Hvordan kunne jeg ikke tenkt på det? At den lille firkantede pakken, knallgul og kul, var spennende for min sønn på 8 år? Jeg skulle jo egentlig se etter patroner og sånnt, you know. Tamponger. Jeg hadde nettopp stått der og gapet da jeg fant ut at ved kondomene, der var det funspace, for å si det sånn.
På Normal!
Så jeg kaster en oppi handlekurven, en vibb til samlinga mi.
Jeg snakker ikke kondomer. hva skal man med kondomer som singel alenemamma med innholdsrik koffert? Med en kjøkkenbenk å vaske? Selv om den er liten? Med en egen dimensjon av klær man ikke lenger vet om er skitne eller ikke, fordi man nylig lærte ungen å sjekke det, nøyaktig det. Før han kastet alt i skittentøyet.
Gulv å vaske. Støv å ikke gidde å tørke. Sexy?
Nei, det var nok ikke gummi, men en GUL, FIRKANTET SPENNENDE PAKKE med vibrator i.
Så står vi der. Min sønn, hans kompis, jeg, verdens søteste butikkansatte undomsjente, og halve byen i kø bak oss. Føltes det ut som.
Varene på kassa, en etter en. Tannbørster. Munnskyllevann. Skumsåpe. Dospray.
Men.
Foran meg står altså plutselig barnet mitt med en gul pakke med vibrator i hånda si, ler, og spør høyt: “Haha MAMMMMMA DAAAA…, TA Å SI KA HERRE E DA..?!
Der jeg står og krymper til ei ert, skjønner jeg jo at han tror jeg har kjøpt en leke eller noe godteri til han. En overraskelse.
Jeg prøver. Ikke så godt jeg kan, men:
“….nææh altså, ææh veit itj helt ka … æ skal si. Hrm”
“…HÆ?? MEN MAMMA SI KA DET EEE DA!”
Han studerer den lille pakken.
Det løper tanker i hodet mitt som sjeldent før. Jeg møter blikket til kassadama igjen; den unge, forståelsesfulle damen, og vi begynner å fnise.
“….MAMMAAA?”
Det står kjentfolk i køa, og jeg krymper videre. Ned til et frø.
Leter og leter, etter noe å svare. Men ingenting er innafor.
Som om jeg skal si høyt og tydelig at den derre geia der, den er til ved siden av her eller der eller hit og dit, til mammaer?
Javisst ville det vært feil å si, men jeg kan ikke unngå å grue for alle spørsmålene som da ville oppstått foran kassa på Normal.
Så hvordan endte det?
Vel. Jeg betalte mens jeg svettet av meg 2 kilo. Så fikk jeg latterkrampe mens jeg tuslet ut sammen med en fortsatt nysgjerrig liten uvitende tassi og kompisen hans.
Lykkelig var jeg værtfall, som ny eier av en ny beboer i samlingen min.
Dere vet, jeg hadde kjøpt ei sånn normal greie på Normal. Gjett om jeg var normalt glad, og gjett om dette faktisk ikke er reklame; jeg er ikke sponset.
Jeg ga barna is, og så gikk jeg på fellesdoen på kjøpesenteret, pakket ut min gave til meg selv, kastet den forbanna spennende pakningen i søpla, og puttet tingen min i lomma.
Ja, jeg se den. At det kunne blitt ei fancy historie: fellesdoen og vibben. Men sorry. Ærlighet varer lengst: det er faktisk turnoff å havne i en slik pinlig shopping-situasjon. Du er ikke gira som ei ert etterpå liksom.
Jeg husker en gang jeg skrev et innlegg her inne på forbipolene om en gang jeg spurte på en kiosk ved Trondheim torg: “Jeg ser du selger porno. Selger du leketøy som kun er ment for damer også? Som dildoer og vibratorer?”
Svaret er fortsatt skyldig.
Kanskje trodde den stakkars kioskfyren på Trondheim torg at jeg mente leketøy som spader til sandkassa?
Eller dukkehusmøbler?
Derfor jublet jeg altså nesten høyt da jeg fant vibratorer ved tampongene på Normal.
Jeg mener; fantastisk!
Men var det en god idé å putte en gul en med spennende forpakning oppi samme kurv som helgegodis, såpe og nye tannbørster? Selvfølgelig ville både 8åringen og kompisen hans hjelpe til ved kassa!
KASSA! KRISEKASSA!
Hormonell og mer bomullshjerne enn alle tampongene i hele verden, stod jeg jo der og ikke ante hvordan man takler en sånn situasjon.
“Vennen, hehe, det er ei voksengreie.”
Hæh MAMMA? VOKSEN KA?
Det finnes tre måter å takle en slik situasjon på:
-Run for your motherfucking life! Stikk av, løøøøp!
-Forklar alt foran alle, til en gutt som ikke skal ha den forklaringen på flere år.
-Eller: Svett deg gjennom det, le til du gråter, og gled deg til kvelden!
Det er normal(t) å krympe til et frø by the way, så hvis alle i køen plutselig virker å se ut som kjemper, da er det vibbene fra vibratorer.
Uansett? Jeg valgte å svettegråtele, og i ettertid er jeg superfornøyd (bare ta av den gule plastikken, se på det som et kinderegg for voksne!)
22.mars ankommer en sliten Vitalina Norge. Hun har forlatt mannen sin Valery, venner, familie og sin salong. Hun har master i negledesign og er veldig glad i jobben sin.
Det er krig i hjemlandet. Tenk det. Det ble krig, og hun har levd i den i et år. Nå står hun her alene i Norge.
Ukraina møter Norge, helt helt alene.
For noen uker siden flyttet Vita inn i nabolaget vårt her. Rett over gangen, der vi bor. Til å begynne med ville hun ikke trenge seg på, og lo høflig da jeg ba henne bruke terrassen min.
Men hvordan skulle vi kommunisere? Hun kan ikke engelsk. Så vi tyr til apper på telefonene våre. Har så mye vi vil snakke om.
Og gjett om vi er lei av de apene (Unnskyld, det var autokorrekt. Jeg mente appene.)
Vita gjør alt for å lære seg norsk.
Plutselig en dag får jeg en gave av henne.
“Helen! Do! I morgen! Negler!”
Jeg ante ikke at Vita jobbet drevent med master i negledesign, på en salong i Ukraina, og jeg har heller aldri fått lagt falske negler på mine slitte, myke, rare, sådan.
Reglene er slik at jeg må merke dette innlegget som “sponset” når jeg har fått noe i gave. Det er ikke slik at Vita vil reklamere for noe gjennom meg; salongen hennes er jo i Ukraina. Hun ville bare gi meg en gave.
Og FOR en gave! Dama er superprofesjonell, og jeg har ikke ord. Selv om jeg aldri har fått lagt negler på mine egne hender, har jeg gått kurs på negleakademiet i Trondheim, så litt peiling har jeg da.
Mens hun jobbet med neglene mine, prøvde vi å kommunisere som vanlig. Hun viste meg bilder, og jeg har fått hennes tillatelse til å publisere de her.
Vi er enige om at vi SKAL greie å kommunisere med med språk så raskt som mulig, og at da skal vi rett og slett fortsette å bli kjent med hverandre.
Kjære venn, du var alene her. Ikke klager du heller. Tvert imot, du skriver til meg: “Man blir vant til det.”
Det kommer ingenting godt ut av en krig. Men iallefall skal du og jeg sørge for at det kom et vennskap ut av det.
Og noen fantastiske, nydelige negler som holder som stål.
“Bitch, hør her! Du er tøff, du er rå, og nå har du driti deg totalt ut! Bitch, hør her: Lift that ass and have som class! Bitch, hør her, du må si unnskyld! Asap!”
Jepp. Det var meg foran speilet helt siden søndag. Og nå skal jeg fortelle om en totalt anonymisert mann her i byen som tok det hele med med en klasse over. Langt over meg iallefall, etter jeg hadde dumma meg loddrett ut foran han.
For i helga var det fest hos ei venninne, og vi dro ut på byen sånn litt på sparket. Jeg er ikke den som kan dette med sjekketriks, så du kan se for deg Skei grande ala grande med stor G, uten engang å få med seg noen nedi åkeren.
På hils med en som jobber i byen her, gikk jeg rett på sak, og ordene jeg brukte tør jeg ikke gjenta her. Pms kan jeg muligens skylde på, men sånn oppfører man seg bare ikke. Hadde det vært omvendt, og jeg var en mann, var vi langt forbi hyggelige komplimenter allerede innen 10 sekunder med metoo, shetoo, hetoo og wooohooo. Takk og pris for at det ikke var overtramp som klåing inne i bildet.
Akkurat der slo hun meg ved målstreken, hu Trine.
Det pinlige var at han overhodet ikke var interessert. Selvfølgelig. Han tenkte vel også oppi det hele over om jeg hadde vært utsatt for en trang fødsel en gang laaaangt tilbake i tida. For ikke å snakke om tidenes 40årskrise lasting 3 years, for more to come.
Or not to come.
Helt siden søndag har jeg tenkt på hvordan man beklager den slags atferd. Jeg kunne ikke skylde på fylla, for jeg var ikke full. Jeg tåler kanskje ikke særlig mye alkohol, så det kunne jeg jo skylde litt på. Men jeg husket hele tabben. Uansett, det burde unnskyldes. Det må jo ha føltes weird ut for den stakkars kjekkingen. Han virket pinlig berørt slik jeg blir av norsk og svensk komi. Sånn Linn Skåber når hun går for langt. Eller Basic bitch. Fucking Åmål.
Uæ.
Det var skremmende å gjøre det, men jeg oppsøkte arbeidsplassen hans i dag 4 dager etter, og beklaget på det dypeste.
Det kan jo hende du leser dette og kjenner deg igjen, og ser at jeg har utelukket detaljer for å anonymisere deg. Men du skal ha kred for din ikkedømmende holdning, og en fin måte å ta imot en unnskyldning på.
Ikke alle hadde reagert som han her, og spesielt er der mange som rett og slett liker å tviholde på drama.
Bitch, hør her.
Poenget
er
ikke
at jeg beklaget.
Poenget er hvordan HAN tok det.
Han godtok unnskyldningen med et smil og var høflig. Ingen sint drama, bare vennlig slik at vi kunne le litt av det hele. All ære til han for det, for slik er det nemlig ikke alle som reagerer når du ønsker å ordne opp, vil si unnskyld, og er så sorry som du bare kan, rett fra hjertet.
Enkelte elsker alt negativt, og blåser opp det meste. Leker Gud. Glemmer hva bibelen sier om da det skulle steines. For å forkorte historien:
Jesus sa: “De av dere som aldri har begått en synd, kan plukke opp en stein og kaste nå!”
Ingen tok opp en eneste stein.
Alle har vi begått våre store og små steiner av synder som vi bærer på i ryggsekken vår. Ingen av oss kan dømme.
Det er forunderlig hvor utilgivelig mange er. Hvor nag mange elsker å bære. Hvor mye styr de ønsker å lage, bare for å selv få være et offer.
Well they can kiss my ass, because after today; I’ve got class!
Kanskje lytter du til et par setninger som du kan lære av, hvis det ikke blåser for mye i hverdagen din så du ikke kan høre.
Hvor skal du?
Kanskje legger de igjen ei bok her og ei bok der.
Som du sluker.
Av de som går foran deg.
Dit skal du.
Der de er.
Snu deg.
Det er der du finner det som du eier. Det er der du ikke bare finner setninger, men også dine egne sammensetninger av opplevelser, ord, tanker og idéer, som du behøver.
Behøver for å nå dine mål.
Nå har du snudd deg. Ikke sant? Det du ser nå,
det er svarene du leter etter. Dine svar.
Bak deg, både rett bak deg og langt bak deg, er svarene du leter etter.
Historie er et mektig ord, og husk det. Lytt ikke til de som ber deg ikke se deg bak. De vil ikke at du skal finne rikdommen din hvis du setter sammen alle dine hittil drømte drømmer og dine fram til nå tenkte tanker. For hva tjener de på det?
La meg peke. Vise deg kan jeg ikke, for jeg aner ikke hvilke underverker du har tenkt og drømt bak deg, men la meg peke.
Jeg snur meg foran deg her og nå, og møter min nabo i år 2001, Arild Frode. Vi sitter i stua hans, og jeg er en 21 år gammel ungdom som har lært av den kloke pappan min å ikke dømme andre. Så selv om Arild er alkoholiker, dømmer ikke jeg han for det. Tvert imot blir jeg kjent med ham som en klok venn, og sluker setningene hans. Jeg. var sådan en ivrig student.
En dag så han på meg og sa: Du kan bedømme en situasjon, men du skal aldri fordømme! Altså, du skal ikke dømme, det er ikke din oppgave.”
Arild kunne tie, og riste på hodet hvis jeg fortalte han noe negativt som jeg var opprørt over.
Men han hadde to ører og bare en munn, så han sa ingenting hvis det var noe han ikke kunne fordømme.
Jeg snur meg igjen og ser lenger tilbake.
Jeg sitter i redaksjonen til Stjørdalens blad, og året er 1995.
Line, Thorbjørn, redaktøren og de andre ansatte, lærte meg tålmodig og ganske stille, det å skrive reportasjer. Ivar sa: Ikke legg lista for høyt. Det var da jeg ville lage en svær reportasje om spiseforstyrrelser. Jeg var interessert i temaet uten å slite med det selv, men jeg var kunnskapsløs om området og om hvordan man som 15åring intervjuer en voksen med slike sykdommer.
Jeg turde ikke å spørre hva det betydde å legge ei list på den påten, så det skulle ta år før jeg forstod hva det ville si å legge lista for høyt. Jeg la den for høyt stort sett hele tiden.
Oppe i de gamle lokalene redaksjonen holdt til, kan jeg huske lukten av at man kunne røyke inne. Siden jeg smugrøykte, likte jeg lukten. Stemningen som faktisk ikke var stresser, der gamle tastaturene og alt de voksne lærte meg, er lagrer oppe i hue mitt.
Så du skrivefeilene jeg nettopp skrev? Jeg skriver alltid skrivefeil jeg må rette på, og mange av feilene kan minne om dysleksi. Som osgå i stedet for også. Gårdebond, til bondegård. For ikke å snekka eller snakke om vien du går på. Veien værtfall. Veien for farsken. Noen ganger kan det bli litt irriterende, når du rediger for 4. gang og fortsatt finner omvendte ord.
Men vet du hva? Elsker du å skrive? Gjør deg selv til din egen ivrige redatkør, jeg mener redaktør. Uansett om du har dysleksi. Det krever kun øving; og øving er gøy når det er i din interesse.
Jeg har svarene selv, og jeg ser meg gjerne tilbake på de kloke menneskene som lærte meg opp. De var ikke lærere, men så mye bedre enn alle lærerene i hele verden for meg.
Blant det viktigste de lærte meg var troen på at jeg kunne skrive. At det var bra nok til at det jeg skrev kunne trykkes i avisa. For på ungdomsskolen jeg gikk på, hadde jeg en skummel lærer som gjorde alt for å tråkke meg ned. Mine foreldre reagerte på at han ga meg så lave karakterer i norsk, da jeg jobbet i avisen samtidig.
Da lærte jeg at ikke alle voksne var friske og snille. At noen rett og slett kunne du ikke regne med, samme hvor rette de var i sitt eget regnestykke.
Ja, jeg tilgir deg, din sure lærerfis fra 90tallet, og håper du kan finne fred. Jeg skriver bedre enn du noensinne har gjort i hele ditt liv. Now how about that? Du din verdens verste lærer som ble pensjonert tidlig. Det som var sannheten var at du fikk sparken fordi du tok kvelertak på en elev, et par år etter at du ødela meg og den troen på meg selv som kunne gjort min vei videre annerledes.
Men det var slik det skulle være. Du som lærer var en del av det hele og jeg er ikke bitter, men kan takke deg for mine skjebner. Jeg tilgir deg.
For rett etter 3 år med deg som lærer, ble jeg grenseløst deprimert og og innlagt. Fordi du og flere andre omkring meg hadde lagt lista mi altfor høyt. Inne i gjøkeredet møtte jeg en dame som slet med anoreksi. Jeg husker lukten av cosmica solkrem som hun brukte. Det var sommer, og livet hadde sendt meg på den tøffeste skolen.
Jeg lærte å late som om jeg ikke skammet meg, mens jeg skammet meg. Senere lærte jeg å ikke skamme meg.
Jeg lærte at noen ga opp, og at jeg selv kunne gjort det samme hvis jeg ikke var sånn en feiging og ikke turdte. Mange ganger tenkte jeg; shit, må jeg faktisk VÆRE HER?
Jeg snur meg igjen, og ser mann etter mann banke meg fra jeg var 17 år. Mann etter mann gi meg juling. Av en eller annen grunn plager ikke dette meg nå (emdr behandling.), og jeg kjenner at jeg skjønner de som opplever det samme. Hvordan skulle jeg ellers skulle skrevet om temaet senere? Jeg overlevde og det går kjempefint. It is ok, dude, I forgive and I take it with me in my heart.
Jeg kunne altså enten gått på en normal skolegang for å bli journalist slik jeg ønsket å bli, eller jeg kunne gått livets mest sammensatte og kompliserte skole.
Det det viste seg, var at jeg skulle bli mammma, og å skrive. Jeg omfavner utdannelsen livet ga meg, med hele mitt hjerte, for jeg ville ikke hatt andre lærere enn de jeg fikk. Jeg er herdet.
Jeg kunne ikke blitt en god skribent ved å dilter etter rygger, traske bakker etter asses from higher classes.
Så når jeg planlegger noe. Når det er noe jeg vil gjøre, har livet lært meg å holde kjeft. Tie stille. Det handler ikke om mistillit, det dreier seg om skinnet du ikke selger før bjørnen er skutt.
Så hvorfor skal vi pese og løpe etter noen som har gått foran oss, trykke dem på skuldra, og spørre hvor vi skal?
For “vi” skal ingen steder.
“Jeg” skal mine egne plasser, og der har dem ikke vært enda, så dit vet bare jeg veien.
“Du” skal dine steder, hvor kun du skal.
Arild og jeg lærte meg at det å være alene er sunt og ikke farlig.
Vi var nemlig livredde for å være alene, omtrent 50 år gamle Arild, og 21 år gamle meg. Så vi hadde en regel om at vi kunne banke på døra på den andre siden av gangen om det så var midt på natta. Og det gjorde vi. Jeg fikk sove trygt på sofaen til min nabo med ullpledd og gammel strikkapute, mens Arild iblant satt i sofaen min og så på en gammel mini-TV. Han våket over meg som om jeg var hans datter. Kompis av pappa som han var.
Vi gikk videre i våre liv med følelsen av å aldri være alene. At noen alltid brydde seg.
I den gamle rønna vi bodde i, den kommunale nabolagets irritasjon, der var vi trygge.
Det var da vi skulle videre i livet at vi fikk de store oppgavene av noen syke lekser å gjøre.
Hva sitter du med svaret på?
Kanskje løste du mye hva angår spiseforstyrrelser, selv om det aldri var ditt problem?
Kanskje sitter du med løsninger mot vold? En behandling som ligger rett foran deg hver gang du tenker på det? Som kunne endret alt. Hvis det var et krav i ethvert fengsel? Kom med det. Skap det, lag det, tro på det. På deg selv.
Stress? Fikk du oppleve å bli kvitt det? Ble du da plutselig heller ikke redd edderkopper?
Viker du unna de som søker sympati, fordi du har lært et par lekser om det temaet? Nok lekser til å gjennskue de uvitende?
Men du vet at, da,
da var det deg selv og din egen rygg du så.
Da er det du skal snu deg og møte deg selv.
Ikke i døra, men i en vakker portal.
Respektere din egen utdannelse. Du satt kanskje aldri ved en pult og kjedet deg?
Slukte ikke ferdig skrevne bøker?
Vil du skrive dine egne kanskje? Do that!
Og det er veldig bra om du tar ibruk disse verktøyene som du vet like godt som meg;
MEKTIGE affirmasjoner i speil og skriftlig.
NOK søvn.
RIKTIG næring.
😉 DU er nok. Mer enn nok akkurat som du er. Og DU kan bli hva du vil. Men unngå å prøve å bli det alle andre allerede har blitt. SNU DEG, og skriv heller dine egne lærebøker!😊
Den lille søte sjefsløva trenger ikke at du ligger på den vonde hofta di og vrir deg mens du leker legomann. Eller bil. Eller helikopter.
Jeg sier ikke at gullungen, lille basse, søtelille, ikke har behov for med deg på gulvet sammen med seg, eller ute i en eller annen rar lek. Neida.
Men hunhan trenger at dere leker med noe BEGGE vil. Skjønner du?
Du er et individ, ikke en legomann eller en minibil. Ikke ei lita dukke med smukke heller. Hvis du har sjekket i det siste, er du et forvirret voksent menneske som savner bruksanvisning på den lille skapningen.
Så. Du din lille ørn ørn med bil, ihahhaa med bamsefar, du din lille legofyr i legobil som suser opp kjøkkenstolen og så ææææh den datt ned haha hoho …på n igjen.
Eller kanskje akkurat du synes akkurat sånne leker er dødsmorsomme? All ære. Jeg gjentar: all ære!
Men ser du ungen din skrattle? Bare le? Eller smile høflig?
Og hva ser barnet ditt i DEG? Har du det gøy?
Glede er ekte, og kun ekte. Barnet ditt har et indre behov for å finne noe ved deg å respektere. Tror nå jeg iallefall, uten at noen forskere av eksperter har hvisket meg det i øret. Jeg er en mamma. Det får holde, og du er herved advart: dette er ikke råd fra en ekspert eller noe slags forskemateriale. Just a badmom. Til mammapolitiet må jeg nesten tilføye at “Badmoms” er to morsomme filmer om oss uperfekte mammaer. Yeah. You should see!
Ta hu førtiårskrisa her som eksempel: Nei nei, jeg vil ikke holde i en lego minimann eller ei dukke minibaby, og lage lyder jeg aldri ellers lager. Annet enn ved sjelden forstoppelse. Eller det motsatte. Jeg vil heller ikke holde en liten bil i høyre hånd og si ørn ørn. Det er forresten sjeldent her i Trøndelag på ekte, at jeg sier ørn ørn. Sist jeg hørte “ørn ørn” så var det på terrassen til Ankie, min søster som du kan se på bildene her i fri lek. Og det var ikke jeg som sa det. Det var Ankie som sa “Ørn? Æ trur det var ei ørn!’
Og det tror jeg også; en ørn var det. Alt annet enn en bil iallefall.
Jeg vil bygge lego-stuff etter oppskrift, lage bob bane i snøen og slippe en eller annen legoskapning ned den bob-banen, yeeee! Eller ei klinkekule. Helst hele meg i en svær bob bane. Oi!
Jeg vil på sirkus. Jeg vil ta karuseller. Bade! Bade! Fikk jeg med at jeg vil Bade?
Han guttungen her er åtte nå, og han vet godt at når vi skal finne noe å se på, netflix style, da tar det tid. For vi gir oss ikke før vi begge faktisk VIL se filmen eller serien.
Og ja, tro det eller ei, jeg vræler nei til både legofilmene, og den animerte verden better be GOOD for at jeg skal gidde. Og han vræler nei til alt han ikke vil se.
Vi har endt opp med Jim Carrey og en hekseserie i det siste. Da lo vi så vi lå i sofaen begge to.
Han har vokst opp slik. Ja, mamma vil pranke noen og le til hun ligger nede for telling, men nei, mamma vil ikke bli med på sånn lottospill med brikker på brikker og sånn. Ikke holde en bil i hendene og kjøre på liksom heller. Han er vokst opp til å forstå at ikke alle vil gjøre det han vil.
Hvis ikke hadde han en mamma som daglig lager lyder som…
.. aåååh gjesp.
Og mammapolitiet?
“Åh, kunne du ikke gjort det for ungen din da?…. leika legomann og minibil?”
Hva?
Gjort ungen min forleden og litt flirfull av avslørt skam? Tror du ikke et barn kjenner forskjell på bullshit og real stuff? I tell you: Oh yeah!
De små behøver OSS. De trenger å oppleve oss på ekte, ikke svære skuespillere med fjerne øyne og gjespende munner. Vi må vise dem individualisme, og la det være ok at vi ikke har de samme interessene.
Da gogutten og jeg skulle male på plattingen i sommer, gikk det helt aldeles på villspor. Selve malinga var gøy, og vi kosa oss vi, men vi er ganske like: Ingen av oss er så nøye på det. Hva gjorde det vel om det runde, rustne gamle bordet ble malt i samme slengen? Eller en firkanta lilla flekk på plattingen her, etter et a4ark ? Han lå på plattingen med stumpen til værs og mala, og jeg satt på en spraylakkert stol der og malte som en gal. Vi lo av det ene maleriet mitt, for makan til grusomhet. Mens vi beundret hans lilla mesterverk med hjerter på.
Et gøyalt minne for oss er verdt sølet.
Der har vi en likhet.
Vi digger Jim Carrey.
Enda en likhet.
Men de plussgreiene han bygger, kan jeg bare beundre, jeg gidder ikke annet, for det er ikke min greie.
Ikke pes etter å være verdens beste. Du allerede er verdens beste, og ungen din elsker at dere er ulike, om noen år.
Vil du at andre skal kjede seg i ditt nærvær?
Nei?
Det vil ikke barnet ditt at du skal I hans eller hennes nærvær heller. Den litte søtinger vil ha både respekt og
beundring
og latter.
Livet kan være ganske komisk egentlig, iblant, så ta det med deg, det komiske. Inn I den seriøse hverdagen.
På bildene har du min søster Ankie og meg, sammen med Even og venner av han som er shadet bort fra bildene. Det er power i ekte glede. I hvert latterbrøl og hvert hyl.
Dette digger min sønn og jeg å gjøre sammen:
-Kødde. Spille skuespill og gjerne ta en slow motion og en teit dans.
-reise ut på eventyr. Skauen borti her, Spania, Sverige, whatever.
-planlegge slike eventyr med tegninger.
-danse
-male
-se morsomme eller fengslende filmer og serier.
-være med venner, samlet.
-Lese bibelen sammen
-be sammen.
-bake.
-bygge lego etter oppskrift.
-være impulsive.
-spise god mat og ligge pal ut på sofaen etterpå mens vi ler av oss sjøl.
-Gjøre lekser. Fordi vi konkurrerer og samarbeider. Om du skjønner; hvem får til flest regnestykker først osv. Samarbeider også, men bank i bordet; det er tross alt lekser, vi gjør hva vi kan for å skaffe magi over leksene.
-Le av meg. Vi ler av meg, ja det gjør vi begge. Jeg snakker en del meg meg sjøl. Og jeg jeg gjør en del greier som er helt på vidda flaut.
-Chille. Vi liker at det er lørdag og vi kan bare chille og ta livet med ro.
For første gang skriver jeg et innlegg direkte til byen jeg bor i: Stjørdal
Dere som kjenner meg, vet at jeg helst ikke skriver dialekt på sosiale medier, at jeg sluttet med det for flere år siden av respekt både for min barneskolelærerinne Gunvor Risan, og alle jeg har på venteliste mi på fb som ikke er trøndere.
Men dette innlegget er altså spesielt til byen jeg bor i. Vi har opplevd tragedier før i vår by som andre steder og byer, men her bor jeg. Her er vi. Akkurat nå vet dere det gjelder, hvorfor jeg gir dere denne teksten. At det har toppet seg nå. For så veldig veldig mange.
Så, før teksten;
Kjære Stjørdal. I change the words for YOU:
Kjære Shørdarn. Når nån sørge i vår lille by, sørge aill i byen. Vi aill blir berørt.
Vi bryr oss om kvarainner, og det e som om det ligg et tjukt teppe over byen våres, når nån havne ned i en bunnløs sorg.
Et teppe som klør og gjør vondt. Et teppe vi itj vil ha.
Tåran trille ned kinnan min mens æ skriv det her.
For æ har når tima for mæ sjøl der æ kan skriv, mens minsten e ute og leike.
Det e Åge og mæ, og akkurat det et mitt råd te dåkk no: Lytt te musikk som får fram tåran, og gråt det ut.
Sjøl har æ skreve ein tekst no i dag, og den e te DÆ. Te du som bor her i våres lille by. Du ska få den teksten te slutt, æ vil bare skriv når ord først.
La oss stå sammen og dele det vi går omkring her og bær på.
No kjem høsten. Så kjem vinteren. Og da går vi i hi. Det veit vi så godt.
Men i år ska vi værra ekstra oppmerksom på kvarainner i dét vi går i hi fordi vi frys.
Vi gjør det sammen i år!
Vi søke varmen sammen i år!
Vi tar og bryr oss ekstra om kvarainner i år!
I år spør vi rett ut: Sei mæ HAR DU DET BRA?
Og hvis svaret e ja, så spør vi:
E du sikker? E det sant? Kan æ få værra en vænn?
Selve teksten har æ skreve på bokmål, for vi må jo itj glem hu Frøken Gunvor heller ☺️
Til Stjørdal, en tekst om de usynlige:
Usynlig
Kjære kjære kjære.
Ære være
minner, klemmer og latter.
Kista.
Den kista er full av skatter
Jeg skulle gitt alt, skulle gått tusen mil
bare for å oppleve et minne til.
Hva var det jeg ikke måtte forstå
hver gang dere skulle gå?
Hva, for enhver pris
fikk jeg ikke se, i englesang og himmelbris?
De folka sa at vi tok farvel
fra den vonde morgen til den stille kveld.
Men hvordan kunne de vite det?
Hvor skulle dere dra for å hvile i fred?
Sorry. Unnskyld. For jeg tenker minst mulig
på dere der oppe, er det ikke utrolig?
Jeg tør ikke, for savnet er ikke til å bære.
Savnet er som en eneste lekse å lære
hver eneste morgen
å huske at den fortsatt er der, sorgen.
Du som dro for 21 år siden?
Eller du som forsvant 12 år tilbake i tiden?
Hvis jeg tenker, så brister det for meg.
For tenk. Tenk om dere aldri dro i vei?
Jeg roper inni meg “føkk deg”
til alle som vil vise vei.
Til alle som tror
de vet bedre enn der hjertet mitt bor,
hvordan man bygger en borg
for å bære på sorg
i ny, i ne,
og i fred.
Kjære kjære kjære
ære være.
Noen ganger later jeg som om dere er med.
Holder meg oppe så jeg kan se.
Gjør meg så gal at jeg snakker til fluene
og drømmer om å skli på regnbuene.
Sammen med dere.
Men jeg er jo her nede.
Hører dere, hverdagen kaller
Så stikk innom og gi meg et ekstra par med baller.
Nå må du være her med meg pappa,
så jeg ikke faller i trappa.
Farmor og farfar, hold meg opp
til jeg sier stopp.
Eivind. Du må dytte meg når jeg jogger. Det vet du.
Christina og Arild, make me drive all the way throught.
Det skal pakkes matpakker til gutten min, mormor! Hver morgen, gjør meg sterk og stor.
Sterk, så gutten har ei kul mor,
Stor, så jeg vokser og gror.
Leksene skal gjøres for minsten, Nina
før meg over den lina!
….and things will never be the same. Verden er så kjip uten dere, virkelig, så jeg kaller på dere! Vær så usynlige dere bare vil, men vær her 😢
Stjørdal, jeg vet du tenker på dem
minst mulig for å holde ut.
Jeg føler med deg i sorgen, både i kveld og i morgen. Du bor i en liten by der vi ønsker å bry oss mer enn vi tør å uttrykke det.
Stjørdal jeg vet du klandrer deg selv.
Men ikke.
Ikke i kveld.
For det er usynlig for oss, hva som skjedde etter siste gang vi så dem.
Usynlig.
Hvis jeg kan gi deg en gave, var det hvile. Så jeg folder mine hender og ber for deg: Søvn, hvile, og i morgen: Hvile, hvile og atter hvile.
Sommer! Enten det er earl gray, eller sensommer: det er sommer.
Og du er aleneforelder.
Hvis du ikke er det, kan det kanskje også hende at dette innlegget er noe for deg, men dette skriver jeg først og fremst for aleneforeldre.
HVORDAN OVERLEVER DU FERIEN ALENE MED KIDEN/ UNGENE? Detter er min guide til deg.
Først og fremst skal vi huske på hvor heldige vi er: Vi aleneforeldre har ingen sjalu voksen idiot med sure sokker å krangle med. Vi er fri. Vi slipper å spørre noen andre voksne om ditt passer eller om datt er ok.
We have freedom.
Og du KOMMER TIL å både høre godt, og legge merke til de kranglete, sure og frustrerte parene der ute. Prøv å ikke glo. Prøv å ikke la det går til hue på deg, hvor heldig du er som slipper det bråkete tullet.
Men altså: VI HAR FRIHET!
Derfor vil jeg at du går bort fra hverdagens viktige tilnærming innen dette med å ikke leke kompis med ungen din. Nå er det ferie! Nå skal dere være litt kompiser. Du bestemmer, selvfølgelig, men skal dere ha det gøy, må du tillate at dere sammen kan være totalt crazy fra første avgang: = eventyr!
Og hva med deg?
Du.
Du skal på tidenes jobb, men også verdens cooleste jobb!
Du kommer til å ha det gøy, men du kommer til å se slik ut:
I dagene før avreise skal du hvile mest mulig. Gå utenfor det vanlige: Hvil! Ta joggeturen to eller tre dager før for å redde ryggen, men IKKE dagen før avreise! Get some REST! Du skal ut i terrenget, dude. You are going to work, it’s shady, lady!
For du kommer til å ikke bare behøve å være uthvilt, men du kommer til å måtte håndtere utfordringer du ikke kunne drømme om mens du hvilte alt du kunne før du tok med deg ungen og dro ut på eventyr.
La meg ta deg med på en reise vi gjorde i sommer, 8åringen og jeg.
Hell er er sted ved byen vi bor. La oss ironisk nok starte der. Vi drar med tog. Skifter tog ved Storlien. Pizza og taxi fra Østersund sentrum til campingplassen. Som var mye større enn vi trodde.
Telt.
Primitivt.
Kompiser, ja akkurat nå, på dette stadiet, innser du at man må være layed back to be on track: kompiser!
Spol noen uker tilbake: Jeg har laget en pott med penger på kontoen, og beregnet alle utgifter innen denne potten. Alt av reiser, som tog og buss, er nå nøye betalt. Ikke vær redd for å stå ansikt til ansikt med økonomien før ferien. Skaff deg total kontroll. Kontroll gir deg senkede skuldre, og tro meg; de skuldrene kommer til å heve seg mer enn nok under denne jobbreisen.
Så er du allerede litt lei, sant. Du er lei av å bade på storsjøbadet, og vil bare sitte i boblene. Lavkarboen er pastakasta langt vekk, og det går i burger, is, pizza, burger og is, skiftende blodsukker og skiftende bris.
Du kan ikke unngå å legge merke til par som krangler. Brrr.
Vel framme på stasjonen i Østersund etter to netter i pop up telt, skal det toges.
Men det skal ikke det, skjønner du.
Plutselig skal det busses.
Busses i over 5 timer.
For dere skal jo til leksand for å oppgradere teltet til hytte.
Men du trodde altså det var en togbillett. Hjelpes.
Siden du ikke vet noe om Leksand, som meg: Taxi er umulig å oppdrive. Vi var heldige som tilfeldigvis møtte broren til svigerinna mi og to av tantebarna mine på en butikk i Leksand sentrum. Som verdens snilleste kjørte oss helt fram til hytta.
Dette er oss. Kiden kosa seg. Jeg hadde totalt panikk. For den eneste bussen var 7 min forsinket til et tog vi måtte rekke to døgn etterpå:
Men nå skal vi ikke glemme alt det morsomme med ferie heller, ikke sant?
Spol tilbake til ankomst Leksand:
Tantebarna overnattet, og vi hadde en heidundrendes partyfrokost dagen etter. Ja de tilogmed danset på bordet.
Og jeg tilogmed syntes dette var helt ok!
Tips: La det være kaos. Overse det. Er du som meg, at du liker orden? Skaff deg orden når du pakker ut og inn av sekker og kofferter, og la det være med det. Se på dette bordet. Det var her vi hadde frokostparty, og hva veier tyngst? Min trang til ryddig orden, eller barnas minne for alltid om en deilig og usunn partyfrokost med crazytantemamma?
Det er sunt, skal jeg si deg, å bare la det flyte litt.
Parklivet:
Glem å være vakker og stilig. For nå må du uansett putte verdisakene dine i en sånn dings du fester rundt magen. Iallefall den første dagen, før du finner ut at du kan leie et skap.
Men likevel: Du vil nok ha telefonen din oppi magebeltet uansett.
Og hvis det er viktig å være litt nice, kommer du langt med vannfast mascara og lipfinity leppestift.
Alene med et barn i en park som Leksand/Tusenfryd/Hunderfossen osv, i vårt tilfelle Leksand: Snik inn pauser.
Du er en voksen skrott. Ikke sant? Du behøver å sitte på ræva som hunderfosstrollet. Eller slappe av på en liten plen i Tusenfryd. Eller som meg: sitte med en kaffe mens gogutten tok barnezipen i den berømte stolen. Om og om igjen. Jeg ble med den første gangen, og trodde forresten at jeg kom til å vrake helt greia og falle ned i vannet.
Så etterpå: Some Coffee in the sun. In a chair. Smiling to my happy kid in the air.
Relaxing down here.
Etter en slik magisk pause er du klar for det meste.
Bare husk at du er og blir et pakkesel:
Vær mer barnslig enn et barn, og om du er ei pingle som meg: utfordre deg selv til å prøve et par verstinger i den parken du er i.
Ikke i en park? Spania?
Vel, så delta på noe pinlige greier da vel! Vannaerobic eller noe. Danse uten sjanse, et eller annet. Noe aktivitet på vannet. Come on!
Du skylder deg selv det, og det er ikke for kiden din, det er for at du skal ha noe å le av når kvelden kommer og du skal sove.
Nemlig deg selv. Le av og med deg selv.
Ikke gidd å irritere deg. Små ting er hva de er: små ting. Brusen kommer til å se sånn ut, med masse matrester i….
Og etter maten blir det grisete…
Ting kan skje som krever alt av deg, og når du er alene om ansvaret for barn, er det viktig å være årvåken og rolig.
Vi var uheldige med en mann på toget mellom Leksand og Ørebro, som må ha vært dement. Han ble sint pgr av lyder fra bordene bak setet hans. Som mor måtte jeg beskytte barnet mitt siden han ble redd, mens andre passasjerer tilkalte konduktøren. Vi fikk veldig god behandling og ble flyttet til en annen vogn. Men slikt forventer man ikke, hvis man ikke er litt forberedt.
Å takle at noen virker skremmende på det uskyldige barnet ditt, gjør det vanskelig å opptre rolig og taktisk, men i praksis MÅ man det som forelder. Hvis ikke kan man risikere en enda verre situasjon.
Det koster å se barnet sitt redd. Du må være klar over at slikt kan skje, at du ikke har kontroll på andre mennesker.
Og er det så en selvfølge at dere får reise videre med en billett som ikke er ombooket? Nei, akkurat det kan være en utfordring.
Bestille bra hotell i Oslo?
Ta et rimelig alternativ. Sånn midt på treet. Eller airbnb. Vi skulle til Radisson Blu Scandinavia. Vi var fornøyde med bassenget, men ellers kunne vi godt valgt et rimeligere alternativ mer sentralt.
Du kommer hjem. Lander i sofaen med et aaaaaaaah.
Det er nå du skal ta fri, og virkelig unne seg selv en ferie. Selv kjøpte jeg meg et rimelig spabad for å bare sitte der og boble. Jeg sov så mye jeg bare kunne, mellom måltidene og på natta. Masse. Masse deilige bobler og mye god søvn.
Vi hadde en minnerik ferietur på 8 dager, med mye latter og spennende opplevelser.
Leksand camping er femstjerners med show og gourmetmat på kveldene i storteltet, og der hadde vi opplevelser vi nok aldri glemmer. Det var som på Gran Canaria med eldstemann for noen år siden, disse showene.
I Oslo møtte vi både venner og kjentfolk, og akkurat det var en trygg landing.
Viktig var det også at vi hadde sovekupé da vi reiste hjemover fra Oslo til Trondheim.
Hva har vi lært til neste gang?
Mindre bagasje! Bare et par skift, og hver minste lille klinkekule teller på plassen i bagasjen!
Og vi må kjøpe oss store samsonite kofferter! Brukt. Så vi kan tagge dem som vi vil med spray.
Jeg vet at jeg påpeker alt som kan være utfordrende med en ferietur som aleneforelder. Men for å være helt ærlig vet jeg at jeg hadde hatt tusen ganger flere utfordringer hvis vi var en hel familie, og jeg skulle i tillegg funke i et parforhold.
Vi hadde det så gøy i sommer, gogutten og jeg, at jeg synes det er bra nå. Høsten er velkommen.
Så gjør det! Do it, do it! Reis alene sammen med ungen din, og nyt det!
Jeg sitter her og lurer på om kanskje jeg skal vekke minsten i morgen tidlig med teltet og en bag 😃😉🙂
Jeg elsker livet som alenemamma, og sender noen tanker til de to guttene som helt sikkert hadde smilt, ledd og hatt det gøy, hvis de slapp at mamma og pappa kranglet sånn åpenlyst i Storsjøbadet i sommer.
Hverdag eller ferie; kanskje er du midt i et brudd, og alt dette med å være aleneforelder virker skremmende for deg?
Vær ikke redd for å stå alene. Du kommer ikke til å være ensom, men vel ivaretatt av deg selv. Og akkurat det behøver barn; en voksen.
Jeg ville gjemme meg, som vanlig. Da jeg var ungdom, gjemte jeg meg bak det lange håret. Må ha sett ut som Nøkken.
Som voksen blogger virket det som jeg plasket ut i situasjoner der jeg ikke kunne gjemme meg.
Jeg hadde panikk, rett og slett, og oppmerksomhet var en pine.
i dag snakket jeg med min venninne Christina, om hvordan jeg daglig fikk høre hvor stygg jeg var, av ei som heller burde beskytte meg, gjennom oppveksten.
“Men du vet vel i dag at dette er feil? At du ikke er stygg?”
“Nei.” Svarte jeg. “Christina, jeg vet ikke det, men jeg vet det er feil å tenke det. Og det har ikke lenger noe å si.”
Er det innhentet så tidlig, så er det innprentet.
Og hvis du er leser av denne bloggen, vet du jo at jeg gir blaffen i hvordan lårene mine er pyntet med cellulitter osv. Jeg digger å pynte meg, og er jålete, men det er det indre som styrer meg.
La oss huske at i vakker natur, så er det du som skal se deg rundt. Hva andre mennesker ser når de ser på deg, betyr ingenting. Ærlig talt, så serviceinnstilt gidder vi ikke å være, at kroppene våre skal være optimale for dems øyne å glo på.
Det kommer en måned som heter september, og den inneholder et vakkert skifte for min hverdag. Det blir mindre greier å slite seg ut på, og mer tid og energi
til
å
S♡K♡R♡I♡V♡E♡
Jeg tenkte ei stund at denne bloggen må slettes. Legges ned. Glemmes.
Men.
Like sikkert som det er at jeg kommer til å tagge flere av mine møbler akkurat som jeg vil i morgen, med mine deilige spraylakker.
like sikkert som at kiden har sovna for lenge siden, og det er viksentid nå.
Like sikkert som at alle ord i hele verden er funnet opp av hjerner.
Like sikkert som omtrent tusen flere greier, så satt jeg her og snakket med en god venn av meg en dag, og det gikk opp for meg at noe annet har krevd mer energi av meg enn jeg visste hadde sammenheng med mindre blogging.
Nå gleder jeg meg til å få mer tid til å skrive. Ikke bare her. Alt det andre også. I’ve got some crazy ass friends, and we have really got som wannabe fancy ideas.
Om så denne bloggen hadde forsvunnet, hadde jeg bare poppet opp med en ny. Jeg vet det jo så godt.
Motivert er nok et ord funnet opp at andre huer enn mitt.
Men det farger det jeg mener: jeg er motivert, og hat funnet tilbake magien ved å ha energi til å skrive.
Det er jo tross alt slik, at denne bloggen har gitt meg nye venner. Nye søsken. Jeg kaller dem det. Skrev om dem, gråt med dem, levde det ut med dem. Ble der med dem.
Ja. Jeg ble der sammen med dem, i latter og tårer og i magien.
Så ja.
Jeg sier ja.
Sammen med alle jeg kjenner, sier jeg ja til å fortsette.
Vi bare behøver en måneds tid på preppinga.
Det store helten i dette heter gogutten.
Gogutten min på 8 år var baby da jeg startet denne bloggen. Nå har han og jeg satt oss ned med en plan. Han vil starte på streetdance, fortsette med sitt grønne belte i tae kwon do, spille trommer, og så har han alle sine andre ønsker for høsten.
Vis satte oss ned med 3 boards: et for han, et for meg og et for oss.
Jeg med mine ønsker for høsten.
Vårt mål er at det skal være lett for han å oppnå sine mål, og lett for meg å oppnå mine.
Fordi gutten min er så villig til å gjør fancy new stuff, er det tid og energi for meg til å blogge igjen, nå. Kanskje blir det tilogmed tid til å begynne med aerobic på 3T igjen. Wow.
Tenk noe så coolt?
Og tenk at han var 1 år gammel, da jeg startet denne bloggen. Nå er han en tik tok tøffing som elsker alt det morsomme livet har å by på!
Vettumeghva, her finnes ingen grunn lenger, til å slutte å blogge. Ja kanksje må jeg har litt tid på meg, når hverdagen tar over og vi puster og peser oss gjennom den. Men jeg er her og det et han også.
Det pumper. Kjenner du det? Det pumper av kreativitet, energi og motivasjon.
De er viktige for deg, de med disse høytstående respektable plassene livet ditt. Viktigere enn du kanskje tenker over.
Du vil gi dem alt. Helst kjøpe reiser på første klasse og kjøre på med femstjerners opphold. Skjemme dem bort på restauranter. Kjøpe alt de ønsker seg. Du vet at hun ene ønsker seg ei isbitmaskin, og at en gjerne skulle hatt en båt. Ei skulle hatt en bolig, mens ei anna ei gjerne ville kjøpt seg nye klær.
Og du. Du ville gitt dem det på flekken, om du kunne.
Hva er tittelen på henne? På han? På dem?
Du har en lege og du har kanskje hatt en coach eller en psykolog. Titlene er klare: Fastlege, kirurg, psykolog, ansatt innen serviceyrket, kokk, snekker, megler, coach….
Alle har de titler. Viktige titler. Sier du tittelen, sier det alt.
Men ingen av dem kan noensinne jobbe overtid som de med titlene –dine venner–
Ingen av samfunnets ansatte kan noensinne måle seg med hvordan dine kompiser er uvurderlige når det virkelig gjelder.
Du gir aldri opp, og de gir aldri opp deg.
Heia heia! Roper dem.
Og ingen er så lavtlønnet som dine nærmeste venner.
Når du holde på å svime av mens livet gir deg pepper, og de stiller seg opp omkring deg så du ikke faller.
Med glede.
Med viten og vilje.
Fordi de elsker den du er.
Bare med et ord eller to på snap, men en klem, en kjapp telefon, greier de å holde liv i hjertet ditt mer enn all verdens sykehus noensinne kam til sammen.
Når du gråter og de tar imot elver av sorger.
Når du endelig ler igjen, og de får deg til å le enda mer.
Da er tittelen bare “venn”?
Kom la oss ta en titt på titler i livet ditt. Er du som meg, at du er så heldig å få kjenne flere mennesker som stiller seg opp, mottar elver av tårer, for så å få deg til å le igjen?
Jeg snakker om slike som gir deg frihet til å snakke.
Og hva er frihet til å snakke?
Snakker du fritt når du ikke stoler på? Nei. Det er når du har tillit i vennskapet at du kan senke skuldrene og snakke fritt.
Hun heter Siv Elin. Hun er klok som det dypeste havet. Og ærlig som en vinterdag.
De heter Christina, Solfrid, Ankie og Stine, og de står der stødige og til å stole på, med farger som beriker enhver grå og trist møkkadag.
Hun heter Unni, og er for alltid boende i ditt søsterhjerte.
Hun heter Liz, og er vintage i ditt liv. Det vakre moderne fra gamle dager.
Hun heter Janne, og er også fra de dager man skulle gå i samme klasse og bruke resten av livet på å bli kjent. Du kunne tråkket milevis med turer med henne, og hun ville alltid gått ved din side. Stødig som fjell.
Hun heter Hilde Mari, og er tatovert i ditt ungdomshjerte.
Han er min bror og hun er min svigerinne.
De er resten av den kloke slekta.
Hun heter Grete og er for alltid ungdomstemmen som fikk deg til å vite hva din humor innebar.
Han heter pappa, og er død.
Han heter Eivind, og er død.
Hun heter Christina A., og er død.
De har alle sammen titler UVURDERLIGE, levende som døde.
Og jeg heter HELDIG. Veldig veldig heldig.
Tilogmed når ordene har tatt slutt, og man ikke orker å snakke, er de der på sine spesielle måter.
Jeg har mange ganger tenkt på hvor forferdelig ensomt det må føles å ikke kjenne slike helter i livet sitt. Aldri ha noen å snakke med, eller vite at den du snakker med er til å stole på. Å være helt helt alene.
For man må tørre å være en venn, før man kan berikes med venner. Velge å ikke bare tenke på sitt ego, men løfte blikket sitt fra navlen og opp.
Foran seg.
Se.
Føle.
Være der.
Være en venn.
Ikke bare en falsk liten hykler.
Men én ekte, omsorgsfull, ærlig venn.
Jeg vet at alt alltid kommer til å gå bra. Men ikke uten at jeg vanner næring i det flotte blomsterbedet jeg har med vakre venner. Høye titler. Ikke uten at jeg gjødsler og gir av meg selv. Pumper av mitt eget hjerte, slik at det strømmer ekte kjærlighet i slike livsviktige vennskap.
Så du har ikke tid?
Det har ikke alltid vi heller. Men det finnes tusen millioner måter å vise de høyeste titlene i livet ditt at de er viktige for deg.
Plukk opp en fin stein. Skriv på den “Glad i deg”, og gi den til vennen din.
Eller ta bilde av stenen og send på snap.
Eller send bare et hjerte du.
Det holder faktisk.
Du leser dette. Da har du også tid til å lytte til vennen din, og høre hva det egentlig er som foregår i et tøft og tappert liv. Kanskje et liv med en tøffing som behøver en venn for å holde ut.
To ører.
En munn
Lytt, ikke snakk så mye.
Jeg skriver dette fordi jeg er fylt med ren takknemlighet over mitt blomsterbed med vakre planter og dype røtter.
De høyeste titler i mitt samfunn: Mine venner!
Dere gjør meg til en bedre utgave av meg selv. En bedre mamma. Med et bedre liv.
Jeg elsker dere, elsker dere, elsker dere 😘
Plukk opp en stein. Putt den i lomma. Og så er den til deg fra meg 😉
