Hva mener DU om denne løsningen?

Jeg vil ut med sannheten. Fortelle folket realiteten. Tidligere har jeg skrevet om hvordan jeg som den eneste hvithudede i ei rekke med 7 rekkehus, blir ekskludert og dårlig behandlet. Kall det gjerne rasisme, men alt er visst galt med meg. Klærne mine. At jeg er alenemor og singel. Alt. Jeg vil først berømme kommunen, som i disse dager tar tak i problemet. Det som kommer nå, mener nemlig heller ikke de er greit.

 

I fjor sommer sovnet endelig sønnen min klokka syv etter en slitsom periode med sene kvelder. Jeg vet jeg har skrevet om det før. Men jeg vil oppdatere. Hatet jeg fikk kjenne den kvelden brakk meg ned i fillebiter, og jeg satt på trappen min og gråt mens den ene muslimske kvinnen ropte og kjeftet meg huden full. 

 

Hvorfor?

 

Fordi jeg ydmykt og vennlig hadde bedt de skrikeropende barna hennes være så snille å dempe seg litt, så 3åringen min ikke våknet. Ropene og de hatefulle blikkene. Alle naboene som kom ut. Alle i de “rette hudfargene”. Borsett fra bleke meg.

 

Aldri aldri skal jeg glemme det fortvilte uttrykket til gutten min da han rolig kom gående ned trappen fra loftet. Selvfølgelig hadde ropingen hennes vekket ham. Stakkar liten stille vennen. 

 

Og jeg kunne se langt etter et etterlengtet bad den kvelden. 

 

Poenget er. Hva er løsningen nå i år? For dette var som sagt i fjord. Jo, skjønner du, at jeg får like mye kjeft av denne illsinte damen dersom jeg våger meg å be barna her ute være litt stillere, i år som i fjord. En fang har jeg prøvd, men til slutt trillet tårene, så jeg turde ikke annet enn å kontalte kommunen. Jeg kjenner nemlig flere som bor i distriktet, som er sjokkert over bråket. De sier de tenker over hvordan boligprisene synker med ryktene om alt dette styret, ropingen, skrikingen og forsøplingen.

 

Så hva er løsningen på mitt problem? Løsningen er foreløpig at en av de mørkhudede som bor vegg i vegg her, som jeg går godt overens med, må ta seg av dette med å si fra om at barna må dempe seg. I ren praksis vil dette si at hvis jeg mener det er for bråkete, må jeg gå over til min mørkhudede venn og be om hjelp til å si fra.

 

Det er altså greit at HUN sier fra. Men ikke jeg. Og hva er forskjellen på henne og meg? Ingen av oss er muslimer. Men hun er mørk. Jeg er lys.

 

Hun har nemlig den rette hudfargen, og blir pent behandlet dersom hun sier fra!

 

Takk og pris for en flyktningetjeneste i en fantastisk kommune som tar tak i dette, og som mener jeg må ha samme rett som mine naboer, uansett. Måten jeg blir møtt på er til å skryte av, og jeg får merke at denne forskjellsbehandlingen/rasismen, ikke er greit for byen jeg har vokst opp i. 

 

Ta dine hatefulle øyne og dra dem til pokker! I don’t care: jeg bor her jeg også, og kommer aldri til å ta dine sinte bitre ordre til etterretning bare fordi jeg kler meg og ter annerledes. Rasisme betyr ekskludering avven minoritet. Så se en annen vei, for her er jeg!

Den grumsete fortiden

 

Se ned, og se deg gjerne tilbake. Men kan du gjøre noe med det? Dypt der nede i et grumsete tjern av ei fortid, eller langt der bakom ræva di. Du som alle slapp en der bak. Lagde ei blemme og klønte den i stykker til det bare ble enda vondere. 

 

Og noen ganger vil du oppleve wannabe havfruer (jeg kjenner faktisk noen som tror på havfruer by the way. Jaja. Hva vet vi om havfolket?) Anyway, slike wannabe’s, de har det med å mer enn gjerne fordype seg i den grumsete fortida di for å lage verden så møkkete som mulig rundt deg.

 

Jeg er er her for å minne deg på å løfte hodet ditt, ta noen svømmetak til du kommer dit du skal være: i den blå lagune. Innse hvem sin dritt det var du egentlig kavet i. 

 

Det er nemlig umulig å lage møkk av krystaller. Dine erfaringer er vakre krystaller, samme hvor dirty de engang var.

 

Wannabe havfruer som lager møkk, grumser i virkeligheten til sitt eget møkk. Fordi de mangler noe vesentlig: ansvar, tilgivelse og sinnsro.

 

La dem svømme og kave. Legg deg ned. Mediter. Nyt livet. Bare husk sannheten. Aldri glem sannheten. Den er aldri så ille som løgnen.

 

Grunnen til fraværende blogging

 

Hva skjedde, hva? Hvor ble det av alle innleggene fra forbipolene? Jeg lover at det bare er en periode. Det som skjedde var at jeg ble singlere enn jeg noensinne har vært, og sex&singelliv fikk en kjedelig dunst over seg i forhold til den deilige parfymen jeg sprayer livet mitt med for tiden.

 

Med sprudlende god samvittighet tripper jeg gjennom spennende dager, og når kvelden kommer er jeg som regel for trøtt til annet enn å sovne samtidig som lille søte på 3 år. 

 

Nå har jeg nettopp spist fiberbrød med rekesalat og vannmelon,  drukket hjemmelaget funlightbrus og bare nyyyyyyyyyyta livet. På senga! Så skal der soves. Mmmh! (Bare pokker ta den flua… grrr)

 

Jeg kommer sterkere tilbake når jeg ikke lenger har en stalker som for enhver pris må følge med på definitivt alt jeg publiserer, og i tillegg gi pirkete tilbakemeldinger uten mening. Hehe. Komisk men sant. Drive å bruke tiden sin på all the stuff with me! Et menneske der ute fortjener ikke å vite så altfor mye om livet mitt akkurat nå, så østersten har lukket seg elegant for tiden. Get ready for the opening, for you know me: sånn really;  I, well I don’t give a [email protected]@ck about bad karma stalkers 😉

 

Love u, bloggleser. U rule. U rock. Og når du gir meg en dunstende klem ute på livet og sier du gjerne leser det jeg skriver: Åååååh da ELSKER jeg deg 😍🤩😍

 

Men til du som gjør alt for å likne bygdadyret verre enn dyret selv er i stand til:

Unge brukne hjerter

 

This magic you feel

Will be gone like a wheel,

down a mountain!

But is it really so bad

As you’re still high, though sad?

 

You can create 

Magic so great

Little Tingeling

Now let me hear ya sing!

 

Or dance,

take a chance!

 

Young tears will fall,

but you wount.

 

I promise, dear boy

She threathts ya like a toy.

But at least you can play, so say:

Hey, I’m colour, your too boring grey!

 

You wount be in her heart

But aint that a breathing start?

 

Girl.

If you can learn how to swim

You can leave without him

 

Boy.

Show her the door

if she acts too poor.

 

Future us coming

and you better be ready.

Don’t let anyone

take your rolling time of stone!

 

Skrevet på den rullende bussen av Helene Dalland; forbipolene.

Jeg har ikke sagt det til andre enn henne

 

Jeg innser at jeg ikke har sagt det til andre enn hun som skal hente Even i barnehagen for meg i dag. Verdens beste henne, forresten.

 

Kanskje har jeg ikke sagt det fordi det handler om min vane med å snakke om og tenke på det fantastiske positive. Sykdomsprat fønker liksom ikke for meg. Det blir litt sånn “Nei jasså sier du det, har du vondt i hofta og venter på operasjon? Men så nyt livet med en kaffe mena du venter på noe så Norgesheldig som en operasjon da, og hiv innpå med smertestillende, for hva pokker kan jeg gjøre med slike hofter? (Tenker jeg inni meg.) Hofta di meg her og hofta di meg der, den blir ikke bedre av å snakke om den.

 

 

Nei. Jeg har nok ikke ropt det ut. Ikke engang mine slektninger på Levanger vet at jeg i dag kommer til sykehuset for å ta de siste blodprøvene. Den siste sjekken. Hepatitt c er nå history x, og jeg vet jo fra tidligere blodprøver at jeg er helbredet når det kommer til det faktum at blodet mitt er virusfritt. I dag skal leveren mi sjekkes, og mest sannsynlig er den helt frisk. Tenk det?! Jeg slapp unna med friske organer! 

 

Jeg tok den siste pillen av 12ukerskuren i går. Viste den til 3åringen min før jeg svelget den, og sa: “Nå, lille venn, er mamma ei superdame. Nå er jeg er frisk superhelt!”

 

Jeg våknet i dag mårest før klokka seks. Lå og så på skatten min og tenkte på hvor lik han er storebroren sin. Den andre skatten min. Tenkte på hvor heldige vi er som får EN NY DAG!

 

Jeg lot lille søte sove, og tok meg en så varm dusj at det var behagelig å gå ut i det litt for kalde badet etterpå. Takket høyere makter for barna mine, dusjen, kaffekoppen og ansiktsmaska jeg skulle ta snart, før jeg tørket meg. Gikk naken opp trappa bare sånn for  å nyte LIVET. 

 

Takknemlig sitter jeg her på Stjørdal togstasjon og priser ALT. Ungene, vennene, huset, blomstene, ja tilogmed den forbanna flua på kjøkkenet. For den minner meg om bondegården til onkel og mormor på Ytterøy. Den gang da jeg ikke visste.

 

Visste hvor farefullt livet kunne bli. Hvordan man noen ganger må bite tenna som kommer etter melketenna, sammen, og kjempe mer enn å bestemme seg for hvilke poteter man skal beholde på potetopptakeren i åkeren.

 

Men en annen ting jeg ikke visste var hvordan man ved målet har grunn til å juble. JUBLE! 

 

JEG ER FRISK! Jeg er en superheltmamma! Jeg er klar! Jeg skal ikke dø tidligere på grunn av et monster som spiser opp kroppen min. Det er Askeladden og meg: We win – du tapte, ditt stygge troll!

Kom til Norge fra krigen, klagde på kulda

 

Som den frigjorte, Norske kvinnen jeg er, ankom jeg Stjørdal etter en het, delilig og ultrasingel natt på den erotisle SPA-klubben Club4, i dag.

 

Taxi.

 Hey. 

 

Jeg spurte muntert: “Hvor kommer du fra da?”

 

-“Somalia!” Svarte han. Stille. Fader så stille det ble. Så jeg fyrte løs” “Ja åssen trives du her i Norge da?”

 

Han vred på seg, før han svarte: “Nei uff det er så kaldt, og et par ting til som burde vært forandret.”

 

Jeg kjente det begynte å kokeboble i boblekoka mi, så jeg bestemte meg for å vise ham at vi nordmennn faktisk kan bli sinte vi også, når noen tråkker på rødt, hvitt og blått, og prøver å blande en annen farge i flagget vårt. Jeg sa, kanskje litt skarpere enn jeg tenkte: “Var det krig der du kom fra?”

 

-“Ja. Svarte han!’

 

Jeg pøste på videre, ivrig og bestemt: “Så her. Her i vakre Norge er det fred. Dette landet REDDET LIVET DITT, og jaggu er det ikke ei forbanna KVINNE som sitter på statsministerstolen og styrer det hele, hva? Nei så trist, og Gud forby; KALDT! Men vi tok deg inn i varmen!”

 

Jeg holdt et foredrag om mine kunnskaper hva angår ideologien muhammedanismen omkring Muhammads liv og lære i koranen, en slik ideologi’s primitivitet, før jeg like ved huset mitt satte pekefingeren opp i ansiktet hans og sa: 

 

Og DU! Aldri mer klag på langet som tok deg inn i varmen. Neste gang du sutrer over kulda våres, eller våre frigjorte kvinner, så reis tilbake dit du kom fra hvis det var så forbanna mye bedre der, og det MENER JEG! Du burde TAKKE dette kalde landet for det’s VARME!

 

Jeg betalte ikke akkurat tips, og  trampet inn i det koselige norske huset mitt, sint som en furie. Ja, jeg måtte rett og slett roe meg ned med en dusj og et trivelig besøk før jeg skrev dette. 

 

For ja. Det er kaldt her og ja da griller vi ribbe for da er det jul. Og ja her går damene lettkledd og her kan homofile gifte seg. Men det er da for fucker pucker SÅNN det er! Det er blant annet DET som gjør at her kan vi få leve i fred og ro. 

 

Var ikke krig og sult verre enn kulde, ribbe og likestilling!!? Slutt å endre på det som faktisk funker, og tilpass deg!

LES blogger før du uttaler deg

 

Som vanlig møter jeg en god del blogglesere når jeg er ute i byen her jeg bor når jeg rocker livet litt sammen med gode venner. Trivelige Stjørdal har mye å by på. Det ekke det. Det er det at noen ganger så møter jeg folk som VET at jeg er en sånn derre blogger, men som ALDRI har lest bloggen min. 

 

I kveldens nattehete skulle jeg tydeligvis både belæres, oppdras og moraliseres. Hyggelig og sexy fyr dette altså, men det han sa var så viktig et tema for meg å skrive om. Derfor takker jeg ham for inspirasjonen. 

 

Han sa: “Helene. Livet er så mye mer enn sminke og hår, vet du!”

 

Jo takk du. Fått med deg bloggerstempelet, men glemt blekket bak fjell og daler der oppe i to “kloke” blå tjern?

 

Jeg hadde pyntet meg med mine nyeste øredobber som jeg kjøpte brukt på fretex for 10 kroner forrige uke. Sammen med den billigste mascaraen (maybelline, den grønnrosa, ikke sponset) hadde jeg limt på gjenbruks punktvipper. Jeg skriver gjenbruk fordi jeg vasker dem og bruker dem om igjen. All annen sminke jeg eier er kjøpt på salg. Skjorta er også kjøpt på fretex, for leeeenge siden. 

 

Jålete? Vel. Jeg liker å pynte meg; og er veldig nøye med renslighet, men det er jo også slik at jeg SELVFØLGELIG i løpet av mine 38 år forlengst har funnet ut at livet består av mer enn sminke og hår for pucker. Forøvrig har livet mitt faktisk ALDRI bestått kun av sminke og hår.

 

Livet mitt dreier seg ikke om make up og hårstrå for svarte huteste heiteste, men om barna mine!

 

Om alle de jeg minnes som reiste for tidlig; men som jeg av dype grunner drømmer ofte om.

Om bønn.

Om skriving.

Om jogging.

Om å vaske gulvene og lage middagen klar.

Om sex.

Om film.

Om så mye forbanna mer enn jåleri.

 

Og vet du hva? Har du ikke mer peiling på media ala internett 2018 enn som så, så vennligst ikke uttal deg. 

 

Det er jo som  jeg skulle satt meg foran Beyonce og sagt: “Beyonce, livet er mer enn dans og kroppsfiksering, vet du!”  ….når det er SANG hun driver med hovedsaklig.

 

Prompet på bussen og skyldte på sidemann!

 

If makes YOU HAPPY, THEN WHY THE HELL ARE YOU SO SAD?

Assa, my dear, hvis jeg sitter her på bussen med en mage som lager drama, can I blame it on you fordi du spanderte middag på meg?

 

Var det DU som svelgte glutenspruten og chipsydipsy’n?

 

Ååååå jeg har så æua i magen min, og jeg har så lyst til å slippe ei bønne som ville dysset resten av bussen i dyp søvn. “It wasnt me” ville IKKE fungert. Men poenget er at det er MIN feil og MITT ANSVAR at magen min krangler tilbake nå.

 

Åh, jeg er så lei av at du tisser i buksa og skylder på meg. So sick and tired over at du skylder på en barndom ages ago bare fordi du sliter i relasjoner. 

 

Det var DA? 

Var det ikke? 

 

Akkurat NÅ så er et kun ET  menneske som kan FIKSE DET, og det er meg eller? Butikkdama? Togkonduktøren? Nei for pokker: DEG OG BARE DU!

 

Hvis jeg fiser nå, min venn, da er det min fis, sant? Så vidt jeg vet er det hverken en fyren ved siden av meg sin bønne, eller dama der framme sin bombe. Den prompen ville vært min, og jeg har to valg: tvinge den til å holde seg pent og smertefullt inne, or release it!

 

Fra fis til friskluft: DU velger om du vil bli støtt, såret eller krenket. Bare DU! 

 

BEGYNN NÅ og ta valget om å besitte det ansvarlige valget. Fis i vei på din egen superkontroll: for HER bestemmer Du, og INGEN i hele verden er ansvarlige for hvordan du velger å ha det nå!

Til den gråtende jenta på bussholdeplassen

 

Lille venn. Du gråter dine tapre, unge tårer. Bussholdeplassen virker med ett så fremmed for deg. Men du blir med meg på bussen, og vi finner fram til din bussholdeplass. Du spør meg hva jeg driver med, og jeg må jo svare at jeg blogger forbipolene. Og den, den har du lest, så da er jeg ikke så fremmed likevel.

 

Åh, lille jenta mi. 17 år. Vet du hva? De vonde tårene dine skal en gang bli til det saltet du behøver for å bli den balanserte og søte flyvertinna du drømmer om å bli. Og vet du hva? Du kommer til å ha ditt eget firma. Du vil greie det!

 

Du må bare ta deg en alvorsprat med alle disse vennene dine som er så misunnelig på deg.

 

Kjære deg. Jeg vet du gråter deg i søvn i kveld. Men en vakker dag, skjønner du, kan det hende det er en liten baby du legger deg ved siden av. I permisjon fra flyvertinnejobben din, mens du sjonglerer et firma sammen med drømmemannen din. Omgitt av gode, ekte venner. 

 

You rock. Some people suck. But you rock. 

 

Nå skal jeg hjem til en søt 3åring og en fin 8åring. En supergod venninne har passet barna mine i noen timer i kveld mens jeg har vært på en vidunderlig date.

 

Tørk tårene, vakre du. Det kommer til å bli helt supert en vakker dag, skjønner du! Og den kaffen, den er jeg med på. 

 

Klem til deg. Jeg kysser bort tårene dine og gir deg et glimt av framtida. Gled deg 😉

Jeg var på villspor

 

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Følelsen av ekte frihet. Det å virkelig løsrive seg, slutte å ta for mange hensyn, og bli ferdig med å bære andre’s ansvar på skuldrene. Å ta ansvar for sin egen sinnro og befrielse. Begynne å le igjen. Få lyst til å skrive mer enn 3 setninger. 

 

Det er så godt.

 

Dagene er så deilige nå. 

 

Hver morgen er fuglesang, barneklem og frisk mening. 

 

Jeg har ikke følt meg så fri og glad på nesten et år. Noen ganger kjører man feil, ikke sant. Det finnes ord for slikt. Blindgater. Blemmer. Gråsoner. Jeg har funnet tilbake til meg selv, og skjønner at jeg rota meg bort en stund her.

 

Kjærlighet er ekte. Kjærlighet fryser ikke plutselig til is, men gir deg jevnt varme strømmer av godhet. Jeg har begynt å leve igjen. Skrive igjen. Være fargerik igjen. Gå på date igjen. Tenke på meg selv igjen. For jeg elsker jo meg selv, og kan ikke svikte den snille dama jeg tross alt er.  Kjærlighet er hva jeg føler for mine barn og meg selv.

 

Onsdag skal minsten overnatte hos mormora si. Han gleder seg, og for første gang ser jeg også fram til litt voksentid. Dating er spennende, så hvorfor ikke prøve det igjen? 

 

Sånn skal livet leves: befridd, med ansvar for egen lykke og vett til å la være å motta andres svada. De må bære sine vondter selv dersom de akter å ha vondter, så ingenting er verdt å gruble på. Man kan bare kontrollere sin egen verden.

 

Kvelden nytes tidlig i seng sammen med en liten 3åring som kommer til å rope ut: Det er mååårn, i morgen tidlig.

Og jeg kommer til å smile bredt og gi livet en varm og god mammaklem 😍