med. Dagen gryr, og vi fikk nylig et par morgentips som endret alle våre rutiner. Dekke på frokostbordet og greier. Vi teller ned til God morgen Norge fra 20. I dét vi når 0 jubler vi: “GOD MÅRN NORGEEE!”

Even har en egen evne til å bry seg om andre. Det er hånda på skulderen og “går det bra med dæ?”

I forrige uke graderte han seg til sin første gule stripe i Tae Kwon do. Og vet du hva? Jeg så ham gjennom et vindu 🙊 Han var helt rå! Jeg ble så stolt at jeg måtte holde gledestårene tilbake.

Nesten hver dag er det en eller annen gutt, eller ei eller anna jente, som enten vil besøke Even, eller ha besøk av ham.

Og hvorfor skulle jeg si nei til det?

Vi har sterke sosiale aner i fra nord, og plass til flere rundt vårt middagsbord.

Klart du er cool, Even, men du er så mye mer enn det. Du er den som gjør handleturen morsom. Du er gutten som for alt i verden vil få mamman sin til å le. Du elsker at jeg har latterkrampe, at jeg ikke klarer å slutte å flire.

Følsom og snill, det er du det. Så god en gutt som alltid har plass i hjertet ditt til nok en venn.

Hvis du er uheldig og snubler over uhell som at andre barn får vondt, gråter du så du ikke greier å slutte. Du orker ikke tanken på å gjøre andre vondt med sånne uhell. Fortsett slik, vennen min, vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg.

Sånn, gutten min. Nå har jeg blogga om deg. Og takk for at jeg fikk det, du er så innmari god.

Uansett hva framtida bringer deg, skal jeg love deg at jeg hvisker deg i øret hver morgen: “God mårn Even, du er rå, jeg er glad i deg, og så stolt av deg at ord ikke kan beskrive noe som helst i nærheten av det♡”

Heldige jeg, som er mamman din 😗😍🤩

E for Even ♡

 

Hue over suppa

 

 

 

Hjernen er alene. Den beste relasjonen jeg kan ha er til meg selv. Og aldri har vi vel vært mer alene på så mange måter i moderne tid, som året vi legger bak oss i ei suppe av pandemi. Det er bare å holde hue over suppa. Selv får jeg tårer i øynene når jeg sniker meg inn på youtube og mimrer tilbake til da vi kunne stå som sild i ei tønne på konserter, stand up show and you name it. You name it.

We came as we were.

Det er nesten så jeg sier til 6åringen: “Se. Her er gamle dager. Da kunne vi være på noe som het konsert.”

Så denne er til alle mine venner: Hey baby, whassap?

My sisters from other misters or brothers from other mothers.

Du vet det fatale faktum: Hvis jeg ringer deg nå, så snakker vi om hverandre i timesvis. Ja, sammen med en av dere er rekorden; over 3 timer med telefonbabling. I loved it! Du vet at jeg gjerne vil snakke med deg 24 timer i strekk om det lot seg gjøre. Men så ringer jeg ikke. Bare innimellom.

Hver kveld når jeg ikke lander, men stuper nedi sofaen, og undrer på når den sofaen slites ihjel, har jeg så lyst til å ringe DEG, …og deg og deg og DEG!

I stedet legger jeg meg langflat, og du vet hva jeg gjør! Jeg vil gjerne skryte av at jeg mediterer, men det ville jo vært litt å ta i. Jeg finner fram til noe jeg kan le av på TV’n, også ler jeg av det. Jeg flirer og ler. Og så flirer jeg enda mer. Netflix har alltid et eller annet komisk å by på. Og mer dark: når kommer HBO’s Handmaids back? Og Netflix sin You, tru? Dark går fint det og.

Eller jeg setter på 80 og 90 talls musikk på badet, og ler av meg selv. I dusjen. Og du vet hvorfor: Jeg danser og jeg synger.

I am my bffl (best friend for life), og du er en av alle mine gode venner som jeg kan ringe i løpet av disse magiske kveldstimene.

Sorry for alle gangene jeg velger å ikke ringe, You know; jeg kjenner jo oss; vi tar timesvis.

Det er ikke bare 5 minutter tittei, det er stupid å tro at jeg kan ta en telefontittei i pausen mellom farmen og farmen.

Kanskje har jeg akkurat slutta å bable med meg selv for dagen også, vet du. I used to think it was adhd, men nå skjønner jeg at de fleste av oss har minst 10 samtaler på gang der oppe per minutt.

Damned. All of us. Sett bort fra de som mediterer sikkert.

Etter jeg har laget 5 måltider, rydda i tynnulla som krangla med flisa og tjukkulla, fått en åpenbaring i mine egne votter, skjerf og luer, spleiset singelsokker,

hjulpet førsteklassingen å rydde, now who does that?  (tenker jeg hver gang servicemamma banker på døra for litt “ryddeinspirasjon, og han bare “yey. Not! Det ER ikke gøy å rydde mamma!” “Å joa. Bare se hva jeg fant her!” Og så er det litt morsomt med rydding lell, når han legofyren fra 1 år tilbake titter frem.)

bretta klær (det er dramatisk, ja det er ren løgn, for det skjer først etter fjerde tørketrommel), lese bok (I wish), hatt 4 barn til sammen på besøk i løpet av uka, dusja minsten, skifta sengetrekk, pussa tennene på minsten,

og det aller verste og hver dag gjentakende: kjøkkenet. Jeg prøver å være takknemlig for alt moderne utstyr, men når 6åringen min sier jeg burde hatt meg en kjærest sånn at kjæresten min kan gjøre husarbeidet, får jeg stjerner i øynene.

Men heisann. Man skulle bare visst alt jeg IKKE har gjort, for jeg er rammet av koronalatskap, eller som det nye ordet “Korona fatigue”, og aner ikke hva som møter meg under sofaen her neste gang vi sees under der, med støvsuger, mopp og gjensynsglede. Kanskje har den kuleste laderen flyttet inn under sofaen¿ Who knows, bare sofaen. Men jeg tror jeg blir glad over å finne minst 5 ting jeg har lett etter det siste halve året.

Jeg bar det nål-løse juletreet ut i carporten, now aint that good enough?

Jepp. Og jeg har er eget hjørne for å pælme julepynt nedi når julepynten dukker opp. Og det er også reinspikka løgn, for jeg ser minst 8 nisser hver dag her og der, og de bare. Er der. De samme nissene glor på meg hver dag. Slikt varer til påske; jeg aner uansett ikke hvor jeg gjemte påskepynten i fjor, så blir det påske i år så yey.

Jeg snakker med katta. Altså ikke som Märtha; jeg mjauer. Vi knurrer også. Yeah vi er på fire taleføtter, og jeg er altfor glad i henne. Nå blir det strengere regler framover, yeah; we’re going Erna together, katta og jeg. Og jeg får belønning i form av nit på nesa mi hver gang Diva Blue får seg blaut godmat.

Hun er vennen min, katta våres. Og jeg hater tanken på henne ute gjennom den katteluka som fulgte med da jeg kjøpte dette hjemmet. Hun får den opp om jeg låser den også. Men så lenge vi er hjemme, lister hun ikke etter oss, jeg vedder på at hun hadde trasket etter oss kilometervis.

Men du er også vennen min. Du drikker altså glatt 7 kaffekopper på rad med meg, vi har ikke telt de koppene. Du snakker dønn i over 3 timer med meg. Du babler i 2 timer med meg, om alt resten av verden inneholder få som forstår. Vi jabber sorg, vi jabber glede. Du forteller alt til meg, for du vet jeg er til å stole på. Du vandrer i naturen sammen med meg, og heier på enhver oppoverbakke vi måtte møte sammen. Vi ligger på en flytemadrass på sommeren som to søstre, mens du lærer meg å bryte unødige intimgrenser. Du kommer hit fra byen ved siden av, og vi går ut og spiser. Du er den jeg lager nattmat sammen med, når resten av narspillet har sovna, kompis (det var tider) Du er du. Og du er rå!

Dere er awesome. Og alle vet dere at jeg har så lyst til å ringe DEG i kveld. Heldige meg, som har venner som dere.

I stedet ligger jeg og sliter jeg sofaen, og det er så godt.

Det kommer en dag i morgen, der vi skal drikke kaffe og prate til tunga streiker. Vi skal dra på konserter og vi skal reise rundt i verden. Med barna sammen med oss. Vi skal leve livet på en helt ny og takknemlig måte, og ikke bare ringes, men treffes. Takk for at dere tar meg som jeg er, og ikke forventer mer enn en sofasliter 😗

 

 

Munnbind: 10 gode grunner til å bruke dem!

 

Hei og velkommen til det som skulle bli nett-alderen, men som ombestemte seg og ble munnbind-alderen.

Da jeg ikke har dypnett-kunnskaper, kan jeg ikke uttale meg stort om dette med at corona plutselig er noe helt annet enn øl, om fake news eller fake people, aliens, romskip, at jeg kun husker navnet Aune på de to artikarene i Bleik i nord, om han komikeren i Farmen er singel, eller at Øde er et allright navn å ha når meningene om homofilt ekteskap står i stil med det: øde.

Samtidig som han har mange fine sider den kunstnergutten. Nei jeg kan ikke uttale meg om stort annet enn om det å være alenemamma som fyker hit og dit for å være alenemamma, og om akkurat den munnbleia.

For der har jeg erfaringskompetanse så det holder.

Let’s talk about that, baby. For noen få positive greier går det an å finne med det som før het mensen-bind, som har forvandlet seg på en magisk måte til “munn-bind”. Og “mens” jeg har ruslet rundt med lilla papir-bind foran ansiktet mitt her i iskalde nord, ja så har jeg greid å finne noen frosne men positive greier ved å bruke the big fashion of the year(s):

Velkommen til 10 tipp topp om munnbleia!

1. Sminke? Nei. Why? Litt mascara kanskje, om man gidder. Det er fantastisk å tenke på at en kan dra ei lue over hue, og så dekke halve ansiktet med ei sånn bleie. Alle damer vet at ofte er det gidd som fy å spakle seg med makeup for å skjule sjenanse eller hvilken grunn man enn har; bare åh, orker egentlig ikke!

2. Du valser inn i pandemibutikken, og før du har rukket å drepe håndbakteriene dine med dråper som minner om festene du var på i 1995 (bygdafestene, you know, der drammen smakte det butikken lukter) har snørra di blitt flytende som tårer. Vintersnørr, Norgesnørr, kall det hva du vil, men det er vinteren sin skyld, og sånn som du vil skjule. Og vipps, der er hele bindet full av snørr.  Før var bind bra for mensen, nå er det bra for å catche snørr. Altså; den funker mot eksponering av din private flytende vinternese den bleia. Jippi.

3. Så skal du ut av butikken, og punkt 3 her gjelder oss som går eller sykler: Ikke ta av bindet ditt. Nå kan du puste inn oppvarma luft, og du slipper at Norge-snørra di fryser til istapper under nesa di. Remember that, uh?

4. Denne gjelder overalt. På butikk? Ute og går? Du hører musikk of course, og om det er Tina Turner fra ørtenhundre og simply the best, Metallica fra skjermløse tider eller you need to calm down med moderne Taylor Swift, så kan du nå stille-synge med leppene uten at NOEN SER DET!! Hvor ofte har du ikke hatt lyst til å synge stille i hjernen din som er så alene der oppe med Seigmen, og RØRE PÅ MUNNEN DIN!? Yeah! Det gjorde jeg i dag, det var party oppi hue mitt, og alle så bare et bind som ivaretok vinternesa mi!

5. Hvis det hjelper mot å bli smitta, yey. Jeg henviser til de som kan det der nede i dypnettet. Jeg bare surfer her oppe og har tusen andre ting å tenke på, som i; skal jeg kjøpe de ullsokkene der til minsten? Eller har han nok? Tanntråd. Grovt polarbrød. Blabla. Dopapir, kjøkkenpapir, hvor pokker ble det av skrivepapirene? Hvilken skuffe? Skuffa!

6. Rekk tunge til hvem du vil. Ingen som ser.

7. Du driver å lære deg å smile med øynene. I know, for jeg gjør det selv. Og jeg spurte et av barna på skolen til minsten: “Sei mæ, vises det at æ smile no??” (Gliser) Hun svarte: “….eh. Ja..”

Jeg: “Så det vises på øyan??” Hun nikket og gikk. Så seg tilbake med store øyne, og gikk.

8. Business og mote Jeg ser flere som produserer sånne fancy “hold kjeften og nesa di”-bleier, og det er vel allright med bleie-gründere. Bra for dem.

9. Når du endelig tar av den maska, og PUSTER! Du kan nesten høre Prodigy fra nittitallet og helt hit: “Breathe with me!”

10. Blunk med øynene og flirt i vei, ingen kjenner igjen deg uten å studere deg i 5 minutter lell. “Er det deg? Nei. Deg? Du? Nei? Åja DU ja, heisann!” Og innen da er du long gone.

6åringen min og vår kattepus Diva, slipper. Heldigvis å gå rundt som bankranere med sånne munnbind og lue på. Eller må vi banke 3 bank i bordet nå? Weysann, en verden der barn som har slutta å tisse og bæsje i bleier, må begynne med ansiktsbleier. Eller dyr som tasser rundt med bittesmå munnbind. Business? Mote? Dyremunnbind. Spideman-munn-bleie. Elsa-bind.

Jeg  håper du som leser dette forstår ironi. Jeg er bare en mamma som tripper rundt og bærer på mange rare tanker. Det er et slit å ikke begynne å le når det kommer til enkelte av tankene midt inne på butikken, men hey; da kan jeg stille-flire, og så skjuler munnbleia resten for meg.

At the end of the day; så er det dette som er godt: å komme hjem til ei trygg stue, tenne noen lys og litt røkelse. Legge et Sabeltann-puslespill, pynte rundt ei av hulene til Diva Blue, si god natt til gogutten, og kjenne på freden og roen.

Vi ønsker deg en rolig og varm kveld, hilsen oss på Lykke-alléen i Trøndelag 😻🤷‍♀️🤦‍♂️🦸‍♂️

 

“Æ FÅR FNATT, HELENE!!”

 

“Æ får fnatt, Helene! Fnatt!”

 

Jeg sitter i “se på TV-kroken” i sofaen, men greier ikke å konsentrere meg om en liten TVstund. Vi tar en pause som “lærer og elev” for 6åringen. Siden vi har to små symptomer men er helt friske; mener jeg da, er minsten hjemme fra skolen. Det er plutselig tusenvis av greier jeg får lyst til å lære den lille gogutten min. Vi har vært gjennom er morsomt pensum bestående av globus, New Zealand, alle månedene i året, hvorfor vi magneter ikke faller av kloden, bokstavene w, z og x, og lesing. Han er superflink.

Anyway, der sitter jeg. Ca 10 ganger i minuttet vrir hodet mitt langsomt mot venstre. Der står et stakkars deprimert juletre, og av erfaring vet jeg at hvis jeg dytter bittelitt på ei grein, så griner treet barnåler så det sildrer. Jeg sier bare: Krenk ikke et nyttårstre. Et juletre tåler det meste, men kremt.

Jeg har analysert dette bipolare hodet flere ganger de siste dagene, og funnet mange grunner og unnskyldninger til at grantreet fortsatt står der og henger, snart helt nakent. Hvorfor bare hiver jeg ikke ut det?

For det første ble jeg så glad da en av mine venninner, Christina (meglerfru1.blogg.no) plutselig stod på plattingen utenfor her med mitt første ekte juletre i gave. Juletrefot og hele pakka.

Men det er tull. Jeg kan ikke sutre om at “buhu nå dør treet jeg fikk av a Christina”.

Ok, jeg elsker å jogge og trene aerobic, men dette er ren hverdags-latskap som jeg lite pent har pakket inn i en skrudd idé.

Nemlig å la alle barnålene falle av, for så å ta bilder av et symbolsk deprimert juletre fra koronajula vi aldri glemmer. Og jeg aner at dette må være nok en unnskyldning

Sannheten er at vi hadde jo tidenes morsomste julaften med slekta og verdens hyggeligste nyttårsaften sammen med nabolaget rundt ei bålbøtte. Og disse naboene er noe for seg selv, ja dette er trivelig-borettslaget med en dært humor oppi det hele. We can laugh about it, yes we can. Rundt ei bålbøtte.

Jeg tenkte det som et slags bildekunstverk av et deppa koronatre fra tampen av året vi aldri glemmer.

Men etter hvert som treet henger med leppa, faller julepynten lenger og lenger ned, mens jeg ser sakte på det med store redde øyne. TENK den jobben det er å bære ut det mens det gråter barnåler langs hele stuegulvet?

Fine grantella som jeg fikk av venninna mi.

Det er ikke mange dagene siden ei dame som stakk hue innom her hutret og brrr-et mens hun sa: “Æ får fnatt, Helene, fnatt!!!” Og det var slettes ikke kulda hun fikk fnatt av, men det kjære juletreet vårt.

-“Jah! Få det ut, Helene, dønn!”

Men så eksisterer en annen sannhet oppi det hele også, og det er alt det andre jeg ikke gidder å gjøre for tida. Som å bære ut den altfor store nedspraya “TV-benken” som aldri noen kan ha laga for å bruke som TV-benk, men en megapult. Snart har jeg ikke pult, for å si det sånn. Men det skjer i slow motion. Når juletreet endelig har fått sin siste hvile, da skal det skje. Da skal ikke en overfladig TV stå ved kjøkkenet. Selv om Finn.no ikke vil ha den, vil uteboden. Og carporten trenger nok en svær pult. Dem aaaaltfor store jesuskrybbestallen skal doneres til skolen til minsten, ja jøss det er så mye jeg skal GJØRE! Senere.

Dette også var “fnatt” og “brrrh”. Men jeg bare lo, for sånn er det bare her i vårt hjem.

Jeg vrir hodet langsomt mot venstre og skuler storøyd på juletreet igjen, og nesten bestemmer meg: det må kanskje stå der og gran-nål-gråte seg helt ferdig, for jeg er litt nysgjerrig på hvordan et nakent grantre ser ut. Og nei, ikke fordi jeg har diagnose “forelske seg i og gifte seg med trær”.

Fordi sånn deppa var jo året som gikk.

Nei. Dårlig unnskyldning det også. Jeg prøver igjen.

For jeg gidder bare ikke i dette minuttet. Og ikke i det neste. Ei heller etter det deretter.

Spørsmålet er bare om juletrepynten må henge på det snart nakne treet. Jepp. Det må det. Easy. Den er easy, klart det må få beholde sine siste filler på kunstbildet mitt.

 

 

Tusen takk snille Christina. Jeg glemmer aldri da du fiksa hyling av glede i julestua våres med et godt gammeldags og råfint juletre, for dette juletreet var akkurat sånn som en glad førsteskoleklassing ønska seg. Det var superviktig for ham at vi skulle ha et stort, ordentlig tre.

Og jula vare helt te påsk, hæ?

 

Det du ikke vet om lakenskrekk

 

Ok. Lets go! Info the truth of the hidden t and the ru and the th!

Du er mamma eller pappa, og ordet “lakenskrekk” har fått ny betydning. Du streamer på kveldstid og gruer deg. For du har en ny slags lakenskrekk: Ungen din ligger der i senga di og fiser. Snakker i søvne så du innimellom må inn og trøste, og opptar hele senga. For det er mulig det. På skrå.

Lakenskrekken din handler nå om det faktum at du ikke lenger kan sove naken. Yeah right, som om det er safe å sove naken uansett hvor ungen din sovner. For om den ungen ikke sovnet i senga si, ja så våkner du ofte opp med en snorkende liten tass ved siden av deg. Ja de snorker, barn også, det vet både du og jeg.

Nattepysj. Sovetruse. Kjolen fra Spania, med megatrusa under? Ja du har tilogmed vært så desperat at du har takket ja til å arve bestemortrusene?  La oss ikke rekke opp hendene over den, please. Omg. You are not alone, for å si det sånn: farsken! Vi må plutselig kle på oss for å sove!

Jeg skal herved kurere din nye lakenskrekk med et dynetrekk. Enkelt, greit, og digg!

For selve skrekken går ut på at du leter febrilsk etter noe å sove i som ikke strammer over magen eller river i skuldrene. Natt-tøy er nok ikke det du sist prioriterte å kjøpe på City Lade. Eller Oslo City. Eller hvor du nå sitter og biter neglene av deg pgr av din nye lakenskrekk. Det du handler i butikkene er plutselig forbeholdt barn.

Altså. Jeg har tilogmed pauset  “You me her” på Netflix for å gi deg dette rådet. For jeg fant det ut i går, JEG KAN IKKE SOVE MER I DE FORBANNA TRUSENE! Eller shortsene. Eller kjolene. Med TRUSENE under. Eller den svære shortsen som presser mot magen likevel. Det er ca 5 stk alternativ som er godkjente av min body, and guess what: alle er til vask, fant jeg ut i går.

Et sett med to dynetrekk begynte å bli slitne. Så i går kveld tok jeg det ene og lagde 5 hull i. Altså du trenger ikke saks engang, du kan bite og rive.

Et hodehull, to hull for hender og to hull for føtter. Wow. Å ta på seg et svært og deilig dynetrekk, uten å behøver noe under…

er sååå deilig, og…

…kaaan muligens behøve at du er singel og aleneforeldre, slik som meg. Kremt. For jeg så ut som en representant fra en eller annen vill sekt. Altså, prevensjonsmiddel? Ja, trust me!

So what?

Du får sove uten at noen ekkel boksertranghet irriterer deg. Uten at du og trusene dine blir uvenner, og alle tskjortene feels like “sleeping-inventar”.

De fleste har vi vel gamle slitne dynetrekk som er klare for gjenbruken på hjørnet. Dropp hjørnet. Ut og rist av støvet og lag space for your happy body.

Bruk dynetrekk til å slå ihjel den splitter nye typ lakenskrekk, og du kan faktisk late som om du igjen sover behagelig nude. Samtidig som du anstendig lar barnet ditt / barna dine; få tryggheten det er å få være i nærheten av foreldre som oser ekte kjærlighet.

Åååååh som jeg ELSKER dynetrekk fra nå av. Jeg elsker elsker elsker dem!

Og jeg har ikke lenger foreldre-lakenskrekk  😉

 

 

Lykke til: bit og riv, du trenger bare noen hull i gamle tekstiler, så er natta du redda 😁

Nei, vi må ikke tie!

 

Du vet når noen snubler og faller over deg. Så faller du også, og brekker noen bein. Du får varige mén som du må slite med resten av livet, men du kan ikke klandre noen. For det var ikke med vilje.

Gang skadene med 100, og sett dem i kategori psyke, kropp og evne til å sette grenser.

Og la oss snakke om det.

De siste tiårene har jeg brukt til å finne min egenverdi. Jeg tror jeg følte meg fram til en slags egenverdi i blinde først, og handlet som om jeg ikke var verdt mer enn en liten og uskreven bokstav.

Sånn er det, når du har blitt misbrukt som barn, av eldre barn. De falt, du falt, og det var ikke med vilje. Du kan ikke skylde på noen for noe som helst, der du rastløs prøver å leve et liv. Men når livet mangler intime grenser og evnen til å verne om sin egen kropp, kan det være som å fortsette å påføre seg selv traumer.

Jeg ligger på mange måter fortsatt der bak strømboksen på lekeplassen, stivnet i sjokk og en følelse av det mest pinlige en kan tenke seg. Ekkelt. Da jeg snudde meg var de plutselig blitt så høye. Men de var ca 7-8 år. Jeg husker ikke om de kledde på meg, eller om jeg kledde på meg selv da jeg reiste meg. Om de hjalp meg opp. Om de hjalp ham opp. Eller om vi hjalp hverandre opp. Jeg tror ikke han fikk fram et ord. Vi var 3 år, og lærte hva vi skulle brukes til. En av de eldste hadde det ene pornobladet til pappan sin i hånden, og forklarte hva som skulle hvor på de små kroppene våre. Jeg husker at vi hadde store mager fortsatt. Som om vi ikke var helt ferdige med babymagen.

Men jeg husker at jeg lettet gikk ut av lekeplassen.

Helt til lekeplassen ble til ei seng og ei hytte i skogen. Full av pornobladene til pappan til han ene.

Som 5åring stivnet jeg av skrekk da de store skolegutta gikk forbi, og jeg forstod hva han ene mente da han sa: “Jeg har pølse hvis du selger brød!” Storøyd, flau og livredd stanset jeg automatisk alle mine bevegelser, mens han blunket. Jeg så ned. Leken var ikke noe morsom lenger.

I alle år som fulgte skyldte jeg på ordet “doktorlek”. Helt til ekspertene ristet på hodet. En vanlig doktorlek mellom barn inneholder samme alder og samme vilje.

Nei det stemmer ikke. Sa jeg.

Jo, det stemmer. Sa dem.

Jeg har altså begynt ferden med å reise meg. Strømboksen er forlengst fysisk rivd ned, og forøvrig er hele lekeplassen borte, som om et viskelær har fjernet minner, så hva har jeg der å gjøre?

Jeg møtte blikket til hun ene for noen år siden, og det begynte å romstrere i meg. Vondt i magen. Tusen tanker på en gang. Kvalme. I dag forstår jeg at det var pgr av traumene jeg satt fast i. Lenge hadde jeg funnet meg i alle ryktene hun hadde spredd om meg i denne lille byen. Rykter som at jeg var narkoman og helt ut på kjøret. Var det for å dekke over skadene av minnene hun bar på? Iallefall funket det en stund, noen jobb fikk jeg meg ikke, jeg som “var på kjøret”.

Da jeg gikk gjennom gatene etter å ha møtt det sinte blikket hennes som om hun hånte meg, forstod jeg sammenhengen. Jeg måtte begynne å sette grenser for min egen kropp. Ja, jeg ville nesten kalle det en slags sølibat. Verne om den lille jenta i meg til den dagen hun er helbredet.

Så la oss reise oss, alle vi som var for små, børste av oss støvet, og spørre:

Hvorfor skal vi tie?

Selv om de var barn, og ikke mente å skade andre barn, hvorfor må det være så tabu å snakke om?

Her i vår lille by florerer ryktene om dette, og man observerer sladderkjerringene i sidesynet. Du vet, de som spiser drama til frokost, konflikt til lunsj og sladder til middag. Når kveldsmaten av ei fjær og ti høns dekkes på, er det gjerne av typen: “Wow, hør her da, vet du hva eller?” Med pålegg som “Hold deg fast, her kommer det!”

Og du vet du aldri skulle informert den sladrekjerringa om det du bar på. Du kjenner hvor hun romstrerer i dine traumer, og innerst inne vet du at selv om de var større barn, ja så var det faktisk straffbart. Det finnes lovverk rundt slik type misbruk, dersom man anmelder som voksen. Men du er selvfølgelig den som tar hensyn.

Det lærte du jo tidlig å være. Hensyn, hensyn og atter hensyn.

Men nå i kveld vil jeg fortelle alle dere høns der ute: Det er VI som behøver å prate. Ikke dere. Det er vi løvetannbarn som trenger å snakke med psykologer og ty til store avgjørelser i livene våre for å lime sammen alt som ble knust. Vi bryr oss ikke om hverken sladder eller falske krokodilletårer, vi vil bare få være i fred mens vi sakte men sikkert reiser oss opp som sterke m..f.. kjemper! Kjemper med egenverd og sterke evner til å sette grenser. Vi behøver ikke å bruke kroppene våre til mer enn vi selv virkelig ønsker!

Og ingen er å bebreide, sånn er det bare.

Men det betyr ikke at man behøver å hverken tilgi trakassering i etterkant, ryktespredning eller i det hele tatt bry seg om den eksistens som vandrer der ute og har ansvar for å tilgi seg selv heller.

La oss snakke om alle sider, ikke kun den ene. Er noen for små så er noen for store. Vi er ansvarlige for å lære barna våre grenser. Det er bedre å ta den praten enn at de opplever noe som vil ødelegge resten av livet for dem.

The open mind of the flower power kind!

-forbipolene 2020