Lille pia mi. Jeg er så stolt av deg,
My runaway child. Jeg er så innmari stolt av alt du gjorde, det skal du vite.
Dypt inne i hjertet mitt, der bor du. For du virkelig fantes.
En gang i tiden gikk du rundt her på jordkloden med unge føtter. Noen ganger på varmt kull, andre ganger på is, og som regel falt du så det smalt. Og brente deg. Eller slo deg. Så ristet du på det unge hue ditt og shaked it off like Smith. Hver gang lærte du noe. Mens de fleste lærte sitt ved skolebenken, lærte du som Bambi på glattisen og der tampen brant.
Klart du fantes. Du levde og fantes i aller høyeste grad, for du var meg. Meg 15 år. 17 år. 18 år. 20. Jeg som trodde at jeg var så voksen ei dame. Så klok og så smart, men du hadde ikke alltid peiling. Et hjerte av gull derimot, det hadde du. Og det skal du alltid vite at jeg husker.
Du hadde sånne unge instinkter som du fulgte på impuls, og nå som jeg skjønner at nesten alle organer i kroppen skiftes ut etter 7 år; at sinnet mitt har lært så mye mer enn jeg tenkte på den gang da, forstår jeg det. Du var ei anna ei. Jeg er ikke deg nå, men du er en viktig del av hjertet mitt som får meg til å nesten grine av kjærlighet. Av proudness off the madness.
Come my lady, you’re my butterfly. Sett bort fra at noen “lady”, det var du ikke. Du var mer “shady”.
Så ble jeg nesten førti, og ei dame kom bort til meg på en pub i byen der du og jeg vokste opp. Hun sa: “Jeg likte ikke deg før. Du var ikke noe cool. Men jeg liker deg nå. Nå er du grei.”
Say what?
Jeg stod opp for deg vennen. Jeg så på henne og sa: “Vet du hva? Jeg var helt cool jeg. Kjempesnill var jeg. Kunne sikkert tatt mer hensyn til meg selv, men jeg var slettes ikke ille. Og jeg liker den jeg var.”
Hun satte nesa si i sky og trippet av gårde med pilsen sin høyere båret enn hjertet sitt.
Lille venn. Min stolthet. Min fortid. Du vil alltid gi meg gode minner å tenke på. For det meste komiske, men også noen hjerteskjærende.
Little girl, jeg vet at du trodde du var den styggeste, rareste skapningen på hele planeten, og at du alltid prøvde å skjule deg bak lange mørke lokker. Men kjære deg så søt du var. Du burde nytet det, for hadde du sett inn i framtida, ville du fått latterkrampe. Eller “lattis”, som dem kaller det nå. Ihjelbleika hår, sinnarynke i panna og litt av hvert av forkjellige merker av de 20 årene som har gått. Men du hadde vært fornøyd med den du skulle ende opp med å bli inni sjela di.
Du har mye å glede deg til back there. Det du ikke vet, er at du skal få oppleve å bli mamma. Verdens beste mamma til to verdens beste gutter. Du kommer da til å forstå hva ekte forelskelse er. Du kommer til å få bruk for gullhjertet ditt.
Du kommer fortsatt til å henge deg opp i låter og spille dem uttallige ganger uten å gå lei. Du kommer fortsatt til å være sjenert, men du kommer til å gi blaffen i det. Og hvis du tror du har mange venner back there, åh vent og se. Du kommer til å få ei hel slekt av gode snille venner som alltid vil være som søstre og brødre for deg.
Your road is dark, and it’s a thin, thin line, but I want you to know I’d walk it for you anytime. Ja du kommer til å få så dilla på den Brucelåta at du aner ikke. For du er tougher than the rest.
Jeg elsker deg, elsker deg elsker deg, for alt du hittil har gitt meg, kjære fortida mi.
Men nå må jeg skynde meg skjønner du. Jeg ankommer ditt gode gamle Oslo, og skal nyte bygningene som bygger seg opp utenfor togvinduet. Du brukte å elske det. Men det var andre bygninger den gang da. Du kommer til å digge disse, de er stilige.
For jeg gir deg nå din største gave, dypt der inni hjertet mitt: Østfold in summer. Eller “Viken” som de nå kaller det. Østfold sier vi, ikke sant? Østfold, varm sommer, grilling og folk du er glad i.
Versegod, pia mi fra fortida som jeg alltid skal stå opp for: summer of long ago!
Og til deg som leser dette: Har du husket å fortelle deg selv hvor glad du er i deg selv i det siste?
Maybe you’ve been around too?
Be proud. Go loud. Den du en gang var, kan gi deg mange svar.
forbipolene, sommeren 2020
