Wow! Er det ikke snedig hvordan folk som kjeder hjernen av seg gjør tanker og idéer til “fakta”?
La meg humpe 9 år tilbake. Det er nemlig noe jeg må gjenta. I repeat: 10.juni 2015 sitter jeg og har gruble meg gjennom et helt år. Hvordan skal jeg gjøre det? Dette med å sørge for at mine to sønner får vite SANNHETEN om meg, dersom jeg dør tidlig, og ikke RYKTENE?
Me. The underdog på alle plan. Check check. And check!
Paranoid var jeg ikke. Denne lille byen flommet over av rykter om meg som ikke stemte, så til de grader at jeg slet med å skaffe med jobb. Måtte virkelig stå opp for meg selv. At jeg ikke var narkoman, blant annet. Hvorfor jeg hadde skiftet navn. Blant veldig mange jantelover florerte disse ryktene.
Denne bloggen er legacy, og mer spennende enn det er det ikke. Arven for mine barn; the truth.
Grublingen jeg la bak meg 10.juni 2015, var 3 alternativer. Først begynte jeg å skrive per hånd, for å til slutt ville legge det en leid bankboks. Så var jeg inne på å kjøpe en safe. Men papir kan brenne straks det kommer ut av sin hule. Innimellom tenkte jeg på å skrive alt ned på en blogg. Det var da Sophie Elise og Anna Rasmussen var som mest eksponert, så jeg la det skremt fra meg hver gang tanken slo meg.
Jeg var, er, og kommer alltid til å være sjenert. Så sjenert at jeg mister følelsen i føttene mine dersom jeg skal snakke foran folk en sjelden gang. Som da jeg skulle lese opp diktet jeg hadde skrevet til min kompis’ begravelse, og jeg ble lam. Det rare var at føttene bar meg fram til alteret likevel. Diktet fikk jeg lest opp med en stemme som ikke var min. Og jeg snublet ikke, utrolig nok.
Jeg er mamman som får like mye panikk på Cirkus med 9åringen min, som i begravelser eller bryllup der jeg skal snakke, for på sånne cirkus skal som regel den forbanna klovnen peke på voksne som han skal ha ned midt i spotlighten sammen med seg. Og vil du ikke joine klovnen, får han alle til å klappe og trampe i takt til det ser ut som du har bipolar hvis du nekter. Noe jeg jo har. Måtte klovnen alltid holde seg langt unna meg.
Well. Hittil har jeg overlevd. Men jeg visste ikke at jeg kom til å ha minst 9 år på meg til å skrible ned my truth for my kids.
Det var altså 2015, og jeg var lykkelig alenemamma til min lille baby som vi kalte “Smiley”. Altså, han heter ikke det, men han var, og er, så smilende glad.
Så.
Tenkte jeg.
Noe jeg trodde var lurt.
I mitt hode delte jeg internett opp med de samme grensene vi mennesker har tildelt kloden.
Men de første astronautene var fascinerte over det faktum at kula de la bak seg på vei til månen, var grenseløs. Ingen land, ingen fylker, ingen kommuner. Bare ei kule. We are one.
-“Jeg. Ei uinteressant alenemor på 35 år fra lille Stjørdal. Ingen kommer til å lese det jeg skriver. Jeg slipper oppmerksomhet. Og det å skrive er det eneste jeg vil, det har preget en barndom med så mange brevvenner at jeg ikke kan telle dem, og det har lyst over ei vanskelig ungdomstid, da jeg fikk jobbe freelance i lokalavisa etter arbeidsuke på ungdomsskolen der læreren mobbet sånne freaks som meg.
Jeg kom aldri helt tilbake, da jeg mistet ytterligere mer selvtillit etter å ha blitt innlagt på psykiatrisk dypt deprimert som 17åring.”
Dette var mine tanker, og plutselig var det det jeg skulle: det sikreste var å skrive mitt ettermæle i luft! Internett. Blogg i det skjulte, ja for det måtte vel gå an.
Følgere var er nytt ord for meg, og såvidt jeg vet har jeg aldri hatt faste følgere. Hvor skulle jeg kunne se det tallet? Jeg husker vi kunne se antall lesere vi hadde i løpet av et døgn, og da jeg lærte det ble jeg vettskremt.
For der var plutselig beviset på nettopp det som ikke skulle skje, folk leste mitt lille bortgjemte hjørne på Internett. Alt var visst grenseløst. Det var intet hemmelig hjørne. Ikke engang en klode, men et univers uten streker.
Da sa jeg til meg selv: Hva hadde pappa sagt? “Vær åpen” hadde han sagt. Jeg vet det, fordi han sa det i 1997, etter sykepleiere bar meg over terskelen til psykiatrisk.
To døgn lå jeg på 1.plass på blogglisten. Men jeg var lur. Jeg visste at siden jeg definitivt ikke kom til å vise sexy rumpepuppebilder, kom jeg til å rase ned på lista raskt, og gjemme meg i det imaginære hjørnet mitt igjen. Aviser ringte. Tv2 tok kontakt. Jeg sa nei. Så husket jeg pappas ord, og gjorde det likevel. Sa ja til intervju og ja til direktesendt TV. Da døde jeg litt.
Virkelig, da hoppet jeg av denne verden, så livredd var jeg.
Slike forespørsler kunne overraske vettet av meg. For det handlet som regel om innlegg jeg skrev som jeg selv ikke kunne se allmenn interesse i. De innleggene var på en måte bare for å få skrive. Skrive, skrive og atter skrive. Jeg kunne få noe slags abstinenser av å ikke skrive, og alt skrev jeg på telefonene jeg hadde de 9 årene. For hva vet vel jeg om data? Vet bare at den ligger rett borti her, på skrivebordet.
Jeg vokste med forbipolene på skuldra mi i mange år, før jeg puttet henne i lommen og tok henne opp da det passet meg.
Akkurat i dag passet det meg, yo. For det er et tema jeg er så lei av at folk maser om. Følgere. Det er visst viktigere enn å ha dopapir i hus. Viktigere enn politikk. Viktigere enn kloden, universitet, nei; skrivefeil, det er katastrofe: universet, og hele sulamitten. Ikke for det, følgere er visst viktigere enn studier på universitet også nå til dags.
“Hvor mange liker og følger deg?” spurte vi hver dag på barneskolen 80’s. Neida, kødda. I mitt tilfelle ville svaret blitt et par av kalvene og kuene i fjøset til onkel og mormor utpå øya. Men ikke oksen. Vi likte ikke hverandre, og heldigvis var den ikke en følger av meg!
Hvor mange følgere jeg har nå? Så få som mulig håper jeg. Ingen, tror jeg faktisk. Flirefjes, hånda i panna – fjes. Hva skal jeg med følgere? Make money, honey? Vel, jeg er uføretrygdet pgr av kronisk sykdom, og kan ikke drive og tjene penger på blogging. Byttehandel i form av reklame mot Tusenfryd for å ta et eksempel, går under hobby.
Jeg måtte i såfall ha gitt dem bort, them money.
Må man ikke ha et domene, Instagram eller en facebookside for å ha faste følgere? Tik tok, se der. Der har de “følgere”.
Og hvorfor skulle noen følge etter meg by the way, jeg må le, for det skulle tatt seg ut. Neida, that was a joke, men why noen skulle følge ei bipolar mamma på 44 år, er meg et mysterium.
Listen up, chicken bitchy little wannabe asleep in the middle of the night klokka 00.01, but instead sending me a fucked up sms: Jeg skriver AKKURAT NÅR JEG VIL her inne på forbipolene. Og det er mulig jeg tar feil, men jeg tror altså ikke det er mulig å ha faste følgere her inne på blogg.no. Kun døgnbaserte lesertall, hvlket er meg revnende likegyldig, jeg får det ikke med meg.
Sis.
Bro.
Følgere er jo nettopp hva jeg definitivt ikke vil ha. Akkurat nøyaktig det jeg hele livet har rømt fra; oppmerksomhet.
For du tror det medfølger høy selvtillit av riktig medisinert bipolar type 1?
Sannhetene som jeg ville servere mine barn, handlet om innleggelser på psykiatriske avdelinger, elektrosjokk, meg på rømmen som 18åring, hvorfor, og nå de siste to årene en finalebehandling i form av et år hos psykolog, og 26 timer intensiv traumebehandling type EMDR, som fungerte fett.
Jeg trodde EMDR ville gjøre at jeg ikke lenger måtte slite med sjenanse. Men selv om det ga enormt positiv virkning, tok det ikke fra meg personligheten min.
jeg er like introvert som da jeg som 6åring angret hver gang jeg sa ja til mer solo brus på kaffebesøk hos gammeltante Olaug, for da ble det stille og alle så på meg i flere tause sekunder, med voksne rare smil. Give me a hole in my great auntie’s sofa, down to Chinaaaa!
Og jeg er like sjenert som da jeg trodde at da pappa sa jeg skulle “gå på skole” med et tvillingpar, betydde det at jeg skulle gå mange tusen skritt sammen med de to ukjente barna, ofte.
Hva skulle jeg snakke om da? Det kom til å bli grusomt flaut. Jeg kjenner forresten hun ene i dag. Og vi skulle bare sitte i samme klasserom. Ikke gå i pinlig taushet i hundre mil.
Ja. Jeg er like innadvendt og weird nerd som da jeg gjennom 80tallet og 90tallet alltid forberedte telefonsamtaler med krisesetninger som jeg kunne si hvis det ble pinlig stillhet. Beklager mamma and dad in heaven, for lange telefonregningen fra Vesterålen og Ytterøy. Sosialt var det nok verdt øvingen.
Så.
Jeg
ser det jaggu for meg:
Jeg med en flokk følgere etter meg?
Bitch, please.
Gi meg heller oksa til mormor en runde rundt på øya. Ekstra skremmende, siden den er et spøkelse nå, og du sikkert spiste den en gang på 90tallet. Beefbitch.
Howdy doo, see you never, and one more thing: hue mitt har du ingen innsikt i, for det er det jeg som eier.
