Sorry at jeg ser deg, jeg vet du ikke vil. Men jeg ser deg, og jeg ser at du vil være usynlig i dag. Resten av byen ser deg også, men de fleste ser ikke bak smilet og under hjertet. Det er der det vises at det banker ekstra i dag.
De tror du vil ha oppmerksomhet, ja de har gjort opp sin mening. Men det var ikke derfor du farget håret knall og gikk ut og danset på alle bord du støtet på i helga. Det var ikke derfor du lo høyt på kafeen her om dagen. Du var bare glad. Og da greier du å gi litt mer blaffen i hva folk mener. Når du er glad og bryr deg midt i rattata hva de velger å tenke når de ser deg.
Men i dag ser jeg deg. Du er akkurat som meg; helst usynlig og blekt rødkinnet sjenert. Hjertet i halsen og skuldrene opp mot ørene. Ører som ikke hører fordi du har tusen tanker å kjefte på. Så du står fanget i en samtale midt i gågata og prøver å skravle i vei mens du hopper over et par bokstaver. Glemmer å puste. Så begynner du med noe nytt: Du lytter til deg selv og kjenner på skuldrene dine, mens du prøver å få dem til å falle noen cm uten hell. Så gir du opp den utadvendte fasaden, og tier stille.
Hva skjer da, hvis vi tier? Us shy people, som aller helst egentlig aldri ønsker oppmerksomhet, men som har det med å regelrett stupe i salaten. Hva skjer når vi innser at det ikke er vår oppgave å underholde, eller i det hele tatt pipe ut mer enn tre lyder i løpet av et møte med en bekjent?
Vi som noen dager gjemmer oss for den gode samtalen, eksperter på å gå i ett med tapeten og fullstendig klar over de dagene da det bare er å holde seg hjemme.
Det er ikke farlig. Det er det eneste jeg kan hviske deg i øret: Det er skummelt, men ikke farlig; å være så sjenert at du skammer deg over din egen eksistens. Og det er bare å si det; fytti pokker så sosial angst jeg nesten har i dag altså. Og så kan vi le det bort og rusle videre.
Vi kan være usynlig sammen, de shady dagene. Timene hvor vi ikke har stort å fortelle om. De minuttene hvor vi plutselig nesten stammer. Sekundene vi leter etter ord, og bare såvidt finner dem. Alle ser ut til å være så vellykkede på facebook, og du er en av dem. Og så er vi egentlig noen strutser hele gjengen, med sjenerte dager, slitne timer og kjedelige minutter; underground. Please quiet, no sound. Leave me alone. Space in gone. Or gone in space, in a rat race.
Det er ikke en svakhet, men en styrke; å ha et filter kalt sjenanse. Iallefall gjelder den regelen i mitt hode, samme hvor ubehagelig de hete, bankende dagene er. Uansett hvor flau jeg kan bli av å bare være meg, så er det bedre å innimellom se i bakken og la hjernen være seigmen. Altså, alene, for de som husker 90tallet. Noen ganger er dagene bare helt Pink Floyd og Enya, og vi vil bare være psykedelisk utviklende i fred og ro.
Hjernen er alene. Shine on you crazy diamond. May it be …only time.
Anyway, så skal jeg ikke se så lenge på deg i dag. Jeg skal ikke stanse for å prate, og jeg skal ikke stjele klemmen din. Jeg skal bare nikke og smile, og la deg være usynlig i din private intimsone. Så kan vi danse sammen når sola skinner igjen.
Bare hold det tett inntil deg i kveld, at det er ikke farlig å ville være litt usynlig noen dager. Selv om du vil så gjerne, så vil hjernen din være alene.
