Bloggen legges ned i sorg en stund

Jeg kommer tilbake. Jeg lover. Men akkurat nå flyter jeg rundt i bunnløs sorg.

Det nye året skulle bli så bra, men så mistet vi henne. Hun la ut på sin siste reise, og alle vi som står igjen her, har vært i sjokk de siste dagene. Mine tanker går til familien hennes, som står oss så nær. Av respekt for de og henne anonymiserer jeg dette innlegget.

Huset vårt er stappfullt av minner, og jeg ramlet i kjelleren for å være ærlig med dere. Å være mamma i sorg er å måtte være sterk i tillegg, når du egentlig bare er svak. Men du setter på den vaskemaskina. Ja pokker nå kom jeg på det. Det gjorde jeg ja. Og nå må jeg henge opp de klærne. Det er bare å DO IT! …du gir barna det badet. Du lager de måltidene, og du prøver å smile, men du må være ærlig: nå er mamma både lei seg og glad. Lei seg – savn, men sååå glad for at jeg får være mammaen deres.

Det er som en drøm. Dette skjedde bare ikke. Midt i drømmen har vi kjøpt oss bolig, en helt perfekt bolig for oss. Men jeg greier ikke engang å fatte det. Normalt hadde jeg jublet som pokker nå. Men hun og lillepi skulle jo fortsette å komme og være hos iblant straks jeg bare fikk kjøpt noe mer sentralt. Da kunne de være lenger om gangen også.

Jeg får krisehjelp, og lærer alt jeg hadde glemt om sorg. Som vanlig er denne kommunen full av kloke ansatte. Jeg har ikke lyst til noe. Ingenting annet enn klemmene fra barna mine gir mening. Vil ikke gå på kino. Ikke jogge. Ingenting. Men i dag lærte jeg at sorg er arbeid, og at man går ut og inn av den.

Så da Ankie hadde kjørt meg hjem med pappesker og annet pakkeutstyr, og bortom barnehagen, hentet jeg minsten hjem med verdens vakreste armbånd som han hadde perlet, på mammahånda, og en trang til å vaske gulv, tenne lys og rense med salvie. Så satte jeg på en grandis og lot som om det var et herremåltid, etter altså å ha satt på denne klesvasken. Oppe på soverommet mitt henger engelen 9åringen laget til meg på skolen før jul. En leirengel.

Et armbånd og en engel som betyr alt for en mamma nå.

Det er et stort steg fra seig sirup, å begynne å gjøre mer husarbeid enn det aller viktigste. Livet må gå videre, og jeg skal innse at dette sjokket rår jeg ikke over. Bare skal ikke tillate meg å stoppe. Gønne på. Sorgen må bli bedre å takle. Jeg har folk jeg vil være tøff for.

Selv hadde jeg mange spørsmål da jeg hadde time hos en klok kone på dps i dag. Var det fare for at diagnosen min bipolar veltes, selv om jeg er trygt medisinert? Nei. Dette var helt normalt. Bipolare sørger, de også fikk jeg beskjed om. Jeg ble friskmeldt med alt jeg hadde å fortelle. Man føler seg jo som rene galskapen selv der man går og snakker ut i lufta til sitt store savn straks man får en ledig time. Jeg ble oppfordret til å fortsette med det, og mange flere råd som gjør dette lettere å takle. For snart skal jeg være sterk nok til å stille opp i hverdagen for en av de verdens tøffeste venninnene mine. Du skal være sterk for å greie å bære på den sorgen hun og hennes må bære på nå. Men hverdagen kommer, og da skal jeg være der. Ikke med surleppa mi, men med oppriktig interesse for henne og hennes tanker og følelser.

Denne bloggen er i sorg nå. En type sorg som river alt over ende; også bloggen. For hva skal jeg skrive, når vi er så mange som jobber intenst med et ubeskrivelig savn? Når vi bare må se på hun som har mistet en av sine skatter, uten at vi kan gi henne skatten tilbake på noen som helst måte?

Jeg kan ikke se at jeg har noe å gi dere akkurat nå. Det har gått en uke, og jeg er vel fortsatt i sjokk. Jeg er av den sterke typen som får det som tøffest, men som raskest vil videre. Jeg dveler ikke. Men akkurat nå vet jeg ikke når jeg blir i stand til å skrive forbipolene igjen. Jeg vet at vår himmelstjerne hadde villet at jeg skulle komme tilbake her og levere glede. Derfor venter jeg til den dagen kommer.

Jeg har skrevet så mange tekster til henne og familien. Men noen er for private, og noen bare orker jeg ikke å skrive her nå.

Dere skal vite at jeg normalt elsker å skrive i bloggen, og at jeg kommer meg ut av denne sorgen etter hvert. Savnet vil alltid være her, for så veldig mange av oss. Men akkurat nå har jeg bare lyst til å være sammen med de elskede barna mine og de herlige vennene mine. Bare nyte hvert sekund med hver eneste en av dem. En ting kan jeg love dere:

Jeg blir her hos dere, kjære barna mine, vennene mine og bloggleserene mine. Bipolar eller ikke: Jeg lever sikkert lenge, jeg som hverken drikker alkohol, røyker eller kjører bil. Og jeg vil at DU også skal love meg det samme: gjør alt for å bli her med oss. Bare vær her. Ikke forsvinn. Vær så snill som mulig, og bare bli her sammen med oss.

Kjære varmeste klemmejenta. Du brukte å lese det jeg skrev, og noe delte du. Hvis du leser dette, fra der du er nå. Hvis det finnes noe etterpå. Vit at vi alle er så veldig glad i deg, og at jeg vet du gjorde ditt beste. Hvil i fred, og for å ikke forstyrre deg, lar jeg forbipolene ligge i hvile sammen med deg en stund. Dager, uker, måneder; hvem vet. Du berørte oss på en måte som gjorde at vi måtte snu om på alt for å leve videre uten de glødende øyne dine denne første uka. Nå ligger framtida der. Uten deg. Så altfor tidlig må vi prøve å fatte og begripe, før vi etterhvert skal få fram smil og latter lettere. Hvordan? Uten deg? Aner ikke. Men det må skje en dag at vi blir lykkelige igjen. Hvil deg nå, med god samvittighet.

God natt, skatt. Sov godt på din siste reise nå. Våkne på den andre siden og så møtes vi der om ca 60 menneskeår.

Inntil da: Vi savner deg, savner deg, savner deg.

Er du en ekte vikingkvinne?

 

Vikingkvinnen smiler ikke gjennom tårer; hun gliser gjennom frostrøyk. Gliser til, mens hun tenker tanker som: “Hold ut, hold ut, det varer bare til mai, damned it!”

Hun faller ikke for deg, for hun vet at i kalde nord råtner forelskelsen straks kulda setter inn. Og da faller hun ikke på isen, men har den ene foten alltid beredt for å ta imot den andre. Med stil? Nei, fytti, hva er stil? Ull og superundertøy?

Hun digger Askepott på julaften og kjenner seg igjen i henne. Like rå som henne, for pokker: “Den forbanna snøen og den pokkers kulda, Askepott I feel ya!”

Hun er født stolt like born proud, vikingdama. Aldri i livet om hun innrømmmer at grunnen til at hun ikke tryner, er at naboen og kommunefolket har strødd grus, og ikke de muskuløse føttene hennes. Tramp tråkk.

1/3 av året klasker vikingberta seg på strender og svaberg. Der ligger hun og prøver desperat å fortrenge at det hele snart er over, mens hun vet så godt at det ikke engang er noen vits i å pakke bort tynnulla, fleecen og tjukkulla. Og “gravid”? Nei det er gluten. Gluten gluten og atter gluten! Uten? No way, ta seg en bolle!

Vikingkvinnen nekter plent å godta en depresjon. Hell no! Hun tvinger seg ut på en joggetur i dypsnøen med en eller annen “fuck you-låt” på ørene, og koser seg med å grynte gønne knurre på til endorfinene danser hiphop i hodet. Yeah! Føkk it! Det kommer en sommer snart. En ørliten en.

Hun lar seg ikke pille på nesa, der du ser henne trampe rundt i butikkene for å kjøpe tisselaken til kiden som er tvunget til å slutte med bleier, dopapir, kjøkkenpapir og alle de andre 30 greiene som står skrevet på den hellige vikinglista hennes. Som hun forøvrig glemte hjemme slik at hun måtte sette seg på en kafé og skrive ei ny. Derfor ser du henne igjen dagen derpå med ei eller anna stygg sauelue på hue og ei ny liste over alt hun glemte i gårdagens frostrøyk.

Vel ute av butikkene kan du se henne treme på seg et par svære boksehansker (bare med hanskefingreplass). Hun ser skummel ut, for nå er hun forbanna som pisst på 16 minusgrader og en long gone summer som svikta da september kom og hånte sommerterrassen hennes. Be aware. Be aware. Husk at her nord stammer det mye rart fra. En septembersur vikingdame er som overdramatisert pms: her kommer vinter’n, advarer Jokke fra himmelen.

Hun tramper alltid videre, vikingdama våres fra nord. Om så tårene fryser og knuser på vei til bakken, er det ingenting som stanser henne.

Annet enn tanken på: “Why? Why the hell do I live in Norway???!!” Da stopper hun og tenker til det gnager i nakken og bilene tuter.

Men i dét 17.mai vaier flaggende og glad, smiler hun forbi ørene to runder rundt bunadshue sitt, og tenker: “Ahhh deilige fiskeskogsbondenorge mitt, jeg digger deg!” før hun lar noen rørte ja vi elsker – tårer treffe den svære bunadsstakken.

Så badedanser hun seg gjennom to og en halv måned før hun skjønner at det faktisk har vært sommer, og det er bare kle på seg lag på lag på lag igjen. I lag med resten av bondevikingbertene.

You rock, vikingkvinne!

 

Bildene er tatt av vikingmannen Leiv Ove.

Jeg er visst “rar” som aldri drikker alkohol

Jeg tar meg en real slurk sukkerfri biola mango og nyter smaken. Bytter kanal. For på TV2 handler det om hvilken champagne eller hvilke  vinflaske man skal gi bort i julegave i år. Tankene mine går til min nære kompis som døde da han var 60 år. Det begynte med litt vin og litt øl, men det endte med rødsprit. Av respekt for ham og alt han lærte meg, gidder jeg ikke å høre på TV-tøvet. Hvem vet vel hvem mottakeren av den vinflaskejulegaven egentlig er og hvor langt denne har kommet i avholdenheten sin som så intenst er kjempet for? Reklamere for rusmiddel på direkten? Vel, vennen min døde av alkohol, han. Og alt jeg gråtkvalt kunne gi ham var en siste respekt. Da stod jeg foran den hvite kista i kirken og leste opp et dikt jeg hadde skrevet til ham. Det samme gjorde jeg da pappa døde. Det var de to som var mine mentorer i livet, og pappa brukte å stille opp for vår felles venn. Nå var de reist til den andre siden begge to. Pappa var nesten avholds, men han dømte aldri han som slet med flaska.

En jeg kjenner ringte meg mandag. Jeg hørte han snøvlet. Jeg stod og ventet på bussen, for å hente yngste kiden min i barnehagen.

En stund uti telefonsamtalen, kom det. Det som jeg er så vant til å høre: “Jo assa, du er jo rar, for det e jo litt RART at du faktisk ALDRI tar dæ ein einaste PILS liksom heheheheeee..”

Rappkjefta som jeg er, svarte jeg: “Nei. Nope! Det er hverken rart eller unaturlig. Mennesket kom før den pilsen din, og det som ville vært både rart, unaturlig og farlig var hvis jeg aldri drakk et glass vann.”

Han svarte humrende: “Jo ja eheee du har jo forsåvidt rætt i det då..”

“Nei.” Sa jeg. “Jeg har ikke “forsåvidt” rett i det, jeg HAR rett i det, og det er alkohol som er unaturlig å drikke. Det som er rart er jo at du faktisk har drukket alkohol nå.”

Det ligger der alltid klart på tungen. Svaret. Jeg eier ikke skam over min totalavholdenhet, og har full støtte hos min kompis i himmelen. Hvis han kunne bli alkoholiker, kan vi alle. Noen tør å kjøre i 110 uten bilbelte på. Jeg velger å leve livet med sikkerheten avholdenhet.

Mine venner vet at jeg er partyløve nr 1. Gi meg et par kopper kaffe, en gjeng brisne venner, og jeg danser gjerne mot strømmen som den staeste kjerringa i elva. Jeg ler høyest og jeg har energien på topp i det klokka runder ett på natta og folk omkring meg forvandles til mer eller mindre morsomme Emiler, Pippier, Ronjaer, tussetroll og Jack Sparrower.

Det er ikke slik at jeg lider. Jeg er ikke fristet, rett og slett. Fortell meg hvilken drink, dram, pils eller vin som faktisk smaker godt, og ikke sterkt. Og hvorfor skal jeg ville ruse meg? Alkohol et et rusmiddel og sånn er det bare. Nikotin også. Og begge deler er dødelig avhengighetsdannende, samt at alkohol funker midlertidig personlighetsforstyrrende.

Og så er JEG rar? Humre!  Nei, jeg er helt naturlig i det jeg nyter å være helt og holdent til stede i hvert eneste våkne øyeblikk. Jeg er glemsk fra før, og trenger ikke hjelp til å glemme mer. Med årene kommer balanseevnen til å bli verre, og jeg behøver ingen forsmak. Sjenert er jeg ja, men det er nok en grunn til å holde seg edru, da alkoholisme ofte starter med å døyve sjenanse. Senil kan det også hende jeg blir, men la nå meg ta det senere. På livet ute i romjula har jeg ikke så lyst til å være mer dement enn glemsk jeg altså er. Hittil har vi også unngått (bank i bordet) både omgangssyke og feber; så å selvpåføre meg noe slikt i jula med alkohyler som jeg ikke tåler, er også uaktuelt.

Er det virkelig så rart å vandre ut av saueflokken og trippe sine egne retninger? Jeg synes dette er rart at så få stiller spørsmålstegn ved: En susete saueflokk full av skaprusmisbrukere som for alt i verden forsvarer sine eneste legale rusmidler: alkohol og nikotin. Alle som ruser seg på noe annet og illegalt, hører til i en annen flokk. Men denne hvite drita fulle saueflokken er så mye bedre enn den andre flokken, må skjønne. For rusen deres er LEGAL.

Hvem pokker bestemmer hva som er legalt i MIN verden? Jeg har legalisert koffein. For her i mitt liv bestemmer jeg, og sånn bare for å ha sagt det så den kritthvite sjangleflokken også forstår:

Bæ!

 

 

 

Hos sangpedagogen: 9 år etter han sa jeg ikke kunne synge

Dette innlegget handler til syvende og sist om ei fantastisk dame som jobber innen musikk, nemlig lektor og sangpedagog Gunnhild Hasund. Og nei, jeg er ikke sponset. Dette er ikke reklame, more like en anbefaling. Men først må jeg fortelle dere en liten historie. Jeg skal la dere få innblikk i hvilke type lekser jeg terper på hver eneste dag, siden jeg går til sangpedagog hver 14.dag.  And the story goes like this:

Jeg vet ikke hva han hadde putta i seg. Men det kan ikke bare ha vært alkohol.  For å være så frekk og framstå så kynisk, må det ha vært litt av en fest han hadde vært på før vi endte på det samme narspillet. Jeg glemmer det aldri. Han satt med den ene foten bredt over den andre, og med begge armene høyt ut til sidene på sofaen. Verdensmester? Who knows.

-“DU!” Sa han, og pekte på meg: “Kainn itj å syng! Du må aldri innbille dæ at du kan å syng! Aldri!”

Smerten i magen smeltet sammen med skammen i brystkassa, og jeg ble målløs. Det er 9 år siden, og siden har jeg gjort som han sa; trodd dypt og inderlig på at jeg ikke kan å synge. Ligget i badekaret og sunget, men trodd at det var litt fint pgr av veggeklang og damp. Priset meg lykkelig over at ingen hørte. Bare så godt å synge… høyt høyt. Lavt og middels.

Det var en tung tid. Månedene etter psykosen som gjorde at jeg ikke fikk være mamma til babyen min, ungen min som jeg elsket så høyt og inderlig, kræsjet jeg rett nedi en bunnløs depresjon, og bodde på psykiatrisk avdeling. Der ble jeg overtalt til å synge i bandet sammen med ei som også var nede i sin egen bunn, medpasient Marie. Vi laget melodi til en tekst jeg hadde skrevet til babygutten min. “Engelen” het den.

Trondheim, vinteren 2010. Jeg skal møte Marie for å spille inn “Engelen” i et studio. Sammen med psykosen hadde manien  forsvunnet, og med manien; troen på at jeg kunne synge. Det var som å ramle ned fra et eventyr og inn i en kald og hard, for ikke å snakke om kjedelig, metropolis. Jeg drakk en hel flaske vin før vi kom fram til det studioet, og ante ikke hvor mye den vinen påvirket stemmen min. Den ble ikke noe særlig bra, den innspillingen. Jeg sang ikke med den stemmen jeg hadde, og hadde dessuten ikke peiling. Nå vet jeg at når oppvarmingen er vin og ikke bobling med brrr-ing, så kan man regne med en falskhet uten like i den stemmen det går utover.

Så på en måte hadde han rett, han fyren på narspillet. Bestviteren som noen måneder siden hadde hørt cd’n bli spilt på en lokal pub. Jeg kunne ikke synge etter ei flaske med vin.

Men vet du hva, duden? Nå, 9 år senere, er du min store drive. Sangpedagogen min og jeg er enige om at akkurat du og de ekle ordene dine, er nettopp det som gjør meg så forbanna at det blir til drivstoff: So you say so? Then I say hell no!

Hell no! Du hadde ikke rett til å gjenta og gjenta med sint stemme at jeg ikke måtte tro at jeg kunne synge. Du kunne snakket rolig med meg om det og fått vite sannheten: jeg hadde med all rett driti på draget, og sådan uvitende drukki ei flaske vin fordi jeg var så nervøs.

Hell no! Jeg skal vise meg selv at du tar feil, og en sangpedagog kan dette mye bedre enn deg skjønner du. Du er ingen ekspert på sangstemmer. Du hadde bare behov for å tråkke noen ned, og jeg lot det stjele 9 år av livet mitt. Alle andre fine tilbakemeldinger jeg fikk etter jeg sang låta live før det studioglippet, druknet i dine ord.

Nå er det på tide jeg tar ansvaret tilbake. Jeg liker å synge, og som mamma har jeg et ansvar for å gjøre det som gjør meg glad.

Kanskje du bruker pengene dine på tobakk og vin, så du blir fin. Men jeg sluttet med både nikotin og alkohol. Der du bruker pengene dine innen disse områdene, bruker jeg det jeg har til overs på sangpedagog. Så kan du sitte der på et eller annet narspill og surmule. For jeg kan fortelle deg som så, at når instrumentet “jeg”, er riktig oppvarmet, synger jeg mye finere enn de mobbende setningene du serverte, låt.

Get a life, but please don’t get av wife.

 

Hils på lektor i musikk og sangpedagog Gunnhild Hasund. Lyst til å lære noe helt genialt når det gjelder stemmen din? Da er denne dama helt rå! Jovisst kan du synge, du må bare lære hvordan du behandler deg selv som instrument. Gunnhild holder til i Folkets hus (samme bygning som Nova) i Trondheim:

 

Derfor husker de smilet ditt

De så nesten ikke på meg. Jeg var usynlig. Ubetydelig. Til bry. Men jeg husker ET par på de 5 minuttene jeg stod og solgte Sorgenfri for en av sorgenfriselgerne nede på City Lade i Trondheim. Ikke at de kjøpte Sorgenfri Juleboka “Møtet”. Nei, jeg solgte ikke et eneste blad. Men de nikket, hilset og smilte. Skammen som pælmet meg rett i kroken i fem minutter jeg aldri glemmer, forsvant bittelitt, og jeg kommer aldri til å glemme detaljene. De brune snille øynene hennes. Det lange sorte håret. Hans selvfølgelige “Hei!” tett oppfulgt av hennes “Hei hei!”.

Før de forsvant.

Jeg også forsvant. Så jeg gjemte meg bak snapchat og valgte å snakke til mystory heller enn å face folket som strømmet forbi. De ble til bølger, og jeg til ei lita ubetydelig jålle.

Hun kom tilbake fra ærendet sitt og kunne bekrefte hvor viktig det er å bli sett, smilt og hilset til.

Jeg gikk for å spise. Det var jo det jeg skulle da jeg kom forbi henne. Vi har treftes flere ganger på City Lade, og jeg slår alltid av en prat. Hun er smart og livet har lært henne mye. Men klumpen satt fast i halsen min da jeg skulle spise. Den klumpen ville ikke slippe forbi så mange sushibiter. Måtte skynde meg før hun dro for dagen. Stormet ut i gangen og sa: “Dette går ikke kjære deg. Du kan ikke stå her og bli ignorert!”

Den kvelden var det meningen jeg skulle treffe henne i byen for å bøte på usynliggjøringen med å spandere noe på henne, men siden hun hadde reist til Oslo for å spille fotball med laget sitt, måtte vi utsette det.

Samme det. Tanken teller.

Noe å tenke over dessuten: Til Oslo for nykter å spille fotball. Sorgenfripengene gikk med til mat og fotballtur.

Min kompis Tommy selger den samme juleboka Sorgenfri “Møtet” her i Stjørdal. Han er oppvakt og i så god form at det er en fryd å treffe ham om dagen. Livet har begynt å smile igjen for ham, men ikke alle som går forbi ham smiler. Han og de andre sorgenfriselgerne må tåle mye, disse tøffingene. Og nei, ikke alle bruker pengene på dop. Du finansierer gjerne både kosthold og husleie i det du kjøper et blad eller ei bok av dem. Jeg kjøpte boka av Tommy.

Nå før jul vil jeg dele med dere statusen jeg skrev på facebook den kvelden:

 

I kveld presser tårene på her på sengekanten, i mitt første møte med årets Sorgenfri julebok “Møtet”, som jeg i dag kjøpte av en klok sjel jeg kjenner, nemlig Tommy.

På side 5 begynner det å svi i øynene, av Åge Aleksandersen’s ord; sterke historier som burde vekke opp enhver.
Og hvis du ikke kan kjøpe boka: Husk å hilse, smile, og vise at alle har lik verdi.
Som Åge fikk høre av en klok dame i Nicaragua: “Alle sammen er stjerner på Gud faders himmel i natt. Alle er vakre lanterner som i kjærlighet er skapt.”

Ps: Det er kaldt. Har du penger til overs? Hvorfor ikke kjøpe et par varme hansker og ullstrømper til en sorgenfriselger? Eller strikke noen? Eller kjøpe noen brukt? Hvorfor ikke varme et lanternehjerte? Hvis ikke er et smil og et hei like verdifullt ❤

 

Vi står ingen i noen posisjon til å dømmerett. Samme hvor høyt utdannet du er, om du har baken full av gull, eller om du et titulert som slektas stolthet, har du ingen rett til å spytte på sorte får. Vi er likestilt. Alle sorgenfriselgere, renholdere, pedagoger, leger, advokater og lærere: likestilte.

 

HILS, SMIL, OG SI GOD JUL TIL SORGENFRISELGERE, =OSLO-SELGERE OG MEGAFON-SELGERE, fordi det betyr så mye mer enn gull og den slags tull. Vi skal alle videre i omtrent samme størrelse på ei kiste, og dit vi skal teller ikke statusen som dytter enkelte neser høyt til værs. Der teller alle smilene du ga, empatien du tok med deg og alt det sjelelige du lærte deg.

Er du hekta på bobler?

 

Det er snart høytid, og du er kanskje avhengig av noe som gjør deg helt tussete bare du ser ei flaske med det i; nemlig bobler. Slik gjør du det beste ut av det:

 

Det begynte under mitt andre svangerskap. Mer og mer. For hver dag som gikk. Vann med bobler. Bobler i vann. En avhengighet som gikk så langt at jeg fikk en gave av familien min, nemlig en brusmaskin. Jeg kjøpte jo så mye brus. Det svei i halsen, og jeg ante ikke hvorfor eller hva som gjorde at jeg bare måtte ha brus, men det gikk med over 1 liter hver natt. Gudene vet hvor mange liter som gikk med om dagene.

 

Jeg er fortsatt totalt hekta på bobler, som i kullsyre. Og dette har altså vart i 5 år nå. Gravid-badedilla mi gikk over, men kullsyresuget mitt bare utviklet seg videre. Brusmaskina er fortsatt flittig brukt, og jeg heller i funlightsaft for å holde brusen sukkerfri. Den med fruktsmak lager champagnebrus, oh lord I love it.

 

Ved nærmere ettertanke er det vel ikke det verste å være hekta på. I mitt tidligere rufseliv både røyket og drakk jeg, og det var desverre ikke sokkene mine jeg røyket, men minst to pakker Rød 3 i uka. Så var det heller ikke saft jeg drakk, men dram og pils. At jeg ikke tålte noen av delene ble mer og mer framtredende med årene. Det pep i brystkassa mi bare bakken skrådde litt oppover, og trening; hva var det? Å bøye seg etter alt jeg mistet i min klumsethet? En paranoid tulling med pilsen i hånda er heller ikke så sjarmis, så jeg kuttet ut både nikotin og alkohol, og ble altså heller avhengig av funlightbrus.

 

På tjukka for andre gang: På sykehuset oppfordret diabetikersykepleieren meg til å drikke sukkerfritt med aspartam. I min avhengighet hadde det gått så langt at jeg frøs brus eller saft i fryseren så det ble slush, og satt og helte det i meg på sengekanten om natta. (Det er lov å le. Jeg så nok rimelig desperat ut der jeg satt.) Problemet var bare at det var sukker i skvipet, og jeg fikk diabetes så det dundret etter insulinsprøytene og kostholdsendringen. Bank i bordet han steike ta så dyktig jeg ble. Ungen min skulle søren ikke bade i sukkervann, nei. 

 

Sånn lærte jeg om den smarteste måten å drikke brus på: lage den selv, og putte oppi sukkerfri saft. Vi rekker nemlig aldri å få i oss så store mengder aspartam at det blir skadelig for kroppen.

 

Så hvis du er like kullsyregal som meg: Make it and fake it. Lag brusen selv, og ha i så mye sukkerfri smakstilsetning du bare vil. Ekspertene oppfordrer tilogmed gravide å velge aspartam foran sukker. 

 

“I’m in an add?” Nope. Er ikke det, hverken kjøpt eller betalt. Men brusmaskina var en fantastisk nyttig bursdagsgave å få for ei som fortsatt ikke fatter selv hvorfor sviende bobler er så innmari digg. Velg sukkerfritt og drikk bobler med god samvittighet!

 

…og dessuten; hvorfor ikke gå for ei alkoholfri jul også? Jeg kan med hånden på hjertet påstå at det er nå som jeg er totalavholds fra alkohol på 2.året at jeg har det gøy når jeg er ute på byen. Det er nå som jeg nyter kaffe og de hjemmelagde boblene mine at livet er digg.

Sannheten om Maria og Josef

 

Jeg prøvde med en svær ustrøken juleduk som jeg kjøpte på brukten til 40 kr. Men nei. Ingen julestemning. Ikke engang da jeg halvsliten wannabe supermamma spilte monopol med 9åringen på den. Det ble to runder. Vi liker mest skravla rundt det brettet vi to, når lillebror er pent plassert i senga for kvelden og storebror får a mor for seg selv bittelitt. Ingen av oss fatter hvorfor den ene brikken er en dinosaur. Sammen med en bil, en hatt, en katt og en hund liksom. Tidsfeil eller tidsriktig? Det siste kun i Jurrassic world. Og hva pokker har den filmen med monopol å gjøre? Stusser vi på rundt juleduken. 

 

Før det prøvde jeg forrige uke med en megasvær stall kjøpt på den samme bruktbutikken. Inni stallen er det to dyr, et jesusbarn, Maria, Josef og tre personer til. Men det stoppet ikke der. Det fulgte med en svær mann og ei dame til. Vi aner ikke hvem de er. Jeg fikk ingen julestemning, men en god latter. Nå for tiden er det populært med sånne små dasser med slim oppi. En av disse passer perfekt inni årets jesus-stall.

 

Jeg blar litt nedover miss perfect facebook, og ser på perfekte bilder av perfekt julestemning, perfekt forelskelse, perfekt botox og perfekt humor. Lite av dette kan jeg relatere meg til her jeg ligger som et slakt i superundertøyet mitt. Sinnarynka har ikke løpt noe sted. Ved siden av meg ligger en 4åring som ikke ville bade og som ikke ville ha på seg pysjamas når superman-pysjen ikke var tørr enda etter vaskemaskin nr ørten. Ok da. Det fikk bli vaskeklut og sove i bokseren. 

 

9åringen hadde besøk av to 9åringer til i helgen, og 4åringen fikk seg kjæreste da jeg passet ei pie på to. DET kaller jeg perfekt! For ei stemning. Men bak fasaden har jeg laget masse mat, ryddet, løpt i trapper, pusset bisser, skiftet på senger, sunget nattasanger, og trøstet barn. I dag var det på tide med bursdag for alle unntatt lillepia. Vi kom oss i vei og spiste kaker med slekta. Da jeg satt på do greide to av de 4 gutta jeg hadde med meg å slå seg i lek. Det måtte jo skje mens jeg satt på do. Vi som hadde det så gøy; det er snedig hvor lite som skal til i en barneverden, før all latter ligger i tåreruiner. Da er det bare å trøste og bære.

 

Hjemme var det på tide å ta farvel med 3 trøtte 9åringer, rydde, vaske og legge lille mini. 

Pust. Pes. Sånn er det. Jeg kan ikke lyve. Voksenlivet er morsomt, men slettes ikke for pysete lathanser. For alt skjer uplanlagt og i sprikende retninger. Du må dessuten lære å sjonglere baller uten å ha baller. 

 

Iblant skjuler vi oss bak et perfect pic vi hiver ut på fjesboka. Jeg gjør det selv i blant. Er jo intet offer heller, vil ikke klage. Men sannheten er at ryggen verker og det er plent uinteressant for meg å snakke om både ryggen og alle trappetrinnene jeg ufrivillig løper hver dag for å vaske klær og henge de opp, før jeg husker at jeg glemte det jeg glemmer på nytt i det jeg når kjelleren for å hente det jeg glemte. Som jeg forøvrig husker på en time senere oppe på kjøkkenet. Da må jeg nesten skrive det ned. Sånn er det to grow up; vi har 1000 ting å tenke på og like mange greier å ta ansvar for. Av kjærlighet. For barna.

 

4åringen foreslår at vi skal være rampete og spise godterier på senga. Først får jeg lattis, men så virkelig mener han det og blir streng. No way. How to say: NO! Han krøller seg oppå ryggen min og må bruke ei stund der oppe før han skjønner at det ikke kommer til å skje. Vi skal ikke spise godis på senga.

 

Apropos karbs. Jeg vet ikke at jeg er sulten før jeg begynner å småkjefte. Sånn er det å være mutter, brutter. Bro, that is so. Sånn errebare. Stress og sult sammen derimot, er som to i stjernetegn med ild i som prøver å være darlings: dømt til å kastes egg på.

 

Så fakebook, kjære fakebook, jeg vet du er fake. Jeg bytter deg ut mot ei spennende bok om hu bitre Belle Gunnes i kveld, og innser at det ikke er sikkert jeg gidder å så mye som prøve å søke den perfekte førjulstida i år. Jeg nærmest hører hylekor goshe seg i det jeg skriver: i år blir det sjokoladekalendere på kidsa, og vi stikker til muttern på julaften. Oh yeah. Jeg hører folk skryter over gavene de nesten er ferdig med: well, jeg har nesten ikke begynt. 

 

Jeg ler høyt her jeg ligger i senga og koser meg. Nei vi har ingen pakkekalendere, ryggen griner til, verden stresser rundt oss, trappene er altfor mange, men snart flytter vi fra dem. Må bare finne oss et hjem vi kan kjøpe først.

 

4åringen spør etter kjæresten sin: “Mammaaa, du sa hun skulle komme snart!!”

“Jo men vennen min, jeg mente at hun kommer nok snart tilbake, om noen dager eller noe”  (Christina A help me, du er jo tross alt svigermora..)

 

Anyway: Sannheten er at Maria, Josef og alle vennene deres har vannklosett i stallen her i huset, og det er da noe, hva? Det er jaggu ikke verst. Kanskje lager vi minibleier til Jesus og. Muligens ei lita seng også, men den blir lita. Bring it on, Christmas; jeg er ikke klar i det hele tatt. 

Du vil ikke tro det, men…

 

Kjære deg. Du som ser at asfalten begynner å glitre i takt med julepynten i gågata, og vet at tynnulla er din aller beste venn framover. Gjengen er liksom deg, tynnulla, isbroddene, superundertøyet og håpet om en ny vår under snøen som snart skal falle over deg og den rare kula du vandree rundt på av en eller annen grunn. Bradley Cooper har rett i at ingen vet hva som kommer etter døden, og Lady Gaga har like rett i sitt tidsriktige budskap: JUST BE KIND. Anyway. Jula slentrer faretruende mot deg, og du lover å være snillere enn nissen, selv om du faller på isen og fryser tottene blå.

 

Men du har ikke lenger hverken tid eller interesse av å stille deg til midt i den prydede gågata og stikke tunga ut for å smake på krystallene som daler ned. Du har blitt voksen. Og voksne har “regler” å følge. De er ikke nedskrevne annet enn i snø, men de skal visst følges til punkt og prikke, (særlig av de bitchete folka i Bad moms en og to.)

 

Blant annet regelen om de nyeste og dyreste gavene.

 

Det er slik, ikke sant, at nå er du voksen. 

Voksen nok til å huske hva Trond Viggo sa: DU MÅ TENKE SJÆL.

 

Now wait a minute. Nå skulle jeg vært en blogger som var nedlesset i spons og proppet ræva full av både tull og gull som jeg skulle bruke til å fise utover deg med: “Kjøp ditt, prøv datt, test dette!” 

 

Ikke misforstå; jeg har ikke noe imot reklame. Reklame kan være gøy, som i “I think I’m in an add” og ” Open door = Ophhen thoor”. 

 

Men du er voksen. Eller ungdom. Og i år har jeg en viktig beskjed til deg midt i julestria, før jeg setter på den beste julelåta: Juletragedien til Linni og Co. 

 

Kjøp bruktgaver til så mange som mulig i år! Do it! Gjør det for moder jord med fiskene sine i havet og radmagre isbjørner på en smeltende nordpol: Make it a trend å foreslå for venner og familie: La oss bytte bruktgaver i år. Jeg gjentar: GI HVERANDRE BRUKTGAVER I ÅR!

 

Både Ankie, Helene, Solfrid og Christina har jeg laget avtaler med allerede: La oss bytte gaver som vi kjøper på fretex, loppis, kjøpe bytte selge eller den store bruktbutikken i sentrum av vår by Stjørdal. Ikke fordi vi ikke har råd, men for å være smarte, moderne, miljøbevisste folk.

 

Jeg bryr meg ikke om gaven koster 3 kr og er brukt. Jeg bryr meg om tanken bak, og om at jordkloden skal slippe å bære på mer emballasje. Jeg kunne sikkert tjent mange penger på å reklamere for vanlige butikker nå før jul, men jeg stanser alt av reklame akkurat nå, slik at førjulstida får være i fred og ro. Dette kjøpepresset er vi nemlig mange som ikke vil være med på lenger.

 

Vær så snill og kos deg med en tur innom nærmeste vintagesjappe, og bidra til en miljøvennlig jul. Hopp av jordkloden ved Fretex eller brukten, slik jeg og mine venner gjør nå. Vi vil ikke være med på dette kjøpestresset mer, for det er ikke det jula handler om. 

 

Vi behøve ikke å tenke svarthvitt: Det går an å kombinere noen få nye gaver med resten bruktgaver. Hvorfor ikke la barn og familie få seg noe nytt, og ta en prat med vennene dine. Dette gjelder også advenstgaver; visste du at det er in nå, å handle adventsgavene på bruktbutikker? Det er på tide å snu fra alt søppelet vi etterlater oss i dét lille julaften stappes full med emballasje i plast, til å 

 

tenke nytt:

 

Nemlig BRUKT!

 

God førjulstid fra oss på vi som har hoppa av tullehysteriet oppe på Lykketoppen 😉

Å tilfredsstille mannen…

 

I dag ble jeg som kvinne vurdert av en mann, og jeg ble bare sånn halvveis godkjent. Ikke at jeg ba om noen karakter, men.

 

Av hensyn til stedet vi var på, skal jeg ikke gå inn på hvor vi var, men jeg satt der med kjentfolk og drakk kaffe mens jeg sprakk på gluten siden jeg jogget som en gal bipolar dame i mårest. Hey, jeg ER jo en bipper, så da så. Å løpe vettet av meg til alle slaga rytmer er mmmh smask!

 

Anyway. Plutselig satte en mann seg ned og spurte hva jeg het, på gebrokkent norsk. Han fikk vite at jeg heter Helene og jeg fikk høre hans navn.

 

Så sa han: “Hellenne. Do væra flink å sminka dei. Veldig flink jante. Men håret ditt ar veldig problematisk.” Han viste med hendene. Gestikulerte og pekte entusiastisk.

 

Jeg svarte med et smil at jeg vet det, og at: I could’nt care less, som i “Iiiii brrrryr meg ikkje om at eg e ein forbanna fraglefaen!”. Det er hår. Det gror ut. Hårkrise er jeg vant til. 

 

Jeg fikk følgende beskjed: “Problematisk, problematisk, do må klippe ved ørene!” Så reiste han seg og gikk, før jeg fikk sagt følgende:

 

Kjære halvskalla mann med noen kilo for mye. Oppsøkte jeg deg for å objektivisere deg? For å være helt ærlig er jeg mer glad i den fucked up hårsveisen min enn den uoppgjenrettelige hair long gone hårtoppen din som du vokser deg gjennom for tiden på din høye hest. Du burde jo åpenbart skinne deg, men heey; er det så viktig?

 

Like sikkert som at det ble bestemt at døtre skulle ha samme arverett som sønner i 1854, som at Gina Krog ble formann i Norsk kvinnesaksforening som ble stiftet i 1885, som at norske kvinner fikk adgang til skolestyret i 1889 er det at norske kvinner fikk adgang til å bli statsråder i 1922.

 

Dette landet har et likestillingsombud. Ingenting av det  Cecilie Thoresen, som var den første norske kvinnelige student, eller Gina Krog, kjempet for, handlet om hvordan de så ut på håret eller i ansiktet. Den kampen handler om oss kvinner som oppegående, intelligente mennesker. Det skal bety like lite hvordan vi ser ut, som hvordan menn ser ut. Selvfølgelig. 

 

Poenget mitt handler ikke om fornærmelse eller noen slags “krenk”. Jeg tåler det meste, og bruker å le av meg selv til jeg nesten faller av sofaen. Poenget er: Vi kvinner er ikke her for at vårt utseende skal vurderes av dere menn. Jeg ble hverken såret eller sint over dine ord om denne morsomme hårkrisa mi som ruler oppå dette hodet her, men sånn helt ærlig: se på noe annet da vel, hvis det er så problematisk. Hvil blikket ditt på en kaffekopp, og håp på at du ikke finner noe av krisa mi i maten din. Jeg kommer hverken til å klippe meg eller operere meg noen steder, ja eller hive på meg et hodeplagg; bare for at dine slitne øyne skal ha noe behagelig å hvile på. Noe “uproblematisk” som du kan stirre på.

 

Du vurderte meg som er objekt, og det eneste jeg rakk å fortelle deg var at det som betyr noe er hva jeg har inni det hodet her.

 

Men det er noe som er problematisk, forstår du: Du fattet ikke et eneste ord av hva jeg sa om hjernen og bruken av den. Vær du sikker på at jeg elsker hårkrisa mi. Den er det minste problemet å forholde seg til her i livet, og jeg ler mens jeg skriver det. Jeg kunne sikkert latt meg sponse proppfull av en eller annen frisør. Men jeg har hverken tid eller det som prioritet akkurat nå. Er vel generelt ikke akkurat på mannejakt heller, så “strategi hår” får ligge eller strutte hit og dit like I don’t care.

 

Kanskje til sommerene 2019 kan vi snakke om at hvis utseendet mitt som kvinne skal ha noe å si, så er topplokket ditt like viktig å problematisere som den komiske hårtragedien jeg går rundt og gir blaffen i for tida. I repeat: Jeg har viktigere ting å tenke på

 

og

 

er 

 

ikke her for å

 

tilfredsstille deg som mann 😜 

 

 

Nei, jeg har ikke sluttet

 

Jeg vet du er der ute. Stille. Helt i ro innerst inne i sentrum av tornadoen. Det er orkan omkring den tornadoen i tillegg, og det skjer så mye omveltninger på en gang, at du orker ikke engang å invitere noen på besøk. For når du først har et glippe til overs alene, da vil du ta vare på deg selv så du ikke blåser bort. En joggetur her, en time i sofaen foran brainless TVunderholdning der. Badekaret, telysene og “bath-lista” på spotify har blitt dine nærmeste venner, og hva angår venner så har de det akkurat likens selv for tiden. De vet hvorfor du ikke ringer. De vet. Relax. 

 

Smulene. Støvet. Det forhatte ordet “hybelkanin”. Det du selv synes er kaos, men som andre ikke ser. Du vet at du ikke kan brenne lyset i begge endene, så du prøver en periode å bare være layedback. Let it be. 2 klesvask på en dag? Wow, klapp på begge skuldrene! Galhøpiggen diggen altså; you rock!

 

Nei. Jeg har ikke sluttet å blogge, slik mange av dere har spurt meg om i det siste. Men jeg står i et av livets tornadoers sentrum, og tar vare på meg selv for å kunne ta vare på mine kjære. Det skjer veldig mye på en gang, og fra å bare måtte holde hue over vannet ble det storm å forholde seg til. 

 

I en storm kastes mye rart på deg, og ikke alt behøver å være negativt. Den bildelen der var vond, men du er en forbanna survivor og kan synge det ut tilogmed. “I’m a survivor, I’m going to make it!”. Den skjorta derimot, som kom kastende over deg i stormen, den varmet. Puta i virvelvinden, den fikk du bruk for.

 

En tilstand av livsomveltning er kun positiv når støvet har lagt seg over ruinene og du kan begynne å bygge opp din verden slik du vil ha den. Jeg har ikke glemt dere. Jeg tenker på dere blogglesere hver dag, men jeg står her og får bare til å kjenne på hvordan det er å være skikkelig sliten. 

 

Og sliten er ikke farlig. Jeg tåler å stå i en tornado så lenge jeg står i helt i ro i midten litt til. Snart har stormen har gitt seg og vi blant annet bor i en ny bolig. Pesende rundt på boligmarkedet, hentende pustemaraton i barnehage og butikkløping mot møtemaraton gir ikke rom for mye skriving.

 

Jeg må ville skrive for å kunne skrive. Og jeg har ikke hatt lyst til å skrive i det siste. Ikke energi til å rable ned så mye heller. Det rant ut av meg en halv sangtekst på nattbordet her om kvelden. Den ligger der halvferdig. Kanskje finner jeg den igjen i ei eske om 10 år og skriver den ferdig. Eller never ever. That may allso be clever.

 

Jeg mottar ikke lønn for blogging akkurat nå, og det har jeg ikke gjort særlig mye før heller.. Dette er mer et arkiv der jeg får klødd tilbake på skrivekløa mi. Bare husk at jeg alltid kommer tilbake. Først skal jeg bare trå litt til siden og danse med tornadoen min. Pakke sakene våre, flytte, og takke og prise for at jeg er så heldig at jeg har fått innvilget lån slik at jeg kan kjøpe oss en bolig (Gjett om jeg sikler på han der Finn for tida). I tillegg håndterer jeg så mye både privat og i møter her og der, at jeg ikke akkurat har overskudd til så mye skriving. 

 

Men du vet. Tornadoer og orkaner varer ikke evig. Plutselig en dag rynker du på nesa og tenker “Det var da pokker til forbipolene-spam!”

 

Natten har senket seg over byen. Alt jeg ønsker meg er en ny dag med de jeg elsker. En ny uke. Et år til. Noen tiår til. Og det er lang tid å leve, det. Da må man iblant velge å senke seg ned i et bad etter en joggetur og pleie seg selv mot slitasjeskader. 

 

I miss you. Vi skrivelesesnakkes, survivor 😉