Skru tiden tilbake

 

Hun puster ut og ser opp mot høyre takhjørne. Undrer på om hun er bra nok. Kommer hun til å være bra nok i morgen? Han yngste forstår det ikke enda, at de mistet det varmeste smilet i januar. Kanskje kommer han til å glemme henne for alltid. Han var ved glemselens grense, så liten på et ungt fang. Og nå er mars her. Snart er det 1.april, og hun skulle ønske alt var en vond drøm. Om kveldene kommer en rar ensomhetsfølelse. Rar, fordi de har så mange venner. Da skjønner hun at det er savn.

Verden har ikke gått under enda, men kommer hun til å greie å styre skuta unna de verste stormene for barna sine? Når tårene triller sier hun til barna at sangen rører henne. I virkeligheten er det sangen hun hørte i filmen hun så på kino sammen med det varme smilet de mistet. Filmen de så før jul. Så kom jula med nyttår på slep. Et vanskelig nytt år.

Hun svømte så fort hun kunne i et hav av tårer. Hutret seg på land og fortrengte og prøvde å ikke tenke.

Men så kom den skumle følelsen i mars. Hvordan kan hun skape ei trygg havn når tårehavet stormer der ute. Hvem er den neste til å drukne? Hvordan skal hun greie å svømme så raskt igjen og igjen, og fortsatt være en stødig mamma? I en verden som lider og samtidig skinner?

Det varme, unge smilet som skulle leve evig. Hvor mye press følte hun egentlig? Jeg glemte at hun var så innmari ung og skjør. Hvilke idealer så hun på internett? Sa vakker og varm hun var, jeg trodde hun så det selv. Og ikke minst trodde jeg at hun visste at hun var smart og oppegående.

Hva er det vi ser når vi ser inn i unge øyne i verden i dag? Hva er det vi hører når en hviskende stemme prøver å rope så vi lytter? Hvem har egentlig sett for mye såkalt perfeksjon, og forlengst gitt opp?

Ikke den du tror, min venn. Ikke den du tror. Det varme smilet er ikke der av ren lykke, men lettelse over å endelig få smile gjennom alle tårene som har plaget henne eller ham de siste ukene. De sosiale ungdommene kan være plaget og ensomme, min venn. Og fortvilet, så fortvilet.

 

Det siste hun behøver er enda et press når det kommer til hvem hun skulle vært.

Det siste han trenger er enda en setning til påminnelse om hvilken utdanning han bør kave seg gjennom.

 

I november satt den yngste gutten min på et ungt fang. I mars begynner jeg å forstå hvorfor det var siste gang hun vistes på bildene. Hverken på julaften eller i romjula er hun med på bildene. Aldri trodde jeg at det skulle kjennes så vondt å se på i ettertid. At bildene ble tatt rett forbi henne. Vakre fine snille kloke jenta.

 

Men hvorfor mistet vi dem, de som reiste tidligere enn oss andre? Var det noe som presset dem det siste stykket, utfor evigheten?

Vi alle har at ansvar for framtida når det kommer til den nye verden kalt internett. Og vi kan mange ganger bli redde som harer av dette ansvaret. Men vi bare må. Vi må vise vei tilbake til den tiden da vi ikke hadde så mye som 1 % av det presset ungdommen nå til dags dealer med. Den gang vi fikk være i fred, og en skjerm var ei kasse kalt fjernsyn. Det moderne type syn på ungdommen var fjernt. Fjernt, og langt unna hverdagen.

Det fantes en verden da vi teltet i skauen, møttes på stranda, tente et bål og var til stede. Samme hvor mange venner en har i dag, kan man bli ensomme av skjermene som står linet opp i veien for kontakt.

Hei. Er du der? Det er bra. Da er det mye vi kan gjøre. Influencere kan endre fokus, og ikke objektivisere deg til en kropp, og alle vi andre kan vise vei tilbake til framtida! Media generelt kan slutte å bruke 20åringene våre til å lage kroppspress-show på TV. Vi kan slutte å følge, og slutte å se på. Komme oss ut og være sammen. Se hverandre inn i øynene og dele varme, ekte smil.

 

Han husker henne. Vi ser på bilder fra november, og lille vennen min husker. Jeg minner ham på at hun er i himmelen og danser med alvene, og inni meg lover jeg meg selv å aldri være den type blogger som legger press på ungdommen i den meningsløse retningen der de føler at de må bli noe annet enn det originale kunstverket det allerede er.

La den spede spiren få stå i fred.

Til pokker med komplekser!

 

Igjen er vi vitner til debatten om skjønnhetspress. Kristin er her for å fortelle dere at Sophie Elise tar feil, og Sophie Elise er her for å både fortelle at hun legger seg flat, og for å samtidig legge ansvaret over på Kristin for sine tårer.

Jeg? Jeg er her for å fortelle DEG hvorfor du skal si: til pokker med alle komlekser! Nuh!

Key la oss begynne. Med 13 år gamle meg i 1993. Til hudlege med kviser og til hell med den nesa. Den måtte altså gjøres noe med i framtida! Speilet var til for å kjefte på, og håret var der for å skjule seg bak. “Serr” var ikke oppfunnet, men seriøst; det var derfor jeg hadde langt hår. For å gjemme meg.

Så hva skjedde? Hvorfor gjemmer jeg meg ikke lenger? Jeg har jo samme nesa, og what so ever kunne jeg ikke gjemt meg bak de wannabe blonde hårtjufsene uansett. Men jeg kunne holdt meg unna folk. Operert meg. Et eller annet, ikke sant?

No way, how to say. It out loud.

Kjære kvinne: Se for deg den uvisse framtida di. Tid. Det handler om at du enda ikke vet hvor lang tid du har her på jorden. Hva vil du bruke den tida til? Fra hvilket perspektiv vil du se deg selv og din verdifulle TIME?

Du står på ei nydelig strand i Thailand og ser utover havet og himmelen. I hånda har du ei flaske brus som du skal nyte, ei bok og et håndkle. Men. Bak deg sitter en gjeng menn med solbriller på. Bak solbrillene vet du at de har øyne som mest sannsynlig ser deg. Og der står du og lever livet ditt, mens du bruker luktesansen din, synet ditt og ørene dine. Drikker en sup brus og kjenner det bobler i munnen før du svelger, og det kribler i halsen. Under de sensitive føttene dine kjenner du den varme sanden krype opp mellom tærne. Du ser fugler og du hører bølgene synge.

Cellulitene på hengeræva di vises bak der, og du vet det. Ryggen din har levd et svangerskapspreget liv, og er ikke akkurat stram og muskuløs. Håret lengter etter en frisør, og er langt fra perfekt. Snur du deg nå vil gjengen bak deg kunne skimte en liten profilmage.

Du ler for deg selv og gir totalt blaffen. Til pokker med komplekser! For: Du er IKKE SÅ SERVICEINNSTILT at du bruker måneder av livet ditt på en rumpeoperasjon, fjerning av celluliter og månedlige penger på frisør, bare for at gjengen på stranda bak deg skal få ha en strøken bakende å glo på. Ei sprettræv med en hårmanke bølgende som en slags innbydende gardin over mesterverket, så man nesten kunne glemme hva den rumpa er i stand til å bråke med på do.

Nei, den gjengen på stranda, de kan se på havet eller hverandre heller, ikke sant. Du hadde dessuten ikke vært i Thailand i det hele tatt, dersom du skulle brukt money på operasjoner og frisør.

Komplekser altså? Heres what to do: Start med affirmasjoner. Still deg foran speilet i noen minutter hver kveld, og smil til deg selv. Så forteller du deg selv følgende høyt (dette er hva affirmasjoner er):

– Jeg elsker meg selv nå, akkurat som jeg er nå.

– Jeg føler meg nå helt trygg, og jeg er nå frisk psykisk og frisk fysisk.

– Jeg er nå vakker akkurat som jeg er nå. Jeg er nå sunn og sprek.

 

Finn opp alle de affirmasjonene du vil, så lenge de bygger opp psyken din. Du kan oppnå det meste; selv presterte jeg toppkarakterer i matematikk, gymnastikk og naturfag ved hjelp av skriftlige og muntlige affirmasjoner. Hva angår komplekser: Daglige affirmasjoner vil endre livet ditt på et helt annet plan enn noen skjønnhetsoperasjon kan.

 

Det var ikke slik at jeg forandret utseendet drastisk, eller noe slikt, i løpet av de 14 årene etter jeg begynte med affirmasjoner og generell åpen selvutvikling. Nesa var den samme og huden er fortsatt min. Jeg er slettes ikke strøken og plettfri. Men jeg gir totalt blaffen i den kind off service som handler om å for enhver pris søke perfeksjon for å være synsvennlig for fremmede folk på ei eller annen strand i et fremmed land. Eller i butikken her hjemme, på fest eller kaffebesøk. Det å strekke meg til ei sminkestund på badet slik at jeg føler meg fresh, holder. Det skjer ikke at jeg som snart trer inn i 40årene, gidder å trekke i alderstløylene. Jeg røyker ikke, drikker ikke alkohol og lever så sunnt som mulig. Det får virkelig holde.

Kjære kjære ungdommen. Du er ikke her for å tilfredsstille andre eller søke aksept i andres syn på hva som er pent og hva som er stygt. Kjøp deg ei rosa jakke og du kan banne på at 50 % av verdens befolkning mener den er stygg. De resterende 50 % vil komme til å digge den jakka. Hvorfor ikke bare være deg selv, når du uansett aldri kan tilfredsstille alle her? Du er her for å leve livet, hvert eneste minutt av de 5? 20? 40? 60? 80? årene du har igjen. Bruk ikke et helt halvt år på å lege ræva di etter en serviceinnstilt butoperation. Hva om du får kun 8 måneder til nå? Skal du bruke 6 av dem på bullshit service Thailandstrand?

Du har ikke tid til komplekser. Innse det. Du har kun tilmålt tid, og du bør virkelig snarest mulig lære deg å gi blaffen i hva noen mener er skjønnhet og hva andre mener er selve udyret.

Du kjenner ikke gjengen bak deg på stranda. Ikke de i båten foran deg heller. Hva har det å si hva de synes om utseendet ditt? Vil du i det hele tatt kjenne dem dersom de dømmer deg for linjer, type hud, hår og hva som henger eller ikke spretter? Sprettræv eller hengerumpe, hår eller ikke hår, booby boobs eller hengelefser: du er den du er og det er personligheten din du kan nå lengst med. Det er den du kan vanne til den vokser ut i full blomst. Glitteret i øynene dine eller kroppsspråket ditt. Lyden av latteren din. Mange mennesker husker jeg ikke hvordan så ut, men jeg husker lukten av musk og vanilje, en trillende latter, et smil som surret seg rundt hele hodet flere ganger og endte i glitrende øyne og armer som holdt omkring meg. Jeg husker alle humoristene som fikk meg til å le og slappe av. Husker dem jeg fikk så lyst til at alle de andre vennene mine skulle treffe. Og det var aldri pgr av hvordan de så ut. Jeg husker alle disse personlighetene som vakre fordi de var snille, morsomme, coole, tøffe, kreative, musikalske, kunstneriske og god damned awesome.

Vær deg selv, vær så snill. Nå bestemmer du deg, ikke sant? For at til pokker med komplekser; du har den vakreste personligheten en kan tenke seg, og du kler enhver sandstrand fordi du kan smile som sola over deg, og få folk til å le på seg latterkrampe. Og det er blant annet hva du vil bli husket for.

Live your life, don’t spend your time under a knife 🌞

 

Bildet over er fotografert av Christina Johansen, Meglerfru1.

Når lykke er problemet

 

For mye lykke. Kan du tenke deg at noen har det problemet, eller at det er et “problem” i det hele tatt?

Se for deg at du mister noen du er glad i, og sorgen overmanner deg. Du orker ikke å leve 100% i disse ukene, ja du nesten døde litt du også. Ingenting frister. Samtidig vet du at du hele tiden driver og dealer med en diagnose du må jobbe med. En gang i tiden het den “Manisk depressiv” og ingen ville ta på den. Nå heter den “Bipolar 1” og er elsket og hatet. Noen ser på den som et kreativt boost, mens andre er preget av fordommer som ikke har rot i virkeligheten. Den er en alvorlig lidelse, og mange som lever med den sliter voldsomt.

Anyway. Du vet at “what goes up must come down”, men hold it a sec: bare vent til det hele braker løs og spretter opp igjen. Du kjenner denne diagnosen, etter nesten 40 år som deg, minus 17 år som frisk. Frisk og frisk fru karse, det var vel tegn der allerede på ungdomsskolen. Men nå, nå kjenner du hver krik og hver krok av bipolar, derfor gjelder jogging, avholdenhet, søvn, stemningstabiliserende og antipsykotikum; yeah you know the rules.

Likevel skinner følelsene gjennom, og du tenker på det midt i svarte sorgen: at du kommer snart til å sprette opp som en vogn i en berg og dalbane. Bare at du må holde deg fast i det du når toppen, og det er litt av en jobb. Medisiner er ei sikkerhetssele, men hva hjelper ei sele når vogna ikke sitter fast i sporet? Behagelig kommer det til å bli, når du får til å smile og le igjen, men du vet at det kommer til å brenne hett under rumpa di etter noen behagelige dager. Energy, too much energy my dear.

Du lider ikke av svingninger, for du har vært stabil på medisiner, kosthold, søvn, regulering og avholdenhet fra alkohol, i mange år. Men livet serverer sorg og motgang, og det er da bipolar setter inn med opptur.

Ja, du vet det så godt: for å holde deg fast må du skjerme deg. Tiltakene kommer til å være det motsatte av de du tyr til ved sorg, og du vil komme til å måtte passe på i det lykkefølelsen kommer brakende i takt med pratsomheten. Lysten til å leve mer enn et liv på samme tid, fargespraket og himmelbraket. Nattetiltak som å passe på å sove, ja tvinge deg selv fast i senga. Spise noe. Gå på do. Skrive noe ned. Men gå tilbake til senga med en gang, noe så kjedelig; du vil jo egentlig bare partyrocke og leve ut kreative idéer. Istedet må du ligge der i dine visuelle og usynlige belter, og ikke dra ut for å møte noen, slik du helst vil. For du vil helst treffe hele verden. Ikke sove. Men du skal sove. Må sove. Det er avgjørende for hele din eksistens at du velger å manipulere deg selv til å sovne.

Det kribler intenst i hele kroppen dagen etter også, selv om du har sovet. Du er en høytspentledning. You know, når du ser norsk komi, og det er så bra laget, at du blir pinlig berørt. Et slags forelskastress, bare at du blir forelska i 6 stk på en gang. Du er nervøs og glad på en gang. Kjapt klapt, du henger ikke med på alle tankene, for nå dundrer de ivei oppe i et hode som aldri slapper av. Du har bipolar, så varsellampa lyser og alarmen uler: “pass på!” Du er ikke bare vanlig glad og lykkelig; du har lykkesmerter.

Det er nemlig alle typer følelser som i realiteten er problemet innen bipolar, ikke bare triste fæle moods. Du må takle både de sidene som heller mot mani, og de sidene som snur seg mot depresjon.

Når lykke blir så intenst og voldsomt at du dirrer hele tiden, og du kjenner igjen tegn som minner om neste steg: hypomani. Da vet du at du både må bremse og holde deg fast, for hvis du tipper over til hypomani, er veien videre “mani” i takt med søvnløshet, noe som leder til psykose.

Du sitter der alene i stua som en dirrende hudløs kjøttklump, med 20 ideer pågående i hodet på samme tid, til enhver tid. Ja visst pokker skulle du startet prosjekt ditt, og utført i livet tanken på datt, og du skulle ringt den og den og den og den og den og den. But do not. Sit still.

Yeah, du må sitte stille og kjenne på lykkesmerten. Du må tvinge deg selv til å puste, og kun få ting er lov: Jogge, dusje, spise, sove. Musikk med tøffe rytmer er lykketrigger, så du kjører på med triste låter som heller trigger tårer. For under bergturen i dalbanen ligger sorgen og har sovnet. Men du kjenner snorkelyden i marg og bein, selv om diagnosen din har tatt over med en bratt opptur.

Nettopp ja, sånn er det når du må bruke bipolare overkrefter på å dempe joyride.

Jeg var der nylig, høyt oppe på banen, men greide å holde meg fast. Det er alvorlig viktig å vite hva man gjør for å bevare vettet når huden er skrellet av på denne måten. Å følge alle de crazy idéene uten å skjerme seg selv for inntrykk, er som å fyre opp 20 raketter hvert sekund, metaforisk sett. Born to be wild, men må sitte i ro. Å gjøre alt man vil der og da vil bli katastrofalt, siden det er det fødte kaos.

95% av alt jeg fikk lyst til å skrive, skrev jeg på papir med penn. Skjerming gjelder også offentlig eksponering, og samme hvor gode dikt og tekster jeg mente at jeg skrev, lot jeg dem være private. I dette urostadiet før man enten lar det hele poppe over i hypomani eller holder seg frisk med tiltak, overvurderer man seg selv, og i ettertid vil det vise seg at kanskje bare 2 av 10 tekster var noe å samle på.

Jeg vil ikke sprette ut av sporet mitt, hverken i daler eller på berg. Å falle av innebærer mangel på kontroll, og som mamma må jeg ha kontroll på min psykiske helse.

Jeg kan dessuten stole på at hvis jeg holder meg frisk, får jeg en jevn strøm av lun lykke over meg stort sett hver dag.

Så jeg pustet meg alene gjennom dager med intens dirrende lykke, og kjente på smerten det er å ikke brøle ut i verden som ei auforisk ape når du holder på å sprekke.

Istedet gjemte jeg meg. Det er sikkerhetsplanen mellom meg og psykiatrien; slik holder jeg meg stabil: med min egen tiltaksplan. Jeg spurte, søkte, erfarte og lærte. Det handler om å respektere kreftene i en diagnose for hva det faktisk er, og motstå fristelser som bare vil skape kaos og sykdom.

 

Når problemet er lykke, kan det være litt av en jobb å holde i tøylene. Du har slettes ikke lyst til å si ptrr, nei du har lyst til å gønne på og ri våken inn i solnedgangen.

Klokka to på natta ligger du der sliten av 130 selvlysende idéer, og irriterer deg. Banner stille over søvnmanglende sovetrang, og prøver så hardt at du til slutt sovner, mens du ber til en eventuell Gud. Og Jesus. Og den hellige ånd. Og alle du kjenner i himmelen. Og for sikkerhets skyld; Buddha også, mens du er i gang. Til slutt trygler og ber du deg selv om å please holde kjeft der oppe i maurtuetankehue. Neste dag klapper du deg selv på venstre skulder: you did it: DU SOVNA til slutt!

Nei, ytterpunktene av tristhet er ikke bra. Da blir det smerte. Men har du tenkt på det ironiske i at noen dealer med altfor lykkelige krefter innimellom, holding their horses? Ja det er lov å le. Jeg flirer selv jeg. Masse. Man kan vel blande alvor og humor i ei fin selvironisk gryte?

Mange bipolare er uerfarne; slik jeg var da jeg var ung. Da er det fortsatt ingen lærdom som stanser en.  Jeg kjenner folk som har blitt tvangsinnlagt i utlandet, og selv om vi ler så vi rister av det når vi snakker detaljer oss i mellom, dypere enn Nina i bladet “Starlet” på 90tallet, blir vi klokere og klokere. Jeg klarte det igjen, og har greid det i snart 9 år. Men i kveld sitter jeg fortsatt alene, med vilje. Prøver å ikke være for sosial, men sette det inn i ei ramme. For meg handler de fleste dagene om gode venner og familie, så noen timer søker jeg stillhet og ensomhet hvis det brenner i tivolisporet. Jogging og meditasjon. En rolig kveld, og ikke ringe noen. Stanse alle endorfiner fra å svømme bablende ivei.

Naturlig er jeg på vei tilbake til å tåle å skrive litt på blogg. I en slik grensesettende tilstand med lykkehopp som jeg nettopp holdt i tøylene, ville ethvert tema sprike ut i 30 andre temaer, så jeg brukte kreftene på å samle meg. Nå er jeg ganske sliten, og messer med kortidshukommelse. Det er helt ok, og ikke det verste jeg har opplevd. Jeg takler å bomme på datoer og busstider, vel vitende om type tilstand jeg nok en gang har unngått.

Lykke, o naturlige, lune lykke; welcome to stay🌳🌸🌳

Derfor er du bra nok

 

Det finnes bare en av deg. Alle andre er opptatte; ja alle tog har kjørt, så du kan bare være deg selv. Lage ditt eget tog. Et fargerikt et? I din stil? Du kan like gjerne kjøre på, akkurat som du er.

Come as you are. Dust of a star.

Noen mennesker vil prøve å knekke deg, andre vil løfte deg. Tilgi de som prøver så knekkende hardt, og takk av hele ditt hjerte de som løfter deg over bergsprekkene.

Ærlighet vil bringe deg flaks, og åpenhet vil bringe deg hell. Jeg er ingen ekspert, men jeg kan skrive ut fra erfaring.

Jeg har klart det. Vi er framme, og toget jeg laget for 7 år siden, named “paying my does”, har stanset ved sentrum av byen. Jeg fikk fikset alt hva angår økonomi, og så dundret hammeren i bordet: et lån til å kjøpe drømmeboligen for barna og meg.

Jeg fikk det litt travelt til slutt, fordi boligjakten endte med å prøve og rømme fra minner jeg ikke kunne rømme fra, så jeg valgte å møte disse minnene fra der hun hadde sittet i sofaen til der hun hadde sovet. For ikke å snakke om badekaret der hun hadde badet. Jeg bare greide å dusje i det badekaret etterpå, men tok med meg både sofaen og badekaret.

Da jeg var alene i huset på toppen, gråt jeg til musikk, hylte og slo på sofaen, skrev tekster, jogget, og innimellom sprayet jeg møbler og ting ute, med lakk. Farger. Måtte ha farger. Så, etter 2 måneder i sørpesorg, dro jeg ut og danset i timesvis med venner. Dagen etter var jeg klar til siste pakkeinnspurt.

Så flyttet vi ned til byen og startet på nytt. Familie og venner stilte opp, og jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Ordet takknemlighet blekner. Snakk om å bidra! Og tenk at de syntes vi fortjente det. For oppi det hele var jeg bra nok. Jeg greide det! For ungene mine, elsklingene i hjertet mitt. De fortjener et trygt hjem ved sentrum av byen, her vi kan rusle til både venner, skole, barnehage, store lekeparker, butikker, tog, fly, strender og kino.

You can do it too, ikke sant. Hva enn du ønsker å oppnå, eller hvilke hindringer livet gir deg som utfordringer; du er bra nok, og du var god nok til å bringe fram gledestårer i mammafjestet da du ble født. Livet kunne siden bli knalltøft, tro meg jeg vet det. Så still deg på bakken og kjenn at du har bakkekontakt. Se i speilet og fortell deg selv at du er på vei dit du skal. “Du er framme nå”, si det til deg selv. Plutselig en dag har du manifestert det, og så er du der. Slutt å fortelle huet ditt at du “snart” er framme, for hjernen din trenger forløsende nåtid å forholde seg til.

Jeg sa det i flere år. At jeg “nå bor i et hjem jeg eier, sammen med barna mine.” Nå er vi altså her, framme hjemme. Det er tåkete, og vanskelig å akseptere at det er minner vi har med oss i bagasjen, og ikke englene våre. Å tenke at de er usynlige nå, og prøve å legge planer uten dem.

Men vi er bra nok, vi får det til. Og det gjør du også. Kanskje må du også bruke 7 år på å nå målet ditt, men jeg lover deg at det er verdt det. Bare det å være på vei vil vise deg lys. Ikke gi opp! Klamre deg fast med nebb og klør, og vit at du trenger å ha herdet deg selv straks den store finalen inntrer. Enkelt er det ikke, og hvis så var, ville vi ikke lært noe på veien. Du vil miste noen på denne veien, noe dør mens andre svikter deg.

“Learn to say goodbye” (Madonna) Ta farvel, og lær deg å sørge. Hyl, rop, slå på puter og gråt til musikk. Skriv. Så skrur du av kranen til tanken må tømmes igjen neste gang.

Fordi du er bra nok, og fordi du kan lære deg alt du behøver å lære for å leve ditt liv. God nok, bra nok, mer enn power god nok!

 

Move it bitch

Hei på degsann.

Forbipolene is slowly coming back on track. “Lykketoppen” er snart historie, og vi kommer om kort tid til å slippe å glo med sultne simpson-øyne ned på denne vakre og innbydende utsikten over Stjørdal by. This bitch want to be a part of the town.

  1. Barna også. Vi vet jo at de cooleste lekeplassene og parkene er der nede. Kinoen. Strendene. Ah vi elsker denne byen, og får kalle vår nye leilighet “Lyckliga gatan nr 1”. Vel. Alle som vet hvor vi skal bo vil vel komme til å synes det er ganske ironisk. På to punkter: “Lyckliga gatan rett i nærheten av Distriktspsykiatrisk senter” og “bipolare meg rett i nærheten av dette senteret.” Knall! Lenge leve selvironi fra nord. Galgenhumor er lov altså, tilogmed for oss bloggere. Ja det er sant.

Men inntil vi flytter inn i denne “gatan” om noen uker, lever jeg i kaos. Jeg innbiller meg at barna ikke merker kaoset, men JEG merker det. I tillegg til å bære på tung sorg har jeg blitt skikkelig utmattet akkurat nå som her skal pakkes. Så jeg pakker bittelitt annenhver dag sånn ca. Har ikke jogget på en måned. Så ble 4åringen syk, og jeg “medsyk” eller hva pokker en skal kalle det. Når vet en aleneforelder at hen er “syk”? Vi KAN jo ikke bli syke, det er noe som er unntatt oss alenefedre og alenemødre. For vi må bare gjøre alt i hjemmet, og sånn er det. Sett utenfra ville det sett rather komisk ut: “Ja lille venn, mal bilder, men du får toppen 4 farger fordi mamma ikke gidder å trøkke ut flere sånne tuber med akryl.” “Er du ferdig? Så fine. Vil du male glass også? Treting? Anything…”

Pust pes. Det er i kaos ting skjer, og snart har vi ikke skaffet oss annet valg enn å flytte fra denne forferdelig deilige utsikten, plassere oss litt til venstre rett nedi den byen, og heller glo i ei hvit bu. Jeg kan ikke få sagt det nok hvor mye jeg gleder meg til å sitte på terrassen i sommer og se inn i den bua.

Det som venter oss er at 9åringen får sitt eget bad i noe som hittil har vært en hybeldel av leiligheten. Rommet til 4åringen er ikke bygd enda, så vi kommer til å flytta fra masse kaos til bittelott kaos. Men det årner seg. Det er der vi hører hjemme; nede i sentrum med vennene våre, med gangavstand til strendene og parkene, for ikke å snakke om butikkene.

Noe roper inn i tilværelsen min hver dag: MOVE IT BITCH. Jeg nikker og smiler, mens jeg håper på god gammel bipolar energi.

SPOR

Jeg kjenner et vakkert menneske, en erfaren mamma som har bursdag i dag.  Den største gaven jeg kan gi henne er en tekst om hennes nydelige himmeldatter som har reist sin siste ferd nord der alvene danser og synger med henne. Jeg beundrer min venninne som står igjen så tapper og sterk. Til henne og pia hennes i nordlyset:

 

SPOR

 

Du sitter på bakerste rad

og gråter, du er ikke glad.

Jeg ser deg i sidesynet, det er dine tårer.

Skulle spurt deg, vennen: “Hva er det som sårer?”

 

Nå har du reist, så jeg pakker tingene mine

for her er sporene dine.

Jeg ser deg overalt i dette huset.

Minner i spor, jeg er gruset.

Hadde bygget en borg,

men den ble til gjørmete sorg.

Nå skal du lage spor i himmelen, du skal gå,

og jeg prøver å forstå.

 

Slår løs på sofaen når ingen ser meg,

for du virkelig dro din vei.

Vi hadde jo planer, hvorfor reiste du?

Det er for seint og greier, du kan ikke snu.

 

Spor overalt i denne kåken.

Jeg løfter blikket og ser kråken

ut av vinduet, i tretoppen.

Er den der, den kråkekroppen?

Eller er den en hilsen fra himmelen blå;

et hviskende: “Vær så snill å forstå.”

 

Hyler, gråter og vræler

som å vakle på skyhøye hæler

men kan ikke falle sammen med

så jeg synker ned

på sofaen der du satt

før du snublet og datt.

 

Du var jo her nettopp med det vakre blikket

jeg fatter det, bare skjønner ikke.

Du danser i dødens daler nå

med alvene, i himmelen så lys og rå

synger med den fine stemmen din

passer på mamman, pappan, søsken og lille jenten sin.

Passer på mamman, pappan, søsken og lille jenten sin.

 

Løft vingene nå

jeg lover å forstå.

Du satte dype spor,

fly nå, verdens snilleste mor.

Livet ble altfor kort

men noen alver er av himmelsk sort.

 

Skrevet av forbipolene, januar 2019.

 

Vennen vi savner deg. Har skrevet så mange tekster til deg i dette sorgarbeidet. Sporene du satte etter deg var kanskje så dype fordi du hadde så tung bagasje. Men tomrommet i disse sporene kan aldri fylles. Bare lov meg å bade i himmelens lys, og vit at du var så spesiell for oss. Det er som om du er her nå som mamman din har bursdag. Pass på henne. Omring henne med kjærlighet. Vær med jenten din og ta henne under vingene dine nå. Se til pappa, søster og brødrene dine. Og besøk meg og gutta iblant.

  1. Klem til himmelens sangstjerne og familien hennes, fra forbipolene.

Bloggen legges ned i sorg en stund

Jeg kommer tilbake. Jeg lover. Men akkurat nå flyter jeg rundt i bunnløs sorg.

Det nye året skulle bli så bra, men så mistet vi henne. Hun la ut på sin siste reise, og alle vi som står igjen her, har vært i sjokk de siste dagene. Mine tanker går til familien hennes, som står oss så nær. Av respekt for de og henne anonymiserer jeg dette innlegget.

Huset vårt er stappfullt av minner, og jeg ramlet i kjelleren for å være ærlig med dere. Å være mamma i sorg er å måtte være sterk i tillegg, når du egentlig bare er svak. Men du setter på den vaskemaskina. Ja pokker nå kom jeg på det. Det gjorde jeg ja. Og nå må jeg henge opp de klærne. Det er bare å DO IT! …du gir barna det badet. Du lager de måltidene, og du prøver å smile, men du må være ærlig: nå er mamma både lei seg og glad. Lei seg – savn, men sååå glad for at jeg får være mammaen deres.

Det er som en drøm. Dette skjedde bare ikke. Midt i drømmen har vi kjøpt oss bolig, en helt perfekt bolig for oss. Men jeg greier ikke engang å fatte det. Normalt hadde jeg jublet som pokker nå. Men hun og lillepi skulle jo fortsette å komme og være hos iblant straks jeg bare fikk kjøpt noe mer sentralt. Da kunne de være lenger om gangen også.

Jeg får krisehjelp, og lærer alt jeg hadde glemt om sorg. Som vanlig er denne kommunen full av kloke ansatte. Jeg har ikke lyst til noe. Ingenting annet enn klemmene fra barna mine gir mening. Vil ikke gå på kino. Ikke jogge. Ingenting. Men i dag lærte jeg at sorg er arbeid, og at man går ut og inn av den.

Så da Ankie hadde kjørt meg hjem med pappesker og annet pakkeutstyr, og bortom barnehagen, hentet jeg minsten hjem med verdens vakreste armbånd som han hadde perlet, på mammahånda, og en trang til å vaske gulv, tenne lys og rense med salvie. Så satte jeg på en grandis og lot som om det var et herremåltid, etter altså å ha satt på denne klesvasken. Oppe på soverommet mitt henger engelen 9åringen laget til meg på skolen før jul. En leirengel.

Et armbånd og en engel som betyr alt for en mamma nå.

Det er et stort steg fra seig sirup, å begynne å gjøre mer husarbeid enn det aller viktigste. Livet må gå videre, og jeg skal innse at dette sjokket rår jeg ikke over. Bare skal ikke tillate meg å stoppe. Gønne på. Sorgen må bli bedre å takle. Jeg har folk jeg vil være tøff for.

Selv hadde jeg mange spørsmål da jeg hadde time hos en klok kone på dps i dag. Var det fare for at diagnosen min bipolar veltes, selv om jeg er trygt medisinert? Nei. Dette var helt normalt. Bipolare sørger, de også fikk jeg beskjed om. Jeg ble friskmeldt med alt jeg hadde å fortelle. Man føler seg jo som rene galskapen selv der man går og snakker ut i lufta til sitt store savn straks man får en ledig time. Jeg ble oppfordret til å fortsette med det, og mange flere råd som gjør dette lettere å takle. For snart skal jeg være sterk nok til å stille opp i hverdagen for en av de verdens tøffeste venninnene mine. Du skal være sterk for å greie å bære på den sorgen hun og hennes må bære på nå. Men hverdagen kommer, og da skal jeg være der. Ikke med surleppa mi, men med oppriktig interesse for henne og hennes tanker og følelser.

Denne bloggen er i sorg nå. En type sorg som river alt over ende; også bloggen. For hva skal jeg skrive, når vi er så mange som jobber intenst med et ubeskrivelig savn? Når vi bare må se på hun som har mistet en av sine skatter, uten at vi kan gi henne skatten tilbake på noen som helst måte?

Jeg kan ikke se at jeg har noe å gi dere akkurat nå. Det har gått en uke, og jeg er vel fortsatt i sjokk. Jeg er av den sterke typen som får det som tøffest, men som raskest vil videre. Jeg dveler ikke. Men akkurat nå vet jeg ikke når jeg blir i stand til å skrive forbipolene igjen. Jeg vet at vår himmelstjerne hadde villet at jeg skulle komme tilbake her og levere glede. Derfor venter jeg til den dagen kommer.

Jeg har skrevet så mange tekster til henne og familien. Men noen er for private, og noen bare orker jeg ikke å skrive her nå.

Dere skal vite at jeg normalt elsker å skrive i bloggen, og at jeg kommer meg ut av denne sorgen etter hvert. Savnet vil alltid være her, for så veldig mange av oss. Men akkurat nå har jeg bare lyst til å være sammen med de elskede barna mine og de herlige vennene mine. Bare nyte hvert sekund med hver eneste en av dem. En ting kan jeg love dere:

Jeg blir her hos dere, kjære barna mine, vennene mine og bloggleserene mine. Bipolar eller ikke: Jeg lever sikkert lenge, jeg som hverken drikker alkohol, røyker eller kjører bil. Og jeg vil at DU også skal love meg det samme: gjør alt for å bli her med oss. Bare vær her. Ikke forsvinn. Vær så snill som mulig, og bare bli her sammen med oss.

Kjære varmeste klemmejenta. Du brukte å lese det jeg skrev, og noe delte du. Hvis du leser dette, fra der du er nå. Hvis det finnes noe etterpå. Vit at vi alle er så veldig glad i deg, og at jeg vet du gjorde ditt beste. Hvil i fred, og for å ikke forstyrre deg, lar jeg forbipolene ligge i hvile sammen med deg en stund. Dager, uker, måneder; hvem vet. Du berørte oss på en måte som gjorde at vi måtte snu om på alt for å leve videre uten de glødende øyne dine denne første uka. Nå ligger framtida der. Uten deg. Så altfor tidlig må vi prøve å fatte og begripe, før vi etterhvert skal få fram smil og latter lettere. Hvordan? Uten deg? Aner ikke. Men det må skje en dag at vi blir lykkelige igjen. Hvil deg nå, med god samvittighet.

God natt, skatt. Sov godt på din siste reise nå. Våkne på den andre siden og så møtes vi der om ca 60 menneskeår.

Inntil da: Vi savner deg, savner deg, savner deg.

Er du en ekte vikingkvinne?

 

Vikingkvinnen smiler ikke gjennom tårer; hun gliser gjennom frostrøyk. Gliser til, mens hun tenker tanker som: “Hold ut, hold ut, det varer bare til mai, damned it!”

Hun faller ikke for deg, for hun vet at i kalde nord råtner forelskelsen straks kulda setter inn. Og da faller hun ikke på isen, men har den ene foten alltid beredt for å ta imot den andre. Med stil? Nei, fytti, hva er stil? Ull og superundertøy?

Hun digger Askepott på julaften og kjenner seg igjen i henne. Like rå som henne, for pokker: “Den forbanna snøen og den pokkers kulda, Askepott I feel ya!”

Hun er født stolt like born proud, vikingdama. Aldri i livet om hun innrømmmer at grunnen til at hun ikke tryner, er at naboen og kommunefolket har strødd grus, og ikke de muskuløse føttene hennes. Tramp tråkk.

1/3 av året klasker vikingberta seg på strender og svaberg. Der ligger hun og prøver desperat å fortrenge at det hele snart er over, mens hun vet så godt at det ikke engang er noen vits i å pakke bort tynnulla, fleecen og tjukkulla. Og “gravid”? Nei det er gluten. Gluten gluten og atter gluten! Uten? No way, ta seg en bolle!

Vikingkvinnen nekter plent å godta en depresjon. Hell no! Hun tvinger seg ut på en joggetur i dypsnøen med en eller annen “fuck you-låt” på ørene, og koser seg med å grynte gønne knurre på til endorfinene danser hiphop i hodet. Yeah! Føkk it! Det kommer en sommer snart. En ørliten en.

Hun lar seg ikke pille på nesa, der du ser henne trampe rundt i butikkene for å kjøpe tisselaken til kiden som er tvunget til å slutte med bleier, dopapir, kjøkkenpapir og alle de andre 30 greiene som står skrevet på den hellige vikinglista hennes. Som hun forøvrig glemte hjemme slik at hun måtte sette seg på en kafé og skrive ei ny. Derfor ser du henne igjen dagen derpå med ei eller anna stygg sauelue på hue og ei ny liste over alt hun glemte i gårdagens frostrøyk.

Vel ute av butikkene kan du se henne treme på seg et par svære boksehansker (bare med hanskefingreplass). Hun ser skummel ut, for nå er hun forbanna som pisst på 16 minusgrader og en long gone summer som svikta da september kom og hånte sommerterrassen hennes. Be aware. Be aware. Husk at her nord stammer det mye rart fra. En septembersur vikingdame er som overdramatisert pms: her kommer vinter’n, advarer Jokke fra himmelen.

Hun tramper alltid videre, vikingdama våres fra nord. Om så tårene fryser og knuser på vei til bakken, er det ingenting som stanser henne.

Annet enn tanken på: “Why? Why the hell do I live in Norway???!!” Da stopper hun og tenker til det gnager i nakken og bilene tuter.

Men i dét 17.mai vaier flaggende og glad, smiler hun forbi ørene to runder rundt bunadshue sitt, og tenker: “Ahhh deilige fiskeskogsbondenorge mitt, jeg digger deg!” før hun lar noen rørte ja vi elsker – tårer treffe den svære bunadsstakken.

Så badedanser hun seg gjennom to og en halv måned før hun skjønner at det faktisk har vært sommer, og det er bare kle på seg lag på lag på lag igjen. I lag med resten av bondevikingbertene.

You rock, vikingkvinne!

 

Bildene er tatt av vikingmannen Leiv Ove.

Jeg er visst “rar” som aldri drikker alkohol

Jeg tar meg en real slurk sukkerfri biola mango og nyter smaken. Bytter kanal. For på TV2 handler det om hvilken champagne eller hvilke  vinflaske man skal gi bort i julegave i år. Tankene mine går til min nære kompis som døde da han var 60 år. Det begynte med litt vin og litt øl, men det endte med rødsprit. Av respekt for ham og alt han lærte meg, gidder jeg ikke å høre på TV-tøvet. Hvem vet vel hvem mottakeren av den vinflaskejulegaven egentlig er og hvor langt denne har kommet i avholdenheten sin som så intenst er kjempet for? Reklamere for rusmiddel på direkten? Vel, vennen min døde av alkohol, han. Og alt jeg gråtkvalt kunne gi ham var en siste respekt. Da stod jeg foran den hvite kista i kirken og leste opp et dikt jeg hadde skrevet til ham. Det samme gjorde jeg da pappa døde. Det var de to som var mine mentorer i livet, og pappa brukte å stille opp for vår felles venn. Nå var de reist til den andre siden begge to. Pappa var nesten avholds, men han dømte aldri han som slet med flaska.

En jeg kjenner ringte meg mandag. Jeg hørte han snøvlet. Jeg stod og ventet på bussen, for å hente yngste kiden min i barnehagen.

En stund uti telefonsamtalen, kom det. Det som jeg er så vant til å høre: “Jo assa, du er jo rar, for det e jo litt RART at du faktisk ALDRI tar dæ ein einaste PILS liksom heheheheeee..”

Rappkjefta som jeg er, svarte jeg: “Nei. Nope! Det er hverken rart eller unaturlig. Mennesket kom før den pilsen din, og det som ville vært både rart, unaturlig og farlig var hvis jeg aldri drakk et glass vann.”

Han svarte humrende: “Jo ja eheee du har jo forsåvidt rætt i det då..”

“Nei.” Sa jeg. “Jeg har ikke “forsåvidt” rett i det, jeg HAR rett i det, og det er alkohol som er unaturlig å drikke. Det som er rart er jo at du faktisk har drukket alkohol nå.”

Det ligger der alltid klart på tungen. Svaret. Jeg eier ikke skam over min totalavholdenhet, og har full støtte hos min kompis i himmelen. Hvis han kunne bli alkoholiker, kan vi alle. Noen tør å kjøre i 110 uten bilbelte på. Jeg velger å leve livet med sikkerheten avholdenhet.

Mine venner vet at jeg er partyløve nr 1. Gi meg et par kopper kaffe, en gjeng brisne venner, og jeg danser gjerne mot strømmen som den staeste kjerringa i elva. Jeg ler høyest og jeg har energien på topp i det klokka runder ett på natta og folk omkring meg forvandles til mer eller mindre morsomme Emiler, Pippier, Ronjaer, tussetroll og Jack Sparrower.

Det er ikke slik at jeg lider. Jeg er ikke fristet, rett og slett. Fortell meg hvilken drink, dram, pils eller vin som faktisk smaker godt, og ikke sterkt. Og hvorfor skal jeg ville ruse meg? Alkohol et et rusmiddel og sånn er det bare. Nikotin også. Og begge deler er dødelig avhengighetsdannende, samt at alkohol funker midlertidig personlighetsforstyrrende.

Og så er JEG rar? Humre!  Nei, jeg er helt naturlig i det jeg nyter å være helt og holdent til stede i hvert eneste våkne øyeblikk. Jeg er glemsk fra før, og trenger ikke hjelp til å glemme mer. Med årene kommer balanseevnen til å bli verre, og jeg behøver ingen forsmak. Sjenert er jeg ja, men det er nok en grunn til å holde seg edru, da alkoholisme ofte starter med å døyve sjenanse. Senil kan det også hende jeg blir, men la nå meg ta det senere. På livet ute i romjula har jeg ikke så lyst til å være mer dement enn glemsk jeg altså er. Hittil har vi også unngått (bank i bordet) både omgangssyke og feber; så å selvpåføre meg noe slikt i jula med alkohyler som jeg ikke tåler, er også uaktuelt.

Er det virkelig så rart å vandre ut av saueflokken og trippe sine egne retninger? Jeg synes dette er rart at så få stiller spørsmålstegn ved: En susete saueflokk full av skaprusmisbrukere som for alt i verden forsvarer sine eneste legale rusmidler: alkohol og nikotin. Alle som ruser seg på noe annet og illegalt, hører til i en annen flokk. Men denne hvite drita fulle saueflokken er så mye bedre enn den andre flokken, må skjønne. For rusen deres er LEGAL.

Hvem pokker bestemmer hva som er legalt i MIN verden? Jeg har legalisert koffein. For her i mitt liv bestemmer jeg, og sånn bare for å ha sagt det så den kritthvite sjangleflokken også forstår:

Bæ!