Liker du å stelle godt med deg selv, og samtidig spare penger der du kan?

It’s all about the money. But honey. Hva om vi bare hopper av den mølla der, og sparer der vi kan? Min mor lærte meg tidlig at mange bekker små blir stor å.

De aller fleste vet hvordan man lever på budsjett. Hva enten du er student, forelder eller bare økonomisk bevisst, så kan det innimellom lønne seg å stramme til litt rundt nettbanken sin.

Jeg elsker å spare små bekker for å renne ut i den store elva, og bygger demninger der jeg kan. Ei krukke ansiktsmaske til ca 100 kr er en slik bekk. Og du vet, flere slike små blir stor å. Sammen med den fine buksa du ikke kjøpte, jakka du droppa, hårkuren du aldri handla, og den latten per dag du skjerpet inn på, har du plutselig spart 1500 kr.

Let’s be smart.

Har du honning, egg, kakao, banan, fløte, cottage cheese, banan, acokado, kakaopulver og kokosolje? Eller bare noen av ingrediensene? Mix sammen din egen ansiktsmaske og spar både miljøet og minibankkortet ditt.

Jeg tok meg en liten spa-stund etter lunsj med barna i dag. Og det virker kanskje pow wow, men jeg må innrømme at mellom leker og bakgrunns-støy så var det ikke så avslappende. Jeg var nok mer desperat etter å pleie huden min, siden jeg gikk tom for ansiktsmaske weeks ago, og jeg er ikke den som kan skryte på meg perfekt hud. Never been.

Dette fant jeg på google om hvordan ingrediensene jeg mikset sammen virker på huden, uten at jeg kan garantere annet enn at jeg kjenner huden er fuktig og ren etterpå, og mindre tørr enn ved bruk av leiremasker fra butikken:

Eggehvite: (Eggeplommen kan visst brukes som ansiktsmaske i seg selv) Renser og hjelper huden til å trekke seg sammen.

Kakaopulver: Nærende.

Banan: Rik på vitamin A, nærende.

Fløte: Roer ned sensitiv hud.

Honning: Fuktighetsgivende, dreper bakterier, mykgjørende.

Cottage cheese: No idea. Det bare stod som ingrediens i ei av de hjemmelagede maskene, så jeg putta oppi en dært.

Havregryn skal visst også være bra, men jeg var tom.

Avokado: Full av antioksidanter, vitamin E, rik på fett.

Kokosolje: Fuktighetsboost.

Flere timer etterpå kjenner jeg at huden fortsatt er myk, ren og fuktig, og jeg vurderer å bare lage hjemmelagde ansiktsmasker fra nå av. Jeg klæsjet det på leggene også, og andre områder som lett blir tørre. Ja, dette var noe for meg, selv om jeg ikke så ut mens jeg holdt på med styret, og barna ble livredde for mammaklemmer.

Du, som meg, har sikkert hørt om disse superflinke vegandamene som lager hudpleie og diverse superprodukter hjemme på kjøkkenet. Men det var ikke så vanskelig altså. Det er mye mer tid og energi – krevende å dra på butikken for å skaffe seg ei krukke med noe lignende vi på lik linje klæsjer på huden og lar virke.

Andre ingredienser som skal være bra for huden er: eplejuice, gurkemeie, havremel, naturell yoghurt og sitron.

I like it!

Sorry at jeg ser deg, jeg vet du ikke vil. Men jeg ser deg, og jeg ser at du vil være usynlig i dag. Resten av byen ser deg også, men de fleste ser ikke bak smilet og under hjertet. Det er der det vises at det banker ekstra i dag.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

De tror du vil ha oppmerksomhet, ja de har gjort opp sin mening. Men det var ikke derfor du farget håret knall og gikk ut og danset på alle bord du støtet på i helga. Det var ikke derfor du lo høyt på kafeen her om dagen. Du var bare glad. Og da greier du å gi litt mer blaffen i hva folk mener. Når du er glad og bryr deg midt i rattata hva de velger å tenke når de ser deg.

Men i dag ser jeg deg. Du er akkurat som meg; helst usynlig og blekt rødkinnet sjenert. Hjertet i halsen og skuldrene opp mot ørene. Ører som ikke hører fordi du har tusen tanker å kjefte på. Så du står fanget i en samtale midt i gågata og prøver å skravle i vei mens du hopper over et par bokstaver. Glemmer å puste. Så begynner du med noe nytt: Du lytter til deg selv og kjenner på skuldrene dine, mens du prøver å få dem til å falle noen cm uten hell. Så gir du opp den utadvendte fasaden, og tier stille.

Hva skjer da, hvis vi tier? Us shy people, som aller helst egentlig aldri ønsker oppmerksomhet, men som har det med å regelrett stupe i salaten. Hva skjer når vi innser at det ikke er vår oppgave å underholde, eller i det hele tatt pipe ut mer enn tre lyder i løpet av et møte med en bekjent?

Vi som noen dager gjemmer oss for den gode samtalen, eksperter på å gå i ett med tapeten og fullstendig klar over de dagene da det bare er å holde seg hjemme.

Det er ikke farlig. Det er det eneste jeg kan hviske deg i øret: Det er skummelt, men ikke farlig; å være så sjenert at du skammer deg over din egen eksistens. Og det er bare å si det; fytti pokker så sosial angst jeg nesten har i dag altså. Og så kan vi le det bort og rusle videre.

Vi kan være usynlig sammen, de shady dagene. Timene hvor vi ikke har stort å fortelle om. De minuttene hvor vi plutselig nesten stammer. Sekundene vi leter etter ord, og bare såvidt finner dem. Alle ser ut til å være så vellykkede på facebook, og du er en av dem. Og så er vi egentlig noen strutser hele gjengen, med sjenerte dager, slitne timer og kjedelige minutter; underground. Please quiet, no sound. Leave me alone. Space in gone. Or gone in space, in a rat race.

Det er ikke en svakhet, men en styrke; å ha et filter kalt sjenanse. Iallefall gjelder den regelen i mitt hode, samme hvor ubehagelig de hete, bankende dagene er. Uansett hvor flau jeg kan bli av å bare være meg, så er det bedre å innimellom se i bakken og la hjernen være seigmen. Altså, alene, for de som husker 90tallet. Noen ganger er dagene bare helt Pink Floyd og Enya, og vi vil bare være psykedelisk utviklende i fred og ro.

Hjernen er alene. Shine on you crazy diamond. May it be …only time.

Anyway, så skal jeg ikke se så lenge på deg i dag. Jeg skal ikke stanse for å prate, og jeg skal ikke stjele klemmen din. Jeg skal bare nikke og smile, og la deg være usynlig i din private intimsone. Så kan vi danse sammen når sola skinner igjen.

Bare hold det tett inntil deg i kveld, at det er ikke farlig å ville være litt usynlig noen dager. Selv om du vil så gjerne, så vil hjernen din være alene.

-“Oi no kjem pappa og henter dæ snart, det blir morsomt, ikke sant?”

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

“Blir du lei dæ da mamma?”

Han sitter på sengekanten og er bare 4 år. Større enn to år er han, og mange synes han er stor gutt nå. Jeg er mamman og synes han er en liten tass som var baby i går. Men han er ikke det. Han kan gå, snakke, gå på do og han kan skrive navnet sitt og telle til langt over tretti.

“Nei, mamma blir ikke lei sæ lille venn. Æ savne dæ når du drar, men glede mæ til å se dæ på mandag. Husk mamma ska danse, jogge og møte vænna. Mamma e glad.”

Han gir meg en klem og vi snakker om hvor gøy han skal ha det til pappan sin.

Barnefri. Et ord for oss aleneforeldre som faktisk har fri fra alt i blant.

Jeg lyver litt hver gang, for jeg blir kjempelei meg og må jobbe med meg selv for ikke å grine hver gang barna drar. Men selv om de kjære ungene er framtida for deg og meg, så er det så viktig at de vet hvor sterk muttern og fattern er. Det er så important at de skjønner de ikke er ansvarlige for mammas ve og vel.

Så jeg kjører high style free, og går all inn på ekte! Straks jeg har vinket farvel og slengt nusser til jeg nesten stuper, er det på med treningsklær. Ut og jogge uten tids-skjema. Styrketrening og aerobic på stua foran flua på veggen. Inn i dusjen, foran skjermen. Netflixe til jeg ser dobbel black list og trippel good girls. Orange kan pause litt, før jeg ser både dirty og Bundy. Besøk av venner til langt på natt.

Neste dag er det oppi med hårblekinga, på med ansiktsmaska, en slags pedikyr og kind off manikyr. Ut med blekinga og oppi med hårkuren. Kremer meg her og kremer meg der. Oppdage høvelen igjen, long time no see. 4 lag med neglelakk i ei seng på stua på date med netflix igjen. To lag hvitt og to lag sparkle. Billige greier, men luksus for alenemamma. Oh yeah, the barnefri.

Kjære barn, dåkk e framtida for mæ, og derfor er det så viktig at mamma drar ut og rocker iblant med venner som får a til å le, ikke sant? På dag tre er det lørdag, og forspillet er netflix hele dagen. Kostholdet er ren lowcarb og hele kåken stinker stekt grønnkål, for nå er det all in! Snart skal mamma og co kanskje sette seg på ei eller anna strand og forse for real. Så skal vi kjenne på friheten og kjenne sommerlukta natta lang, til vi braker løs med nars og dans.

Så ikke bekymre deg for mamma, lille venn. La storebror fortelle deg om happymom, for han er snart 10 år og vet hvor sosial jeg er. Når han gleder seg til milkshake kan nemlig den lille gågata i byen din ta 20 minutter å komme seg gjennom før vi når kaféen, fordi mamma absolutt skal skravle og le med alle hun kjenner. Not good, not good, men dere vil forstå hvor gøy det er å snakke med venner når dere blir store gutter.

Ja, jeg savner dere, kids, hvert eneste minutt jeg ikke kan klemme dere og fortelle dere hvor glad jeg er i dere. Men det kan bli for mye mamma også, ikke sant. Too much. Og dere trenger en uthvilt utgave av meg med ren hud, stelt hår og 4 lag med neglelakk. Dere trenger en mamma som har danset seg gjennom sommernatta og ledd seg fordervet fordi hun har venner som er helt rå.

Jeg elsker dere. Bare vent til neste helg, da skal vi være gærne sammen da, og lage taco som bare rakkarn. Spise oss trill runde og se på tegnefilm. Dra og leke i parker og kanskje reise litt. Kanskje mamma har ombestemt seg, og vi tar en tur ut av landet likevel?

Jeg skal bare jogge dulle party ut på vift først. For helt ærlig frister hverken lekeparker eller tegnefilm nå. Bare hvis jeg kan disse med venninnene mine.

Sees med et smil, en klem og kos fra mamma!

(Bildene er knipset av Siv-Elin Spachmo og forbipolene)

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Er du en av mange som merker at lårene lever sine egne liv bak der? Du prøver sommershortsen fra i fjor, og så ser det dønn: det har dukket opp flere striper gjennom vinteren.

Vel, jeg har råd å gi deg!

Plages du med cellulitter? Prøv noe nytt: gi en lang eff, ja en skikkelig blaffen i det!

Sannheten burde svi som bålrøyk for meg også, men så gjør den ikke det. Derfor er vel jeg den rette til å vise fram den, da jeg er en av få som ikke prøver å løpe fra denne sannheten. Verden er blendet av falsk skjønnhet, og internett koker over av redigerte kropper. Zoom derfor inn på bildene under, for dette er et  uredigert fristed.

Min venninne Siv skulle knipse noen bilder ute i naturen, og se hva hun fikk fanget! Det er så viktig å ikke glemme virkeligheten omkring hva som egentlig skjer med kvinnekroppen etter en viss tid. Siden jeg et av den typen som er lykkelig som singel, er jeg ikke her for å være penest mulig for menn. Jeg er her som meg, og gidder ikke å skjule hva livets tann gjør med kroppen min.

Den vrir seg i striper, arr og celluliter, og jeg er takknemlig for at jeg ikke konkurrerer om å skaffe meg en make, for da hadde jeg sikkert fått panikk jeg også.

Jeg er ferdig med å produsere barn, og jeg trives i mitt eget selskap, så hva har det å si hvordan kroppen min taler språket sitt?

Snart kommer flere rynker også, og jeg kommer ikke til å ta opp den kampen. Livet og døden vil vinne den, ikke jeg.

Kjære føtter, jeg elsker dere. Digger hver stripe, hvert arr og hver forbanna cellulitt. Føtter som bærer meg når jeg jogger, som tilgir meg når gåturen i skog og mark var for tøff. Lår som ser ut som at de faktisk har levd. Tær som balanserer meg, i det jeg er klar for nye år mens jeg går.

La oss ikke redigere det bort. Ikke visk ut deg selv. Sett deg ikke i skammekroken pgr av sannheten. Blås bålrøyken til side og blunk et par ganger, vis fram kroppen din som den er, og hev haka, kvinne! Du er her for å se verden. Hvis verden ser noe de ikke liker å se på ved deg, kan de se en annen vei. For her kommer du, ikke sant. Du og dine verdifulle år, på armer, mage og lår!

Vi bader i sol før vi bader i regn. Sommeren er her, men mange av de jeg vil dele de lyse dagene med, er som vinden. Kanskje puster de meg i nakken mens jeg sykler fortere enn før fordi jeg endelig fikk ut fingeren og kjøpte meg hjelm. Kanskje ikke.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Når jeg snakker med meg selv kan det hende de hører. Kan det hende de ler. Kan det hende de ser?

Ofte tenker jeg på alt det de lærte meg bare ved å forsvinne. Akkurat da de døde stanset hele hjulet mitt før det snudde mot en ny retning. Det tok uker før tannhjulet sakte begynte å rulle videre. Nei nei neiii, ikke enda en. Ikke nå igjen. Men jo. Bare å innse det: sannheten braket nok en gang løs som torden. Lynet kom et kvart sekund etterpå.

Mange er så opptatte av å trøste seg selv, deg, meg og resten av verden med at “det var ikke din skyld. Det var et selvmord, men dette var heller ikke din skyld.”

Etter selvmord nr 10 begynner du å se gjennom innholdet i ryggsekken din. Kan det hende at påvirkningskraften din teller? Alle ordene du sa, og måten du sa dem på?

Jeg sier ikke at det var min skyld. Jeg sier bare at jeg tror jeg kunne påvirket annerledes. Alle er ansvarlige for egne valg, men så henger vi også sammen, vi mennesker. Alt er i kontakt med noe. Kan jeg ikke bare få lov å begynne å tro på noe annet enn “ikke min skyld”? Kan jeg ikke smile litt mer, snakke litt mer vennlig og generelt være et bedre medmenneske? Eller “teller det ikke”?

Jo det teller, og jeg skal gjøre mitt beste. For denne sommeren svir mer i øynene enn ord kan beskrive. De virkelige solene er forsvunnet, og jeg kan ikke finne dem samme hvor mye jeg forsøker å skjule sannheten for meg selv. Uansett hvor god jeg er til å fortrenge, så må jeg gang på gang sjokkere meg selv med virkeligheten. De er borte for mine øyne. Ute av tiden og inne på noe annet som jeg ikke forstår.

Og jeg var en del av det som førte dem dit.

Så jeg ser opp mot himmelen mens det renner salt, og så hvisker jeg “unnskyld for at jeg ikke gjorde mitt aller beste.”

I dusjen roper jeg “unnskyld”, mens jeg ramser opp alt jeg kunne sagt på en annen måte.

Om morgenen våkner jeg gråtende mens jeg trygler og ber om unnskyldning.

Og jeg mener det. Unnskyld, jeg tilgir meg selv for at jeg ikke visste bedre. Men nå vet jeg bedre. Nå er jeg klar til å være en bedre utgave av meg selv. Ei som prøver å forstå baksiden av alle medaljene, og som ikke dømmer så lett som før. Ei med vennlig tilbakemelding når jeg mest har lyst til å frese ut eder og galle. Ei som kommuniserer.

Jeg kan ikke venne meg til krateret av savn. Der det en gang stod solstråler med åpne armer og glødende øyne, er det store mørke hull i bakken.

Kjære pustende levende. Når jeg ikke har vannet planten, og fargene dine er borte. Når jorda du står i er tørr, og du holde på å visne. Da skal jeg hente vann til deg, og gjøre det godt igjen. Da skal du få kjenne at jeg beklager at jeg glemte deg, og at det finnes noen her som ønsker at du skal vokse i frodige omgivelser.

For det betyr noe. Jeg kan vanne planter. Og hvis jeg ikke gjør det, betyr det også noe. Det vi gjør mot hverandre teller, selv om det aldri kan bety at vi er skyldige. Siste ord kan du aldri si for noen. Snu det, og du betyr noe for dine medmennesker. Vann jorda de står i, og gi dem fargene tilbake. Gi dem et smil og svar dem utfra empati, for det er mange nok som i løpet av dagen svarer dem utfra fordommer. Forakt og uvitenhet ligner på hverandre, så velg noe som ikke ligner. Velg å vanne planter; velg å la det gro omkrind deg.

Jeg ser de forsvinne i fortiden, mens Madonna synger “learn to say goodbye”. I learn to beg them to stay. Vær her med oss i parken under all slags vær. Fortell meg om den ensomme natta når dagen er her, og jeg lover at jeg har lært å møte deg annerledes. Unnskyld, kjære himmelen, jeg lover å vanne planter.

Vi savner dere, savner dere, savner dere.

Hey woman. Hva er du? Er du klok? Smart? Humoristisk og kreativ? For du er alt annet enn alle de negativt ladede ordene om deg som kvinne, hva?

Du vet hva jeg mener, for du er ikke noe slags encella cameltaw, degradert til et lite objekt. Pretty good looking? Sexy as f**k? Slut? Grå mus? Stygg? Forbanna fi**e with a bad outfit? Dr*****erring? H..e med skamben å drasse rundt på?

Det er mange ord å forholde seg til når du er en dame. Mange der ute vil analysere deg og definere deg, kun fordi du er en kvinne. Mindre pene ord er oppfunnet, og hver dag sliter du som analysert under lupen. Enkelte er verre enn andre. For noen skal for enhver pris informere deg om hvilket objekt du er i dag. Det gjør noe med deg at denne sorten aldri forteller deg hvor smart eller kreativ du er. Hvor genial den idéen var, eller hvor talentfull du er.

Personlig har jeg opplevd å få kjeft ute på byen fordi jeg “snakket om for maskuline ting”. Jeg fikk pekefingeren i ansiktet mens han brølte: “HVORDAN tror du jeg skal greie å bli interessert i DEG når du snakker som en mann?”

Well, guess what? Jeg er ikke her for at noen skal “bli interessert i meg”. In fact; could’nt care less? Yes! Nøyaktig; jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva menn synes om meg.

I stedet for å få høre om dine talenter, dine geniale idéer og dine evner ellers, er du alltid bare noe å se på. “Vakker”, “sexy”, “pen”, “søt”, “fristende” eller du ser “sliten ut”. Du inviterer noen på stranda, men det første vedkommende lurer på er om du skal ha på bikini. For da er du så hot. Så du dropper ham, og drar til parken med noen venner heller, før dere kaster bikinien og nakenbader utpå kvelden. Som stille demonstrasjoner i det skjulte. Like born this way, you know. Trenger ingen bikini. Behøver ikke å “være hot”. For sånn som dette er vi født, og sånn er det bare.

Du hadde tenkt at han og du skulle snakke litt sammen på stranda. Utveksle idéer, bli kloke på hverandre og kanskje kaste litt ball. Til helvete med bikinien. Til pokker med hele greia, for mens mannfolka sprader dunder rundt med de uidentifiserbare brystvortene sine, er du lei av å bli degradert til et grundig forpult objekt bare du viser litt hud.

Et hett sinne koker under pupper, lår og rumpe. Det finnes et landskap bak huden som ingen ser. Hos menn er dette indre en selvfølge, for menn er jo så smarte, hva? Smarte nok til å spørre om objektet kan tre inn i en bikini så det behager øynene hans.

Men kvinnen er så mye mer, skjønner du ikke det? Hun kan tenke, snakke, synge, danse og oppnå toppkarakterer i fag du ikke engang greier å uttale, og en kvinne LAGET DEG OG BAR DEG FRAM. Made you and carried you for 9 months. You see? Pappan din kunne aldri gjort noe sånnt, han bare sådde et frø. Prøv å være hele jordkloden med ild, vann, jord og luft, og skap et helt liv med disse sterke elementene til stede.

Prøv å være kvinne i konstant konflikt med objektivisering på høyt nivå. Henne som alltid må bevise at hun er mer enn skamben og cameltaw, pupper og rumpe hun må skjule, blondt eller mørkt hår, slank nok eller plus size, på evig jakt etter riktig spakkel i sminkeverden, og forøvrig god damned supersmart og med et hjerte av gull. Prøv det en dag; du vil bli overrasket over hvordan det krever sin kvinne å hele tiden måtte bevise at hun er så mye mer enn det du ser.

Gutta tar seg en håndjager, men ikke engang der finnes et navn kun for kvinnen. Nytelse er for menn i verden 2019, og kvinner er fortsatt for mange kun et verktøy for at mannfolka skal få det til.

But times are changing. Mens de oppegående menn med respektable hjerner driver med objekt-analyse, stormer objektet fremad og opp mens årene går. Statsminister og partiledere, advokater og butikksjefer; here they come. And don’t you dare: du objektiviserer ikke sjefen. Du hilser på henne og nærmest bukkeneier, på lik linje som om sjefen var en mann.

Velkommen til framtida: Du blir tvunget til å legge oldefar’s maskuline enerett til stemme og utdanning, på bålet, og brenne det til evig tid. Der heksene en gang ble svidd, er det nå likestilling som er hett.

Gjør plass 2019, her kommer kvinnen, the boss. The mother earth that made you. The life of nature: Kjør likestilling, vi har enda et stykke igjen!