Nordmenn som skammer seg

 

Jeg puster. Eller vent, skal vi se, sånn ja. Nei, for svarte fargeblyanter. Det der der ikke en dyp hel-gjesp! Sånn nei! Sånn ja!

Yeah, I am breathing, helt til neste gjennomførte innpust.

Det er deg og meg, ikke sant.

Du er den foreldren som føler deg minst alene. Du er rett og slett helt oversosial in the real life; men du kalles “alenemamma” eller “alenepappa”.

Det ligger i ordet “alene”.

All alone, “stakkar”.

Nå kan jeg bare snakke for meg selv. Ikke alle alenforeldre er like heldige som meg. Anyway: Det er slettes intet faktum at vi aleneforeldre er “alene”.

Vi bare bærer alle bursdagene, jula, påska og sommerferien (glemte jeg noe nå? Andre sine birthdays?) på to skuldre mens vi prøver å puste samtidig. So give us a break.

“Pust dypt nå” sier du, med engler i blikket. Vi bare ser på deg med empati og takknemlighet, later som vi puster, og så snur vi oss for å prøve å værtfall gjespe inn litt oksygen

Sorry, men ah, hadde du bare visst hvor mange  lange firkant-pusteteknikker som skulle til når du er alene om alt ansvaret “to run this home”, der tørketrommelen er langt fra samarbeidsvillig sent på kvelden, og 3 andre tørketrommel-innhold i plastikkboksen bare venter på å :brettes: i morgen.

Leiligheten vår er nok mindre enn mange sine store hus, og jeg lover deg; jeg aner heller ikke hva annet enn pinjta småttolla skal finne på innen disse kvadratmeterne når bursdagene banker på døra om bare timer. Ok, to dager, men to dager er faktisk timer for å regne. Anything is.

Men sånn helt ærlig; når det kommer til å bo alene med barna er det digg å slippe krangling med et jevnaldret vesen, dobbel klesvask, misforståelser og stadig etterspørsel etter intimitet langt over intimgrensa. Omg. Den grensa styrer jeg selv, og helst på en eksotisk strand i et varmt land… ja la oss glemme det. Korona vettu. Korona. Eller selvrespekt. La oss si det sånn.

Jeg nekter å styres av skam, og har hørt om foreldre som ikke har feiret barna sine fordi de føler at de har for små leiligheter. Til ære for dere alle med små hjem: Dere skulle bare sett hvor mange løsninger vi prøver å finne for guttungen min her i gården i disse bursdags-dager, fordelt på ca 70kvm; bord hit, utebord dit, låne småstoler, osv…

Han skal ha klassefest en dag denne uken, og noen dager etter fyrer vi løs med familiebursdag. Munnbind og antibac er på plass, og bordplassering i bursdag nr 2 er ekstra viktig. I klassefesten er de vant til å omgås.

Uansett: Poenget er at vi nordmenn er så redde få å ha for lite. Men vi trenger ikke mer. Hjemmet vårt går i både høyde og lengde, og ikke minst i hjertemodus. Bank på døra og bank i hjertet. Banken kan seile sin egen sjø: Du er bra nok!

Heia og klapp i hendene for alle “uperfekte hjem” i vårt land! Om du så må bo hjemme hos foreldrene dine som voksen i disse tider så er du MER ENN, MER ENN GOD NOK, aldri glem at det ikke er kvadratmeterene som definerer din verdi.

SHAME ON THE SHAME, you are not to blame!

-forbipolene 2020.

 

“Det er som å ikke ha ei grav å gå til…”

 

KNUSTE SPEIL LANGS VEIEN.

 

Kristian sitter i bilen og griner med hodet mot rattet. 31 år gammel, og pappa. Men han får ikke lov til å være pappa. Tårene presser på og vil ingen ende ta.

-“Det var helt jævlig. Jeg har ikke ord. Av 3 barnehager på stedet måtte jeg lete meg fram til barnehagen der sønnen min var. Først kjente han meg ikke igjen. Så ville han ikke gi slipp på meg. 5 barnehageansatte fulgte meg til bilen, og jeg aner ikke hvorfor.”

Han har vunnet 4 rettsaker som far til en gutt som snart fyller 17 år. Men mor kan gjøre hva hun vil.

Kristian har, etter å ha bidratt som besøkshjem for ei jente på 9 år, politiattest på at han er skikket som støttekontakt og besøkshjem.

Intet rulleblad. Ingen rushistorikk eller vold. Bare en person i veien som ikke ønsker at han skal fylle farsrollen slik han vet at han kan.

Denne historien begynner i November, 2004. I en del av vårt land, der en stolt Kristian holder sin nyfødte sønn trygt og godt inntil sitt hjerte. Tårene som trillet den gang, var av glede, og alt skulle bli så bra. Far og sønn.

Og mor.

Hun hadde visst andre planer, og bodde ikke sammen med far.

Han må gå til sak. Rett og slett. Men mor flytter akkurat i det de er i ferd med å spikre fast en avtale.

Så kommer krav om minimale samvær. Kristian tåkelegges. Han som pappa forsvinner i et romskip som mamma sender til Mars. Eller noe sånnt.

-“Jeg vant alle de 4 rettsakene, og en stund hadde vi samvær regelmessig fra onsdag til onsdag en gang i måneden annenhver måned, og for å få til dette jobbet jeg innen olje i Kongo.”

Han står på. Elsker sin sønn over skyene og tilbake igjen, og jobber hardt for alle møtene med sitt livs store kjærlighet; barnet sitt.

Årene går med de 4 rettsakene. Han ringer ungen sin, men hun saboterer. Plutselig får lille gull en kjærlighet på pinne, og telefonen kastes i gulvet. Kristian lærer sakte men sikkert hvor lite det skal til for å manipulere et barn. For ikke å snakke om hvor enorm makt den har, den som utfører manipulasjonen. En slikkepinne. Godteri. Og sim sala bim så var telefonen uinteressant.

Kampen for å få være pappa fortsetter, og så sitter han altså der i bilen sin og gråter til det er tomt. Tomt for tårer og tomt for muligheter. Gutten hans er 3 år og har akkurat kjent ham igjen etter å ikke ha kjent ham igjen på flere minutter. Han har ikke fått sett pappan sin på 9 måneder. Den tiden det tar å skape et barn.

Kristian blir tibudt samvær en natt hver 6. uke av mor. Hun snakker om at gutten selv skal få bestemme når han er 18.år. Skyggelegging, tåkeland og manipulasjon fortsetter, men pappa går ikke med på dette. Ny sak. Ny seier.

Men hva betyr “seier” og “rettsavtale” i det Norske rettsystem? Jovisst kan det koste 125 000 i advokatutgifter, men en rettsavtale viser seg å ikke bety mer enn en halv dopapirrull. Den andre foreldren kan tørke opp sine feilgrep akkurat hvor hun eller han vil, og sådan kaste papir dit hun eller han vil. Kristian hadde, som uttallige fortvilte foreldre som ønsker å gi barna sine den kjærligheten de behøver for å vokse opp trygt i vårt land; ikke fri rettshjelp. Han måtte etterhvert være sin egen advokat.

Men hva så? Hva er det verdt?

Både fedre og mødre i vårt land kan kaste rettspapirer som dasspapir akkurat hvor de vil. Leke dommere. Bestemme. Regjere. Ødelegge.

Likevel.

Det betyr intet med fri rettshjelp.

Kristian forteller: “Jeg har hele tiden sagt til mine venner og min slekt; Hvis du går fra ferja mot stedet vi hører til, så vil du finne mange speil i grøfta”.

Dette er speil Kristian har knust i fortvilt desperasjon etter å ha levert en unge som så tydelig og trist ville fortsette å være hos pappan sin.

Etter barnehagebesøket opptar samværene seg. Men hver gang far skal levere minsten tilbake, prøver barnet febrilsk å overtale pappa til å snu.

-“Jeg kommer aldri til å glemme det, for hvis jeg ikke hadde fått hjertet mitt knust før, så fikk jeg det da.”

Gutten gråter.

Pappa gjør pappajobben sin og snakker om kompisene i barnehagen.

Sønnen svarer at de er jo ikke så gode kompiser.

Han vil ikke hjem til mamma. Argumenterer, rett og slett.

Lillegutten til pappahjertet er 4 år, og pappa må stoppe i tunnellen.

Hadde han enda bare snudd der. Men hva så? Hva hadde skjedd da? Gutten blitt hentet med makt?

-“Kanskje han skjønte at det var lenge til han så meg igjen.”

Kristian blir stille.

-“Jeg kjenner meg igjen i de som mister noen, som ikke har noen grav å gå til.”

12.februar 2017. Det er siste dag Kristian ser sønnen sin på lange tider, og noe er galt. Gutten hans vil ha med seg mange ting. Headset, drone og diverse.

-“Vi i slekta, som hadde så nært forhold til gutten vår en gang i tiden, har mange ganger undret på hvorfor goungen våres plutselig skulle ha med seg halve rommet; visste han at dette var siste gang han var hos pappan sin?

Nå er han snart 17 år.

17 år og vokst opp uten en pappa. En pappa som lever og elsker ham over skyene og tilbake igjen. En stabil mann som kunne båret hans sorger på sterke pappaskuldre.

 

Men intet rettspapir var verdt noe. Et barn’s rettigheter i et lite rike forble skyggedanset og forlatt. Intet nytt er å fastholde i denne historien. Dette gjelder så altfor mange fortvilte unger i Norges land. Forlatt av loven og desperat savnet av foreldre som trampes ned i intet sammen med kostbare dasspapir i et latterlig men livsfarlig teater der advokater later som om de er verdt å bruke lån på lån på lån på. På hva? Altså noe som er verdt mindre enn den billigste dopapirrullen du kan finne, faktisk. “Rettsavtale”.

Snart er Norges sviktede barn myndige. Men så er er noen av dem langt fra 18 år. Hva hjelper noe av det, når et helt land svikter og man innerst inne gråter etter mamman eller pappan sin.

Men tør ikke si det.

For ingen er så trofaste og lojale som barna.

 

Takk, Kristian, som egentlig ikke heter Kristian, for at du deler din store hjertesorg med oss; nemlig kjærligheten du skulle gi til ditt barn, som du aldri fikk gitt. Jeg vet du ville vært åpen, men at du av hensyn til skatten din lar kisten være halvåpen.

 

“Jeg skulle rydde det store rommet hans i fjor. Det tok 4 dager. Det var så innmari tungt. Det var heavy. Heavy, heavy. Jeg har jo bare ham da vet du, han er min eneste unge. Jeg vet han er det fineste som finnes for meg, men jeg vet ikke lenger hvordan han ser ut.”

 

…stille, stille kidnapping. Hvordan kan noen ha samvittighet til å stå for en stjålet barndom? Kan man klandre staten? Advokaten? Dommer? Sakkyndig? I sannhet er det slik, at mange foreldre tror de handler korrekt. I like mye sannhet er det slik, at de tar feil.

Så hvem tar ansvar når barn blir stille og usynlig kidnappet, manipulert og ført bort fra en mamma eller en pappa som elsker dem høyere enn himmelen?

I ønsket: Staten Norge.

I virkeligheten: Ingen…

Hysj. Ti stille, for du er i tåkeland og her danser man skyggedansen etter piper med makt.

 

Kristian har brukt over en halv million kroner i advokatutgifter, og hva er det verdt? Skal man heller spare opp pengene til barna er over 18 år, kjære regjering? Og gi disse pengene til ungene sine? For med et dasspapir fra teateret Norge kommer man nemlig ingen vei dersom en av foreldrene har bestemt seg for å tørke seg en viss plass med det papiret, og kaste din halve million i do. I mens kan den foreldren i ro og mak lese doboka si, for selv har vedkommende fri rettshjelp. Og hvis ikke gikk kanskje noe av den halve millionen din med på å betale dobesøket for denne andre foreldren; bedre forklart: Du blir sittende igjen med å betale den andre partens saksomkostninger.

Det stinker, hva?

Er du millionær kan du gønne på i teateret så mye du vil, betale både dine egne og den andre parts saksomkostninger og fikse alt med money.

Men millionær eller ei; en rettsavtale er fortsatt verdt mindre enn hva du finner i en forlatt utedo på vidda i tåkeland.

Og hva kan du gjøre dersom tvangsmulkt ei heller innføres etter samværssabotasje? Da ringer du advokaten din og får beskjed om å ta opp nye lån så advokaten din får tjene mer penger på deg i nye teaterforestillinger der du kan skrive under på enda flere dopapir.

 

Takk til tåkelandet Norge. Er det nå på tide å opplyse foreldre om hva de betaler for i deres pompøse rettsaler?

Kanskje. Men hysj, si det stille så advokater og alle andre som tjener penger på håpefulle mammaer og pappaer får skyggedanse i rikdom og fred.

 

~~~~~~~~~~~~

Your horror sorrow

 

Oh them kids today,

all of those you may

give love to, and take care off..

 

Oh, our children of hearts

how we’d give them our safe starts,

because of pure pure love..

 

Because of pure pure pure Love

♡♡♡

 

forbipolene 2020

 

 

 

 

 

 

 

Cobain’s moon

 

Cobain’s moon

 

My child, my child, I love you so ♡

My boy, my boy, look at the moon

and we will meet soon.

As you grow up yo be a man,

do all you can

to live the life I gave you.

 

I made you from my heart,

loved you from before your start.

But I can’t reach you now.

Maybe when I’m old and gone

you can read this written in internet stone.

 

My boy, my boy,

where will you go?

Tell me how did you sleep last night?

Cobain in heaven said so,

where will you go

when you need me?

 

My boy, my boy, I Iove you so.

And life aint fair,

but please hold on.

I’m still here,

and allways will be

strong for you.

 

Look at the moon

every other soon.

I will look too,

or be the dust from stars.

To watch over you.

 

Mom is strong

so tall everlong.

For you and your brother

I really don’t bother

about heartless minds

and unknowing kinds.

 

Time goes by, like half a year,

but boy, my boy

I will allways be here ♡

 

 

Å leve under lupen: med bipolar :):

 

Det ligger i bloggnavnet hva som er grunnlaget for denne bloggen, og jeg har siden bloggstarten sommeren 2015 vært opptatt av å peke på bipolar med en positiv finger. Alt det kreative det medfører og det gode humøret man kan seile på ved remisjon.

Samtidig har jeg innimellom forsøkt å få fram alvoret innen mental helse generelt. Jeg skal nå åpne for tema som vedrører selve hardjobben med å leve med en diagnose få vet sannhetene om.

Ja og hvordan skal de kunne vite?

Selv måtte jeg lære flere verk over mange år for å kunne leve med bipolar 1 på en frisk måte, og melke det positive ut av galskapen. Måtte og måtte fru blomkarse; alt er valg, så jeg valgte det å bli stabil for barna mine.

For meg er det ikke diagnosen som er vanskelig å leve med. Det er menneskene med snåle idéer som stadig popper opp her og der, uvitende som bær. Ikke på bærtur engang, men rett og slett bærene sjøl. Det er fordommene i hele syltetøyet som er slitsomt.

Argusøyne og luper, googletroll og vesen som tror at denne diagnosen betyr at jeg er svak. Så hvis de bare plager meg litt mer med mobbing og hån, ja så bryter jeg sikkert sammen som sukkertårn i fragleberg, og legges inn i gjøkeredet mohahaaa… aahhh…

Med slitsomt mener jeg stuff å bruke unødig energi på, fordi de har bestemt seg for hva bipolar er, og da gidder du ikke å diskutere. Eller de lurer på hva bipolar er, og når de påpeker at google says not, ja så orker du ikke å forklare. Det er tross alt ikke en farlig sopp du skal prente inn i dem at de ikke må plukke på bærturen sin.

Det er bare bipolar 1. Et potensielt kaninhull for Alice og deg ikke sant. Et kaninhull du forlengst har tettet møysommelig igjen, for nedi der var det litt av en verden gitt.

Hvis jeg ikke hadde lært det jeg har lært hittil, hadde jeg gitt opp for lengst. Jeg hadde ikke vært mer. Så ekstremt utfordrende er det å leve med en diagnose som “ingen” har peiling på. Og med hermetegn omkring ingen mener jeg alle de som ikke selv lever med gaven.

For hadde de bare skjønt det, åh, bare forstått det, at det på så mange måter er en gave…

En fruktbar gave i en moderne ørken som tørker ut sine kunstnere, musikere, skribenter og genier, og forsøker å få oss til å passe inn i en A4institusjon.

De forventer følgende av meg:

Jeg skal ikke være sint. Jeg kan ikke være for glad. Ikke prate særlig mye, aldri bli redd og for Guds skyld ikke gråte. Ikke rekke ut ei hånd til en gammel ørn som en gang misforstod. Jeg er fortsatt misforstått 5 år etter. Så hvem pokker skal jeg være når jeg ikke kan være meg selv?

Eksperter som lege og psykiater sier jeg er frisk.

Jeg er i remisjon, noe som betyr at diagnosen har trekt seg tilbake fordi jeg har levd frisk på mild dose lithium så lenge.

Og nei, det er ikke farlig for kroppen min å medisineres riktig med små mengder lithionitt. Metall. Salt. Den eneste medisinen i felleskatalogen som kunne blitt solgt på helsekosten, men siden den funker så bra, yeah, so… da trenger man ikke tenke som ei bær og innbille seg syltetøy. Da blir det sånn søl vet du.

Jeg lever et godt liv med mange venner og stort nettverk, og det er ikke synd på meg.

Likevel.

Folk ser på meg med argusøyne og tolker ivei.

Han ene trakasserer meg så politiet anbefaler total blokkering.

Hun ene roper “BITCH” til meg når hun ser meg, og det er ikke derfor det renner ei tåre nedover kinnet mitt nå. Ei heller hvorfor jeg har ekstra dype drømmer om natten.

Å bli kalt det ordet av henne er jo et kompliment.

Den tåren er bare oppgitt. For det er som jeg skrev ikke synd i meg. Jeg merket ikke at den tåren saltet sin vei før den nådde en lukket munn uansett: Jeg bare hører ikke hjemme her på 100 år enda, når verden er mer opplyst enn dette.

After all skal jeg jo prise meg lykkelig over at lobotomiens tid er over, hva? Men hva med å dra det lenger? Psykiatri i dag er som en barnehage i forhold til det universitetet det kommer til å bli om 100 år.

Jeg er her kun for mine barn, min familie og et nettverk av kjærlighet. For jeg er så heldig å få oppleve kjærlighet og forståelse.

Men hvordan er det å orke livet, for alle de som hver dag opplever det samme som meg, nemlig fordommer? For alle de som ikke er så heldige å få oppleve å ha et varmt og godt nettverk?

I wount lie, jeg har helt sikkert fordommer selv, på mange områder. Det er det som gjør det hele så fortvilende; folk vet ikke. Og hvordan kan de vite?

Hvordan skal jeg kunne vite hvordan det er å lande på månen når det aldri har skjedd i mitt liv? Hvordan kan jeg skjønne på hvilken måte man må forberede dagen sin dersom man sitter i rullestol? Hvordan det ser ut i New York vet jeg heller ikke, men det kan hende jeg en dag vet.

Det kan hende du også en dag vet hvordan vi som lever med disse “mystiske” mentale diagnosene fikser dagene våre. Bipolar ligger latent i gitte gener og er sådan en fysisk sykdom som kan bryte ut hvis man har det i genene sine. Ved hasjrøyking, traumer, insomnia, eller ekstremt stress. Blant mye annet.

Jeg møter argusøyne hele tiden. Over alt. Fordommer og googliserte holdninger proppfulle av idéer om hvordan jeg er. Som om jeg er en eneste svær humørsvingning. En slags regnbuebølge eller noe sånnt. Men jeg har bipolar 1 i remisjon på 10. året, og har ikke annet enn helt normale moods som hvermannsen og hverkvinnsen har.

Det mest krevende ved å leve trygt medisinert og i remisjon med bipolar 1, er all denne evinnelige empatien jeg har inni meg. Medfølelsene. Det er som om jeg blir alle de som har det fælt og sliter. De på TV’n og de jeg ellers møter. Jeg KAN ikke sitte stille og se på at noen har det vondt, og hvis det ikke hjelper at jeg prøver å hjelpe, river det hjertet mitt i stykker.

Alle som kjenner meg mener at jeg er for snill. Tilogmed sønnen min på 5 år synes mamma er for snill. Men det heter bipolar og betyr sårbarhet og sensitivitet for andre’s følelser.

Man kan kalle det det motsatte av psykopatiske trekk, slik en psykolog en gang forklarte meg. Det er hva som skinner gjennom frisk medisinering og velfungerende hverdag: Empatien. Medfølelsen. Tårene på andre’s vegne. Kreativitet og pompøse idéer som bør legges skrevet på lapper i idé-krukka og leses om en måned til en god latter.

Som jeg skulle ønske at vi alle forstod hvordan det var å lande på månen, sitte i rullestol, være et grantre, ule som en ulv, løpe som ei løve, visste hvordan hele kloden ser ut og aksepterte alt dette som det var.

Men det er ikke slik. Verden er ikke rettferdig.

Vi er ikke her for å leke ofre, uansett hva livet bringer. Vi er her for å tøffe oss opp og banke i bord, synge ut sannheten, lære videre og bli lært, danse dansen til de skjønner valsen, bli glade, sinte, redde, engasjerte, ivrige, triste og tørre å føle.

Leve.

For du! Du er ikke sjuk med mindre du vil bli værende der nede i et kaninhull eller kavende i syltetøy. Du er så frisk du bare vil, samme hvor sjuk du er.

Sees på månen, men helst i New York  😉

 

-forbipolene 2020

 

Nei, dette kan du ikke, din wannabe. Men det kan jeg!

 

Han ser på meg og sier: “Helene, her på dps ser vi etter sykdomstegn. Du har ingen sykdomstegn, men lever frisk med bipolar slik du har gjort i 10 år…”  Han forteller om hvordan jeg er symptomfri, men at jeg har normale reaksjoner innen stress fordi jeg blir utsatt for påkjenninger for tiden.

Det er noen dager siden nå.

Han er psykiater.

Jeg hører på ham fordi han kan jobben sin.

Han jobber med dette, han kan det. Han har studert i mange år og i tillegg skaffet seg bred erfaring innen psykisk helse.

Det er selvfølgelig klart at jeg kjenner meg igjen i det han sier. Jeg har ikke hatt et eneste utbrudd av bipolar på 10 år. Og for å bli syk igjen må jeg både slutte på to typer medisiner og samtidig bli søvnløs. Ingen av delene kommer til å skje, fordi slike som denne psykiateren har bevist for meg over en årrekke hvordan jeg holder meg frisk og symptomfri. Diagnosen forsvinner aldri, men jeg merker den ikke annet enn at jeg er kreativ og veldig empatisk, for den er under kontroll og i remisjon.

Derfor er det komisk hver gang jeg møter noen som tar på seg brillene og leker psykolog eller psykiater eller hva i alle dager det er de agerer sammen med sin kjære google. Rett og slett synes jeg litt synd i alle uvitende fordomspregede wannabe smart asses, der de finner fram telefonen sin og googler ivei. Men altså, aller først og fremst er det latterlig.

Ofte skal de fortelle meg hvor farlig den ene medisinen jeg inntar, er.

Gjerne er det sånne som hiver i seg mer alkohol enn de tåler, blandet med alt de inntar på kammerset, når ingen andre enn likesinnede ser dem. Disse er det som skal fortelle meg at de har noe å fortelle meg, for enhver pris. Kanskje for å flytte fokus fra seg selv og over på noen de tenker kan funke som hakkekylling for en stund.

Men jeg er for pokker ingen hakkekylling bare fordi jeg har bipolar og funker så fint at de kanskje lider av misunnelse. Jeg velger å bli irritert, og hakker tilbake.

Har du bipolar og havner på fest med slike bedrevitere, ja da må du visst prøve å ikke bli irritert. For blir du det, ja da vet både du og psykiateren din at du fortsatt er et normalt menneske med normale reaksjoner. Men resten av festen vet ikke det, visste du det? At de kan så lite om emnet at de nesten hører til på 60tallet og nærmest heier på lobotomi?

Nei de gjør et svært nummer av at tør ikke engang å ta tunga si borti en lithium for å kjenne at dette metallet er salt. Selv om de tungene der både har værtborti ditt og bablet om datt. Og ved siden av sitter selvfølgelig en dramaqueen av en tassibassi og hakker sammen med, for drama vil han ha, ja takk.

Dette kan du. Dette kan ikke de.

Her har du i årevis lært deg om hvordan du medisineres mildt med lithium for å ikke få bivirkningene man fikk decades ago. Du vet at du må passe på kostholdet og trene. Rett og slett leve sunt og ta minst mulig smertestillende, for å unngå for store påkjenninger på nyrene dine, blant annet. Alt med måte.

Og du vet

at uten denne

medisinen

blir du

alvorlig

syk.

Fordi det er bipolar 1 det er snakk om, og ikke bipolar 2. Fordi du faktisk ikke sliter med humørsvingninger, men mangler grensene over til den verden som skjuler seg under kaninhullet dersom du skulle bli depressiv. For kanskje har du aldri hatt ren mani engang, som meg. Da har du vært psykotisk pgr av medisinmangel, og havnet søvnløs i en helt utrolig tilstand. Ikke hørt stemmer. Ikke sett hallusinasjoner. Men vært alvorlig syk.

Såkalt normale folk må innta syre for å komme dit. Du vil ikke tilbake dit, for du vet at det koster et par år å reparere deg selv etter du har kravlet deg opp av kaninhullet.

Selvfølgelig er det latterlig når folk uttaler seg om ting de ikke har peiling på, når de glemmer å sette google og felleskatalogen sammen med erfaring og idividualitet, noe de ikke eier minner om satt sammen i et levd liv.

Og enda godt er det når de ikke ser deg dagene etterpå. For da ville de vel lekt psykiatere igjen, og diagnotisert deg med depresjon. Siden de ikke tror at folk med bipolar kan ha normale følelser, kan de ikke skjønne at du kan bli lei deg du også, akkurat som alle andre.

Du er skuffa, med en vond bismak i magen.

For det er fortvilende utfordrende å alltid bli analysert. Det krever så mye energi. Man blir så forbanna lei. En kan havne på fester der folk blir så sinte at de sparker på møbler, og det er ok for dem alle sammen, det er jo normalt å bli sint. Men hvis du blir litt irritert og sier meningen din en halvtime etterpå, ja da er du irritert enten pgr av “bivirkninger” eller pgr av “bipolar”, og helvete er løs.

De får aldri gleden av ditt besøk igjen, for du vet du er for god for slike som søker kyllinger de kan hakke på; no way om du finner deg i bullshit. Du vet jo at siden du har bipolar er du smart på en helt unik måte.

Er man uvitende om noe, ja så bør man rett og slett erkjenne dette. Ikke late som om man kan det. Det er mye jeg ikke har lært meg her i livet, og da innrømmer jeg det.

Det blir bare

for teit

og for

dumt

å late

som om

jeg kan det.

 

-forbipolene 2020

Husker du henne?

 

Hey readers, klar for høst og vinter? Her har alt gått i ett de siste ukene, og liggende pesende på sofaen kveld etter kveld har jeg rett og slett ikke gidda tanken på å skrive her inne.

Altså, jeg trodde jeg var sosial og happy tidligere, men det var før minsten begynte på verdens hyggeligste privatskole. Virkelig, I say really? Try me out: En supersosial 1.klassing, og muttern like glad i folk som i bruttern, det er litt av en kombi, jeg lover deg. Og det er så innmari GØY!

Klassekompis etter klassevenninne på besøk, Pomp de Lux party hos en av de andre mødrene, Taekwon do annenhver torsdag og joggeturer jeg smetter inn før hue koker over. Pluss alle venner og slekt vi har fra før. Det er virkelig verdt all energien jeg bruker som alenemamma for å få hverdagen til å blomstre selv om sommeren aldri kom i år.

Da bør man prioritere. Det er ikke alt man orker å ta seg tid til, og det å holde håret bleika ble et prosjekt for mye. Jeg er ikke sånn at jeg passer til mørk ettervekst heller, så jeg trosset min sjenanse og reiste 6 år tilbake i tid, til de dagene jeg spradet rundt med rødt hår og glemte det. Jeg stod i butikken og sjekket om det var noe søl på meg, eller om jeg hadde glemt å ha på meg buksa. De fleste glodde jo på meg. Så kom jeg hjem og fikk øye på et fyrverkeri i speilet; ahaaa! Jeg hadde jo et selvlysende hode, ikke rart folk sperret opp øynene.

Håret mitt og jeg trengte en pause fra tørr bleiking og blåshampo. Gult er ikke kult når det kommer til hår, synes jeg værtfall. Jeg kjøpte den samme knallrøde hårkuren som jeg brukte dengang da. Den som ble helt skylt ut da eldstemann og jeg badet i 10 timer i Pirbadet mens minsten lå i magen min og vokste.

Blonds have more fun? Ja, jeg har jo hatt the time of my life sammen med ungene! Vi har vært på Gran Canaria og hilst på papegøyer og delfiner, Mallorca og bada i paradis, rocketoget, Tons of rock, Tusenfryd, Namskogan, Pirbadet, Piratbåten Oslo-Danmark, kjøpte bolig, fikk bygd om bod og soverom til to soverom, kosa vettet av oss i det nye hjemmet vårt under hele koronakrisa, og jeg har vært på mange morsomme fester med verdens herligste venner de gangene barna ikke har vært hjemme utenom dem krisa. Livet rocka som blond ja.

Det er nemlig ikke så gøy å bli beglodd pgr av skrikende hårfarge for min del, jeg får ubehag og hjertebank hvis jeg får oppmerksomhet, har alltid vært sjenert innerst inne. I ett med tapeten kler meg best, og det å bare få være i fred. Men det er rødt som er yndlingsfargen til 1.klassingen min. Og da ble det rødt.

Vi får se, jeg skal sjekke; er det blondiner som har mest moro, sånn egentlig?

Sist jeg hadde rødt hår, hadde jeg det tilfeldigvis tøft og skikkelig utfordrende. Livet var ekstremt vanskelig på mange måter. Denne gangen er utgangspunktet noe helt annet. Livet er på topp her på alléen, vi koser oss hver dag, og føler oss heldige. Det kan nok bli noe helt annet denne gangen, og sånn egentlig begynner jeg å gi blaffen i hvordan jeg ser ut oppå det håret mitt. Det er virkelig ikke så nøye. Jeg trives som singel, og hvis noen synes jeg ser way too fire ut, ja så er jeg ikke interessert uansett.

Livet rocker når du elsker deg selv. Når du er så glad i deg selv at du er i stand til å være glad i de rundt deg. Hvordan du ser ut har ingenting å si, det er ditt hjerte du skal bli glad i først. Deretter gir du mer og mer blanke i utseendet ditt. Go crazy og vær din egen bestevenn med 100% tillit til ditt eget indre landskap. Det et høst, ny start og fargene våkner til live rundt deg. Du er fri hvis du vil. Jeg også; I’m wide awake 🔥❤🤸‍♀️😉❤🔥

“Must be something in the water, or that I’m my mothers daughter. Don’t [email protected] with my freedom.”

-Miley Cyrus.

 

Slik blir du lykkelig, easy peasy!

Reklame | Shangri La

^^^Dette er ikke reklame, men produktene i hjemmet mitt er fra tidligere sponsorsamarbeid med Shangri La. I koronatiden støtter jeg den hjertevarme butikken i Oslo, ved å bestille spennende varer. Og i stedet for å jobbe for dem med bloggreklame, betaler jeg normale priser, jeg som deg^^^

 

Hva er egentlig lykke? Er det noe du skal jakte på? Lete etter? Finne? Og hvor; i et annet menneske? Hvor inni et annet menneske skal du finne lykke? Tarmen? Nyrene? Utenpå, som på kinnene? I leveren? Hjernebarken? Leggene? Tærne eller fingrene? Visste du forresten at leppene er den andre siden av endetarmen? (Sitat “Sjarmen med tarmen”)

Aller først litt om bakgrunnen til at jeg kan gi deg et par kraftfulle råd om lykke. Til slutt i dette innlegget vil jeg mer konkret forsøke å treffe din spiker midt i hodet. Jeg har ingen utdanning innen området enn livserfaring, men mener jeg godt kan viderebringe noen ord som kan bidra til dine valg om viktig retningsskifte.

FINNE ELLER VELGE GODFØLELSEN?

Finne den er umulig. Du må nok velge.

 

Bli med meg inn i veien til velvære og lykke. Denne sommeren har lært meg en del, og minnet meg på mye som gikk i glemmeboka under stress og jag etter å være goe nok mamma. Jeg har nok vært en altfor snill mamma, går det opp for meg, og glemt meg selv. Du blir så opptatt av å glede andre, at det spabadet ditt blir sjeldnere og sjeldnere. Bøkene støver ned, og likeså malesakene. Glassmalingen holder på å størkne. Det skulle bli så spennende å rydde i uteboden, men nå bare geiper den til deg hver gang du ser på den døra inn til skattekammeret. Som du liker å kalle skrotrommet der ute.

“Åja så du har med en kompis fra skolen hjem på overnatting (som vanlig. Sist drakk du og han tredje du hadde med, så mye milkshake på isbaren at det tøt shake ut av ørene på dere), ..og mormora hans brukte å gi ham loff med syltetøy? Da kjøper vi loff med syltetøy.

Åja, du vil ha alenetid med muttra bursdagsønske 2019? Gran Canaria, gutten min! Granca here we come. Oi stakkars lillebror med bursdag noen mnd etter: Come, let’s go to Mallorca, boy!”

Let us dessuten by a pool på flekken straks juni titter fram, you guys. Som mamma skal pese med å fylle i, tapoe ut og vaskeeeee. Nei, de mangler ingenting.

Men til slutt var det andre påkjenninger som skulle gi meg naturlige reaksjoner på at nok var nok.

Kjenner du deg igjen? Det behøver ikke å være sånn at du har barn. Du kan være så opptatt av å gjøre andre glad, at du glemmer deg selv uansett. Noen kan ha såret deg grundig, slik at du falt ned i stresshavet.

Våre urkrefter kan vi stole på, uansett. Å ta disse i bruk kan føles som å flytte fjell, men dette er tankefjell. Du kan egentlig lett moove’em akkurat dit du vil: TANKER. Det er tanker, dude, lette som fjær.

Jeg var altså langt nede for noen uker siden. Tårene rant og jeg isolerte meg en del. Jeg følte meg fanget, for jeg er ikke av den sorten som har mot til å forlate denne verden, og aldri i livet om jeg ville latt barna mine være igjen her uten meg. Så dypt nede var jeg. Samme hvor vondt og utfordrende livet var, satt jeg i det og gråt meg ferdig. Jeg ble mobbet og hengt ut på det verste lokalt, og facebook var arenaen.

Det gikk så langt at jeg måtte ta en prat med politiet og legge en strategi.

Ondskapen bak hetsen sendte meg rett ned i kjelleren akkurat da, for tankekraft kan bringe mer ulykke enn en tornado.

Du vet, den mobbetypen som aldri blir ferdig med å rakke ned på andre? Jeg var midt i denne personen’s fokus, og folk oppsøkte meg for å fortelle meg at de mente dette var helt uakseptabelt og at de støttet meg. Selv ville jeg ikke vite hva som stod skrevet i de mobbestatusene, selv om mange andre visste.

Det kjipe for slike avsendere er at det de sender ut kommer tre ganger tilbake.

Time etter time brukte kloke ansatte i denne byen på veiledning. Fra forskjellige instanser kom setninger jeg virkelig trengte å høre. Påminnelser om viten jeg hadde fra før.

“Valg. Alt er et valg, Helene.” Ja det stemmer det. Jeg husker jo det.

-“En klok mann sa: Det er ikke mer synd i deg enn i andre.” Visst pokker. Sant det. Så hvorfor skal det være synd i meg i det hele tatt?

“Hekseregler. Stå opp kvinne, og la deg ikke dirigere.” Oh yeah, hvor mange ganger har jeg ikke blitt kalt heks. Med kortene, røkelsen og runesteiene mine.

De preppet meg. Herdet meg. Fikk smilet mitt til å nærme seg ørene.

Stresset stormet inni meg, men ordene sank inn som tusen anker i mitt sinn: Hvis jeg FØR kunne velge LYKKE og AKSEPT, så kunne jeg vel like så greit velge det NÅ også?

Vi har brukt tid. Vi har snakket på telefonen og jeg har blitt respektert som sterk mamma. Som kvinne med en snedig fortid, men hvem har ikke en? Ei som ikke ønsker å være et bittert offer.

Likevel: Behøver jeg egentlig å tilgi? Jeg trodde på det før, men hva betyr ordet “tilgi” som en hjerne en gang fant opp? Og er det noe jeg gidder å bruke tida mi på? Å tilgi en mobber som har hengt meg ut offentlig på det groveste, med tydlig henvisning til hvem “jeg er”? Nope!

Jeg har faktisk behov for å bruke tiden min på annet, så denne gangen kommer ingeb tilgivelse fra min side. Jeg er beintøff, lykkelig, tilfreds og bestemt. Aldri bitter. Bare med en viss dose selvrespekt.

NKS-senteret, familieteamet og legen min, var det som vekket opp meg fra min stakkarslige prinsessedvale. Jeg sov min offer-søvn, som en annen tornerose, bare at ingen prins skulle få vekke meg. Kloke koner, damer av 2020, ja kall dem gjerne ekte godhjertede hekser fra hekseideologien, ropte: “Våkn opp Helene, you’ve got stuff to do!”

For jeg er en versjon av hva Justin Bieber snakker om i sin dokumentarserie på Youtube: Jeg tør nesten ikke å stå opp sammen med sola. Hver morgen våkner jeg med et sjokk, og en angst for å møte folk. Treffe dagen. Være et bra nok menneske. Kall det hva du vil, men kaoset ser omtrent sånn ut i hodet:

Jepp. Ny dag. Livredd. For hva? For at jeg har ti fingre og tjue tær (skulle jeg til å skrive nå.) Ti tær. Tjue sånne rare greier til sammen, som stikker ut.

Med alle disse tjue greiene som står ut av fire utstikkere av den greia de kaller “kroppen min” skal jeg være en mamma som duger. Frokost. Tannpuss. Pust. Pust dypere. Aktivisering. Vaske klær. 4 tørketromlehauger på vent: “Legg oss sammeeeen, putt oss i skap og skuffer!” Akkurat det bare ler jeg av. No way! Tar det når det passer MEG.

Skrive handleliste. Glemte hele pustinga, more like snapper etter pusten. Det er gøy å leke tyven tyven med 5åringen på plenen, jeg får mer lattis enn ungen. Men det må i ferien vente til utpå dagen, da jeg tør å titte ut.

Handletur. Omg. Føler meg som en dinosaur med apehjerne. Hompetittentei.

Men nå må jeg altså VELGE. VELGE, VELGE, og atter velge. I am my boss, ingen andre styrer denne romskapningen her, så JEG er den som velger. Vi MÅ ingenting; vi velger.

Og jeg velger alt dette apete dinosaurtullet her BORT. Nå begynner min elskede lille rampetassebasse i første klasse, og uperfekt mamma får være bra nok. Lære meg å gi mer blaffen. Hoppe opp av sengekøya og henge på.

Hva angår forberedende faktor bortsett fra tynnull og uteklær, har jeg allerede valgt lykken. Etter påminnelser fra de smarte damene som jobber i kommunen her, som traff som spikeren på hodet, har jeg de siste ukene kjent meg glad og tilfreds.

Det kjennes som stress å som alenemamma ikke ha tid til alt jeg ønsker å gjøre utenom husarbeid, matlaging, hygienestell, sosiale greier, legobygging, lesing for minsten og alt det andre som følger med. Pokker, vinduene. Vaske. Ja come on, du greier det også. Men “Lykke” hva er altså det?

 

 

….en ting kan jeg love deg. Du kommer aldri i verden til å finne lykke inni et annet menneske. Bare å se det for deg er grotekst, ikke sant? Stikke hånda di hvor inni denne personen for å finne den lykken, ta den ut og putte den inn i øret ditt eller?

Du må velge den. Velge lykken. Så kan du DELE den med et annet menneske.

Og ja, det er litt av en snuoperasjon, men det er altså ikke mer synd i deg enn i andre. Så hvorfor ikke ta det valget som krever mest jobb, minst tid og et velvære du kommer til å sette umåtelig pris på om et par uker? Og for all del; ikke LAT som at du er lykkelig. Vi trenger kontraster for å kjenne på godfølelsen.

Du blir naturlig sint, redd, skuffet og trist. Men du kan VELGE å reise deg igjen etter hver eneste gang.

Du vet hva du må gjøre? Ikke? Affirmasjonene, de er mer kraftfulle enn ti vulkaner: stå foran speilet. Si det i nåtid: “Jeg er nå lykkelig. Jeg velger nå positive tanker. Jeg er NÅ takknemlig for…”

Å skrive det for så å lese det foran speilet, hadde kraftfull effekt da jeg testet ut affirmasjoner på matematikk. Der jeg tidligere så og si strøk, oppnådde jeg kun 5+ til 6 hele året. Toppkarakterer.

Du kan innbille hjernen din at du liker noe du egentlig ikke liker. Og når du liker noe, blir du god på det. Jeg likte plutselig alt ved matematikk i et helt år.

Pusteteknikkene, du vet om dem? Ikke? Ok.

Vær helst naken og alene i et stille rom, eller ha klær på som ikke irriterer eller strammer.

Ta firkanten først: senk kjeven i avslappende stilling mens munnen fortsatt er lukket. Pust inn mens du teller til 4 inni deg. Hold pusten mens du teller til 4. Pust ut på 4. Hold pusten i 4. Osv. Prøve deg på 6?

Videre vil dette bringe deg inn i mindfullness. Slutt å kjeft på deg selv, det er det som er så lett med mindfullness i forhold til det jeg anser som strengere meditasjon. Du fokuserer på nuet. Alle lydene og luktene, alle kroppslige vondter og godter er med. Du trenger bare å være til stede her og nå, puste i kant, eller…. vil du ta pustingen til høyere nivå? Ok:

Snyt nesa di. Senk kjeven. Munn lukket. Tett høyre nesebor med finger, pust inn på 4 inn venstre nesebor. Hold pusten i 4. Tett venstre, pust ut høyre. Hold pusten i 4 før du puster inn høyre igjen. Hold 4. Tett høyre, pust ut venstre.

Fram og tilbake, inn det ene neseboret, ut det andre. Tilbake inn det andre og ut det første.

Du kommer til slutt til et stadium der du kjenner velvære bre seg, og så lar du pusten få være naturlig mens du er mindfull en stund. Så kan du bevisst se for deg alt du har å være takknemlig for. Har du ei dyne? En sovepose? Et måltid? Vann å drikke? Da er du heldig. Det finnes detaljer å være takknemlig for. Du kan være glad for en stein du fikk av et barn i dag. Eller en blomsterbukett?

Snuoperasjonen min har krevd all innsats. Men nå er jeg i kontakt med mine sterke urkrefter, og føler at jeg kan takle alt. Uflaksen har også gått over, så kanskje har den snudd seg 3 ganger tilbake dit den kom fra? Til riktig adresse.

That my dear, is more than I know, men jeg vet iallefall at ordet tilgivelse ikke helt passer for meg lenger. Man behøver ikke å bli bitter selv om man ikke gidder å drive og tilgi hele forbanna tida. Hittil har for min del tilgivelse og underdanig atferd kun gjort at folk har utnyttet det.

So let’s go witchy happy lucky:

-Velg!

-Det er ikke mer synd i deg enn i andre!

-Pust, og det med kontinuerlig deilig øvelse og ny kraft!

-Affirmer! Skriv det, si det, i nåtid! Hvis ikke skyver hjernen det for alltid fram i en framtid du aldri rekker å nå. Som i : “Jeg elsker meg selv …når jeg blir sprekere, mer sosial… osv”

Nei! “Jeg elsker meg selv NÅ!’ For likt tiltrekker likt. “Nå” tiltrekker ar det skjer snarest, nemlig nå. Dette er hverken religion eller overtro. Sånn er det bare: Likt tiltrekker likt.

-Kjenn etter om du har tid til å drive og tenke over om du i du i det hele tatt gidder å forstå hva ordet “tilgi” betyr. Andre’s gjerninger tilhører dem som valgte å utføre dem, og du eier ikke andre sine ansvar. Tid er alt du har. Har du tid til å dvele ved “tilgivelse” for så å utvikle upraktisk snillisme?

-Let us give a damned om hvordan vi ser ut, vi behøver ikke å være service-innstilte. DEM ser deg. Men DU får kun gleden av å se deg selv de få minuttene du ser deg i speilet. Utseendet har intet med lykke å gjøre. Du skylder ingen den service å se så innmari bra ut. Er du bra inni deg er det NOK!

-Pynt deg for deg selv, da kommer det innefra.

-Elsk deg selv og bli din egen beste venn.

-VÆR TAKKNEMLIG °•○●●○•°

Er det så enkelt? Nei. Enkelt er det ikke. Handlingene ut fra hva jeg nå har skrevet, krever sin kvinne og sin mann for å gjennomføre. Men det er så enkelt i ordform, som at alt er DINE VALG.

Du kan sette deg opp og tørke tårene. Og selv om du ikke gidder å gå i dusjen, ja så sett deg i dusjen da, og grin litt mer der. Men ved tredje gjentakelse: Det er ikke mer synd i deg enn i andre.

Du er power, du er stjernestøv, du er muligheter, du er alt hva du velger og bestemmer deg for å være.

☆☆☆☆☆☆

Det må tilføyes at i diagnoser’s tilfelle, kan det hende slike valg handler om medisinsk behandling i samtale med lege eller annen kyndig, som psykiater.

Med rette utgangspunkt: Sky is the limit🤸‍♀️🏋️‍♀️

 

 

Om jeg er gravid? La meg fortelle deg

 

 

 

Jeg ler høyt i dét jeg ser meg litt av meg selv i utstillingsvinduet til barbereren i byen. Det sier seg selv at vi bor i en smalltown når vi både har barberer og skomaker her. I love it. I allso love the fact that I look fucking pregnant i barbervinduet. Det er ikke barbereren sin feil, for å si det sånn. Og snart skal jeg trippe gjennom gågata med alle kaféene i en trang kjole. Den har jeg hatt på meg nettopp fordi det er så komisk at jeg ser gravid ut.

På kaféene i en smalltown, der sitter mange ivrige hønsenebb som snart skal se magen min i profil.

“Mamma hvorfor ler du?” Spør 5åringen. Snart 6åringen. Han ser opp på meg med blå glade øyne mens han hopper og spretter.

“Jo fordi det ser ut som at mamma har baby i magen sin. Og så har jeg bare mat der haha!”

Vi ler sammen og han klapper meg på magen min.

Da koronabølgen herjet landet laget vi ikke bare en pizza hver gang vi skulle herje løs på kjøkkenet. Alt fra bunnen. Forbanna ALT fra bunnen, jeg skjønner ikke hvordan jeg gadd. En pizza? Nei vi laget tre stk. En til hver. Hver gang. Vi bakte ikke bare pizzahorn heller; vi bakte en porsjon med ostehorn også. Rock on lowcarb, we stayed here with gluten and the gang. Godterier, mel, ris, pasta, oh yeah for et team av mette tassebasser vi var.

Etterpå er det bare å flire av den pregede magen min. Jeg vet jo godt at det nettopp er magen min som hverken tåler gluten eller pms. Jeg er glad i den lell. Båret fram to flotte gutter, har den. Og jeg har det ikke travelt med å gjøre noe med det at den titter fram ekstra hvis jeg ikke behandler den som ei j… prinsesse.

Når kroppen roper “laaavkarbo” kjører jeg på meg det. Og når den roper: “potet til biffen og karamellpudding til dessert på restauranten”, så hører jeg etter.

Dette medfører at jeg er “enda mer gravid” in this smalltown gossip-place i dét vi etter restaurant med minsten og venninne, stresser gjennom kjøpesenteret for å rekke leggetida.

Hvem bryr seg? Tenker du sikkert.

Et par fem ti stykker, svarer jeg. De kan sitte på kaféene og pubene her på bøgdebyen, og filosofere høyt om den magan til hu Helene. Om forholdsproblemene Magda og Bjørnar. Om alt fra hemmelighetene til a Maren til barnevernssaken rundt familien Ola og Kari Nordmann. Aah så mye deilig å jabbe om. Og så sprer det seg raskere enn korona skal jeg si deg. Og fortere enn ild i tørt gress.

Jeg må jo bidra litt. Blåse opp både ryktepjattet og glutenmagen min litt ekstra og holde rundt den som om det var en liten beibi inni der.

“Og så er a førti år!’

Ja gad, tenk det du. Nå er a ikke bare gravid. Hun er gravid og førti år i tillegg.

Så hils på min foodbaby. Hun heter Corona twenty twenty are forty, og på bildet under holder mamman pusten.

Blåser jeg opp den er det ikke lenger bare et rykte. Da er det et “smalltown-faktum”. Det er derfor vennene mine, barna mine og jeg får oss en god latter hver gang jeg slipper minnene fra koronatida løs i en svær bollebaby, baby 🤜🤛😯😳😆😉

Når servitrisen spør deg om du har tampong

Hva skjedde?

“Har dere en tampong?”

Jeg har gått et stykke unna bordet. Står der ved disken og antibaccer hendene mine til de skinner, og ser nedover den lyse buksa mi i totally angst; har det “endelig” skjedd? Blødd gjennom? På en restaurant der venninna mi og jeg skrubbsultne har bestilt oss kebab. Sprekk som fy. Low carb go away!

Vent litt. Det er liksom ikke tida for sånnt nå. Grotte-flom? Nope. Kan ikke stemme. Ser ikke noe heller når jeg bøyer meg og studerer buksa mi.

-“Nei nei!” Hvisker servitrisen med et glis: “Det er meg. Jeg har fått mensen!”

I all forvirring anbefaler jeg midt oppi det hele “papir da?”

Og hun nikker. Nikker og bekrefter at “papire is done down there, dear”..

Som et stort gap går jeg tilbake til bordet, mens jeg ser det for meg. Nei nei.

Ja, når skjedde det? Når begynte jeg å brekke meg bare et hårstrå traff tunga mi?

Jeg som 5åring hadde ingen problemer med å joine a mormor i kufjøset, med et stort mø til alle kyrne jeg striglet, måket skit bak, og strødde etter. Foret. Matet. I det koselige fjøset lot jeg kalvene sluke hånda mi mens jeg lo.

Og så gikk vi inn i mormorhuset, vasket hendene i sånn såpe som var fulle av bakterier (fant de ut årevis senere.) Så spiste vi frokost med hjemmebakt brød (sååå godt. Spurte om oppskrifta 20 år senere. Svaret var: “Haha. Æ tar det æ har rett og slett!” Så hvorfor smakte brødet likens år etter år?)

Pålegget var mye forskjellig, men jeg spiste alltid bremykt med nøkkelost på, og så ei skive med tynne svin. Altså tynne skinkeflak, før jeg løp ned i fjæra på krabbejakt. Klatret på berg og sånnt. Slo meg litt iblant. Litt blod på knærne før kjøttkak til middag? Ja, og så?

Nøyaktig 35 år senere står jeg og måper på en restaurant. Og hun står der og gliser.

-“Eeeeeh. Lykke til!” sier jeg medlidende, og går og setter meg.

Jeg tar mitt voksne meg sammen, og spiser kebab til det tyter. Venninna mi undrer på hva det er. Jeg forteller at jeg må vente med å si det. Etterpå. Etterpå, vent litt, spis opp først.

Desverre forteller jeg om the missing link, altså patronen. Tampongen; mens vi fortsatt sitter ved bordet. Hun brekker seg som ei ku aldri ville gjort, og så brekker jeg meg.

Vi betaler og styrter ut.

To fisefine byfruer har vi blitt. Under trening. Altså vi prøver å ta oss sammen, men vil ikke tenke på fingrer som har fiksa mensen med papir, mens vi spiser kebab.

Jeg tok meg sammen da jeg spiste sushi sammen med 5åringen her om dagen også. Håralarm! Men så så jeg for meg lille meg i fjøset til mormor, med en strigle full av kuhår. Klar til å spise nøkkelost og spesialbrød med svin på. Jeg latet som om håret i ingefæren var mitt. Ikke at det gjorde det bedre, men jeg bare skjerpa meg. Kvalte kvalmen og utfordret meg selv til å forsyne meg en gang til. You go girl! Yeah!

Man skal vel si fra. Skal vel klage som pokker. Men jeg klaget aldri på frokosten til mormor ute på øya bare fordi vi kom rett fra ku-land, så hvorfor skulle jeg bli så kvalm av ingenting som voksen?

Jeg øver meg. Men jeg sier bare; neste gang, please ikke spør meg om jeg har en tampong til deg, når du jobber et minutt unna dagligvaren i byen. Ikke trigg meg. Og er håret

lenger

enn

et

kuhår.

Da

kan det hende jeg spyr.

Og så løper jeg!

Og så du, I repeat: Stikk og kjøp denne sjøl hvis du jobber på restaurant. Ikke spør oss gjestene, for de fleste av oss grew up mens vi tålte det meste, men endte opp feige som kyr:

Ferie, og hva gjør jeg?

 

Verden våkner. Ja, verden våkner på så mange måter kan man si, men iallefall; den er i begynnelses-stadiet av å våkne.

Den flyr, og akkurat nå flyr den fra meg. Jeg får ikke skrevet alt jeg så gjerne vil skrive til dere. Det er alltid noe å gjøre som kommer i veien. But, there’s a men and a but: som travel alenemamma lander jeg plutselig her på en 14dagers tid uten barn i hus, og ja jeg har allerede begynt.

For første gang på så lenge jeg kan huske skriver jeg et natt-innlegg. Jeg husker de tidene da jeg lå og skrev sent på kvelden. Akkurat nå er det ingenting som hindrer meg.

Ferie altså, hell yeah. Det er nesten så jeg faktisk har fått til å få opp alt gullglitteret under vasken på det ene badet. 5åringen hadde besøk av ei pie på 4 som elsket glitteret som 5åringen også elsket, og dette sølet har jeg oversett i noen dager nå.

Du blir sånn der bevisst sløv: “Mammaaaa vi har sølaaa. Det er glitteeeer. Gullglitter. Hele boksen!”

Ok. Let it be, let it be, oh let it be. Du forstår plutselig tilogmed Beatles der du står og vaier over gryteretten. Words of wisdom.

Everything’s going to be alltight. Eller allright med rette ord. Den kåta (låta, omg, beklager. Men skrivefeil kan også være litt gøy) også forstår du nå, der du står neste dag med kylling i fløtesaus i gryta, og grønn liksomsand på kjøkkenøya

Snart skal jeg vaske under sofaen også, og vettuhva eller? Jeg har shinet den der høye hylla på badet, og så har jeg dekorert den med skyllemiddel, shampoo jeg aldri bruker, som sikkert er bra å ha hvis himmelen skulle falle ned med et brak. Og et par plastikkplanter som prikken over i’en.

Oh yeah.

Nå er det ferie på a mor

Ja nå er jeg i gang; ingen kan nekte på det.

Men så er det kjøkkenet da. Skal jeg ta en Marie Kondo? Sette alt på kjøkkenøya, si at jeg elsker det jeg elsker, keep it, og ta høflig farvel med alle de stygge fæle greiene som gliser til meg hver gang jeg f eks har lyst til å dundre til den forbanne helsikes tallerkenen?

Kan ikke kaste det etter mormor.

Nei samme hvor fælt det ser ut, så er det vakkert når hu sitter i himmelen og passer på. Ikke prøv deg Helene, keep it! Keep it! Samme hvor brune dem er: Keep’ em!

Ferie ja.

Jeg ser dere på Facebook, tuter rundt i Lofoten og Vesterålen stolte som haner, og det skjønner jeg godt. Nydelig der, og dere burde være like stolte som kenguruen som driter ned barnehagen til han/hun havner på nyhetene for prankene sine. Den kenguruen har tross alt markert sitt territorium den også, som den velsignede turisten den er.

But you see; Jeg var der i Vesterålen hver sommer fra jeg ble født, pluss en kvart halv vinter. Altså en halv kvarting.

Og jeg elsker Nordnorge.

Men akkurat nå er det viktigere å bekjempe; ikke maur (bank hardt i bordet), men glitter, liksomsand, too much plastikkemballasje (..I mean; WHAAT, er det nødvendig eller:10 lag plast rundt en figur på str med en tåneggel!)

Hvorfor jeg kjøpte sebrateppe til gulvet? Var billig som fy. Og nå vises smulene med en gang, rightaway.

Men nå er det ferie, og rett og slett ta kontroll over denne trønderboligen før skolestart. Send en støvsugeselger og jeg kjøper. Venninna mi fortalte om ei smart dame som fikk en sånn støvsugeselger til å støvsuge hele hjemmet hennes, før hun sa “nei takk” og låste døra: Bye bye.

Jeg kan hende, muligens og kanskje, at jeg kjøper. Etter en god runde visning selvfølgelig, dvs masse støvsuging. Min støvsuger er en en liten udugelig luring, så det kan hende jeg er snillere enn henne som venninna mi fortalte om i dag.

(Helene, ta deg en tur på Europris. Kremt. Hmh.)

Anyway. Minsten er altså skolestarter han. Og både hva angår klær, sang og dans, så er han meget bevisst. Jeg kan ikke bare fise løs på H&M, pælme på ham noe jeg liker, og hive ham inn på skolegården. Nope. Ting. Tar. Tid.

Og når jeg tar meg tid til akkurat dette med kleshandel, så er han plutselig borte. Ja da skal han leke titten tei eller ei, eller hva pokker det er:

“HVA liker du? SYNES DU DENNE ER COOL? ER DEN RØD NOK?????”

Han elsker rød. Alt som er rødt.

Men nå våkner jeg altså til et lass med husarbeid, en verden som endelig er litt sosial igjen, og jeg er klar. Jeg har vel valg jeg som alle andre, men jeg velger å holde ut med glitterstøv og grønn liksomsand. For ungene.

Bassenget er tomt, og i morgen er det på tide å bytte ut vannet.

Er det så farlig ille da?

Å være her i Norge?

Må vi stresse oss ihjel for å absolutt “feriere”?

Kanskje sitter jeg i bassenget om noen dager, under regnet, og nyter regndråper på kinnet mitt. Trenger jeg noe mer da, enn det, gode venner og tanken på at jeg slipper titten tei i butikken på ei stund?

Hell no. Det enkle er det beste synes jeg.

God sommer til deg fra langt forbi polene 😉