Forbipolene Bipolar mamma med et sådan vakkert sinn

Noen ganger er det på sin plass å ta saken i egne hender. Der den har blitt formet som leire i andres hender i årevis, kan det være på tide å kreve den tilbake og forme den som sannheten, heller enn den store løgnen som allerede har ødelagt altfor mye for deg. Sannheten er at jeg blir utsatt for grov hets, og det er på sin plass å innimellom ta noen oppgjør med dette her inne på forbipolene. Jeg når ut til flere nå, enn de fæle ryktene nådde ut til den gang da det ødela alt for meg her i denne lille byen. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

10.juni i 2015 startet jeg å skrive denne bloggen, fordi jeg bar med meg i hjertet mitt, lange samtaler med min egen far om åpenhet. Han ville at jeg skulle være åpen om at jeg i mange år slet med diagnosen som feilmedisinert klippekortpasient. Pappa hadde rett, og da jeg opprettet bloggen nesten 20 år senere, var jeg fullstendig klar for åpenhet. Samtidig mente jeg at ingen kom til å lese mine skriblerier. Siden jeg tok feil i det, var det bra jeg var klar for åpenhet. For psykiske lidelser innebærer en god del uvitenhet, fordommer og tabu. På min 31årsdag døde desverre min far, måtte en god mann hvile i fred. I hans ånd er jeg med glede åpen om mitt liv med bipolar 1.

Desverre er det mye fordommer det nettopp omhandler; å takle folk’s oppførsel omkring det faktum at man har en diagnose å deale med. Noen vil bruke det mot deg for alt det er verdt, fordi de er uvitende nok til å innbille seg at diagnosen er din svakhet. Men en styrke kan være utkledd som svakhet. Og noen er svært lettlurte.

Her er sannheten, sånn er jeg: Jeg dealer med bipolar, fordi jeg er ekspert på meg selv. Kjenner både diagnosen og meg selv. Dette mestrer jeg nå. Hver morgen tar jeg medisinene mine. Selv om jeg føler meg annerledes, hiver jeg meg ut i verden som jeg er. Som mor søker jeg å lære mest mulig av ekspertene om barn, slik at jeg håndterer det å være mamma. Jeg hanskes med en økonomisk situasjon fra fortiden da jeg var syk. Jeg overbeviser meg selv hver dag om at jeg er helt rå på å takle hverdagen, og hver kveld tar jeg medisinene mine igjen, og sørger for søvn og hvile. Jeg følger opp. Oppfølging hos psykiater anser jeg som en del av det hele. Jeg er symptomfri, og har ikke hatt utbrudd innen denne diagnosen på snart 7 år. Dersom min hverdag var preget av denne sykdommens negative sider, hadde jeg vært å anse som ustabil. Da hadde jeg ikke kunne hatt daglig omsorg for en toåring, og samvær med en åtteåring. Jeg har stort nettverk, med mange venner. Men i tillegg har jeg sørget for at flere eksperter innen den offentlige helsesektoren følger med meg, for til enhver tid å være sikre på at jeg er stabil, med blodprøvespeil og samtaler. Jeg hadde ikke behøvd det, men jeg bruker det som sikkerhetsnett. Derfor VET jeg ALT om min diagnose, at jeg er frisk og hva som skal til for at jeg skal holde meg frisk. Jeg er veldig snill, tilstedeværende og har utviklet dype relasjoner med mine venner. Jeg vet mye om folk, fordi de stoler på meg. I am a sharer, og deler uten å forvente noe tilbake. Sånn er jeg og sånn er det.

Å bli utsatt for usanne rykter og hets er ikke noe jeg er ukjent med. Dette har jeg måttet håndtere flere ganger, av samme person. Det er derfor jeg innimellom tar opp dette temaet. Et menneske som alltid har befunnet seg nært i min omgangskrets, og som i relasjon burde behandlet meg med respekt og kjærlighet, bruker min diagnose mot meg for alt det er verdt. Et annet menneske gjør akkurat det samme, og jeg skjermer meg selv fra dem. Jeg kunne latt det ligge. Men jeg vet av erfaring hvilke maktfylte rykter jeg da får å håndtere, hvis jeg ikke banker i bordet og forteller sannheten foran den slags sladder. Den slags rykter ødela en gang i tiden en jobb for meg. Jeg kunne få besøk som ung dame i midten av 20årene, med beskjed om at besøket var advart av sin egen mor: “Hun der Dalland var jo narkoman!” Jeg gremmes når jeg vet hvem dette usanne ryktet kom fra. Jeg hadde aldri møtt denne moren, men jeg vet godt hvem som spredte rykter hun hadde hørt.

De som elsker å være dumme nok til å nedverdige seg selv til å spre løgner om meg, basert på en diagnose, står ikke særlig høyt i mine øyne.

De så meg ligge der og kave i årevis. Men de var aldri der for meg. Jeg bodde ikke classy nok. Var ikke frisk nok. Hadde ikke bra nok venner, og ulla mi var sort som kull. Men de vente seg til at jeg var umoden og ustabil. For jeg var det. Og til slutt ble jeg skikkelig syk, noe jeg har skrevet om her:  http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

Nå er situasjonen annerledes. Nå må de forholde seg til at jeg er frisk og oppegående. Det er bare det at nå som jeg er frisk, selvstendig og sterk, har jeg ikke plass i bildet deres lenger. Hvor ble det av det svake fåret de kunne tråkke på? 

“Man må huske hvorfor hun er så rar. Hun er jo syk. Hun har en sykdom, og det er derfor hun er som hun er!” Bla, bla og atter en bitter, kjedelig og uinteressant bla.

Desperat forsøker de å skjule seg og sine egne enorme atferdsvansker, relasjonsproblemer og konflikter, ved å mobbe meg, henge ut meg og framstille meg som et freakshow. Men jeg har ingen planer om å passe inn som klovn i forestilningen deres. Jeg er ikke noe offer i form av en gråtende klovn, I’ve got power, og det køddes med feil dame denne gangen.

Folk sier de reagerer på hetsen som unaturlig, teit og fjollete. De forsikrer meg om at de ikke hører på slikt vås, at de vet jeg er frisk og at de er klar over at jeg aldri har slitt med rus. Dessuten at jeg ikke er noe slemt menneske forøvrig. 

Bipolar er forsket grundig på, og er en genetisk betinget psykisk lidelse. En fysisk sykdom i form av arvelig kjemisk ubalanse som jeg aldri mer kommer til å skjemmes av. Denne sykdommen ligger latent genetisk, og kan utløses, eller ikke utløses, når som helst i livet; men oftest omkring 17årsalderen. Men man kan lære seg å holde symptomene unna ved hjelp av riktige medisiner, kursing, affirmasjoner, trening og kosthold.

Lenge etter debutt har jeg funnet mange måter å håndtere bipolar på, og jeg har det strålende. Mine barn har det supert. Mine venner og jeg har der aldeles utmerket sammen. Et par slanger i paradis? Nei takk, ikke i det hele tatt. Jeg holder dem utenfor vår sone, disse som ikke aner at de dummer seg loddrett ut hver gang de snakker om en diagnose som om de har peiling på den. Det kanskje må litt karma til? De kanskje skulle måtte deale med bipolar selv for å lære og forstå hva dette handler om? Hvem vet, kanskje det ligger i genene deres? Foruten egne erfaringer innen emnet; hva har de å uttale seg om? “Lest litt om det”? En ting er sikkert; de var aldri der i livet mitt, hvor enn jeg bodde og de stedene jeg var. De var ikke der, men tok avstand; så meg kjenner de ikke godt nok til å kunne påstå at de vet hva bipolar er gjennom meg. Vi andre sitter og ler av det hele, for det blir rett og slett som å høre en rørlegger uttale seg som blomsterdekoratør. 

En pilot kan fortelle om hvordan det er å fly et fly gjennom skydekket. Hvordan det føles å være den første på flyet som ser blå himmel. Hvordan piloten stabiliserer flyet og suser i vei mot nye horisonter. Vel. Det kan ikke jeg. Jeg er ingen pilot. Jeg kan bipolar. Og har du ikke levd med det, knekt kodene og tatt utfordringen i form av å velge å overleve; så ikke uttal deg.

Imens jeg utsettes for denne fjollete hetsen, tar jeg tak i spakene og styrer meg og mitt liv i akkurat den retning jeg vil. Jeg skriver sannheten her inne, slik at alle kan se at de tåpelige ryktene ikke stemmer, så barna mine slipper å vokse opp med et løgnrykte om sin mor å forholde seg til. Dette er nok fortvilende for falske topplokk som så inderlig ønsker å sverte et sort får. Jeg tar det ved rota, knasker det og svelger unna. Men nei takk; ingen flere kameler. Det finnes et sted i helvete på jord, der moralens vokter jobber, og ikke føler seg så stor. Der spres løgner, hat misunnelse og forakt, samt et snev av raseri i takt.

Før hadde jeg ingen kontroll på ryktene denne sinnataggen satte ut. Tenk at et menneske kan ødelegge så mye for deg ved å konstruere opp en løgn om at du har vært narkoman på avrusning flere ganger? Og så er virkeligheten en helt annen. Du har aldri slitt med rus, men overalt hvor du søker jobb har de hørt om deg som en versting på dop! Tenk å gjøre det mot sin egen ……! 

For det handler ikke om å bry seg med hva folk synser og mener, når det går på liv og helse løs, og du rett og slett ikke kan bli værende i en jobb der du såvidt fikk sjansen til å bevise det motsatte; fordi ryktet som ble plantet i helvete, strekker seg helt opp til himmelen. Det handler om så skumle rykter, at det er å anse som nødvendig å stanse de. Den gang hadde jeg ikke noen offentlig blogg der jeg kunne forsvare meg. Det har jeg nå, og jeg har ikke tenkt å la bygdadyret styre skipet igjen. For en slik ild i tørt gress kjenner ikke tiden. Mange her i byen tror fortsatt at min fortid handlet om dop og avrusning. I virkeligheten var det en diagnose det handlet om. Jeg var syk, og jeg tok aldri et valg om å bli syk da bipolar brøt ut i 1997. Jeg var bare 17 år og kunne ikke noe for det selv. 

Nå bruker skaperen av dopryktet diagnosen min for å fremstille meg som ustabil og psyk. 

Nei. Jeg er ikke syk nå, og lever symptomfritt med bipolar 1. Hvis jeg hadde sluttet med medisinene mine og gått søvnløs, kunne jeg blitt veldig syk etter noen uker. Diagnosen ligger alltid der i bunn og grunn, og de gangene jeg har vært syk har ingen nådd meg. For da har jeg vært tvangsinnlagt uten kommunikasjonsmuligheter. Da har jeg vært innadvendt og livredd, og jeg hadde aldri i verden orket å skrive, eller i det hele tatt stå opp til dagen. Jeg hadde vært ute av verden og utenfor sans og samling. Min atferd i dagliglivet nå er kun preget av bipolar i form av godt humør, energi og kreativitet. 

Hva angår det ryktet som ødela mest for meg: Av all respekt til alle de som virkelig har slitt med rus; jeg har aldri hatt en eneste abstinens, og aldri vært på avrusning. Jeg var for pinglete til å drive å teste særlig mye i ungdomstida mi. 

Så hvis du hører en ansatt i helvete snakke om meg, tenk deg om flere ganger før du gidder å høre. Det er så mange som kjenner meg, som vet at jeg er stabil, frisk, vennlig og grei. Vi har ofte besøk her oppe på Lykketoppen, og for alt du vet kan din sladrehønk være nettopp den personen som ikke fortjener vår kaffe og våre kaker, fordi dette er akkurat den personen som i årevis har gjort alt for å male et ugjenkjennelig bilde av meg. I en liten by der mange kjenner alle, og alle vet av noen. Og jeg kunne tilgi og forstå til jeg bare ikke gadd å forholde meg til selveste Eg O Isme lenger. Problemet med meg er nemlig min intense medfølelse for folk, mine altfor tydelige evner til å tilgi, og en snillisme lett å utnytte. 

Så jeg sa nei. Dette mennesket fikk ikke hverken okkupere min tid, dirigere mine barn, eller preke sladder om kollegaene sine, slekta si og ellers resten av verden, i stua mi. Og nå er det igjen duket for sirkus ego med løgnhalser, voksende neser og troll. Kom igjen. Denne gangen er jeg klar. Jeg tenkte jeg ikke skulle synke så lavt som å varsle fra om plikter innen taushet i helvete’s arbeidsplasser, men jeg ser det an. Denne gangen kommer jeg ikke til å la grovt falske rykter komme foran meg i jobbsøknaden.

Try me out, you little fake seed. This time I wount give your words the water you need, for your gossip flower. You’ve got no power.

You go large, but I am in charge. This is my life, amd I am nobody’s wife. You think you are a star, but that’s not what you are. You are done, and I am gone.

Etter flere henvendelser om hvor det blir av de hyppige blogginnleggene fra forbipolene, titter vi innom her fra Lykketoppen for å fortelle ståa. (Hei tante Solfrid, I’m back) I dag har vi hatt herlig besøk av min kusine Hilde Marie, typen hennes Mathias, og lille søte Krister. Dette er folkens som er trivelige å prate med. Det spesielle ved dette paret, er måten de takler ansvar på, tidlig i livet. Hilde Marie er tidenes flinkeste unge mamma, og har taklet alt på strak arm. Nå er heldigvis Mathias inn i bildet, som verdens snilleste kjærest for Hilde, og en god stefar for en fornøyd liten gutt. Hilde Marie og jeg har alltid hatt et sterkt bånd mellom oss. Jeg passet henne da hun var lita baby, og de andre jobbet i åkeren på onkel’s gård på Ytterøya. Mine søskenbarn er oppdratt så sunt som overhodet mulig, og mange av disse verdiene kommer nå til nytte i morsrollen. I tidenes varmeste mammahjerte. Det er aldri kjedelig å møte denne lille familien. Jeg har ofte undret på hvordan det er mulig at ungdommer som disse kan være så mye mer voksne og kloke enn for eksempel mange 50 åringer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nabogutten Anthony var også innom i dag, og vi spiste kake og pizza. Anthony’s storebror og en kompis av ham var også innom og tok seg tid til et kakestykke da de hentet Anthony. 

Dette vil si at i dag har vi hatt besøk av flere ungdommer omkring 20 år. De er bare herlige. Så smarte og opplyste. 

Hva er det med meg og folk? Jeg kjenner så mange av dem, og blir så innmari glad i de. Akkurat som de er. I går kveld hadde jeg besøk av en annen dame jeg kjenner, og vi skravlet i timesvis, til natta banket på og vi måtte splitte opp for å skaffe oss litt søvn. Jeg bare digger folk. Så lenge de er greie, selvfølgelig, men de aller fleste er jo det. 

Derfor er det, skjønner dere, at det er lite med blogging herfra for tiden. Vi er veldig sosiale, og det er ikke alltid vi har tid til å knipse bilder. Dessuten tror jeg ikke det er like interessant for dere å lese om alt vi gjør i hverdagen, eller se bildene våre. Som rotet på bordet på bildet under her, for eksempel. Nei altså, dere skal slippe. Jeg er jo ikke noen kjendis. Derfor foretrekker jeg å vente til jeg har tid til å skrive om noe mer interessant enn vår virre varre hverdag her i Stjørdal. 

Ellers skjer det veldig mye i livet mitt for tiden som et skikkelig positivt. Ikke bare har jeg gleden av å være friskmeldt fra bipolare symptomer på 7. året, men jeg er omgitt av spennende prosjekter, interessante mennesker, og store forandringer til det bedre i hverdagen. Selv om oppdateringene har vært sjeldnere her fra bloggen, skriver jeg innen andre prosjekter. Og jeg kjenner meg selv; plutselig ramler det ut av meg 2 til 3 innlegg om dagen igjen. Det handler om prioritering av tid, og sortering av hva som er viktig å publisere, og hva som aldri ser dagens lys. 

Som dere kan se på bildet under, er der noen ganger viktigere å gjøre husarbeid enn å klø tilbake på skrivekløa. Sånn har vi det nesten daglig her oppe, for vi synes det er mer kvalitet over det å ha så mye besøk av store og små, enn å til enhver tid ha det plettfritt Vi leker og roter, og jeg vasker og rydder med glede. Fordi vi elsker folk. Vi bare elsker folk.

“Skal vi lage barn?” Han gliser flåsete i det han spør. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Skal VI lage barn, mener du? Skal du deale med halsbrann, kvalme, klømage, hormoner eller cravings? Eller tre av delene, then we share, og så kan du fø eller?”

Det er ingenting som er så latterlig som når det såkalt sterkeste kjønn mannen tror han er med og baker ei hel kake ved å putte oppi et usynlig korn med bakepulver, for så å sette seg ned og glo på at kjerringa tar seg av resten. 

Om det er kake eller brød; det er “det svake kjønn” som har oppi ingrediensene, elter deigen, hever den og passer på mesterverket i ovnen. 

Ni måneder med hardjobb, og alt han gjorde var å tømme og rømme. For selv om han er der, gjør kvinnen alt selv. Han kan ikke stanse noe av plagene hennes, og han kan ikke stoppe tårene til en spent partner som grugleder seg og allerede elsker magen sin. Alt i alt kan han gjøre ting så mye vanskeligere for henne hvis han vil. Det skal så lite til. Å deale med hormoner gjør at man nærmest begynner å forstå de som sitter i fengsel, og kan være en kunst å roe seg ned. 

Disse bildene tok Marie Knutsen av meg på tampen av mitt første svangerskap. Jeg var helt alene om en stor oppgave som skremte vettet av meg, og hadde få friske dager igjen. Jeg var i ferd med å gli over i psykose. Timer unna å ikke skulle få ha med meg babyen min hjem fra sykehuset. Reisen hit skulle bli tøffere enn jeg noensinne kunne forestilt meg, og som mor og kvinne skulle jeg virkelig herdes. Jeg er så innmari stolt over hvordan jeg har greid å reise meg og ta de riktige valgene. Da jeg fikk gleden av å bære fram et barn til, var jeg mer klar for oppgaven enn jeg trodde selv. 

Det “svake” kjønn? Nei. Det er ikke noe som heter at vi kvinner fortjener å bli kalt “svake”, etter alt vi er i stand til å tåle og takle. 

Er du der nå? Herjer kvalmen? Svinger hormonene som uvær over deg, og han forstår ikke? Be proud, woman, go loud! Du er sterkere enn alle løvene til sammen, og råere enn noen superhelt. Det du er i stand til, kvinne, kunne han aldri greid å holde ut. Det er derfor du er satt til oppgaven, fordi du er så sabla sterk. Om noen år ser du deg tilbake og fatter ikke hvordan det var mulig at du holdt ut alle utfordringene. Om noen år ser du bare den enorme kjærligheten til ungen din. Jeg har to av dem, og kan si barna mine. Jeg gjør alt for dem. Holder meg avholds, spiser riktig og suger til meg alt jeg kan lære meg for å utvikle meg videre som mamma. Å se tilbake på disse bildene gir all mening. Det var bedre at jeg ble syk da, enn senere som småbarnsmamma. Bedre at jeg fikk gjort mitt for å bli frisk på rette medisiner, og tatt kurs om bipolar, så tidlig, enn senere. Jeg ville ikke endret på noe. Løvemødre brøler til hverandre: jeg er mer enn god nok, og det er du også, kvinne!

Han skulle hete Mathias, og han hadde en mamma som elsket ham allerede.

Senere skulle han få en lillebror ved navn Even, og alt skulle bli bra. Ja alt skulle gå fint til slutt.

Du rusler rundt i butikken og jeg er så stolt av deg. Jeg forteller deg at du må legge en sjokolade tilbake, og du gjør det. Litt slukøret, men du legger den tilbake. Vi går en tur innom bokhandelen, og der er det skikkelig salg. Du ser på Mikke og racergjengen lego, legger den tilbake, og setter deg på gulvet mens du ser på en leke. Du sier “Neimen har du sett!” Og butikkdamen og jeg begynner å le. Du er så søt en gutt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

(Inneholder produktplasseringer, men ikke sponset. Ingen reklame.)

I dag er eventyrdagen du virkelig har fortjent. Vi har lånt oss bok på biblioteket. Den er rosa og handler om en prinsesse. Vi spiste pizza til middag, og ruslet rundt inne på kjøpesenteret i byen. 

Nå er det på tide noen belønner deg for tålmodigheten din, gutt. For du får deg nesten aldri noe nytt du, hva? Nei du setter alt rørende høflig tilbake i hyllene, og sier “Kanse seinar mamma.” Er det mulig? At du bare er to år? Å låne ei bok på biblioteket er kjempestort for deg, og å levere tilbake bøkene du har lånt, er visst greit det også. Eller, jeg ser du er litt lei deg når fantorangboka blir overlevert til bibliotekdamen, men så lyser du opp over ei ny lånebok. Du har all min respekt for holdningen din. Du har allerede skjønt at du ikke skal ha alt vi titter på i butikken, og det fantastiske med deg er at jeg kan vindusshoppe masse med deg. Vi kan drømme oss bort, peke på farger, former og bokstaver, og fryde oss over lekene vi ser på. Før vi putter dem tilbake. 

Ja, en belønning er på sin plass. Så jeg bestemmer meg der og da for å droppe den tullete foundationen jeg skulle unne meg, og gir deg pakken med Mikke mus lego på salg. Du lyser opp og blir ekstatisk glad. Ja du kravler nesten opp på disken når jeg skal betale den, og siden da har du sagt: “Mikke ræsergjengen!” i butikkene, på bussen hjem, og da vi gikk hjem fra bussen. Jeg fikk knapt bære legopakken for deg, for du måtte visst holde den for å kjenne på at den virkelig var din. Takknemlig som om du hadde funnet oasen i ørkenen.

Ååå som du fortjener dette lille venn. Jeg elsker deg, digger deg, liker deg, og du må være den snilleste toåringen som finnes. Det synes sikkert alle mammaer, hva? Men hvordan ble du sånn? Så omtenksom, god og tålmodig? 

Noen ganger er en gave rett fra hjertet på sin plass. Og om det er tre blomster jeg plukket til deg på vei for å hente deg i barnehagen, om det er en pinne, en klem eller en kos, ja så kan det virke som du blir like glad for alt. Akkurat i dag fikk du skeie ut. Så neste gang jeg sier til deg i butikken “Ja vi legger den tilbake, så kanskje vi kan kjøpe den senere vennen.” Da tror du enda litt mer på meg, min lille goklump. 

Vi ser dollartegnet lyse over bloggtoppen, og plutselig handler kjærlighet om penger. Følelser vurderes ut fra om mannen åpner lommeboka si og casher ut for mat? Mat er lik kjærlighet? Money means honey? No way. Dette er mitt svar på blogger Anne Brith’s innlegg http://annebrith.blogg.no/1504265777_hvem_skal_betale_p_daten.html .

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er innbarka singel, og kan godt bo alene til jeg dauer. Men jeg er alltid åpen for en date, og for muligheten til å forelske meg igjen. Ja visst. Og da er det ikke pengene hans jeg kommer til å digge. Størrelsen på lommeboka hans er ikke det som sier noe om innholdet i hjertet hans, Anne brith. Og det nedi buksa hans er det hånden hans som visstnok sier noe om. Javisst er det sjarmis med en mann som hjertelig spanderer, men hvorfor avromantisere temaet date med å sette slikt grådig fokus på det? Hva føler de mannfolka nå, som ikke har råd til å kjøpe seg slik golden “love”? 

Her er drømmedaten min: Han er blakk i lommeboka si i to dager til før payday, og har ikke råd til å kjøpe kaffe for 50 kr engang. Likevel haster det for ham å dra på date med meg, ja han vil ikke vente, så han inviterer meg til piknik på en fin måte. Så hiver han noe pulverkaffe i og hot water i en termos, pakker ned kopper, piknikpledd og et par frukt, før han plukker noen bær i skauen. Så går han ned til stranda og plukker hvite stener. Dit kan jeg komme.

Vi kan sitte der, på stranda, og drikke pulverkaffe. Han kan gi meg noen stener, frukt og bær, og jeg kan bli så glad at jeg får tårer i øynene. Ja det kan bli veldig romantisk på første date uten naziregler, pengespørsmål og pekefinger. Den fingeren kan brukes til så mye annet, vet du, enn å fortelle mannen hva han skal og ikke skal gjøre med den lommeboka si. Jeg tror det er helt andre greier han heller vil du skal beordre ham til etter et par dater, enn money honey. Blunkesmiley 

La oss dra fram noe annet enn den spanderende mannen fra old days. La oss snakke kjærlighetsbrev heller, og unngå å sette slik hensynsløs fokus på penger i forhold til kjærlighet. Det er alt det en mann gjør med hjertet sitt som sjarmerer; ikke hvor ofte og hvor bredt han kan åpne lommeboka si. Hvorfor ikke heller snakke om kjærlighetsbrev? Det er til og med rimeligere enn den kaffen din, som du mener “alle har råd til, siden den koster 50 kr.”  En kynisk psykopatisk anlagt mann kan lett spandere på deg. Men han gidder ikke plukke stener og bær til deg, og ordne piknikk til deg, med klemmer og varme ord. Slik sett får du aldri i løpet av disse tre datene dine sortert klinten fra hveten.

Jeg er generelt glad i folk, og ønsker å holde penger utenfor min glede over å møte mennesker. Det gjelder både venner og evt kjærester.

Ja, jeg blir så alfor glad i folk. Måten de snakker på. Det at hun ene kan sitte lenge og prate med meg, mens hun andre setter pris på at jeg ringer bare for å skravle og lytte. Han som minner meg på at jeg tok meg av ham en gang i tiden da han hadde noia på byen. Måten han sier det på. Folk altså. Jeg er så glad i dem. Jeg greier ikke å se de negative trekkene, men searcher dønn etter det positive. Jeg finner skinnende øyne, vakre toner i stemmene og rike erfaringer. Og det beste er hvordan de unngår sladder, men forteller om seg selv heller. Noen ganger må jeg nesten grine av glede over alt det gode jeg ser i folk. Og at de lar meg være i fred som jeg er, mens de viser meg alle sine herlige sider. Det er mer enn jeg kan forvente av livet, å få kjenne alle disse menneskene. Men pengene deres? …har ingenting med min kjærlighet til dem å gjøre.

Og så skal du komme her og sette prislapp på relasjoner, Anne Brith? Innimellom i innlegget ditt frisetter du deg selv ved å påpeke at “du gjerne går en tur” på date, men det er jo bare for å formilde dine egne omstendigheter. I virkeligheten har du satt igang en diskusjon så bred og omfattende, at jeg som kvinne nesten må rekke ut en hånd til landets menn, og minne dem på at rikdommen i hjertene deres aldri kan måle seg i kroner og dollartegn. De kan vise meg at de bryr seg på uttallige måter som er GRATIS, hvilket er nettopp det denne sakens kjerne burde bestå av. Ikke sett spotlight på den dyre restauranten. Kast heller lys over den gåturen, allerede til å begynne med, og snakk om kjærlighetsbrev, selvplukkede blomster, stener og bær.

Ingen av mine ekser var særlig rike. Det var selve væremåten som sjarmerte meg; hos dem alle. De kunne gjøre ting for å gjøre meg glad. Jeg fikk kjærlighetsbrev og ting de laget. Men klemmene, komplimentene og kyssene var de største gavene. Problemet var ikke dem og de manglende restaurantbesøkene, men om jeg i det hele tatt hadde evnen til å ta imot kjærlighet. På noen steder i livet kan man ha for lav selvtillit til å fatte at noen elsker en, og da begynner man å lete etter bevis på nettopp det. Som for eksempel at en mann ikke betaler i en restaurant. 

Selvtillit nok til å godta en mann’s kjærlighetssignaler, bør man ha før man begir seg ut på en slik reise sammen med et annet menneske. Har du det, Anne Brith? Har du selvtillit nok til å ta imot klemmen, omfavne kysset, og spandere en kaffe på ham?

Du farer av sted, og jeg puster lettet ut. Så mange ganger har jeg tenkt at denne relasjonen ikke var sunn for meg. Så mange ganger har du sitti på ræva i stua mi og prøvd å ta over mitt hjem. Du har snakket litt i overkant mye om de på jobben din, og særlig de du definitivt ikke burde snakke om. Heldigvis jobber du ikke innen helse. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Du har overkjørt meg og irettesatt barna mine rett foran nesa mi. Så jeg irettesatte deg, og forklarte deg at i mitt hjem er det jeg som bestemmer når barna mine og vennene deres skal irettesettes. Her bestemmer jeg reglene.

Det skal bli så godt for oss alle å slippe ditt vrangvendte syn på verden! 

Og nå begynner du igjen å konstruere opp dine egne teorier. Du tror det er lov å bruke min diagnose mot meg, selv om jeg lever med den diagnosen symptomfritt og i remisjon, og har fungert frisk på riktige medisiner i 6 år.

Jeg liker ikke å bruke denne bloggen til å sutre, men vet du hva?

Denne gangen slipper du ikke unna med ryktene du så ivrig tørster etter å plante om meg. For du har alltid vært misunnelig på min livsglede, og det faktum at jeg lett får meg venner. Men vet du hvorfor jeg har venner? Det er fordi jeg holder meg unna sånne som deg, som ikke eier sympati og empati med noen, men som gjerne suger til seg litt energi her og der. Det er fordi jeg ikke eier dine kresne fordommer. Det er fordi jeg lar folk være som de er, uten å prøve å forandre dem. 

Jeg burde vel egentlig synke på ditt nivå, ringe jobben din og snakket litt om plikter; taushet og sånn. Men vet du hva? Jeg nekter å være som deg. 

Sist var jeg visst narkoman, og hadde vært på avrusning flere ganger. Det var løgnen du fant opp om meg på jobben du hadde den gang da, slik at jeg måtte fighte mot i de usanne ryktene i årevis. Da jeg skulle begynne til psykolog etter et voldelig forhold, måtte jeg for pokker forklare tilogmed der, at jeg aldri hadde hatt en eneste abstinens. At jeg aldri hadde vært på rehab.

Det er en liten by, dette her 

Og denne gangen får du ikke lov. 

Alle kommer til å merke at du lyver denne gangen. Du kommer ikke en meter med å servere dem kaker laget av møllspiste løgner, rottehaler og froskegørr denne gangen. Du slipper ikke unna med å være pil råtten denne gangen.

Du vet du er mer verdt. Du overser med vilje. Alt hatet. Alle de egoistiske handlingene. All baksnakkingen. Bitterheten og vrangforestilningene. Du ser det i sidesynet, men prøver å være snill og forståelsesfull. 

Men nei. Ikke alle fortjener din godhet, og det skal du snart erfare. Men før det skal du bare holde ut litt til. Konflikter her, og konflikter der. Høye krav til omverdenen, og null krav til seg selv. 

Vi er jo ikke her for å diagnotisere hverandre. Og selv om du for mange år siden fikk høre hva intrigemakeren sa om deg på jobben sin, prøver du å unngå ordet psykopat. Selv om du fikk høre gjennom kollegaer av løgneren, at du var narkoman og hadde vært på avrusning. Farlig farlig, å oppkonstruere en slik løgn. Du fikk sjokk. Og du hadde stolt stått for det, bare det var sant. Men du hadde aldri slitt med rus. Aldri hatt en eneste abstinens. Never been to rehab. Det var renspikket løgn, og hvem er ond nok til å gjøre slikt mot noen? Du fikk jo aldri fikset det ryktet der. Det kom deg i forkjøpet da du skulle søke jobb i det samme lokalsamfunnet.

Men du syntes så synd på den stakkars intrigemakeren, at du gadd ikke engang å bli sint. Medlidenhet, det har du litt for mye av, hva? Du er et lett bytte for blodsugere. De skaper et bilde av seg selv som et offer. Og du blir offer for ulven i offerklær. For hvem betyr noe for psykopaten? De rike. De som kan gi ham noe. Når orker psykopaten egentlig å bry seg? Aldri på ekte. Men noen ganger for vinnings skyld. Du holder ut, i god tro om at vedkommende bare må ha et eller annet godt i seg. 

Så en dag trenger du litt støtte fra din “venn” eller whatever relasjon. Kaboom! Du betyr ingenting! Og så du som hadde et håp om at du hadde en viss plass i dette falske hjertet, fordi du syntes så synd på han eller henne, at du gladelig oppvartet mennesket om og om igjen. Tilbake fikk du ignorant velkomst. 

Nå får du nok, og banker i bordet så det runger høyt. Klar beskjed. For en stakkars ensom psykopat som nådeløst bittert hater alt og alle, kan ikke få den verdifulle plassen i livet ditt lenger. Du har lenge vært lei av all egoismen, og nå er det på hue og ræva ut. For du har nemlig troen på tilgivelse. Dere kan aldri matche.

Nå er du kvitt energivampyren. Nå er du fri.

Er det ikke deilig? Er det ikke spennende å undre på hva det bitre kalde hjertet nå finner på å spre på bygda? Er du fortsatt narkoman? Åja, det visste du ikke! Det er kanskje ikke bipolar som var greia heller, du har kanskje ti diagnoser til? Eller hva er galt med deg denne gangen? Det finnes ingen grenser for hva en misunnelig egoist kan finne på å si. 

Men så glemmer’n en viktig ting. Selv om du er snill og god og altfor grei, så kommer det en dag da du også får nok. Veldig nok. Og da vet du litt for mye, du også. Både om ditt og om datt. Nei, man bør ikke kødde med en sinna liten tagg når en har pusha den taggen for langt.

Så senk skuldrene og slapp av. Klapp deg selv på skuldra for å ha kvitta deg med et dramatisk intrigevesen som kun var ute etter å trøkke deg ned. En som aldri vil deg noe godt, er ikke verdt å bruke et eneste sekund på. Du trenger de sekundene dine på mennesker som vil deg vel. Lås døren din og åpne kun opp for de gode vennene dine. Du vet jo at du er verdt respekten i det at de du henger med unner deg alt godt. At de ser deg inn i øynene når du snakker til dem og lytter på deg. Glem de som aldri kommer til å bli voksne nok til å tørre å beklage. De som ikke gidder å tilgi andre, men peser på med bitterprat og hat. Glem de og legg dem bak deg, kjenn på friheten etterpå. Du er trygg, og du har nå masse tid til alle som er glad i deg.

Du kan ikke redde verden. Men du kan redde deg selv. Du kan beskytte deg selv. Og du kan nyte friheten etterpå. Kjenn at du er mer avslappet enn du har vært på lenge. Livet er godt når du får være i fred og ro.

Til alle som virkelig faktisk skal lese dette. Vennligst også les dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1504114842_da_lille_morfine_blogget_fra_oppvkningsavdelingen_128552.html 

Det er lenge siden jeg har følt meg så alene som dette. Faktisk troďde jeg ikke at jeg var ensom. Jeg trodde at vennene mine ville stille opp for meg, dersom jeg behøvde det. Slik jeg er der for dem tilbake. Så jeg spurte mange, sidenlegene ville jeg skulle ha noen hos meg etter narkosen i dag. For en gangs skyld spurte jeg om noe. Om noen kunne stille opp, slik jeg ville gjort for dem. Jeg ville sluppet alt jeg hadde i hendene. Men de av vennene mine som ville vært for meg nå, bor for langt unna.

Nå ligger jeg her på sykehuset og får ikke dra hjem. For siden jeg er hun som ingen vil være sammen med og ta vare på etter narkosen, vil de ikke slippe meg, i tilfelle jeg bare sovner på toget, eller får noen reaksjoner utover kvelden “Har du virkelig ingen som kan være der for deg utover dagen da?” Spør sykepleieren.

Nei jeg har visst ikke det.

Jeg spurte jo. Men hun ene prioriterer å rydde og ville være hjemme, det er visst viktigere enn min sikkerhet. Hun andre later stille som om hun ikke har sett eller hørt noe spørsmål fra min side, og hun tredje synes bare jeg er god å ha når hun selv trenger en skulder å grine på. For jeg bryr meg. Hvorfor er det så få som bryr seg tilbake? En melding, iallefall, med en beskjed om at man bryr seg, og at man gjerne skulle stilt opp. Men nei. Det koster visst for mye.

Begge barna må være hos pappan sin i natt, siden ingen av “vennene” mine ville stille opp.

Dette var en wake up call. Nå er det slutt på å stille opp for alle og enhver. De lar deg alle i stikken når det gjelder, uansett, så hvorfor gidde å bry seg? Fra nå av vil jeg kreve en viss balanse før jeg gidder å bruke energi bry meg. For den såkalte regelen om å være mot andre slik du vil andre skal være mot deg, funker ikke tydeligvis. 

Egoisme er en fin ting til de selv behøver noe. Men da kommer jeg til å være opptatt med de virkelig ekte vennene jeg har. De jeg kan telle på to hender. De som hadde gode grunner da jeg trengte dem som mest.

Jeg kommer til å være for opptatt for den forbanna bursdagsfesten din. Jeg kommer ikke til å slippe deg gratis inn på ditt og spandere datt, og jeg vil heller se en god film enn å prioritere deg.

Noen ganger trenger man å ligge på et sykehus og grine før man innser hvem sine ekte venner er. Hvem omgangskrets og nettverk består av. Jeg savner dere Solfrid, Marie, June og Christine, for dere vet hva et ekte vennskap er. Dere bare bor for langt unna. 

Nå skal jeg gjøre mitt for å overbevise leger og sykepleiere om at jeg greier meg alene, så jeg kan reise hjem Jeg gjorde jo det før; greide meg utmerket alene. Jeg greide å skrive dette, da er jeg iallefall våken nok. Men den virkelige oppvåkningen var at nå skal jeg slutte å stille opp for de som bare utnytter meg. De som ikke fortjener mitt vennskap!

Sebrasokkene mine matcher sebracapsen min. Det er tilfeldig. Under den capsen bor det ei aldri så lita hårkrise, og den behøver privatliv. 

Helt fram til Ronglan, har jeg trodd at begge de glattdressede businessmennene ved siden av meg er englishmen. For de snakker pen-engelsk sammen. Som min ufyselige ungdomsskolelærer. Men så tar den ene telefonen, og durer løs med potet i halsen. Danske, altså. 

Jeg sitter her på toget, og undrer på hvordan jeg skal takle dette. Jeg har fått narkose før, mange ganger; men det er lenge siden, og da var jeg ikke mamma til to skjønne gutter. Plutselig er jeg redd for narkose også liksom, hallo! Begynner å bli gamlis. Flyskrekk, mygghankfobi,  og nå altså narkoseskrekk. Hva blir det neste? Sokkeskrekk? Truseskrekk? Jumperskrekk? Fobi mot rosa bukser? Ja det siste er gansker reelt, altså, men du sjønner hva jeg mener?

Da jeg var ung. U N G. Da var jeg ikke redd for noe. Fløy hit og dit med fly; lo under take off og gliste under landing. Lot legene legge meg i narkose for å kjøre på med ect-behandling, og studerte svære mygghanker oppunder taket når kvelden kom og jeg skulle sove. Ja, jeg kunne tilogmed sovne mens hårtrollene danset rundt taklampa. 

Man har så innmari mye mer å leve for, og så veldig mye mer å miste, når man har fått barn. Er så redd for at noe skal skje dem, og samtidig kan jeg ikke holde ut tanken på hvis noe skulle skje meg, og de måtte bli igjen her uten meg. 

Jaja. Det var dagen innhalering av en særdeles pysete mamma’s utblåsning. Here we go; nå skal tennene fikses, og tannlegen skal få jobbe i fred uten å deale med en mark av en pinglemamma!

Dette maleriet har jeg jobbet mye med i dag, rett og slett fordi jeg har hatt tid. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For hva gjør man da, når toåringen har fått feber, må være hjemme fra barnehagen, og alle planer utenfor hjemmet må skyves til side? Jo, man setter seg ned og maler sammen med den lille goklompen, mellom husarbeid og slikt. 

Vi kosa oss skikkelig, og lille Even spurte så søtt om ikke han kunne få maleriet jeg malte på. Vi forhandlet. Jeg sa: “Hvis mamma får 150 000 klemmer, ok?” Han nikket, og ga meg en kos. Nå skylder han meg ca 150 995 klemmer, for jeg fikk noen utpå dagen også. Hæh? Bængshot, erru blond eller? 149 995 klemmer.

Det er verdens beste deal for meg. 150 000 klemmer fra barnet ditt er verdt uendelig mye mer enn all verdens penger, og kan vel egentlig ikke måles i verdi. Takk for dealen, lille venn.  

I morgen skal jeg legges i narkose til tannbehandling, siden tannlegen min mener jeg har for intens tannlegeskrekk. Men akkurat nå har jeg narkoseskrekk. Minsten skal til pappan sin, og jeg setter nesa mot Levanger. Gleder meg til å våkne opp og ha overlevd. Ja, det er sant, SÅ shaky er jeg for narkose. Hadde aldri gidda skjønnhetsoperasjoner f.eks, jeg hadde freaka ut. Men tennene er viktige, sånn er det bare. Wish me luck, luck and some luck.