Kjære Sophie Elise, tidligere bloggkollega. Ved å skrive dette blir jeg ikke akkurat poppis. Men hvem har vel bruk for å være så himla populær? Er ikke sannheten fra hjertet viktigst? Er ikke motet i brystet det som bør føre an?

Alle vet. Jada, jada, alle vet om bildet. Det berømte bildet.

Selvfølgelig smalt det i brystkassa mi da jeg så det bildet, og jeg trodde det var redigert. Men det var ikke det. Så utrolig trist. At du og dine venner i det hele tatt behøver den posen der for å ha det gøy. Men først og fremst så veldig vondt at landets yngre garde nok en gang får inntrykk gjennom sosiale medier og media i det hele tatt, at dop burde være helt vanlig og harmløst. Selv om det er noe som kan gjøre dem mentalt syk for livet. Selv om det er noe som kan ta fra dem livet.

Jeg blir trist hver gang slike bilder av kjendiser trykkes i Se & Hør, VG, Dagbladet, eller går viralt på Internett. Jeg husker hvor ille det var med Amy W, Justin Bieber og tusen flere profilerte mennesker. Men mest av alt husker jeg hvor mange bilder media trykket av Whitney Houston. Særlig detaljene på badet hennes etter hun ble funnet død i badekaret.

Trist.

Nå må du være så snill og snu i tide, mens du fortsatt leker med ilden, og enda ikke ligger nede i helvetes lava.

At jeg gidder å skrive dette, hva? Men dette brevet bare må jeg skrive. Les det er du snill.

Skrivesperre behaves as a pain in the ass. Men NÅ, Sophie, greier jeg altså ikke å la være å skrive så blekka spruter.

La meg banne i hele Norge’s megakirke, og fyre løs!

Selv om du tydeligvis har et problem med et ønske om å ruse bort virkeligheten, kan jeg ikke være usann mot meg selv og mine egne tanker:

Hvem bestemte, og når bestemte de, at du med hele deg og ditt liv, skulle være et “forbilde”?

Et “forbilde”, et bilde som skulle gå foran våre barn?

Når ble det slik? At vi foreldre ikke skulle ta ansvar lenger, men legge det på

deg

og

et

viralt

bilde?

Jeg vet ikke engang om dette er noe jeg kommer til å publisere. Kanksje lar jeg det bli med tankene.

Men fra meg til deg; enten var bildet av deg og Nora et “pr-stunt” som noen spekulerer på

eller så

sitter du der.

Broken?

Uansett har 70% av Norges befolkning forvandlet seg til et moralpolitiet som alle må si akkurat den samme kopierte “meningen sin” om pulverposen i hånda på Nora, i viralitetens instaverden.

Ingen må for skams skyld assosieres med noe som kan oppfattes som “uenig med mengden”. Som om du har eskalert til å ha blitt ei pulverheks av et sviktende forbilde, i et eneste bilde av en tabbe.

HVEM flere i NORGES LAND er et “FORBILDE”? HVEM flere har denne TITTELEN, uten å noensinne ha bedt om den?

Såvidt jeg vet, er det ingen flere som bevisst av folket kalles “forbilde” her til lands.

“Pass deg jente. Pass deg for å leve. Pass deg for å puste. Vær ikke pen. Ikke vær. Rør deg ikke av flekken.”

For

noen

bestemte

at du skulle være landets eneste “forbilde”

slik at ansvaret

falt

av skuldrene

til foreldrene

i det langstrakte land

ned

på

et

bilde!

Kjære Sophie, du som smart skrev ei bok om din ufrivillige tittet “forbilde”, ei bra skrevet bok sådan:

Jeg har to sønner som vokser opp her i dette stolte landet. Om 10 år er det ikke din skyld dersom dama til en av dem har tatt valg verre enn da denne kua var kalv. Eller om mine kalver oppfører seg verre enn kua. Eller. Ja.

Bare sånn for å fjerne det ansvaret fra dine skuldre.

Og nå skal det komme, ikke sant, hva JEG MENER.

Men ingen kan tvinge meg til å mene noe som helst om et bilde som enten var en tabbe, eller som var med mening og vilje.

Vi har sett det før, hvordan et helt land kan tvinge et menneske i bakken. Arbeiderpartiet sin store synder var en av de store, hvorav kun den ene siden kom fram sammen med moralpolitiets gjenklang: “Fyyy!

….skamme seeeeg!”

Kristne Norge som hver søndag bjeller sine toner så det runger i tilgivelse.

Ja det er forskjell på folk: Du Sophie Elise, må hver dag ta på deg en rolle du aldri ba om, og være et perfekt forbilde. Mens alle vi andre bloggere, slipper tusen ganger lettere unna. Ansvaret er ikke vårt, men plutselig ditt?

Hvorfor?

Er jeg ikke hjemmets helt lenger? Gidder jeg ikke det, i dét mammarollen min fighter elegant mot Internett? Er det lettere å skylde på dine bilder? Hva med alle de andre bildene som hver time postes på Internett? Kan jeg skylde

på

dem?

Ikke?

Var det Pamela Anderson sin skyld, at jeg ble til et slags sort får, etter de gyldne 90talls år?

Whitney?

Amy?

Cobain?

NEI! Våre foreldre var ikke så premature at de skyldte på andre på den måten.

Jeg kan ikke huske at våre oppegående foreldre engang kalte dem forbilder, der dem revet på store plakater i våre ungdomsrom.

NEI! Du er ikke ansvarlig for hvordan vi mødre og fedre forholder oss til alle de vanskelige valgene ungene våre må ta fram til de fyller 18 år og myndige trer ut i verden.

Men det er lettere å gi deg skylda. Dempe deg. Skjule deg. Usynliggjøre deg.

Så enkelt er det for de sinna moralpolitiansatte innen enhver by som arver loven fra den Danske imaginære byen Jante, og det

faktum

at

vi

alle

gjerne vil framstå så feilfrie som mulig.

Nå var det en løgn. For nei, det gjelder ikke meg. Jeg behøver slettes ikke å framstå innen noe som helst feilfri A4ark. Jeg har tilogmed vært kritisk til deg før, men et sted går grensa et par hakk tydeligere.

Og jeg nekter plent å la meg presse inn i noe slags mønster ala typ tittet “forbilde”.

Enhver FACEBOOKPROFIL ER EN BLOGG.

Både du og jeg vet det, kjære tidligere bloggkollega, at vi mye mer kan se på en facebookside som en blogg, enn en blogg faktisk er.

Man når LETTERE ut til publikum både gjennom Facebook, Snap og Tiktok.

Derfor er de alle forbilder, ALLE FORBILDER, med sine vakre rødvinsglass og partybilder. Partyvideoer. Med alle sine perfekte liv med alle sine nydelige bilder der de alle komplett “feilfrie” danser seg gjennom livene sine.

Som FORBILDER!

FOR hvis de kunne bestemme at du var et forbilde, ja så kan vi bestemme at de mest selv er sine barns forbilder.

Ansvaret for mine barn tar jeg her og nå fra dine skuldre, Sophie.

Og i Norges søndagsånd tilgir jeg deg selvfølgelig for å ha gjort en tabbe. Du skulle bare visst alle de snåle greiene vi gjorde da du fortsatt gikk med bleie.

De rare påfunnene våre som aldri ble publisert hverken i VG, Dagbladet, Se&Hør, her og nå, Der og da eller hit og dit! Lenge før ord som Internett og vitalt.

Du var ei lita pie.

Som senere skulle bli mobbet.

For så å skulle få ansvaret for mine barns valg?

Nei.

Jeg har intet behov for å bøye meg som et latterlig strå i denne vinden. Det er ikke så enkelt som å bare være enige med hverandre hver gang vi voksne får en mulighet til å skinne moraliserende i fargerike kommentarfelt. Ikke for meg. Kanskje er det “lettest”, men hva med å analysere og tenke, samt puste og medføle?

Kjære mor og far 2023!

DERE er forbildene til deres barn. Ingen ba dere plassere det ansvaret på noen andre her til lands, annet enn askeladden og askepott.

Så kom Pamela og Beverly Hills gjengen. Var det

DEM

Som

gjorde

dere

ansvarsløse

og pekende?

Var det Pamela Anderson og Shannon Doherty sin skyld at dere havnet der dere er?

Friends?

Forbildene?

Eller Metallica? Nirvana?

Britney sin skyld?

Var det Rednex?

Hvem sin feil var det at du ikke den dag i dag klatrer på den karrierestigen du så for deg?

Skuespillerne i home and away?

Å skylde på dem ville gjort meg for hard i meningene, og altfor myk i meningene bak meningene.

Sophie Elise, du har ikke forgrepet deg på noen. Ikke ranet noen. Ikke drept noen.

Men nå skal du sitte der midt i stormen litt til, og motta pekefingre fra hele Norges bathroom coce-mirror.

Speil deg litt i det, lær av det, og prøv å tilgi alle de som bestemte seg for å gi deg skylden for alt et såkalt “forbilde” skal ha skylda for!

Nei, du er ikke ansvarlig for valg mine barn tar, hverken nå eller I framtida. Jeg, derimot, som mamma, er den ansvarlige for å holde lykta når veiene er mørke å vandre på i mine barns liv. Jeg skal ha oppdratt dem bedre enn at de lar seg påvirke av alle de virale bildene og videoene. Du er ikke den eneste på Internett som kan påvirke dem. Jeg må påvirke dem til å la seg påvirke av det sunne.

Det er ikke du som er farlig. Det er jeg som bør velge en trygg kommunikasjon med mine barn.

Behøver jeg å minne deg på at det var en blemme uten like å poste det bildet? Nei, fordi du vet det. Behøver jeg å poste dette, og gjøre meg selv mer upopulær enn jeg allerede skulle være?

Ja hvorfor ikke.

Jeg er intet forbilde, og ingen setning i grunnloven sier at du er, heller.

Kremt.

Så

la oss nå sette oss ned og studere alle andre kjendiser utenlands og her til lands, sine flaue føkks in public.

Nei vent…

…ingen av dem er visst “forbilder”, bare “kjendiser”, så deres bilder og videoer teller ikke.

Bare DINE, Sophie Elise. Kun dine publiseringer teller visst som både skadelige og enormt ansvarsbærende.

Og det byr meg imot at mangfoldet skal bruke enhver anledning til å putte folk i gapestokken og nærmest henge dem foran alle, ved enhver feil som begås.

Så igjen; mother of braveheart and father of megabrain;

Kom ikke her og skyld på business. Money making. Pamela Anderson tjente også penger på å spille i Baywatch. Var det da hennes skyld at din datter la seg under kniven?

Sånn, for real?

Fy Pamela.

Som tilogmed tjener penger på sin doku på Netflix for tiden, hva?

Skamme seg.

Men nei, puppene til jenta di var ikke Pamela sin skyld heller.

Så hvorfor er det Sophie Elise sin feil at barnebarnet ditt jaggu la seg under kniven, hun også?

Det er klart det er et romvesen sin feil. En sånn ET fra en planet som speiler jordkloden. I et svært kokainspeil!

Det er værtfall ikke ditt ansvar.

Og du har rett, etter at dem fyller 18 år, er det den myndige sitt ansvar. Så får vi håpe du rakk å oppdra hen godt nok i den travle hverdagen din.

Finn fram til det ekte.

Nå.

Det inni deg som harmonerer med medfølelse, empati, med selve livet, for pokker!

Livet, som er for kort til å drive på og heve deg over enhver feil andre gjør.

Livet, som handler om alt annet enn en legal grunn til å fråtse i popcorn og kommentarfelt der hvor du kan annonsere perfekt du selv er i lyset av andres feil.

Sophie Elise, gjort er gjort, øyeblikket er levd. Og det foran en nasjon med tusen hånlig pekefingre klare for klor.

Måtte du huske på nå, at ingen kan bestemme dine titler, uten din godkjenning. Vil du ikke, så et du ikke mer “forbilde” enn vår kronprinsesse og hennes fortid, enn våre skiløpere, enn klodens Kardashians eller fortidens Pamela. Ordet “forbilde: er kun et ord. Gjerne skapt av en travel forelder på leting etter ansvar å plassere. Som attpåtil mener at din jobb er lettere enn hennes. Enn hans.

Men jeg tror at vindene fra en hel nasjon med stormer, kan være en læringskurve uten like, og en jobb fra en annen verden å takle.

La dem nå for Guds skyld sette igang og skjerme barna sine fra alle suspekte bilder og filmer på nett. La dem gjøre jobben sin som forelder.

Men la den ikke være din, den jobben.

Jobben med å være er forbilde for sine barn, er deres jobb. Ikke din jobb.

 

…..♡…..

 

Til Sophie fra forbipolene, med ønske om vekst, meditasjon, pust, ekte glede og visdom. Jeg vet du eier det. Så omfavn det. La dem dømme, men vær et annet sted. Kast den lille posen og la dem jage etter den. Sitt rolig, pust og vær til. Bare ikke la dem plassere nye titler på deg når de kommer tilbake fra jakten på objektet.

Pust.

Snu.

Og finn rusen i naturen, søvnen og pulsen. Hvis de absolutt vil du skal være et forbilde, hva med å reise deg og BLI det forbildet?

Forbildet deg, som snur i tide uten skam, og blir voksen med stil. En modningsprosess, en vanskelig modningsprosess, men jeg kan love deg at vi alle ønsker sterkt å se den forandringen nå.

Fra umoden holdning med pulverpose, til naturlige gleder og en voksen takknemlighet over selve livet.

Stay humble, become strong, don’t go wrong.

 

…..♡…..