Når du er en empat, elsker du høyt. Elsker du høyt, gir du alt du har av kjærlighet og omsorg. Gir du fra deg alt, faller du hardere. Faller du hardere, trenger du lengre helbredelsestid.

Så.

Etter en stund.

Skjønner du at du ikke var den som traff bakken med høyest hastighet.

For.

Når en narsissist koser seg i et hav av kjærlighet, oppmerksomhet og tilstedeværelse fra et empatisk menneske med alt for mye medfølelse, er det nøyaktig hva det kalde mennesket ønsker seg. Suge alt ut av sitt offer, og leve på det. Fóre sitt ego med kynisk pågangsmot.

Og da kan det i narsissisten sine øyne for all del ikke være noe galt med ham, i dét empaten visner hen fordi det ikke er plass til henne. Ikke så mye som en kvart millimeter.

Det er tomt.

På tide med påfyll, både for den ene og den andre.

Empaten løper for harde livet for å redde stumpene av seg selv, og avstand fra psykopater er hva livet begynner å ha lært den altfor medfølende sprinteren.

Da er det praktisk for narsissisten å tilkalle alle flyvende aper, fortelle dem “sannheten om empaten”, og sende dem ut i verden med nyheten om at empaten er en psykopat. Diagnostisert av en lassaron uten hverken utdanning eller peiling på annet enn sitt eget ego.

Morsomt. Ja det er rett og slett komisk, hvordan en fjott med møkk på stien sin forsøker å gi verden et bilde av en plettfri sti, og at en slik sti samsvarer med en psykiater’s utdanning.

 

Når det gjelder deg, så er jeg is.

Kald, hard is.

Flammer eksisterer ikke her, jeg kan aldri smeltes.

Get used to it. Jeg er før deg, og jeg er etter deg.

Det var en tid da jeg trodde sånne som du hadde rett. Men samme hvor mye månelys ulvePMS, hangry version of me; ekspertene har talt: Det er for sent for meg å bli psykopat.

Det glapp ut av meg under en time på dps: “Tænk dæ kor lett det hadd vært å vær psykopat. Ingen følelse. Ingen empati.”

Jeg fikk til svar at det er for sent for meg å bli psykopat. At det dessuten nok er ensomt å være en sånn typ tassibassi-pat som støter alle fra seg.

En psykolog tegnet et punkt i lufta. Derfra tegnet hun en strek med fingeren sin, mens hun sa: “Der er en psykopat. Der, på den andre siden, er du. Du burde komme deg mer mot midten”

Vi er ikke her for å leke, du og jeg. Vi er ikke det.

Jeg er glad for at du gjør dette. Framstiller meg som om jeg er ondskapsfull.

Hvorfor?

Fordi du hjelper meg på mange måter.

Tror du virkelig jeg ønsker å kjenne dem? Ha dem i livet mitt? Alle de flyvende apene som tror på deg, uten så mye som å ha sjekket en brøkdel av sannheten?

Du gjør meg en tjeneste ved å innbille dem masse rart om meg slik at de med sine overfladiske hjerner holder seg unna en “psycho” som meg.

Det er deilig å slippe dem.

Så jeg takker deg.

Jeg slipper å ha noe med dem å gjøre. Du overbeviste saueflokken din om at jeg var en ulv; gjett om det var praktisk for meg.

Begrensede premature som de er, lytter de altoppslukende til din framstilling av meg, mens jeg ikke behøver å forholde meg til dem.

Alle de som tenkte sjæl, som Torgersen lærte oss på 80tallet, dem er mine venner.

Now, how about that?

Det er luksus. Alle dine disipler, alle dem som tror på deg, som gjør alt du sier og som mener at ethvert pip fra deg er sant. Alle dem slipper jeg å deale med i mitt liv.

Du er død for meg for evig og alltid, og det samme gjelder alle dine blinde, bråkete disippel-aper.

Jeg lar det være opp til Gud å tilgi deg, det er ikke min oppgave. Hva du har tatt fra meg, skal karma ta fra deg gange 3, og imens sitter vi og spiser popcorn.

Tro ikke at fordi du er en mann, er du mer mektig enn kvinner. Eller tro det, og få deg en overraskelse. Uansett; løp til mamman din som du pleier.

Popcorn, ditt lille popcorn.

 

 

 

Sanden blåser i sirkler omkring deg. Nok en storm som du selvfølgelig bestemmer deg for å stå stødig i. Men du kan behøver litt støtte.

Så du snur deg til en du fortsatt tror er et av de viktigste menneskene i livet ditt. Men hun er borte. Hun var jo her nettopp, med sine egne stormer. Du trøster henne og stilte opp. Hun sa hun var glad i deg. Men nå her hun borte igjen. Det må være all sanden i vinden. Må være mørket som faller over deg etterpå. Hun er der sikkert et sted. Så du snakker med de andre, de som står der sammen med deg hele tiden, og får mer enn nok støtte. De lytter og gir gode råd, som vanlig, ja hva var livet uten dem. Dere har balanse, og stiller opp like mye begge veier. Så merkelig at du kan se dem, men ikke henne.

Stormen legger seg, mørket forsvinner, og sola smiler til deg igjen. Da kommer hun løpende i 70 km/t, bråbremser, og flirer litt.

For nei, strutser gjemmer ikke hodet i sanden, det er en myte. Det bare ser slik ut når de spiser.

Men hun kan finne på å legge seg flat ned på bakken og ligge dørgende stille i håp om ikke å bli oppdaget. Later som om hun er død i et forsøk på å narre deg.

Hvor hun var?

Hun var langt unna. Mange mil. Hadde nok med seg selv vet du.

Som så mange ganger før.

Men da det stormet orkaner omkring henne, fløy ikke du din vei.

Hun er en grådig struts.

Du er en raus Pelikan.

Hun forventer av deg alt du ikke kan forvente av henne. Hun forventer tilogmed at du gjør alt på hennes måte, hva angår alt fra kommunikasjon til hennes egne grenser og fornøyelser. Innse det, det er ikke plass til en pelikan i livet til en egoistisk struts.

Du vil dessuten bli undervurdert, ned til den mindre intelligente latterligjørelsen bak din rygg.

Pass deg for å bli utnyttet av en fulg med to tær, som ikke har tenner, slik at småstein knuser maten for henne i kråsen,  og som tar mer plass i livet ditt enn alle andre. Med sine 14 meter med tarm vil hun aldri greie å fordøye dine utfordringer i tillegg til sine egne. Med sin høyde på 2,8 meter er hun den største fuglen som finnes. Hun kommer til å ta plass i livet ditt, men du får ingen plass i hennes liv. Du er hennes søppelbøtte.

Og når du behøver henne, er hun long gone.

Slettestrutsen i farta.

Med sitt vingespenn på 2 meter kan hun likevel ikke fly, for vingene er reduserte. Hun kan bare løpe, spesielt hver eneste gang du behøver en venn.

Hun betyr trøbbel, men hun kan altså bare løpe.

Så du kan fly.

Med din evne til å bruke termikkene, de oppstigende luftstrømmene, vinner du lett høyde. Du seiler i vindene, og du flyr lavt over vannet, der du utnytter bakkeeffekten.

Snill som du er, lagrer du din egen mat i nebbet, og behøver ikke å snylte på andre. Du lever i flokker på hundrevis og tusenvis av individer, og det går helt fint.

I symbolikken hakker du deg selv til blods på brystkassa di for å gi ungene dine mat.

Du er tilogmed en dyktig svømmer.

En struts kommer alltid til å løpe. For så å komme løpende tilbake i enda større fart med sine problemer. Med det er alltid bare hun og deg. Du er ikke invitert til å møte de andre slettestrutsene.

Du hører hjemme sammen med alle de andre Pelikanene, ikke med ei som dytter andre strutsers egg ut av redet når det endelig skal samarbeides om rugingen, og hun er alene i mørke natta.

Årene går. Du prøver om og om igjen. Du elsker å gjøre strutsen glad, og ser ikke sannheten. For hun står misunnelig tilbake mens du flyr og svømmer sammen med alle de gode sjelene du samhandler med, arbeider sammen med og deler med.

For hun elsker ikke å gjøre deg glad. Hun kan breke og kvitre om alt hun hadde tenkt, og tenker å gjøre for å gjøre deg glad, men hun er grådig, innse det. “Bip bip”, og så er hun vekk igjen. Løpende hjem til slettene sine, der hun desperat forsøker å imponere et par strutser hun ser opp til. Side idoler.

“Se her da. Se hvor fort jeg kan løpe. Se hvor rå jeg er da. Men la oss ikke invitere pelikanen. La oss heller ikke gidde å bli kjent med de andre penikanene! La oss være falske, utspekulerte og bedritne; for vi er de største fuglene i verden!”

Ja. Størst i fysisk omfang, men med steiner i magen og store ord i kjeften der tennene skulle vært. En så lang tarm at de kan fise i vei hit og dit, med kappa etter vinden.

Lite imponerende.

Men alltid så deilig å la dem bare være igjen på slettene sine, springende hit og dit, fra individ til individ, uten en så stor flokk som den du nå flyr ut i verden sammen med.

Gråt ikke, min kjære pelikan. De løp for harde livet for å komme tilbake til deg da de angret den siste gangen. Men det var for sent, og de kan aldri fly etter deg.

Innse det. Strutser bryr seg ikke om pelikaner som deg.

Jeg er takknemlig for alle mine pelikanvenner. Blant annet deg, Ankie, på bildet over her, med hodet i en strutsemyteposisjon. Du er en pelikan, en klok sjel med masse vakkert innhold i ryggsekken din, som har gjort deg til et geni. På bildet er du på Ikea. På slike turer går skravla i ett, og det er jevnt. Vi kan snakke om alt, og det er jevnt. Pelikan. Jeg vet du også har fløyet over strutser før.

Så.

Kom nå, så suser vi i vei, høyt høyt over dem. Ja, la oss gå på dass her oppe nå. La oss drite i dem!

 

🤎💩🤎

 

 

Superdame, hør her.

Ingen ser deg sånn ordentlig. Alt du bærer på løfter du hver morgen alene. Når kvelden kommer er bagasjen pent plassert ved siden av senga, men den joiner deg inn i drømmeland, der du fighter videre.

De ser deg ikke.

Men jeg ser det unnskyldende smilet ditt når vi jogger forbi hverandre i skogen nede i sentrum. Som om du har noe å skamme deg over. Men alt jeg ser er ei knalltøff dame med former, du er ikke så stor som du innbiller deg. Eller som samfunnet har innbilt deg at du er. Du er en Marilyn med former som du ikke skal skjemmes over.

Når du kommer hjem er du ensom. Eller ikke ensom. Du er trist. Eller ikke trist. Du er Lykkelig. Eller ikke lykkelig.

Jeg vil uansett ikke svikte deg. Jeg skal ingen steder, nei jeg blir her og skriver for deg og for meg.

Selv kjører jeg på gjennom en intens traumebehandling for tiden, og det er EMDR som jeg er så heldig å ha fått. Hver eneste uke fødes hue mitt på nytt, virkelig. Jeg lover, det er like konstant som at du ikke kan være like kort av vekst igjen som da du var 6 år, ikke sant. Jeg kan heller ikke bli som jeg var for 6 mnd siden.

Og jada.

Det er aua

når hodet presses ut

på nytt hver eneste uke, og jeg griner som en nyfødt hver gang. Men jeg vil heller om og om igjen oppgradere livet mitt, enn å stå fast som en stabukk med hornene festet i en stubbe inni et slags virkelighetsfjernt eventyr. Oh lord, paranoia kan lime seg fast i kjeften på en slik fastlåst, stinkende, grinete, bitter stabukk.

Og jeg har plass til deg nå. Jeg har forstått at forbipolene har vært til hjelp for flere enn meg selv, blant annet gjennom å få bli kjent med Tore fra den åpne kista, Lille Johnnis, Eivind, Ankie, Christina og alle de andre vi fikk møte. Det at vi delte vår bagasje med hverandre var mer viktig enn jeg greide å se selv. For mitt selvbilde var ikke tilstede. Jeg var traumatisert og ute av stand til å binde denne bloggen sammen med noe av betydning.

Men jeg ser deg like klart som du ser meg.

Du er misforstått, og jeg ser deg over alt. Når du snakker, tror andre du mener noe totalt annerledes enn hva du ønsker å formidle. For tonen er tøff og selvfølgelig. Den kan tolkes totalt feil, siden du er vant til å kjempe, vant til å søke forsvaret om ikke det trengs en soldat som deg i ditt eget liv. Vant til å få avslag. Av deg selv.

Men det finnes kjærlighet og medsøstre for deg.

Det finnes en tropp, der du hører til.

Vi er alt. Vi er snille, rare, bitcher når vi har pms, fulle av horete hemmeligheter fra en svunnen tid, stolte over hvordan vi hver morgen

løfter

opp

våre

tunge

sekker

og overbærer.

Vi er der. Vi er skribenter. Dansere. Klatrere. Glade. Forbanna. Redde. Fargerike. Troende. Oppgitte.

På

alle

stadium

og på samme sted som du.

Vi er deg.

Du. Du er oss. Vi er hormonelle. Ikke hormonelle. Glade. Sure. Skamfulle. Irriterte.

Men samtidig

proppfulle av tro.

Eller uten tro.

Oppgitte.

Klare for å møte deg og dele vår sisterhood med deg.

Og vi har kompiser. Brødre. Som er i stand til å respektere deg.

Så kjære søster fra andre garnøster. Ikke gi opp. Trenger du hjelp nå? Reis deg og se hva du kan finne av glødende øyne i vårt helsevesen. Når studenten er klar kommer læreren. Altså, først når du er rede til å ville motta hjelp, begynner de rette øynene å gløde så du kan se dem.

Jeg ser deg i butikken, jeg ser deg i naturen. Jeg ser deg i kirka, jeg ser deg på toget. Jeg ser deg i bassenget, jeg ser deg på flyet. Jeg ser deg i Norge, jeg sed deg i utlandet. Jeg ser deg i vinden.

jeg

ser

deg

i

speilet.

 

Jeg er mer enn bra nok akkurat som jeg er. Og det er du også.

Opp med hue. Opp med hendene. Opp med stopp-skiltet. Opp med grensene!

Du er bad ass, jeg er bad ass, og vi asses gone bad is like “shit. They better run! For nå kommer vi og tar deg, stabukk i eventyret om stubben fra fortida, better run, better run! But you can’t, nei du kan ikke. Så nå kommer vi og tar deg!”

 

 

Obs! Et særdeles upassende innlegg om kvinner og alder.

Jeg suser gjennom byen på en gammel, brukt sykkel, og musikken raller i ørene mine. Harry. Alltid noe harry. Det har aldri vært slik at jeg er flau over min musikksmak, den er som en sailor med et par låter i enhver havn.

i dag er

“Fremmed rase tebake på foill effækt!”

og jeg “….kainn itj sjå ut som en lassaron”, for i dag skal jeg overraske Ankie, som fyller femti i morgen.

Det er sommer rett bak neste hjørne, og stranda er snart ryddet klar for årets strandfester. Vi har lært at vi ikke blir igjen på stranda for å danse med russen når de fleste har forlatt beachpartyet. Vi har gjort det en gang for mye. Nei, russen vil ikke lære seg aerobic av gamle kjerringer klokka to timer over midnatt, og pass deg for en ærlig beskjed som: ” Ka aille dager og netter gjør dåkk her? Dåkker e jo eldgammel!”

Jo, det er noe i det. Vi var nylig 13 glade folk med bad taste som feiret 40årsdagen min, selv om det var 43 jeg fylte. Det var lockdown da jeg ble førti, derfor tok vi den store dagen tilbake med konfetti og dans i stuggu. Bort med 43, inn med 40! Som en nydelig måte å få lyve på alderen sin for en eneste kveld.

Cougar. Milf. Det finnes sikkert 43 nasty navn på oss damer i denne alderen. Vi skal ose av kåt selvtillit, og vi skal jakte på alt som kryper og går i gågata klokka halv tre natt til lørdag. Neste helg skal vi ut på jakt igjen. Ut med kroken, inn med fangsten. Spis, kast, og ut med en ny krok.

Og her sitter jeg og peser etter dagens sykkeltur, mens jeg lurer på hvordan det hadde vært å være en sånn der milf av en spennende cougar, pesende av helt andre grunner enn sliten alenemamma – tendenser. Altså, misforstå meg rett; jeg er lykkelig og helt innafor sliten. Langtfra utbrent.

Sølibat.

Det er det det heter, når det er 3 år siden du hadde sex. Sølibat. Når det er 4 år til du har grodd igjen og kan kalles jomfru.

Ja det er faktisk latterlig sant, det er to år siden sist, men siden den gangen var så unevnelig ubetydelig at den ikke teller, er det tre år siden jeg. Nei. Nå lyver jeg. Er det fire? Det går opp for meg at jeg ikke husker, og jeg må smile. Kofferten er pent sortert, undertøyet er kun sexy for min egen del, og ingen kan påstå at denne dama ikke kjenner seg selv godt nå!

I have been busy, jeg er alenemamma på fulltid, og da mener jeg 100% uten barnefri. jeg ble ikke mamma for å ha barnefri. Jeg er heller ikke interessert i å skulle bruke tid og energi på å bli kjent med en mann slik at vi kan bli “kjærester” og alt det dilldallet som følger med. Sure sokker, sjalusi og mansen. No thank you.

Too hot to handle på netflix får meg til å måpe mens jeg spør meg selv: “Tuller dem? Spiller de skuespill? ER dem virkelig så kåte at dem ikke greier et par uker uten sex? Uten en nuss?”

Jeg har en gang i tiden selv hatt et aktivt essliv, men jeg kan ikke huske at jeg gikk rundt med tunga på fortauet, pesende og stønnende fordi jeg ikke hadde fått hoppa i høyet på noen dager.

Jeg har aldri turd å prøve heroin, men jeg har forstått at det er så godt at man blir avhengig med en gang. På realityserier kan det jaggu virke som om de er hekta på sex, alle som en. Tro på det den som vil, men jeg har aldri vært borti en mann som har vært så god at jeg har fått abstinenser uten han.

Men nå er det altså fuktig sølibat.

For hu posthora her. Han ler nå, ikke sant. Han tenker “sende ei i posten, næh så gøyalt, æh så morsomt.” For sånne dømmende bukker som han vet ikke at post er etter, og pre er før. Postraumatisk premanstruell. Det er det han er.

Du kan liksom dra tilbake tilbake til gamle dager i fortiden og hilse til hu hora fra Stjørdal, hvis vi tør å være så freidig kalle henne det. Meg, altså. I følge sure miner er alle damer som er aktiv i høybingen, horer. Ja, det er komplisert å være kvinne. Jeg hadde en esspartner, og da kalles det mye rart når du er født med pupper, hofter og reservetank med hormoner. Kort fortalt: Kvinne.

Det er galt om det er våte tider.

Og det er galt om det er tørke.

For min del trives jeg med kofferten min for tida, og savner ingenting. Men hva bringer framtida? Når de små flyr fra redet, er det da man blir en cougar? En parfymeduftende, sprek middelaldrende menopause av et fyrverkeri i leopardmønster med horny eyes?

Det hadde vært noe det?

Ja det hadde vært en god latter for alle mine venner.

Men jeg er jo ferdig med å produsere, i motsetning til alle de veldig kåte øynene på Netflix. De skal formere seg, det er en del av naturen, og kanskje er den generasjonen mer preget visuelt med pornooverdose og reality uten sjekk, too hot in paradise for åpen luke. Gratis bordell for åpen scene, med skjulte priser som mat for alle pornogriser.

Glem den. Det bare rimet. Men gratis er det ikke. The price to pay

when you choose to lay

your youth in paradise

is ice ice

maybe

baby.

Uansett. De er kanskje mer pesende enn vi var fordi de nesten hele livet har hatt et åpent øye ut i nakne internett i form av visuell stimuli. Jeg bare gjetter.

De ble jo presset ut i denne verden samtidig som foreldrene multitasket og kombinerte fødsel og koding på nett. “Hurra, look what we did, en kid! Uff, den griner, så utakknemlig. Now back to internet!”

Kanskje de små grinete kodetassene 18 år senere virkelig ER så pesende trengende, at de ikke greier å holde seg på Netflix. Hva vet vel jeg.

Jeg vet bare at det jeg selv befinner meg i som “Cougar” og “Milf”, heter sølibat. Og at jeg digger sølibat.

Det er deg og meg, Miley.

Flowers?

Ja, det,

og

jeg kan

kjøpe meg sjøl vibratorer.

Skrive navnet mitt på dem. Snakke med meg selv i timesvis, om alt du ikke forstår.

Jeg kan ta meg selv med på min egen dans. Og du har ikke en sjans.

For jeg kan elske meg sjøl bedre enn du kan.

 

Livet er deilig, livet er mer enn digg som det er. Og hvem vet? Kanskje møter jeg en gang en snill hippie med hjertet sitt fylt med Guds kjærlighet.

Et hjerte av gull, visdom og ærlige øyne. Det er det som er sexy, I tell you. Overfladisk falskhet og mangel på tro, lukter ikke godt. Du vet, sånne “menn” som i sin misunnelses vrede lider av forbitrelse, til de ikke greier å ivareta sin integritet, men råtner i falskhet. Det er slike “mannfolk” som kaller deg hore, selvstendige kvinne. Det er sånne sure tær som kommer til å kalle meg hore hvis jeg en dag finner en soulmate med kraft, godhet og ro.

Og jeg kommer til å smile og le, og nyte livet videre.

 

Men akkurat nå er det meg, meg selv og jeg, for jeg trenger all fokus på en liten fugl som behøver mamman sin, og ingenting gir mer glede og lykke enn det. Jeg lover, det er noe som heter alt til sin tid. frykt ikke sølibat selv om verden roper til deg alt du som dame skal og ikke skal gjøre og si.

 

Hilsen fra meg her i den sanne virkeligheten om livet som en slags middelaldrende, spennende cougarmilf.