Aldri har jeg opplevd det før, men i ettermiddag følte jeg meg som en Disney figur. Og da jeg sa det høyt, viste det seg at det gjorde Ankie også. In the dark. Lost and laughing.

I’ll get back to that.

Anyway, i dag våknet vi treige i hue begge to. Jeg treigest. Ankie kom seg hjemmefra før meg. Vi visste at vi skulle ut og gå oss en tur, men makan til tur, jeg sitter her etter den “turen” og ler, for det er den artigste og mest spennende turen jeg noen gang har vært på.

Trøndelag er proppa full med myr. Myr, myr og atter myr. Takk og pris for støvler og mormor som lærte meg at der det er strå, er det røtter, og der det er røtter, synker du “bare litt”.

Jeg elsker å gå på myr, det er jo trampoliner i naturen.

Takk også og pris i samme slengen at jeg er en hybrid av nordlending som badet i gjørme før vi løp ut i elva, i Vesterålen som fjortis, pilket mens jeg satt i fiskesøl i båten, og var med mormor i kufjøset ute på Ytterøy.

Fordi.

Du vet, bortafor haugen, over blåbærskauen, gjennom skogen, attmed tjønna her og kjønna der (Ankie mener nemlig at jeg ikke får til å si “Listbethtjønna, bare Lisbethkjønna.) (Og nå begynte jeg å lure på hvorfor den “kjønna” er oppkalt etter stakkars Lisbeth.) Så: oppover en evighet med myr, mer myr, deilig blaute trampoliner; DER finner du paradiset til Ankie.

Enig altså, helt nydelig vann det der. Paradiset til Ankie er aldeles herlig. Og så fikk jeg skitne til meg selv skikkelig, I faktisk love it. Mener det. Klissblaut og skitten, det er jo som 80tallet vrenger seg over meg med gode minner

 

Så kom tåka….

Så kom skumringa…

Midt mellom skumringtåka og mørket, mista vi stien rett og slett.

Og det var da, i mørket, mens jeg hang og holdt meg fast i blåbærlyng i nok en rett ned – skråning, for å slenge meg som Tarzan til neste del der jeg visste jeg kunne skli litt ned på gjørma før jeg skulle ta tak i noe annet kratt, at jeg begynte å le. Nettopp fordi jeg følte meg som en figur i Donald Duck.

“Hæhææ Ankie, æ føle mæ som en figur i Donaaaald”

Nedenfor meg hørte jeg “Hahaaa ÆÆÆ ÅÅÅ!”

Jeg Minnie mus. Men før jeg rakk å si “Og du e jo Dolly!” Ropte Ankie fra mørket: “Og æ e hainn Guffen. Eller Langbein.”

 

Jeg kan ikke forklare hvor langt vi humpet rundt i myr etter myr, hoppet over bekker og ikke ante hvor stien var in the dark. Skulle liksom drøye den mobil-lykta også. Tøffingene Guffen og Minnie mus. Eller Langbein og Alice på villspor i eventyrland. Egentlig var det altså Dolly jeg tenkte Ankie var, og jeg en kvinneutgave av Donald.

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger Ankie sa: “DER! Der ser æ spor, ser du??” Og jeg ler igjen her jeg sitter, for det var bare den siste gangen hun så snilt prøvde å så et håp om en sti, at jeg så et spor.

Et elgspor? Hun mente menneskespor fordi vi kanskjekanskje hadde funnet stien. Men jeg så bare det fantasien min fant opp i det spennende tåkemørket.

Optimist er ei velkjent låt det.

Å filme inn en skrekkfilm i den mørkeskogen og tåkemyra, ville vært perfekt. Dønn.

Ankie elsker å fortelle elg-historier.

“JAU HAHA OG SÅ KOM DEN SVÆRE ÆLGEN DA, DEN Æ FORTÆRT DÆ OM, RÆTT OVER HER. DET VA DÅ SNEDIG FOR DEN bla bla bla…”

Hvorfor hun elsker å fortelle det? Neida det er nok ikke for å skremme meg, men fordi hun VIL se elgen. Det vil ikke jeg, så det var en evig nedoverbakke etter mørket hadde omfavnet oss at jeg kløyp meg fast i jakka hennes.

Det er lov å le med seg selv.

Næh, ja, så slo vi endelig på lyktene da, midt i den spennende grøsseren vår, lost in the wood, nesten spist av myrnøkken, klissblaute og deilig skitne. Det var jo både spennende og gøy, så vi slo av lyktene da vi fant hovedveien.

Apropos Disney, visste du at Walt vant 7 oscar-priser for Snehvit? Bare en sånn “not fun fact” fra nerden meg som abonnerer på bladet Historie. I den siste utgaven står det om hissige Walt Disney. Hvorfor kjøpe Norsk Ukeblad og lese om slanking, når du kan lese crazy facts i Historie (Nei det er ikke reklame, bare et tips)

Jepp. Så fant vi fram da, og satte oss letta inn i Ankiebilen. Joine oss på tur kanskje? Humpe rundt i myra, slenge deg rundt som en tegnefilmfigur mellom blåbær, gjørme og kratt, i det mørket der? Get lost in the dark? Flire av det hele og føle deg som Donald?

 

 

Velkommen. Rekk en finger til skjermer, sosiale medier og bad news, og forholde deg til bare TO bad news:

EN: Vi har rota oss bort i skauen i mørket og aner ikke hvor stien ble av.

TO: HVOR ER ALLE DYRENE I MØRKET?

Ja, jeg ropte som Ronja Røverdatter i skumringa, jeg innrømmer det. Eller jeg trodde jeg kunne rope som henne, helt til Ankie begynte å rope AKKURAT som røverdattra faktisk.

Bli med, bli med, men vi gidder ingen sutretøtter. Aller helst vil vi ha rullelek ned blåbærskråningene og smashe rett ned i myra, klare for å hoppe om kapp over oversvømte bekker, og helst tryne nedi dem.