Bipolare tuneller

 

Livet kan være hardt. Hard like steel. Og hva forskjellen egentlig er mellom de med en diagnose i bagasjen, og de uten, vet ikke jeg. Jeg vet bare hvordan motgang føles med bipolar nummer en i sekken min. De uten diagnoser kan bære på tunge steiner de også, så hvem vet; kanskje det ikke er så stor forskjell.

I hate that I can’t lie, jeg må nesten være ærlig: virkeligheten kan virkelig knuse en lonely roller on the road. Jeg trodde ikke de var ensomme, noen av dem, men de hoppet av en etter en. De var knust. Så ble vi knust også, mens alt vi kunne var å be for dem.

Jeg sitter tilbake med drømmer om natten som tatt ut av dagen. Så klare og tydelige er de der fortsatt. I natt var det en kompis som besøkte meg.

Back to reality.

Alt slo meg over ende, og mye kan jeg ikke skrive om. Fortsatt er det mye mer jobb å takle bippen i bagasjen enn det var for 2 år siden, og jeg gjør tiltak hele tiden, fra jeg våkner til jeg sovner. Jeg har jo barn, og inni meg har jeg lovet dem en så trygg og stabil barndom som overhodet mulig. Den barndommen skal være minst like bra som om mamma ikke hadde bipolar.

Så mamma hun tar medisinen sin morgen og kveld, og mamma hun jogger. Mamma satser på et kosthold som preger hue sitt positivt, og mamma hun drar ut på byen og rocker edru as sober sammen med venner.

Ja mamma hun ser på tøffe tider som en tunell. Hold on, bare å holde ut god damned it! Klamre fast, det kommer lysere tider!

En venn av meg er lei av den tunellen min. Hver gang han er nedfor minner jeg ham på at det bare er en tunnel. Hvis han holder ut kommer han seg gjennom og finner lyset igjen.

“Ånei Helene, ikke den tunellen din igjen!”

Men det er slik jeg holder ut. Når sorg og faenskap velter meg overende, og jeg ikke lenger vil noen ting. Ikke skrive, ikke kino, ikke jogge, ikke treffe noen, bare være mamma. Da sier jeg til meg selv at jeg må stå stødig gjennom enda en tunell. Og at den kommer til å styrke meg på andre siden av den forbanna tunge tiden.

Det har gått flere måneder.

Nå lysner det, og jeg våkner opp til en virkelighet det er vanskelig å akseptere, samtidig som ting funker så bra i et nytt hjem og hele pakka. Det er bare det at det er et menneske som skulle være med, og samme hvor mange tårer jeg grein i dusjen kom hun aldri tilbake. No return, hun ville til heaven. Det er sånn livet er hardt; du kan desverre ikke endre det tilbake til før de døde.

Og det går tregt å lære. Lærdom tar evigheter. Det tok meg flere måneder som avholds før jeg forstod hvordan jeg faktisk ikke tåler alkohol. Tregt. Og man har ikke tid til tregt.

Men: hånd i hånd går det triste og det glade.

Jeg klasker på meg sminken og er i ekstase. For i dag skal jeg hente minsten i barnehage etter 4 dager langt samvær hos pappan sin. Torsdag henter jeg skolegutten min også. Det skal handles mat og bytte på senger. Lages middag, danses og males. For jeg tror han vil det, danse og male.

Derfor passer det dårlig å tenke på henne nå. Hun som skulle vært her sammen med oss. Men det er som å ha sett på sola og så ikke bli blendet etterpå.

Tårer og latter går hånd i hånd, også idet du sakte tusler ut av nok en tunell.

Sola titter fram mellom persiennene, som for å minne meg på minnene. At så lenge jeg møter dem i drømmeland, og så lenge jeg holder ut dalene kommer alltid en ny bølge.

Sakte og tregt kommer alt tilbake, men det tar tid. Innimellom får jeg lyst til å skrive igjen, men bare iblant. Det kommer senere, jeg vet. Relax. Plutselig får jeg lyst til å youtube, men så må jeg vente litt igjen. Sånn er det å ha bipolar i bagasjen, jeg føler så innmari mye mer enn om jeg ikke hadde det. Det krever så veldig mye av meg å kravle meg opp etter et fall, at jeg kun har energi til prestasjonen det er å reise seg og børste av meg støvet.

Men jeg rusler ut av tunellen akkurat nå i disse dager, og tar med meg de minnene jeg vil beholde fra landskapet før jeg gikk inn i fjellet.

 

Årets russekort og årets russ 2019 er kåret!

 

De er selve symbolet på mai, vår og at det nærmer seg den store dagen. Men ikke minst hersker en uskreven relasjon mellom barn og russ, i form av et lite, populært kort. 17.mai skal ungdommene slitne, men glade, blåse i fløyter og kaste de siste russekortene sine til glade unger.

For oss foreldre er det digg å se russen glede barna våre. Samtidig undrer vi oss over det som skjer; de små ser opp på russen med store øyne i det de får et russekort, og en liten papirbit som dette kan få småtroll til å juble og hoppe av lykke. God damned om det bare var så enkelt i hverdagen. Det er noe med russen som vi voksne aldri helt kan fatte og begripe, siden de samme småfarskene en halvtime tidligere stod og freste som lemmen, og brølte som løver.

Ja russ er gøy hva. Bare pek ut i lufta og si: “Se gutten min, en russ!” Eller: “Åh, jenta mi, slutt å gråt! Der tasser det en russ borti, se!”

Men noen russ skiller seg ut mer enn andre. Dette russeslaget setter seg ned på huk og lar barna prøve å blåse i russefløyta si. Se på lua deres og sånne ting. Du kan ane at det er disse ungdommene som kunne jobbet med barn i framtida.

I fjor kåret vi snille Alida Knutsen til årets russ 2018. Les om da minsten møtte Alida her .

I år har vi addet årets russekort også, samt årets russevenner. For årets russ har både et smashing nice russekort, og hun har greie russevenner som behandler barna like bra som henne.

 

Gratulerer til Sara Gressetvold som årets russ med årets cooleste russekort, og gratulerer til Henrik Brandåstrø og Ramona Rismark som årets russevenner. De møtte barna på en kjempesnill måte, selv om festen sikkert var lang kvelden før, og det gleder en vårmamma stort. Gutta mine på 4 og 9 hadde tidenes opplevelse da de åpnet så kidsa fikk se inn i russebilen, og minsten fikk prøve fløyta til Sara. Bedre møte med russen kan ikke unger få.

 

Vi må skryte litt av russekortet til Sara. Hun sa først at hun ikke kunne gi bort flere russekort, for hun hadde bare et igjen. Men minuttet etterpå la hun merke til at lille Even hadde fått et kort, mens Mathias ikke hadde fått. Da ga hun det siste russekortet til Mathias uten at han spurte, og uten å blunke. 9åringen min er stolt over å ha fått det siste kortet av Sara, og tar godt vare på det. Her er Sara med 4åringen min:

 

Vi snakker russ som gir det lille ekstra for å glede små vårspente barn, og vi ønsker russebilen Duracell 2019 en strålende russetid, og minner om at hele russebilen er hjertelig velkommen innom på terrassen vår hvis en sliten ungdom trenger å hvile seg litt i vårsola. Vi har ikke noe coolt å by på, men vi har sunn mat hvis dere trenger energi.

 

 

Youth of the nation, russ 2019: Kos dere, nyt russetida, og husk å være snille og passe på hverandre 🥰

 

Jury for årets kåring: Mathias, Even og forbipolene.

 

Gjett hvem denne jenta er

 

 

Det tikker inn ei melding etter barna har sovnet. “Jeg fatter det fremdeles ikke”.

 

De øynene. Jeg så henne på frivillighetssentralen i byen, og vi hilste og vekslet noen ord. Jeg er ikke så ofte der, men siden jeg kjenner flere som jobber der, er jeg innom iblant. I går var det fredag, og jeg avtalte med ei venninne som jobber der at vi skulle ta kaffen der.

Så var hun der igjen. En ung krølltopp med øyne som virket så kjent. Mer kjent enn at vi hadde møttes bare en gang før. Vi begynte å prate om kosthold av alle ting, og plutselig hadde vi avtalt å bake ei kake hjemme hos meg. Vi endte opp her hos meg og barna i dag, spiste lunsj sammen og laget lavkarbo sjokoladekake (meglerfru1’s, oh you’ve got to taste!) Jeg følte jeg kjente henne. Rakel. Så ung. Hvorfor inviterte jeg ei jente på 18 år på kakebaking… hallo?

Straks kaka var ferdig og vi skulle sette oss og spise, ble jeg nysgjerrig på det hun hadde fortalt om seg selv. Vokst opp på gård ja. Ok. På landet. Hvilken bygd?

Jeg spurte hvor hun kom fra.

Hun svarte “Forradal”. Jeg aner ikke hvorfor jeg skvatt, men jeg hoppet nesten i taket.

-“Fossen gård i Forradal.” Sa hun.

-“Nei.” Sa jeg

-“Jo, Fossen gård ja. Forradal.”

Jeg hoppet, klappet meg på låret som en annen førtiårskrise, og ropte: “Da er vi sikkert i slekt!”

-“Nææh!?” Sa hun.

-“Jooo!” Sa jeg.

Vi kontaktet slektninger og fikk bekreftet at Rakel er seksmenningen til barna mine, og pappan til Rakel er femmeningen min.

Vi så på bilder av de tre søstrene som en gang i tiden opplevde barndommens grønne somre i Forradal. Så døde den ene jenta, og to unge søstre i sorg knyttet bånd videre. Hun ene var min oldemor, mens Rakel stammer fra hun andre. Rakel er prikk lik hun tredje, jenta som døde. Vi ble sittende og studere Rakel’s trekk med den søte lille jenta fra bygda ved Stiordal, som byen vår en gang het, og nyte sjokoladekake, mens vi stusset over hva som er sammentreff, hva som er intuisjon og trosretninger som det faller meg inn er uvanlig å snakke med en 18åring om.

Min slektning er som ei lillesøster, føler jeg. Hun er klok som en 80åring, men på mange måter som et barn også, som hun sier selv. Å bli så raskt glad i noen har jeg kun opplevd med mine egne barn.

Vi er opprinnelig fra bygda’s åkrer og marker, og tåler skitt under neglene. Vi mener begge at barneoppdragelse innen høflighet og godhet er viktig, og Rakel rett og slett strikker. Hun bærer på verdier som stammer fra røtter jeg kjenner godt, og å snakke med henne er for meg som å snakke med ei godt voksen dame.

Vi har dessuten arvet mye som vi snakket om i dag. Like på mange områder.

Så hils på Rakel, vår nye del av familien. Det ble ramaskrik på badet i badebaljen da minsten trodde Rakel hadde dratt uten at han fikk hadeklem. Og 9åringen har vel aldri vært så gjestfri som mot seksmenningen sin i dag.

Yeah, livet er spennende. Her er så mange interessante mennesker å bli kjent med. Og denne gangen traff vi spot on; we’ve got a history to share.

🥰🤜🤛🥰

 

 

 

Noe av dette har kanskje irritert deg

 

Endelig er sommeren her. Våren hoppet vi over, og hey; første sommerdag is long gone now. Tegnene på varmere tider kan være både morsomme, deilige og litt irriterende.

3-4000 skorsteiner humper gjennom byen og dekorerer den med hvite og hudfargede sneiper. Eller har de fleste av de sneipene ligget der gjennom hele den rød, hvite og blå vinteren? Whatever. Snart skal hele byen vaie i de fargene der, helst uten de snipete sneipene, og du skal feire med hipp og hurra dagen lang.

But who let the dogs out? Etter et kvart århundre forstår du teksten fra 90tallet. Det er selvfølgelig hundebajs det handler om. Neste låt burde hete “Who did’nt pick up the shit?” All verdens hunder ser ut til å ha besøkt smalltown of yours, og etterlatt spor så de vet å finne tilbake så snart som mulig. Hundeiere er så lykksalige over været at de enten ikke enser at hunden bajser, eller de tenker: “It’s soon raining men” og da regner de med at de mannfolka tar bæsjen fort bort gjort. Men det var bare ei låt det også serru.

For det er sent i april og du er allerede nesten lei av grillmat, men nyter at byen er parfyrmert i grillduft. Ja det er pokker så kortermet vær, og når du rusler hjem fra narspill klokken hysj, dundrer det i deilig musikk i studentboligen nedi gata nedom veien bortom plena. Du smiler og danser litt mens du går. Vurderer å krasje festen men legger det fra deg.

Plutselig jogger du 4 ganger i uka og spiser sunnerere enn en hollywoodfrue, men sommerkropp? Hey, what er nå det? Nei nei, det er ikke derfor du løper for livet og spiser som skipper’n. Nei. Bare en. Bare en. Sommerkropp. Det er siste innspurt, og rett før du kjøper Hjemmet og Norsk Ukeblad for å granske oppskriftene bak de hjernevaskende overskriftene.

Men ordet “sommerkropp” harmonerer faktisk ikke med hva du har i tankene. Du er et helt år unna førti, uten ei eneste krise i sikte. Du trives som selveste eggeplommen as single, og stripene bak på låret er like velkomne som sinnarynka og keisersnittarret. Noe mannebein gidder du aldri mer å tygge på twentyfourseven. Bare en gang i blant.

Greia er at det er aldeles uaktuelt å kjøpe flere nye klær, nemlig! De skal passe, de du har. Så for å bidra fornuftig økonomisk, løper du rundt mellom røtter og kvister, i det du iherdig prøver å unngå å tråkke på kongler og sneiper. Til slutt gir du opp. Du bruker alle konglene og sneipene i joggeskogen din som fotmassasje, mens du undrer på hvor høyt du egentlig peser over musikken på ørene. Alle hører sikkert at for 15 år siden var det du som gikk omkring og innhalerte, mens du produserte hudfargede og hvite sneiper.

Når kvelden senker seg lys og varm, og barna er i drømmeland, sitter du inne og skammer deg i en hel time hver mandag, tirsdag, onsdag og torsdag. Torsdag er verst, for da er det parseremoni. Hvem kunne ant at der banket ei førtiårskrise på døra likevel? I form av en ny type avhengighet, verre enn noe nikotintroll? Paradise hotell. Den første episoden godt gjemt under snø og is, nærmest kjeftet du på de stakkars ungdommene på skjermen. Neste episode slo du av TV’n halveis i hotellsåpeskummet, men tredje kveld… da var du hekta! Fyyy… Samtidig lurer du hver torsdag på hvorfor disse ungdommene tror at de som sjekker ut, dør. For de sørger som ved dødsfall. Gråter, kjefter og griner drama. Så plutselig sitter du en torsdag med tårer i øyenkroken. Slik arter avhengighet paradise seg.

Heia 17.mai og hipp hurra for sommeren som startet så lekkert første sommerdag 14.april. Men selv om byen er kåret til den styggeste byen i landet (av en eller annen dust som kun har beskuet Stjørdal fra E14, eller gått gågata fra torget til Europris og kun sett opp mot høyre) trenger ikke Skorstein, Sneipir og Siggurd å sette fyr på hele flata skråstrek dekorere med hvitt og hudfarget vårpynt. The roof is on fire var også kun ei låt. Just saying.

 

Rikdommen

Vi har noe penger aldri kan kjøpe, som lyser opp dagene våre og som gjør at vi gleder oss til framtida.

Rikdommen gir oss mang en god latter og gode varme stunder; jeg snakker om alle disse fantastiske folka vi kjenner.

Jeg vet, jeg vet, det har blitt blogget lite herfra de siste månedene, og mange har spurt meg om jeg rett og slett har sluttet. Men det har jeg ikke; jeg kan nok aldri slutte å skrive. Alt kom over oss i en fei på nyåret, og midt oppi sorgen over verdens vakreste ungdom som reiste altfor tidlig, kjøpte jeg et nytt hjem, tok med meg gutta, og flyttet.

Sofaen mangler henne, kinosalen er tom uten henne, den grå lange kjolen min nærmest gråter uten henne, og jeg ber for familien hennes, men livet går videre som et stabeist. I mars var det for min del bare å reise seg, børste støvet av dagene og traske videre.

Da vi flyttet hit som det er så sentrumsnært i byen vi elsker, ble vi alle tre mye mer tilgjengelig for de vi kjenner. 4åringen digger å bo her, og 9åringen kaller det luksus. Det er bare et helt vanlig hjem, men det er altså luksus for kidsa. Tenk det; skal ikke mye til for å glede en tassi.

Ofte tenker jeg på hva vi skulle gjort uten alle de snille vennene våre. Denne latterkrampa som vi griner og rister oss gjennom oftere og oftere, den er mer verdt enn all verdens diamanter og gullbarer. Jeg er så takknemlig over disse stundene, at jeg får ikke tenkt det nok.

Rett borti hugget her er joggeskogen min, og ikke langt unna har vi alle lekeparkene barna elsker. Det er duket for bysommer for barna, mens denne mammaen muligens hiver seg med på dametur til sydligere strøk. Naboene her er skikkelig reale, så når barna er hos pappan sin og koser seg, har vi en del hyggelige forspill hos meg, før vi går ut og danser.

Ellers er det meste uforandret. Jeg er fortsatt avholds og jeg skriver som før. Bare at i den verste fasen av sorgen og flyttinga, føltes det best å skrive på papir. Gjemme seg litt. Denne bloggen var i utgangspunktet ment som arkiv for de som kommer etter meg. For å forklare hvordan fortida faktisk var, i motsetning til spekulasjoner og falske rykter.

Vi nyter altså rikdommen våres, alt dette deilige som ikke kan kjøpes. Venner, stranda, lekeparker, varme klemmer og smil.

Livet er godt nå. Vi savner henne inderlig. Men nå er livet digg å leve.

Usanne rykter kan ødelegge liv

 

Jeg tenkte å sende deg ei melding, og kanskje gjør jeg det en dag. Tenkte å takke deg for ryktene du satte ut om meg i denne lille small town, og så hadde jeg planer om å lære deg er par ting, so listen up yo bitch. Jeg er takknemlig for at du har herdet meg med sladret ditt fordi det gjorde meg sterk, men er slettes ikke imponert. Derfor tror jeg du kunne hatt godt av å oppdatere topplokket ditt et par levels, samt å vurdere hvorvidt du ønsker å fortsette din karriere som storøyd bygdadyr, eller om du kanskje heller ville trivdes bedre på et annet plan?

La oss hoppe rett over til poenget. I denne bitte lille byen har du mange ganger sittet på ræva di og snakket om meg som om du kjenner meg. Allerede på midten av 2000 var du godt i gang med dine skumle foredrag om meg. I følge deg var jeg “narkoman på kjøret”.

Aldri i mitt 38 år gamle liv har jeg noensinne kjent en eneste abstinens, og selv om jeg vet du er glad i alkohol, kom jeg selv fram til det faktum at jeg trives best som avholds, for lenge siden. I motsetning til deg ønsker jeg å ha kontroll på meg selv, hva jeg sier og hva jeg gjør.

Da jeg som 20åring flyttet inn i et hus med 4 leiligheter, bodde en spilleavhengig i den ene leiligheten, en heroinist i den andre, og en alkoholiker i den tredje. Det var vel omtrent på den tiden at du sluttet å besøke meg. Når jeg tenker meg om var det vel på den tiden at du brøt all kontakt med meg. Kanskje jeg ikke var bra nok lenger? Jeg var fornøyd, for jeg kom jo aldri til orde uansett, da du var mest fornøyd hvis du fikk sitte og snakke om deg selv i timesvis.

Min kloke pappa var på den tiden både i live, frisk og jobbet som ingeniør. Han lærte meg mye. Alkohol drakk han selv lite av, og da jeg spurte hvorfor, sa han at han ble fysisk syk av alkohol. Noe who does’nt. Men pappa gjorde alle små forandringer som måtte til for å ha det godt med seg selv. Han var et empatisk menneske som ønsket det beste for alle. Hvis jeg klaget over at jeg hadde en sjalu kjæreste, minte han meg på at det jo var vondt å være sjalu.

Og her kommer poenget, du bedrevitende: han lærte meg også å ikke se ned på naboene mine, samme hvilken avhengighet de slet med. Pappa begynte å hjelpe naboen min som var alkoholiker, og før pappa selv ble ufør av et alvorlig slag, vurderte han å søke i kommunen om å få bli støttekontakten til min snille, alkoholiserte nabo. Han var allerede støttekontakten hans på mange måter, og jeg hadde blitt god kompis med en hyggelig mann på noen og femti som drakk rødsprit. Livet handler ikke om å dømme, men å feie for sin egen dør.

Pappa genuint brydde seg om den innerste indre sannheten, ikke om på hvilket sted folk var på i livet. Alle var like verdifulle.

Jeg gjorde som pappa sa, og ga folk hånda mi. Samme hva de puttet i seg og ikke puttet i seg, var de alle velkomne hos meg. Det var ikke et tyngre miljø, men folk som var unge og glad i party. Du så meg sammen med dem i sentrum i small town, og startet dine foredrag. Aldri visste du sannheten om hvordan jeg aldri turde å prøve alt det som vår kommende dronning turde å teste. Jeg hadde opplevd psykose etter å ha prøvd å røyke hasj, og turde rett og slett ikke annet enn å ta godt vare på psyken min. Det lille jeg prøvde var adhd-medisin, noe som rett og slett ga meg nedtur. Derfor holdt jeg meg til øl og vin, til jeg bestemte meg for avholdslivet etter at kompisen til meg og pappa, min tidligere nabo, døde av alkoholisme. Hvis han kunne, kan alle..

Det er nå 12 år siden jeg sluttet å røyke nikotin. Jeg har vært avholds i 2 år nå, fordi jeg et år før det prøvde avholdslivet og var lykkelig fornøyd med det. Jeg rører aldri noe annet, og jeg har aldri vært avhengig av noe som helst. Aldri en eneste abstinens.

Derfor var sjokket stort da jeg skulle jobbe i en barnehage, og de andre ansatte så rart på meg. Særlig ille ble det da de plutselig ikke svarte meg da jeg snakket, heller. Det hele endte i et personalmøte der jeg måtte forsvare ryktene du hadde sendt ut om meg. Var jeg narkoman? Kriminell? Hvorfor hadde jeg skiftet navn?

Jeg valgte å gi meg, og sluttet pgr av mobbing på arbeidsplasse. Da jeg fikk tilbud om jobb i en annen barnehage, nølte jeg. Var jeg bra nok? Men heldigvis jobbet de etter en mye sunnere policy i den andre barnehagen, og jeg fikk meg et løft. Siden har livet gitt meg oppturer, og samtidig er jeg i stand til å takle enhver utfordring.

Nå sitter du der ganske alene, for få mennesker gidder å lytte mer til de dømmende foredragene dine. Flere har oppsøkt meg for å fortelle meg at de beklager for at de trodde på deg. De sier unnskyld for å ha hørt på deg da du fortalte dem at de burde holde seg unna meg fordi jeg var “narkoman på kjøret”.

Takk for alle de du serverte løgner om meg til, for nå er de gode venner av meg. Vi synes selvfølgelig det er skremmende hvordan din fantasi og din trang til å virke spennende ved hjelp av gossip; kunne ta fra oss så mange år i vennskap, men nå skjønner vi værtfall hvor viktig det er å snakke minst mulig med deg når vi ser deg. Kanskje hjelper ikke det, for du finner jo opp rykter uansett. Selv om du nå er ei voksen dame på noen og førti år.

Tusen takk for de falske ryktene du satte ut om meg. Gang på gang har jeg blitt avvist og sett ned på, og folk har brutt kontakt med meg. Du aner ikke hvor ensomt og vondt det var. Mange hilste ikke på meg mellom år 2000 og 2014. Jeg kunne jo være farlig må vite, den snilleste jenta i distriktet her. Alt dette har gjort meg supersterk. Så mens du sitter der med rødvinsglasset ditt og trøster deg meg 10 poser potetgull i det du snakker til veggen, den eneste veggen som ikke vrir seg unna; husk hvor takknemlig jeg er for måten du og den kjeften din har herdet meg på her i denne koslige lille byen.

Jeg mener det. Livet hadde ikke vært så godt nå, hvis jeg ikke hadde hatt kontrasten i form av de årene du fortsatt greide å snu life mot meg. Uten at jeg noensinne ante hvorfor.

Yey for sannheten, og horray for at tiden leger alle sår 😉

 

Skru tiden tilbake

 

Hun puster ut og ser opp mot høyre takhjørne. Undrer på om hun er bra nok. Kommer hun til å være bra nok i morgen? Han yngste forstår det ikke enda, at de mistet det varmeste smilet i januar. Kanskje kommer han til å glemme henne for alltid. Han var ved glemselens grense, så liten på et ungt fang. Og nå er mars her. Snart er det 1.april, og hun skulle ønske alt var en vond drøm. Om kveldene kommer en rar ensomhetsfølelse. Rar, fordi de har så mange venner. Da skjønner hun at det er savn.

Verden har ikke gått under enda, men kommer hun til å greie å styre skuta unna de verste stormene for barna sine? Når tårene triller sier hun til barna at sangen rører henne. I virkeligheten er det sangen hun hørte i filmen hun så på kino sammen med det varme smilet de mistet. Filmen de så før jul. Så kom jula med nyttår på slep. Et vanskelig nytt år.

Hun svømte så fort hun kunne i et hav av tårer. Hutret seg på land og fortrengte og prøvde å ikke tenke.

Men så kom den skumle følelsen i mars. Hvordan kan hun skape ei trygg havn når tårehavet stormer der ute. Hvem er den neste til å drukne? Hvordan skal hun greie å svømme så raskt igjen og igjen, og fortsatt være en stødig mamma? I en verden som lider og samtidig skinner?

Det varme, unge smilet som skulle leve evig. Hvor mye press følte hun egentlig? Jeg glemte at hun var så innmari ung og skjør. Hvilke idealer så hun på internett? Sa vakker og varm hun var, jeg trodde hun så det selv. Og ikke minst trodde jeg at hun visste at hun var smart og oppegående.

Hva er det vi ser når vi ser inn i unge øyne i verden i dag? Hva er det vi hører når en hviskende stemme prøver å rope så vi lytter? Hvem har egentlig sett for mye såkalt perfeksjon, og forlengst gitt opp?

Ikke den du tror, min venn. Ikke den du tror. Det varme smilet er ikke der av ren lykke, men lettelse over å endelig få smile gjennom alle tårene som har plaget henne eller ham de siste ukene. De sosiale ungdommene kan være plaget og ensomme, min venn. Og fortvilet, så fortvilet.

 

Det siste hun behøver er enda et press når det kommer til hvem hun skulle vært.

Det siste han trenger er enda en setning til påminnelse om hvilken utdanning han bør kave seg gjennom.

 

I november satt den yngste gutten min på et ungt fang. I mars begynner jeg å forstå hvorfor det var siste gang hun vistes på bildene. Hverken på julaften eller i romjula er hun med på bildene. Aldri trodde jeg at det skulle kjennes så vondt å se på i ettertid. At bildene ble tatt rett forbi henne. Vakre fine snille kloke jenta.

 

Men hvorfor mistet vi dem, de som reiste tidligere enn oss andre? Var det noe som presset dem det siste stykket, utfor evigheten?

Vi alle har at ansvar for framtida når det kommer til den nye verden kalt internett. Og vi kan mange ganger bli redde som harer av dette ansvaret. Men vi bare må. Vi må vise vei tilbake til den tiden da vi ikke hadde så mye som 1 % av det presset ungdommen nå til dags dealer med. Den gang vi fikk være i fred, og en skjerm var ei kasse kalt fjernsyn. Det moderne type syn på ungdommen var fjernt. Fjernt, og langt unna hverdagen.

Det fantes en verden da vi teltet i skauen, møttes på stranda, tente et bål og var til stede. Samme hvor mange venner en har i dag, kan man bli ensomme av skjermene som står linet opp i veien for kontakt.

Hei. Er du der? Det er bra. Da er det mye vi kan gjøre. Influencere kan endre fokus, og ikke objektivisere deg til en kropp, og alle vi andre kan vise vei tilbake til framtida! Media generelt kan slutte å bruke 20åringene våre til å lage kroppspress-show på TV. Vi kan slutte å følge, og slutte å se på. Komme oss ut og være sammen. Se hverandre inn i øynene og dele varme, ekte smil.

 

Han husker henne. Vi ser på bilder fra november, og lille vennen min husker. Jeg minner ham på at hun er i himmelen og danser med alvene, og inni meg lover jeg meg selv å aldri være den type blogger som legger press på ungdommen i den meningsløse retningen der de føler at de må bli noe annet enn det originale kunstverket det allerede er.

La den spede spiren få stå i fred.

Til pokker med komplekser!

 

Igjen er vi vitner til debatten om skjønnhetspress. Kristin er her for å fortelle dere at Sophie Elise tar feil, og Sophie Elise er her for å både fortelle at hun legger seg flat, og for å samtidig legge ansvaret over på Kristin for sine tårer.

Jeg? Jeg er her for å fortelle DEG hvorfor du skal si: til pokker med alle komlekser! Nuh!

Key la oss begynne. Med 13 år gamle meg i 1993. Til hudlege med kviser og til hell med den nesa. Den måtte altså gjøres noe med i framtida! Speilet var til for å kjefte på, og håret var der for å skjule seg bak. “Serr” var ikke oppfunnet, men seriøst; det var derfor jeg hadde langt hår. For å gjemme meg.

Så hva skjedde? Hvorfor gjemmer jeg meg ikke lenger? Jeg har jo samme nesa, og what so ever kunne jeg ikke gjemt meg bak de wannabe blonde hårtjufsene uansett. Men jeg kunne holdt meg unna folk. Operert meg. Et eller annet, ikke sant?

No way, how to say. It out loud.

Kjære kvinne: Se for deg den uvisse framtida di. Tid. Det handler om at du enda ikke vet hvor lang tid du har her på jorden. Hva vil du bruke den tida til? Fra hvilket perspektiv vil du se deg selv og din verdifulle TIME?

Du står på ei nydelig strand i Thailand og ser utover havet og himmelen. I hånda har du ei flaske brus som du skal nyte, ei bok og et håndkle. Men. Bak deg sitter en gjeng menn med solbriller på. Bak solbrillene vet du at de har øyne som mest sannsynlig ser deg. Og der står du og lever livet ditt, mens du bruker luktesansen din, synet ditt og ørene dine. Drikker en sup brus og kjenner det bobler i munnen før du svelger, og det kribler i halsen. Under de sensitive føttene dine kjenner du den varme sanden krype opp mellom tærne. Du ser fugler og du hører bølgene synge.

Cellulitene på hengeræva di vises bak der, og du vet det. Ryggen din har levd et svangerskapspreget liv, og er ikke akkurat stram og muskuløs. Håret lengter etter en frisør, og er langt fra perfekt. Snur du deg nå vil gjengen bak deg kunne skimte en liten profilmage.

Du ler for deg selv og gir totalt blaffen. Til pokker med komplekser! For: Du er IKKE SÅ SERVICEINNSTILT at du bruker måneder av livet ditt på en rumpeoperasjon, fjerning av celluliter og månedlige penger på frisør, bare for at gjengen på stranda bak deg skal få ha en strøken bakende å glo på. Ei sprettræv med en hårmanke bølgende som en slags innbydende gardin over mesterverket, så man nesten kunne glemme hva den rumpa er i stand til å bråke med på do.

Nei, den gjengen på stranda, de kan se på havet eller hverandre heller, ikke sant. Du hadde dessuten ikke vært i Thailand i det hele tatt, dersom du skulle brukt money på operasjoner og frisør.

Komplekser altså? Heres what to do: Start med affirmasjoner. Still deg foran speilet i noen minutter hver kveld, og smil til deg selv. Så forteller du deg selv følgende høyt (dette er hva affirmasjoner er):

– Jeg elsker meg selv nå, akkurat som jeg er nå.

– Jeg føler meg nå helt trygg, og jeg er nå frisk psykisk og frisk fysisk.

– Jeg er nå vakker akkurat som jeg er nå. Jeg er nå sunn og sprek.

 

Finn opp alle de affirmasjonene du vil, så lenge de bygger opp psyken din. Du kan oppnå det meste; selv presterte jeg toppkarakterer i matematikk, gymnastikk og naturfag ved hjelp av skriftlige og muntlige affirmasjoner. Hva angår komplekser: Daglige affirmasjoner vil endre livet ditt på et helt annet plan enn noen skjønnhetsoperasjon kan.

 

Det var ikke slik at jeg forandret utseendet drastisk, eller noe slikt, i løpet av de 14 årene etter jeg begynte med affirmasjoner og generell åpen selvutvikling. Nesa var den samme og huden er fortsatt min. Jeg er slettes ikke strøken og plettfri. Men jeg gir totalt blaffen i den kind off service som handler om å for enhver pris søke perfeksjon for å være synsvennlig for fremmede folk på ei eller annen strand i et fremmed land. Eller i butikken her hjemme, på fest eller kaffebesøk. Det å strekke meg til ei sminkestund på badet slik at jeg føler meg fresh, holder. Det skjer ikke at jeg som snart trer inn i 40årene, gidder å trekke i alderstløylene. Jeg røyker ikke, drikker ikke alkohol og lever så sunnt som mulig. Det får virkelig holde.

Kjære kjære ungdommen. Du er ikke her for å tilfredsstille andre eller søke aksept i andres syn på hva som er pent og hva som er stygt. Kjøp deg ei rosa jakke og du kan banne på at 50 % av verdens befolkning mener den er stygg. De resterende 50 % vil komme til å digge den jakka. Hvorfor ikke bare være deg selv, når du uansett aldri kan tilfredsstille alle her? Du er her for å leve livet, hvert eneste minutt av de 5? 20? 40? 60? 80? årene du har igjen. Bruk ikke et helt halvt år på å lege ræva di etter en serviceinnstilt butoperation. Hva om du får kun 8 måneder til nå? Skal du bruke 6 av dem på bullshit service Thailandstrand?

Du har ikke tid til komplekser. Innse det. Du har kun tilmålt tid, og du bør virkelig snarest mulig lære deg å gi blaffen i hva noen mener er skjønnhet og hva andre mener er selve udyret.

Du kjenner ikke gjengen bak deg på stranda. Ikke de i båten foran deg heller. Hva har det å si hva de synes om utseendet ditt? Vil du i det hele tatt kjenne dem dersom de dømmer deg for linjer, type hud, hår og hva som henger eller ikke spretter? Sprettræv eller hengerumpe, hår eller ikke hår, booby boobs eller hengelefser: du er den du er og det er personligheten din du kan nå lengst med. Det er den du kan vanne til den vokser ut i full blomst. Glitteret i øynene dine eller kroppsspråket ditt. Lyden av latteren din. Mange mennesker husker jeg ikke hvordan så ut, men jeg husker lukten av musk og vanilje, en trillende latter, et smil som surret seg rundt hele hodet flere ganger og endte i glitrende øyne og armer som holdt omkring meg. Jeg husker alle humoristene som fikk meg til å le og slappe av. Husker dem jeg fikk så lyst til at alle de andre vennene mine skulle treffe. Og det var aldri pgr av hvordan de så ut. Jeg husker alle disse personlighetene som vakre fordi de var snille, morsomme, coole, tøffe, kreative, musikalske, kunstneriske og god damned awesome.

Vær deg selv, vær så snill. Nå bestemmer du deg, ikke sant? For at til pokker med komplekser; du har den vakreste personligheten en kan tenke seg, og du kler enhver sandstrand fordi du kan smile som sola over deg, og få folk til å le på seg latterkrampe. Og det er blant annet hva du vil bli husket for.

Live your life, don’t spend your time under a knife 🌞

 

Bildet over er fotografert av Christina Johansen, Meglerfru1.

Når lykke er problemet

 

For mye lykke. Kan du tenke deg at noen har det problemet, eller at det er et “problem” i det hele tatt?

Se for deg at du mister noen du er glad i, og sorgen overmanner deg. Du orker ikke å leve 100% i disse ukene, ja du nesten døde litt du også. Ingenting frister. Samtidig vet du at du hele tiden driver og dealer med en diagnose du må jobbe med. En gang i tiden het den “Manisk depressiv” og ingen ville ta på den. Nå heter den “Bipolar 1” og er elsket og hatet. Noen ser på den som et kreativt boost, mens andre er preget av fordommer som ikke har rot i virkeligheten. Den er en alvorlig lidelse, og mange som lever med den sliter voldsomt.

Anyway. Du vet at “what goes up must come down”, men hold it a sec: bare vent til det hele braker løs og spretter opp igjen. Du kjenner denne diagnosen, etter nesten 40 år som deg, minus 17 år som frisk. Frisk og frisk fru karse, det var vel tegn der allerede på ungdomsskolen. Men nå, nå kjenner du hver krik og hver krok av bipolar, derfor gjelder jogging, avholdenhet, søvn, stemningstabiliserende og antipsykotikum; yeah you know the rules.

Likevel skinner følelsene gjennom, og du tenker på det midt i svarte sorgen: at du kommer snart til å sprette opp som en vogn i en berg og dalbane. Bare at du må holde deg fast i det du når toppen, og det er litt av en jobb. Medisiner er ei sikkerhetssele, men hva hjelper ei sele når vogna ikke sitter fast i sporet? Behagelig kommer det til å bli, når du får til å smile og le igjen, men du vet at det kommer til å brenne hett under rumpa di etter noen behagelige dager. Energy, too much energy my dear.

Du lider ikke av svingninger, for du har vært stabil på medisiner, kosthold, søvn, regulering og avholdenhet fra alkohol, i mange år. Men livet serverer sorg og motgang, og det er da bipolar setter inn med opptur.

Ja, du vet det så godt: for å holde deg fast må du skjerme deg. Tiltakene kommer til å være det motsatte av de du tyr til ved sorg, og du vil komme til å måtte passe på i det lykkefølelsen kommer brakende i takt med pratsomheten. Lysten til å leve mer enn et liv på samme tid, fargespraket og himmelbraket. Nattetiltak som å passe på å sove, ja tvinge deg selv fast i senga. Spise noe. Gå på do. Skrive noe ned. Men gå tilbake til senga med en gang, noe så kjedelig; du vil jo egentlig bare partyrocke og leve ut kreative idéer. Istedet må du ligge der i dine visuelle og usynlige belter, og ikke dra ut for å møte noen, slik du helst vil. For du vil helst treffe hele verden. Ikke sove. Men du skal sove. Må sove. Det er avgjørende for hele din eksistens at du velger å manipulere deg selv til å sovne.

Det kribler intenst i hele kroppen dagen etter også, selv om du har sovet. Du er en høytspentledning. You know, når du ser norsk komi, og det er så bra laget, at du blir pinlig berørt. Et slags forelskastress, bare at du blir forelska i 6 stk på en gang. Du er nervøs og glad på en gang. Kjapt klapt, du henger ikke med på alle tankene, for nå dundrer de ivei oppe i et hode som aldri slapper av. Du har bipolar, så varsellampa lyser og alarmen uler: “pass på!” Du er ikke bare vanlig glad og lykkelig; du har lykkesmerter.

Det er nemlig alle typer følelser som i realiteten er problemet innen bipolar, ikke bare triste fæle moods. Du må takle både de sidene som heller mot mani, og de sidene som snur seg mot depresjon.

Når lykke blir så intenst og voldsomt at du dirrer hele tiden, og du kjenner igjen tegn som minner om neste steg: hypomani. Da vet du at du både må bremse og holde deg fast, for hvis du tipper over til hypomani, er veien videre “mani” i takt med søvnløshet, noe som leder til psykose.

Du sitter der alene i stua som en dirrende hudløs kjøttklump, med 20 ideer pågående i hodet på samme tid, til enhver tid. Ja visst pokker skulle du startet prosjekt ditt, og utført i livet tanken på datt, og du skulle ringt den og den og den og den og den og den. But do not. Sit still.

Yeah, du må sitte stille og kjenne på lykkesmerten. Du må tvinge deg selv til å puste, og kun få ting er lov: Jogge, dusje, spise, sove. Musikk med tøffe rytmer er lykketrigger, så du kjører på med triste låter som heller trigger tårer. For under bergturen i dalbanen ligger sorgen og har sovnet. Men du kjenner snorkelyden i marg og bein, selv om diagnosen din har tatt over med en bratt opptur.

Nettopp ja, sånn er det når du må bruke bipolare overkrefter på å dempe joyride.

Jeg var der nylig, høyt oppe på banen, men greide å holde meg fast. Det er alvorlig viktig å vite hva man gjør for å bevare vettet når huden er skrellet av på denne måten. Å følge alle de crazy idéene uten å skjerme seg selv for inntrykk, er som å fyre opp 20 raketter hvert sekund, metaforisk sett. Born to be wild, men må sitte i ro. Å gjøre alt man vil der og da vil bli katastrofalt, siden det er det fødte kaos.

95% av alt jeg fikk lyst til å skrive, skrev jeg på papir med penn. Skjerming gjelder også offentlig eksponering, og samme hvor gode dikt og tekster jeg mente at jeg skrev, lot jeg dem være private. I dette urostadiet før man enten lar det hele poppe over i hypomani eller holder seg frisk med tiltak, overvurderer man seg selv, og i ettertid vil det vise seg at kanskje bare 2 av 10 tekster var noe å samle på.

Jeg vil ikke sprette ut av sporet mitt, hverken i daler eller på berg. Å falle av innebærer mangel på kontroll, og som mamma må jeg ha kontroll på min psykiske helse.

Jeg kan dessuten stole på at hvis jeg holder meg frisk, får jeg en jevn strøm av lun lykke over meg stort sett hver dag.

Så jeg pustet meg alene gjennom dager med intens dirrende lykke, og kjente på smerten det er å ikke brøle ut i verden som ei auforisk ape når du holder på å sprekke.

Istedet gjemte jeg meg. Det er sikkerhetsplanen mellom meg og psykiatrien; slik holder jeg meg stabil: med min egen tiltaksplan. Jeg spurte, søkte, erfarte og lærte. Det handler om å respektere kreftene i en diagnose for hva det faktisk er, og motstå fristelser som bare vil skape kaos og sykdom.

 

Når problemet er lykke, kan det være litt av en jobb å holde i tøylene. Du har slettes ikke lyst til å si ptrr, nei du har lyst til å gønne på og ri våken inn i solnedgangen.

Klokka to på natta ligger du der sliten av 130 selvlysende idéer, og irriterer deg. Banner stille over søvnmanglende sovetrang, og prøver så hardt at du til slutt sovner, mens du ber til en eventuell Gud. Og Jesus. Og den hellige ånd. Og alle du kjenner i himmelen. Og for sikkerhets skyld; Buddha også, mens du er i gang. Til slutt trygler og ber du deg selv om å please holde kjeft der oppe i maurtuetankehue. Neste dag klapper du deg selv på venstre skulder: you did it: DU SOVNA til slutt!

Nei, ytterpunktene av tristhet er ikke bra. Da blir det smerte. Men har du tenkt på det ironiske i at noen dealer med altfor lykkelige krefter innimellom, holding their horses? Ja det er lov å le. Jeg flirer selv jeg. Masse. Man kan vel blande alvor og humor i ei fin selvironisk gryte?

Mange bipolare er uerfarne; slik jeg var da jeg var ung. Da er det fortsatt ingen lærdom som stanser en.  Jeg kjenner folk som har blitt tvangsinnlagt i utlandet, og selv om vi ler så vi rister av det når vi snakker detaljer oss i mellom, dypere enn Nina i bladet “Starlet” på 90tallet, blir vi klokere og klokere. Jeg klarte det igjen, og har greid det i snart 9 år. Men i kveld sitter jeg fortsatt alene, med vilje. Prøver å ikke være for sosial, men sette det inn i ei ramme. For meg handler de fleste dagene om gode venner og familie, så noen timer søker jeg stillhet og ensomhet hvis det brenner i tivolisporet. Jogging og meditasjon. En rolig kveld, og ikke ringe noen. Stanse alle endorfiner fra å svømme bablende ivei.

Naturlig er jeg på vei tilbake til å tåle å skrive litt på blogg. I en slik grensesettende tilstand med lykkehopp som jeg nettopp holdt i tøylene, ville ethvert tema sprike ut i 30 andre temaer, så jeg brukte kreftene på å samle meg. Nå er jeg ganske sliten, og messer med kortidshukommelse. Det er helt ok, og ikke det verste jeg har opplevd. Jeg takler å bomme på datoer og busstider, vel vitende om type tilstand jeg nok en gang har unngått.

Lykke, o naturlige, lune lykke; welcome to stay🌳🌸🌳

Derfor er du bra nok

 

Det finnes bare en av deg. Alle andre er opptatte; ja alle tog har kjørt, så du kan bare være deg selv. Lage ditt eget tog. Et fargerikt et? I din stil? Du kan like gjerne kjøre på, akkurat som du er.

Come as you are. Dust of a star.

Noen mennesker vil prøve å knekke deg, andre vil løfte deg. Tilgi de som prøver så knekkende hardt, og takk av hele ditt hjerte de som løfter deg over bergsprekkene.

Ærlighet vil bringe deg flaks, og åpenhet vil bringe deg hell. Jeg er ingen ekspert, men jeg kan skrive ut fra erfaring.

Jeg har klart det. Vi er framme, og toget jeg laget for 7 år siden, named “paying my does”, har stanset ved sentrum av byen. Jeg fikk fikset alt hva angår økonomi, og så dundret hammeren i bordet: et lån til å kjøpe drømmeboligen for barna og meg.

Jeg fikk det litt travelt til slutt, fordi boligjakten endte med å prøve og rømme fra minner jeg ikke kunne rømme fra, så jeg valgte å møte disse minnene fra der hun hadde sittet i sofaen til der hun hadde sovet. For ikke å snakke om badekaret der hun hadde badet. Jeg bare greide å dusje i det badekaret etterpå, men tok med meg både sofaen og badekaret.

Da jeg var alene i huset på toppen, gråt jeg til musikk, hylte og slo på sofaen, skrev tekster, jogget, og innimellom sprayet jeg møbler og ting ute, med lakk. Farger. Måtte ha farger. Så, etter 2 måneder i sørpesorg, dro jeg ut og danset i timesvis med venner. Dagen etter var jeg klar til siste pakkeinnspurt.

Så flyttet vi ned til byen og startet på nytt. Familie og venner stilte opp, og jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Ordet takknemlighet blekner. Snakk om å bidra! Og tenk at de syntes vi fortjente det. For oppi det hele var jeg bra nok. Jeg greide det! For ungene mine, elsklingene i hjertet mitt. De fortjener et trygt hjem ved sentrum av byen, her vi kan rusle til både venner, skole, barnehage, store lekeparker, butikker, tog, fly, strender og kino.

You can do it too, ikke sant. Hva enn du ønsker å oppnå, eller hvilke hindringer livet gir deg som utfordringer; du er bra nok, og du var god nok til å bringe fram gledestårer i mammafjestet da du ble født. Livet kunne siden bli knalltøft, tro meg jeg vet det. Så still deg på bakken og kjenn at du har bakkekontakt. Se i speilet og fortell deg selv at du er på vei dit du skal. “Du er framme nå”, si det til deg selv. Plutselig en dag har du manifestert det, og så er du der. Slutt å fortelle huet ditt at du “snart” er framme, for hjernen din trenger forløsende nåtid å forholde seg til.

Jeg sa det i flere år. At jeg “nå bor i et hjem jeg eier, sammen med barna mine.” Nå er vi altså her, framme hjemme. Det er tåkete, og vanskelig å akseptere at det er minner vi har med oss i bagasjen, og ikke englene våre. Å tenke at de er usynlige nå, og prøve å legge planer uten dem.

Men vi er bra nok, vi får det til. Og det gjør du også. Kanskje må du også bruke 7 år på å nå målet ditt, men jeg lover deg at det er verdt det. Bare det å være på vei vil vise deg lys. Ikke gi opp! Klamre deg fast med nebb og klør, og vit at du trenger å ha herdet deg selv straks den store finalen inntrer. Enkelt er det ikke, og hvis så var, ville vi ikke lært noe på veien. Du vil miste noen på denne veien, noe dør mens andre svikter deg.

“Learn to say goodbye” (Madonna) Ta farvel, og lær deg å sørge. Hyl, rop, slå på puter og gråt til musikk. Skriv. Så skrur du av kranen til tanken må tømmes igjen neste gang.

Fordi du er bra nok, og fordi du kan lære deg alt du behøver å lære for å leve ditt liv. God nok, bra nok, mer enn power god nok!