Jeg elsker henne, elsker henne!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lille pia mi. Jeg er så stolt av deg,

My runaway child. Jeg er så innmari stolt av alt du gjorde, det skal du vite.

Dypt inne i hjertet mitt, der bor du. For du virkelig fantes.

En gang i tiden gikk du rundt her på jordkloden med unge føtter. Noen ganger på varmt kull, andre ganger på is, og som regel falt du så det smalt. Og brente deg. Eller slo deg. Så ristet du på det unge hue ditt og shaked it off like Smith. Hver gang lærte du noe. Mens de fleste lærte sitt ved skolebenken, lærte du som Bambi på glattisen og der tampen brant.

Klart du fantes. Du levde og fantes i aller høyeste grad, for du var meg. Meg 15 år. 17 år. 18 år. 20. Jeg som trodde at jeg var så voksen ei dame. Så klok og så smart, men du hadde ikke alltid peiling. Et hjerte av gull derimot, det hadde du. Og det skal du alltid vite at jeg husker.

Du hadde sånne unge instinkter som du fulgte på impuls, og nå som jeg skjønner at nesten alle organer i kroppen skiftes ut etter 7 år; at sinnet mitt har lært så mye mer enn jeg tenkte på den gang da, forstår jeg det. Du var ei anna ei. Jeg er ikke deg nå, men du er en viktig del av hjertet mitt som får meg til å nesten grine av kjærlighet. Av proudness off the madness.

Come my lady, you’re my butterfly. Sett bort fra at noen “lady”, det var du ikke. Du var mer “shady”.

Så ble jeg nesten førti, og ei dame kom bort til meg på en pub i byen der du og jeg vokste opp. Hun sa: “Jeg likte ikke deg før. Du var ikke noe cool. Men jeg liker deg nå. Nå er du grei.”

Say what?

Jeg stod opp for deg vennen. Jeg så på henne og sa: “Vet du hva? Jeg var helt cool jeg. Kjempesnill var jeg. Kunne sikkert tatt mer hensyn til meg selv, men jeg var slettes ikke ille. Og jeg liker den jeg var.”

Hun satte nesa si i sky og trippet av gårde med pilsen sin høyere båret enn hjertet sitt.

Lille venn. Min stolthet. Min fortid. Du vil alltid gi meg gode minner å tenke på. For det meste komiske, men også noen hjerteskjærende.

Little girl, jeg vet at du trodde du var den styggeste, rareste skapningen på hele planeten, og at du alltid prøvde å skjule deg bak lange mørke lokker. Men kjære deg så søt du var. Du burde nytet det, for hadde du sett inn i framtida, ville du fått latterkrampe. Eller “lattis”, som dem kaller det nå. Ihjelbleika hår, sinnarynke i panna og litt av hvert av forkjellige merker av de 20 årene som har gått. Men du hadde vært fornøyd med den du skulle ende opp med å bli inni sjela di.

Du har mye å glede deg til back there. Det du ikke vet, er at du skal få oppleve å bli mamma. Verdens beste mamma til to verdens beste gutter. Du kommer da til å forstå hva ekte forelskelse er. Du kommer til å få bruk for gullhjertet ditt.

Du kommer fortsatt til å henge deg opp i låter og spille dem uttallige ganger uten å gå lei. Du kommer fortsatt til å være sjenert, men du kommer til å gi blaffen i det. Og hvis du tror du har mange venner back there, åh vent og se. Du kommer til å få ei hel slekt av gode snille venner som alltid vil være som søstre og brødre for deg.

Your road is dark, and it’s a thin, thin line, but I want you to know I’d walk it for you anytime. Ja du kommer til å få så dilla på den Brucelåta at du aner ikke. For du er tougher than the rest.

Jeg elsker deg, elsker deg elsker deg, for alt du hittil har gitt meg, kjære fortida mi.

Men nå må jeg skynde meg skjønner du. Jeg ankommer ditt gode gamle Oslo, og skal nyte bygningene som bygger seg opp utenfor togvinduet. Du brukte å elske det. Men det var andre bygninger den gang da. Du kommer til å digge disse, de er stilige.

For jeg gir deg nå din største gave, dypt der inni hjertet mitt: Østfold in summer. Eller “Viken” som de nå kaller det. Østfold sier vi, ikke sant? Østfold, varm sommer, grilling og folk du er glad i.

Versegod, pia mi fra fortida som jeg alltid skal stå opp for: summer of long ago!

Og til deg som leser dette: Har du husket å fortelle deg selv hvor glad du er i deg selv i det siste?

Maybe you’ve been around too?

Be proud. Go loud. Den du en gang var, kan gi deg mange svar.

 

forbipolene, sommeren 2020

Svenskenes innovasjon i Norge 2020

Reklame | SJ Nord

 

Howdy i heten!

Håper dere lesere har det ok, og at dere midt i landet husker å drikke nok vann.

For nå må vi ha energien på topp, ikke sant; i dét svenskene utfører sin innmarsj i vårt land, så godt som bare de kan.

Jeg reiser nå tilbake i tid, og skal sitte og slappe av i et kjølig og deilig togsete fra Trondheim til Oslo. Så skal jeg videre til Sarpsborg, der jeg skal møte venner jeg ikke har sett på 20 år. Blant annet en glovarm flamme fra den gang tida var ung og vi like så. Noen ganger er det fortsatt glør blant asken, you know. Selv etter så mange år.

Men tilbake til den svenske innovasjonen som har pågått siden 8.juni.

For da fikk vi vite at at svenske SJ Nord vant anbudsrunden om syv togstrekninger, blant annet Dovrebanen mellom Oslo og Trondheim, der jeg skal over nå. Jernbanedirektoratet har informert oss om at pristilbudet fra SJ var 28 % lavere enn det fra VY.

Kostnadskuttene er ukjente, men svenskene lover å levere som fy., blant annet at man vil føle at det er en mer moderne måte å reise på. Wifi og temperaturen på toget er visst viktige tema.

Og så, folkens, kommer vi til maten. The food, oh the food! Mattilbudet fra SJ Nord kommer nemlig til å bli tilpasset 2020. SJ Nord mener mattilbudet hittil har vært svært gammeldags, derfor vil togkundene nå merke stor forskjell.

Gjett om jeg skal teste nye togretter i dag, og jeg gleder meg.

Kom igjen kjære naboland, og gjør innmarsj med den nye, moderne maten deres, mer kjølige tog på sommeren og flere avganger med nytt togmateriell.

Og vet du hva? SJ Nord lover bedre service og mer fokus på kunden 😉

 

 

 

Bildedryss: forbipolene åpner dørene

Man kødder ikke med ei heks. Man kaster ikke stein i glasshus og alt det derre der.

Finværet er i ferd med å f**n meg innta Trøndelag, og vi er klare som glade nøkker og horny huldre til å party on the beach. I morgen den gyldne dag, da skal det skje, at himmelen skal åpne seg blå for sola, og vi skal rocke all night long to every song. Storvika heter det, der vi strander i mårra.

Rundt meg kastes stein i glasshus som er så fjernt unna meg at jeg ikke engang hører knuseknaset, og visstnok er jeg ei heks. Uansett hva det betyr, er det det de ofte kaller meg, uten at jeg vet om det er tarotkortene, intuisjonen eller sanndrømmene. Så er jeg visst det. Men meg er det bare å kødde med, cuz I don’t care. Og ja, man kan skrive “Cuz” som sleng for “Because”. Min brevvenninne fra USA lærte meg det tidlig på 90tallet.

Cuz I don’t care. Let me burn, I like the heat.

Cuz Trump, I don’t like your name when I read the Duck for my child. Jupp. Uansett hvordan “din verden er”: Hvorfor måtte de kalle deg akkurat Donald, sånn at når jeg som mamma kjøper et Donald-blad til ungene mine, så er det DEG vi tenker på?! Du har jo ødelagt hele Ducken. Den går ducken.

Jaja, sånn er det. Som du sikkert skjønner lysner ikke bare dagene her oppe. Jeg lysner som pååååkkeer. Både jeg og folk jeg er glad i, er så innmari glade! Vi smiler mer, vi ler mer og jeg er sakte med sikkert på vei tilbake til bloggen.

Gjennom koronakrisa lå vi på gulvet med latterkrampe, gogutta mine og jeg. Det var oss tre i 5 uker, og det var bestemt at bare vi tre skulle være sammen. Jeg glemmer aldri den tiden. For noen herlige barn jeg har. Vi tullesnakket, terget og lo oss skakk mens vi døtta innpå med hjemmebakst, diggbare middager og masse godteri i helgene. Som vi kosa oss. Jeg er stolt av den mamman jeg er. Jeg er søren meg en god mamma! Men det ble altså matorgies uten like, og jeg har aldri opplevd makan til hakkende oppstart på lowcarb etterpå. Midt på natta: DØNN! BOLLER MED SMØR OG JARLSBERGOST, TO STK! Saft med sukker i! DØNN!

Drønn. Avhengig av gluten og sukker, hvem jeg?

Neeeida, bare livsnyter som Even Kvam.

Derfor løper jeg rundt her og trener aerobic i parker med venninner, for å kompensere. For å komme inn i buksene mine hoho. Men who cares? Kvam?

Så lenge vi er frie og glade. Så lenge vi får være i totally peace and mindfullness.

Tenk deg en verden der ingen er slemme, og alt er bare digg? En slik verden lever jeg i. Med to kjekke sønner, fløyelsmyke venner og stødig slekt. Ingen når meg med stein i fjerne glasshus. Det er ikke engang mine glasshus, og værtfall ikke mine steiner. Ingen plager meg. Alle er gode og snille, varmhjertet og greie.

Det er på tide å så smått begynne å åpne dørene for dere lesere igjen. Vi har jo flyttet og brukt et år på oppussing og bare det å flytte inn. Vi er ikke heeelt ferdige enda. Som vanlig er det tagging i form av spraying som preger hjemmet vårt, og det oser av personlighet i følge folk som besøker oss. Jeg vil påpeke at det aller beste med å bo her er alle de herlige barna og alle de snille voksne vi har som naboer. Makan! Heldige oss.

Velkommen inn:

Even på 5 år elsker fargen rød, så jeg sprayet en pult som vi fikk av snille Ine. Han er jo tross alt skolestarter.

Rommet til Mathias er en hybel, og den er kjempekul, særlig når han har besøk av venner.

Mitt rom er en oase, og bedre skal det bli når walk in closetet er på plass. Jeg venter på ny kolleksjon av Ikea i august. MT byggteknikk gjorde en fantastisk jobb med å bygge om boden og soverommet til to soverom. Et til Even, et rom til meg, og det er flinke Tea Røsten som har malt rommene og kontrastveggen.

Som taggemamma har jeg selvfølgelig også sprayet brusmaskina med bengallakk. Jeg elsker den mer nå som den er lilla og blå:

Vårt nye vindu, mitt fredelige soveromsvindu, rett ut mot morgensola.

Ja jeg elsker alver og røkelse.

Himmelskatten til venninna mi tok vare på dette minihuset for meg, da vi møttes på brukten, og jeg ikke hadde plass. I hjertet hennes var det alltid plass. Så jeg har sprayet det og Even har malt det. Vi er så stolte. Her bor hun ♡

Trenger en mamma å være så innmari grå? Ordentlig? A4? Såvisst ikke, og det er hjemmet vårt bevis på: det fønker dønn å bare være seg selv faktisk.

La oss ta en tur ut på plattingen:Her ute er mindfullness noe for seg selv.

Min kjære Buddha vannfontene som jeg innimellom tar med meg ut er ubeskrivelig god å lytte til når sola skinner og en slags bekk sildrer for meg.

 

Nei. Man skal hverken kaste stein i glasshus, kødde med andre eller skape storm i vann. Det lønner seg å velge den positive veien å rusle og det stilleste vann å bade i.

Her på lykkealléen har vi det fredelig, fargerikt, originalt, trygt og godt, og nå kan jeg for “alvor” kalle det “lykkealléen”!

God helg i trygg avstand, fra forbipolene til deg.

 

En hot prat med politiet

 

Det begynte med en time hos politiet for snart en uke siden. Livredd skulle jeg fortelle alt, for å få hjelp til å stanse psykisk terror. Det gikk hardt utover neglene mens jeg ventet på denne timen hos politiet. Ville de dømme meg? Et menneske “hadde nemlig hatt noe på meg” i et tiår. Jeg hadde blitt så vant til angst at jeg ikke visste at jeg hadde angst. Det handlet om tabu. Jeg hadde aldri gjort noen noe vondt, men gjennomført ønsker og drømmer utenfor det normale.

Så møtte jeg verdens snilleste løvetannbarn av en kjekk og grei politibetjent som visket bort all skam. “Helene. Du har da ikke gjort noe galt.” Jeg fikk råd og støtte omkring dette med å ta tilbake kontrollen. Og det kan man jo til en viss grad gjøre med blogg og facebookinnlegg, men jeg har hele tiden visst at denne delen av mitt liv er verdt ei spennende bok.

Kjære unge politibetjent: Tusen hjertelig takk, du er den første jeg vil takke skriftlig hvis denne boka noen gang publiseres. Vi får se. Veien er tiden, ikke sant. Mens tiden skaper veien. Jeg koser meg med både tiden og veien, og å skrive den, og du smiler sikkert hvis du leser dette. For det er all grunn til å kose seg.

Kjære super duper tålmodige lesere. I am coming back. Sakte men dønn sikkert.

Hu derre forbipolene har vært litt innesluttet det siste året hva? Helt enig. Men jeg lover at jeg ikke har sluttet å skrive, og jeg har en god hjelper ved navn Luna Blue. Min lille Sibirpie kommer alltid og legger seg ved siden av papirene mine på skrivepulten mens jeg skriver.

Hun bryr seg ikke engang om at jeg velger å skrive kladd så blekket spruter før jeg går over med digitale verktøy til slutt. Og når jeg vil høre musikk fra den gang da; epoken jeg skriver om, digger hun musikken hun også. Destinys child og greier. Hello. Jeg danser på ræva på stolen med poker face og Luna vugger litt hun også.

Her sitter vi sammen og skriver ei bok som er så morsom å skrive at jeg neste triller ned av den sjølpraya stolen min, ved den like sjølspraya gjenbrukspulten. For noen ganger får jeg latterkrampe. Da gir Luna meg en kos av dimensjoner, akkurat som om hun kjenner gleden min.

 

 

Dette er finale. Og hvor lang tid den finaletiden kommer til å ta, aner jeg ikke. De som bidrar i historien vil for alltid forbli anonyme og skjulte. Det er viktig for meg å ta med meg navnene deres i graven når den tid kommer. Dere skulle bare visst hvor viktig dette personvernet er for dem. For min del har den psykiske terroren allerede shamet meg langt utover sladdervidder, så sannheten er mild i forhold til ryktene.

Selv har jeg altså blitt presset og truet i over 10 år hva angår denne historien av mitt liv, som jeg ikke skammer meg over i det hele tatt. Men som jeg aldri var klar for å dele. Som vedkommende kom til å fortelle hele verden på sin måte hver gang vedkommende ønsket kontroll over meg.

Noen mennesker ønsker å styre deg. Boken jeg skriver handler for min del om å styre seg selv. Den er grov og den er galskap på høyt nivå. Den er: “Just dance; gonna be ok!”

Men aldri var vi slemme. Aldri såret vi noen. Aldri prøvde vi å kontrollere andre for å løfte våre egne ego.

 

 

Mine venner kjenner denne delen av livet mitt, og de har aldri dømt meg. Akkurat som politiet har de ingen fordommer mot min fortid. Men om det kommer en dag at min bok faller i deres hender, får jeg endelig fortalt de både komiske og triste detaljene på den verdifulle måten hendelsene fortjener.

Aldri har jeg vært narkoman. Den historien er ikke min. Aldri har jeg vært en slemming. Den historien er heller ikke min. Aldri har jeg trykket noen ned med vilje. Den historien er ikke mein den heller. Detter er noe ganske annet.

Og med min bipolare diagnose har jeg slettet grenser og gått mine egne veier. Det er hot, det er sexy og det er som politiet sa: langtfra verre enn paradise hotell 😉

 

Et sikkert tegn på at du er en sjalu person

 

SJALU? DU nei?! Nei det er du bare ikke, nei fy å fy.

Oh, that jealous shame.

Jeg turte ikke engang å se på psykologen. I stedet hadde jeg skrevet en rar liten lappe til henne, der det stod:

“Vær så snill å ikke si ordet høyt, for jeg er livredd det ordet. Men jeg kjenner på sjalusi ofte, hva om det er sånn sykelig?”

Sjeldent har jeg krympet meg så intenst foran en psykolog, som jeg gjorde mens hun leste lappen. Året var 2006, og jeg satt der som en 26 år gammel skyldig sjalu person, sikker på at det var noe alvorlig galt med meg. Alvorlig og ubehagelig, god damned så vondt og ubehagelig; jeg ga snart opp hele samboerskapet for å slippe den forbannade følelsen av å brenne på et bål av jealous shit.

Men så lo psykologen. Rett og slett. “Søte deg”, sa hun; “Alle bærer på følelsen sjausi, akkurat som alle andre følelser. Det er når et menneske fornekter følelsen sjalusi, at det kan utvikle seg til å bli sykelig.”

Normalt altså?! Men fortsatt en pain in the ass.

Et sikkert tegn på at du er en sjalu person, er altså at du er et menneske.

På lik linje med at du noen ganger er en glad person, en bekymret person og en sint person. Sjalusi er en mektig miks av alt annet enn følelsen glad. Neida, du misunner ikke naboen for bilen og båten bare fordi du i et forhold kan føle sjalusi. Det er en annen gren. Ego i en annen setting.

Å få vite dette av en psykolog, hjalp meg til å unngå å utvikle det sykelige ved følelsen sjalusi. Men det ble langt fra enklere.

Det skulle egentlig bare føles verre med årene.

Puben skinner brunt og gyldent, og der sitter eksen hans og småsmiler. Han småsmiler tilbake, og det koker inni meg.

Samme alder. Samme tid. I slutten av 20årene og ikke helt klar for å unngå fornektelse rent offentlig. Satt de der og fotflørtet også? He still loves her? Er a bedre hu sikkert, enn meg, å neeei. Det må ha riktig oset av meg, for hun hånlo og spurte: “Nemmen… er du SJALU Helene?”

-“SJALU NEI? NEI NEI! Æ e da itj sjalu!”

Nei nei, langt i fra, jeg bare holdt på å revne midt i et bål av kaos. Jeg ler mens jeg skriver dette nå, og er dønn så glad jeg er langt unna den usikre og smertefulle situasjonen der.

For sjalusi vokser ikke bare med fornektelse, men og med lavt selvbilde. Her jeg sitter singel og happy i 2020 (forelska ja, oh yeah, i flere, men singel), eier jeg et helt annet selvbilde. Jeg har lært å distansere meg fra mennesker som liker å trøkke ned folk. På samme tid løfter jeg meg selv med å elske det mennesket jeg er. Jeg behøver ingen mann til å bekrefte min eksistens.

I mitt tidligere liv som sjau og usikker ung frøken kunne jeg aldri i livet skrevet dette og delt med verden. Like pinlig som å si ordet “kvise” som fjortis. Like skyldig i å være et snålt menneske som ei maur som wannabe human.

Det stinket lang vei det der, i dét du stod illrød i ansiktet og krangla med kjæresten din. 3 stk andre par gjorde nøyaktig det samme høylydt langs gågata, mens resten av verden hadde dratt på nars og lo seg gjennom natta.

Det jeg ikke forstod dengang da, var at alle visste hva vi kranglet om. For hva i alle dager er det alle par krangler om klokka to på natta en helg ute på livet? Everyone knows, you know. Ja, nå som jeg også skjønner det, vet jeg at det jeg desperat prøvde å skjule av ren skam, var akkurat like neonlysende som de jeg ser sliter med det samme nå.

Pappan min sa en gang: “Det e vondt å vær sjalu!”

Det var i 2002, og jeg hadde sutret over min sjalu kjæreste. Det var på den tiden jeg selv aldri hadde kjent på sjalusi enda. Ikke et snev. Jeg forstod ham ikke.

Pappa hadde rett. Sjalusi er en av de vondeste følelsene man kan kjenne på. Farlig kan det også bli, ved fornektelse eller nedadgående selvbilde.

Jeg skulle så gjerne gitt råd om temaet. Og noen kan jeg kanskje gi. Aksepter sjalusi og slutt å skamme deg. Si det høyt: “Søren, så sjalu jeg er nå. Huff det er så vondt.” La sinne blir til tårer og skam bli til anerkjennelse av en del du bærer på.

Snakk positivt til deg selv foran speilet hver dag og si det i nåtid. Jeg er NÅ glad i meg selv. Elsk deg selv. Det er kun DU som kan gi DEG ekte kjærlighet. Finn gjerne en å dele den med, men se i samme retning, ikke bare på hverandre. Bli et team, bestevenner, men forvent av deg selv at komplimenter og omsorg er det du som gir selvet ditt i speil og tanker. Det er du som tar oppi hårkuren og ansiktsmaska, ikke han. Du som velger stilen din, ikke henne.

Og selv det, vil sikkert ikke være nok. Selv om jeg er lykkelig som singel, sikkert også fordi jeg slipper sjalusi og krangel, vet jeg ikke om jeg igjen kommer til å hive meg ut i noe så risky som et forhold. Og hvis det skjer, kommer jeg sikkert til å kjenne meg sjalu igjen iblant. En av de verste følelsene jeg vet om.

Det viktige er at partneren din respekterer min far’s sine kloke ord i fra nord:

“Det e vondt å vær sjalu!”

Ja, det viktige er at kjæresten din er i stand til å trøste og forstå

noe

naturlig

som

følelsen

sjalusi

 

  • Love yourself every second of every minute in every hours, days, and years. It will kill your fears.

 

Forbipolene, april 2020

Dette bør du lære barnet ditt nå

 

Historiske tider har skylt over fedrelandet vårt. Vi har stått så stødige vi bare kunne, på shaky ground. Ordet hjemmeskole fikk ny betydning, og plutselig skulle barnehagen foregå hjemme.

Jeg, som de fleste andre, sitter igjen med mange tanker. Alvor. Det var alvor. Viktig var det også, at barna skulle lære noe av meg. Humor, det ble pokker så mye humor.

Men så ble det ikke bare sånn. For det du skal lære barnet ditt nå, er at de har noe å lære deg. Og da er det en spesiell ting barn kan som vi voksne la igjen i barndommens tåkeland.

For mens koronaukene ruslet sakte forbi vårt stengte land, gikk det opp noe viktig for meg. Mye mer viktig enn at jeg skulle hjelpe 10åringen å stave engelske ord, eller ringe lærerrinna for å oppklare den luringen av den derre brøken.

Mye mer viktig enn å skrive alfabetet med pinner sammen med 5åringen i skauen. Eller å lære ham å skrive ord.

Jeg lærte meg altså at det var dem som skulle lære meg noe meget viktig, og at jeg skulle lære dem at de skulle lære meg det.

Hanging in there?

La meg starte med det som er hovedsaken: Barna mine fikk beskjed av meg om at de kan noe som jeg gjerne ville at de skulle lære meg. De vokste, smilte og så stolte ut med en gang.

Og det jeg skulle lære meg, er barn eksperter på. Nemlig mindfullness. Det å gi slipp på tankestress, puste, høre fuglelyder fra våren der ute, nyte nabosnakk, sette seg ned og meditere. Leve her og nå. Og det er avgjørende for hele livet ditt å kunne være til stede i nåtiden. Nå er jo alt du har. Da er forbi og når er ikke her enda. Nå er her nå.

I tillegg la jeg merke til at da vi skulle jogge, uteleke og trene styrketrening inne etterpå, hadde de masse moves å lære meg. For ikke å snakke om hurrarop og stå på – lyder. Minsten fungerte som personlig trener med froskehopp og det hele.

De sier: Pust mamma. Husk hva vi har lært deg.

Det er så godt å være til stede her og nå.

Og så skjønner du sikkert, at det egentlig var jeg som piffet opp selvtilliten til gutta mine i samme slengen. Vinn vinn. De fikk gleden av å være kyndige læremestre, jeg fikk lære mindfull tilstand. Stress kan jo være skummelt

Jeg var i en åker i dag, og hørte fuglelyder. Løp om kapp med en 5åring, og fikk med meg hvordan han kjekket seg hver gang han løp forbi meg. I badekaret etterpå kunne jeg kjenne kald hud på hånda mi senke seg i varmt fargebad, slikt som barn har ro til å fundere på og legge merke til. Et bad uten å stresse med at klokka var over leggetid – sju. Nei takk jeg så ikke på den klokka engang da jeg la ham for natta en god badestund etterpå. Vi tilogmed leste bok uten at jeg kjente nyhetsstresset herje i magen min.

For jeg har lært av en 10åring å ta livet med ro. Og jeg har lært av en 5åring å puste dypt. Og de har lært av mamman sin at de alltid har noe å lære meg slik at de vokser inni seg hver gang.

Nåh. Dette ble jaggu rosenrødt. Jeg vet jo innerst inne at det er stor fare for at jeg glemmer minst tre firedeler av lungene mine når pustepeset setter inn, at hue kommer til å opponerer og at jeg kommer til å stresse ræva av meg over ingentingeling.

Men da er mine læremestre her til å minne meg på: ta det med ro a mamma, puuuust 😉

Så lær barna dine at de har noe å lære deg. Samme hva. Om det er at ei snegle er bra for huden eller hva ditt er laget av og hva datt kommer fra.

Aircondition i hodet mitt er iallefall digg hver gang jeg prøver mindfull tilstedeværelse, så takk til gutta mine.

Koronakrisen tok knekken på skrekken

 

 

When the polar goes polar for a long time, you never know. To come back, the thruth is the bridge between you and me ♡

Får nå er det jaggu nok! Jeg behøver slettes ikke skjule sannheten for dere:

Lite blogging. Lite skriving. Eksistering. Ville så gjerne forklare dere hvorfor, men jeg er en bad ass tøffing, og den lusa jeg kjenner gangen til, kommer til å måtte lære seg nye måter å vandre på. Jeg nekter plent å være et stakkars lite offer. Det var aldri, og er ikke, aktuelt, å framstå som en stakkar.

Jeg skjulte meg. Gjemte meg bak her. Helt tom, aldeles eksisterende, og kun det. Når noen stjeler piffen fra deg ukentlig, bare gidder du ikke engang å legge sammen klærne. Eller vaske gulvet. Du er værtfall for sliten til å lage blogg. Nei, det var ikke bare en depresjon. Det var og er et menneske som aldri vil la meg være i fred.

Ikke at jeg er redd nå. Nei jeg er ikke lenger redd for psykisk terror.

For nå har jeg vist barna mine og meg selv hva jeg er i stand til. Ingen ondsinnede meldinger eller truende beskjeder på telefonsvareren kan ta det fra meg.

Bring it on.

Mens vannfontenen sildrer, røkelsen danser og Karunesh skaper vakker panfløyte-stemning i stua, sitter jeg her og undrer på om jeg egentlig kan forklare dere hvorfor det ble så lite skriving herfra de siste to årene. For jeg har skjult alt. Men jeg kan forsøke.

Jeg har vært under umenneskelig press veldig lenge. Jeg aner ikke hva normal fred og ro er. Ekspertene kaller det psykisk terror, og i nettverket mitt har man reagert kraftig og meldt dette inn flere ganger. Instansene i kommunen her vi bor er uunnværlige.

Jeg innser at det er mulig å skrive dette innlegget anonymisert, for jeg faller ikke ned på denne personens nivå, med ekte faceshame og det hele.

Jeg har uttallige ganger mottatt trusselmeldinger av et menneske som ser ut til å tro at hvis jeg fylles med redsel så betyr det respekt. Jeg har blitt hengt ut offentlig av den samme lorten, og siden jeg ikke lenger er redd, har jeg lært meg å gi blaffen i sorten.

Før jeg begynte å lære meg å gi blaffen, har det vært netter der hverken de onde trusselmeldingene eller tårene stanset, og jeg måtte bytte våt pute med ny, mens jeg med dundrehjerte lurte på hvordan jeg skulle legge opp neste dag til barnas beste. Men en ting kan jeg; å tvinge meg selv til å sove, selv om stormen herjer i hodet og jeg lå som en hulkende krok i senga og alt jeg kjente var hatet mot meg. Jeg kunne skrevet ei bok fylt til randen av søvntips som funker.

Når noen vil stjele sjela di, nattesøvnen din og roen i hjertet ditt, er det kun en vei: du må gjennom det for å overvinne frykten.

Dette har pågått i over 10 år, og de siste årene holdt det innimellom på å ta knekken på meg. Men aldri helt, for jeg er seig. Jeg orket ikke mer skriving, blogging eller noe som helst utenom husarbeid og det daglige. Men å være mamma, det orket jeg!

Stresset inni meg dirret om kapp med tiden, og jeg klamret meg fast til mammarollen. Ungene skulle ha det bra, samme pokker hvor det dirret tanker hit og dit, i takt med febrilsk angst i magen. Eller var det brystkassa? Fingertuppene dovnet iallefall. Hakkete. Alt var hakkete, og jeg ble så glemsk at jeg er glad jeg har venner som forstår.

Kattepusen, lille Luna, tapper meg forsiktig med kattelabben sin på hodet mitt, som for å si: “Hey, you did your best. La oss leke nå.”

Koronakrisa kom med prikken over i’en, tenker jeg, mens jeg pælmer ei rosa lekemus på gulvet. Tøffe katten Luna er kjapp. Henter den på to sekunder. Fra nå av akter jeg å være like bekymringsfri som Luna. Tenker jeg. Skal jeg. Må jeg. For å ta vare på helsa mi.

Koronakrisa kom med oppvåkning. Jeg var en av de som måtte regne regnestykket 5 ganger hver gang jeg skrev handleliste. Alt hang over skuldrene mine, og imens ble jeg føkka på face og bombadert med stygge hatmeldinger av en stadig mer hissig en, som etterhvert fikk forbud mot å kontakte meg i form av anmodning fra det offentlige. Alle kunne skjønne at det var meg han skrev om, og offentlig ydmykelse var et faktum. Kanskje er noen så kortenkte at de kjøper alt de blir servert, men jeg takker alle dere som forsvarte meg. For sannheten var en helt annen, og det visste dere.

Selv så jeg ikke disse statusene. Man blokkerer for å skjerme sitt eget ve og vel.

Utad så det ut som idyll. Fordi jeg ville det sånn. Jeg liker ikke å sutre, det som er et kompliment, er hvis noen sier at jeg er sterk og tøff.

Jeg skulle helt alene ha ansvaret for begge barna mine i 5 uker, med en inntekt. Altså ta vare på begge med midler til å forsørge en av dem. Alle ingrediensene i middagene ble nøye kalkulert. Alt av nytt utstyr til ungene ble enten arvet eller regnet ut prisen på. Fryser, hva er det? Ikke kjøpt inn enda, så jo takk en liten litt defekt en på hybeldelen. Bil, hva er det? Ikke noe jeg har. Og samme hvor mye jeg strevde for å få endene til å møtes, satt det altså en faen der ute som skulle servere meg hat, hat og atter hat.

Og hvordan kunne jeg være så dumsnill at jeg kjøpte telefon med abonnement på nedbetaling til eldstemann i fjor sommer? Det er jo minstemann jeg skal forsørge med barnetrygd og minstebidrag.

Jeg manglet flere tusen for å få det til å gå rundt hva angår å ta vare på to barn under denne pandemien, men med litt lån her og der gikk det rundt. Med nøye regnskap fikk jeg det til. Og nå sitter jeg her og klapper meg selv på skuldrene; fy pokker I did it!

I ettertid sitter jeg her og er stolt. For hva var det barna mine fikk, som de virkelig behøvde? Jo, de fikk næringsrik mat, klemmer, stabilitet, hjemmeskole, hjemmebarnehage, trygghet, ro, varme bad, utetid og smil. Masse smil. Ingen penger i hele verden kan måle seg med smil og klemmer.

Denne mammaen går ut av dette med en helt ny holdning, må vite. Man har lært å ikke være ydmyk mot de som kun fortjener tilgivende stillhet.

Mens du låner folk flere tusen kroner gjennom et helt år, dolker de deg i ryggen og henger deg ut på sosiale medier året etterpå. I dét du låner ut øret ditt til klag og syt i en hel time, er det ikke sannhet du hører, og det er medlidenhet som skal suges ut av deg.

Etterpå, har du krefter igjen til de som fortener deg?

Dette er spørsmål jeg har spurt meg selv. For noen mennesker er ekstremt flinke på skuespill. Og da er det så lett å synes synd i dem. Til og med etter de har mobbet og plaget deg.

Men det er MITT ansvar. Det er jeg som skal slutte å øse ut over folk som ikke fortjener det. Det er mine ører som må lukkes, og kun jeg kan gjøre det.

Jeg har øvd meg på å kalle det “psykisk terror” i årevis, og kunne ikke tro det virkelig var sånnt et sterkt ord som var en del av mitt snille liv. Jeg er jo vant til gode sjeler med kjærlighet og trygghet.

Kontrasten smalt, år etter år, til det var hverdagslig. Trusselmeldinger som går ut på å henge meg ut offentlig hva angår valg jeg har tatt ut fra at jeg opplevde noe i barndommen som har preget livet mitt. Sinte telefonsamtaler. Jeg har desperat forsøkt å roe ned vedkommende. Jeg er jo mamma, jeg behøver hvile. Ikke våkennetter

Utad har jeg smilt og latt som om alt var ok. Innad har det bristet og bristet. Om og om igjen.

Men så kom det altså noe godt ut av denne koronakrisen. Jeg fikk merke hvor sterk jeg er. Hvor lite det har å si at vedkommende mobber og henger meg ut. STERK!

Hvor ekte jeg SMILER nå.

Hvor UREDD jeg er nå.

Hvor BRA jeg er

Hvor GODT et menneske jeg tross alt er

Psykisk pingleterror kommer nok også i framtida, slik som i fortida. For jeg er ikke lenger så blind at jeg går rett på på den hyggelige delen av ei splittet tunge og slukes av gugge.

Det kommer ikke til å lønne seg for den som sitter der og piper ut små trusler som poppende kullsyre, å oppføre seg slik. Gone by the second you look, og ubetydelig som en rap.

Noen ganger må du faktisk forholde deg til den rapen på et vis. Og selv om den er illeluktende, kan du trøste deg med at du kan snu deg en annen vei og puste inn friskluft på under et sekund.

Hvis du vil.

For du kan.

Uten å ønske den rapen noe vondt heller. For har du kommet langt, sliter du ikke med bitter skadefryd.

Bare la det være, og kjenn hvor mye sterkere enn en rap du faktisk er!

Men en ting kan vi sammen si etter denne badass tøffe perioden, til hvem enn det er:

JEG ER IKKE REDD DEG LENGER 😜

 

 

Til foreldre som sender barna sine i barnehagen neste uke

 

Korona. Kronen på vårt verk i disse dager. La meg ta kronen av det forbanna viruset, og heller gi en ekte krone til DERE!

Dere tøffe foreldre i vårt fedreland, som gruer seg til neste ukes åpning av en ny fase: jeg klapper for dere hver eneste dag ♡

Med dette vil jeg ønske alle dere mammaer og pappaer som er nødt til å sende barna deres i landets barnehager og skoler i tiden som kommer, hell og lykke. Jeg krysser fingrene for dere og heier på dere. Dere skal gå på jobb og bidra til at vårt land ikke ender som et uland oppi hele koronasuppa. For det skjønner vi alle som kan legge sammen to og to: Barn fra 5. klasse og oppover kan være alene hjemme noen timer. Det er de minste dette gjelder, fordi landets ansatte behøver barnepass. Og kanskje har ikke Norge noe valg; noen må. De bare må.

Dere er nok også lettet over at vi som faktisk har muligheten til å holde ungene våre hjemme, gjør det. Vi vil bidra til å skjerme barna deres ved å minke antall barn i alle avdelinger i landets kindergardens. Og vi er ganske mange som kommer til å holde barna våre hjemme, siden vi kan. Minst mulig unger i barnehagene.

Om det er fristene å la minsten få boltre seg i barnehagen igjen?

Ja. Svaret er ja. Men liv og helse kommer først. Også hensynet til barna deres, dere som ikke har noe valg.

Jeg har noen dager på meg på å hente meg inn etter 5 uker som all alone alenemamma for barna mine på 5 og 10 år. Jeg har to gutter, men det jeg skriver nå gjelder 5åringen, siden 10åringen går i 5.klasse og fortsetter med hjemmeskole.

Jeg har barnefri som de så pent kaller det. Det motsatte av legohelg; noen dagers hvile før det er på’n igjen søndag.

Ja, selvfølgelig skulle jeg gjerne sendt 5åringen i barnehagen mandag. Jeg har vondt i musklene etter all aktiviseringen, og altfor mange tanker i hodet til å følge med på nyheter og sånnt.

Hva tankene handler om? 10åringen, 5åringen, bolledeig, pizzadeig, biffgryte, laks med hva attåt? Kjenner du deg igjen?

La meg fullføre: Hjemmeskole, pannekaker, hjemmebarnehage, sei eller torsk? Innkjøp og den kunst det er å gjennomføre det, katta, hvorfor det j… brødet aldri blir perfekt samme hvor mange forskjellige oppskrifter jeg prøver, hvorfor polarbrød alltid vinner, når badet dem sist- kalkulator: forigårs? I går? [email protected]@@, pokker det er badedag – tanker,  matematikkengelskgym, såpe og bacbacbaaac, skifte på sengene, vaske klær, ungene bretter klær og får penger for det, naturfag..

…og hva søren det var jeg tenkte på da jeg stod på kjøkkenet, som forsvant på badet? Det var jo viktig. Og så er det glemt.

Ikke legge seg ned når ryggen slår seg vrang fordi man løfter minsten for brått etter han falt på guIvet i søvne. “Ja er det legevakta ja? Bla bla bla den kulen vokser for mye. Åja, vekke ham en gang i timen som ved hoderystelse? Ok så.. ok. Ut og jogge på plena dagen etter så ryggen ikke stivner.

For de små uskyldige behøver oss nå. Trenger oss som klipper i stormhavet.

Barnehage høres fint ut. For jeg bør ikke engang puste og pese, men smile og gi dem motivasjon. Og grenser. Og bad. Og mat. Og nattahistorier. Og latter. Og et par slitne klemmer eller 100. Og bokklubben sendte “mamma mø” for babyer, så jeg ringer dem og de sender gjerne boka for 5åringer gratis. Så vi leser mø og kråke mens vi venter.

Og venter.

Barnehage? Ja omg, det hadde vært knall det. Men jeg er så heldig at jeg kan. Du vet, være den mamman som holder minsten hjemme. Jeg lever med en sykdom jeg må holde i sjakk uansett, og er ufør, så jeg har muligheten.

Sammen med ungene har jeg altså hatt 5 fantastiske uker, og vi har vært veldig skjermet fra resten av verden, her vi har spist, sovet, badet, dusjet, lekt skolebarnehage, løpt på landeveien borti her, spilt fotball og trent styrketrening på stua.

Vi er heldige som bor her.

Og vi er så innmari klare for en normal hverdag, vi som var så godt i gang i den nye barnehagen. Samtidig er det bare å både bite i sure epler og svelge kameler som roper “stay the fuck home” + “.. if you can.”

And I can.

Så jeg gjentar med hånden på hjertet og beundring i blikket, samt en god porsjon takknemlighet:

Med dette vil jeg ønske alle dere foreldre som er nødt til å sende barna deres i landets barnehager og skoler i tiden som kommer, hell og lykke. Jeg krysser fingrene for dere og heier på dere. Dere er sikkert også lettet over at vi som faktisk har muligheten til å holde ungene våre hjemme, gjør det. Vi vil bidra til å skjerme barna deres, dere som ikke har noe valg, ved å minke antall barn i alle avdelinger i landets kindergardens. Og vi er ganske mange.

Ja vi er ganske mange. Vi behøver ikke å kjefte og fjase fordi vi har forskjellige utgangspunkt. Vi må huske at Norge ikke fungerer uten stødig økonomi, ja kanskje skulle vi bare visst hva politikerne kanskje vet om hvor lenge det er igjen før Norge er konkurs. Og da kan de ikke redde noen.

Vi må ikke dømme hverken andre foreldre eller politikere for avgjørelser og valg som må tas nå. Alle gjør vi våre oppgaver. Forskjellige, som alle de varierte fagene vi finner ut at hjemmeskolen godt kan lære oss på ny, alt det vi glemte igjen på 80tallet eller 90tallet.

Og min oppgave er å la 10åringen fortsette med hjemmeskole 5. klasse, og holde 5åringen hjemme. Både fordi jeg kan, av hensyn til andre barn og foreldre, fordi det er tryggest for oss og fordi vårt fedreland ikke taper på det.

Hodet kaldt, hjertet varmt nå, folkens. Det er mange sider ved denne pandemien’s sanne ansikt som vi ikke ser i fake news, eller som vi skånes fra. Et ansikt sett fra siden, foran, ovenfra, nedenfra og med nakke og rygg til.

Ta ditt ansvar sett fra din side, og hei på dem som må inn i løvens hule for deg sett fra en annen side. Du ser dem ikke, og alt hva de må orke, tørre og ofre så Norge ikke drukner i stormen. For husk at du ser kun din egen side. Så hei på dem. La oss takke dem.

Det gjør jeg: applaus for mammaen og pappaen som gruer seg og litt gleder seg til mandag. Tusen takk for stødige stolper under fedrelandet vårt nå.

Nobodys perfect? Everybody’s perfect, in the eye of mother earth ♡🌍🌎🌏♡

 

Jeg må skuffe dere

 

Howdy! Long time no seen 😎

Vi er inne i den 5. uka med stengt fedreland in a locked down world, mens vi undrer hvem som ropte “stans verden, jeg vil av”.

Jeg er innom for å hilse på, og jeg må desverre skuffe dere: jeg har ingen spennende, fæle, sjokkerende nyheter å komme med. Jeg vet det er kjedelig, men det jeg har å servere er bare idyll. Jeg føler inderlig med alle som er personlig berørte av denne pandemien, og ber til høyere makter for dere hver kveld.

På samme tid som alt dette vonde skjer i verden, har jeg har i 4 uker fått være hjemme sammen med barna mine, verdens snilleste to gogutter. Vi har fått god tid til å bli enda bedre kjent med hverandre enn før, og det utrolige er at de ikke har kranglet mer enn de få gangene de har diskutert litt. Rett og slett har vi tråkket oppå hverandre i en hel måned, og vi koser oss. Gjøre det beste ut av situasjonen. You know.

Og det er fordi jeg har to sønner som gjør om hele hjemmet vårt til en stor smiley, samme hvor mye pms muttra har iblant.

Den første uken fulgte jeg med på nyhetene. Så gikk det av seg selv. Jeg klarte automatisk ikke å følge med lenger, det bare gikk ikke. Plutselig stod jeg i et annet rom og kammet gutta på håret, så var jeg i gang med bolledeigen; og så var nyheter både glemt og ferdig innen jeg husket dem. Jeg spolte tilbake, og det samme skjedde igjen. Vipps så var jeg ute på en joggetur mens ungene lekte ved favoritttreet sitt nede ved en av åkrene her.

Vi har laget oss så mange forskjellige matretter at vi snart triller om kapp ned den åkeren.

Det er flaut å innrømme det, men så har jeg hekta meg på dette paradishotellet. Og det viser seg å være alt annet enn et paradis.

Selv om du er for gammel til å fatte og begripe hva de ungdommene holder på med, ikke bare faktisk ser du på; men nesten ønsket at du var på paradise hotel fordi det ser så sosialt ut. Og sosial er det siste du kan være nå. Bare på facetime eller telefonsamtaler.

Og sånn tripper kveldene forbi.

5åringen kommer gående i søvne og du bærer ham tilbake. Bra det var i søvne så han ikke så potetgull-atacket ditt dypt der nede i sofaen.

10åringen lå med latterkrampe på badegulvet mens du prøvde å få ham til køys, og det over klokka ni. Du aner ikke av hva, men han lo av deg til han lå krøket på baderomsgulvet.

Kattepusen er et kapittel. Helt. For. Seg. Selv. Hun er nå omgitt av mennesker hele tiden, bortsett fra når det eldste mennesket plager de to minste ut i frisklufta.

Mens paradisungene danser, gnikker, sladrer og noier, dukker to hypoteser opp i hodet mitt: Enten blir noen deltakere betalt for å spille cocky. Eller de har blitt oppdratt av generasjon secret til å både tro og si det høyt; I just love love love love myself. Bra det, bare litt too much?

Vi har aldri bakt, løpt, gått, lekt, vasket, ledd, lest eller snøkavet så mye som vi har gjort de siste ukene. Sammen har vi lyktes med å finne roen. På det ene badet har vi pyntet til spa-bad, med fine alver og planter ved badekaret. Inni et dynetrekk har 10åringen laget en slags verden, eller ei hytte, you name it. Ny dyne fikk han værtfall, for den hytteverdenen var så kul at den måtte han få beholde.

Både påskeeggene vi malte og snødamemannen gutta laget, var et kapittel for seg selv, og det rare språket vi snakker til hverandre for å få oss selv til le, likeså, men vi har altså greid det: å lage ei boble av en trivelig verden midt oppi pandemien. Og den ser sånn ut:

 

 

Hilsen oss i lyckliga alléen: God påske 💛🐥💛

Nb: Vannfontenen er kjøpt i yndlingsbutikken min Shangri La i Oslo. De har også nettbutikk, google og se. Og ja; kjøpt, dette er ikke reklame, bare er tips 🙂

Dusjkabinett i fjøset og bass under vann

 

Det uler i hue. Å ligge sånn og glo i taket uten å stresse, er så nytt at jeg finner ut at jeg ikke har opplevd det siden tidlig barndom. Stresset stresset sin vei rimelig kjapt på dag nr 3 for å si det sånn. Eller var det dag 4? Uansett er det borte nå, siden ikke bare Norge, men verden, har stengt.

Dusjkabinettet på vaskerommet i åttitallsfjøsen til mormor på Ytterøy, hvorfor ligger jeg der og plutselig tar meg selv i å tenke på det? Hvor kjøpte de det dusjkabinettet? Og hvem bringte det over fjorden med ferja og fram til gården? Og “fjøset”, det er jo rene fjaset. Vi brukte å si “fjøsen” synes jeg å huske.

Heldigvis har vi to dasser her. Etter en runde flytende, og to pulveriserte, plumbo, kan vi faktisk bruke begge også. Ikke bare den ene. Det er noe med det, når verden er i korontene (sitat venninne), og du går rett på den tette dassen og tisser der i halvsøvne. Neiii! Da våkner du raskt. For det hjalp ikke da stakkars muttern var innom med litt plumbopulver og en vakumstake. Staken satte seg fast og badet ble litt sånn fjøs med dusjkabinett.

Men. Så ble det årninings, da naboen kjøpte med mer plumnopulver. Lykken er en frisk do!

Hele Norge klapper. Men det er på tide å tilstå:

Jeg får latterkrampe når ungene krangler, og når minsten kjefter på meg. Prøver å ta dem på alvor, og skjuler latteren så godt jeg kan.

Når jeg bader, har jeg funnet ut noe nytt. Når du hører høy musikk på Hardon Carbon, dundrer bassen så høyt under vann at det gjør vondt i ørene. Og det ikke engang på fullt volum.

Jeg skulle åpne vinduet til 10åringen i dag. Plutselig hadde jeg stått i over et minutt og bare lent meg mot vinduskarmen. Jeg så på verden utenfor uten noen spesiell grunn til det. Bare stod der og hang som en fjortis uten ansvar for annet enn sin egen tilstedeværelse. UTEN å bli stressa og uten å tvinge meg selv til det med sånn påtatt roe ned – tiltak you know.

Nei faktisk, jeg stresser ikke lenger. Til og med stresset med å ikke kunne stresse er over. Det er ok.

Alenemamman jeg er her alene med de to skjønne guttungene mine på 10 og 5 år. Hver dag tråkker vi ut på landeveien og jogger en tur. Eller jeg jogger, 5åringen spurter, og 10åringen rusler.

For jeg rømmer automatisk. Nyhetene fader hviskende lenger og lenger bort. Kanskje jeg ikke tør. Kanskje noe inni meg prøver å fortelle meg at redsel er det siste jeg behøver for å være ansvarsfull mamma nå. Så nå er rommet til 5åringe  vasket og ommøblert. Rommet mitt også. Verandaen er vasket og pyntet, vi har lekt sisten på plena våres, vinduene på den ene siden er vasket, middagene er alle laget fra bunn. Hvilket fikk meg til å framstå som en forbanna hamstrer i butikken; man skal ha en del ingredienser. Jeg har lekt med katta, shinet kjøleskapet, vasket gulv og det er ikke det at jeg gidder.

Noe driver meg, for verden har stoppet, og jeg vil ikke alltid huske hvorfor, for jeg synes det er grusomt.

I natt døde langt over 600 italienere. Men før frykten sluker meg fader altså nyhetene ned i hjemmeskolebarnehage, klesvask, boklesing, monopolspilling og aerobic med styrketrening på stuegulvet.

I går sa jeg ja. Ja, kjære 10åring, vi dropper trimmen. Han laget taco og jeg trodde jeg skulle få slappe av. Men nope, når en 10åring lager mat, da kan du ikke bare lure deg unna, hvordan kunne jeg engang tenke det.

Så. Nyheter? Det var en tid for ei ukes tid siden, at jeg fikk med meg alt. Nå bruker jeg tiden jeg har til overs på å ligge i badekaret/ senga mi, og be. Spekulere på hva i alle dager jeg ka bidra med for å hjelpe folk som er i en vanskelig situasjon nå. Og på å se Askeladden i Soria Moria slott. Alene mens ungene er på rommene sine.

Det var torsdag 12.mars: Vi lå alle under samme himmel, og de fleste av oss kjente grunnen fortsatt riste litt under oss. Ba en liten bønn. Til høyere makter eller noe. Måpte og undret på hva morgendagen ville bringe.

Nå er morgendagen long gone.

Norge har stengt, og for første gang er vi en del av en pandemi som har gitt oss en krisetilstand. Liv og helse. Økonomisk rødt lys. Psykologi. Vi binder oss selv fast på hender og føtter, og stenger ned fedrelandet vårt.

Folk hamstrer, og jeg forstår dem godt. Noen mener hamstring nå er en dødssynd. Andre mener at det å dømme og ikke gidde å tilgi, også er dødssynd.

Samme hvor mye man panisk hiver kritikk fra seg mot hver skyldige lille fis man lukter på og roper ut om på internett, funker det ikke. Det eneste som nå kan virke, er å stå sammen i det de kaller dugnad.

Det dundrer egentlig i hele meg. Noe større enn dødssynder rammer hodet mitt, i det jeg undrer på hvem jeg ikke kommer til å gå ut av denne pandemien sammen med. Hvem skal rives opp og kastes ut av livet mitt for evig og alltid. For dødsfall må vi visst forberede oss på nå. Kan det være noen jeg kjenner som rusler over på den andre siden i nærmeste framtid?

Når barna sover, kommer tankene. For hver morgendag skal jeg igjen bite tenna sammen og være så munter som jeg greier.

Det ble lørdag 14.mars: 3 av oss lå ikke lenger under samme himmel, og vi visste at det var minuttene før klokka slår 00.00 på nyttårsaften. Vi bare vet fortsatt ikke om rakettene har rukket å forbys. De tøffe piper om å få sende opp raketter. De kloke vet at hvis det skjer, så kan vi ende opp i Italia.

Det var den dagen vi fikk beskjed om at 200 mennesker døde av koronaviruset i Italia det døgnet, og vi trodde det var enormt mye.

Danmark, Polen og Spania stengte grensene, og slukøret ruslet Norge etter.

Det er mye som er skummelt når liv, helse og økonomi trues på denne måten. Det finnes ingen kontrollspake her nå, og ingen vet om vi greier å lage en ny kontrollspake og lande flyet trygt.

Men alle flyplasser er locked down.

På mange måter er jeg heldig nå, for jeg har disse to gulle gode solstrålene å være sammen med. Jeg får gleden av å lage mat til dem, bade dem, le sammen med dem, spille monopol, gå isolerte turer sammen med de, og ta vare på dem.

Så jeg klapper hver dag for Even 5 år og Mathias 10 år; mine helter, mine superhelter 💙💚🏃‍♀️🏃‍♂️🏃‍♂️💚💙