“Æ FÅR FNATT, HELENE!!”

 

“Æ får fnatt, Helene! Fnatt!”

 

Jeg sitter i “se på TV-kroken” i sofaen, men greier ikke å konsentrere meg om en liten TVstund. Vi tar en pause som “lærer og elev” for 6åringen. Siden vi har to små symptomer men er helt friske; mener jeg da, er minsten hjemme fra skolen. Det er plutselig tusenvis av greier jeg får lyst til å lære den lille gogutten min. Vi har vært gjennom er morsomt pensum bestående av globus, New Zealand, alle månedene i året, hvorfor vi magneter ikke faller av kloden, bokstavene w, z og x, og lesing. Han er superflink.

Anyway, der sitter jeg. Ca 10 ganger i minuttet vrir hodet mitt langsomt mot venstre. Der står et stakkars deprimert juletre, og av erfaring vet jeg at hvis jeg dytter bittelitt på ei grein, så griner treet barnåler så det sildrer. Jeg sier bare: Krenk ikke et nyttårstre. Et juletre tåler det meste, men kremt.

Jeg har analysert dette bipolare hodet flere ganger de siste dagene, og funnet mange grunner og unnskyldninger til at grantreet fortsatt står der og henger, snart helt nakent. Hvorfor bare hiver jeg ikke ut det?

For det første ble jeg så glad da en av mine venninner, Christina (meglerfru1.blogg.no) plutselig stod på plattingen utenfor her med mitt første ekte juletre i gave. Juletrefot og hele pakka.

Men det er tull. Jeg kan ikke sutre om at “buhu nå dør treet jeg fikk av a Christina”.

Ok, jeg elsker å jogge og trene aerobic, men dette er ren hverdags-latskap som jeg lite pent har pakket inn i en skrudd idé.

Nemlig å la alle barnålene falle av, for så å ta bilder av et symbolsk deprimert juletre fra koronajula vi aldri glemmer. Og jeg aner at dette må være nok en unnskyldning

Sannheten er at vi hadde jo tidenes morsomste julaften med slekta og verdens hyggeligste nyttårsaften sammen med nabolaget rundt ei bålbøtte. Og disse naboene er noe for seg selv, ja dette er trivelig-borettslaget med en dært humor oppi det hele. We can laugh about it, yes we can. Rundt ei bålbøtte.

Jeg tenkte det som et slags bildekunstverk av et deppa koronatre fra tampen av året vi aldri glemmer.

Men etter hvert som treet henger med leppa, faller julepynten lenger og lenger ned, mens jeg ser sakte på det med store redde øyne. TENK den jobben det er å bære ut det mens det gråter barnåler langs hele stuegulvet?

Fine grantella som jeg fikk av venninna mi.

Det er ikke mange dagene siden ei dame som stakk hue innom her hutret og brrr-et mens hun sa: “Æ får fnatt, Helene, fnatt!!!” Og det var slettes ikke kulda hun fikk fnatt av, men det kjære juletreet vårt.

-“Jah! Få det ut, Helene, dønn!”

Men så eksisterer en annen sannhet oppi det hele også, og det er alt det andre jeg ikke gidder å gjøre for tida. Som å bære ut den altfor store nedspraya “TV-benken” som aldri noen kan ha laga for å bruke som TV-benk, men en megapult. Snart har jeg ikke pult, for å si det sånn. Men det skjer i slow motion. Når juletreet endelig har fått sin siste hvile, da skal det skje. Da skal ikke en overfladig TV stå ved kjøkkenet. Selv om Finn.no ikke vil ha den, vil uteboden. Og carporten trenger nok en svær pult. Dem aaaaltfor store jesuskrybbestallen skal doneres til skolen til minsten, ja jøss det er så mye jeg skal GJØRE! Senere.

Dette også var “fnatt” og “brrrh”. Men jeg bare lo, for sånn er det bare her i vårt hjem.

Jeg vrir hodet langsomt mot venstre og skuler storøyd på juletreet igjen, og nesten bestemmer meg: det må kanskje stå der og gran-nål-gråte seg helt ferdig, for jeg er litt nysgjerrig på hvordan et nakent grantre ser ut. Og nei, ikke fordi jeg har diagnose “forelske seg i og gifte seg med trær”.

Fordi sånn deppa var jo året som gikk.

Nei. Dårlig unnskyldning det også. Jeg prøver igjen.

For jeg gidder bare ikke i dette minuttet. Og ikke i det neste. Ei heller etter det deretter.

Spørsmålet er bare om juletrepynten må henge på det snart nakne treet. Jepp. Det må det. Easy. Den er easy, klart det må få beholde sine siste filler på kunstbildet mitt.

 

 

Tusen takk snille Christina. Jeg glemmer aldri da du fiksa hyling av glede i julestua våres med et godt gammeldags og råfint juletre, for dette juletreet var akkurat sånn som en glad førsteskoleklassing ønska seg. Det var superviktig for ham at vi skulle ha et stort, ordentlig tre.

Og jula vare helt te påsk, hæ?

 

Det du ikke vet om lakenskrekk

 

Ok. Lets go! Info the truth of the hidden t and the ru and the th!

Du er mamma eller pappa, og ordet “lakenskrekk” har fått ny betydning. Du streamer på kveldstid og gruer deg. For du har en ny slags lakenskrekk: Ungen din ligger der i senga di og fiser. Snakker i søvne så du innimellom må inn og trøste, og opptar hele senga. For det er mulig det. På skrå.

Lakenskrekken din handler nå om det faktum at du ikke lenger kan sove naken. Yeah right, som om det er safe å sove naken uansett hvor ungen din sovner. For om den ungen ikke sovnet i senga si, ja så våkner du ofte opp med en snorkende liten tass ved siden av deg. Ja de snorker, barn også, det vet både du og jeg.

Nattepysj. Sovetruse. Kjolen fra Spania, med megatrusa under? Ja du har tilogmed vært så desperat at du har takket ja til å arve bestemortrusene?  La oss ikke rekke opp hendene over den, please. Omg. You are not alone, for å si det sånn: farsken! Vi må plutselig kle på oss for å sove!

Jeg skal herved kurere din nye lakenskrekk med et dynetrekk. Enkelt, greit, og digg!

For selve skrekken går ut på at du leter febrilsk etter noe å sove i som ikke strammer over magen eller river i skuldrene. Natt-tøy er nok ikke det du sist prioriterte å kjøpe på City Lade. Eller Oslo City. Eller hvor du nå sitter og biter neglene av deg pgr av din nye lakenskrekk. Det du handler i butikkene er plutselig forbeholdt barn.

Altså. Jeg har tilogmed pauset  “You me her” på Netflix for å gi deg dette rådet. For jeg fant det ut i går, JEG KAN IKKE SOVE MER I DE FORBANNA TRUSENE! Eller shortsene. Eller kjolene. Med TRUSENE under. Eller den svære shortsen som presser mot magen likevel. Det er ca 5 stk alternativ som er godkjente av min body, and guess what: alle er til vask, fant jeg ut i går.

Et sett med to dynetrekk begynte å bli slitne. Så i går kveld tok jeg det ene og lagde 5 hull i. Altså du trenger ikke saks engang, du kan bite og rive.

Et hodehull, to hull for hender og to hull for føtter. Wow. Å ta på seg et svært og deilig dynetrekk, uten å behøver noe under…

er sååå deilig, og…

…kaaan muligens behøve at du er singel og aleneforeldre, slik som meg. Kremt. For jeg så ut som en representant fra en eller annen vill sekt. Altså, prevensjonsmiddel? Ja, trust me!

So what?

Du får sove uten at noen ekkel boksertranghet irriterer deg. Uten at du og trusene dine blir uvenner, og alle tskjortene feels like “sleeping-inventar”.

De fleste har vi vel gamle slitne dynetrekk som er klare for gjenbruken på hjørnet. Dropp hjørnet. Ut og rist av støvet og lag space for your happy body.

Bruk dynetrekk til å slå ihjel den splitter nye typ lakenskrekk, og du kan faktisk late som om du igjen sover behagelig nude. Samtidig som du anstendig lar barnet ditt / barna dine; få tryggheten det er å få være i nærheten av foreldre som oser ekte kjærlighet.

Åååååh som jeg ELSKER dynetrekk fra nå av. Jeg elsker elsker elsker dem!

Og jeg har ikke lenger foreldre-lakenskrekk  😉

 

 

Lykke til: bit og riv, du trenger bare noen hull i gamle tekstiler, så er natta du redda 😁

Nei, vi må ikke tie!

 

Du vet når noen snubler og faller over deg. Så faller du også, og brekker noen bein. Du får varige mén som du må slite med resten av livet, men du kan ikke klandre noen. For det var ikke med vilje.

Gang skadene med 100, og sett dem i kategori psyke, kropp og evne til å sette grenser.

Og la oss snakke om det.

De siste tiårene har jeg brukt til å finne min egenverdi. Jeg tror jeg følte meg fram til en slags egenverdi i blinde først, og handlet som om jeg ikke var verdt mer enn en liten og uskreven bokstav.

Sånn er det, når du har blitt misbrukt som barn, av eldre barn. De falt, du falt, og det var ikke med vilje. Du kan ikke skylde på noen for noe som helst, der du rastløs prøver å leve et liv. Men når livet mangler intime grenser og evnen til å verne om sin egen kropp, kan det være som å fortsette å påføre seg selv traumer.

Jeg ligger på mange måter fortsatt der bak strømboksen på lekeplassen, stivnet i sjokk og en følelse av det mest pinlige en kan tenke seg. Ekkelt. Da jeg snudde meg var de plutselig blitt så høye. Men de var ca 7-8 år. Jeg husker ikke om de kledde på meg, eller om jeg kledde på meg selv da jeg reiste meg. Om de hjalp meg opp. Om de hjalp ham opp. Eller om vi hjalp hverandre opp. Jeg tror ikke han fikk fram et ord. Vi var 3 år, og lærte hva vi skulle brukes til. En av de eldste hadde det ene pornobladet til pappan sin i hånden, og forklarte hva som skulle hvor på de små kroppene våre. Jeg husker at vi hadde store mager fortsatt. Som om vi ikke var helt ferdige med babymagen.

Men jeg husker at jeg lettet gikk ut av lekeplassen.

Helt til lekeplassen ble til ei seng og ei hytte i skogen. Full av pornobladene til pappan til han ene.

Som 5åring stivnet jeg av skrekk da de store skolegutta gikk forbi, og jeg forstod hva han ene mente da han sa: “Jeg har pølse hvis du selger brød!” Storøyd, flau og livredd stanset jeg automatisk alle mine bevegelser, mens han blunket. Jeg så ned. Leken var ikke noe morsom lenger.

I alle år som fulgte skyldte jeg på ordet “doktorlek”. Helt til ekspertene ristet på hodet. En vanlig doktorlek mellom barn inneholder samme alder og samme vilje.

Nei det stemmer ikke. Sa jeg.

Jo, det stemmer. Sa dem.

Jeg har altså begynt ferden med å reise meg. Strømboksen er forlengst fysisk rivd ned, og forøvrig er hele lekeplassen borte, som om et viskelær har fjernet minner, så hva har jeg der å gjøre?

Jeg møtte blikket til hun ene for noen år siden, og det begynte å romstrere i meg. Vondt i magen. Tusen tanker på en gang. Kvalme. I dag forstår jeg at det var pgr av traumene jeg satt fast i. Lenge hadde jeg funnet meg i alle ryktene hun hadde spredd om meg i denne lille byen. Rykter som at jeg var narkoman og helt ut på kjøret. Var det for å dekke over skadene av minnene hun bar på? Iallefall funket det en stund, noen jobb fikk jeg meg ikke, jeg som “var på kjøret”.

Da jeg gikk gjennom gatene etter å ha møtt det sinte blikket hennes som om hun hånte meg, forstod jeg sammenhengen. Jeg måtte begynne å sette grenser for min egen kropp. Ja, jeg ville nesten kalle det en slags sølibat. Verne om den lille jenta i meg til den dagen hun er helbredet.

Så la oss reise oss, alle vi som var for små, børste av oss støvet, og spørre:

Hvorfor skal vi tie?

Selv om de var barn, og ikke mente å skade andre barn, hvorfor må det være så tabu å snakke om?

Her i vår lille by florerer ryktene om dette, og man observerer sladderkjerringene i sidesynet. Du vet, de som spiser drama til frokost, konflikt til lunsj og sladder til middag. Når kveldsmaten av ei fjær og ti høns dekkes på, er det gjerne av typen: “Wow, hør her da, vet du hva eller?” Med pålegg som “Hold deg fast, her kommer det!”

Og du vet du aldri skulle informert den sladrekjerringa om det du bar på. Du kjenner hvor hun romstrerer i dine traumer, og innerst inne vet du at selv om de var større barn, ja så var det faktisk straffbart. Det finnes lovverk rundt slik type misbruk, dersom man anmelder som voksen. Men du er selvfølgelig den som tar hensyn.

Det lærte du jo tidlig å være. Hensyn, hensyn og atter hensyn.

Men nå i kveld vil jeg fortelle alle dere høns der ute: Det er VI som behøver å prate. Ikke dere. Det er vi løvetannbarn som trenger å snakke med psykologer og ty til store avgjørelser i livene våre for å lime sammen alt som ble knust. Vi bryr oss ikke om hverken sladder eller falske krokodilletårer, vi vil bare få være i fred mens vi sakte men sikkert reiser oss opp som sterke m..f.. kjemper! Kjemper med egenverd og sterke evner til å sette grenser. Vi behøver ikke å bruke kroppene våre til mer enn vi selv virkelig ønsker!

Og ingen er å bebreide, sånn er det bare.

Men det betyr ikke at man behøver å hverken tilgi trakassering i etterkant, ryktespredning eller i det hele tatt bry seg om den eksistens som vandrer der ute og har ansvar for å tilgi seg selv heller.

La oss snakke om alle sider, ikke kun den ene. Er noen for små så er noen for store. Vi er ansvarlige for å lære barna våre grenser. Det er bedre å ta den praten enn at de opplever noe som vil ødelegge resten av livet for dem.

The open mind of the flower power kind!

-forbipolene 2020

Kari Jaquesson i koronavinden

 

Kjære Kari Jaquesson.

Du titter fram både her og der på min facebookfeed, og siden du gjør det, regner jeg med at du vil prate. Få svar. Spille litt ball. Slapp av, jeg skal ikke gå løs på deg med hvordan det hamrer omkring alle eldre jeg kjenner, mine venninner med diverse sykdommer og, yeah. You know.

Og med all respekt. Dette er ikke noe hårete og hånete ball jeg kaster tilbake til deg. Dette er dypere enn tall, statisikker og et grumsete verdensbilde i en imaginær kinosal.

Vi skal alle dø, ja vi skal det. Du har rett. Vi skal visst alle daue på et eller annet tidspunkt som passer meget dårlig.

I fjor døde en 22 år gammel sjel jeg kjente godt, og etterlot seg ei lita pie. Vakra snilleste ble 22 år, og var dattra til min venninne. Døden kan være ekstremt traumatiserende, det kan jeg etter mange erfaringer skrive under på. All ære til min venninne som fortsatt orker å stå opp om morgenen.

Men ja. Du har rett. Alle skal vi “poff”. Forsvinne. En dag. Hver vår dag.

Kari. Jeg vet at det ikke var i denne sammenheng du nevnte døden.

Denne uken arvet jeg et nydelig maleri, en kopp og fem bøker etter henne som bare ble 22 år. Du vet, hun som ble en av verdens yngste engler.

Så begynte jeg å lese.

Samme hva, Kari, la oss sammen lære av hva døden ønsker å nå oss med, i bokform.

Den tredje komponenten ved Loven om minste motstands vei, er forsvarsløshet. I det hele og det fulle handler det om aksept. Men altså, det å ikke bry seg om behovet for å forsvare sitt syn. Det å stille seg åpen for alle synspunkter i stedet for å tviholde på et av dem.

Se på bildet av Sibirkatten Diva Blue Luna under her. Hun er stille. Ergo er hun klokere enn deg og meg. For det er ved taushet at du hører universet hviske til deg. Det er ved meditasjon at du utvikler deg. Det er stillheten som er ekte.

Å være taus og slå av alt av elektronikk, samt legge bort bøker, og bare være. Er. Vanskelig. Men ikke mer trasig enn den første gangen. Pust inn på fire, hold på fire, pust ut på fire, hold på fire, pust inn på fire.

En. To. Tre. Fire.

Nåtid.

Vi skal være rene i ord, og det tror jeg at du tror på.

Husk det også, er du snill.

Sånn flott og energisk dame som du i realiteten er; glem ikke at vi skal være rene i ordene våre.

Nåh. Jeg skal ikke påberope meg evner jeg fortsatt jobber med her, for det å være rene i ord betyr jo også å ikke banne, og å ikke snakke ned seg selv.

I am working. Trust me.

Vi skal ikke ta noe personlig, noe som de aller fleste har en jobb å gjøre med.

Vi skal la være å forutsette ting.

Vi skal alltid gjøre vårt beste.

Så gjør nå ditt beste i å tåle tilbakemeldingene fra internett i ditt hjerte, etter å ha lagt ut ord. Kanskje er det rene ord, hvem vet? Er det ikke det, så vask dine karmafrø i elven din ved å legge ut en ny og renere video.

Husk, vi skal aldri ta noe personlig. Alt andre eier, eier de. Og du har ikke mottatt noe før du har mottatt det.

Alt jeg vet er at der er noe etter døden, og at døden stadig forsøker å utdanne oss som best døden kan.

Din oppgave er ikke å meddele alt mulig om en pandemi som har drept mange mennesker. Og har den drept mindre enn influensa har drept, så er det pgr av ekstremt inngripende tiltak.

Din oppgave, Kari, er å sette deg stille under månen og gjøre pusteøvelser i firkanter. Meditere. Slappe av. Ta alt helt knusende med ro, og ikke være en av ringene i vannet etter en stor stein i tjernet.

Siden jeg lærer i bøkene etter den unge engelen våres å ikke dømme, dømmer jeg deg ikke. Tvert imot tror jeg at du ikke mente å tråkke noen på tærne, men få oss til å vasse kun ned til knærne, og ikke lenger ned enn det.

Jeg mener at du forsøker å få oss til å våkne. Men vi er langt ute på dypet, og vi er våkne som aldri før.

Kom deg på land, og ta imot vinden sammen med oss andre.

 

 

Disse to bøkene er noe av den verdifulle arven jeg sitter igjen etter young angel, bøker sitater i dette innlegget er fra :

 

 

Jeg leser bloggen din

 

…eller. Jeg brukte å lese bloggen din, men du har ikke skrevet så mye i det siste.

 

Det er alltid både koselig og rart å høre dere som jeg ikke kjenner, fortelle meg at dere leser forbipolene. Og hvis jeg bare, om jeg bare, kunne fortelle dere akkurat når jeg er tilbake for full guffe her inne, hadde det vært så mye enklere å svare. Datoen er i spøkelsesmodus, akkurat som meg på snap for tiden.

Jobben jeg har å gjøre om dagen, overskygger alt, og av hensyn til mine barn’s personvern, kan jeg ikke gå inn på dette temaet. Vi voksne i vårt nettverk har mye å gjøre, blant annet å skjerme barna, ikke sant. Offentlig eksponering er noe man bør respektere.

Alt kom i år.

Det var i 2020 alt skulle skje, og få får kred for alt hva en har måttet ofre og forsake. Alle dere foreldre som gjorde tidenes innsats som lærere, barnehagearbeidere, skolegård og bla bla blaaa aaah så leie vi er av ordene på alle de rollene vi plutselig tok på oss i mars. 2020. Tjue tjue. Tjue grunner til å klappe seg selv på skuldrene. Men au, klapp ikke der, for siden vi har trippet rundt som anspente streken-mennesker (du husker streken?) (…hvis ikke; google..) så ikke klapp der.

Men jeg vil at du skal vite, kjære leser, at jeg er her, og at jeg aldri kommer til å svikte. Skriving er min kunst, og det å få skrive er meg et eneste langt eventyr. Hvis jeg får leve til jeg er nitti, kommer både bøker og blogginnlegg herfra, det er jeg ikke i tvil om.

Just give me time, og alt kan skje, you know.

Man er intet mer offer, enn man gjør seg selv til. Ingen mer stakkar enn man selv skaper. Det er mitt lille tittei budskap til deg i dag, mens alt du får vite ellers i media stort sett er kjipe tall som stiger og en urovekkende kjent tilstand av stille klode nærmer seg. Men vi skal reise oss. Sammen skal vi reise oss, du og jeg og alle her på moder jord. En globus av tøffinger, er hva vi er! Jeg kjøpte forresten en for liten globus her om dagen. Etter førti fylte øyne for liten værtfall.

På bildet over her har min eldste sønn skrevet at han er glad i meg. Min yngste sønn har tegnet et hjerte til meg. Pia våres Diva Luna Blue er forever vår store sibirkjærlighet, min kusine har gitt meg en av de nydelige Buddhaene, og sånn ellers er det sånn vår trygge hverdag foregår for tiden.

Mine nærmeste og jeg, vi kunne badet i selvmedlidenhetens gjørme akkurat nå. I stedet svømmer vi rundt i hverandres lyseblå komplimenter, himmelblå ansvar og turkis framtidsplaner. Drømmer? Ja vi har også drømmer, men kall dem heller planer. Drømmeplaner. Visualisering. R u with me?

Du din tøffing av en bloggleser, som fortsatt gidder: Gå nå til speilet og si til deg selv: “Jeg elsker meg selv. Jeg elsker andre. Andre elsker meg. Jeg er god nok akkurat som jeg er, og jeg er nå frisk!”

 

Digital klem fra forbipolene, staying strong.

 

Nordmenn som skammer seg

 

Jeg puster. Eller vent, skal vi se, sånn ja. Nei, for svarte fargeblyanter. Det der der ikke en dyp hel-gjesp! Sånn nei! Sånn ja!

Yeah, I am breathing, helt til neste gjennomførte innpust.

Det er deg og meg, ikke sant.

Du er den foreldren som føler deg minst alene. Du er rett og slett helt oversosial in the real life; men du kalles “alenemamma” eller “alenepappa”.

Det ligger i ordet “alene”.

All alone, “stakkar”.

Nå kan jeg bare snakke for meg selv. Ikke alle alenforeldre er like heldige som meg. Anyway: Det er slettes intet faktum at vi aleneforeldre er “alene”.

Vi bare bærer alle bursdagene, jula, påska og sommerferien (glemte jeg noe nå? Andre sine birthdays?) på to skuldre mens vi prøver å puste samtidig. So give us a break.

“Pust dypt nå” sier du, med engler i blikket. Vi bare ser på deg med empati og takknemlighet, later som vi puster, og så snur vi oss for å prøve å værtfall gjespe inn litt oksygen

Sorry, men ah, hadde du bare visst hvor mange  lange firkant-pusteteknikker som skulle til når du er alene om alt ansvaret “to run this home”, der tørketrommelen er langt fra samarbeidsvillig sent på kvelden, og 3 andre tørketrommel-innhold i plastikkboksen bare venter på å :brettes: i morgen.

Leiligheten vår er nok mindre enn mange sine store hus, og jeg lover deg; jeg aner heller ikke hva annet enn pinjta småttolla skal finne på innen disse kvadratmeterne når bursdagene banker på døra om bare timer. Ok, to dager, men to dager er faktisk timer for å regne. Anything is.

Men sånn helt ærlig; når det kommer til å bo alene med barna er det digg å slippe krangling med et jevnaldret vesen, dobbel klesvask, misforståelser og stadig etterspørsel etter intimitet langt over intimgrensa. Omg. Den grensa styrer jeg selv, og helst på en eksotisk strand i et varmt land… ja la oss glemme det. Korona vettu. Korona. Eller selvrespekt. La oss si det sånn.

Jeg nekter å styres av skam, og har hørt om foreldre som ikke har feiret barna sine fordi de føler at de har for små leiligheter. Til ære for dere alle med små hjem: Dere skulle bare sett hvor mange løsninger vi prøver å finne for guttungen min her i gården i disse bursdags-dager, fordelt på ca 70kvm; bord hit, utebord dit, låne småstoler, osv…

Han skal ha klassefest en dag denne uken, og noen dager etter fyrer vi løs med familiebursdag. Munnbind og antibac er på plass, og bordplassering i bursdag nr 2 er ekstra viktig. I klassefesten er de vant til å omgås.

Uansett: Poenget er at vi nordmenn er så redde få å ha for lite. Men vi trenger ikke mer. Hjemmet vårt går i både høyde og lengde, og ikke minst i hjertemodus. Bank på døra og bank i hjertet. Banken kan seile sin egen sjø: Du er bra nok!

Heia og klapp i hendene for alle “uperfekte hjem” i vårt land! Om du så må bo hjemme hos foreldrene dine som voksen i disse tider så er du MER ENN, MER ENN GOD NOK, aldri glem at det ikke er kvadratmeterene som definerer din verdi.

SHAME ON THE SHAME, you are not to blame!

-forbipolene 2020.

 

“Det er som å ikke ha ei grav å gå til…”

 

KNUSTE SPEIL LANGS VEIEN.

 

Kristian sitter i bilen og griner med hodet mot rattet. 31 år gammel, og pappa. Men han får ikke lov til å være pappa. Tårene presser på og vil ingen ende ta.

-“Det var helt jævlig. Jeg har ikke ord. Av 3 barnehager på stedet måtte jeg lete meg fram til barnehagen der sønnen min var. Først kjente han meg ikke igjen. Så ville han ikke gi slipp på meg. 5 barnehageansatte fulgte meg til bilen, og jeg aner ikke hvorfor.”

Han har vunnet 4 rettsaker som far til en gutt som snart fyller 17 år. Men mor kan gjøre hva hun vil.

Kristian har, etter å ha bidratt som besøkshjem for ei jente på 9 år, politiattest på at han er skikket som støttekontakt og besøkshjem.

Intet rulleblad. Ingen rushistorikk eller vold. Bare en person i veien som ikke ønsker at han skal fylle farsrollen slik han vet at han kan.

Denne historien begynner i November, 2004. I en del av vårt land, der en stolt Kristian holder sin nyfødte sønn trygt og godt inntil sitt hjerte. Tårene som trillet den gang, var av glede, og alt skulle bli så bra. Far og sønn.

Og mor.

Hun hadde visst andre planer, og bodde ikke sammen med far.

Han må gå til sak. Rett og slett. Men mor flytter akkurat i det de er i ferd med å spikre fast en avtale.

Så kommer krav om minimale samvær. Kristian tåkelegges. Han som pappa forsvinner i et romskip som mamma sender til Mars. Eller noe sånnt.

-“Jeg vant alle de 4 rettsakene, og en stund hadde vi samvær regelmessig fra onsdag til onsdag en gang i måneden annenhver måned, og for å få til dette jobbet jeg innen olje i Kongo.”

Han står på. Elsker sin sønn over skyene og tilbake igjen, og jobber hardt for alle møtene med sitt livs store kjærlighet; barnet sitt.

Årene går med de 4 rettsakene. Han ringer ungen sin, men hun saboterer. Plutselig får lille gull en kjærlighet på pinne, og telefonen kastes i gulvet. Kristian lærer sakte men sikkert hvor lite det skal til for å manipulere et barn. For ikke å snakke om hvor enorm makt den har, den som utfører manipulasjonen. En slikkepinne. Godteri. Og sim sala bim så var telefonen uinteressant.

Kampen for å få være pappa fortsetter, og så sitter han altså der i bilen sin og gråter til det er tomt. Tomt for tårer og tomt for muligheter. Gutten hans er 3 år og har akkurat kjent ham igjen etter å ikke ha kjent ham igjen på flere minutter. Han har ikke fått sett pappan sin på 9 måneder. Den tiden det tar å skape et barn.

Kristian blir tibudt samvær en natt hver 6. uke av mor. Hun snakker om at gutten selv skal få bestemme når han er 18.år. Skyggelegging, tåkeland og manipulasjon fortsetter, men pappa går ikke med på dette. Ny sak. Ny seier.

Men hva betyr “seier” og “rettsavtale” i det Norske rettsystem? Jovisst kan det koste 125 000 i advokatutgifter, men en rettsavtale viser seg å ikke bety mer enn en halv dopapirrull. Den andre foreldren kan tørke opp sine feilgrep akkurat hvor hun eller han vil, og sådan kaste papir dit hun eller han vil. Kristian hadde, som uttallige fortvilte foreldre som ønsker å gi barna sine den kjærligheten de behøver for å vokse opp trygt i vårt land; ikke fri rettshjelp. Han måtte etterhvert være sin egen advokat.

Men hva så? Hva er det verdt?

Både fedre og mødre i vårt land kan kaste rettspapirer som dasspapir akkurat hvor de vil. Leke dommere. Bestemme. Regjere. Ødelegge.

Likevel.

Det betyr intet med fri rettshjelp.

Kristian forteller: “Jeg har hele tiden sagt til mine venner og min slekt; Hvis du går fra ferja mot stedet vi hører til, så vil du finne mange speil i grøfta”.

Dette er speil Kristian har knust i fortvilt desperasjon etter å ha levert en unge som så tydelig og trist ville fortsette å være hos pappan sin.

Etter barnehagebesøket opptar samværene seg. Men hver gang far skal levere minsten tilbake, prøver barnet febrilsk å overtale pappa til å snu.

-“Jeg kommer aldri til å glemme det, for hvis jeg ikke hadde fått hjertet mitt knust før, så fikk jeg det da.”

Gutten gråter.

Pappa gjør pappajobben sin og snakker om kompisene i barnehagen.

Sønnen svarer at de er jo ikke så gode kompiser.

Han vil ikke hjem til mamma. Argumenterer, rett og slett.

Lillegutten til pappahjertet er 4 år, og pappa må stoppe i tunnellen.

Hadde han enda bare snudd der. Men hva så? Hva hadde skjedd da? Gutten blitt hentet med makt?

-“Kanskje han skjønte at det var lenge til han så meg igjen.”

Kristian blir stille.

-“Jeg kjenner meg igjen i de som mister noen, som ikke har noen grav å gå til.”

12.februar 2017. Det er siste dag Kristian ser sønnen sin på lange tider, og noe er galt. Gutten hans vil ha med seg mange ting. Headset, drone og diverse.

-“Vi i slekta, som hadde så nært forhold til gutten vår en gang i tiden, har mange ganger undret på hvorfor goungen våres plutselig skulle ha med seg halve rommet; visste han at dette var siste gang han var hos pappan sin?

Nå er han snart 17 år.

17 år og vokst opp uten en pappa. En pappa som lever og elsker ham over skyene og tilbake igjen. En stabil mann som kunne båret hans sorger på sterke pappaskuldre.

 

Men intet rettspapir var verdt noe. Et barn’s rettigheter i et lite rike forble skyggedanset og forlatt. Intet nytt er å fastholde i denne historien. Dette gjelder så altfor mange fortvilte unger i Norges land. Forlatt av loven og desperat savnet av foreldre som trampes ned i intet sammen med kostbare dasspapir i et latterlig men livsfarlig teater der advokater later som om de er verdt å bruke lån på lån på lån på. På hva? Altså noe som er verdt mindre enn den billigste dopapirrullen du kan finne, faktisk. “Rettsavtale”.

Snart er Norges sviktede barn myndige. Men så er er noen av dem langt fra 18 år. Hva hjelper noe av det, når et helt land svikter og man innerst inne gråter etter mamman eller pappan sin.

Men tør ikke si det.

For ingen er så trofaste og lojale som barna.

 

Takk, Kristian, som egentlig ikke heter Kristian, for at du deler din store hjertesorg med oss; nemlig kjærligheten du skulle gi til ditt barn, som du aldri fikk gitt. Jeg vet du ville vært åpen, men at du av hensyn til skatten din lar kisten være halvåpen.

 

“Jeg skulle rydde det store rommet hans i fjor. Det tok 4 dager. Det var så innmari tungt. Det var heavy. Heavy, heavy. Jeg har jo bare ham da vet du, han er min eneste unge. Jeg vet han er det fineste som finnes for meg, men jeg vet ikke lenger hvordan han ser ut.”

 

…stille, stille kidnapping. Hvordan kan noen ha samvittighet til å stå for en stjålet barndom? Kan man klandre staten? Advokaten? Dommer? Sakkyndig? I sannhet er det slik, at mange foreldre tror de handler korrekt. I like mye sannhet er det slik, at de tar feil.

Så hvem tar ansvar når barn blir stille og usynlig kidnappet, manipulert og ført bort fra en mamma eller en pappa som elsker dem høyere enn himmelen?

I ønsket: Staten Norge.

I virkeligheten: Ingen…

Hysj. Ti stille, for du er i tåkeland og her danser man skyggedansen etter piper med makt.

 

Kristian har brukt over en halv million kroner i advokatutgifter, og hva er det verdt? Skal man heller spare opp pengene til barna er over 18 år, kjære regjering? Og gi disse pengene til ungene sine? For med et dasspapir fra teateret Norge kommer man nemlig ingen vei dersom en av foreldrene har bestemt seg for å tørke seg en viss plass med det papiret, og kaste din halve million i do. I mens kan den foreldren i ro og mak lese doboka si, for selv har vedkommende fri rettshjelp. Og hvis ikke gikk kanskje noe av den halve millionen din med på å betale dobesøket for denne andre foreldren; bedre forklart: Du blir sittende igjen med å betale den andre partens saksomkostninger.

Det stinker, hva?

Er du millionær kan du gønne på i teateret så mye du vil, betale både dine egne og den andre parts saksomkostninger og fikse alt med money.

Men millionær eller ei; en rettsavtale er fortsatt verdt mindre enn hva du finner i en forlatt utedo på vidda i tåkeland.

Og hva kan du gjøre dersom tvangsmulkt ei heller innføres etter samværssabotasje? Da ringer du advokaten din og får beskjed om å ta opp nye lån så advokaten din får tjene mer penger på deg i nye teaterforestillinger der du kan skrive under på enda flere dopapir.

 

Takk til tåkelandet Norge. Er det nå på tide å opplyse foreldre om hva de betaler for i deres pompøse rettsaler?

Kanskje. Men hysj, si det stille så advokater og alle andre som tjener penger på håpefulle mammaer og pappaer får skyggedanse i rikdom og fred.

 

~~~~~~~~~~~~

Your horror sorrow

 

Oh them kids today,

all of those you may

give love to, and take care off..

 

Oh, our children of hearts

how we’d give them our safe starts,

because of pure pure love..

 

Because of pure pure pure Love

♡♡♡

 

forbipolene 2020

 

 

 

 

 

 

 

Cobain’s moon

 

Cobain’s moon

 

My child, my child, I love you so ♡

My boy, my boy, look at the moon

and we will meet soon.

As you grow up yo be a man,

do all you can

to live the life I gave you.

 

I made you from my heart,

loved you from before your start.

But I can’t reach you now.

Maybe when I’m old and gone

you can read this written in internet stone.

 

My boy, my boy,

where will you go?

Tell me how did you sleep last night?

Cobain in heaven said so,

where will you go

when you need me?

 

My boy, my boy, I Iove you so.

And life aint fair,

but please hold on.

I’m still here,

and allways will be

strong for you.

 

Look at the moon

every other soon.

I will look too,

or be the dust from stars.

To watch over you.

 

Mom is strong

so tall everlong.

For you and your brother

I really don’t bother

about heartless minds

and unknowing kinds.

 

Time goes by, like half a year,

but boy, my boy

I will allways be here ♡

 

 

Å leve under lupen: med bipolar :):

 

Det ligger i bloggnavnet hva som er grunnlaget for denne bloggen, og jeg har siden bloggstarten sommeren 2015 vært opptatt av å peke på bipolar med en positiv finger. Alt det kreative det medfører og det gode humøret man kan seile på ved remisjon.

Samtidig har jeg innimellom forsøkt å få fram alvoret innen mental helse generelt. Jeg skal nå åpne for tema som vedrører selve hardjobben med å leve med en diagnose få vet sannhetene om.

Ja og hvordan skal de kunne vite?

Selv måtte jeg lære flere verk over mange år for å kunne leve med bipolar 1 på en frisk måte, og melke det positive ut av galskapen. Måtte og måtte fru blomkarse; alt er valg, så jeg valgte det å bli stabil for barna mine.

For meg er det ikke diagnosen som er vanskelig å leve med. Det er menneskene med snåle idéer som stadig popper opp her og der, uvitende som bær. Ikke på bærtur engang, men rett og slett bærene sjøl. Det er fordommene i hele syltetøyet som er slitsomt.

Argusøyne og luper, googletroll og vesen som tror at denne diagnosen betyr at jeg er svak. Så hvis de bare plager meg litt mer med mobbing og hån, ja så bryter jeg sikkert sammen som sukkertårn i fragleberg, og legges inn i gjøkeredet mohahaaa… aahhh…

Med slitsomt mener jeg stuff å bruke unødig energi på, fordi de har bestemt seg for hva bipolar er, og da gidder du ikke å diskutere. Eller de lurer på hva bipolar er, og når de påpeker at google says not, ja så orker du ikke å forklare. Det er tross alt ikke en farlig sopp du skal prente inn i dem at de ikke må plukke på bærturen sin.

Det er bare bipolar 1. Et potensielt kaninhull for Alice og deg ikke sant. Et kaninhull du forlengst har tettet møysommelig igjen, for nedi der var det litt av en verden gitt.

Hvis jeg ikke hadde lært det jeg har lært hittil, hadde jeg gitt opp for lengst. Jeg hadde ikke vært mer. Så ekstremt utfordrende er det å leve med en diagnose som “ingen” har peiling på. Og med hermetegn omkring ingen mener jeg alle de som ikke selv lever med gaven.

For hadde de bare skjønt det, åh, bare forstått det, at det på så mange måter er en gave…

En fruktbar gave i en moderne ørken som tørker ut sine kunstnere, musikere, skribenter og genier, og forsøker å få oss til å passe inn i en A4institusjon.

De forventer følgende av meg:

Jeg skal ikke være sint. Jeg kan ikke være for glad. Ikke prate særlig mye, aldri bli redd og for Guds skyld ikke gråte. Ikke rekke ut ei hånd til en gammel ørn som en gang misforstod. Jeg er fortsatt misforstått 5 år etter. Så hvem pokker skal jeg være når jeg ikke kan være meg selv?

Eksperter som lege og psykiater sier jeg er frisk.

Jeg er i remisjon, noe som betyr at diagnosen har trekt seg tilbake fordi jeg har levd frisk på mild dose lithium så lenge.

Og nei, det er ikke farlig for kroppen min å medisineres riktig med små mengder lithionitt. Metall. Salt. Den eneste medisinen i felleskatalogen som kunne blitt solgt på helsekosten, men siden den funker så bra, yeah, so… da trenger man ikke tenke som ei bær og innbille seg syltetøy. Da blir det sånn søl vet du.

Jeg lever et godt liv med mange venner og stort nettverk, og det er ikke synd på meg.

Likevel.

Folk ser på meg med argusøyne og tolker ivei.

Han ene trakasserer meg så politiet anbefaler total blokkering.

Hun ene roper “BITCH” til meg når hun ser meg, og det er ikke derfor det renner ei tåre nedover kinnet mitt nå. Ei heller hvorfor jeg har ekstra dype drømmer om natten.

Å bli kalt det ordet av henne er jo et kompliment.

Den tåren er bare oppgitt. For det er som jeg skrev ikke synd i meg. Jeg merket ikke at den tåren saltet sin vei før den nådde en lukket munn uansett: Jeg bare hører ikke hjemme her på 100 år enda, når verden er mer opplyst enn dette.

After all skal jeg jo prise meg lykkelig over at lobotomiens tid er over, hva? Men hva med å dra det lenger? Psykiatri i dag er som en barnehage i forhold til det universitetet det kommer til å bli om 100 år.

Jeg er her kun for mine barn, min familie og et nettverk av kjærlighet. For jeg er så heldig å få oppleve kjærlighet og forståelse.

Men hvordan er det å orke livet, for alle de som hver dag opplever det samme som meg, nemlig fordommer? For alle de som ikke er så heldige å få oppleve å ha et varmt og godt nettverk?

I wount lie, jeg har helt sikkert fordommer selv, på mange områder. Det er det som gjør det hele så fortvilende; folk vet ikke. Og hvordan kan de vite?

Hvordan skal jeg kunne vite hvordan det er å lande på månen når det aldri har skjedd i mitt liv? Hvordan kan jeg skjønne på hvilken måte man må forberede dagen sin dersom man sitter i rullestol? Hvordan det ser ut i New York vet jeg heller ikke, men det kan hende jeg en dag vet.

Det kan hende du også en dag vet hvordan vi som lever med disse “mystiske” mentale diagnosene fikser dagene våre. Bipolar ligger latent i gitte gener og er sådan en fysisk sykdom som kan bryte ut hvis man har det i genene sine. Ved hasjrøyking, traumer, insomnia, eller ekstremt stress. Blant mye annet.

Jeg møter argusøyne hele tiden. Over alt. Fordommer og googliserte holdninger proppfulle av idéer om hvordan jeg er. Som om jeg er en eneste svær humørsvingning. En slags regnbuebølge eller noe sånnt. Men jeg har bipolar 1 i remisjon på 10. året, og har ikke annet enn helt normale moods som hvermannsen og hverkvinnsen har.

Det mest krevende ved å leve trygt medisinert og i remisjon med bipolar 1, er all denne evinnelige empatien jeg har inni meg. Medfølelsene. Det er som om jeg blir alle de som har det fælt og sliter. De på TV’n og de jeg ellers møter. Jeg KAN ikke sitte stille og se på at noen har det vondt, og hvis det ikke hjelper at jeg prøver å hjelpe, river det hjertet mitt i stykker.

Alle som kjenner meg mener at jeg er for snill. Tilogmed sønnen min på 5 år synes mamma er for snill. Men det heter bipolar og betyr sårbarhet og sensitivitet for andre’s følelser.

Man kan kalle det det motsatte av psykopatiske trekk, slik en psykolog en gang forklarte meg. Det er hva som skinner gjennom frisk medisinering og velfungerende hverdag: Empatien. Medfølelsen. Tårene på andre’s vegne. Kreativitet og pompøse idéer som bør legges skrevet på lapper i idé-krukka og leses om en måned til en god latter.

Som jeg skulle ønske at vi alle forstod hvordan det var å lande på månen, sitte i rullestol, være et grantre, ule som en ulv, løpe som ei løve, visste hvordan hele kloden ser ut og aksepterte alt dette som det var.

Men det er ikke slik. Verden er ikke rettferdig.

Vi er ikke her for å leke ofre, uansett hva livet bringer. Vi er her for å tøffe oss opp og banke i bord, synge ut sannheten, lære videre og bli lært, danse dansen til de skjønner valsen, bli glade, sinte, redde, engasjerte, ivrige, triste og tørre å føle.

Leve.

For du! Du er ikke sjuk med mindre du vil bli værende der nede i et kaninhull eller kavende i syltetøy. Du er så frisk du bare vil, samme hvor sjuk du er.

Sees på månen, men helst i New York  😉

 

-forbipolene 2020

 

Nei, dette kan du ikke, din wannabe. Men det kan jeg!

 

Han ser på meg og sier: “Helene, her på dps ser vi etter sykdomstegn. Du har ingen sykdomstegn, men lever frisk med bipolar slik du har gjort i 10 år…”  Han forteller om hvordan jeg er symptomfri, men at jeg har normale reaksjoner innen stress fordi jeg blir utsatt for påkjenninger for tiden.

Det er noen dager siden nå.

Han er psykiater.

Jeg hører på ham fordi han kan jobben sin.

Han jobber med dette, han kan det. Han har studert i mange år og i tillegg skaffet seg bred erfaring innen psykisk helse.

Det er selvfølgelig klart at jeg kjenner meg igjen i det han sier. Jeg har ikke hatt et eneste utbrudd av bipolar på 10 år. Og for å bli syk igjen må jeg både slutte på to typer medisiner og samtidig bli søvnløs. Ingen av delene kommer til å skje, fordi slike som denne psykiateren har bevist for meg over en årrekke hvordan jeg holder meg frisk og symptomfri. Diagnosen forsvinner aldri, men jeg merker den ikke annet enn at jeg er kreativ og veldig empatisk, for den er under kontroll og i remisjon.

Derfor er det komisk hver gang jeg møter noen som tar på seg brillene og leker psykolog eller psykiater eller hva i alle dager det er de agerer sammen med sin kjære google. Rett og slett synes jeg litt synd i alle uvitende fordomspregede wannabe smart asses, der de finner fram telefonen sin og googler ivei. Men altså, aller først og fremst er det latterlig.

Ofte skal de fortelle meg hvor farlig den ene medisinen jeg inntar, er.

Gjerne er det sånne som hiver i seg mer alkohol enn de tåler, blandet med alt de inntar på kammerset, når ingen andre enn likesinnede ser dem. Disse er det som skal fortelle meg at de har noe å fortelle meg, for enhver pris. Kanskje for å flytte fokus fra seg selv og over på noen de tenker kan funke som hakkekylling for en stund.

Men jeg er for pokker ingen hakkekylling bare fordi jeg har bipolar og funker så fint at de kanskje lider av misunnelse. Jeg velger å bli irritert, og hakker tilbake.

Har du bipolar og havner på fest med slike bedrevitere, ja da må du visst prøve å ikke bli irritert. For blir du det, ja da vet både du og psykiateren din at du fortsatt er et normalt menneske med normale reaksjoner. Men resten av festen vet ikke det, visste du det? At de kan så lite om emnet at de nesten hører til på 60tallet og nærmest heier på lobotomi?

Nei de gjør et svært nummer av at tør ikke engang å ta tunga si borti en lithium for å kjenne at dette metallet er salt. Selv om de tungene der både har værtborti ditt og bablet om datt. Og ved siden av sitter selvfølgelig en dramaqueen av en tassibassi og hakker sammen med, for drama vil han ha, ja takk.

Dette kan du. Dette kan ikke de.

Her har du i årevis lært deg om hvordan du medisineres mildt med lithium for å ikke få bivirkningene man fikk decades ago. Du vet at du må passe på kostholdet og trene. Rett og slett leve sunt og ta minst mulig smertestillende, for å unngå for store påkjenninger på nyrene dine, blant annet. Alt med måte.

Og du vet

at uten denne

medisinen

blir du

alvorlig

syk.

Fordi det er bipolar 1 det er snakk om, og ikke bipolar 2. Fordi du faktisk ikke sliter med humørsvingninger, men mangler grensene over til den verden som skjuler seg under kaninhullet dersom du skulle bli depressiv. For kanskje har du aldri hatt ren mani engang, som meg. Da har du vært psykotisk pgr av medisinmangel, og havnet søvnløs i en helt utrolig tilstand. Ikke hørt stemmer. Ikke sett hallusinasjoner. Men vært alvorlig syk.

Såkalt normale folk må innta syre for å komme dit. Du vil ikke tilbake dit, for du vet at det koster et par år å reparere deg selv etter du har kravlet deg opp av kaninhullet.

Selvfølgelig er det latterlig når folk uttaler seg om ting de ikke har peiling på, når de glemmer å sette google og felleskatalogen sammen med erfaring og idividualitet, noe de ikke eier minner om satt sammen i et levd liv.

Og enda godt er det når de ikke ser deg dagene etterpå. For da ville de vel lekt psykiatere igjen, og diagnotisert deg med depresjon. Siden de ikke tror at folk med bipolar kan ha normale følelser, kan de ikke skjønne at du kan bli lei deg du også, akkurat som alle andre.

Du er skuffa, med en vond bismak i magen.

For det er fortvilende utfordrende å alltid bli analysert. Det krever så mye energi. Man blir så forbanna lei. En kan havne på fester der folk blir så sinte at de sparker på møbler, og det er ok for dem alle sammen, det er jo normalt å bli sint. Men hvis du blir litt irritert og sier meningen din en halvtime etterpå, ja da er du irritert enten pgr av “bivirkninger” eller pgr av “bipolar”, og helvete er løs.

De får aldri gleden av ditt besøk igjen, for du vet du er for god for slike som søker kyllinger de kan hakke på; no way om du finner deg i bullshit. Du vet jo at siden du har bipolar er du smart på en helt unik måte.

Er man uvitende om noe, ja så bør man rett og slett erkjenne dette. Ikke late som om man kan det. Det er mye jeg ikke har lært meg her i livet, og da innrømmer jeg det.

Det blir bare

for teit

og for

dumt

å late

som om

jeg kan det.

 

-forbipolene 2020